Jeg har alltid bestrebet meg på å uttale utenlandske ord og navn korrekt.
Derfor var det ganske naturlig for meg, da jeg skulle på polet for å hente en av mine favoritter til kveldskosen, å spørre etter "Faostinå Onå" - altså Faustino I.
Damen bak disken så forvirret på meg, og spurte forsiktig om jeg kunne si det en gang til, så jeg gjentok:
"Jeg skal ha en Faostinå Onå."
Svaret denne gangen var et svært innett "HÆ???", så jeg gjentok det hele en gang til, saktere denne gangen.
Endelig lyste hun opp og utbrøt lykkelig:
"Åååå, du mener Fævvstino En, ja!"
Jeg fikk rett og slett vondt i språkøret mitt, jeg...
Så til saken:
Hvor stiller dere hen: Fornorsking av utenlandske navn, eller mest mulig korrekt uttale?
Jeg jobber på restaurant og får ofte noen heller uheldige forespørsler om vin.
En klassiker er han som skulle ha en flaske Tørre Krona for den var jo så nydelig, jeg sto som et spørsmålstegn før jeg forsiktig lurte på om det var en Torres Corona han skulle ha. "Ehhhm er det den med en liten tyr på da?" sier han. Jeg sto og beit meg i tunga for å ikke bryte ut i krampelatter.
Så har vi de som tror de har stålkontroll, og gjerne skal være litt viktige.
Kunde: "Få ei flaske av Villa Caffiagoen"
Jeg: "en flaske Caffadsjå, ja"
Kunde: "øhhh nei Caffiago , den til 510 kroner her"
Ei venninne av svigermor ble en sen og fuktig natt på byen kontaktet av en bedugget herre som lurte på om han kunne få by på en Sådda Kåmfa.
Hun ble naturlig nok en anelse nysgjerrig på denne drinken som hørtes spennende og eksotisk ut, og takket ja.
Mannen bestilte en Sådda Kåmfa, bartenderen så litt forskrekket ut, men etter mye om og men og intens vifting med pekefingre, kom det frem en flaske med - Southern Comfort...
Jeg uttaler utenlandske navn litt fornorsket når jeg snakker norsk, selv når jeg fint er i stand til å uttale navnet riktig. (Jeg sier for eksempel "Eddinburg" når jeg omtaler byen i en norsk setning. Og "Paris" med s-lyd.) Og nummerering sier jeg stort sett alltid på norsk, hvis den er skrevet med tall, så jeg ville uttalt vinen i hovedinnlegget som "Faustino nummer én", med "au"-lyden som en mellomting mellom spansk og min egen vanlige "øu"-uttale (siden jeg er nordlending, uttaler jeg ikke "au" som /ævv/).
Jeg er på samme linje med Skilpadda her. Selv snakker jeg både fransk og italiensk, og vet godt hvordan det skal uttales, men jeg synes det er unaturlig (og litt pretensiøst) å skulle uttale franske og italienske ord i norske setninger på originalspråket. På den måten så unngår man også de store misforståelsene. Jeg sier for eksempel "påmm fri" og ikke "påmm fritt".
Jeg er jo enig med deg i at det er mest riktig, jeg sier for eksempel "bagett", men siden jeg har trått mine barnesko på "Rutebilstasjonen", og var godt inni menyen på snackbaren før jeg begynte med fransk på skolen, så klarer jeg ikke å bli kvitt den uttalen (men selvsagt ikke når jeg er i Frankrike da).
Når jeg snakker fransk så synes jeg forøvrig det er morsomt å uttale engelske ord på froskemåten da...
Samme her. Jeg ville sagt "fæustino én" i dette tilfellet (men jeg ville nok ha skjönt hva kunden mente hvis hun uttalte navnet korrekt, da).
Det blir litt på siden, men for noen år siden gikk jeg til Lilleström stasjon og skulle bestille en togbillett til nyttårsaften. "Én student til Trondheim klokka 13 nyttårsaften," prövde jeg meg.
Tomt blikk fra mannen bak skranken: "Nyttårsaften?"
"Ja, nyttårsaften! Den trettiförste desember."
"Trettiförste?"
"Ja, den énogtredevte desember. Årets siste dag."
"Å, du mener den énogtræddefste!"
Jeg er også enig. Selv om jeg i mange tilfeller vet hvordan uttalen skal være i originalspråket, så bruker jeg den norske uttalen når jeg snakker norsk. Jeg heller litt andre veien egentlig jeg, og synes det er komisk når man gjør det motsatte.
Jeg gjør generelt som Skilpadda. Unntaket er kanskje når det er noe på spansk, da sier jeg det med spansk uttale uten å tenke meg om. (Jeg kan f.eks. legge spansk uttale på ord/navn som opprinnelig ikke er spanske)
Men i fransk f.eks, som jeg ikke kjenner til, ville det vært vanskelig å uttale det riktig.
Samtidig må jeg innrømme at det skjærer i ørene når folk skal spise "tortilla" med "Jalapeno" og lese Paulo "Coelho". (Tårtija, halapenjo, kåeljo)
Det er en miljøskade. Men det gleder meg veldig at sportskommentatorer ser ut til å ha veldig god oversikt over uttale på forskjellige språk. Kanskje de leser navnene med lydskrift? :knegg:
Jeg satt litt og lurte på om det var annereldes med egennavn, men så kom jeg på at jeg sier jo for eksempel Robbie Williams med norsk r og v når jeg snakker norsk. (Til min manns irritasjon.)
Jeg husker da jeg bodde i England synes de engelske vennene mine at det var gøy å høre på oss norske snakke sammen fordi det var moro å høre oss uttale engelske låneord på norsk inni allt det norske. For dem hørtes det ut sånn ca : ørdi-børdi-ørdi-børdi-rrobbi villiams-ørdibørdi-ørdibørdi-åksfård striit-ørdi-børdi... osv. :knegg:
Vet du, jeg tipper jeg er nokså inkonsekvent! Faustino er et typisk ord jeg lærte før jeg kunne noe spansk (ikke at jeg er på morsmålnivå, akkurat), så der blir det sikkert ganske norskish. Samme med påmmfri og sånt. Og diverse sanger (puddiåtfajereeeh gæssåliin :digger: ).
Men viner jeg ikke kjenner, og der jeg leser det fra en liste eller meny, tror jeg at jeg uttaler mer i tråd med originalspråket. Jeg får dessuten mangt et tomt blikk når jeg ber om pain au chocolate på diverse kaffesjapper (sjokoladekrossang, my ass).
Men jeg kunne aldri aldri aldri sagt skarre-Robin Villiæms.
Mange gode svar her. :)
Og når jeg får tenkt meg om - ja, når vi snakker oss i mellom om at vi skal ha Faustino, sier jeg også Føustino.
De franske vinene går også på originaluttale,da jeg hadde tre år med fransk på videregående, og jeg hører Monsieur Åsheims strenge stemme i hodet hver gang jeg fornorsker disse navnene... :knegg:
Jeg ble nok bare litt indignert over at hun rett og slett ikke skjønte hva jeg mente.
Da vil det nok skjære i ørene når jeg sier jalapeno. Jeg ble miljøskadd i Brasil.
Jeg må fortelle om da jeg skullle kjøpe paella på en lokal butikk her. Jeg bad om "paejja". Det forstod de ikke. Da tok jeg en trøndersk variant. "pa ælla".Det ble forstått.
Jeg er inkonsekvent i forhold til uttale og har vel funnet ut at det enkleste for å bli forstått er å snakke så fornorsket som mulig.
Grøsser. Ja, jeg prøver å uttale det på originalspråket. F.eks. har jeg bestilt tagliatelle (taljatelle) og fått til svar at jeg skulle få det, men da ble det tagliatell (uttalt på den måten). :grøss: Jeg har bodd i Italia i 3 år og jeg syns det er ganske uhørt å rette på kundenes uttallelse sånn.
Ja, det er mange som blander italiensk og fransk uttale. En veldig vanlig feil er jo å si Misjelangdjelo, i stedet for Mikelangdjelo (Michelangelo). Husker det irriterte meg da jeg bodde i Bergen og det var så mange som uttalte navnet på restauranten av samme navn feil.
Forøvrig så husker jeg at min fransklærer på fagoversetterstudiet fortalte at hun hadde fått i oppdrag å oversette en meny for en av Kristiansands fineste reaturanter til fransk. Da hun kom for å spise der, så hadde de jammen tatt seg sin frihet og rettet opp i feilene sånn som de mente det måtte være. :stønn: Hun ble selvsagt rasende (fransk som hun var, forøvrig ekskona til Sly Lomheim)!
Typisk norsk (heng meg hvis jeg sier feil) er jo også påmmfri og beanæ som flere har nevnt Og hvor mange har ikke spist æntrekå? Jeg oppfatter at mange tror at man skal sløyfe halve ordet når det er et fanskt ord, men hvorfor er det bare slik i Norge? Noen som har noen tanker om det?
Pröv aa snakke "riktig" engelsk med noen i Malaysia eller India hvor engelsk er et hovedspraak. Det er klin umulig. De skjönner jo ingenting - evt. min "riktige" uttale er ikke saa riktig likevel :skrape: Etter et par dager blir det inglish i stedet for. :fnis:
Men jeg synger IKKE Happy Birthday to jo (som tyskerne). Nei, da blir det en skingrende tu ju fra bare lille meg.
Jeg prøver fortvila å innføre det sveisertyske ordet gipfeli i butikkene i nærmiljøet for det skjærer så fælt i meg å høre krossang. Gipfeli skal uttales akkurat som det skrives.
Jeg fornorsker en del tror jeg, det høres ofte pretensiøst ut med tydelig uttale fra et annet språk, i hvert fall oppfattes det sånn hos mange som ikke er så språkmektige. Da kommer janteloven kjapt inn i bildet.
Hvordan uttales Cointreau? Jeg hadde en diskusjon med søsteren min som insisterte på kånntrøø, og jeg er jammen ikke sikker. Jeg har aldri sagt det eller kjøpt det, men kånntrøø høres nå feil ut. :undrer:
Jeg synes gjerne man kan prøve å uttale ting på riktig måte, men det hender jeg fornorsker litt for å ikke høres heeelt overdreven ut.
Men jeg irriterer meg kraftig over tv-kommentatorer som ikke gidder å uttale utenlandske navn skikkelig, selv ikke etter mange år med samme idrett og samme navn.
For eksempel sliter NRK tungt med skøytenavn, ikke minst nederlandske, som det jo er en del av i den idretten :rolleyes: At uit/uyt IKKE uttales oyt, men noe a'la "eut" er tydeligvis for vanskelig... Og det finnes maaaaange andre eksempler :)
Harnegine farnegine. Ja, det er altså inntrykket de har av skandinavisk språk ute i den store verden.
Et annet irritasjonsmoment for meg er når Don Juan blir Sjoang og Quijote blir Kisjått.
...Men, nå som vi er inne på uttale generelt: Jeg husker at jeg irriterte meg grønn da jeg tok litteraturteori over å ikke kunne uttale de franske filosofene.
Feks. Derrida? Deleuze? Kanskje noen kan gi meg fred i sjelen.
