Etter at jeg fikk skolebarn, og dermed mer tilhørighet til miljøet og stedet der jeg bor, så har jeg kjent noen forbløffende blaff av lokalpatriotisme. Tidligere har jeg vært glad i stedet jeg bor, og jeg har trivdes godt, men dette er anderledes.
Jeg fniser ikke lenger hemningsløst av kaker oppkalt etter stedet, jeg grubler på hvordan skolen skal få en god plassering i barnetoget på 17. mai, jeg heier på at lilleputtlaget skal slå ut en annen bydel i en eller annen cup, det gleder meg at barnet mitt skal kunne identifisere seg med akkurat dette stedet, jeg syns sanger om stedet kan være litt fine, til tross for at de er bløte og dårlig diktet, og jeg har blitt veldig opptatt av lokalhistorie.
Er dette normalt? Eller er det et tegn på at jeg har blitt gammel?
Har du det sånn med stedet der du bor? Hvordan gir det seg utslag?
Jeg er ikke lokalpatriot. Jeg får fnatt når jeg hører bygdasangen om stedet her, og har ellers ingen spesielle følelser for stedet. Jeg flyttet hit litt mot min vilje for ti år siden, og selv om jeg trives akkurat her vi bor nå, så sitter det litt aversjon ingen. Jeg liker både barne- og ungdomsskolen her, og de verner jeg litt om og hadde ikke likt det om folk snakket negativt om dem, men jeg liker ikke bøgdamentaliteten og det utrolig bleke fellesskapet vi har det.
Jeg er ikke lokalpatriot. Jeg får fnatt når jeg hører bygdasangen om stedet her, og har ellers ingen spesielle følelser for stedet. Jeg flyttet hit litt mot min vilje for ti år siden, og selv om jeg trives akkurat her vi bor nå, så sitter det litt aversjon igjen. Jeg liker både barne- og ungdomsskolen her, og de verner jeg litt om og hadde ikke likt det om folk snakket negativt om dem, men jeg liker ikke bøgdamentaliteten og det utrolig bleke fellesskapet vi har her.
For å si det slik, så har jeg et mer sippeforhold til "Vålerenga Kjerke" og "Gamle Gress" enn jeg noen sinne kommer til å få til det stedet jeg bor nå. Jeg stortrives her, og kommer ikke til å flytte med det første, men det er ikke "hjemme" i hjertet mitt.
Ja, jeg har blitt lokalpatriot. Og det etter at barn har begynt på skole og fått fritidssyssler her. Fotball-laget har jeg hatt en forhold til siden jeg var 16... selvom vi ikke flyttet hit før jeg var 29 :)
Jeg har vært veldig glad i de tre stedene jeg har bodd i Oslo, men kjenner som Glitter at når vi nå bor der vi skal bo, og barna slår rot med snart skolestart, fritidsaktiviteter i nærmiljøet etc, så blir jeg bortimot lokalpatriotisk. Men bydelssangen kan jeg ikke da. :knegg:
Tja - ikke så mye nå, tror jeg, men jeg var jo det da jeg var ung og vi konkurrerte i korps og fotball. I begge tilfeller var det Lillestrøm som var hovedfienden, altså der vi bor nå. :knegg: Fan av LSKs herrelag har jeg imidlertid vært, men i dag gremmes og skjemmes jeg mest over dem og hadde vel knapt kjent igjen mer enn et par spillere på gata.
Jeg er nok ikke så patriotisk nå, annet enn at jeg gjerne forteller hvorfor jeg synes det er fint å bo der vi bor. Jeg er også interessert i lokalstoff og ikke minst -historie, f.eks. Da vi bodde i Oslo, var jeg med i Groruddalen historielag, og forsvarte gjerne bydelen vår spesielt og østkanten generelt . (Jeg fortsetter nok med det, da, selv om vi har flytta ut.)
Vi har jo endt opp med å kjøpe bolig der familien min kommer fra og der jeg er vokst opp, så jeg har jo helt klart et sterkt forhold til stedet. Og kan bli rasende om folk tro jeg bor litt lenger nede her. :knegg:
Jepp, har blitt veldig lokalpatriotisk etter at poden begynte på fotball i 1. klasse. Idrettsmiljøet, plassen og folkene får meg til å føle meg velkommen, og jeg støtter, så godt jeg kan, opp om lokalsamfunnet.
Det hjelper kanskje også litt at jeg ser at poden er et talent i fotball, og at vi stadig får tilbakemeldinger på det. Det får meg til å engasjerer meg veldig i barneidretten her.
I tillegg er jeg patriotisk til byen min (Fredrikstad) som jeg er veldig stolt av på mange måter.
Jeg er langt, langt, langt under middels lokalpatriotisk. Og har egentlig ikke den helt store troen på at det skal endre seg når jeg får skolebarn til neste høst.
Jeg har blitt lokalpatriot på mine eldre dager. :knegg: Det henger nok sammen med at 1) jeg har flyttet noe vannvittig mye i mitt voksne liv og savnet et sted å føle tilhørighet til, 2) jeg har aldri følt noen sterk tilhørighet til stedet der jeg vokste opp, selv om hele familien bor der, 3) det viser seg at familien min opprinnelig stammer fra stedet der jeg bor nå (det finnes t.o.m en bygning som bærer mitt etternavn), og 4) jeg har et barn som gir meg tilknytning til lokalmiljøet.
(Dessuten er det verdens beste by. :D)
Haha! Ja, etter at jeg fikk skolebarn, så har jeg blitt sånn. Jeg føler en enorm tilhørighet til bydelen vi bor i. Man får i tillegg et enormt nettverk etterhvert.
Ja, jeg kjenner at jeg til en viss grad er det. I byen jeg vokste opp hørte jeg aldri bysangen en eneste gang, mens her vi bor nå synges den både titt og ofte og jeg har jammen meg lært den jeg også. I starten flirte jeg litt av det hele, men nå kjenner jeg at jeg blir skikkelig rørt av det. :flau:
"Spredt og i klynger der elven seg slynger..."
Ja, og så bor jo vi i den beste bydelen da, men den fineste utsikten. ;)
Jeg er jo ekstremt bergenspatriot fremdeles, det er ikke noe man kan legge av seg så lett. Men jeg er veldig, veldig glad i Oslo, og jeg merker også at jeg begynner å knytte en sterk tilhørighet til nærområdet her. Jeg synes det er fint å se småguttene og -jentene løpe rundt i den lokale fotballdrakten, og jeg finner meg selv i å trives med å preike piss med de andre soccer moms. Who would've thought. :knegg:
Ja og nei. Jeg har jo bodd på så mange forskjellige steder at det er litt vanskelig. Jeg er opprinnelig fra Stavanger og er ganske patriotisk overfor den byen. :hjerter:
Men her jeg bor nå er faktisk den aller, aller beste plassen jeg noensinne har bodd. Jeg vil ALDRI flytte herfra, det er ekstremt barnevennlig, alle er høflige og hjelpsomme, alt er bare fantastisk med denne plassen. Det er virkelig her begge ungene mine skal vokse opp, og jeg kjenner jeg blir helt varm bare jeg tenker på det. Flotte plassen!
Javisst er jeg lokalpatriot!
Byen jeg bor i er ikke så stor, men jeg bor i en helt annen del av byen enn jeg er vokst opp, og det er jo sånn at det er forkjellige idrettslag, skoler og aktiviteter i byen. Jeg vil jo selvølgelig sloss for nærmiljøet mitt.
Nja. Jeg liker stedet der jeg bor, jeg kommer nok til å bo her enda noen år, men jeg har mye mer følelser for Bergen by enn utkanten, der jeg nå oppholder meg.
Etter godt å vel tolv år i byen begynner jeg virkelig å merke at røttene begynner å feste seg, og med det har det vokst frem en slags hengivenhet til byen og bydelen. Men patriotisme....neh, jeg vet ikke.
Plassering i barnetoget har jeg aldri ofret en tanke :knegg: men lokalhistorie blir mer og mer interessant.
Tja her også. Har nok ikke så dype følelser for dette stedet ennå, føler mer for naturen rundt her. Etter noen år på et sted uten noe særlig muligheter for friluftsliv så kjenner jeg hvor avhengig jeg er av skog! Så min patrotisme er for mose og lyng. :knegg:
Jeg håper å bo et annet sted innen jeg får skolebarn, særlig dersom det er forventet lokalpatriotisme....
Jeg er ikke Bergenser, og poengterer når det passer seg at min sønn er sunnmøring født i eksil, vi bor altså i denne byen, men hverken byen eller bydelen vekker lokalpatrioten i meg, gitt...
Det er noe med det at ungene begynner på fritidsaktiviteter. Det å sitte i hallen sammen med andre foreldre, det gir følelsen av et slags samhold for stedet. Jeg tror det blir mer av slike følelser når vi får skolebarn og får med oss 17.mai-arrangementer og andre ting.
Ja, jeg er Trondhjemspatriot om ikke noe annet. Jeg er glad Trondheim. Det er akkurat passe stort og romslig, har fine tilbud og valgmuligheter og det er min by på så mange måter.
Takket være pratsomme naboer som visste mye om gaten og stedet vi bodde, og min generellt interesserte far er jeg godt informert om lokalhistorien til byen og bydelen vi bodde i nå sist. Bydelen jeg skal tilbake til.
Min egentlig hjemby er det så lenge siden jeg har bodd i at jeg kan ikke si jeg er ekte patriot, men ett hjerte for byen og ett visst behov for å forsvare den og snakke fint om den har jeg. Jeg hadde en fantastisk oppvekst der og den har mange fine sider selv om jeg synes den er for liten og veldig småbypreget når det kommer til mentaliteten blant befolkningen. I og med at Rochermannen har lange og gamle røtter i byen vil den jo alltid være en del av oss (bl.a. etternavnet) og vi har tilhørighet der, gjennom ham.
Og Ole Gunnar Solskjær er den beste fotballspilleren som noen gang har kommet fra Norge :knegg:
Vi bor i den bydelen jeg vokste opp i og ungene mine skal begynne på samme skole jeg gikk på selv. Jeg er nok også lokalpatriotisk ifhht 17. mai feiringen her ute som er veldig knyttet til stedet skolen ligger. Det er flere enn meg som bare må bo innenfor denne skolekretsen pga 17. mai. :hehehe:
Ja, absolutt! I den grad at jeg er opptatt av å støtte det lokale næringslivet, handle på det lokale senteret, drikke øl på den lokale puben og helst ikke bevege meg ut av bydelen. Sånn har jeg i grunnen vært alle steder jeg har bodd etter fylte 20...
Jeg er veldig lokalpatriotisk. Men så bor jeg også et sted som er spesielt kjent for sånt. Eller vi har egentlig flyttet et par hundre meter, så vi bor ikke helt der lenger, men vi er gode på å late som. :sparke:
