Jeg synes jeg stadig leser hist og her at det er så viktig å koooose seg med mat og måltider. Det skal være lagt med kjærlighet og ekthet, det skal være ro og levende lys; det later til å være veldig viktig for mange. Som en som strengt tatt ikke er noen stor matelsker under jeg meg: Hvorfor er det så viktig? Synes dere som har det sånn at vi som ikke har det sånn skal etterstrebe det? Lider man noen mangler dersom man tenker at mat er mat og la oss spise, bli ferdige og gjøre noe annet?
Jeg er opptatt av helse og sunn kost, og lager i grunn sunn og bra mat om jeg skal si det selv. Da mener jeg først og fremst bra som i solid, helsefrembringende og gjennomtenkt, ikke nødvendigvis noen enorme smaksopplevelser. Jeg klarer imidlertid ikke å opparbeide noen stor entusiasme, jeg tenker at vi skal bli mette og leve sunt, ikke at måltidet i seg selv skal ha noen stor plass i livet.
For min del hadde det vært helt fantastisk om jeg bare kunne tatt en eller annen pille - og vips! Ferdig mett den dagen. Min eldste sønn er av samme kaliber, mens lillebror er en matnyter, så da prøver vi å være det vi også. (Det hjelper veldig på med en sånn liten tass som kommer og sier "åh, så GODT det var!" samme hva slags mat jeg har lagd. :knegg: )
Jeg skjønner ikke det jeg heller. Jeg kan godt spise ting jeg ikke synes er fantastisk godt, og synes også det beste hadde vært om all næring var i en liten pille. Det eneste jeg synes er viktig, er at vi spiser middag sammen, men det er mest fordi vi setter oss ned sammen og har fokus kun på hverandre.
Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeg er riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.
Denne tråden minnet om noe en gammel, skrukkete veggis sa på et av disse Hellstrøm-showene da de skulle pusset opp Vegeta Vertshus: Det skulle ikke være godt, så lenge det var sunt. :knegg: Det ga meg en litt sånn munkeaktig vibe.
Hvis man ikke er opptatt av mat så syns jeg ikke man trenger å etterstrebe lange måltider, med massevis av kos og hygge, men man bør ta hensyn til hva andre i familien ønsker. Jeg vokste opp med en familie som ikke syns smak var så viktig, så lenge det var sunt. Dette førte til at jeg var sykelig mager i oppveksten, og har fått noen kilo for mye i voksen alder, da jeg kunne spise hva jeg ville. En gylden middelvei er fint.
Definitivt. Jeg har blitt flinkere til å lage "ordentlig" mat etter at lillebror ble så lykkelig over en "fra bunnen"-middag engang. Og litt flau. :sparke:
Men en ting som jeg prøver å være flink med er at belønning ikke skal være alltid i form av noe man spiser. Jeg prøver heller å oppdra sønnen min til at når han skal være snill med seg selv så gjør han noe morsomt i stedet, men jeg strever altså, for det er så lett å glemme seg. Sånn "Å nå har vi vært flinke og stablet masse ved, nå går vi inn og drikker kakao". Og jeg synes det er synd at det skal bli pavlovbetinget det der.
Heldigvis har jeg en mann som har overtatt matbiten. Han liker å lage mat, og han er god på det. Jeg blir stresset av bare tanke på å lage mat, og kan egentlig ikke fordra hele greia.
Men trenger det egentlig å være galt å av og til "belønne" med noe godt å spise? Eller å ha fokus på detå kose seg med maten og føle matglede?
Jeg husker så innmari godt de koselige stundene hjemme når vi var små der mamma og pappa disket opp enten med vafler og kakao, eller en hjemmelaget pizza som vi hadde hver lørdag kveld, sammen med litt brus og lørdagstv. Det jeg husker er jo stemningen, og det har overhodet ikke gitt meg noe som helst vanskelig forhold til mat.
Vi kunne ofte ha det sånn at vi lagde oss noe godt etter en lang dag ute feks.
Selv lar jeg heller være å spise om vi ikke har noe jeg har lyst på. SÅ jeg er på en måte avhengig av å kunne kose meg med maten for å nyte. Det betyr ikke at jeg konsekvent ike spiser om vi ikke har noe godt. Men da hiver jeg bare i meg maten og ferdig med det.
Vi mennesker bruker mye tid på å spise, så hvorfor ikke bruke all den tiden på å nyte litt også?
Jeg er hjertens enig med Glitter her jeg, og jeg husker veldig godt han veggisen :knegg:
Jeg fatter ikke hvordan man orker å spise hvis man bare gjør det fordi man må rent fysilogisk, men ikke har noen glede av det ut over det. Jeg spiser ikke mat jeg ikke liker, eller som ikke smaker noe.
Jeg orker ikke å lage mat fra bunnen på daglig basis som ikke har noe annet formål enn å være sunn. Den skal smake godt og være fristende og vi skal kunne kose oss med maten. En bonus er at den er sunn.
Jeg synes ikke at andre skal etterstrebe å oppnå matglede, man er som man er. Men jeg synes det høres litt trist ut, mat er jo en viktig del av livet, å spise må man jo gjøre flere ganger om dagen. I tillegg er det en veldig sosial greie i min omgangskrets iallefall.
Ikke av og til nei. Men jeg synes det er viktig at det ikke skal være eneste måte å belønne seg på. Jeg tror ikke jeg har noe problematisk forhold til mat, men får lett såffakilo om jeg i tyngre perioder skal drive og belønne meg selv i form av mat og snop hele tiden. Jeg skulle ønske jeg selv ikke hadde så sterk kobling mellom belønning og mat og derfor så er jeg obs på å prøve å ikke videreføre dette.
Jeg er hverken eller føler jeg. :knegg:
Jeg er ikke en typisk matnyter, men jeg er ikke sånn som like gjerne kunne ha spist en pille heller. :hehehe:
Men jeg lager ikke alltid fantastisk god mat, det er ikke sånn at all mat som er sunt og bra for oss å få i oss er supergodt. Men det er ofte helt ok. Og så lager vi supergode ting innimellom. :jupp: Men fæl mat spiser jeg ikke.
Jeg ønsker ro rundt middagesmåltidet, som i grunn ofte er det eneste måltidet vi spiser sammen. Og da synes jeg det er litt godt å kunne prøve gi seg litt tid, tenne lys og skape en god stemning, sånn at det ikke blir bare å hive i seg maten og løpe. Selv om hverdagen også gjør det sånn at det er løsningen av og til.
Det er også greit å bruke mat som belønning noen ganger synes jeg, men ikke alltid. Ikke sånn at når man skal kose seg så skal det alltid innebøre noe mat/godt.
For all del, jeg sitter jo ikke her og spiser vond mat. Vi lager selvsagt mat vi liker og som forhåpentligvis smaker bra. Jeg mangler imidlertid det lille ekstra. Jeg abonnerer f.eks på et matblad, som et ledd i å bli mer inspirert, lære litt og utvide reportoaret. Jeg har til dags dato ikke prøvd en eneste av rettene, jeg blar forbi og tenker "næææ ..." ,men liker veldig godt å se på de to sidene med kopper, kar, utstyr og stæsj. :knegg: Jeg finner bare ikke matinteressen, og kan bli veldig stresset av f.eks å reise på hyttetur med andre familier der vi skal dele på matlaging, eller å ha besøk. Jeg føler rett og slett et forventningspress. (Heldigvis har jeg en mann som lager mat ved de anledningene.)
Jeg er flinkere i hodet mitt enn i praksis jeg og gitt. Jeg har ei bok som jeg limer inn utklipp fra blader og sånn, oppskrifter jeg synes virker spennende. Men jeg bruker de sjelden. Jeg prøver ofte ut nye ting når jeg har klubb og sånn. For da synes jeg det er litt morsomt å prøve noe nytt, men jeg er ikke så flink i hverdagen.
Jeg er mer glad i å bake enn å lage mat i grunn. :knegg:
Jeg tenker at dette ikke gjelder bare mat. Jeg synes alle situasjoner i liver blir bedre hvis man gjør ting ordentlig - gjør litt ut av det og ikke bare haster og får ting unna.
Det er litt sånn østens visdom over å ta seg tid til å lage god mat med friske råvarer samt skape felleskapsstemning og nærhet mens man spiser sammen. Vi får absolutt ikke alltid til det, men jeg synes likevel det er viktig. Og guttene våre elsker den felleskapsgreia rundt et måltid. Ingen av dem er særlig opptatt av mat, men de liker situasjonen, nærheten og stemningen.
For meg er ikke maten det viktigste når det gjelder sånn kos, det er mer å være sammen, kose seg rundt middagsbordet og la skravla gå. Om maten er god er jo det en bonus, men jeg kunne godt tatt en pille jeg, så lenge jeg fikk sitte å skravle litt etterpå;)
Jeg vokste også opp i en familie med et annet forhold til mat. Hos oss var det ikke nødvendigvis preget av at det skulle være veldig sunt, men mamma er ikke glad i å lage mat i hverdagen (hun laget gode tradisjonelle ting i helgene) og gikk ikke matlei, så vi spiste mye de samme rettene hver uke og jeg gikk mye sulten pga dette. Jeg er sånn at jeg heller lar være å spise noe særlig hvis jeg ikke har lyst på det. Jeg fikk aldri aksept for "særhetene" mine da jeg var liten. En skulle spise det en fikk og holdningen var vel at det er den som ikke spiser som er sær og vanskelig og må oppdras til å like maten. Jeg synes det er helt på trynet og er enig med Maverick i at en skal ta hensyn til alle parter i familien.
Jeg er veldig glad i at vi planlegger og lager maten sammen. Bruker tid på middagslister, lar alle få være med å få inn sine favoritter med jevne mellomrom selv om det er jeg som har overoppsynet med at helheten blir balansert.
Å velge middagsmat kan godt være en belønning her i heimen og når det regner kattunger rundt skoledagens slutt og je vet at det kommer tre skinnvåte og kalde unger hjem eller noen har spilt kamp i øtteregnet dekker vi som regel et hyggelig bord med brødmat og kakao og tente lys og sitter å nyter å ha det hyggelig sammen mens det er drittvær ute.
Det Glitter og Esme sa. Og så er jeg litt enig med Mjau. Jeg spiser ikke mye mat som jeg egentlig synes bare er halvgodt. Eller jeg gjorde ikke det før, men jeg vet jeg bruker mer halvfabrikat nå enn da jeg var fersk aleneboer.
Jeg er veldig glad i god mat, og synes også at det å spise sammen er en koselige opplevelse. Familien samles ved middagbordet, har fokus på hverandre og snakker sammen. Men det var kanskje ikke det du spurte om?
Men jeg kooooooser meg med god mat. Og lager skikkelig god mat hver dag. Vi elsker å gå på gode restauranter og smake på mat og smakskombinasjoner vi aldri hadde kommet på selv.
Det jeg nå forsøker å avlære meg er at kos/belønning må være mat. Jeg forsøker å finne koseerstatning. Men det var vel ikke det du lurte på heller?
Jeg lager middag hver dag som i hvert fall noen av familiemedlemmene synes er :hyper:-god. Som regel er det min og mannens smakssanser som bestemmer, for ungene er ekstremt vekslende i hva de liker. Fiskegrateng er ikke min favoritt, men så lenge ungene ELSKER det og jeg synes det er greit, så blir det fiskegrateng innimellom.
Mat er hygge og kos. Først og fremst fordi det er da vi har tid til å sette oss rolig ned og prate sammen. I hverdagen bruker vi det veldig aktivt til å utveksle erfaringer fra dagene våre i hhv. jobb og barnehage. Maten må jo være god, hvis ikke blir det jo bare misnøye. :knegg: Dette er noe jeg har med meg hjemmefra og jeg synes det er superviktig med felles middager, helst hver dag.
Nå er ikke god mat nødvendigvis synonymt med at det er supersunt og avansert å lage. Det viktigste for meg er stor variasjon og mat som ikke bare smaker salt, slik jeg synes mye halvfabrikata gjør.
Jeg er lidenskapelig og nerdete opptatt av god mat, og blir sur og deppa av likegyldig vomfyll (selv om det skulle være sunt!). Men i likhet med en del andre ting jeg også er lidenskapelig og nerdete opptatt av, forventer jeg jo ikke at alle andre skal være like gale.
Jeg synes at Zoë sier det bra. Vi skal spise og da kan vi velge om det skal være noe vi gjør til en hyggelig stund eller ikke. Jeg er opptatt både av at maten skal være god og at det skal være hygge rundt det å sitte sammen. At maten skal være god betyr ikke at det alltid er luksusmat, men at man gjør seg litt flid. Vi spiser gjerne fiskepinner, men vi lager godt tilbehør og dekker bordet hyggelig da også.
Jeg synes jo heller ikke det er stas å kaste bort måltider på dårlige matopplevelser. Saken er imidlertid at jeg ikke har opplevelsene i særlig grad. Jeg sitter jo ikke å tenker at jeg skal dytte i meg whatever bare for å tilfredsstille sulten, men jeg har aldri de ekstremt fantastiske opplevelsene heller, hverken i middagsselskap, på restaurant, julebord eller hvordetmåttevære. Jeg klarer simpelthen ikke å bli :lykkelig: over mat, der andre har en skala fra 1-10, går min skala kanskje fra 3-7, for å si det sånn. Det jeg lurer på er om evnen til å fylle hele skalaen er en treningssak som man bør jobbe med å utvikle, eller om det er helt greit å ligge på midten og være litt likegyldig. (Jeg forventer selvsagt ikke et fasitsvar på det, og innser at det åpenbare er whatever works for you. Jeg tenker imidlertid litt høyt; vil det øke livskvaliteten, vil det smitte over på barna, vil det være en fin ting i livet. :gruble: )
Jeg tror du er som broren min, hans følelsesspekter når det gjelder mat går opp til "ok". Han blir rett og slett ikke ekstatisk over veldig god mat, og spiser mest for å døyve sulten. Han mister jo noen fantastiske opplevelser, men han savner det akkurat like lite som jeg savner glede over at et fotballag vinner en fotballkamp.
Hasselnøtt: du og jeg er visst veldig forskjellige når det kommer til å mat. Jeg kan bli helt euforisk over god mat. Og hvis man inkluderer en restaurantopplevelse med god service og utsøkt vin til, så er jeg hensatt til himmelen.
Jeg tenker whatever works for your family, ikke bare you. Av og til skulle jeg ønske at jeg greide å spise en kebab eller posesuppe når tiden er knapp og blodsukkeret lavt, men jeg brekker meg nesten. Da går jeg heller sulten og er sur som bare det.
Jeg tilhører dem som er veldig opptatt av at maten skal være god i tillegg til at den som oftest er sunn. Jeg har mange begrensninger på hva jeg kan spise, og derfor har jeg blitt ekstra opptatt av at det jeg kan ha skal være godt. Ikke superfancy eller noe som tar lang tid å lage nødvendigvis, men god. Hva andre måtte føle rundt det er jeg ikke opptatt av, men jeg er veldig glad for å ha funnet en mann som blir like :hyper: over god mat som meg, og som elsker maten vi lager. :)
Jeg er en sånn person som kan bli barnslig lei meg dersom jeg forventer middag, f.eks,. men så vil de andre bare "ta en brødskive sånn i hånda". Jeg trenger ikke fin mat, og er ingen feinschmecker (de skyter seg jo bare i foten, for da ender man jo opp med å like nesten ingenting), men jeg er glad i mat per def. Det kan godt være tomatsuppe fra Toro, bare jeg kan sette meg ned og nyte den, og ikke sluke den stående ved kjøkkenbenken, f.eks.
Enig! Jeg kjente at jeg protesterte innvendig da noen foreslo at vi på en jobbtur "bare kunne ta noe raskt innimellom" i stedet for å spise en skikkelig middag etter at dagens program var ferdig. For meg er noe av det beste med studieturer i jobbsammenheng å spise og drikke godt sammen med kollegaene.
Generelt blir jeg alltid lei meg hvis noen "bare skal ta ei skive", da jeg synes brødmat er dørgende kjedelig. Tomatsuppe fra Toro er mer enn velkomment her!
Hasselnøtt: Jeg tenker på mannen min når jeg leser hva du skriver, han er rett og slett ikke så veldig interessert i mat. (Han har også nesen/bihulene full av gurba som skal opereres vekk, så jeg er veldig spent på om det kommer til å skje noe med smaksansen hans etterpå.). Tror rett og slett ikke alle er like sensitive på alle områder.
Jeg synes alltid jeg får god mat (når jeg får bestemme vel og merke!) Jeg er feks veldig glad i avocado, kokt egg, nybakt brød, rugsprø, te, fiskeboller i hvitsaus, cowboymat. Så maten trenger ikke å være avansert for å være god. Når mannen og ungene får bestemme blir det derimot mye jeg ikke liker: pannekaker, grøt, tomatsuppe (fra pose), ting jeg generelt sett synes smaker veldig lite.
fordi mat er en viktig del av hverdagen og familielivet.. hvertfall mitt.. for oss er måltidene et pusterom hvor vi alle samles og prater og koser oss.. mat er jo å overleve og dermed ønsker jeg at ungene mine skal ha et godt forhold til det. har selv hatt og har et anstrengt forhold til mat, derfor er det noe jeg ikke vil videreføre.
Jeg er veldig glad i god mat, kaker og alt som er godt. Det er stas å være voksen og være i stand til å bestemme middagene selv. Men jeg ser også at det ikke blir gourmet til hverdags. Til vanlig er det mannen som er kokk, både til hverdags og fest - så vi spiser absolutt mye god mat hjemme hos oss. Innimellom får jeg likevel et lite behov for å bare spise noe. Vi prøver også å lære barna våre å like mat som ikke er "det beste de vet". Vi kan ikke velge bare det beste, vi må utvide repertoaret og lære oss å like flere typer mat.
Jeg synes det er viktig at vi har det trivelig rundt matbordet, også til hverdags. Men med trøtte barn og slitne foreldre hender det rett som det er at vi ikke lever opp til forventningene, uten at vi gir opp prosjektet av den grunn.
Der er jeg også. Jeg setter enormt pris på et godt måltid i godt selskap, og jeg setter pris på et godt måltid helt alene også. Men sistnevnte bringer ikke fram matkreativiteten i like stor grad som om når jeg lager mat til flere enn bare meg.
Jeg er litt sånn at jeg synes at god mat og drikke er ca 30 % av gleden ved å leve.
Jeg er nok mer på ditt nivå, Hasselnøtt. Jeg synes mat kan være god, mindre god eller vond, men jeg klarer ikke oppdrive de voldsomme følelsene rundt det. Et besøk på et gourmetrestaurant ville være fullstendig bortkasta for min del, det er jo bare mat, liksom. (Det hjelper jo ikke at jeg ikke drikker vin, som jeg skjønner er en del av greia på fancy steder.) Jeg er opptatt av at maten skal være noenlunde sunn og at alle skal få bestemme iblant, men der stopper det egentlig. Jeg kan bli like glad av ei brødskive som av et restaurantmåltid.
Jeg går gjerne ut og spiser, mest for å ha et sted å treffe venner, litt for å slippe å lage noe selv. Jeg er nok truende til å velge noe i kategorien "godt nok", og velger gjerne bort den dyreste maten for å heller bruke pengene på mer vin, for å si det sånn. :knegg: (For der er jeg nemlig kresen. :o ) I løpet av de siste årene har jeg flere ganger bestilt fisk på restauranter, det er jo sånt man gjør når man er litt avansert (har jeg hørt), for hver gang å stille tenke pokker at jeg kastet bort pengene på dette. :knegg: )
Akkurat det kunne jeg også følt, men da på grunn av settingen, vinen og den sosiale opplevelsen. :jupp:
Jeg synes det er kjemperart når ikke andre deler min glede og entusiasme over god mat, og ikke skjønner at det er sjelefred å bruke timer på å forberede et godt måltid ;)
I min verden er mat glede, lykke og hobby. Tidligere var det også mitt yrke, så jeg tror at mye av alt arbeidet jeg legger ned i matlaging er et utslag av at jeg savner yrket.
Hos oss handler ikke mat om belønning, men en kombinasjon av at
Man må få i seg næring for å leve
Man bør lage mat av rene og gode råvarer for et best mulig og sunt kosthold, og ha et bevisst forhold, og en kunnskap om det man fører i seg.
Måltidssituasjonen har alltid vært en kosestund hos oss, der vi oppdaterer hverandre på hverdagen, snakker sammen og har det hyggelig.
(Nå som ungene er store kan jeg og mannen fint tilbringe 3-4 timer rundt
matbordet med stearinlys, vin, musikk og en god samtale)
Jeg virkelig liker å lage mat, teste ut nye oppskrifter, nye kombinasjoner osv.
På grunn av allergi og annen sykdom i familien er kostholdet ekstremt viktig hos oss, og muligehetene for å spise ute/borte er små.
Jeg konkluderer gjerne igjen: på dette området er vi jammen forskjellige.
Mannen og jeg driver å vurderer et besøk på restaurant Oscarsgate betalt av egen lommebok. Vi synes en restaurantmiddag for 2 kan være verdt 5000 kroner, og vi synes slett ikke det er å kaste bort penger.
Men så har vi igjen ting vi slett ikke gidder å bruke penger på; interiør for eksempel.
Jeg er ikke superglad i fisk. Jeg synes det er helt ok, men ikke fantastisk mat som jeg virkelig GLEDER meg til å spise. Likevel spiser vi det ca 2 ganger i uka, fordi jeg synes det er en bra ting å få i seg. Og sånn synes jeg det er med ganske mye "hverdagsmat" for min del. :vetikke:
Jeg blir :hyper: om jeg skal ut og spise tapas, eller om jeg og mannen lager oss noe skikkelig godt en lørdagskveld. :hjerter: Men det er sjelden jeg er særdeles :lykkelig: over middagsmat i ukedagene.
... og ja vi er forskjellige. Jeg kjøper heller noe fint til hjemmet/meg selv, enn å bruke 5000 kr på mat ute. :nemlig: Selv om det er en fin opplevelse altså, og det skjønner jeg. Så er det mye annet jeg heller vil bruke pengene mine på.
Da skulle du spist hos oss på tirsdag som var. Vi hadde pasta med kremet kyllingsaus (som inneholdt store mengder soltørket tomat pg parmesan). Ungene slikket kjelen til slutt. Og dette er en ganske vanlig tirsdagsmiddag hos oss.
Jeg er ikke like sikker på at mine barn ville gjort det samme, de er ikke så alt for entusiastiske ift middagsmat. :knegg:
Men altså, jeg tror nok at jeg ville tenkt at feks den retten er god. Men kanskje er mat sjelden mer enn det for meg. :vetikke:
Samme her. Mat er fantastisk, jeg elsker å prøve ut nye retter, jeg kan glede meg i dagesvis til en god søndagsmiddag feks. Men jeg er ikke noe frokost- eller lunsjmenneske og skulle ønske jeg kunne ta en pille akkurat til de måltidene og vips - mett og velernært. Men middager og kveldsmat er mine favoritter. Middagsmåltidene er det måltidet der hele familien samles rundt bordet etter en hektisk barnehage-, skole- og arbeidsdag og bare slapper av og koser oss.
Åh, jeg elsker god mat! Mannen og! Vi koser oss med matlaging, og prøver å være så kreative det går ann i en travel hverdag (not som much med andre ord :knegg:)
Jeg er opptatt av at maten skal være passe variert og sunn, men er ingen fanatiker i noen som helst retning. Jeg liker også mat som SER god ut, liker når det er pent opplagt (mannen er kjempeflink til det ) og mye farger.
Måltidet er vel også omtrent det eneste tidspunktet på dagen som hele familien er samlet under rolige former, det er da vi har tid til å snakke sammen om dagen som har vært og sånn. Derfor er jeg opptatt av "måltidskos". Den tiden sammen med hele familien er viktig for meg.
Jeg synes det er viktig med hyggelige middager fordi vi samles da, fordi vi snakker om dagen vår og slikt. Det er ikke så viktig for meg at enhver middag er en smaksopplevelse, men det er viktig at vi har det ok hyggelig ved bordet. Helgefrokoster er også viktig for meg, av samme grunn. I mitt hode er det derfor helt utopisk at barna skal stå opp før og smøre seg knekkebrød og slikt, jeg vil at alle skal vente på rundstykker og egg.
Men jeg er ikke opptatt av at all mat skal være en smaksopplevelse. Vi har veldig mange kjedelige hverdagsmåltider, sånn smaksmessig. Men jeg er så heldig at jeg synes nesten all mat er god, selv om ikke alt er så kulinarisk. Vi lager hverdagsmiddag på relativt lavt budsjett, det skal være greit sunt og det skal ta under en halvtime, og det skal ikke lages kvelden før. Det gir visse begrensninger, i alle fall i mitt liv.
Jeg synes ganske mange hverdagsmiddager bare skal funke jeg. Men likevel synes jeg aldri den er vond. Jeg er kanskje veldig fleksibel på hva jeg putter inn. Vi er jo sultne når middagen kommer og da smaker det aller meste.
Jeg er absolutt opptatt av mat, og koser meg med mat. Men jeg tror egentlig jeg kan kose meg med det aller meste av mat. Egentlig koser jeg meg mest med godteri :flau: .
Jeg har en sønn som blir:lykkelig: av pasta jeg. Samma hva vi serverer til... muligens toppet av nudler. Så dagens fiskepinner og nudler, i mitt hode "helt ok, rask mat", var kjempesuksess. Han liker fiskepinner, også. Neppe direkte helsekost (men ikke det mest håpløse vi kunne valgt heller, med de variantene vi hadde) og slett ingen kulinarisk høydare, men det dekket behovet: næring til to av tre familiemedlemmer, raskt og enkelt uten rester.
Vi har altså ikke behovet for sånne kjempeopplevelser, og å gå ut og spise for 5000 hadde jeg nok ikke klart å se for meg engang.
Det betyr ikke at vi ikke koser oss med maten, og ikke minst måltidet, vi pratet om dagens opplevelser på Knertens premisser, guttungen og jeg. Selv om maten var laget fra bunnen, var menyen valgt av kjærlige årsaker likevel, jeg visste han ville like det :)
Jeg skjønner deg godt, men for meg er det også et poeng her at interiør-gjenstanden, eller hva man kjøper, varer litt lenger enn restaurantbesøket. Dessuten hadde jeg nok blitt litt stressa hvis jeg skulle ut og "spise bort" så mye penger, for tenk om jeg ikke var helt i form den dagen... (Noe som er en reell problemstilling.)
Men jeg bruker penger på mat, altså. Ganske mye. God mat er viktig og fantastisk.
He, he.. dere skulle også vært hos oss på middag på onsdag da vi hadde chicken tikka masala med nan-brød og guttungen omtrent sleiket steikepanna for saus :knegg: Vi elsker mat og godt opplevelser rundt matbordet, jeg er også vokst opp med en stor familie, inkl fettere, kusiner, tanter og onkler som alltid satt mange sammen til bords og vi spiste og koste oss. Jeg har heller aldri tatt skade av denne mat-kosen. Første tingen min datter sa var nam-nam.. ;) det sier vel litt...
Lider gjør du neppe, og hva andre bør strebe etter skal jeg ikke blande meg opp i, men mennesker som ikke er interesserte i mat går jo glipp av så utrolig mange gleder! Det gjør forsåvidt sikkert jeg også - det er jo mye jeg gir blaffen i som gir glede og mening i andres liv (fotball, for eksempel). Forskjellen er kanskje at mat må man ha uansett, og da er det deilig å virkelig kunne nyte og ha glede av maten.
Jeg tror ikke noen mener at det er skadelig å kose seg med mat, altså. Det Esme snakket om var å unngå å bruke mat som belønning, og der er jeg veldig, veldig enig med henne - selv om jeg også syns det er vanskelig å la være.
Jeg er muligens miljøskadd etter ti år i ett av verdens mest matinteresserte land, men jeg kan knapt forestille meg noe traurigere enn å ernære seg av piller. Mat er nytelse, kultur, kreativitet, samvær, helse og så mye mer. Jeg elsker å lage mat og jo flere som kan nyte den sammen, jo bedre.
Jeg er nok også mer der. Dvs. jeg liker jo god mat, men jeg bruker ikke spesielt mye energi på å lage det. Brødskive kan funke vel så godt, og noen ganger må jeg bare ha i meg noe fordi jeg er sulten. Jeg har aldri vært interessert i matlaging, så bortsett fra pannekaker og salat, så lager jeg/vi ikke maten selv fra bunnen av. Det er kun unntaksvis. Det er ikke verdt den tida det tar, og ungene liker heller ikke den type mat som krever slik innsats. Noe av det beste jeg får er ferdigpizza (Milano) som som jeg dunger jalapeño på, og spiser med rømme oppå, f.eks.
Vi kan jo likevel kose oss med mat, men det skal ikke så mye innsats til før vi gjør det. ;)
(vi ville nok ikke kunne brukt mer enn 300 kr pr. pers for en middag. Det er en helt annen verden for oss.)
En typisk uke her:
kyllingkjøttdeig, toro saus og spagetti
stekt kyllingpølse, tomatbønner og ris
pannekaker og betasuppe fra pose
kystens fiskegrateng, grønnsaker (fra pose) og poteter
ferdigpizza
kyllingbryst, salat, bretagne saus og ris
laksefilet, potet, rømme, salat
Ellers har vi en del lapskaus fra boks, fiskekaker, pølse med brød liker alle, Toro lasagne i ny og ne, vok (alt kjøpt), uncle bens glass, ferdig grilla kylling, kjøttkaker og brunsaus, et.c.
Jeg elsker god mat, og god mat er en veldig viktig del av livet mitt. Jeg er også svært opptatt av måltidet og det sosiale rundt måltidet. Stemningen rundt måltidet og estetikken i bordekkingen er også viktig for meg.
Eg er enig med dei som meiner her at eit måltid er langt mykje meir enn berre mat i magen. Det er noko med det å sitte saman og dele eit måltid - det er noko her som er viktig og fundamentalt. Det er inkluderande. Det er derfor gjester, enten dei er kjent eller ikkje, blir bydd på mat, uansett kva kulturbakgrunn ein har, og uansett om det er nåtid eller vikingtid. Det er derfor matallergiar i stor grad er eit sosialt problem, fordi ein kan ikkje dele maten med dei andre. Ein føler seg utanfor med matpakken sin. Å ete saman er noko som er universelt i mennesker. Nesten vil eg tru - kan jo hende det finst kulturar der folk berre sit i kvar sin krok og et - men det er nesten så ein kan tvile på at det finst. Mat blir jo også brukt i ritual over heile verda. Å dele mat er ei viktig "greie" for alle menneske.
Men så var det god mat da :D Eg trur god mat aukar den positive opplevinga i dette fellesskapet. Dessutan er det ein stimulans av sansane - folk kan jo til og med bli avhengig av mat som nytelsesmiddel (sjukt avhengig).
Mat er veldig viktig i vår familie. Vår jente har matallergi, og det har vore 1. bud for oss at ho skal ha matglede, kunne nyte mat, og vere interessert i mat. Om mat blir negativt, og eit problem for henne, trur eg dette vil lettare føre til spiseforstyrrelsar i voksen alder. Vi et mange middagar som er sånn passe smaksmessig, så fanatiske vil eg ikkje sei at vi er.
Jeg er midt mellom. Jeg er streng på at maten skal være sunn. Det er faktisk overordnet viktig for meg. Det skal den alltid være.
Men mat har ikke en så sentral rolle i livet mitt at jeg alltid gidder å prioritere å lage nydelig mat. Noen ganger er mat bare næring fordi kroppen trenger drivstoff. Da kan jeg gjerne sveive sammen noe i full fart.
Noen ganger vil jeg kose meg med akkurat mat. Jeg er opptatt av å kose meg med andre ting enn mat siden jeg har en spiseforstyrrelse fra gammelt av som trenger å stelles rett så den ikke vekkes. Men iblant vil jeg at kos skal inneholde mat og setter da pris på å lage noe veldig godt.
Måltidskos er med andre ord ikke veldig viktig for meg sånn hele tiden - men noen ganger setter jeg stor pris på det.
Nå skal det nevnes at de fleste er veldig imponert over de matpakkene jeg sveiver sammen i full fart - men det tar jeg som et tegn på at det spises for mye virkelig usunn junk der ute. En omelett med et par skinkebiter oppi og litt salat på si er virkelig ikke en gourmetlunsj.
Det blir jeg også en smule overrasket over. Mannen min, som jo går på LCHF-kost, har alltid med seg salater eller middagsrester på jobben. Kollegene sitter og sikler og sier de skulle ønske de kunne ha med sånt selv. Hva er problemet med å faktisk ta med sånt selv da?
Og andre sitter og spør om han ikke er redd for å spise så mye egg og kylling, mens de selv sitter med kneippbrød, margarin og syltetøy på skviseflaske? Logikk?
Når jeg svir av masse penger på restaurant i Oslo, tenker jeg at jeg sparer penger. For det føles som om jeg er på storbyferie i et annet land. Det er bare å trekke fra New York-billettene, et voilà!
Jeg pleier å kjøre prissammenligning jeg. Kantinen vår er innmari dyr. En lunsj med fire ultrakjipe toastbrødskiver, uten smør, med kjipt pålegg og et glass juice og en kaffekopp koster jo en formue. Og jeg kommer alltid billigst ut. Med litt svinekjøtt surret med kantareller, paprika og løk og sånt småtteri som tar akkurat fire minutter å lage på morgenen mens havregrøten likevel putrer seg klar til frokost.
Selv om jeg ikke er så opptatt av mat sjøl, så synes jeg det er kjempeartig å lese for eksempel kamerat Toffskijs beskrivelser i restauranttråden. Men interessen er mest teoretisk.
Noe jeg husker fra jeg var liten var når man kom hjem og merket duften av nybakt brød eller boller utenfor døren! Man klarte nesten ikke å komme raskt nok innenfor døren...og så fikk man et kaldt glass melk med mykt, varmt, nybakt brød av mamma.
Noen matopplevelser er trygge, deilige dufter og gode minner for meg, og det vil jeg også at barnen mine skal få oppleve. Jeg baker brød eller rundstykker kanskje annenhver uke og det synes de er stas. Jeg er ikke flink med kakao-kos og sånt, jeg rett og slett glemmer å lage sånne ting, men brødminner kan og vil jeg gi dem. ;)
Jeg personlig er elsker å teste nye oppskrifter, lese kokebøker og lage gode og spennende middager, men jo "rarere" mat jeg lager desto mindre spiser barnen, så i hverdagen blir det mange barnevennelige middager. Så lager jeg de spesielle middagene til mannen og meg eller til selskap.
Vi har ikke mat som belønning for ungene, og jeg holdt nesten på å falle av stolen da 7-åringen fortalte at læreren som har blandet seg så mye bort i hva vi legger i matpakkene i klassen hennes har lovet at da de har lest 10 bøker hver får de bli med hjem til henne og spise kake! I en skolsetting synes jeg ikke kake hører hjemme som belønningsmetode?! :what:
Mannen og jeg hadde planer om å reise til New York i høst, men jeg valgte å utsette det til jeg kan spise litt mer normalt etter operasjonen. Jeg elsker maten i USA og vil nyte den til det fulle når jeg først er der.
Jeg drar alltid på storbyferie for å spise, og veldig mange av de livligste reiseminnene mine er restaurantopplevelser. Sushi i Sausalito! Übergourmetmat i Chicago! Pekingand i Beijing! Kaiseki i Tokyo! :hyper:
Det er jo avhengig av hvor man synes varigheten ligger. Jeg har fortsatt friskt i minne den middagen som Teomannen og jeg inntok for ti år siden på gourmetrestaurant i Cannes. Den kostet, bokstavlig talt, en kvart månedslønn, og den var verdt hver krone.
Man kan jo si det samme om en ferie: den varer kort og kan ikke gjenbrukes. Samtidig synes jeg ikke man skal underkjenne verdien av å bruke penger på ting som gir varige minner eller mentale gleder.
En pen lampe kan jeg se på og glede meg over så lenge den henger oppe, men en hyggelig ferie eller god middag kan jeg tenke tilbake på med glede i mange år etter at den fysisk er forsvunnet.
Ikke at jeg ikke bruker penger på både sofaer og lamper, jeg for min del. :plystre:
Det gjør vondt langt inne i sjelen å tenke på at vi kun spiste to ekte japanske måltider i Tokyo. Men sekstenåringen ble dårlig og var sjaber hele tiden, og orket bare "kjedelig" mat fra kaffebarer og sånt. Men vi har sagt at vi skal tilbake om fem år, og DA skal vi spise ånkli mat.
Jeg kan huske flere måltider i NY. Det første var da jeg kjøpte ett pizzastykke ved Empire State Building. Jeg tenkte å kjøpe tre - man blir ikke mett av ett og jeg var innmari sulten. Men det gikk ikke å bære så jeg kjøpte ett med intensjon om å kjøpe flere. Jeg spiste meg veldig mett og kastet resten. På en annen restuarant fortalte kelneren at de la sin ære ned i at når folk hadde spist alt de greide så skulle det ikke syns at det var tatt av tallerkenen. :gal:
Og det tredje er biffmiddagen på julaften på et av byens beste steakhouses. Ufattelig dyrt (etter min standard, ikke Tjorven sin), med tre kelnere bare til oss, og det beste stykke kjøtt jeg har spist noensinne. Nydelig.
Ellers kan jeg gjerne huske matopplevelser. En lunsj i Monaco i mer-enn-eksklusiv-pluss-mer-klassen kommer jeg neppe noensinne til å glemme. Det var fantastisk.
Eller første møte med italienske tomater i Italia. Modnet av sol. Eller vin, brie og tomat i solnedgang på rivieraen. Jepp. Mat kan gi glede.
Mens jeg er mer som Toffskij og husker faktisk de fleste større måltidene mine, datoen og alt. :knegg: Jeg husker feks. hva jeg spiste da jeg så den og den filmen, hva jeg spiste i det og det selskapet, på den og den reisen osv. Husker faktisk nesten ALLE måltidene vi hadde i Italia i 2007. Jeg har en omtrent fotografisk mat-hukommelse, mannen er litt skremt. :humre:
A moment on the lips, a lifetime on the hips. Ikke si man ikke har langvarig glede av god mat. :knegg:
Ellers er jeg som Toffen. Høydepunktet på ferie (uten barn vel og merke, selv om vi prøver da også) er å spise gourmetmat. Og vi spiser på gourmetsteder i Oslo også, sånn to-tre ganger i året.
Jeg husker veldig mye av hva jeg har spist, og hvor. Ikke bare gourmetmat, jeg husker første stedet jeg smakte saftpapp som barn, hvor jeg fikk is og slikt. Jeg synes også god mat er en del av det å være på ferie nå, det trenger ikke være gourmet, men et koselig sted og ok servering. For meg gir det også masse glede å ha en skål potetgull i dette øyeblikk :knegg: . Men likevel har jeg ikke noen problemer med at en del av hverdagsmaten er ganske kjedelig. Jeg synes ikke det er det som lager stemning og lykke i hverdagen, heller kjedelig mat som vi har tid til og samles rundt enn spennende hverdagsmat som vi nesten ikke rekker å spise sammen fordi den tar så lang tid å lage.
Du er bare så lur, altså. Det skal jeg også bruke som unnskyldning neste gang.
Vi skal ut å spise neste onsdag (bryllupsdag), og da kan vi jo si at vi sparte pengene ved å ikke reise til NY for å spise. Vi giftet oss i NY og hadde en alldeles fabelaktig bryllupsmiddag, altså. Den kommer jeg til å huske for alltid. Vi har egentlig lovet oss selv å reise tilbake dit ved 5-års bryllupsdag og gjenta suksessen (det er oktober 2011). Fabelaktig middag i NY koster litt mindre enn i Oslo. :nemlig:, men ikke helt nok til å forsvare billettene.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
