Vi fikk nettopp vite at mine barns oldefar (morfar til mannen) ligger på sykehus med uhelberedelig kreft. Han er over 90 år, og har inntil den siste mnd vært, som han selv sa i dag, sprek som en hingst.
Jeg fikk selv vite i går, at det går mot slutten, og det ganske fort :(
Storebror er en sart sjel, og veldig betenkt rundt dette med døden. Da jeg fortalte ham i dag, at oldefar er veldig syk, og at medisin ikke vil virke, ble han helt fra seg og gråt sine modige tårer. Vi var på besøk på sykehuset i dag, og det så faktisk ut som om det gjorde sønnen min bedre.
Siden vi altså vet at han kommer til å dø ganske snart, er det stor spørsmålet om det har noe for seg å la eldstemann få delta i bergavelsen? Noen som har erfaring på dette området?
Han har aldri mistet noen før (ikke som han husker i alle fall, selv om han påstår at han husker mormoren sin som døde da han var 10 mnd). Han funderer og tenker en del på det å dø, og det å miste noen i nær familie, så derfor lurte jeg på å ta ham med, slik at han ser hva som skjer rundt en begravelse. Eller er det for brutalt for en 7-8 åring å se en kiste stå i kirken, for så å bli senket ned i jorden, og bli der for alltid?
Han er gammel nok til å bli tatt med i begravelse, om han hadde god kontakt med personen så synes seg virkelig han burde få være med i begravelsen, det gjelder jo også om han vil det selv.
Han er helt klart ikke for liten.
Det er mye bedre for barna å vite hva som faktisk skjer, men det er selvsagt lurt å snakke om det på forhånd. Les bøker. Fortell detaljer.
Har hatt 5-åring og 8-åring med i begravelse. Døden er brutal, men naturlig.
Frøkna var med i begravelse i februar. Da var hun 7,5. Det var en veldig tragisk affære, der avdøde hadde omkommet i en ulykke. Likevel taklet hun det (etter forholdene) helt fint, og det var tydelig i ettertid at det var riktig at hun skulle være med.
Jeg synes det er en selvfølge at han skal få være med. Det vil være mye sårere å bli holdt utenfor og ikke skjønne hva som skjer. Jeg fikk selv ikke være med da bestemoren min ble begravet og det var fryktelig sårt å føle at jeg sto utenfor.
Jeg har selv hatt min sønn med i 2 begravelser. Første var oldemoren - da var han 4 (mener jeg) og nå da han var 7 år. Da var det en ganske sterk begravelse hvor bl.a jeg var rimelig langt nede og gråt mye. Vi snakket mye på forhånd om hva som kom til å skje, at vi kom til å være lei oss og kanskje gråte. Han taklet det kjempefint og snakket mye om det i ettertid. Det er tøft når mennesker vi er glade i dør, men det er jaggu godt å stå sammen da. Alle sammen!
Jeg synes ikke åtte er for ungt. Men hvis det er begravelse med nedsenking av kiste i jorda osv. bør han forberedes på akkurat den biten, og kanskje ikke stå rett ved hullet når det skjer.
Må si som de andre her, ta han med. Det er en viktig del av sorgprosessen at man får tatt skikkelig farvel. Selv fikk ikke jeg være med i mine foreldres begravelse da jeg var 12, og det preget meg siden.
Bruk mye tid på å forberede han, sånn at han vet hva som skjer.
Mine tre barn var med i begravelsen til sin tremenning i fjor. (tråden min om begravelsen) Da var de 5, 8 og 10 år. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare på forhånd det som ikke egentlig gikk an å forklare. :(
Her var det en liten minnestund dagen før, for den nærmeste familien. Det hjalp nok en del at vi fikk lov å være med på det.
Eldste var med i begravelse til oldemoren i fjor, da var hun 4,5. Hun kjente oldemoren godt, og det var helt rett å ha henne med. Hun stilte masse spørsmål under begravelsen, som jeg prøvde å besvare så godt som mulig.
Ta ham med, du. Hvis han vil selv, selvfølgelig, det blir selvsagt feil å tvinge ham med.
Min eldste var rundt den alderen da hans bestemor, min mor, døde. Han var, og er for så vidt fremdeles, svært følsom og han tok tapet veldig tungt. Han var likevel med på begravelsen, han så henne da hun var svært syk og så henne også da hun var død.
Dette har gjort et dypt inntrykk på ham, men han sier i dag (han er 15 år) at han var reddere før begravelsen enn etterpå. Han gråt masse, men alle var jo snille og trygge rundt ham.
Jeg spurte ham altså nettopp nå hva han ville rådet en annen 8-åring til, og han ville rådet ham til å gå. Bedre å vite enn å alltid være redd, sa han. Skjønningen.:hjerter:
8-åringen er ikke for liten til å være med i begravelse.
Jeg hadde med mine, på 3, 7 og 9, i begravelsen til oldefaren i vinter. Minsten var også med på sykehuset og så oldefar like etter at han døde. Det ville ikke de store være med på, men i hvert fall den ene angret på at han ikke var med etterpå. Niåringen grudde seg til kirken, og ville helst ikke være med. Han er redd for ukjente ting. Men vi presset litt på, fordi han hele tiden til da hadde vært "flat" i reaksjonene sine. Lite følelser, lite tanker som han gav uttrykk for, og sikkert mye inni seg som han ville fortrenge. Vi tenkte at han nok kunne ha godt av å delta, og å se at det som skjedde i kirken ikke var farlig, men heller en god stund til minne om den som var død. Hadde han satt seg helt på bakbeina ville vi ordnet barnevakt. Alle barna våre, og de omtrent jevnaldrende søskenbarna og tremeningene, opplevde kirkeseansen og minnesamværet positivt. Det var ingen voldsomme følelsesutbrudd hos noen i familien, men noen tårer og noe vemod, og mye smil og masser av gode minner om en fin person som vi var glade i. Eldsten tødde opp, og sang til og med en solo under minnesamværet, for det visste han at oldefar hadde likt. Ellers hadde barna et rom (kirkas ungdomsrom) der de kunne leke og herje litt når de syntes alvoret ble for stort og talene for lange under minnesamværet. -Kjekt, og helt etter hvordan oldefaren ville ha likt det.
Jeg synes det er viktig at barn deltar i så viktige hendelser i livet. I vår familie har barna alltid vært opplagte deltagere i begravelser, og det å være med på avslutningen av en gammel manns liv er ikke den vanskeligste introduksjonen til denne delen av tilværelsen. Som Kaija sier, tenker jeg at det er viktig å fokusere på at begravelsen er en anledning for å trekke fram gode minner om den døde og dele dem med andre som var glade i ham, og at tårer og sorg er en del av dette som ikke er farlig men naturlig og riktig. Kanskje det nettopp vil være bra for gutten din som er så åpen om følelsene sine.
Jeg har hatt med barn i nærmest alle aldre i begravelser. Det har gått veldig fint, faktisk innimellom vært en sterk opplevelse for meg å se hvor høytidsstemt de har vært i enkelte situasjoner. Som f.eks. i begravelsen til min onkel. Min dengang 2 år gamle datter (neststørstesøster) roet seg plutselig og sto veldig alvorlig og holdt min bror i hånden mens kisten ble senket i jorda. Som om hun forstod at dette var et helt spesielt øyeblikk. Etterpå sprang hun rundt igjen.
Mine jenter var også med og fikk se sin oldemor i kisten før hun ble begravd. Det er 3 år siden. Jeg var i tvil på forhånd om de burde få se henne, de fikk bestemme selv og jeg tror det var fint for dem.
Jeg mener at barn ikke skal skånes for døden. Det er faktisk viktig at de får delta også i denne delen av livet. Man skal snakke med dem om det, og forberede dem på hva som kommer til å skje under selve begravelsen og at enkelte kommer til å være veldig triste og gråte, og at det er helt ok.
Jeg ville tatt ham med hvis han selv vil. Som en annen skrev her, barns fantasi kan være mer brutal enn virkeligheten.
Ellers anbefaler jeg en bok som heter "Tårer uten stemme" av Steinar Ekvik.
Han er/var sykehusprest på Radiumhospitalet og skriver veldig fornuftig om hvordan man bør inkludere barna i sorgarbeid. Anbefales på det sterkeste!
Spesielt når barnet er sårbart og opptatt av døden bør barnet inkluderes helst både før og etter døden.
Jeg fikk selv ikke besøke min bestefar på det siste. Han hadde parkinson og endte vel med å nekte næring og sulte seg ihjel. De ville ikke utsette meg for det. Jeg slet med det i mange år etterpå. Begravelsen ble jeg inkludert i.
Jeg har aldri angret for å være med i en begravelse, men jeg har definitivt angret på at jeg ikke gikk i noen. (Eller slitt med at jeg ikke fikk være med).
Når min mor døde for 2 år siden kranglet jeg med min svigermor. Hun mente jeg var uforsvarelig og helt gal som tok med Mazungen til bestemor både før hun døde (dagen før) og kort tid etter hun døde.
Det siste besøket varte 1 minutt, mor strålte når hun så henne, hvisket hei, og Mazungen ga henne en klem og ble skysset ut.
Etter døden var hun førstemann inn etter hun var stelt (ikke planlagt akkurat det). Søsteren min prøvde å si noe om at bestemor sover. Mazungen var kontant i sitt svar. Hun er død, hun er ikke her lenger. Hun tok på henne, strøk på henne, var nysgjerrig og nesten høytidstemt. I ettertid sier hun at det var "fint". Mors begravelse var det selvfølgelig at hun var med i. Hun var også med når min far døde før hun var 3. Da besøkte vi kirken et par dager før. Snakket om hva som skjedde. Men nevnte ikke at han var inni kisten. Det skjønte hun selv, for i det vi gikk forbi den hvisket hun "hade bestefar".
Jeg hadde aldri ekskludert Mazungen fra en begravelse til et menneske hun kjente og var glad i. Selv ikke om det var av den vonde tragiske slaget som jeg selv har vært forskånet for.
Å inkludere barn i de "utragiske" bortgangene rundt oss bør være en selvfølge. Jeg tror det styrker barna og ha et mindre skrekkfyllt og fantasipreget forhold til døden.
Han er absolutt ikke for liten, så med mindre han ikke vil være med så synes jeg det er naturlig at han er det.
Jeg hadde med min sønn på 5 i begravelse til sin oldemor i sommer. Et fint utgangspunkt for å snakke om savnet, døden og alt som omhandler det å miste noen.
Jeg har hatt mine barn både på dødsleie og i begravelse til min mormor (da var de 3 og 6 år gamle), og det har gått strålende. Siden har de også vært i to andre begravelser. Døden er helt normalt, det å dø også- ingen vits å gjøre noe big deal ut av det for min del.
Men det er mulig vi veldig slækk med å snakke om døden også, ungene mine har blant annet vært med på guided tour inn i et krematorium også. :knegg:
jeg synes ingen barne er for små til å bli tatt med i begravelse jeg da.
Så lenge de blir forklart hva som skal skje osv så tenker jeg at det heller er vår voksnes frykt eller hva jeg skal kalle det, som er grunnen til at mange engster seg for å ta med barn i begravelse.
Barn takler det, og jeg er tilhenger av å forklarer som det er. Litt klisjeaktig, så er det faktisk slik livet er.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
