For meg er betatt for det første et ord jeg sjelden bruker. Og når det brukes betyr det litt sånn, tja, avstandsforelsket. Litt ubetydelig. Man kan være betatt av en programleder f.eks, eller en fyr man ser hver dag på bussen. Men for meg betyr å være betatt at man liker å titte på en person utseendemessig, men det har lite med hvordan den personen er å gjøre. Det er som et lite svermeri, og ikke veldig betydelig.
Forelsket tenker jeg på som sånn kribler i magen når man ser noen. Tenåringsforelsket/opp over ørene forelsket f.eks. For meg betyr det at man også kjenner vedkommende. Men forelskelse kan allikevel være sånn litt flyktig. Forelskelse er veldig sterkt mens det står på, men det er en følelse som godt kan være der uten at man absoutt skal gå hen og gjøre noe med det. Forelskelse er noen man går på kino med og kysser mens det kiler i magen, og som man har lyst til å være kjæreste med. Eller den lille "åh!" som treffer en i magen når man ser denne noen smile.
Mens å ELSKE noen er noe helt annet fullstendig. Det har litt med forelskelse å gjøre, men det er en følelse helt i seg selv. (jeg ser at 007 har beskrevet å elske akkurat sånn jeg tenker at det er i innlegget under :nemlig: )
Men jeg har jo skjønt at mange andre bruker forelsket på en helt annen måte.
Hjelp?!
Min definisjon av å bli betatt er at jeg synes noen er kjekk, snill, flott og sexy, men at jeg ikke får magesug, ikke føler behov for å røre dem fysisk og at de ikke opptar tankene mine mer enn akkurat der og da.
Når jeg er forelsket kjenner jeg det på kroppen i form av høy puls, jeg blir varm innvendig, magen blir rar, jeg kjenner behov for å berøre (og mer enn det...) og personen opptar tankene mine.
For meg er det å elske en salig blanding av forelskelse, begjær og vennskap.
Jeg er betatt av Alexander Rybak. (Etter at han var aldeles fantastisk skjønn mot Guttungen da vi møtte ham for en stund siden.) Han er en søt og hyggelig ung mann med god utstråling. Det var liksom jeg fikk litt "mamma følelser" for ham. :humre:
Hadde jeg vært 16, tror jeg jaggu jeg hadde vært forelsket i den samme Rybaken - sånn krible i magen og stjerner i øynene, liksom.
Og jeg er helt enig med deg. Å elske noen - det er langt forbi både å være betatt og være forelsket. Forelskelsen dør, men å elske, det går bare dypere og dypere.
Jeg synes i grunnen m^2s definisjoner høres ut som noe jeg kan være enig i.
Tror jeg må veie opp for Rybak'en her. :fnise:
Jonas Gahr Støre, han kunne jeg vært betatt av. Eller er det fascinert jeg mener da, hmm.. vanskelig. :hmm:
Betatt er sånn man blir av torsk og Mauser. De er fine menner - de ser fine ut og de er fine på innsiden. Man liker dem. Man treffer dem ikke i joggebukse.
Forelsket er sånn man er når man sørger for å være smellvakker og passer på å ha nystelte bein og lakk på tåneglene - når man tenker på offeret omtrent hele døgnet, ler mer enn normalt og har så mye energi at verden finner en plagsom. Og det hjelper ikke at denne energien attpåtil brukes til å skamrose offeret for forelskelsen.
Jeg regner med at det som gjorde utslaget var at jeg ikke ville lese kjærlighetsbrevene hans opp høyt for mine venner. Skal tro hvor mange år man må ha bak seg før man begynner med slikt?
Jeg fikk samme. :humre: Riktignok har vi bare vært sammen under halvannet år, men jeg føler vel at vi er litt forbi betattstadiet, ja. :nygift: Må ha vært det med at jeg ikke vil lese brevene hans høyt som gjorde utslaget, ja. :nemlig:
Jeg er sånn som deler ganske mye (det meste) med gode venninner, men å lese kjærlighetsbrev høyt for dem ville jeg nesten syntes var litt patetisk, tror jeg.
Og jeg leser heller ikke kjærlighetsbrevene mine høyt altså (ikke at jeg har så mange. Men jeg har jo en og annen småfrekk SMS, og jeg deler ikke de heller)
Jeg blir i grunnen lett betatt av mennesker jeg treffer, og definerer det som litt sånn "barnlig forelsket". Er ikke ordentlig forelsket i det hele tatt, og det er helt ubetydelig, og helt ufarlig for ekteskapet mitt.
Testen sa (vedig overraskende, mtp hvor mange spm jeg svarte nei på) at jeg er ordentlig forelsket i mannen min! :elsker:
jeg fikk forelsket, selv om jeg ikke leser brevene høyt.
Egentlig er jeg uenig, jeg er ikke så innmari forelska lenger, sånn til hverdags. Han klarer fortsatt få det til å krible innimellom, men egentlig er det nok mer kjærlighet enn forelskelse mellom oss.
Menatte, den testen er jo bare tull da. :) Og dessuten beregnet på de som nettopp har møtt hverandre, går jeg ut i fra. Jeg tok den i hvert fall ikke særlig seriøst. :D
Jeg tar den i alle fall ikke mye alvorlig. Jeg tror så absolutt at jeg med sikkerhet kan si at dette ER ekte kjærlighet, noe testen sier det kanskje kan være. Jeg satser på at jeg etter 9 år, 3 av dem som gift, to som foreldre til en gutt og nå påvei til å få et barn til, klarer bedømme om mine følelser for mannen er ekte, uten en test.
Du er nok forelsket, men ikke nødvendigvis hodestups. Følelsene dine vitner like mye om at du er betatt av din utkårede, som at du er forelsket i vedkommende. Kanskje er det ekte kjærlighet, men helt sikkert er det ikke.
Jeg har stor tro på meg selv, skjønner du... jeg mente nemlig at jeg skjønte det allerede før vi egentlig ble sammen. Den dukket opp den følelsen av at jeg bare visste. Visste at han var den rette. Stor tro på meg selv.:jupp:
Betatt - da tenker jeg på at man blir fasinert av en person. Men ikke den kriblingen man kjenner når man er forelsket. For forelskelse er sånn sommerfugler i magen av lykke bare ved å snakke med vedkommende, type "weeeee" følelse godt forklart :knegg:
Å elske - det sitter dypt. Det er som flere skriver, dypt vennskap, nærhet, tillitt. Det å elske en person er noe man bygger opp over tid.
Du er helt klart forelsket, og ikke bare betatt! Denne gangen kan det være ekte kjærlighet. Gratulerer!
Dette ble mye bedre enn jeg fryktet da jeg svarte på spørsmålene. :knegg: Kanskje jeg skal sende testen til mannen og se om han er like forelsket som meg?
