Jeg har vært på en eventyrlig 11-dagers trekking i Marokko, dvs. egentlig ni dagers trekking og to dager i Marrakech. Fantastisk reise i/over/på fjell, gjennom berberlandsbyer, kultur og ikke minst en oppdagerferd i eget mentalt landskap både i forhold til fysiske utfordringer og tilpasningsevne. Vi dro opp og ned bratte, steinete fjell fra 2.000 til 3.700 moh, en fin akklimatiseringsplan før toppstøtet til Mt. Jebel Toubkal på 4.167 moh. siste dag. Sov i gites på matter på golvet, i telt og i "luftige" steinhytter på jordgolv. Varierende sanitærfohold, fra sittedo (ett sted) til teltdo og where ever.
Nådde toppen av Toubkal søndag for ei drøy uke siden. Bare én i gruppa vår på 10 måtte snu pga. høydeproblemer.
Anbefales varmt til alle som er glade i å vandre i fjellet! :riktig:
Jeg dro med en britisk turoperatør som heter KE Adventure. Gruppa vår besto av åtte briter, én kanadier (som kjente to av britene fra før) og meg. Vi møttes i Marrakech og dro sammen med den lokale guiden videre til Imlil i Atlasfjellene dagen etter. Der fikk vi med oss en kokk, en slags trail boss og seks muldyr med sine respektive førere.
Hadde ikke med noen barn, he he. Det hadde nok vært altfor krevende.
Har omsider postet et blogginnlegg om turen. Det er langt, inneholder masse, masse bilder og er ordnet tematisk. Altså lett å hoppe over ting som ikke interesserer så mye.
Atlasfjellene er en fjellkjede som strekker seg gjennom Marokko, Algerie og Tunis. Den består av High Atlas, Anti Atlas og Atlas midi. Jeg var i High Atlas. :)
Kjente ingen, nei, men liker veldig godt å reise alene på den type turer. Har også gode erfaringer med å gå sammen med briter, de beholder både humor og guts selv når det røyner på. Og de er stø på beina i tillegg. Gikk fra kyst til kyst i England for et par år siden, og da var det både australiere og amerikanere i følget. De var i veldig bra form, hadde kondis i massevis, men eide ikke balanse eller evne/erfaring(?) i å gå på mer krevende underlag enn sti. Britene derimot var seige som bikkjeskinn ingen problemer med terrenget.
Mulig blogspot var nede en stund i går kveld, men den er i hvert oppe og går igjen nå. Teller litt på knappene om jeg skal legge inn noe info om utstyr, klær, medisin etc., hva som kan være lurt å pakke med seg. F.eks. Immodium, he he.
Der fikk jeg lest hele blogginnlegget, fantastisk! Tøft at du har vært over 4000 moh!
Men hvordan er det å gå sammen med så mange ukjente, blir man ikke irriterte på hverandre hvis man må vente og ta ekstra hensyn? Og hvordan klarer man å sette sammen en gruppe der alle er i nogenlunde samme form? Morsomt å lese om at du fikk litt summit fever. :humre:
Fantastiske bilder, og så langt et fantastisk blogginnlegg (har ikke lest hele ennå). Jeg får lyst til å gjøre slikt jeg også - dette var inspirerende!
Gruppa vil aldri være ensartet mtp fysisk form, utholdenhet og erfaring, men på de turene jeg går behøver man heller ikke være i superform. Det vil aldri bli kjempelange pauser der man må vente, og med mindre været er virkelig guffent og man må vente på andre på en forblåst topp, så er den ventinga helt grei. Like viktig som ok form er en viss evne til å tåle ubehag, det er ikke mye moro å gå tre timer bratt oppover når energien er på bånn og kvalmen bobler i en. Da er det en fordel å kunne fokusere på viktigere ting, som å sette den ene foten foran den andre. Nok en gang.
Jeg synes på mange måter det er lettere å forholde seg til fremmede når det gjelder dette med å ta hensyn. Eller ikke å gjøre det. Jeg har ingen venneforhold til noen i den forstand at ingen kan forvente samme støtte og oppmerksomhet fra meg som en venn ville gjort. På en etappe sleit en av oss skikkelig, og da slapp kompisen hans seg ned og dannet baktroppen sammen med ham. En selvfølge når man er venner. Sånne ting slipper jeg unna når jeg ikke kjenner folka fra før. Med mindre jeg selv velger å stille opp. Har aldri sett tegn til irritasjon hos noen selv om det har blitt litt venting, selv ikke i de få tilfellene hvor en person har overvurdert seg selv og fysisk form.
Det varierer litt i hvor stor grad guidene slipper oss "løs". I England dannet alltid guiden baktroppen og vi kunne fritt ta oss ut bare vi ventet på avtalt sted. I Italia (Appenniniene) var det på samme måte, mens vi i Atlasfjellene ble holdt mer i tøyle. Der gikk guiden som regel i front, ofte for å holde farten litt i sjakk av hensyn til høyden, men han slapp litt opp på dette da han ble mer kjent med oss.
Nope. Fascinasjon over turen din - og for min del et ønske om å lære mer.
Jeg tok meg den frihet å legge deg til på lista mi over blogger jeg følger. Bare sånn i tilfelle du drar på flere turer... :jupp: (Si i fra om det ikke er ok altså.)
Selvsagt er det ok, veldig hyggelig at folk leser bloggen. Jeg er ikke videre flink til å blogge litt lengre turer, synes det tar for lang tid skal jeg gjøre det skikkelig, men har noen diffuse fortsetter om å bli flinkere. :flau:
Og jeg skal absolutt på flere turer; neste år kommer jeg muligens til å prioritere et ukeskurs i alpinklatring i Alpene framfor et høyt fjell, men har også Ararat (Tyrkia) og Damavand (Iran) på en mental liste. Og så blir det trolig Galdhøpiggen sammen med et par venninner.
Så utrolig flott lesning. Har bare skummet den foreløpig, men kommer sterkere tilbake.
For meg som har en helt ekstrem høydeskrekk så blir det nok ingen sånne turer, besseggen - som jo 'alle' går kommer ikke på tale her, og da sier det seg selv at jeg ikke kan legge ut på 'fjellklatrertur'
Men hva med den englandsturen? Den så kanskje mer seig ut enn skummel? Eller var det bratt klatring der også?
Det høres forøvrig helt vidudenderlig herlig ut å dra på ferie alene. Det må jeg se om jeg kan få til en gang.
Jeg har faktisk høydeskrekk, jeg også. Du skulle sett meg da jeg nærmet meg toppen av av et fjell vi gikk opp i Appeninniene i juni. Smal, ujevn og steinete rygg de siste metrene før det videt seg ut på toppen, fryktelig langt ned på begge sider og i det hele tatt føkkings skummelt. Jeg krøp over. Kunne ikke få nok nærkontakt med underlaget og omtrent ålte meg fram til det var trygt å reise seg opp. Og så drakk jeg meg til mot på Balder før vi skulle ned igjen. :D
Er ikke så redd hvis jeg er sikra, var på et par dagers fjellklatringskurs i sommer og det gikk helt greit. Da var jeg så fokusert på fjellet, sikringene og fotarbeidet at jeg ikke kom på at jeg ikke kom på å være redd. Er likevel ikke høy i hatten når jeg må passere steder som karakteriseres som luftige. Det var ingen slike steder i Atlasfjellene, det kunne nok være bratt på ene sida, men ingen av disse smale, forferdelige ryggene.
England og Lake District har noen ganske bratte fjell, de er mye heftigere enn man skulle tro ut fra bilder selv om de ikke er særlig høye. Utfordringa ved en tur som coast to coast er likevel utholdenheten. Å gå dag etter dag i 13 dager, uansett vær, uansett form. Lake District er jo variert og har masse fjell, men når man kommer til Yorkshire Dales og begynner på beitemarkene så kan det bli litt ensformig i blant. Men det er mine preferanser, jeg hater å gå over beitemarker. Det er tungt, vått (det regnet hver dag, he he) og så hender det at hele marka er full av okser som står med senka hode og følger deg med blikket.
Men som sagt, dra gjerne til Atlasfjellene, de er supre fjell å gå i! Også for folk med høydeskrekk. :nikker:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
