"Opprinnelig lagt inn av sitat Drivgangene bør tilpasses dyrenes atferd, men kunnskapen om hvordan dyrene egentlig oppfatter sine omgivelser er per i dag begrenset. Forskningsresultatene når det gjelder f. eks.syn er divergerende. Blendende lys får dyrene til å stoppe opp (Grandin, 1980a). Husdyr er mer følsomme enn mennesker for høyt støynivå og plutselig lyd (Ames & Arehart, 1972; Talling et al., 1998), og støynivået i slakterier kan være et problem. En vanlig oppfatning er at husdyr reagerer på blodlukt. Den forskning som er gjort støtter imidlertid ikke dette (Anil et al., 1995). Hvis dyrene reagerer så er det sannsynligvis fordi de møter en ny og ukjent lukt, og ikke blodlukten i seg selv (Grandin, 1998b). De reagerer derimot på stresshormoner som skilles ut med saliva, urin og blod hos stressete dyr (Stevens & Gerzog-Thomas, 1977; Vieville-Thomas & Signoret, 1992). "
Ok, så er det ikke blodlukten i seg selv dem reagerer på, i en normal setting. Men inne på et slaktehus, der kan dem altså reagere på stresshormoner som skilles ut med bla blodet, så blodet spiller en rolle likevel ;)
Hva kunne dem om stresshormoner osv osv i gamle dager forøvrig? Hadde man spurt en "gammel-gammel bonde" om dette, så hadde han nok sagt at dyrene reagerer på blodlukten. Han hadde ikke tenkt på at det er stresshormoner i blodet som gjør at dem reagerer på blodlukten..
Enig i at det i visse situasjoner blir en potato - poteito diskusjon. Men i andre settinger vil det ha en betydning på om det er lukten av blod i seg selv som utløser stresset..
Det er relativt stor forskjell på å reagere på et utløst stresshormon hos et flokkdyr, å reagere "med" flokken er leve/ikke leve for et flokkdyr og å reagere på lukten av blod. Virkelig. Det er ikke potet/potat men kålrot/fisk spør du meg.
De reagerer på stresset hos de andre, levede dyra, ikke p på slaktingen/blodet/dødes osv.
Det første er logisk, ref at de er flokk dyr, det andre er ikke logisk. Dyr er ikke redd for døden.
Kadaver lukter ikke blod ( eller blomster for den del :knegg:)
Og en vill sau har ingen grunn til å frykte et kadaver. Et kadaver betyr et mett rovdyr og åtseletere. Ingen av disse utgjør noen fare. Ofte sees rovdyr som spiser sitt bytte, i flokken med byttedyr.
En mett puma er ikke farlig.
Vi som jobber med dyr tar jo alle mulige hensyn vi kan for å unngå stress.
I tillegg samarbeider man mye lettere med dyra hvis man selv er rolig.
Ingenting er så dumt som å begynne å stresse for at leveringa går tregt, og så skylde på grisen som plutselig er så vanskelig. Vi tar dem så rolig vi kan ut av bingene, følger dem i deres tempo så langt det er mulig til bilen, og de går alltid sammen fler og fler. Transportbilene har gjerne en sånn strøm-jager for vanskelige tilfeller, men jeg har faktisk aldri sett den blitt brukt. Sjåførene er også opplært til å beholde roen og følge dyras tempo.
Grisen gasses først på slakteriet, og går sammen hele veien. Jeg tenker at de sikkert er stresset, slik de alltid er ved en flytting. Det betyr jo ikke at de er stresset fordi de vet at de snart er ribbe! Det er følelser vi tilegner dyret, som de ikke har evne til. Mener jeg, da. På det slakteriet jeg har besøkt sto storfe i rekke i fangbåser, og ble slaktet fortløpende. Det var ikke sånn at de sto rett ved de som foretok selve avlivingen. Hester blir alltid slaktet først på morgenen, før man starter opp med kyr, fordi de kan reagere sterkere på lukter og sånt.
Det mamaria sier er utrolig viktig.
Fordi det ER viktig å ha også de ørsmå detaljene på plass.
Hesten slaktes først, fordi den reagerer sterkere. Det gjør den fordi hesten er et flukt dyr. Det løser det meste med å flykte og for at en flukt skal være velykket må den komme tidlig nok igang. Derfor er hesten veldig på "alerten".
Kua samler seg og stoler mer å å være mange, store og sterke, da behøver de heller ikke "trykke på panikk-knappen" riktig så hyppig som hesten og reagerer ikke så fort/sterkt.
Detaljene er kjempeviktige. Det hjelper ikke å spyle bort blod og ventilere om stresset kommer fra en ansatt som egentlig mistrives på jobb eller er redd dyra.
Det hjelper ikke at en gammel bonde mente dyra var redd blodlukt om det er refleksjon fra et feilplassert vindu som utløser stresset :btdt:
Men når dyr dør på transporten på vei til slakteriet så er det ikke fordi de har hatt det så himla bra på dyrebilen altså.
Men for all del, jeg fremstiller ikke meg selv som noe sannhetsvitne i denne diskusjonen. Selv om det er vesentlig forskjell i smaken på hjemmeslaktet svinekjøtt og fra slakteri. :datapunkt:
For å ta HI litt seriøst, så er vel norske får de avlsdyra som har det best i verden før de havner på slaktebenken. Største risikofaktor for dem for å oppleve smerte er rovdyr / bøndenes skjødesløsehet ift å passe på de når de er på utmarksbeite.
Verden har 7 mrd mennesker. Av hvilke brorparten gladelig fortærer det meste for å få i seg daglig dose næring fremfor å klappe og kose med dyrene. Langt mindre bekymre seg for deres sjel og følelseliv på vei til slaktebenken. 1 mrd mennesker i verden er sågar tilhengere av rituell slakt med blodtapping av levende dyr. Ideelt sett burde mennesker leve av gress, men dessverre er det ikke slik.
Men det dør ikke dyr på transporten i Norge.
Om du tar bort fjørfe så er tallene svært lave.
Fjørfe er en annen historie.
:leter etter tallene:
Tallene:
Storfe hadde den laveste dødeligheten, med 0,003 prosent. Med 245.880 fraktede storfe, utgjør dette rundt 7 døde dyr.
Småfe hadde en dødelighet på 0,01 prosent, og med 808.128 transporterte dyr utgjør tapet 80 dyr i 2008.
Gris hadde en dødelighet på 0,019 prosent i 2008. Når Nortura fraktet litt over én million gris i fjor, betyr det at knappe 200 gris døde under transporten.
Når det kommer til gris, så spiser vi ikke gris om vi ikke har fôret og slaktet den selv. Industrigris smaker søppel. Men jeg tror det er mer relatert til fôring enn til stress.
Jeg mener virkelig at dersom man ikke kan takle at det man spiser har vært dyr som har vært levende, hatt pene øyne eller deilig pels, så får man bli veggis.
Jeg får helt makk av folk som ikke vil ta i kjøtt, synes det er ekkelt med blod og ikke vil vite hvor kjøttdeigen kommer fra, samtidig som de gjerne spiser kjøtt.
Og nei, jeg har ingen medlidenhet med et slaktedyr som har hatt et greit dyreliv, annet enn et rent humant ønske om at det skal dø greit, effektivt og med minst mulig smerte og stress.
Ja, det stemmer. Særlig på hanngris.
Da jeg var liten slaktet vi hjemme, og hadde en hjemmeslakter som mislikte å slakte gris fordi de kan skrike sånn. Han stresset opp grisene, særlig gris nummer 2, 3 og 4 og det kunne bli et salig rabalder. Stressede griser gir lite blod og kjøttet blir mindre mørt. Etterhvert begynte foreldrene mine å levere til et lokalt slakteri og fikk kjøttet partert i retur for videre bearbeiding.
