... Og hvordan reagerer du når noen er sjalu eller misunnelig på deg?
Jeg oppfatter sjalusi som en redsel for å miste noe man har, mens misunnelse er et ønske om å få noe noen andre har. Jeg kan være sjalu, men jeg kan ikke huske at jeg har vært misunnelig. Og jeg takler det veldig dårlig hvis noen er sjalu eller misunnelig på meg. Spesielt hvis de er misunnelige. Er de sjalu, er det mulig å trekke seg tilbake og demonstrere at: "Neida, jeg er absolutt ikke ute etter mannen din", men er de misunnelige er det ikke så mye å gjøre med det ...
Nei, jeg er ikke sjalu eller misunnelig. Derimot har jeg vært utsatt for det. Og det er ikke hyggelig.
Ikke at jeg fatter hva det er å være misunnelig på, men fy katta hvor stygge folk kan være når de faktisk er det. Ryktespredning og sladder, m.m.
Og noen liker ikke at gubbelure og jeg fant hverandre. Det har vi fått merke begge to i form av skitsnakk om oss begge, fra begge kanter. Ganske utrolig, egentlig. Mulig det har noe med at vi begge var mange år alene. :fnis:
Sjalusi fra en mann har jeg også opplevd, og det er temmelig invalidiserende.
"Normal" sjalusi, som at man kke ønsker at gubbelure skal være utro, at man kan bli usikker i gitte situasjoner, etc, det kan nok forekomme. Men å være sjalu, det vil jeg ikke tillate meg selv å plage meg selv med.
Jeg har oppriktig talt ikke tenkt stort over hvordan jeg reagerer om noen er sjalu eller misunnelig ovenfor meg, men jeg føler meg vel litt som en blanding av smigret, men samtidig noe utilpass. Jeg er ikke helt sikker. Det jeg lettest forbinder med å ha blitt utsatt for sjalusi og/eller misunnelse er oftest i jobbsammenhenger. Om noen i vår omgangskrets skulle være det, skjuler de det i så fall godt.
I forhold til egne følelser har jeg kun opplevd å være sjalu i tidlige faser av forhold, dvs før man blir skikkelig kjent og har bygget opp tillit og blitt trygge på hverandre. Jeg er heldigvis ikke videre plaget med sjalusi - og her heller ikke hatt noen grunn til å være det.
Når det gjelder misunnelse opplever jeg det fra tid til annen, men da ikke knyttet til ting eller materielle goder. Jeg er f.eks. misunnelig på gravide kvinner som har et problemfritt svangerskap uten f.eks. bekkenløsning og jeg er misunnelig på kvinner som har fått føde normalt siden dette er noe jeg føler meg snytt for selv (det ble haste-ks da jeg skulle ha poden). I tillegg kan jeg misunne mannen min som har et meget godt sovehjerte, noe jeg ikke har, samt foreldre med barn som sover godt om nettene. Det hender også at jeg er misunnelig på min lillesøster som kan hive innpå med godteri uten at det gjør det minste for vekten hennes, mens jeg eser ut bare jeg ser på en sjokolade. :p
Er ikke sjalusi og misunnelse naturlige følelser som alle har fra tid til annen? Det trenger ikke å være noe man utagerer og lager masse kvalm rundt?
Jeg kan av og til kjenne et stikk av sjalusi hvis mannen min blir sjekket opp eller er mye sammen med en av jentevennene sine. Jeg ser på det som et problem JEG har, og ikke noe jeg trenger å involvere mannen min i. Det vil si at jeg opplever følelsen "sjalusi", men jeg blir ikke en kontollerende bitch av den grunn.
Samme med misunnelse. Jeg kan bli misunnelig på andre av og til. Jeg ble for eksempel veldig misunnelig da søstern min reiste halve jorda rundt, eller da venninnen min fikk en helt fantastisk gave av mannen sin. Selvsagt unte jeg dem begge to det de fikk og opplevde av hele mitt hjerte, men jeg ville løyet om jeg ikke innrømte at jeg ønsket meg i deres sted.
Så ja - jeg opplever av og til følelsene sjalusi og misunnelse, men jeg agerer aldri på dem og lar dem ikke styre livet mitt.
Jeg er ikke sjalu av meg, men selvfølgelig hender det at jeg som alle andre føler misunnelse. Som når mannen sovner når som helst og hvor som helst.
Men jeg føler ikke misunnelse ovenfor lottovinnere f.eks. SÅ misunnelsen går på mere småting egentlig.
Je har opplevd misunnelseog sjalusi fra det som en gang var min beste venninne. Det var IKKE en hyggelig opplevelse, og spesielt ille når det var jeg som ble sett på som en dårlig venninne fordi jeg ikke gav henne den oppmerksomheten som hun krevde. Men hun la opp til at jeg ikke skulle vite ting for å holde meg ute da, og det var ikke andre klar over.
Jeg trakk meg una og enda fortsatte hun å gjør ting for å forsøke å sette meg og hva som skjedde med meg i skyggen.
Det siste plaget ikke meg, men folk ble jo etterhvert rimlig oppgitt over hvordan hun oppførte seg.
Jeg kan vel egentlig bare signere innlegget til Kasia :nikker: Bra skrevet og gode eksempler, stemmer ganske bra med hvordan jeg opplever sjalusi og misunnelse.
Når det gjelder hvordan jeg reagerer hvis andre er misunnelig/sjalu på meg, det jeg faktisk ikke. Kan ikke huske å ha opplevd det.
Jeg vil vel si at misunnelse og sjalusi er to naturlige følelser, mens graden av de varierer :blunke:. Det er jo forskjell på å kjenne et stikk av misunnelse - og la det passere, enn å starte med skittkasting/baksnakking og gjøre livet surt for vedkommende man er misunnelig på. Det samme gjelder med sjalusi. Ikke alle setter himmel og helvete (jord?) i bevegelse, dersom man opplever å bli sjalu.
Kanskje er "sunt" å være litt misunnelig og sjalu innimellom? Så må man bare bearbeide følelsene, og kjenne etter hvorfor det "stikker"? Muligens får man en aldri så liten "åpenbaring"?
Sykelig sjalusi og misunnelse stiller i en helt annen kategori - mange tragedier har skjedd p.g.a. dette. Lurer på hva som får mennesker til å miste hodet og vurderingsevnen så totalt....
Signerer innlegget til TM ang. misunnelse bortsett ks, da jeg fødte normalt.
Det jeg imidlertid takler dårlig, er når andre klager og syter over "filleting" jeg selv har opplevd i dobbel dose. F.eks. når folk klagde over ørlite stivhet i ryggen under svangerskapet, mens jeg selv ikke var i stand til å ta på meg trusa selv en gang.
Har ikke opplevd å være virkelig sjalu selv, men et lite snev har nok dukket opp fra tid til annen.
Sjalu har jeg så og si aldri vært. Ikke en gang når jeg burde vært det...
Men misunnelig kan jeg kanskje være innimellom uten at jeg lar det gå utover andre enn meg selv. Jeg kjenner meg litt igjen i det TM skriver, bare at mine erfaringer går på en normal barseltid. Jeg tar meg i å bli misunnelig på venninner som ikke har svangerskapskvalme og som får ferdige store babyer. Det er helt irrasjonelt, og jeg tror ikke det plager andre enn meg selv. Det er mer som en sorg over tapt glede og kos for min egen del enn at jeg ikke unner venninnene mine å ha gode normale svangerskap.
Jeg tror i grunnen at jeg så og si aldri er sjalu. Jeg kan være misunnelig på lottovinnere av og til og jeg var veldig misunnelig på han så ble innstilt som nummer en på en jobb jeg hadde lyst på der jeg ble innstil som nummer to. :sukk: Men ellers er jeg i grunnen stort sett godt fornøyd med det jeg har.
Jeg har opplevd at noen har vært alldeles grunnløst sjalu på meg og jeg syntes det var utrolig ubekvemt. Jeg ble jo nærmest frosset ut.
Hvis noen er misunnelig på meg blir jeg muligens irritert. Jeg har ikke fått noe gratis, men jeg har jobbet hardt og jeg har forsaket mye i mange, magre studieår for å få det jeg har i dag. Misunnelse har jeg bare opplevd fra folk som vil ha alt opp i hendene uten å jobbe for det og det blir jeg irritert på hvis jeg i det hele tatt gidder å bry meg.
De jeg er mest misunnelige på er de som lykkes i å nå målene sine uten at de lever kjedelige og ensporede liv fordet.
Folk som klarer sjonglere med flere baller og likevel holde motivasjonen uke etter uke. :tilbe:
Men er ikke sånn at jeg ikke unner dem det. Er en vesentlig forskjell på å være misunnelig å tenke stygge ting og beundre folk for gode egenskaper.
Jeg er ikke så sjalu når det gjelder forhold - det har heldigvis mannen aldri gitt meg noen grunn til heller.
Generelt er jeg ingen veldig misunnelig person, men den ufrivillige barnlösheten fikk fram nye sider ved meg, gitt. :o Etter å ha slitt med å bli gravid i nesten fire år og värt igjennom alskens behandling og utredning, akupunktur, homöopati, fotsoneterapi, fire pröverörsforsök, sykehustabber etc. etc. uten det minste tegn til klaff, ble jeg til slutt helt skrudd i hodet. Jeg har värt fryktelig misunnelig på alle som får det til på 1-2-3 og har mulighet til å planlegge familieforökelse og tar det for gitt. Mens vi strevde, klekket vennekretsen ut et helt utrolig antall barn på niks prövetid, og jeg må bare innrömme at jeg etter hvert taklet det dårlig. Det er ikke det at man ikke unner andre noe godt (ordet "mis-unne" blir egentlig litt feil), men hver nye graviditet blir en veldig sterk påminnelse om det man selv ikke får. I tillegg kommer man helt i utakt med vennene sine, og de föles fryktelig ensomt.
At folk er misunnelige på meg, har jeg sjelden opplevd. Tror ikke jeg ville hatt noe problem med det - det er som regel ikke vanskelig å forstå misunnelse, synes jeg. Livet er urettferdig, og jeg kan godt skjönne at det föles sårt.
Kjenner meg godt igjen i det Elinblu skriver... Vi slet også med ufrivillig barnløshet i noen år (dvs. har pcos), og ja, jeg ble nok litt misunnelig på de som gravide i en fei, mens vi slet og slet og slet. Ikke at jeg "mis-unner" andre å bli gravide så lett - jeg gleder meg på deres vegne, og vil ikke at alle skal kjenne hvordan følelsen av å ikke bli gravid er (år etter år), men jeg skulle ønske det gikk like lett for oss. Misunn-følelsen gikk vel egentlig mer på at vi ikke fikk det til. men for 4 år siden ble det klaff for oss også :blunke:
Etter å ha lest hovedinnlegget én gang til, tenkte jeg skikkelig igjennom hvordan jeg ville reagere hvis noen var misunnelig på meg. Som sagt er ikke det noen velkjent opplevelse, men jeg tror nesten jeg ville satt litt pris på det, faktisk. I ufrivillig barnlös-åra overskygget fölelsen av å väre mislykket på fertilitetsfronten det meste, og det ble lett til at jeg ikke greide å se hva som faktisk var bra i livet mitt. Hvis noen skulle finne på å misunne meg jobben, mannen eller hva det måtte väre, kunne det väre en nyttig påminnelse om at alt faktisk ikke var like mörkt som jeg selv syntes. Kanskje kunne det hjelpe meg til å bli litt mer ydmyk og fornöyd tross alt.
Glemte å svare på siste spørsmål. Jeg kan ikke sånn helt uten videre komme på at noen har vist tydelig misunnelse eller sjalusi på bakgrunn av noe jeg har eller gjør.
Hadde en kjæreste som var veldig sjalu for mange år siden. Men det gikk mest ut over han selv, stakkar.
Det siste året har jeg vært både heldig og flink i jobbsammenheng, i den forbindelse har jeg steget i gradene mye raskere enn enkelte av mine kollegaer. Noen ganger kan en av disse være litt vanskelig å forholde seg til. Men om dette skyldes misunnelse eller bare det er sånn h*n er aner jeg ikke.
Jeg prøver så godt jeg kan å oppføre meg på en ryddig og ålreit måte - det kommer jeg gjerne langt med.
Jeg kategoriserer på samme måte som him og kan med hånden på hjertet si at jeg finnes ikke misunnelig. Sjalusi, derimot, den har jeg kjent på noen ganger. Jeg blir av ulike grunner lett såret og sjalu, men så har han søren meg gitt meg grunn for å bli det også. Håper det er ferdig med det.
At andre har vært sjalu eller misunnelig på meg kan jeg ikke huske annet enn fra oppveksten.
Ja, selvfølgelig er sjalusi og misunnelse naturlige følelser. Men forskjellige folk opplever nok disse følelsene i varierende grad i livet. Et typisk eksempel vil være at jeg antar at i en slum vil det være lite matriell misunnelse. Alle har det samme - dvs ingenting. Men folk kan selvfølgelig være misunnelig på ikke-matrielle ting. En omsorgsfull kjæreste, veloppdratte barn, gode venner etc
Jeg er som sagt lite misunnelig - og dette kan like gjerne være på grunn av forholdene jeg lever i - enn akkurat et karaktertrekk hos meg. Jeg var litt nysgjerrig på om folk hadde ca like mye sjalu som de var misunnelige. Eller om man kjente mer av den ene følelsen enn den andre.
Jeg er særdeles lite sjalu og veldig lite misunnelig. Hvertfall sånn ekkelt misunnelig. Jeg kan gjerne se på andre og tenke "det skulle vært meg", men samtidig så unner jeg alle alt de har av goder osv. Det kunne ikke falle meg inn å ønske noe FRA noen.
Jeg synes Kasia sier det smart her. For min del hadde det vært et faresignal hvis jeg overhodet ikke var sjalu i parforholdet. Da hadde jeg tolket det som om jeg ikke brydde meg. Det betyr selvsagt ikke at jeg må låse helten inne i tårnburet sitt, for jeg stoler på ham. Men jeg vil alltid reagere hvis jeg tror noen er på jakt. :paranoid:
Enig i at det nesten bör väre en slags reaksjon ja, Scarlett. Så lenge jeg stoler på mannen min, blir jeg imidlertid nesten mer stolt enn sjalu hvis jeg skjönner at noen har et godt öye til ham.
Sånn har jeg det også. For det er jo jeg som har funnet og vunnet han. Mannen min altså. :D
Så for å svare him som lurer på om sjalusi og misunnelse går hånd i hånd, så kan jeg avkrefte det for min del. Ettersom jeg regner min litt smålige sorg over tapet av "den fantastiske barseltida" som misunnelse når det går lekende lett for alle rundt meg. Samtidig så unner jeg dem det for alt i verden, skulle bare ønske vi kunne dele erfaringer. Så kanskje er det ikke misunnelse, bare en slags sorg. :confused:
Broren til en venninne vant noen millioner i lotto, og jeg ble grønn av misunnelse, jeg innrømmer det jeg. Jeg fikk ikke sove på kvelden en gang, ble bare liggende og tenke på hvorfor, HVORFOR, kunne det ikke være meg som vant? :gaah:
Men det gikk særdeles fort over da, jeg som ikke en gang tipper lotto kan ikke akkurat forvente å få førstepremien på konto. :knegg:
jeg har aldri vært sjalu på venner, eller sånn. Jeg unner alltid mine venner alt godt. Derimot hadde jeg en dårlig periode i sist forhold hvor jeg følte meg usikker og redd for å bli såret igjen og var utrolig sjalu på alt og alle han snakket med. Det gikk jo ikke!! jeg endte det ganske kjapt. Gidder ikke å bli en sånn sur sjalukjerring..
Jeg og! :mumle:
Misunner han den evnen han har til å KOBLE ut alt.. :sukk:
Jeg kan godt være misunnelig på andre personer til tider jeg.. noen ganger kan det være økonomi, andre ganger sovende barn... fine ferieturer... :jupp:.
Men jeg ser ikke på meg selv som en sjalu type. Ikke i det hele tatt. Og har ikke opplevd noen særlige problemer med sjauli/misunnelse i min omgangskrets heller.
Ja, det tror jeg at jeg også hadde tenkt! Etter at jeg var ferdig med selvpisking ala: "Hvorfor spiller ikke du Lotto? Ditt dumme brødhue!" etc i dagesvis. :knegg:
Mulig det, men jeg tror ikke jeg hadde dårlig livskvalitet da jeg var misunnelig på venninna mi (som hadde fått den nye Portveien 2-kassetten) som 6-åring.:knegg:
Jeg tror faktisk ikke jeg er så sjalu eller misunnelig av meg. Det er dels fordi jeg med årene har utviklet gode mekanismer for å håndtere sånne situasjoner (glede meg med i stedet for å misunne, for eksempel), og dels fordi jeg rett og slett veldig sjelden har grunn til å føle sjalusi eller misunnelig. Vi har det så inderlig godt, økonomisk, helsemessig, familiemessig, at det virker meningsløst å misunne dem som har enda litt mer.
Vi har noen venner som har det VELDIG mye bedre økonomisk enn oss (en av dem skal "pensjonere" seg neste år, i alder av 35, og bare forvalte egentjente penger og leve av avkastningen), og jeg blir litt "wow" av det, men nei, ikke misunnelig.
Kanskje hvis noen fikk EKSAKT det JEG ville ha, som en jobb jeg ønsket meg intenst men ikke fikk...
Jeg har ikke antenner til å oppfatte om noen er sjalu eller misunnelig på meg. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
