Jeg har lagt merke til at mange her på forumet har relativt sterke holdninger for/imot både det ene og det andre når det gjelder kosthold, og lurer på hvordan dere kommuniserer dette til omgivelsene og spesielt barna deres.
Det er jo en kjennsgjerning at innenfor kosthold forandrer vitenskapen seg, og det som var anbefalt i går kan like gjerne stå på fy-lista i dag. I tillegg viser ofte ulike forskning til helt forskejllige resultater, et eksempel er kunstig søtningsstoff.
Sist, men ikke minst er det jo slik at ulike individer har helt forskejllige behov innenfor ernæring, og mange trenger kostholdstilpassninger på grunn av sykdom som går på tvers av det som er gjengs oppfatning om hva som er sunt/anbefalt.
Lærer dere ungene deres til å være vidsynte og aksepternede ifht andres kostholdsvaner, eller blir det såpass moraliserende at det i skolegården snakkes om de som har med seg sjokolademelk eller lettsaft på flaske, boller i matboksen eller spiser noe som kanskje ser usunt ut men kan være like sunt som ei grovbrødskive med leverpostei (f. eks matmuffins, grove boller) eller som faktisk er sunt og nødvendig for akkurat denne personen?
For å si litt om egen misjonering/moralisering, så har jeg sterke meninger om kosthold, og er veldig opptatt at man skal lage mat fra grunnen av rene råvarer.
Jeg har også en hung-up på det meste av kyllingen som selges, og kan ikke forstå at folk greier å spise noe som får så dårlig behandling.
I tillegg er jeg allergiker, og har et barn som krever ganske mye tilpassninger i kostholden på grunn av sykdom.
Jeg kan nok både misjonere og moralisere, men har som mål å bli mer tolerant ovenfor andres disposisjoner innenfor kosthold og forstå at andre har andre synspunkter enn meg.
Jeg prøver også å lære datteren min opp til samme toleranse, og at høylydt kritikk av andres matboks er en uting.
Denne tråden skrev jeg for noen måneder tilbake uten å få noen respons. I lys av pannekaketråden har jeg lyst å dra den opp igjen for å se om FP-folket har meninger om dette, og hvordan de forholder seg til eget og andres kosthold.
Vi (jeg) er ganske rigide på hverdagskostholdet, uten at det blir så veldig spesielt av det. Vi er opptatte av å lære barna at f.eks grønnsaker er et must på middagsbordet og at brød ikke nødvendigvis er det som alltid fyller frokostbordet/matpakka. Vi har et barn som nærmest aldri spiser noe og to som spiser alt, så det har gitt noe ekstra utfordringer. Jeg merker jo at det er fristende å gi det småspiste barnet hva-som-helst for å sørge for næring, men det har vi også blitt sterkt frarådet av legene.
Vi har ikke fokusert noe på andres kosthold, utover at vi svarer på spørsmål når de kommer. Jeg synes ikke jeg har noe med hva naboen serverer barna sine, ei heller hva naboen serverer mine barn når de er der. Jeg tror barna våre er bevisste på kosthold uten å være moraliserende, men det vet jeg jo selvsagt ikke helt. De er store og har egne oppfatninger omkring det meste.
... og 3-åringen har en helt grei filosofi. På barne-tv lærte de nemlig at kaniner er veldig glad i salat. Da utbrøt hun: "Det er mamman min også!". :knegg:
Nå har jeg ikke skolebarn enda, men min "kostholdsfilosofi" kommuniseres for det meste ikke på andre måter enn i handling. Jeg tror ikke poden kunne satt ord på så mye av det, annet enn at han vet sånn ca hva vi spiser. Hva vi ikke spiser, og hvorfor, tror jeg ikke han vet så mye om.
Handling, ja. Jeg lager mat som jeg synes har en god sunn/velsmakende-ratio, og så har jeg en del prinsipper som tjener som faste svar på «Alle andre får …»-innvendinger fra avkommet.
– Alle andre har saft til grøten!
– Hos oss er det alltid vann til middag.
– M får syltetøy i matpakka!
– Hos oss er det syltetøy bare i helgene.
– S hadde sånn sjokoladefrokostblanding med på skolen!
– Vi kjøper ikke sjokoladefrokostblanding, for det er ikke noe sunt i det hele tatt.
Jeg har ett utrolig avslappet forhold til kosthold, som mye annet i livet.
Mannen og jeg har i perioder levd på lavkarbo, og jeg tenker litt på hva jeg selv putter i munnen mht akkurat karbohydrater. Ungene får det samme som oss å spise, men da gjerne også med poteter e.l. vedsiden av.
Her i huset står det alltid store godis-skåler rundt omkring, om de tar seg en bit sjokolade ila uken - so be it. De får syltetøy på frokostblandingen sin dersom de vil ha det, men de velger somregel grovbrød m/meierismør og brunost til frokost og melk. Mat får Mini på skolen, og der serveres det alt fra fisk og grønnsaker til taco på fredager. Frøkna vil ha 2 skiver med brød, gulost og en boks grønnsaker. Middag varierer utfra hva som er ettermiddagens aktivitet - men vi spiser mye kjøtt og fisk, uten at jeg går og tenker "shit!! Nå er det 5 dager siden vi har hatt fisk, nå MÅ vi ha fisk".
Frøkna i huset har begynt å lage middag, hun setter da opp menyen selv. Forrige helg fikk hun med 400,- i butikken for å kjøpe inn råvarene hun trengte. Hun kom hjem med ett lekkert stykke laks, flotte friske grønnsaker og hun laget da en fantastisk god ovnsbakt lakse"pakke".
Jeg tror ofte at overfokuseringen på mat kan skade barns forhold til mat. Jeg spiser det jeg har lyst på - det har også ungene mine alltid fått lov til, jeg tror også det er årsaken til at de har ett "naturlig" forhold til godis og andre fristelser. Vi har sjokoladepålegg, nugatti o.l. stående i skapet - til det blir gammelt. Det står der, det er tilgjengelig, men det er brunosten og skinken som blir spist.
Det er noe som heter at "Forbuden frukt smaker best" - når man begrenser forbudene så tror jeg ikke de blir så veldig spennenede. Men SELVFØLGELIG så ser jeg at enkelte barn kan ikke ha lett tilgang på enkelte ting, men ja, jeg tenker da også innimellom, hva er årsaken til at de da får dette forholdet til enkelte ting, som f.eks. godis.
Ungene her har alltid spist hva de vil, når de vil. Mat har aldri vært ett "stress"moment her - og de er altetende. Kommer vi til ett koldtbord, så syntes de det er veldig spennende med østers og varmrøkt makrell - for det er noe vi skjelden har i huset. De er nyskjerrige på mat og de har alltid fått smake på det de ønsker. Får Mini valget mellom McDonalds og Sushi, da velger han helt klart sushi.
Jeg har ett par kjepphester da :knegg: jeg salter ALDRI maten! Bortsett fra grønnsakssuppen. Jeg bruker kun meierismør. Vi er også litt bortskjemte med at vi vil ha varmmat til kvelds også... Men hvor skadelig er det? Mat = Kos, vi sitter alltid sammen og koser oss med maten, snakker sammen og har det hyggelig som familie.
Fløyel, jeg oppfatter innlegget ditt som temmelig naivt og selvgratulerende. Det finnes massevis av barn som det der ikke funker på i det hele tatt. Det blir litt som når foreldre som aldri har opplevd barn med søvnproblemer, sier «Det er jo bare å legge barnet i senga, så sovner det.»
Har jeg noen kostholdsfilosofi? :vetikke: I så fall prakker jeg den ikke på andre, ihvertfall. Eller jo... jeg har lært bort masse kjapp sunn mat til en typisk pølsemann. Han kan nå lage en laksemiddag like raskt som han laget pølser tidligere.
Men sånn utover folk som tidvis befinner seg i min husholdning, så driver jeg ingen "misjonering". Og jeg spiser det jeg får hos andre, og håper det samme gjelder Pip.
HI spør "Hvordan kommuniserer du din kostholdsfilosofi?" Jeg svarer hvordan vi lever - og ja, jeg har ett avslappet forhold, at du opplever det som naiv og selvgratulerende anser jeg som relativt snevert. Det du sier i ditt innlegg er at dersom du har barn som sover og unger som spiser alt - så for gudsskyld "HOLD KJEFT!!" - for ikke tro du er noe!
JEG skjønner at ingen barn er like, noen barn er kresne, noen barn har søvnproblemer o.l. Men er det lov til å spørre hva som kan være årsaken? Eller blir man da ansett som selvgod og naiv?
Jeg tror kjernen ligger her. Det er jo strålende å ha barn som er nysgjerrige og eventyrlystne i matveien, det ønsker jeg meg! Men jeg tror kanskje flertallet av barn heller er konservative og skeptiske i matveien, i hvert fall i faser. Derfor synes jeg det høres ut som om dere har en kjempefin måltidskultur hjemme hos dere, men jeg tror at den filosofien er veldig lite anvendelig for folk med konservative skeptikerbarn. Og jeg misliker antydningen om at barn blir vrange i matveien fordi foreldrene ikke har latt de tusen blomster blomstre, jeg tror ikke et øyeblikk på at flertallet av barn velger seg et sunt og fornuftig kosthold om de får velge fritt mellom godteskåla og ovnsbakt laks.
Hvis jeg har noen kostholdsfilosofi, så prakker jeg den ikke på andre. Jeg er tydelig overfor barna mine på hva jeg ønsker at de skal spise, og hvorfor. Helst ren mat, uten for mye tilsetningsstoffer, godteri kun på lørdag og ved helt spesielle anledninger som bursdager etc. Brus drikker vi ikke annet enn litt i helgene det heller.
Av og til kjøper vi Nugatti Max, og de spiser da opp den boksen, så går det leeeenge til neste gang vi kjøper det. De får ikke ha med seg type usunn mat på skolen/barnehagen. Har med seg grovt brød med godt pålegg type makrell i tomat, ost osv. Og storebror har fruktordning på skolen, og spiser en frukt der hver dag. Han drikker ikke melk, så det har vært en utfordring å finne alternativer. Han får med seg en liten flaske, type 1,5 dl, med saft uten tilsatt sukker. Jeg er ikke helt fan av saft, men da blir det til at han nesten ikke drikker noe i løpet av skoledagen. Da får han i hvert fall i seg det.
Ellers er jeg ikke fanatisk på noen som helst måte, men er tydelig på hva som er hverdagsmat, og hva som i k k e er det.
Lillegutt går på en svært innskrenket diett (Special Carbohydrate Diet) og jeg har selv innskrenket mitt kosthold til lavkarbo for å være så lik hans kosthold som mulig. Både fordi det er praktisk når vi bare er to, og fordi da sitter ikke jeg og gomler i meg noe han ikke kan få. Bortimot all mat hjemme hos oss er lagd fra bunnen av, med så rene matvarer som mulig (uten tilsetningsstoffer). Pålegg også, eller valgt nøye ut fra innhold. Veldig mye ferdigpålegg utgår pga sukkerinnhold!
Det eneste jeg har i meg som han ikke får er melkeprodukter, men da har vi alltid et alternativ til han som ser likt ut.
Jeg er ingen godtemons selv, og lillegutt blir dårlig av det meste godteri, så vi har lite sånt i hus. Det har blitt sånn at om han nå har tilgang på godteri et annet sted, så vil han stort sett ikke ha uansett. Han synes det smaker sterkt og ekkelt. Eller han spør først om han får vondt i magen av det. (eller han får helt forferdelig lyst på sjokoladekake som alle andre trøkker i seg og tar et stykke og hiver i seg før jeg får stoppet han og blir dårlig. Det skjer det og)
Lillegutt har nå en svært innskrenket diett, før det gikk han på glutenfri og melkefri diett (cøliaki, melkeallergi). Han har aldri kunnet spise alt. Allikevel er han fullstendig, og jeg mener virkelig fullstendig, altetende.
Så hos oss er erfaringen motsatt av hos dere Fløyel - hos dere står godteriskålen fremme hele tiden, og ungene velger den bort. Hos oss står godteriskålen aldri fremme, men godteri velges som oftest bort hvis valget er der.
Lillegutt har innskrenket diett - men spiser absolutt alt han får servert. Hos andre får de servert alt mulig rart men vil ikke smake.
Mange veier til Rom.
Når nå det er sagt, kan jeg nok fint forfekte til andre at jeg syns det er lurt å servere vann å drikke, frukt eller grønnsaker på skåler framfor potetgull, sjokolade og godteri (jeg skjønner overhodet ikke vitsen med å ha slikt stående fremme til daglig og knapt nok i helgene), og middager som ikke behøver å bugne av tilsetningsstoffer, ferdigprodukter med sukker og salt og hva-har-du, og rask-kjappe karbohydrater. Og jeg kan gjerne diskutere hvorfor jeg mener det også.
Men i det store og det hele; dietten til lillegutt er medisinsk, min er slik av praktiske årsaker, vi har et svært sunt kosthold og sånn er det. Det er ingen religion for meg, dette.
Tror ikke vi har noen spesiell filosofi egentlig. Forsøker å få det litt variert, og ikke for usunt. Mannen har arvelig høyt kolesterol, og må begrense fett en del. Vi har kresne barn, og det styrer en del av middagene våre i alle fall. De får vanlig pålegg (leverpostei, kalkunpølse, mager salami, mager servelat, italiensk salat, lett gulost), Nugatti av og til, syltetøy enda litt sjeldnere, og vi har begynt å kjøpe en frokostblanding som er nøkkelhullmerket. De liker best et bestemt brød (Havrebrød), og vi har havreknekkebrød. Vi drikker vann, skummet melk og juice, og av og til Fun light og brus. Vi lager middager hovedsaklig fra halvfabrikat, da ingen av oss kan lage ting fra scratch, og det ungene liker åpner lite opp for eksperimentering. Vi bruker kyllingpølser, kyllingkjøttdeig og kyllingfilet mye. Ris, pasta, taco, fiskegrateng og tradisjonelle kjøttkaker/fiskekaker/fiskeboller. Pannekaker er også populært. Vi har svært svært sjelden kjøtt. I ny og ne lager vi også to middager for at alle skal få noe de liker, og vi kan lage noe sterkere/mer sammenblandet mat. Godteri har vi fredager, og litt snacks lørdager. De er glad i frukt, så det har vi som regel tilgjengelig, men grønnsaker spiser de lite av. Det blir i hovedsak potet og gulrot.
Vi snakker ikke så mye om mat, men kan si noe om hva kroppen trenger av variert kost for å fungere. Eller styres de mer av hva som er tilgjengelig.
Takk! Dette var ordene jeg lette etter. Mat = ikke relgion. Men jeg føler av og til at hos enkelte er det nesten en besettelse - og det er mye styr rundt maten, noe som gjør matsituasjonene lite hyggelige.
Vi pleier å argumentere med at denne maten er sunn og du trenger den for å vokse og holde deg frisk, og det funker så det suser på 4-åringen, som gjerne vil bli stor og sterk. Hun spør ofte om den og den maten er sunn.
Overfor omverdenen for øvrig kommuniserer jeg ingen kostholdsfilosofi (bortsett fra at jeg ikke legger skjul på mitt daglige godteinntak :o ). Min eventuelle filosofi kan vel best oppsummeres med "alt med måte".
Vi serverer sunn mat hjemme, og forklarer ofte for barnet at kroppen trenger ulike ting for å funke, noe gir energi, noe bygger muskler, noe er bra for bena osv.
På Alle andre-påstander, svarer vi som Toffen, og at vi i vår familie velger å gjøre det sånn. Det sier vi også til små gjester, om de spør. Ellers snakker jeg veldig lite om kosthold med andre.
Det hørtes kjent ut. :nikker: Vi insisterer på at grønnsakene skal spises (men prøver å ha en slags dialog på hva slags grønnsaker som skal tilbys), men det er det eneste vi har en klar "regel" på. Eller vi insisterer forsåvidt også på at han skal spise ordentlig av middagsmaten (kjøtt, fisk og sånt), men i praksis gjør han det stort sett av seg selv, for han er såpass matglad av natur, så det tar jeg ikke noe ære for. (Bortsett fra at det nok er mine gener som slår ut. :knegg: ) Jeg sa mange ganger nei til å kjøpe sjokoladepålegg med begrunnelsen at det er hverken sunt eller godt, men da han argumenterte med at han synes det er godt, og at det kan brukes i stedet for lørdagsgodt, så fikk han lov til å bruke ukelønnen sin til å kjøpe en boks, som han så forsyner seg litt av i helgene dersom han husker det. Vi er ikke veldig strikse på is eller en bolle på kafé når det faller seg slik, men brus og saft er det aldri.
Jeg tror grunnen til at det blir diskusjon også ligger i hva folk mener med "sunt" :nemlig:
For noen kan det være god norsk husmannskost, for andre mindre karbohydrater, for noen toro og grændis, for andre igjen tja, kanskje det er sunt med rikelig potetgull og cola - det går jo bra med dem?
(dette var ikke en kommentar til ditt innlegg egentlig, men innlegget ditt fikk meg til å tenke på det sånn generelt sett)
Jeg har sterke meninger om mat og kosthold. Men gjør det ikke til tema. Snakker ikke om hva andre har og spiser. Selv om jeg gremmes når barna har fått pose muffins og IsTe hos naboene. Vil absolutt ikke diskutere folks vekt og størrelser når barna hører på.
Vi har storesøster som spiser alt, inkludert rå fisk og blåmuggost. Og en lillesøster som er mer skeptisk og bl.a ikke liker sjokolade eller vingummi.
Jentenes kusine og tanter er tykke, og jeg hater at det blir diskutert koshold og størrelse når vi er sammen med farens familie.
Jeg er ganske avslappet til det meste, og synes det er slitsomt med folk som har et nærmest religiøst forhold til kosthold. Jeg ble faktisk litt sur når en av mammaene i klassen til pøbelprinsessen satte himmel og jord i protestbevegelse fordi barna hadde fått beskjed om at de kunne ha med seg brus til juleavslutningen sist. Hos oss har vi aldri brus ellers, så for meg var det helt greit - jeg tror ikke en gjeng 8-åringer dør av litt brus av og til. Jeg syntes det ble storm-i-et-vannglass-problematikk.
Når det er sagt, så er jeg veldig kostholdsbevisst. Jeg lager sunn mat, men har et megakresent barn, og må derfor svelge noen kameler. Det blir derfor wraps og burgere litt oftere enn jeg kan tenke meg - men med sunt, fra-bunnen-produsert innhold, da.
Jeg har lest i pannekaketråden, men ikke skrevet der. For meg er pannekaker helt akseptabel mat. Jeg lager pannekaker uten sukker, men mye egg og med havremel. de er kjempegode, og barna liker dem også. Det er ikke lov med sukker på, men syltetøy er OK.
Måten jeg kommuniserer min kostholdsfilosofi, er at jeg serverer mat jeg synes er OK både utfra et ernæringsmessig og fremstillingskritisk standpunkt, men jeg kunne aldri drømme om å kritisere andre som er mindre bevisst eller kjører en annen diett/har andre filosofier enn enn jeg har.
Vi har et barn som ofte har med venner hjem og ofte er med venner hjem. Jeg ville ikke i min villeste fantasi kunne drømme om å be andre foreldre velge en annen type mat når mitt barn er på besøk, og jeg ville reagert veldig negativt hvis noen hadde kritisert valgene vi gjør her i huset. Og jeg tar selvsagt hensyn til allergier.
Vi har en kostholdsfilosofi. Vi forsøker virkelig å lage det aller meste fra grunnen av også på hverdager. Maten vi spiser skal være sunn (dog har vi ikke fokus på kalorifattig). Sjokoladepålegg serveres kun på lørdager, og det er også bare den dagen det serveres godteri (til ungene .... jeg synder ellers stort på dette, men det ser de ikke ... live as I say, not as I do :sparke: ). Vi baker sunne muffins og lager grove vafler, og da forteller jeg hva som er forskjellen og hvordan dette påvirker kroppen.
Vi fordømmer på ingen måte andre matvalg. Vi sier bare "sånn gjør vi det ikke hos oss", og det har blitt akseptert som svar. Flere av snuppas venner er allergiske, så at det gjelder forskjellige kostholdsråd for forskjellige personer har hun full forståelse for.
Begge ungene mine er skrekkelig kresne. Det er på ingen måte fordi de ikke har fått tilbud om skikkelig mat. Snuppa la inn fullstendig spisenekt da hun var 3 år (i over et halvt år), så vi har sluttet å mase om mat. Vi oppfordrer til å smake, men tvinger på ingen måte. Snuppa har kommet seg veldig de siste månedene, og smaker nå på ny mat nesten hver eneste dag.
Knerten er et kapittel for seg selv i matveien. Ungen har levd på selvpålagt ketolysediett siden han sluttet med puppen. Han spiser stort sett bare kjøtt/fisk/kylling. Han spiser nå også litt brød og pasta, men nekter fullstendig både på frukt og grønnsaker.
Jeg er igrunnen i den gruppen som har så enkle barn i matfatet at jeg ikke vet hva problemer er. Hos oss fokuserer jeg på at de ikke får søtt når de vil (ikke tenåringen heller, selvom han mer og mer får avslaget presentert som et valg han kan ta hvor det er et klart riktig og et klart feil alternativ.)
Dernest snakker vi en del om hva kroppen trenger for å være frisk og sterk og vokse seg fint til. De vet hva proteinene gjør i kroppen, hva kalsiumet bidrar med og hvorfor vi skal ha vitaminer.
Men det er et stykke fra å si "dette fungerer for oss" og å si "det er bare å gjøre dette fordi det fungerer for alle".
Mine unger får nemlig presentert nøyaktig de samme forklaringene, men er fremdeles veldig langt unna å spise slik jeg skulle ønske (selv om snuppa helt klart er på bedringes vei).
Jeg har vært skikkelig, skikkelig dårlig på dette.
Manglende interesse for mat, manglende kunnskap og manglende kokkeskills har gjort at middager i mitt hjem gjerne har endt i mac&cheese og denslags. Veldig ille.
Det har ikke gjort underverker for mine barns holdninger til mat.
Nå har jeg snudd på flisa, og lager sunne middager fra bunnen av. Masse grønt, og gode råvarer. Mine barn har etterhvert begynt å venne seg til det, de spiser lite, men smaker mer og mer, og gjør morsomme oppdagelser som at brokkoli er godt og at sellerirot smaker kult. Guttene mine er fem og snart åtte.
Vi er fortsatt i "lære å gå"-fasen, og om jeg ikke klarer å rette meg opp eller har jobbet i altfor mange timer blir det fortsatt engangspizza eller pølser, but we're getting there. Håper jeg.
Tja, vi bruker nesten aldri hel eller halvfabrikata, Nugatti og sånt har vi ikke, minste får ikke brus med koffein eller søtningsstoffer. Det med brusen er vel det jeg har vært mest påpasselig på og det hender jeg styrer unna det hos andre om det går. Ellers spiser vi vel ganske normalt, det hender vi har pannekaker, det hender vi har syltetøy, men kaker og kjeks har vi omtrent aldri. Hva hun får når hun er borte, legger jeg meg ikke borti, all den grunn det ikke er så ofte enda, men er hun hos bestemoren får hun nok bare mat uten sukker og mel, for det spiser ikke bestemor. Ungen har sikkert fått cola i barnebursdager, der er jeg ikke tilstede, men jeg sier jo ikke noe om det, heller.
Vi gjør det også slik, og vi har en god sunn/god-ratio. Ungene mine er stort sett glad i all slags mat og spiser det meste fra rå fisk til kremkake, men det går i perioder og noen dager er de voldsomt småspiste. Da gjelder det å ikke mase noe særlig, tror jeg. Misjonering er ikke noe koselig ved matbordet, men jeg snakker gjerne entusiastisk om ingredienser og tilberedning, dersom noen spør. :sparke:
Verken mannen min eller jeg synes matlaging er morsomt. Tvert imot. Derfor sliter vi litt med å planlegge sunne middager hver dag. Likevel tror jeg vi kan si at kostholdet vårt er godt nok.
Det vi er veldig glade i, er å være i aktivitet. Vi bruker mye tid ute på korte og lange turer, og vi har barn som elsker å sykle, sparke, gå på ski, løpe og hoppe. De er sterke, utholdende, har veldig god både grov- og finmotorikk og "maser" om å ut på tur. Jeg tror det er like viktig å bygge opp barnas interesse for fysisk aktivitet som å ha "perfekt" kosthold. Klarer man begge deler, er det jo fint og flott, men det har altså ikke vi kapasitet til.
Ut over det er jeg stolt av å være "middelmådig". :stolt:
Jeg har et veldig avslappet forhold til mat. Så lenge det er mer sunt en usunt er det greit for meg. Ungene får grovbrød i matpakka (selvom "alle andre" visstnok har loff og nugatti hver dag), de får drikkeflaske med seg de kan fylle med vann (selvom "alle andre" har saft), det er nesten alltid mye grønnsaker til middag, frukt til dessert, og må vi ta en pølse fordi tidskjemaet er stramt så gjør vi det uten dårlig samvittighet. Godis på lørdag, popcorn til fredagsfilmen (bare eldste, yngste sover) og er det sommerferie spiser vi gjerne is til dessert hver dag. Jeg bryr meg fint lite om hva andre serverer.
Ungene mine elsker brokkoli over alt på jord (nesten) så jeg må vel ha gjort noe riktig? :p
Vi har jo ikke barnet på utsiden enda, så det er vanskelig å si hvordan det vil bli i praksis, men grunntanken vår er at vi serverer god og variert mat laget fra bunnen og prøver å tilby ulike ting så snart det er aktuelt. Det er sånn mat vi har nå, delvis på grunn av mine intoleranser, men aller mest fordi vi synes det smaker best og er like enkelt som å bruke mye halvfabrikata og ferdigprodukter (selv om vi selvsagt gjør unntak).
Jeg har tenkt mye på å ikke fremstå som "misjonerende" når det gjelder mat, for når en merker hvor utrolig stor effekt hva en spiser har på helsen (og nå snakker jeg ikke om vekt), blir en litt småfrelst. Jeg har blitt kvitt både PCO og betennelsestilstander og mageproblemer ved hjelp av det kostholdet jeg har nå, og da blir en litt "Jøss" og får lyst til å dele det, men jeg prøver altså å ikke snakke for mye om kosthold med de rundt meg og heller svare når noen spør eller ber om råd eller tips. Å kritisere andres mat kunne ikke falle meg inn (selv om jeg må innrømme at jeg noen ganger tenker mitt, men det blir inni hodet), og jeg kommer aldri til å gjøre det overfor barnet mitt heller. Ser for meg en slags Toffskji-taktikk når etterspørselen etter saft til middag og slikt kommer. Ikke fordi ungen aldri skal få noe søtt, men jeg ser ingen grunn til å ha saft og sjokoladepålegg til hverdags når det finnes så mye annet godt å spise!
Alt med måte, tenker jeg, og har sluttet å få høy puls når bestemor mater barnebarnet med sjokoladepudding eller is.
Jeg har også måttet svelge en kamel når det gjelder yoghurt og snuppa; før spiste hun naturellyoghurt blandet med hjemmelaget fruktmos, men etter at hun har begynt å nekte å spise det, og yoghurt faktisk er en av få matvarer hun spiser med noen særlig entusiasme, klarer jeg ikke å nekte henne den stakkars boksen hun spiser i løpet av en dag. Hun får alltid servert nye ting til middag, men det er fint lite som havner på innsiden av munnen. Som oftest inspiserer hun den nye tingen nøye, før den kanskje smakes på, og deretter gis til meg. Men hun er ikke mer enn 1,5 år gammel, så forhåpentligvis går det seg til etterhvert. (Og den som så mye som hinter til meg om at kresne barn oppstår fordi de ikke har fått smake på masse fra tidlig alder, den slår jeg i hodet med noe tungt og hardt. :mumle:)
I hverdagen ellers fokuserer vi på sunn mat laget fra grunnen av med rene råvarer, mye økologisk, ikke saft eller brus til drikke, kutt av tilsetningsstoffer, fokus på frukt og grønt, osv. Jeg snakker ikke så mye til andre om våre tanker omkring kosthold, selv om jeg for eksempel synes barnehagen har litt dårlige valg innimellom. Men der verdsetter jeg andre kvaliteter såpass høyt at jeg ser gjennom fingrene med matvalget for det er tross alt på hjemmebane at vanene skapes. Jeg er nok ingen misjonær og ikke nok tilhenger av fanatisme, så selv om jeg har sterke tanker og meninger, men jeg velger for meg og min familie, så får andre tenke for seg selv.
Jeg skjønte ikke helt denne tråden. Er det en skrytetråd for gode kostholdsvaner, eller handler det om hvordan man snakker med andre mennesker (naboer, foreldre, venner, skole) om det man mener er et godt kosthold? :blånn:
Hvis det er sistnevnte: vel, jeg er jo nødt til å kommunisere til andre at jeg har spezielle matbehov. Utover det, kommuniserer jeg til naboer som vil gi barna saft på en hverdag, at det er helt i orden. :værsågod: Og tilsvarende. På foreldremøter er jeg ofte enig i at vi godt kan tilstrebe å ta med frukt i barnehagen på bursdager. Jeg har ikke egentlig så sterke kjepphester (lenger). Det hender jeg prøver å komme med tips til enkle ting som kan gjøres for at maten folk har tenkt å servere meg kan lages glutenfri, slik at det blir mindre bry for alle, men jeg prøver å understreke at hvis de heller vil lage en egen rett bare til meg, så skal jeg ikke sette meg på bakbeina. (Jeg kommer dessuten på besøk selv om jeg må ta med meg deler av måltidet selv).
Å kommunisere om kosthold handler også om hvordan man møter andres kjepphester. F.eks. når noen foreldre på foreldremøtet vil at barnehagen skal servere kun økologisk mat, eller er sterkt motstandere av ett eller annet pålegg. Om man protesterer, om man prøver å forstå, om man samarbeider om å finne en løsning alle kan ha glede av.
Jeg har ikke noe kostholdsfilosofi. Det høres så, eh, vet'kje.
Vi spiser sunn mat og bare god mat. Noe annet skulle tatt seg ut. :filer:
Knotten liker det meste, men spiser veldig lite. Jeg har vurdert å begynne å stappe mat nedover halsen på ham, men det er ikke lov med gjess, så da er det vel ikke lov med menneskebarn heller. :gruble:
Vi kan for øvrig også fint ha godis stående fremme. Knotten rører det ikke, men slik er ikke nødvendigvis kompisene. Og da slenger han seg med, gitt. (Og siden han tydelig reagerer på mye godis med utslett i ansiktet, så er det ikke bare ut fra et sukker og tannhelsebehov han ikke får særlig mye.)
Jeg snakker for øvrig ustoppelig og entusiastisk om mat og smaker til alle som gidder å høre, og håper at det skal ha en eller annen langtidseffekt på ungene mine også. Ikke at det er derfor jeg gjør det. :knegg:
Ja, den eneste "kommunisering av kostholdsfilosofi" jeg driver med er vel at jeg protesterer når visse familiemedlemmer presenterer smultringer og vafler som mat/middag. Da påpeker jeg at dette er kaker.
Jeg og mannen lever hovedsaklig etter lavkarboprinsippet, med noen småpauser innimellom. Ungene derimot spiser ganske ganske normalt norsk kosthold, med unntak av middagene hvor det etterhvert har blitt mer grønnsaker og kjøtt og mindre karbohydrater. De får servert poteter innimellom selv om vi voksne ikke har spist det, men har etterhvert mer eller mindre valgt bort poteter som middagstilbehør. Dessuten får de nok mer pålegg totalt sett enn før vi begynte å spise lavkarbo. Barna er ikke informert om kostholdsendringen annet enn at mamma ikke tåler så godt mel og har fått beskjed om å prøve å spise mindre av dette av doktoren, at det derfor også er brød laget av mandler/nøtter eller hjemmelaget knekkebrød på bordet. I hverdagen er det stort sett bare middagen vi får sammen alle sammen, i helgene får de ofte det samme som oss til lunsj (kjøtt/grønnsaker/egg/salat). Kostholdet er derfor ikke så sært at det behøver å forklares nærmere, føler jeg. En ting jeg har vært ganske streng på er "voksensukker", dvs. sukkererstatninger. Jeg har ikke ønsket at barna skulle få i seg det i det hele tatt før fylte tre, og helst ikke etterpå heller. Ellers har vi periodevis vært flinke til å lage mat fra bunnen av.
Overfor barna føler jeg at vi er ganske avslappet når det kommer til kostholdet. Vi snakker aldri om kostholdsfilosofi ovefor dem, men vi snakker om at det er viktig med variert god og sunn mat for at musklene skal vokse og at man skal vokse seg større. Dette kommer gjerne fram hvis vi ser at de spiser ensidig, f.eks kun spiser av pastaen.
Sånn ellers så er jeg forholdsvis åpen om at jeg lever lavkarbo, og møter jeg folk som lever lavkarbo så synes jeg det er gøy å utveksle erfaringer og tips. Jeg kan godt skjønne at dette virker irriterende og usjarmerende på andre som ikke lever lavkarbo. For meg har lavkarbo vært en aha-opplevelse helsemessig. F.eks har jeg slitt med mageproblemer hele livet, noe som mer eller mindre forsvinner når jeg lever lavkarbo. Så jeg deler av egne erfaringer. Samtidig så vet jeg at jeg sikkert har hatt ekstra god effekt av lavkarbo på grunn av insulinresistens (og magetrøbbelet), og at for mange vil det være nok med å stramme inn på godis og fett for å oppnå ønsket helseeffekt. Så selv om jeg deler av egne erfaringer er jeg veldig klar på at det står like stor respekt av å ha oppnådd helseforbedringer av Grete Roede eller hva det måtte være. (Ok, ikke babymatkuren da. :knegg: )
Der er jeg også.
Min filosofi er variasjon, gode råvarer, litt mindre salt og sukker, men jeg tror/håper ikke jeg prøver å belære andre, for jeg har satt meg for lite inn i alle kostholdsretninger til å kunne si at min filosofi er bedre og i tillegg er jeg alt for glad i sjokolade....
Overfor barna er kommunikasjonen:
Ikke lov å si at man ikke liker noe før man har smakt.
All mat skal på tallerkenen, men det er helt i orden å la være å spise opp hvis man ikke liker. Hos oss viser det seg at hvis maten kommer seg på tallerkenen så er det utrolig hva som spises.
Vi prøver også å få storesøster til å ikke utbasunere at hun ikke liker for når hun sier det så vil garantert de to andre si det også.
Det var egentlig det siste, men den har visst utviklet seg til en lett blanding.
Nå er det jo flere måneder siden jeg egentlig skrev denne tråden, og greier ikke helt å huske hva som utløste den, men jeg tror det var noe jeg oppfattet som litt fordømmende kommentarer i en tråd om matpakker, sjokomelk og saft. Tror jeg :sparke:
Jeg kan også snakke om mat og smaker. Det jeg blir litt sånn :lalala: av er når det skal snakkes entusiastisk om matlaging og hvor enkelt og morsomt det er å lage sånn og sånn. Og folk (i hovedsak damer) blir helt satt ut når jeg forteller at jeg synes matlaging er stort sett ganske kjedelig (selv om det kan være morsomt en gang i blant). "Ja, men da har du ikke prøvd..." :gaah:Mannen min blir aldri utsatt for sånt.
Jeg har forresten en imponerende samling kokebøker. Det jeg trenger er en kokk.
Det er der jeg er heldig. Jeg er ikke så vanvittig glad i å lage mat, men jeg har en mann som er det.
Så fordelingen hos er at han kokkelerer, jeg prater og spiser.
Det vet jeg ærlig talt ikke, det er ikke noe jeg har engasjert meg veldig i ettersom jeg ikke ser vitsen i å bruke slikt i særlig utstrekning.
Jeg har i alle fall fått med meg at endel forskning på ulike kunstige og alternative søtningsstoffer gir tvetydige resultateter, noe som jo er helt vanlig i forskning.
Vi er opptatt av sunn mat og lager som regel maten selv.
Fra å være opptatt av kosthold til la det bli hovedinnholdet i hverdagen er det langt. Det er bra å lære ungene opp til å bli kostholdsbevisste og lære om hva som er bra mat for kroppen og hva som ikke er det, gjerne hvorfor også. Noe annet er det hvis det fører til at ungen vurderer andres matbokser ut fra en sunnhetsskala eller nekter å spise bestemt mat fordi han har lært at det ikke er sunt, da har det gått for langt. Likeså hvis ungen langer innpå med mat som hjemmet kommuniserer er forbudt når han er på besøk, da er det tegn på at hjemmet er for opptatt av kosthold.
Jeg har egentlig ikke noen bestemt kostholdsfilosofi, og syns det kan være litt slitsomt med folk som er fanatiske på den ene eller det andre typen kosthold. Null sukker, mye fett, ikke det-ene-og-det-andre. Spesielt hvis misjoneringsgiret settes inn, og de blander seg opp i hva andre spiser. På SFO fikk de ett lite glass tynn saft hver fredag. Dette var noe sønnen min (og mange andre) virkelig gledet seg til, det var noe ekstra. (Vi har så å si aldri saft hjemme). Dette ble det slutt på fordi det var et par foreldre som mente det var skrekkelig med sukkeret. For meg kunne de gjerne beholdt det.
Jeg prøver å lage mest mulig variert, god og sunn mat, og syns absolutt man tåler å få servert pannekaker en gang i blant. Det ville aldri falt meg inn å problematisere hva slags mat ungen får når han er på besøk hos kamerater. Jeg sier selvfølgelig at kroppen trenger den og den maten for å vokse, men jeg vil gjerne etterstrebe et mest mulig avslappet forhold til alt som har med mat å gjøre.
