Skilpadda sa for 14år siden:

Da er det 1. oktober, og diskusjonstråden for septemberboken er offisielt åpnet. :D Hvem vil begynne?

Nessie sa for 14år siden:

Tja, hva skal man si.
Jeg synes dette var en morsom, lettlest og litt annerledes bok. Som Tjorven nevnte i den andre tråden, så er nok ikke dette en bok jeg hadde kommet på å plukket ut selv tror jeg. Men jeg likte boka. :jupp:

Selv om det var "overnaturlig" og fantasi, så glemte jeg litt det underveis følte jeg.
Jeg synes skildringene er gode, både av miljøet og "folkene" der. Boka blir ikke særlig skummel, men jeg liker at den inneholder både humor, litt spenning og et snev kjærlighet.

Toffskij sa for 14år siden:

Dette er en av de fineste barndomsskildringene jeg har lest på lenge. Det er en helt klassisk oppvekst-i-feil-omgivelser-fortelling, og at disse omgivelsene er svartgrå og morbide, er nydelig neddempet og tas fullstendig for gitt av Bod. Og sånn er jo barn – de aksepterer det de presenteres for som normalt. Tenk hvordan vi får vite at Silas er vampyr, for eksempel: «Silas, who consumed only one food, and it was not bananas». For Bod er dette helt irrelevant, han er bare en sterk og totalt pålitelig formynder for ham. Og Miss Lupescu! :knegg:

Men så er jo Bod (tross sin totale mangel på dødsangst – «So what, all my friends are dead!») levende, og derfor annerledes enn de andre. Fireåringen han lekte med som fireåring, forblir fire. Alle de andre er ferdige, stagnerte (selv om hele Bods historie viser at det er unntak også der). Og akkurat som spøkelser, varulver og ghouls er normalisert bakgrunn for Bods oppvekst, synes jeg det dramatiske oppgjøret med Jack blir en stilisert innfatning rundt Bods løsrivelse fra kirkegården og veien hans inn i livet, vanskelig og opprivende og fullt av tap som det er. «Face your life, its pain, its pleasure.»

Og illustrasjonene er så vakre. For en fin liten bok!

Skilpadda sa for 14år siden:

Jeg er ikke engang helt ferdig med boken enda, men jeg må bare påpeke at det er masse paralleller med Kiplings Jungelboken her. Det slo meg flere ganger, tidlig i boken, at Silas minner veldig om Bagheera, den svarte, ensomme panteren som er Mowglis beskytter og mentor. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det på slutten av kapittelet Dance Macabre står at "[Silas] looked almost heartbroken then, and Bod found himself scared, like a child who has woken a sleeping panther" - jeg gjetter at Gaiman gjorde det for å minne om assosiasjonen. (Som BM påpekte da jeg sa det til ham, er jo også tittelen på boken ganske lik.) Bod har mye til felles med Mowgli; begge blir foreldreløse veldig tidlig, og begge blir tatt opp i et etablert samfunn som de i utgangspunktet ikke hører til, og der det i utgangspunktet er motvilje blant befolkningen mot å blande seg inn i saken og bry seg om et levende menneskebarn. Begge får adoptivmødre som er veldig normale (nærmest småborgerlige) i sitt eget samfunn, som er kjærlige og som forsvarer "sønnen" sin overfor de andre, og begge trenger mer - både mer opplæring og mer beskyttelse - enn det "familien" kan gi dem, så de får en outsider med utvidet perspektiv (og krefter) som kombinert livvakt og mentor. (Og mens jeg tenkte på det, kom jeg på at Sirius har litt den samme rollen i forhold til Harry Potter - Sirius er riktignok ikke svart eller svartkledt, som Bagheera og Silas, men han heter Black i stedet.)

Tjorven sa for 14år siden:

Det stemmer visst, Skilpadda, men det hadde jeg ikke tenkt på. Du og Toffen mener så flotte ting om boka at jeg synes mine betraktninger blir så enkle.

Jeg angrer litt på at jeg leste den på norsk, for den hadde et par svakheter i oversettelsen. Jeg ser at det ville vært vanskelig å oversette Jack med noe, men det betyr jo noe på engelsk (jack = knekt). Det var et par småting til, men det var ikke egentlig graverende.

Jeg syntes det var spennende å høre om de forskjellige tidsepokene "folk" hadde levd under og i hvordan de derfor så på verden. Det som ikke var helt klart for meg var disse underverdenene. Men jeg er jo heller ikke særlig bevandret i "fantasi"-litteratur.

Toffskij sa for 14år siden:

Gaiman gjør forbindelsen til Kipling ganske klar i forordet. Nå fikk jeg jo lyst til å lese Jungelboken (sikkert på tide).

kokosbolle sa for 14år siden:

Å, er det her dere er! :glis:

Jeg digget boken. Leste den på engelsk og det gikk unna, var ferdig på 4 dager.

Jeg likte også den mentorrollen som Silas hadde, men jeg skjønte ikke at han var vampyr. :dåne: Nå falt liksom det på plass. At jeg ikke kom på det?

Må bare spørre, hva er ghouls på norsk? Jeg skjønte at de var noen skumle vesener som var små av høyde, men sterke? Hvordan blir man en ghoul? De skulle jo gjøre om Bod til en ghoul.

Tjorven sa for 14år siden:

Du er ikke alene. Jeg skjønte heller ikke at Silas var vampyr selv om jeg stusset litt over "ikke spiser bananer".

Det var ingen forklaring på disse ghulene (som de het på norsk). Ikke på Slirene heller. Det var dette jeg syntes var mest uforståelig. Jeg skjønte jo dette med gjenferdene på kirkegårdene, men hva var disse andre verdnene?

Skilpadda sa for 14år siden:

Ghoul vet jeg ikke hva heter på norsk, men det er et etablert begrep på engelsk; "1. an evil spirit or phantom, especially one supposed to rob graves and feed on dead bodies. 2. a person morbidly interested in death or disaster." sier dictionarien min. Et slags gravrøvermonster, altså.

Sleer trodde jeg var noe Gaiman har funnet på, men jeg har ikke søkt eller googlet.

Det blir ikke sagt eksplisitt at Silas er vampyr, nei, bare at han er hverken levende eller død, at han ikke tåler sol og at han ikke har speilbilde. Og altså at han bare spiser én ting. Helt på slutten sier han også at han var et monster tidligere, og at han gjorde mye verre ting enn Jack-ene. (At misd Lupescu var varulv så vi jo derimot direkte.)

Jeg synes det var trist, men veldig riktig og realistisk, at Scarlett valgte å glemme det som hadde skjedd. Verdenen Bod vokste opp i er ikke egentlig noe for mennesker. Kanskje gjør denne episoden det enklere for ham å forlate kirkegården og sin egen halvveis-spøkelse-eksistens på slutten.

Jeg likte ellers Silas veldig godt og skulle fryktelig gjerne hørt mer om ham. Og om hva det har betydd for ham å være så nær Bod mens han vokste opp. Jeg syntes den episoden der de krangler, og Bod blir arrestert, og Silas redder ham og deretter innser på ordentlig at han ikke kan holde ham 100 % trygg, var veldig rørende. Og ikke minst avskjedsscenen.

kokosbolle sa for 14år siden:

Takk for ordbokopplysning Skilpadda!

Også disse Jackene fikk jeg ikke helt taket på. Jack of all trades, hadde de en hemmelig klubb som var truet av babyBod? Hvorfor måtte de utrydde familien hans? Forstod det slik at deres eksistens var truet av han? Men hva var egentlig bisnissen deres, bortsett fra å være skumle?

Skilpadda sa for 14år siden:

Jack-ene var et kult konsept, og det kan jo umulig fungere å oversette noen av dem. (For eksempel skjønte jeg kjapt at "Mr. Frost" måtte være en Jack (og høyst sannsynlig den Jack), siden Jack Frost er en kjent figur. Og alle Jackene hadde etternavn som tilsvarte forskjellige kjente uttrykk eller mer eller mindre mytologiske figurer.) "Jack of all trades" er jo et et idiom - det betyr en person som kan alt mulig, en som kan gjøre hva som helst. De høres ut til å ha vært en slags hemmelig orden, som på en måte dekket alle områder der det gikk an å ha makt. En orden som trakk i trådene i kulissene på alle mulige områder, liksom. Jeg vet ikke om det var noe poeng i å drepe hele familien, det høres ut som om det bare var Bod som var trusselen, ifølge den gamle spådommen, men de ville vel bare være sikre, da? (Og det er jo veldig klassisk at man får noe til å skje, noe som har blitt forutsagt, nettopp fordi man prøver å forhindre det. Hadde de ikke prøvd å drepe Bod som liten, ville han jo aldri blitt noen trussel for dem.)

kokosbolle sa for 14år siden:

Da har vi tolket det ganske likt, Skilpadda. Jeg hadde et øye på storebror i bassenget under store deler av boka, så jeg må sjekke om jeg har fått med meg ting og tang.

Det der med Jack Frost skjønte jeg ikke før jeg leste at han bodde i det gamle huset. Det var liksom for mye tilfeldighet, på en måte.

Også må jeg si jeg digget beskrivelsene av hvordan barnesinnet tenker og fungerer, og hva som er logisk og ulogisk for f.eks. en fire-femåring. :glis: Forfatteren var dyktig på å skrive fra et barns ståsted.

Nessie sa for 14år siden:

:jupp:

Det likte jeg også.
Jeg tenkte også på at jeg kunne tenkt meg sett ting mer fra Silas sitt synspunkt/sine tanker. Selv om det ikke var greia med boka, så gjorde han meg nysgjerrig. Men jeg forsto heller ikke at han mest sannsynlig var vampyr. :o

Divine sa for 14år siden:

Nå er det meste sagt her, så jeg har lite å tilføye. Annet enn at jeg heller ikke skjønte at Silas var vampyr. Og det med at Mr. Frost var Jack tok også sin tid å forstå. :treg:

Det var ikke alle kapitlene jeg likte like bra, men siste halvdel av boka var glitrende. Og så elsket jeg hvordan måten de døde pratet på, indkerte når de hadde levd. Storartet.

Esme sa for 14år siden:

Det er to utgaver, med forskjellige illustratører, Dave McKean og Chris Riddell

Noen som har formening om hvilken utgave som har de fineste illustrasjonene?

Toffskij sa for 14år siden:

Jeg syntes McKeans illustrasjoner var aldeles nydelige, og kjempefint integrert med teksten. Men Riddells ser jo også veldig fine ut, og helt annerledes. Satiriske.

Toffskij sa for 14år siden:

:bidrar: :knegg:

Esme sa for 14år siden:

Det vi si at man kan kjøpe begge eller trekke lodd egentlig da. :knegg:

kokosbolle sa for 14år siden:

Jeg lånte på biblioteket og de hadde kun den med McKean sine illustrasjoner. De er mer voksenvennlige enn de andre, ser det ut til. Selv om at jeg hadde skjønt at Silas var vampyr kun ved å se forsiden på Riddell-boka.

Benmurphy sa for 14år siden:

At den fantes uten McKeans illustrasjoner var en overraskelse; jeg har latt være å kjøpe den på Kindle (som er ikke så god på bilder og bokdesign) fordi jeg har oppfattet illustrasjonene som nært knyttet til historien. (Kindleutgaven ville naturligvis vært i tillegg til papirutgaven for denne – dette bok jeg kunne tenke meg å ha med meg.) Men kanskje jeg skal kjøpe en Kindleutgave likevel da, den koster bare 40 kroner.

The Graveyard Book er en av bøkene jeg har likt best de siste par årene. Gaiman greier å veve det dype, mytiske og historiske tett sammen med en sterk, klassisk barndoms og oppvekstskildring. Samtidig som den spennede og rørende historien er liten, syns jeg måten Gaiman maler store historiske og mytologiske sammenhenger er veldig elegante og effektiv; de døde gjennom tusener av år og «The Sleer» som vokter den eldste graven, ghouls som holder til i en underverden vi bare får se glimt av, Silas og Miss Lupescu som voktere, Jack som en ond og mystisk fiende og samtidig ligger den vanlige verden like utenfor. Gaiman maler et stort og mektig bakteppe for historien om Bod, jeg fikk virkelig følelsen av at den lille boken rommet store historier i alle mulige retninger.

Jeg har akkurat begynt å lese American Gods fra 2001 av Gaiman (tilfeldig i forhold til denne tråden, det var den som gjorde at jeg fikk lyst til å kommentere her, ikke omvendt). Den ser også svært lovende ut, men det ser ut til å være en mye større historie der vi befinner oss midt i blant gudene nesten fra første stund, og jeg tror faktisk Gaiman er enda bedre når han, som i The Graveyard Book og i enkelte delhistorier i tegneserien The Sandman, fokuserer på noe mindre, og heller lar oss skimte guder og monstre i bakgrunnen.

Ben "There was a hand in the darkness" Murphy

Esme sa for 14år siden:

American Gods er veldig veldig bra. Kanskje jeg skal lese den en gang til. Tror du Gaiman har lest Dirk Gently/Long Dark Tea-Time of the Soul og blitt inspirert?

Benmurphy sa for 14år siden:

Jeg har bare lest hundre sider, men at det er ting som ligner på Dirk Gently er noe av det som har slått meg ja, og siden Gaiman har skrevet en bok om Douglas Adams (Don't Panic), er det vel sannsynlig at han var klar over likhetene da han skrev American Gods.

Ben "Saving the world at no extra charge" Murphy

Skilpadda sa for 14år siden:

Jeg er veldig enig med BM i det med at boken gir overbevisende inntrykk av at det finnes en stor, kompleks "okkult" verden der ute, som Bod bare såvidt får glimt av innimellom. (Jeg synes altså det er kjempeflott at de ulike vesnene og verdenene ikke blir forklart mer enn de blir, selv om jeg ser at det kan virke forvirrende, kanskje særlig hvis man ikke er så vant til den fantastiske genren.) Og sånn er det jo med den "virkelige" verdenen også; siden Bod knapt nok er ute av kirkegården, og bare lærer ganske sporadiske ting om verden utenfor, ser han jo denne også bare glimtvis og litt tilfeldig. Sånn sett er "vår verden" og den "overnaturlige verden" begge like virkelige og like ukjente for Bod, og siden hans familie, lærere og mentorer er en fin blanding av vanlige mennesker og overnaturlige vesener, er det ingen grunn for ham til å foreta dette skillet som vi umiddelbart gjør, mellom vanlige mennesker på den ene siden og varulver, vampyrer og demoner på den andre.

Det er slik barn ser ting og lærer om verden, tenker jeg - glimtvis, i tilfeldig rekkefølge og uten medfølgende forklaring. Og det er en av tingene som Gaiman er veldig flink til når han skriver om barn (enten han skriver for barn eller for voksne), det med å ikke overforklare eller gi oss mer enn det barnet selv ser, men samtidig vise en voksen leser at det er mye mer her enn det barnet får med seg.

Toffskij sa for 14år siden:

Ja, det er jeg veldig enig i – det jeg likte aller best med boka var i grunnen akkurat dette: at de merkelige og mørke omgivelsene beskrives så fragmentarisk og lite belærende, får både barnet Bod til å framstå som veldig realistisk og omgivelsene som veldig stiliserte. Det er Bods følelser og indre utvikling som er den vesentlige historien her. En liten historie, men veldig fin.

Og så har jeg lest Mowgli-historiene for å ta Jungelbok-referansene, og det er selvfølgelig veldig mange. «Mowgli's Brothers» er aldeles nydelig.

kokosbolle sa for 14år siden:

:knegg: En liten digresjon, men jeg synes det var ganske festlig at mailen fra biblioteket som meldte at boken var klar til utlån kom fra [email][email protected][/email].

jolie sa for 14år siden:

Nå har jeg også lest den! Jeg likte den veldig godt, men har ikke forutsetninger nok til å ta den store diskusjonen i etterkant, ser jeg. Når jeg leser det dere skriver lurer jeg bare på hvilken bok som er den aller første boken jeg bør lese (og hvilke som følger etter) for å forstå og sammenligne alt jeg skal lese i framtida.

Benmurphy sa for 14år siden:

Hvis man først leser: Bibelen (forskjellige forfattere), Iliaden (Homer), Gallerkrigen (Gaius Julius Caesar), Heimskringla (Snorre Sturlason), William Shakespeares samlede verker (Francis Bacon), The Murder of Roger Ackroyd (Agatha Christie) og Twilight (Stephenie Meyer), så har man et godt utgangspunkt for å forstå det meste altså.

Har jeg glemt noe vesentlig her tro? :gruble:

Hvis det virker noe uoverkommelig, så er det faktisk bare å lese nesten hva som helst. Og for å «forstå og sammenligne» er det ofte viktigere at man har lest mye, enn akkurat hva man har lest. Noen forfattere har lest mye av det jeg nevner over. Enda fler forfattere har lest bøker av andre forfattere som har lest noe av dette. Det gjør at man kan bli godt kjent med, og kjenne igjen, mange av referansene til den kanoniske, eller viktige, litteraturen uten faktisk å ha lest stort av den selv. The Graveyard Book er en god start i så måte. Neste gang man leser en bok av en forfatter som har lest Kipling og blitt inspirert, vil man kjenne igjen noe. Og det virker selv om man ikke har lest Jungelboken selv.

Ben "has finished exactly one on the above list" Murphy

jolie sa for 14år siden:

Jeg har lest masse. Jeg er en lesehest. Men de tunge verkene har jeg latt stå igjen i hylla. Skal dog plukke med meg jungelboken neste gang jeg er på biblioteket. Den er overkommelig. :knegg:

Bibelen nøyer jeg meg med punktlesing i. Også har jeg lest Twilight (selvføgelig :flau:). Det imellom får jeg ta pø om pø.

Per nå holder jeg på å snike meg gjennom Coraline. Er dette en barnebok? skingrestemme Hilsen hun som ikke tør se ferdig resten av Alice in Wonderland. :sparke:

jolie sa for 14år siden:

Jeg skjønte forøvrig at Silas var en vampyr umiddelbart, men så leste jeg også boka med Riddells illustrasjoner.

Forøvrig gikk det meg hus forbi hvem dem fiolette var. Var det den gamle masteren som lykkelig løp avgårde etter at the sleer slapp taket fordi noen entret graven?

Skilpadda sa for 14år siden:

Man kan f.eks. lese Gaimans store tegneserieverk Sandman. Og så kan man slå opp alle referansene man greier å finne, og lese de tilhørende bøkene. Når man har kommet gjennom, har man fått mange nye referanser, og bør dermed lese verket på nytt igjen, selvsagt på samme måte. Da skulle man bli rimelig belest før man er ferdig. :knegg:

Skilpadda sa for 14år siden:

Den fiolette? Det husker jeg ikke. Hvor og når var dette?

jolie sa for 14år siden:

Da Bod og whatshername (Scarlett?) gikk ned i graven for første gang. Da kom det en fiolett greie med masse tatoveringer fra innerst i lokalet der. De tatoveringene ble muligens nevnt mot slutten også - at the sleer hadde dem? Utrolig hvor fort jeg glemmer. Poenget er at i utgaven med Riddells illustrasjoner er det en tegning av denne "personen" med tattisene.

Toffskij sa for 14år siden:

Imponerende avslutning på lista di. :haha:

jolie sa for 14år siden:

Sandman skal leses. Jeg har lest noe av det for mange mange år siden.

Toffskij sa for 14år siden:

En pikter? :gruble:

Skilpadda sa for 14år siden:

Ah, ja, jeg hadde glemt den scenen! Sikkert den opprinnelige "herren", ja. Og sikkert en pikter. :jupp:

(Og nå assosierte jeg straks til en annen Gaiman-bok vi har, en aldeles nydelig liten bildebok som heter Instructions. Der fergemannen kan slippe fri hvis han gir åren sin til passasjeren i stedet.)

jolie sa for 14år siden:

Men betyr det da at Jack kan slippe unna hvis noen entrer graven igjen?

Skilpadda sa for 14år siden:

Kanskje? Det ville jo være litt for enkelt hvis dette var en endelig løsning.

Eller kanskje the Sleer har lært, og holder bedre tak i herren sin neste gang. Så han ikke skal gå seg bort, eller noe. :knegg:

Enhjørning sa for 14år siden:

Åh.
Jeg må plukke opp Gaiman igjen, kjenner jeg. :hjerter:

Lilith sa for 14år siden:

Er ikke The Violet Man bare en illusjon skapt av the Sleer da? Som han prøver å skremme inntrengere bort med. Bod sier jo at han bare er et fugleskremsel og når barna nekter å bli redde, så dropper Sleer illusjonen og "mannen" forsvinner. Forøvrig en fin bok, men jeg likte American Gods, og selvsagt Good Omens, myye bedre. Coraline har jeg bare sett på film, men den var flott og spooky!

jolie sa for 14år siden:

Ah, det kan hende. Jeg merker at jeg innimellom kommer til kort når jeg leser engelske bøker - rett og slett fordi jeg ikke alltid kommer på dobbeltheten i ord. "Scarecrow" ble nok for meg her helt bokstavlig (han er et fugleskremsel fordi han er så stygg) og ikke billedlig (han er et fugleskremsel som skal skremme oss bort).

Coraline var skummel! Jeg tror ikke jeg tør å se filmen. :knegg:

Mamarazzi sa for 13år siden:

Bra bok!

Ulvefar sa for 13år siden:

Veldig bra! Har ikke noen dype betraktninger aa komme med (litt for lenge siden jeg leste den blant annet), men den minte meg paa "Good Omens" som er noe av det beste jeg har lest, anbefales om det er noen her som har oversett den ;-)