I dag har jeg vært hos frisøren. Og hun som stripte håret mitt prøvde så godt hun kunne å få i gang litt small talk. Sånn type "hvor er du fra?", "har du barn?" osv. Og jeg er ELENDIG på slik småprat. Dvs jeg kan om jeg vil, men det er bare så veldig sjelden jeg vil - særlig hos frisøren. Hos frisøren har jeg bare lyst til å nyte at jeg dulles med, ikke prate om vær og vind. Jeg satt med nesa i iPhonen, men det hjalp ikke. Hun forsøkte igjen og igjen å dra i gang en Samtale.
Heldigvis var hun som klippet meg ikke like ivrig på pratingen.
Liker du å prate med frisøren? Undersøkelse ønskes og loves. :nemlig:
Det kommer an på frisøren. En gang hadde jeg en frisør som var så tett at det virkelig var en plage å snakke med henne, men hun jeg har nå har sammenfallende interesser som meg, så da skravler vi i vei.
Jeg liker det egentlig ikke, men den frisøren jeg har vært hos nå de siste 3 gangene (som jeg også er veldig fornøyd med klippen hos), trives jeg greit med å snakke med. Hun er opprinnelig fra Iran/Irak (?) og litt mer "rett på sak" samtidig som hun ikke er ufin; så det blir ikke bare intetsigende prat.
Hun som jeg går til er veldig forskjellig fra meg, så det blir fort litt anstrengt. Snakker kanskje 5 min så ser jeg ut vinduet/drikker kaffe resten av tiden. Hun er veldig flink så kan ikke tenke meg å bytte.
Jeg synes at det er en plage at frisørene absolutt skal prate. Jeg vil helst lese eller tenke på noe annet, og bare bli ferdig med det. Det kommer kanskje ikke som en bombe at jeg ikke går så ofte til frisøren. :rolleyes:
Det går som regel greit, ja. Men er enig i at det kan være et problem om man treffer på frisører som er potte tette. Da kan jeg ende opp med å bli irritert.
Sist var jeg i den nyåpede salongen til en jeg kjenner, og da klarte vi ikke tie stille under verken føning eller vasking. Det var trivelig det!
Jeg synes det er hyggelig å prate med min nåværende frisør, jeg har gått i samme salong i åtte år. Men den forrige frisøren min var skrekkelig. Han var sånn som kunne si frekke ting og begynne å krangle om politikk osv. Det er en guffen opplevelse når noen står med håret ditt og en saks i hånda...
Nei egentlig ikke. Men det kommer litt an på, noen er flinkere enn andre - og har man gått til samme frisør noen ganger blir man jo litt kjent etter hvert. Men jeg liker best å sitte og slappe av og tankene fly, holde smalltaken i gang er bare slitsomt.
Frisøren min er et helt herlig vesen som har barn på alder med Malin, og deler noen av de samme interessene som meg, så vi skravler som gamle venner når jeg er der. :jupp:
Jeg småprater med de fleste på min vei jeg, og frisører er jeg ikke trofast mot så det er alltid like spennende å se hva man prater med vilt fremmede mennesker om mens de lurer på hvordan de skal temme hårmanken min.
Men frisører i det pratsomme hjørnet er nå en ting, jeg har aldri skjønt hvorfor enkelte tannleger insisterer på å skravle og stille mange spørsmål mens man har munnen full av hender og div greier.
Jeg elsker å prate med hvem det måtte være. Også frisøren. Men jeg orker ikke sånn hverdagsprat over lengre tid, så jeg slår raskt over på dypere, mer interessante temaer. Men det er det jammen ikke alle som vil være med på. :knegg:
Jeg er ikke særlig glad i meningsløs small talk, og da heller ikke hos frisøren. Forrige gang jeg klippet meg spurte hun ikke mindre enn to ganger om hva jeg hadde gjort i sommerferien. :knegg: Tydelig at det var standardfrasen, ja.
Kommer helt an på frisøren, men de aller fleste frisører er det helt uinteressant å prate med. For meg der jeg sitter i frisørstolen, altså, kan godt hende de er superspennende mennesker på privaten. I den salongen jeg har vært i de siste gangene er det ganske kule damer som jobber, så der slår jeg gjerne av en prat. Men passer på å begrave meg i et ukeblad etter hvert, for litt stille alenetid med en kopp kaffe og et blad er en viktig del av det for meg.
Jeg er stort sett flink på small-talk, men det er jo noen man ikke har kjemi med i det hele tatt. Frisøren min (over flere år) er ei trivelig jente/dame som jeg godt kan småprate med den tiden det tar å fixe sveisen.
det går helt fint.. bedre enn pinlig stillhet.. men da må de virkelig kunne småprate også ikke sånn at det blir pinlig.. som f.eks han kristenbonden på bonderomantikk:knegg:
Det er standardfrasen. :humre: Og så spør de ofte hva man driver med. Når jeg sier at jeg er lærer, kommer de ofte på gli med "artige" historier fra egen skolehverdag. Je, je...
Og, ja, jeg takler småprating, men jeg foretekker langt på vei å få sitte i fred med et blad eller en avis mens jeg er der. :kjip:
Jeg hadde fast frisør i mange år frem til i fjor når hun gikk ut i barselperm, og nå har hun bestemt seg for å slutte. Vi skravlet om alt mulig rart og hadde god kjemi.
Hun jeg går hos nå har jeg og en god kjemi med, men vi skravler ikke like mye. Og det er deilig det og.
Nitidig skravling med en 'engangs' frisør er slitsomt, som regel i allefall.
Jeg liker å snakke med min faste frisør - vi babler om alt, kommer veldig godt overens med samme interesser, livssituasjon mm. Hun har klippet meg i flere år nå. Før det hadde jeg en annen fast frisør som også er blitt en venninne - der gikk også skravla i ett. Men nå har jeg ikke vært hos noen fast på et halvår, da førstnevnte er sykemeldt og antakelig må omskoleres. Jeg liker ikke smalltalk med folk jeg ikke kjenner og frisører jeg dropper innom vil jeg helst bare få en klipp av og ikke si mer enn hvordan jeg vil ha det, he og hadet.
Nå er ikke frisørbesøk det jeg gjør mest av nå om dagen, men jeg har en frisør som jeg kjenner godt privat også så vi har masse å prate om.
Når jeg her måttet gå på drop-in hos ukjent frisør så har det vært litt ulikt. De fleste er greie, men noen veldig få har jeg følt det har vært kunstig. De anstrenger seg for å prate og holde samtalen igang. Da er det nesten bedre at de ikke sier så mye.
Jeg gleder meg til å gå til frisør igjen. Det er godt å bli stelt litt. Håper jeg kan det utpå nyåret en gang.
Jeg er god på small-talk, og gjør det mye i jobben min, men det er sjelden jeg gidder noe særlig hos frisøren. Med noen hederlige unntak (som stort sett har vært menn), har jeg sjelden funnet mye interessante samtaleemner med frisørene mine. Jeg er ikke lojalist, en gang, så dermed blir det bare svada. Og siden jeg betaler, forbeholder jeg meg retten til å svare høflig, men ikke bidra til GPP. :glis:
Jeg har fremdeles tenkt å komme meg til Mav og Amis vidunderfrisør på et tidspunkt, da.
Det går helt greit, og jeg er en jævel på smalltalk når jeg setter inn støtet. Men det er ikke alltid jeg vil småprate og da hadde jeg blitt litt amper om vedkommende ikke hadde forstått hinting, som for eksempel heftig iPhone-fikling. Det beste er når vi har noe som begge er oppriktig interesserte i å snakke om.
Jeg kan ikke fordra kunstig utspørring hos frisøren. "Min" frisør er det ikke noe problem med - vi småsnakker naturlig innimellom, også får jeg sitte i fred når jeg har lyst til det. Problemet er jo når det helt tydelig plapres fordi de har lært det på skolen, slik det var med en lærling jeg brukte én gang.
Jeg følte at jeg satt i avhør, hun klagde over hvor dårlig hun trivdes i yrket, at hun måtte finne noe annet, at hun egentlig ikke orket å være der, at jeg jammen hadde bra betalt i min jobb i forhold til hvor lite utdannelse hun trodde jeg hadde i forhold til henne ( :knegg: ), at hun pleide å klippe slik eller sånn da jeg sa hvordan jeg ville ha det, og at hun ikke helt visste hvordan hun skulle holde saksa.
Er det rart jeg klamrer meg fast til hun jeg har nå?
Ja, det fikser jeg, men jeg vil helst gå til noen som jeg har litt felles interesser med og som er litt oppegående. Akkurat nå ha rjeg en frisør som jeg liker å snakke med for hun har mye interessant å fortelle hun også.
I Norge har jeg i mange år stort sett gått til Jojo (begynte hos ham av en tilfeldighet lenge før han ble mer kjent frisør og stylist) og han har alltid mye å fortelle fra kjendisverden og hva som er inn og ut etc, i tillegg så snakker han i hvert fall med meg (og mannen min som også har gått dit like lenge og som har vært mer tro ham) om familien sin etc. Derfor blir det litt morsomt å gå til ham også med tanke på praten.
Jeg synes det går helt greit å småprate med frisøren. Men jeg synes også det er greit om de ikke gjør det. Jeg tilpasser meg dem og hva de vil. Samme for meg. :D
Greit hvis det går av seg selv, men jeg vil helst slippe å holde en samtale igang hos frisøren. Det gjør jeg nok på jobb. Det er helt greit å sitte der helt stille og tenke på ikkeno så lenge frisøren synes det er greit.
Eg har gått til samme frisør i eit par år no, så praten er ikkje noko problem. Særlig ikkje siden ho er skikkelig skravlete av seg, og fint klarer å underholda dei fleste i salongen på ein gang. :fnis:
P.s Dei gangane eg tar drosje er klokka som regel ein plass mellom 3 og 6 på morgene, og eg har god promille. Og då synest eg selvfølgelig sjølv at eg er ein genial samtalepartner. Stakkar drosjesjåfør.
Frisøren min er super, jeg har hatt henne i 10 år og vi skravler som om vi var veninner. Svangerskapsvikaren hennes var like koselig, skravlet masse med henne også.
Nå bør det vel sies at jeg skravler med absolutt alle egentlig. :knegg:
Men jeg ender alltid opp med å snakke med taxisjåfører, selv om jeg hadde bestemt meg for å la være på forhånd. Jeg regner med det hadde blitt samme greia med en frisør.
Smalltalk er jeg god på, men det er ikke alltid jeg er i humør til det. I hinde hårde dager jobbet jeg som frisør selv, og pratet når det var naturlig. I salongen jeg jobbet som lærlig ble vi godt oppdratt til ikke å prate når kundene ga uttrykk for at de ville sitte i fred.
Jeg hadde en kjempeflink frisør for noen år tilbake, men jeg sluttet fordi hun var en skravlebøtte som sluttet å klippe hver gang hun snakket. Det tok jo en halv evighet å få håret farget og klippet. Dessuten hadde hun en dialekt som irriterte meg grenseløst. :sparke:
De gangene jeg er til frisøren, så ønsker jeg å slappe av rett og slett. Jeg spør derfor med en gang om det er greit at jeg leser mens de arbeider. De tar hintet med en gang, og jeg får kost meg med blader og stillhet. Mmmmm...
