(gjelder 11 åringer) A og B er inne og leker hos A (i stua, på data) og C kommer og ringer på og vil være med dem.
Far til A sier at dersom C skal komme inn, må de gå opp for å være, for han orker ikke flere inne i stua. C er ultrarolig og lager aldri noe nummer av seg.
A og B bestemmer seg for at de ikke vil leke oppe, derfor sier de at C må gå.
Er det bare jeg som reagerer på dette? Burde ikke far til A da si at A og B skal gå ut med C og heller leke en annen plass?
Hos oss er det plass til alle. Og skulle det være sånn at ikke alle kan være sammen i stua får ikke de to som er der allerede lov til å ekskludere den som kom. De får finne på noe sammen.
Jeg og Drømmemannen er beinharde når det gjelder akkurat slike situasjoner og selvsagt hadde C vært velkommen inn, her skal alle leke sammen. Dette vet våre barn veldig godt, dermed slipper vi diskusjoner omkring dette.
Det syns jeg var dårlig gjort av både barna og faren. :nemlig: Slikt gjør man bare ikke. Jeg syns det er greit at de ikke fikk være i stua, men at de fikk velge bort å leke med C er ikke greit. OG det burde barn på 11 år vite VELDIG godt selv.
Jeg har 3 barn, og har opp gjennom årene opplevd at det er en del barn og foreldre som er slik. Vi har alltid åpent hus, ikke noe maks så og så mange får være her-regler, og har heldigvis barn som ikke eksluderer andre.
Jeg syns det er greit å si i fra at man ikke ønsker å ha alle barna i nabolaget rundt ørene, men da sender man alle ut med beskjed om å leke sammen. Her ville det gått helt av seg selv med Vesla og hennes nærmeste venninner. Helt uaktuelt at noen ville stått alene utenfor.
Ulike hus, og ulike verdier og regler. Hos oss hadde enten C fått komme inn (og evt. fikk de flytte leken ned i kjellerstua), eller så måtte alle gått ut. Jeg vet det er annerledes hos flere av guttenes kamerater, og det blir ofte leit for en eller flere av vennene.
Barna burde ikke fått et valg.
C skulle sluppet inn og de skulle fått beskjed om å gå opp.
Om det hadde blitt noen surmulig så måtte alle gått ut, og de hadde samtidig fått beskjed om at ingen får bli i stua.
Det hender jeg har begrensninger på hvor mange som får være inne, men da får alle beskjed om å gå ut. Surmuling av både egne og andre barn på dette blir tatt tak i.
Her er det ikke plass til alle, og når det er nok (når f.eks femtemann ringer på døra) må alle gå ut. Av og til (veldig sjelden) ekskluderer jeg, ved å ikke åpne opp. :sparke: Vi har ikke mulighet til å se hvem som ringer på uten at de ser oss, så det er ikke slik at en unge blir eksludert hver gang, men noen ganger er det velsignet rolig med to gutter som spiller PS, og du vet at uroen begynner når tredjemann dukker opp...
Jeg skjønner godt at tredjemann på døra fører til at de må gå ut eller ned på rommet. Men pappaen urde ikke latt det være opp til ungene å velge mellom data eller kompis nr 3. At dette barnet i følge sine foreldre er veldig rolig synes jeg ikke er så viktig i denne sammenhengen, det er vel ikke noe snillere å ekskludere en med maur i rumpa.
Men for å snu litt på det - må barna alltid være sammen med alle som kommer på døra eller får de velge selv? Hvis de enten ikke har så mye til overs for barnet som kommer på døra eller de holder på med en aktivitet man ikke kan være mange med på, må de likevel slippe inn alle som kommer på døra?
Å hei! :sjokk: Det hadde jeg iallefall ikke sagt. Syns det fungerer bedre med "Alle mennesker er forskjellige, noen gjør sånn og noen gjør slik..."-regla. Er veldig forsiktig med å rakke ned på andre barn og foreldre til Vesla. Det hender vi kan driste oss til et forsiktig, "vi ville nok ikke gjort det slik", men da skal det være litt mer graverende enn den situasjonen du skisserer. Syns nesten det er like ille å fortelle ungene at faren til kompisen har hjernen i ræva. :knegg:
Jeg mener nei, og derfor har vi valgt vår løsning der vi ikke alltid åpner. :o :konfliktsky og lat: Hos oss varierer det hvem de leker med, og det er ingen fast gutt i gata som aldri har noen å leke med. Jeg ser likevel at noen blir foretrukket og kan godt tenke meg at guttene heller ville valgt å være inne foran å gå ut med et par av guttene i gata. NB. Guttene leker som regel i kjellerstua, så det er ikke slik at de vet at vi "siler" besøkene, altså. :humre:
Tror aldri vi har vært i en situasjon der det har kommet et barn på døra som ikke Vesla har noe til overs for. Og hvis det hadde slengt innom en slik stakkar mens hun satt her med en venninne så ville jeg blitt sint om de bare ikke gadd leke med tredjemann.
Jeg er i grunnen glad vi ikke har sånne problemstillinger. Her blir faktisk alle inkludert i leken uten at vi trenger å gripe inn. Foreløpig da.
Dette er ikke foreløpig en problemstilling hos oss, og jeg synes vel ikke farens løsning virket klok her, men jeg fascineres over at de voksne i det hele tatt har noe med dette å gjøre for så store barn jeg da. 11 år? Jeg trodde man fikset det selv på det tidspunktet, innenfor rammene av hva som var ok hjemme ift antall inne og slikt.
Videre synes jeg det må være greit at det ikke alltid passer å leke med flere. Men ikke den samme hver gang.
:knegg: Joda, jeg ser den, jeg er bare litt fed up med vedkommende for tiden. Han er egentlig en flink alenefar. Jeg sa det dessuten med et lite lurt smil, og guttungen min forstår at jeg ikke mener det på den måten. Vi har et litt sånt forhold han og jeg.
Tilbake til om de må være med alle som ringer på, tja hvorfor ikke? De går i samme klasse, er sammen hver dag om de får lov og problemet her var ikke at de ikke ville være med ham, de fikk ikke lov til å fortsette med det de holdt på med fordi faren ikke orket (hans ord).
11-åringene klarer seg selv, men her ble de begrenset av farens regler, og de burde vite selv at man ikke ekskluderer, men her glapp det altså.
Jeg kommer ikke til å ta det opp med vedkommende, men det kan hende jeg sier fra til guttene det gjelder om jeg får lov av poden. Får jeg ikke lov, så lar jeg være.
Hvorfor skal man ekskludere noen da? Det er vondt for tredjemann å ikke få være med.
Noen andre foreldre har f.eks. regler på x antall inne, og da synes jeg disse foreldrene forplikter seg til å følge opp og evt. sende ut bølingen for at ikke han alene skal stå alene.
Man jobber masse i klassene for at alle skal finne seg en venn, man er veldig opptatt av at ingen skal stå utenfor. Gjelder dette ikke etter skoleslutt da?
Jeg skjønner dette går på mer enn det med å få være i stua, men er det ikke greit at foreldrene har litt ulike dager? Det må mine unger fint forholde seg til, de har foreldre som jobber mye i perioder og tidvis om natten. Det virker ikke som det er spesielt vanskelig for dem å forholde seg til at det er mindre adgang til bråk i hovedetasjen når jeg har jobbet om natten. "Nei, idag må dere være på rommet fordi jeg ikke orker bråk i stua" er en beskjed som kanskje er kjip, men ikke gjør noen utrygg.
Som sagt, jeg har ikke noe erfaring med hvordan dette fungerer nå til dags, og har ikke gjort meg opp noen mening om hvordan jeg vil praktisere det heller.
Jeg synes ikke at noen skal stå utenfor, men jeg synes det må være lov at man ikke alltid vil være ubegrenset mange med på det man driver med. Med det mener jeg at jeg selvsagt ikke synes samme person skal ekskluderes fast, men at det bør være lov ikke å ville ha med flere så lenge denne bestemmelsen er uavhengig av hvem som dukker opp.
Katta, selvfølgelig er det helt ok å ha ulike dager, men jeg synes han burde sendt de to som var inne ut sammen med poden, ikke la han stå alene igjen. Han ble mer overrasket enn lei seg, det var ikke sånn at han gråt og syntes han hadde det fælt, mer overrasket og himlet med øynene.
Da er vi uenige, jeg synes ikke det er ok å ekskludere, det er ikke slik det gjøres i denne klassen. Guttaboys er en stor gjeng og bytter på hvem de er mest med på et vis, men når tredjemann eller flere dukker opp, så er de med hverandre og jeg synes det blir feil av voksne da å gripe inn og bevisst ekskludere. Det sender feil signaler til barna.
Joda, jeg er ikke uenig. Det hadde ikke vært aktuelt her, i hvertfall ikke ennå. Jeg har ikke prøvd å ha så store unger ennå, så jeg vet ikke hvor mye man blander seg når de er 11.
Hos oss prøver vi å ha en åpen dør for alle. Men samtidig ser jeg godt at barna begynner å bli så store at de har tydelige preferanser på hvem de vil leke med, og hva og hvordan. Og når to har det veldig kjekt sammen, og tredjemann kommer og vil leke og de to første ikke vil ha sistemann der... det er ikke lett. Vi har hittil hatt "alle eller ingen"-holdning, men ser at ungene har godt til - og må få lov til! - å utvikle dypere og nære tomannshåndrelasjoner også.
I eksempelet til HI kunne sistemann veldig lett ha fått skylden for å "ødelegge moroa" for de to som var midt inne i dataspilling fordi de ble avbrutt for å gå et annet sted pga sistemanns ankomst. Er det noe bedre? At de istedet blir sure fordi de blir tvunget til å leke med henne?
Så lenge det ikke er noen som systematisk blir holdt utenfor så tror jeg at de har godt av å venne seg til at man "ikke alltid kan ha alle" og at av og til "kommer man for sent fordi X og Y allerede er opptatt". Og venne seg til/lære seg å ikke ta dette personlig; det vil være en nyttig egenskap å ta med seg i livet.
Ja kanskje. Jeg må tygge på dette kjenner jeg, jeg synes det er rart at man tenker at voksne skal blande seg noe særlig i denne alderen uansett, med mindre det eksisterer et eksluderings/mobbeproblem.
Man blander seg lite i 11-åringers liv egentlig, men de trenger oppfølging og rettledning allikevel. Det er ikke slik at jeg går og ringer på farens dør og forteller dem hvor skapet skal stå, men jeg kan fint komme til å spørre guttene om de hadde likt å være den som stod utenfor. Men bare om jeg får lov.
Jeg har brukt opp kvoten min denne uken for å gjøre poden flau over meg da jeg sparket rundt på en sparkesykkel for å lete etter minstemann mens jentene i klassen til storepoden fniste av meg da de så meg. Det var visst flaut.
Men snakker man ikke mer med 11-åringer om sånt sånn utenom selve situasjonen? Altså jeg vet de trenger rettledning og slikt, men jeg ser bare for meg at i selve situasjonen vil det lett bli slik som MN sier; at man blir påtvunget noen som får skylden for å ødelegge og slikt.
Vet ikke, vi har aldri opplevd at noen får skylden for å ødelegge. Kanskje det er mer jentete å gjøre sånn, guttene er kanskje enklere slik. :vetikke:
Det er mange situasjoner jeg har stusset over hvordan gutta behandler hverandre, slike situasjoner som jeg som jente ikke hadde likt, mens gutta bare trekker på skuldrene og ser ikke problemet liksom.
Da tenker jeg ikke ekskludering.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
