Poden kunne fastslå at han ikke kunne å lage mat. Og hva skulle han liksom da gjøre når jeg døde?
Enden på visa er i hvertfall at på fredag tar jeg fri, også skal vi bake og lage oss mat.
Frokosten blir helt enkel med brød og pålegg, mulig lunsjen også. Men vi skal bake rundstykker og brød, også skal vi lage en svært enkel middag.
Jeg tenkte suppe, siden det vil passe bra med hjemmebakte rundstykker til. Men Poden er ikke overdrevet glad i suppe.
Noen barnevennlige middagsforslag som innebærer litt kutting og helst litt røring?
Min eldste begynte også med eggerøre. Da var hun 2, 5. (Svak varme og med visp i kjele). Skjære sopp, forme kjøttboller, vaske poteter, rive salat og sånn funker fint for små barn.
Min yngste elsker å knuse egg og lager gjerne pannekakerøre sammen med meg. Hun fylte to nettopp. Hun liker å røre, dekke bord og få små oppgaver som hun kan klare SÆLL! SÆLL!
Jeg har med ungene på det aller meste på kjøkkenet, og det krever etter min erfaring at man er litt på, så ingenting blir ødelagt og alle nærulykker forhindres (gjelder mindre barn enn poden din, antar jeg) og at man hele tiden snakker seg gjennom oppgavene og delegerer underveis. Femåringer kan gjøre det aller aller meste sammen med en voksen på kjøkkenet.
Poden har vært med på flaut lite middagslaging fra før, så jeg tror nok jeg skal være innstilt på at lista må legges lavt. Eggerøre er så kjedelig, og det er ingen av oss som er veldig glad i det, så jeg tror ikke det blir det vi lager på fredag. Men lapskaus var ikke så dumt. Da blir det mye kutting og mye røring. Også spiste Poden kantarellsuppe med alskens godsaker i i går, så det er jo faktisk en mulighet.
:gruble: Han liker egentlig veldig lite, ville jeg sagt, men han er tydeligvis inn i en ny periode nå. Han har aldri ville spist vått og mushy før, og heller ikke mat som er veldig blandet, men nå har han jo spist både suppe, pizza og kjøttboller med ymse ingredienser i, så det spørs om han rett og slett begynner å bli litt mer tøff.
Taco!
Det er vel omtrent eneste gangen poden her (på snart 4) er med å hjelper til på kjøkkenet. Da kan han få kutte masse grønnsaker og etterpå er han med å fylle sin egen fahitas som vi pakker inn sammen.
Poden spiser ikke pasta. Og til nå, ikke saus av noe slag. Og ikke kjøttdeig. Alldeles ikke kjøttdeig. :knegg: :enkel gjeng:
Jeg helller også den veien. For jeg tenker at om han småspiser av lasset hele veien, så har det ikke såååå mye å si om han ikke vil smake når det er ferdig. Lapskaus er jo blandet, våt, mushy mat. Det er derfor jeg er litt usikker på hvor suksessfylt det blir. Men jeg vil jo ha lapskaus.
Jeg skjønner at min "du kan gå på kjøkkenet ditt og lage en kopp kaffe til pappa mens mamma jobber litt her"-tilnærming sikkert ikke er den smarteste...
Det virker bare som den beste løsningen å holde en turbo toåring ute fra kjøkkenet når jeg lager mat... Ok, langitdsplan. Rydde kjøkkenet. Slikkelig. Så han ikke når tak i en kniv jeg ikke visste var innen rekkevidde. Og deretter finne frem noe og stå på og invitere ham til å være med. Men kutting med kniv er det vel et stykke til for en toåring... Nåja, siden jeg uansett skulle sanere det kjøkkenet først, er han sikkert fire....
Snuppa har alltid likt å hjelpe meg med å lage mat. Hun delte opp soppene til middagen fra hun var 18 mnd. Og så må jeg bare leve med at de ikke ser helt ut som de hadde gjort det selv. Nå er hun 5,5 og kan egentlig gjøre det meste på kjøkkenet, men når det er snakk om varrme ting så gjør hun det sammen med meg.
Et forslag er at Poden får være med å bestemme hva som skal lages.
Når det gjelder mine unger er det dessverre ikke noen sammenheng mellom å hjelpe til og å like maten. Ungene mine er svært kresne, og snuppa spiser ikke flere grønnsaker selv om hun har delt dem opp.
Han elsker jo i alle fall liksommatlaging (fikk lekekjøkken til bursdagen) så interessen er jo tilstede. Ja, vi får prøve på noe han kan hjelpe til med en dag jeg har litt overskudd...
Nei, nei, det er ikke sånn man gjør det. :niks: Det er ikke et ProsjektTM. Det er daglig og selvfølgelig deltagelse. Ikke noe FØSS. Du bare tar ham med på kjøkkenet når du skal lage noe og så gjør han noe og så gjør du resten og så snakker dere sammen mens dere holder på. Dekking holder ham antagelig sysselsatt det meste av tiden, en og en tallerken, en og en gaffel osv.
Våre hjelpemidler:
Bolmen, 45 kr. på IKEA.
Bekväm, 79 kr. på IKEA
Plastboller helst med litt tyngde og gummi under. Margretebollene er fine. Plastredskaper, enkel tilgang til tørrvarer (i dype skuffer) og godt humør. Det blir litt gris, men det er så verdt det!
Har du sett fjeset på en toåring som har laget vafler nesten selv? :hyper:
Den plastkrakken har han på badet. Antakelig litt lav på kjøkkenet, den andre kan vi nok vurdere. Teste plasten først, siden vi har den.
Litt ProsjektTM blir et jo, siden vi ikke har plastboller med litt tyngde og gummi under. Antatt ikke noe godt å stå på. Pr i ettermiddag ikke benkeplass han kan jobbe ved (derav RYDDE KJØKKENET! Like mye for min egen del da, jeg trenger også benk egentlig...)
Dekke bordet deltar han med da, mest sine egne saker (han har plast fra ikea...) det tar jo en halv liten evighet bare det. siden han ikke får med seg alt på en gang, mister lit ned underveis og sånn. Når han har fått det på plass klatrer han opp på tripp-trappen sin og forventer servering...
Dersom han skal få grise, og gjerne det altså, lurer jeg på om vi må binde hunden eller noe.. hun kommer straks hun hører en smule falle på gulvet, i håp om en smak (men ble dårlig i magen av å knabbe ei grillpølse han mistet ned i sommer, ei uke med diare... neitakk...) Jo, vi skal gjøre dette til en dagligdags greie. Akkurat som han helt naturlig dekker bordet (i alle fall sine ting) og tømmer (og fyller, mde ferdig sortert vask) vaskemaskina. Og trykke på knappen etterpå. Med et glis :)
Sette ungen på benken? Har du sett vår benk? Vel, ehh.. la oss si det sånn, selv om jeg rydder den, så er der egentlig plass til at JEG lager mat. Ok, fjerner vi kaffetrakteren og brødskjæremaskina får vi plass til at han også lager mat. Men ikke at han sitter er i tillegg. Det er derfor vi har skaffet ekstra kjøkkenmøbel, ekstra benk. Men jeg kan ikke la ham sitte der uten oppsyn, flere meter unna meg, da kommer han bare til å falle ned... (vimsete propell-toåring som antakelig synes å hoppe ned vil være spennende...)
Men nå må jeg rote meg ut av denne tråden, jeg har totalt kapret den... Sorry!
:kupper skamløst videre: Jeg har fått satt opp en ekstra kjøkkenbenk på 2,40 m. som er ment å være mest mulig tom. Jeg har et skap til mr. Ken Wood, du vet sånt man åpner og vipper opp en ekstra hylle og der står Ken.
Ellers er det bare baketing og store kjeler og sånn under.
Frøken Dings (2) er fullstendig spinnvill, men å ha henne tett opp i arbeidet er bedre enn langt unna.
Vår nye er også ment å være tom, men er det veldig IKKE akkurat nå... Tett oppi arbeidet er sikkert bra, men jeg tror stå-ved-benken skal forsøkes først i alle fall. Stå der og kutte... ehh... går skinnfrie pølser med en kniv han ikke dreper noe med? Det er ikke hver uke vi bruker sopp, for å si det sånn...
Nå er det ikke meg som står for matlagingen i dag, som er antatt å bli en enkel kjøttdeig, saus fra glass, og pasta. Muuuligens salat, men dersom han skal hjelpe til med det så får vi ikke salat... Han ELSKER salat, men spiser nok alle tomatene før en eneste en er kuttet opp...
Storebror kuttet agurk med meg stående på vanlig kjøkkenstol da han var 2. Agurk er fint å kutte med vanlig kniv det. Nå vil han ikke hjelpe til mer, for å si det sånn.
Pizza er jo kjempe greier for barn å lage selv, men om dere skal bake brød og rundstykker samme dag, blir det muligens litt vel mye gjærdeiger. Pytt i panne kunne kanskje være et alternativ, da kan han jo selv bestemme hva han skal kutte opp og ha i. Eller dere kan lage noe helt annet og ta kuttingen til dessert, f.eks fruktsalat med vaniljesaus. :nam:
2 åringen vår er blitt en reser til å bake brød (brødbakemaskin). Jeg finner frem ingredienser og han heller oppi. Så setter jeg formen i maskinen og han slår den på (han vet hvilke knapper han skal trykke på og i riktig rekkefølge til å få rett program og greier). Om han ser meg lage brød, skal han være med, alt annet er uaktuelt. :hjerter:
Jeg ble veldig glad for at Mim også setter ungene på benken. Det har vi alltid gjort. Funker som bare det.
Jeg høster forøvrig fruktene av å la ungene være med nå, og det er jo deilig som høygravid. Tenåringen har ukentlige lekser i mat og helse og hun trenger ingen hjelp. Så kan jeg sitte der og ruge og få servert både det ene og det andre. Og i tillegg har hun funnet ut at andre venninner ikke får ta seg ut på kjøkkenet fordi mødrene (jadda, det er visst mødrenes domene) er redde for rot og søl og da drasser hun hjem venninner og lager enda mer mat. :lykke:
Tipper at det ikke er lenge før lille frøken meget bestemt på 22mnd forlanger å være med å lage middag, hun krever allerede å få rydde av bodet og sette i oppvaskemaskinenen helt selv så det er ikke lenge før det å lage mat blir spennende. Så jeg for forsøke å huske tipsene.
Det demrer for meg at dersom jeg skal oppnå slike barn som jeg og min bror var, vi sto opp så stille vi kunne søndags morgen og bakte, så banket vi på døra til våre foreldre klokka ti og sa "nå setter vi på eggene og koker te", så må jeg nok slippe ham til på kjøkkenet ja.
Jeg minnes (=hører ørten historier om den dagen jeg lærte å si R, kombinert med bilder av brødbaking (og min bror som "tlykker blødet, mamma du må si han skal RULLE det") at vi bakte brød, sammen med mamma, jeg og min bror, et sted vi flyttet fra når jeg var 5, min bror var da 3, så ja, slippe ungene til på kjøkkenet er nok lurt.
Ja, han skal få prøve mer enn å bare dekke bordet og fylle kaffepulver i kaffetrakteren og trykke på knappen, han må få kutte, kna og røre.
Det er gull verdt med unger som liker å være på kjøkkenet. Knotten har kuttet grønnsaker med skarp kniv (sløve kniver er fyfy, det kutter man seg på!) siden han var liten, og det helt uten uhell. Noe fekting med kniv har det vært, men det er bare å forholde seg rolig, så går det også fint.
Han rører i supper og sauser, måler opp (matte på kjøkkenet!) og regner ut. Vi griser en hel masse, men det gjør ingenting.
Rot og søl er vi i alle fall ikke redd, det har vi masser av fra før.
Jeg tror jeg har falt litt i fellen om at "han er så liten enda", men han er jo slett ikke det, han er to år. Han har hjulpet meg med klesvasken i sikkert et år, og dekket sin del av bordet siden han klarte nå opp, han skal få prøve seg å dekke til flere nå. (Vi tåler helt ærlig om han knuser noe. Det er ikke som om jeg tenkte han skulle prøve seg med penserviset sånn med en gang...) Og så snart jeg har hamstret inn tusen tomater, hjelpe til med salatlaging (Må ha litt å gå på, han kommer til å spise halvparten underveis, nemlig. Minst. Pr i dag er hans bidrag mer at han kommer og krever smakeprøver...)
Toåringen her får sitte på mitt fang og skjære grønnsaker med barnekniv og gumle, mens jeg skjærer resten med voksenkniv. Stor stas. Vi har ikke vurdert å la ham hjelpe til med så mye mer, men ser at det absolutt kunne vært lurt.
Gjør det noe, da? Han får jo i seg masse grønnsaker!
Du kan jo holde av en bit agurk og en tomat eller to som du kutter to sekunder før middag og legger rett på voksentallerken på bordet, hvis du er redd for at det ikke blir noe på dere. Da får han likevel lov til å hjelpe til.
Han får i seg mer enn nok grønnsaker som det er. Hos oss er egentlig problemstillingen "hvordan får vi ham til å ikke gå amok med salaten, og faktisk spise noe han blir mett av også?" for han hadde utmerket gjerne spist seg mett på tomat, agurk og paprika. Etter en halvtime ville han jo vært sulten igjen da, siden han tross alt trenger litt mer proteiner og karbohydrater også, en liten gutt i vekst. (Ok, i teorien kunne jeg derved latt ham spise seg mett på grønnsaker, og så gi ham middag (uten grønnsaker?) en time senere?)
Jeg ble inspirert til å ta med lillebror på middagslagingen. Han skulle ikke lage pasta, men ville heller ha grøt. Så da ble det grøt på oss, med hjelp fra toro. :plystre:
Sånn er det her også, hos andre i nærheten her er de så strenge på at det ikke skal rotes, så de havner stort sett her. 14-åringen har full kontroll på kjøkkenet nå og har fast dag hun lager middag. 11-åringen klarer det meste hun også, og nå har oppvasken begynt å bli så bra tatt at vi slipper jobb i det hele tatt. De rydder opp etter seg selv, og ordner så fint atte!
Barn på kjøkkenet er en ressurs, det krever litt jobb til å begynne med, men når man tar det på en positiv måte så går det ganske greit. Etterhvert får man igjen for innsatsen man har lagt ned.
Men den derre eggknusinga. Hvordan klarer de bittesmå det uten at det blir fullt av skall i røra? For det er det eneste som hindrer meg i å overlate søndagspannekakene til gullungene.
Ja, jeg klarer det jo ikke selv en gang! Ellers en inspirerende tråd, jeg skal la mine delta mer. De deltok i dag faktisk. Han raspet gulrot, jeg hadde hjertet i halsen. Hun satt på benken og så på det som ble stekt.
Min gutt på to krever å få bli med. Han iler til kjøkkenet når han ser at vi begynner matlaginga. Drar en stol bort til benken og står på den. Det er en god stund siden han begynte å raspe gulerøtter, g for en måneds tid siden raspet han med en fingertupp. Javel? Han fikk plaster, vi vasket rivjernet og han raspet videre.
Fireåringen min skar seg nettopp på en skarp kniv, men det er ikke farlig. Hun lærte tidlig å håndtere kniver, først litt sløve, skarpere etterhvert. En kan ikke lære seg å passe seg for kniver om man ikke får prøve dem. :p
Et annet moment med å ha barn med i matlagingen er at de faktisk får være med å lage noe, på lik linje med foreldrene. Hvor ellers enn på kjøkkenet har vi den muligheten? De lærer alt det pratiske, men tilleggsgevinsten er vel større; de lytter til beskjeder, vi koser oss sammen, de opplever mestring, og de opplever en mer komplett matglede.
Jeg synes også det er helt fantastisk å ha ungene med på kjøkkenet, og de er med på å rydde opp, tenne stearinlys og dekke bordet. Så da er det lite griseri når måltidet er slutt også.
jeg er oppvokst på gård med frittgående høner og man vet jo aldri heeelt sikkert hvor gamle eggene er. Så jeg kakker alltid egg i kopp eller glass først. Det er #¤"%& harmelig når en hel kakedeig går i søpla, fordi egg nr. 6 var gammelt. Så jeg lærer ungene å kakke ett og ett i kopp også. Da er det lettere å fiske ut skall.
Tror nok jeg må innstille meg på å stå opp tidlig på søndagene ei stund til framover. Knasende pannekaker høres ikke godt ut. Eller kanskje det går an å få tak i slike jogurtbegre med pasteuriserte egg som de bruker nedover i Europa? Resten av prosessen styrer de ganske bra selv. (NB: Jeg går bare inn på kjøkkenet for å lage mat, ryddingen er mannfolkarbeid. Det er mulig husbonden ikke er heeeelt enig med meg i at fireåringen skal få lage pannekaker alene...)
Her er søndagene ungenes bakedag. De har en søndag hver på omgang og planlegger veldig hva de skal lage. Brød, muffins, vafler ect. de finner selv oppskrifter og lager handleliste til meg fredagen før.
Fredager er taco-dag, det er eldstemanns ansvar, nå helt alene etter lang trening med meg litt i bakgrunnen.
Min mor ringte i går og varslet at de antakelig kommer en tur enten neste uke eller uken etterpå, pappa skal på et møte her i byen (de bor 35 mil unna, så med et møte neste torsdag blir mamma med, så blir de i helga) Derved er det en viss mulighet for at vi faktisk har besteforeldrebarnevakt på planleggingsagen neste fredag. Kanskje jeg skulle si "så kan dere jo ta ham med på litt bollebakst" eller noe sånn :D
Lillesøster har vært med mannen og bakt brød siden hun var knappe året gammel. Han lager litt ekstra deig, og lar henne gyve løs med kjevle og kakemennformer eller trille boller eller lage rundstykker i muffinsbrett. Resultatet var at jeg for to år siden hadde en jente på nesten tre år som laget helt prefekte peppernøtter og sandnøtter da vi laget julekaker. Baking er det morsomste hun gjør, og jeg kan bare tro at jeg får ha kjøkkenet for meg selv når det skal bakes noe.
Jeg har to utfordringer når det gjelder å ta med ungene. Det ene er meg selv: Jeg liker faktisk å være helt i fred når jeg gjør ting, for jeg blir så innmari sur av å bli forstyrret når jeg konsentrerer meg. Og jeg liker at det er tjoff-poff-hei-vil-du-gå. Multi-tasker og gjør ting fort. Så jeg må skikkelig ta meg selv i nakken på å sakke av på farten og la det ta tre ganger så lang tid.
Den andre utfordringen er at det blir så forbanna mye krangel av det, når man har tre tette. :gaah: Alle skal knekke, alle skal røre, og den jobben en av dem akkurat hadde er selvsagt den besteste. ("HAN fikk RØRE og jeg fikk bare HELLE!! Det er URETTFERDIG!!") og sånn. Jeg har prøvd å løse det med at det er bare en på kjøkkenet om gangen, men det utløser jo også tredje verdenskrig. :gaah:
Men vi får det til stundevis, og da er det hyggelig.
Eldstemann tar av bordet og setter i oppvaskmaskinen, da. Foreløbig sammen med en av oss, men det er for kvalitetskontroll og litt for selskapets skyld.
Storebror hadde en periode der han var veldig interessert i å være med. Nå har det dabbet av litt, men han blir ofte invitert med på matlaging, og noen ganger deltar han med iver. Skjærer opp og rører og sånn. Han var også innmari begeistret for å kna gjærdeig en stund. Fikk sin egen del av bolledeigen som han knadde, eltet, klappet, kooooste med og kysset på. Vi stekte hans boller på eget brett, for å si det sånn. :knegg:
Poly, nettopp! Nå har vi endelig fått faste oppgaver for barna - Sneipen skal for eksempel lage kaffe om morgenen, og Snorkfrøken skal helle Biola i glassene. Det siste var det de alltid slåss om før. Nå er det M E L T D O W N fordi lillesøster ikke får lage kaffe. :gal: De står og knuffer hverandre ned fra stolen foran varme gryter. Jeg får nerver. :gal:
så jeg skal altså velge, om det er Knerten som skal like/opplæres i dette, og om han ikke vil, så fokuserer jeg sterkt på lillesøster fra fødselen av? Legger spedbarnet på kjøkkenbenken og ber henne se på at mamma lager mat (så lenge de ikke har lært å snu seg ligger de jo stille...)
Men i likestillingsøymed burde det vel være Knerten jeg lærer opp, så jeg ikke beskyldes for å ha bare lært denslags til jenta...
Jeg tror alle har sine foreldretalenter, og ha med barn på kjøkkenet er mitt talent på foreldrefronten. Noen er gode på pottetrening, skogsturer eller å leke med ungene, mens jeg kan å delegere husarbeid. Men det er ganske nødvendig å forsøke å lære bort (alt det ovennevnte i grunnen), siden de små faktisk skal bli store en gang.
Det bør i hvertfall være et mål å få dem selvhjulpne ut av huset innen rimelig tid.
"Med de nye permisjonsreglene ser jeg på dette som en mulighet til å lage eplemos og få beiset verandaen og lage en blogg om muffins og hverdagslykke", sier travel dame i forbifarten.
Knerten var med på matlaging i så vel elastisk sjal som meitai når han var mindre, så det blir nok gjentatt ja. Må jo det om vi skal få mat når babyen er liten...
Hva slags mat anbefaler dere som særlig toåringsvennlig, da?
Skal prøve å inkludere ham litt ekstra i dag. Har ikke benkeplass til å sitte på, men kjøkkenbord.
Hoho, nok en statistikk som underbygger at jeg egentlig er mann. Vel flyttet jeg tidlig hjemmefra, men vi bor på samme postnr. som mine foreldre, mine jobbmuligheter styrte valg av boplass, og jeg har nesten samme yrke som min mor. :knegg:
Den artikkelen tilsier at jeg og mannen begge er kvinner da? Siden vi begge flyttet (langt) hjemmefra ved 18-år alder, vi har bosatt oss langt unna foreldrene, vi har ikke samme jobb som dem. Og ingen av oss kjøpte bolig alene.
(og de flyttedrømmene som eksisterer i vårt hjem består forøvrig av å flytte nærmere mine foreldre da. Jeg trodde jeg da var typisk, men er altså ikke det.)
Krangling og knuffing ved komfyr og varme gryter fører til at man ikke får være med å lage mat. Erfaringen tilsier at de heller vilø lage mat enn å knuffe.
Beklager at jeg kupper tråden litt (:knegg:), men jeg ville bare opplyse om at Poden ikke vil ha matlagingsdag likevel. Nedtur. Men vi skal bake boller og brød da.
.jpg)
Ved kjøkkenbenken for å lage sjokoladekake til en bursdagsfeiring.
