Er du typen som tar en konfrontasjon i hverdagen hvis du føler deg (eller dine barn) urettferdig behandlet på noe vis, er misfornøyd med varer\tjenester o.l.?
Eller unngår du ofte konfrontasjon og velger å se igjennom fingrene for å slippe en konflikt? Koster det deg mye?
Selv ser jeg meg selv som en fredelig person, men jeg tar som regel en konfrontasjon dersom jeg har noe å klage på, reagerer på noe på jobben, eller er såpass misfornøyd med tjenester\varer at jeg mener det er på sin plass å reagere. I enkelte sammenhenger har jeg følt at dette har gjort meg litt upopulær noen steder, men som regel er det veldig positivt, og jeg synes det var vel verdt det.
Jeg anser vel ikke meg selv for å være konfliktsky, men det koster, så jeg vurderer vel nøye hvorvidt jeg skal orke... Og det gjelder både på privaten og i møte med butikker, det offentlige etc. etc.
Jeg er ganske konfliktsky og velger mine kamper med omhu. Jeg har en ganske høy bagatellterskel tror jeg, og lar oftere være å konfrontere enn noen enn jeg gjør det motsatte. Det må virkelig være verdt en kamp om jeg skal kjempe. Men når det først er noe alvorlig å kjempe for så setter jeg alle kluter til, og blir som regel tatt alvorlig.
Jeg tar gjerne en kamp, men langt i fra alltid. Det viktigste er ikke å vinne kampen, men krigen:)
Jeg gir glatt beskjed i en butikk hvis det er noe jeg er misfornøyd med, og så gjerne også en kamp der folk er arrogante ;) Og når det kommer til urettferdighet, så klarer jeg ikke å holde "mathullet" igjen, for det er det verste jeg vet:nemlig:På hjemmebane er det mindre enn lite:) . Jeg og mannen krangler omtrent aldri, da vi ser veldig likt på viktige saker som økonomi, barneoppdragelse, hvem vi liker å være med etc,etc.
Jeg er ikke redd for å ta en konfrontasjon, nei, men jeg velger likevel mine kamper med omhu. Om det er noe som opprører meg så sterkt at jeg ikke er sikker på at jeg klarer å holde meg rolig og fattet tar jeg det heller opp ved en senere anledning (når jeg har fått roet meg).
Jeg er i grunnen alt for lite flink til å ta konfrontasjoner ansikt til ansikt, men jeg øver meg på å bli bedre :D Øver meg først og fremst på folk jeg kjenner, så får jeg øve meg på å kjefte opp uhøfflige butikkansatte og kranglevorne kollegaer etter hvert ;) Jeg er desto mer flink til å være ærlig på nettet, og også i sammenhenger hvor andre vet hvem jeg er. Så da er jeg nok litt feig, siden jeg gjemmer meg bak en pc.
Ikke misforstå, jeg sender ikke sure mail, men jeg kan si min ærlige mening i diskusjoner, og er ikke redd for å si upopulære ting, også i diskusjoner med folk jeg kjenner i RL.
Det er vel sånn jeg også er, når jeg tenker meg om, bagatell-terskelen min er også høy, jeg er vanskelig å fornærme, og jeg velger stort sett å tolke det folk gjør og sier på en positiv måte, om det finnes ulike tolkningsmuligheter. Men det å overse masse fører til at begeret fylles, og noen ganger eksploderer jeg på helt feil steder, rett og slett fordi jeg har vært for overbærende for lang tid i forkant. Og det er ikke alltid at ekslplosjonene står i forhold til det jeg eksploderer for...
Men, men, i årenes løp har jeg blitt både rundere i kantene og flinkere til å si i fra litt tidligere. Lenge siden jeg har sablet ned noen for noe som egentlig er en bagatell nå ;)
Jeg tar det gjerne på e-mail. Jeg er nok en skriftlig type. :knegg: Men jeg er vel generelt akkurat passe konfliktsky. Jeg er veldig opptatt av det at jeg må si i fra, men bruker lang tid på å tenke ut hvordan. Ofte rotter jeg meg sammen med andre, på jobben kan det f.eks. være å gå til rådgiver eller til kontaktlæreren til eleven det gjelder.
Jeg er ikke så hard på reale konfrontasjoner som fører til kampsituasjoner som må vinnes. Men det hender til stadighet jeg stiller spørsmål ved ting jeg opplever som urealt, urettferdig eller direkte dårlig. Det er oftere jeg sier i fra enn krangler om dere forstår.
Forøvrig er jeg for tida kjempestolt over at jeg turde si fra om at jeg følte meg overkjørt i en jobbsituasjon her i forrige uke. Sa fra til sjefen og den det gjaldt. Når alt kommer til stykket så har det meste en naturlig forklaring, men det var godt å si fra.
Jo eldre jeg blir, jo lettere har jeg for å bare tenke "dust" i mitt stille sinn og droppe konfrontasjon. Det er ikke verdt det, jeg bare noterer bak øret og velger andre butikker eller restauranter en annen gang.
Gjelder det viktige ting i jobb, skole eller barnehage har jeg med årene lært meg å flappe inn piggene og prøve å være rolig, men svært bestemt og tydelig når jeg sier fra om noe. Det virker bedre enn å ase seg opp, det er sikkert.
Jeg er ikke konfliktsky, men fytti så lat jeg er blitt med årene. :knegg: Det er færre og færre kamper som virker som om de er verdt brydderiet.
Det er IKKE jeg. :hehehe: Men jeg har blitt såpass gammel (og kjedelig?) at jeg ikke alltid orker ta kampen der og da. Himler litt med øya og mumler litt for meg sjøl i stedet. Når det gjelder kampen i barnehagen har jeg snart gitt opp - den er håpløs! Har søkt Vesla overført til en annen bhg fra høsten av. Så kampene der unngår jeg nå så langt det er mulig. Men noen syrlige kommentarer kommer det nok. :sparke:
[font=Comic Sans MS][/font]
Og med det anser jeg debuten her inne for overstått! :neie:
Hvis jeg føler meg eller ungene mine urettferdig behandlet så tenner jeg på alle pluggene. Og hvis andre folk blir urettferdig behandlet også. Tror av og til det står tilitsvalgt i panna mi. :flau:
Men jeg klager aldri (kan i alle fall ikke huske det) på tjenester. Smaker maten vondt går jeg aldri dit flere ganger. Av og til klager jeg på varer.
Jeg er ikke konfliktsky, men det skal endel til før jeg ser på noe som en konflikt. Har ikke problemer med å ta opp ting jeg føler er konfliktfyllt. Men jeg er ikke av den hissige sorten da.
Å si ifra når varer er dårlige eller det er noe feil med maten ser jeg ikke på som å møte konflikter. Det er jo bare å informere.
Jeg er konfliktsky når de kommer til mine nærmeste venner og familie (bortsett fra i ekteskapet for der tar jeg ikke sjangsen på å la ting hope seg opp), men ellers tar jeg ting opp.
Når jeg for gang nummer 100 kommer på Rimi for å benytte meg av et godt tilbud de har reklamert med, hvor jeg må gå tomhendt ut fordi de er utsolgt, ber jeg gjerne om å få snakke med den overordnede for å fortelle at jeg er lei av å bli lurt, og at jeg har planer om å spasere ut av butikken uten så mye som en liter melk :dramaqueen:.
Er nok litt for pus. Veldig "veloppdratt". Men av natur ER jeg flink til å heve meg over dusteting også; vil liksom ikke ned på den annens (lavere) nivå om dere skjønner. Og er flink til å se ting fra den annen parts side også.
Noe av det mest dustete jeg vet er folk som ikke skiller mellom "the messenger" og "the message". Som feks rundhøvler ansatte som fortvilet må håndheve en eller annen teit policy som de overhodet ikke har noe ansvar for.
Jeg er ikke konfliktsky, men jeg gidder ikke hisse meg opp over bagateller. Som regel finner jeg meg i litt for mye, og freser litt om det når jeg kommer hjem. Men hvis jeg først tar opp en sak så gjøres det til gagns (og jeg vinner :knegg: )
Jeg kan bli skikkelig hissig. Og jeg sier i fra om jeg er misfornøyd med noe. Som regel er det best om jeg klarer å hisse meg ned før jeg sier fra. Jeg driver og øver meg på akkurat det :sparke:
Forøvrig liker jeg også best å ta ting på mail/skriftlig. Men er det noe jeg brenner skikkelig for så går jeg ikke av veien for å ta det opp med rette personen.
Jeg signerer hvert ord. Bare at i mitt tilfelle står det faktisk tillitsvalgt i panna mi. :fnise:
Jeg har etterhvert blitt flinkere til å velge mine kamper, det er ikke alltid jeg orker/gidder å ta diskusjonene. Men har jeg dagen, er det ingenting som fryder meg mer enn å være helt rolig og avbalansert i en konfrontasjon.
Det er vel derfor jeg har fått den jobben jeg har nå! ;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
