Da tenker jeg på i sjekkesituasjoner. Og ikke nødvendigvis smarte, det var en tabloid overskrift. :knegg: Det er vel like mye høyt utdannet eller ambisiøs jeg mener. Da vi studerte (medisin), var det et veldig dårlig sjekketriks å avsløre studieretning. Da stakk mista guttene interressen umiddelbart. Trikset var derfor å utgi seg for sykepleierstudenter, det var veldig mye mer interessant. Våre mannlige studiekamerater gjorde motsatt, de løy på seg utdanning og ambisjoner de strengt tatt ikke hadde.
Grunnen til at jeg spør, er at jeg overhørte en diskusjon blant noen ungdommer i studentalder idag. Hvor et par jenter erklærte at "Nei, EU, det har jeg ikke fulgt med på. Jeg aner ikke engang om Norge er med eller ikke". Hvorpå guttene tegnet og forklarte og virket smarte. Nå synes jeg det er et fantastisk dårlig tema å spille ignorant på, men det går vel ikke an at de faktisk hadde så lite peiling som de påsto disse jentene? Jeg håper i hvertfall ikke det. Samtidig håper jeg det etterhvert er greit for jenter å flagge ambisjoner også. Ikke at kunnskap om hvorvidt Norge er medlem i EU kan gå for ambisjoner, men likevel.
Tja jeg vet ikke. Tror det kan være lurt jeg så slipper man unna froskene med det samme. Ekte prinser lar seg selvfølgelig ikke skremme av litt smarthet.
Hm. Dette har vi snakket mye om i venninnegjengen i det siste, hvor vi er mange som har "mandige" jobber. Min manns venner skryter av at deres koner er feminine som har typiske kvinneyrker. De tror nok at min mann misunner dem det. Det er det som er "hot". Jeg opplever for eksempel at min mann og jeg på en fest vil bli behandlet svært ulikt. Min mann vil av ukjente få spørsmål om hva han driver med. Jeg vil få spørsmål om vi har barn. Om jeg våger å bevege meg inn på mennenes arena ved å blande meg i samtaler om politikk, business e.l. så blir det ubehagelig. Det er ikke velkomment. Og det er ikke fordi jeg er brautende eller besserwisser, jeg er ganske forsiktig av meg i større sosiale settinger. De synes rett og slett det er usexy og uinteressant.
Den eneste personen jeg har sjekket opp de siste 20 årene synes det er toppers med smarte kvinner. :datapunkt: :knegg:
Ellers omgås jeg mange kvinnelige studenter, og jeg har ikke merket noen slik tendens. Nå skal det sies at jeg ikke ser hvordan de ter seg i selskap med mannlige studenter, så kanskje det er verdt å observere nøyere hvordan slik dynamikk fungerer.
Hvilke miljøer er det du vanker i? Til og med jeg, som det er rimelig selvforklarende for tiden at går hjemme og driver dank, får spørsmål om hva jeg bedriver - når jeg ikke går hjemme og bedriver dank. Og sist jeg var ute og sammen med jobben til mannen hadde jeg en lengre samtale med en foretningsforbindelse av ham om krig og fred og politikk og sånn (rettere sagt om hvor man kunne tenke seg å bo i verden, og hvorfor og hvorfor ikke basert på helt andre kriterier enn sol og varme, for å si det sånn). Jeg hadde blitt møkkasur om jeg ble parkert og ikke fikk være med og snakke med med hvem jeg ville.
Jeg kjenner meg igjen i en del av det du forteller om. Min mann og jeg har ganske like utdanninger og heller ikke helt ulike jobber som en konsekvens av dette, men det er ganske mange (dog langt fra alle) sosiale settinger hvor mannen blir spurt om jobb, krig, fred og politikk og sånn, mens jeg visstnok skal være tilfreds med å diskutere bekkenløsning og hvorvidt man er fornøyd med formiddagsmaten i barnehagen.
Men sånn i forhold til sjekking så har jeg ingen personlige erfaringer :barnebrud: , men jeg har faktisk ikke noe inntrykk av at det er sånn i det studiemiljøet jeg observerer til daglig. Tror heller det er status for gutta å ha smart dame, som studererer de "riktige" fagene på det "riktige" nivået. :vetikke:
Jeg har heldigvis en annen type venner enn Monsoon. Her blir man disset hvis man ikke har lest det siste Morgenbladet og ikke umiddelbart tar bassisten i The Smiths. :knegg:
Andy Rourke, for de som hadde det på tungen. :nemlig:
Helt enig. Klart man skremmer en del unna om man fremstår som selvstending og oppegående, men det burde man kunne leve med. Om man ikke kan være den man er, så er det lite poeng å bli kjent i første omgang uansett.....
Jeg er jo kvinne i et veldig mannsdominert yrke. Har også et ganske sært interessefelt innen faget, og opplever vel heller at det motsatte kjønn blir litt fasinert over at jeg er så lite stereotyp. :p
Jeg og mannen har samme utdannelse, og lenge jobbet vi begge med saksbahandling i det offentlige. I diverse sammenhenger blir folk ofte imponerte over hans yrkesvalg. De stiller spørsmål til ham vedrørende jobben hans, har spørsmål på egne vegne hvis de lurer på noe innen saksfeltet osv. "Ingen" spør meg eller legger vekt på min utdannelse. Og jeg er slett ikke vond å snakke med.
Greit for meg, altså, jeg har bare merket meg at det er pussig med mye beundrende blikk til ham, og et "å ja" til meg. Når vi er det samme.
Jeg har nok også en annen vennegjeng enn deg Monsoon, for i min omgangskrets er det "frowned upon" å ikke ha gode almennkunnskaper. En god slump Trivia bør man også besitte.
Ikke har jeg opplevd det som beskrives av HI heller. Jeg, som ikke studerte da alle venninnene mine studerte, men alikevel var mye med på fester med deres studiekompiser ble alltid spurt hva jeg studerte og det var ikke spesiellt attraktivt å jobbe i klesbutikk, som var min syssel på den tiden, eller være frisør som en annen venninne var :knegg: Vi ble faktisk så lei studiemaset at vil til slutt diktet opp vårt eget siv.ing. studie på Gløshaugen for å slippe maset (noen som har hørt om Maskin og Miljø :hehey: ). Det fungerte utmerket.
Nå aner ikke jeg hvordan det er blant dagens 20-åringer, mulig ting har forandret seg. Men jeg opplever at man blir ikke oppfattet som like attraktiv og kvinnelig når man er smart, spesielt ikke hvis man er i et mannsdominert yrke. Det er helt greit i en sosial setting, som venninne osv, da kan man godt være frampå og smart. Men det er mye vanskeligere når det kommer til "kjæreste-greier", da skygger mange menn banen. Da er det tydeligvis skummelt med jenter som de oppfatter som smarte, mens trygt og godt med sykepleiere og slikt (selv om de selvfølgelig kan være smarte også, men det oppveies tydeligvis av noe omsorgsegenskaper)
Det er ikke mine venner. Det er helst venner av venner av min mann. : presiserer:. Men merker dere ikke det samme på f eks foreldremøter og andre steder hvor man møter folk man ikke kjenner noe særlig?
Jeg er kvinne i mannsdominert yrke og har vært det i mange år. Første gangen jeg traff en mannssjåvinist overrasket det meg stort at det var en fyr på femogtyve år.
Nå - femten år etter - overrasker det meg ikke en millimeter at den nyeste mannssjåvinisten jeg traff fremdeles er en mann på rundt femogtyve. Det virker for meg som om menn med litt mer erfaring ikke er like sjokkert over at kvinner kan være hyperintelligente. Jyplinger derimot - som attpåtil har vokst opp med den mening at det allerede er likestilling på alle plan i Norge, de kan gjerne ha noen holdninger til kvinner som er temmelig antikvariske.
Tja. Min stilling som forsker gjorde at jeg ble kvitt lastebilsjåføren som trodde (og håpet?) jeg var frisør. Han håpet kanskje på en gratis hårklipp :vetikke:
Men det er vel en av de få gangene jeg har følt at jenter ikke skal være smarte/utdannet/whatever.
Jeg må si at jeg har fått noen store øyne og kneggende trøstende blikk da jeg har fortalt at jeg jobber med prosjektering av jernbane. Litt sånn: "Ååå, det var ikke akkurat noe jenteyrke." :snill: Iddjåtts!
Jeg møtte igjen en jente fra vgs som nå er pedleder på en av avdelingene i barnehagen til storebror, og hun fikk det litt medfølende blikket da jeg fortalte hva jeg jobbet med. :himle: Det blikket som sier: "Stakkars deg som jobber med sånne gutteting."
Altså, kanskje jeg er mindre sosialsmart enn jeg tror, men jeg merker faktisk ikke noe sånt. :gruble: Det er i det hele tatt få søte, små kvinner som kjenner sin plass i mine omgivelser. Men nå har jeg ikke noe veldig skremmende yrke heller, kanskje, en markedssjef kan jo være så mangt. :vetikke:
Jeg aner ikke svaret på spørsmålet til HI, jeg visste det ikke engang da jeg var student selv, tror jeg. Der jeg vanket var det in å være smart.
Denslags holdninger har jeg bare merket blant bygdedyr, og der syns jeg det er litt gøy å punktere oppblåste mannsego. :slem: Jeg setter på meg skylappene når det kan dukke opp medfølende blikk fra damer som syns synd på meg som må jobbe mens jeg har små barn. Det kan de få mene på rommene sine.
Alvorlig talt, så har jeg aldri spilt dum for å imponere menn. Snarere tvert imot. :knegg: Den typen mann som jeg vil ha, syns det er uaktuelt å få seg et nepeskrell til dame.
Jeg vanker i en krets der både menn og kvinner er godt utdannet og der alle deltar i diskusjonen på tvers av kjønn. Vi er stort sett typiske akademikere, kanskje det er annerledes i finansverden? :vetikke:
Da jeg en periode var inngiftet i forsvaret ble det vurdert som absolutt usexy og veldig unødvendig at jeg begynte å studere på universitetet. Det ville vært greiere med dameyrker som sykepleier (sexy og omsorgsfullt) eller førskolelærer (tøysesøtt og omsorgsfullt) enn det jeg faktisk valgte. Og at jeg ikke syntes det var "nok" med alle de pengene han dro hjem, liksom? Og at jeg mente ting, og ikke satt i et hjørne med damene og diskuterte gardiner? Helt feil.
Jeg synes det var en absolutt fordel å skremme vekk et hvert mannenek som lot seg true av en luguber akademisk utdanning, og satset på en som valgte meg til tross for at han kjente meg godt. :knegg:
Har ingen erfaring på at det er uattraktivt å være smart. Å være dum derimot - det , har jeg en opplevelse at ikke akkurat er flott. Mannens ekskjæreste beskrives blant hans venner som "litt enkel - men veldig snill" - jeg føler ikke akkurat at jeg hopper etter wirkola. Men nå har jeg vel alltid spilt på humor og kunnskap og aldri på utseende heller da selvinnsikt
Hmm..
Jeg tror kanskje at dette er veldig miljøavhengig. Der vi bodde før, så hadde vi en omgangskrets hvor damene var like utdannet som mennene og diskusjoner om politikk og denslags gikk på tvers av kjønn.
Nå har vi flyttet til bygda .. og jeg mener virkelig Bygda. Her er det få kvinner med høy utdannelse, det er liksom ikke vanlig. Utdannelse over vdg er vel generelt sett ikke vanlig her. Mannfolka jobber med store maskiner og kvinnfolka jobber på fabrikken eller butikken ..
Men sånn i forhold til sjekkesituasjoner .. aner ikke. Det er en situasjon jeg ikke har vært i på mange år.
Det var det også. Jeg er rett og slett ikke pen nok til å kunne hale i land en Dum & Deilig. Eventuelt for lat til å gjøre nok ut av det lille jeg har.
Heldigvis har det holdt i massevis å være litt morsom, litt nerdete og oppriktig interessert i verden. Store pupper hjelper også. :knegg:
Naar det gjelder sjekking og paatatt blondhet, aner ikke ikke hva som er gjengs tone naa. Aner ikke hvordan det en gang var heller. Jeg sjekket aldri. Drakk bare masse oel, og rota med den soete gutten som drakk sammen med meg om det passa seg saann.
Nope. Det hender de blir litt stille naar jeg sier hva jeg gjoer, men det tar jeg som et utslag av taus beundring. Eventuelt et tema ingen kan smaaprate om, saa da gaar vi videre til neste punkt.
Jeg har aldri opplevd at en mann har sett ned paa meg fordi jeg ikke er sykepleier. Mulig noen hadde syntes jeg hadde vaert hottere i hvit uniform, men det er ikke noe som plager meg.
Sånn alvorlig talt, så kjenner jeg en hel del voksne damer som går fra minst alminnelig oppegående til dumsøte og kokette idet en mann eller flere slutter seg til selskapet. Og det gjør de fordi de får uttelling for det.
Jeg ser jo at en del damer gjør seg dummere enn de trenger i situasjoner hvor menn er involvert.
Jeg har aldri vært sånn. Den typen menn som faller for slikt har jeg uansett aldri vært interessert i. Da mannen min og jeg var på datern slo jeg ham i TP. Ingen hadde noengang slått ham i TP før, og for ham var det en skikkelig turn on. At han fremdeles, etter 8 år, ikke klarer å slå meg i TP irriterer ham grønn, men det er en annen sak.
Nå tror jeg ikke sykepleierstudenter blir oppfattet som dumme og deilige av mannlige studenter heller. Tvert imot. Men jeg tror de blir oppfattet som rimelig smarte som stiler passe høyt og er kvinnelige på en helt annen måte enn disse medisinstudinene (og tilsvarende) som kan finne på å ende med flere års utdanning og muligens høyere lønn enn dem selv (mange tror jo leger tjener vesentlig mer enn de faktisk gjør). Akkurat det siste tror jeg fremdeles det finnes menn som ikke liker.
Ei venninne av meg prøvde å utgi seg for hjelpepleierstudent en gang også, det var heller ikke så lurt. Da kom hun ikke helt inn i samtalen og ble forklart alt litt ekstra nøye. Men dette er jo kremt noen uker siden så jeg håper ting har endret seg litt. Jeg har jo overkompensert og jobber med unger, så da er jeg jo på den trygge siden igjen, så jeg merker ingen fordommer slik det er nå egentlig. Tror jeg.
:knegg: Mannfolka som skal inn i vår familie må finne seg i å bli slått i scrabble. Nå har jeg og mannen min vært gift i 13 år hjelp og han vant vel for første gang i fjor. :knegg: Søsterens kjæreste er under opplæring.
Miss Norway leste en gang i et blad at amerikanske karrierekvinner går på kurs i hvordan de skal opptre mer kvinnelig, for å beholde ektefellen. Det gikk på ting som f eks en elektrisk dings som gikk i stykker, hvor kvinnen ikke skulle fikse den selv, men si "uff, kjære, denne gikk i stykker. Kan du være så snill å hjelpe meg å reparere denne? :blafre: ". Da ville mannen føle seg nyttig og verdifull og elsket, og hun ville få et bedre familieliv. Fordi menn fort føler seg truet når kvinnen blir for sterk. Jeg tror det er mye i det her.
Jeg jobber i en avdeling med kun menn. En dag jeg ikke klarte å åpne sylteagurkglasset ba jeg dem om å hjelpe meg. De elsket meg for det. Go figure.
Jeg synes i mange år det virket håpløst å skulle finne seg en mann. Nå er jeg ikke SÅ smart altså, og i hvertfall ikke SÅ utdannet. Men jeg er til tider veldig direkte og har alltid klart meg selv. Litt guttejente på mange måter (bortsett fra den handy biten) alltid hatt mange guttevenner.
Jeg var vel en sånn man ble venner med i stedet for kjæreste med.
Men etter mange single år fant jeg tilslutt mannen min. For akkurat han var det nok riktig at jeg var den jeg var.
Ellers har jeg en venninne som er forsker. Høyt utdannet, men ikke typisk akademisk. Hun sliter med å finne seg en mann. Hun er relativt 'vanlig' (=folkelig, omgjengelig) men har også en veldig skarp tunge og raskt hode. Det er ikke mange å velge i for henne om hun skal velge en med minst like god utdannelse. Og for en 'under på rangstigen' kan det kanskje være vanskelig å være sammen en som henne.
Alle mennesker ønsker å føle seg nyttige og flinke. Og jeg tror at om man skal være i et forhold så er det viktig at den andre føler at h*n har noe å bidra med. Jeg tror derimot ikke at de fleste menn insisterer på at de må kunne bidra på reparasjonsfronten, men om kona ikke behøver ham på andre områder, så kan det bli viktig. Mannen min hadde sett rart på meg om jeg hadde trengt ham for å fikse noe elektrisk verktøy, men han vet jo at jeg trenger ham på andre områder så da er det jo greit.
En mann som blir spurt om råd, som man betror seg til, som man er en god venn i tillegg til arbeidskollega/ektefelle/slektning trenger mye mindre bekreftelse i form av sånne "ikon"ting som å skru opp et bilde, fikse radion og slikt. Jeg synes det er tulleråd å gjøre seg dum (sånn i forhold til det kurset Monsoon fortalte om) for at mannen skal være i forholdet. Da er det viktigere å være vennen til mannen, ikke bare betro seg til venninner, for det er det mange kvinner som gjør, de snakker ikke med mannen sin.
Menn er ikke så teite at de blir i et forhold fordi de får lov til å skru en radio. De liker å bli satt pris på, akkurat som kvinner gjør det, men de aller fleste av dem ønsker helst å bli satt pris på som person, en partner som man kan være trygg på, og som man kan snakke ordentlig med, og som tilbake kan være en sann partner.
scrabble er det ENESTE spillet jeg slår mannen min i. Men han saboterer, bruker en halvtime på hvert trekk, og så lenge gidder ikke jeg å gruble, og det er kjedelig å bruke en hel kveld på et parti. Så det har vi sluttet med nå.
Ellers sabler han meg ned i alt som heter backgammon, sjakk og alle typer kortspill.
Jeg har aldri lagt skjul på utdannelse eller at jeg har gjort meg mer hjelpeløs eller noe og jeg har aldri noensinne hatt problemer med å finne meg kjærester og menn. Jeg er ikke spesielt pen heller og jeg har ikke hatt oppsopskjærester, de har gjennomgående vært pene, smarte og hyggelig hele gjengen (bare spør SP, jeg har den besteste og koseligste ekskjærestegjengen i verden)
Hyggelige og smarte menn liker kvinner de liker å tilbringe tid med, og det gjør de ikke med kvinner som er bælteite altså.
Jeg trives veldig godt med en mann med lavere utdanning enn meg og han trives godt med meg. Må nødvendigvis damer alltid velge en som har høyere utdanning enn seg selv? Går ikke det litt i "å sørge for å bli forsørget"-klisjeen, fremfor å sørge for seg selv?
Men det er da ikke noe uvanlig at kvinnen har høyere utdanning enn mannen? Det som er typisk er vel at kvinner har høy utdannelse innenfor fag som er relativt dårlig betalt og så har de en mann med lavere utdannelse men med høyere lønn?
Nei, jeg tror ikke det er så mange damer som tenker at de må ha en mann med høyere utdanning. Men i utenfor-fp-livet vet jeg om ganske mange som ønsker at mannen skal tjene såpass at de kan jobbe deltid for å være delvis hjemme med barn. Jeg kjenner ingen menn som ville vært ukomfortable med å ikke tjene mest eller ha mest utdanning heller. Så jeg håper akkurat det der er en myte/evt et avsluttet kapittel.
Ja, og disse damene ender jo da også gjerne opp med menn som hinter til min mann om at det er synd i han, som er gift med et sånn karriæredamemenneske som tvinger han til å ha mer permisjon enn absolutt nødvendig, og som i tillegg ikke har skamvett nok til å sutre over hvor trist det er å overlate lille søte babyen/babyene til far. :himle:
Jeg tror mitt trøbbel med å få kjæreste før i tiden heller var forbundet med utseende, selvtillit og det å bry seg om seg selv, fremfor at jeg studerte/jobber i et veldig mannsdominert yrke som gir relativt god lønn.
Og så satser jeg på å jobbe deltid og likevel kunne forsørge litt :knegg:
(jeg tjener ikke så voldsomt altså, men mere enn i tradisjonelle kvinne-yrker)
Jeg opplever ikke at menn ser ned på smarte kvinner, heller tvert om.
Jo, jeg har inntrykk av at det er ganske typisk.
I firma jeg selv jobber er det lik lønn for lik stilling uavhengig av kjønn, man får dog noe ekstra for ekstra utdannelse. Og det er fair.
jeg tror kanskje at i vårt tilfelle, så har mannen tatt litt andre karriere valg enn meg og stått på på en annen måte. Han sier mindre nei til overtid og ansvar enn hva feks jeg gjør.
I den omgangskretsen vi har nå, så er det mange kvinner uten utdannelse, mange har ikke engang fullført vdg. De syns det er helt greit å leve på mannen og kan ikke skjønne hvordan jeg kan orke å ha en 100% stilling.
Trist at det fortsatt er mange med slike holdninger.
Mannfolka der i mot, er til tider oppgitt over at det er slik. Fordi har oppdaget at samfunnet legger opp til en familie med 2 inntekter og syns det er slitsomt å måtte være forsørgeren i familien.
Min mann blei interessert i meg nettopp fordi han syns eg var smart, så for meg har ikkje det vore noko problem. Eg kan heller ikkje hugse å ha erfart at menn har mista interessen når eg har fortalt om yrke/utdannelse. I det miljøet eg ferdast i blir det verdsatt å vere smart, uavhengig av kjønn.
Dei gangane eg har opplevd negative ting har det faktisk komt frå kvinner. For eksempel når eg har valgt å "gi vekk" store delar av fødselspermisjonen min til mannen. Då er det kvinner som har uttalt seg negativt og hatt lite forståelse for valget mitt.
Og når eg valgte å bli stipendiat til tross for at eg hadde små barn. Det blei ikkje sagt noko negativt direkte, men eg merka på blikk og tonefall at det blei sett på som litt egoistisk og feil prioritering. Det var mannfolka på jobb som oppfordra meg til å begynne som stipendiat, ikkje kvinnene. Kvinnene var litt meir sånn "Dette må du tenke grundig gjennom. Trur du virkelig at du klarar å kombinere dette med barn ", osv. :rolleyes:
Jeg har aldri opplevd det som noen ulempe å ha høy utdannelse og være - ehh - smart. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at jeg uansett ikke ville vært iteressert å bli sjekket opp av noen som ble skremt av utdannelsesnivået mitt.
Jeg kjente forresten en mann en gang som mente jeg var for lite feminim siden jeg trente kampsport og studerte teknologifag. Han mente nok også at jeg var litt for selvstendig syns jeg å huske. Han var litt skremt av meg, men også fascinert. Han var forøvrig fra et østblokkland og hadde med seg et nokså tradisjonelt syn på kvinnerollen derfra, tror jeg. Jeg lot meg ikke irritere av dette, jeg tenkte mest på han som litt søt og rar. :knegg:
Apropos medisinstudenter: Blant min studiegjeng husker jeg det ble kommentert at jenter som gikk på medisin framsto som de hadde mindre selvtilit og var mindre "tøffe" enn oss som gikk på nth. Vi som gikk på nth vanket jo i et veldig gutte/mannsdominert miljø, og dette satte kanskje er visst preg på oss. Jeg vet ikke.
Jeg synes ikke det, altså. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i din beskrivelse. Jeg føler ikke jeg blir behandlet anderledes enn min mann, folk spør meg likegjerne om jobb som om andre ting. Når det gjelder foreldremøter er det vel i hovedsak familie- og barnerelaterte samtaleemner, men det har i mitt hode noe med at det er fellesnevneren for at man i det hele tatt befinner seg på et foreldremøte. Når det er sagt har jeg også snakket jobb med mange av foreldrene på foreldremøter.
Monsoon, jeg har opplevd dette på fest. Innimellom synes jeg det er stas å diskutere graviditet, babyer og oppussing. Men dersom det er en debatt om samfunnsutvikling foretrekker jeg dette.
Heldigvis gjelder ikke dette den faste vennegjengen vår. Men de siste årene har vi bodd litt for oss selv, på landet. Og jeg er lei av å diskutere med folk som bare vil provosere, eller bruke usaklige argumenter.
Ja, for all del, jeg tror heller ikke menn er så teite at de blir i et forhold hvis de får skru på en radio. Men jeg tror det er noe i at mange kvinner gjør seg svake for å tekkes mannen. Og det gir kanskje en følelse av beundring og styrke for mannen? :vetikke:
Og så tar jeg det litt til meg at så mange ikke kjenner seg igjen i det jeg beskriver. Kanskje jeg er hårsår og paranoid. :knegg:
Om jeg hadde bedt om hjelp til mekking av radio eller lignende på jobb så ville nok det hjulpet, ja. Problemet er at jeg orker ikke. Jeg er for gammal og gidder rett og slett ikke stryke mannlige egoer. Jeg fikser radioen, tilbyr å analysere bilen til de andre hvis det er en vag-bil og jeg vet hvordan jeg får opp syltetøyglass. Jeg er den ene av to som har førerkort på motorsykkel, jeg banner høyt om jeg trenger det og jeg deler IKKE ut koser samme faen hvem som har bursdag.
Jeg er bare ikke søt nok, rett og slett.
Det festlige er at når jeg går hjem er jeg jo kjempesøt. Drammen åpner dører, bærer tunge ting, jeg klemmer litt på folk og smiler masse. Men da er jeg privat. På jobben er jeg mest mann.
Men hjulpet på hva sånn egentlig. For du blir da mer enn godt nok likt på jobben, null poeng å trade vekk respektpoeng for "å bli likt"-poeng.
Jeg ser det er mange kvinner i mannsdominerte miljø som er opptatt av å bli likt først. Og da blir det feil. Man må ha respekt først, og så blir man likt etterhvert og da har man begge deler. Jeg vet at du ikke er sånn altså, SF, det er generelt dette her. Og så klager disse kvinnene over at de ikke får vært med i de indre sirkler, glasstakskræsj og alt slikt. Det kan klart komme uansett, men det å ønske å bli godt likt før man har fått skikkelig respekt, på en mannsdominert plass er i mange tilfeller sosialt selvmord.
Og man trenger virkelig ikke sånn tøys. Jeg har jobbet i IT, som lydtekniker og blant kirurger. Jeg har alltid blitt svært godt likt blant kolleger og har aldri gjort meg dummere eller mer hjelpeløs enn hva jeg er.
Jeg jobber i et typisk kvinneyrke og er lærer i barneskolen. På jobb er jeg en av de med høyest utdanning, uten at det er noe stort poeng. For noen år siden hadde jeg en diskusjon med to kollegaer, en mann og en kvinne. Mannen sutret over lærerlønnene. Men som han sa, det var jo greit for oss som ikke er hovedforsørgere. :snill: At jeg og min kvinnelige kollega begge to har mastergrad og er lektorer og dermed tjener en god del mer enn han reflekterte han ikke over.
Ellers tror jeg at læreryrket ikke er synonymt med å være spesielt smart. :knegg: Så noe særlig problemer har jeg ikke.
Jeg har undervist på VGS i en del år, og jeg har opplevd kun èn gang ei jente, som var veldig fjasete, si: "det er ikke noe særlig å være flink i matematikk, for det syns gutter er skikkelig usexy". Hun var da ikke av den skarpeste skjeen...
Så nei, med tanke på alle de andre oppegående jenter og gutter - ungdommer, samt de voksne, flinke og ambisiøse damene jeg kjenner, og menns holdninger mener jeg dette er tull.
Esme sier det bra her.
Man må tørre å være den man er. Jeg tror mannfolk fort gjennomskuer om man gjør seg dummere enn man er, og tviler stertk på at de setter noe pris på det.
Jeg er en av de med høyest utdanning i "vennegjengen" men heldig vis så er det ikke noe stort problem. Faller litt utenfor når det kommer til å snakke med mangen av jentene, men guttene har ingen problemer med det. Og heldig vis for det, ellers så hadde jeg likt hele gjengen mindre enn jeg allerede gjør. Grunnen til at det står i " er at det er mannen sin vennegjeng, ikke min. Jeg var 16år når jeg møtte mannen og har gjort noen valg for å være sammen med han som gjør at jeg ikke har mange venner som er funnet helt på egenhånd. Pendlet nemlig til han med hver eneste annledning.
Og siden den gang har jeg tatt en del mer utdannelse kan man si. Så jeg har rett og slett vokst i fra mesteparten.
Men jeg ville aldri funnet på å gjort meg dummere enn hva jeg er. Enten så godttar de det, eller så får de finne noen andre å snakke med. Men kansje det er et mindre problem for oss som er i tradisjonelle kvinneyrker? Jeg er førskolelærer og holder på med videreutanning og gir meg ihvertfall ikke før jeg har Master. Så jeg er lett med å diskuterer barn osv. Men helst andre ting enn hvilke bleiemerke vi bruker.
Men merker gutter enten missliker det utrolig eller liker det godt når jeg er med å diskutere data, metall band, biler og andre manne emner. Som eneste jente i søskenflokken og med en mor som er veldig selvstendig og "guttejente" så er jeg veldig guttejente selv. Når jeg begynte å studere sto det mellom programering eller førskolelærer.
Men vet mannen har fått spørsmål en del ganger om han synes det er dumt at jeg tjener mer enn han. Plaget ikke han, men en venn av han kom med historien om at han hadde spurt arbeidsgiver etter 50kr mer i årslønn sånn at han kom over samboeren.
btw
Jeg så forresten nettopp reklame for jakten på kjærligheten, der en av de eldste damene betrodde til kameraet at "jeg skal late som jeg aldri har spilt før" (golf).
:dåne:
Hva er dette med å omtale seg selv (og andre) som mann om man oppfører seg på en bestemt måte? Når jeg gjør ting/er på en måte som mange tydeligvis forbinder med menn, er fortsatt det jeg gjør kvinnelig, fordi jeg er kvinne og det er jeg som gjør det.
Med mindre du er mann da, og jeg har misforstått totalt. :knegg:
Det spørs VELDIG på hvilken krets man havner i! Dessverre er det i nabolaget og omgangskretsen til mannen min slik at kvinnfolk helst ikke skal være så altfor smarte. (Kanskje fordi en del av mannfolka ikke har så mye IQ å skryte av heller, spør du meg...) I hvert fall føler jeg meg forferdelig utenfor, der jeg sitter som den eneste som ikke er i en typisk lavtlønnet kvinnejobb. Alle de andre damene i disse sosiale sammenkomstene er frisør, barnehageassistent, jobber i klesbutikk, er hjelpepleier, rengjøringspersonale eller husmor! Til nød kan det dukke opp en sykepleier. Ingenting vondt om disse yrkene altså, jeg synes det er flott med folk som er flinke til å stelle håret mitt, passe barna mine eller holde det rent i offentlige bygg (og jeg har hatt slike jobber selv). Men må de være så grusomt overfladiske i alt de prater om når de møtes? Det går på sminke, gardiner, klær, sko, sladder, matlaging, slanking og barnestell- på repeat! Noen av disse jentene er forsatt bare tidlig i 20-åra!
Ender med å prate med mannfolka som regel i disse forsamlingene. Når det gjelder sammenkomster med folk fra jobb eller som jeg kjenner fra studietida er det helt motsatt, der er blir du nesten baksnakket om du prater for mye om trivielle ting. Og mennene er verst. De skyr "de dumme kjerringene", (deres ord altså) som pesten. Her gjelder det må være smart og vise at man følger med i verden! Er vel en form for snobberi det også. Mer forståelse for folks forskjellige interesser hadde vært fint.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
