Jeg og mannen har blitt spurt om å være faddere til datteren til et vennepar som skal døpes i januar. Jeg synes jo det er kjempekoselig å bli spurt, men lurer veldig på å takke pent nei.
Verken jeg eller mannen er kristne. Våre egne barn (som dette venneparet forøvrig er "faddere" til) er ikke døpt, vi har valgt navnefest i regi av Humanetisk forbund.
Hos venneparet vårt vet jeg at det er far som er personlig kristen som ønsker dåpen, mens mor egentlig helst ønsker å droppe det, men går med på det fordi det er så viktig for far.
Min mann som vanligvis er veldig prinsippfast er plutselig veldig i tvil og så ble jeg plutselig usikker jeg også. Jeg takket ja til å være fadder til to søskenbarn da jeg var yngre og har i ettertid alltid sagt at jeg ikke ville takket ja igjen.
Nå har jeg lest litt på nettet og det er jo unektelig vanskelig å skulle si ja til å skulle ”be for barnet, lære han/ho sjølv å be, og hjelpa han/ho til å bruka Guds ord Herrens nattverd,” Også undrer jeg litt på hvorfor de har valgt oss. De sa at de jo visste hvor vi sto og at vi bare måtte tenke på det og var veldig klare på at de ikke forventer at vi skal bidra til den kristne oppdragelsen av barnet. Så det de ønsker er vel at vi skal stille opp litt ekstra for deres barn slik de gjør for våre. Det vil vi jo mer enn gjerne, men å stå i kirka og ta på seg et helvt annet ansvar gir meg mer enn litt bismak kjenner jeg.
Eldstejenta mi er døpt. Jeg er ateist, men det var viktig for faren hennes og hans familie med dåp, så da gjorde vi det. Jeg spurte en venninne om hun ville være fadder. Hun sa at hun syntes ikke hun kunne være det, siden hun overhodet ikke er kristen. Men da jeg påpekte at det var akkurat derfor jeg spurte henne, så takket hun stolt ja.
Spør foreldrene til barnet hva de ser for seg din fadderrolle skal være. Vær sikker på at de forstår at du ikke er kristen, og at du ikke har noen intensjoner om å bidra til en kristen oppvekst før du evt takker ja. Hvis foreldrene synes det er greit, synes jeg ikke det er problematisk i det hele tatt om du takker ja til å være fadder.
Min eldste venninne som var fadder for vår eldste har sagt i ettertid at hun burde ha sagt nei og ikke kommer til å være det igjen. Hun er ikke døpt eller konfirmert og der i familien har de navnfest og borgelig konfirmasjon. Hun takket nei til å være fadder for en annen venninne for to år siden med den begrunnelse at hun ikke kan stå inne for å være kristen fadder. Men siden hun allerede er for vår sønn, så har hun sagt klart ifra på hvilken måte hun ønsker å følge han opp på, og det inkluderer ikke kristen oppdragelse. Of course.
Vær klar over at presten kan kreve at en fadder er medlem av statskirken eller en annen kristen retning som praktiserer barnedåp. Ikke alle prester tar seg bryet med å sjekke, men formelt sett er det et krav fra kirken.
Jeg har sagt ja til å være fadder,
men det er til barn av nære venner som kjenner til mitt religiøse ståsted (dvs. mangelen på).
De har gjort det klart at forespørselen har lite med kristendom/religion å gjøre, men at de ønsker jeg skal være en viktig del av livet til familien og barnet. Så jeg har tatt forespørselen som en stor tillitserklæring, og sagt ja.
Man er nok ikke så redd for å såre Gud, når man ikke tror på ham.
Mine venner har en tendens til å døpe barna sine, for ikke å såre besteforeldre og sånt. Og for å samles rundt barnet, når familien bor spredt.
Noen av fadderne til mine barn er ikke troende, men jeg har valgt dem for å være viktige voksne, ikke for å hjelpe til i åndelig oppdragelse. Hvis jeg hadde blitt spurt om å være fadder eller ett eller annet tilsvarende for muslimer eller jøder eller hva som helst, så hadde jeg spurt om hvilken funksjon de mente jeg skulle ha i forhold til barnet før jeg takket ja eller nei.
Jeg vet at de ikke forventer at vi skal bidre med den religiøse delen. De vet godt hvor vi står, jeg synes allikevel at dette ikke er plankekjøring.
Jeg er (med mindre de har meldt meg inn IGJEN) ikke medlem av statskirken og har nevnt dette, men da de døpte forrige mann var det visst greit med at noen faddere ikke var medlemmer så lenge minst to var det og det er visst samme prest denne gangen.
Nei, jeg er nok ikke redd for akkurat det å såre Gud. Ikke tror jeg på ham og dersom han skulle finnes har han nok viktigere ting å ta seg av enn å være vonbråten fordi jeg tar noen lite veloverveide avgjørelser uten de alt for store konsekvensene. Allikevel så synes jeg altså det er vanskelig å skulle stå der foran presten å ta på meg oppgaver jeg ikke har noen plan om å utføre. For det er det man gjør? Altså, det nevnes under seremonien?
Jeg er ikke medlem av statskirken, men er fadder til to tantebarn døpt i kirken.
Jeg sa ja fordi jeg vil være der for barna dersom det skulle skje noe med foreldrene, og ellers være en del av livet deres. Jeg sa klart fra på forhånd om at jeg ikke ville påta meg noe av den kristne delen, men at jeg gjerne ville bidra med mitt livssyn og forhåpentligvis hjelpe til med å lære dem god folkeskikk og ellers hjelpe dem etter beste evne med å få et godt liv. På de premissene er det veldig hyggelig å få være fadder.
Fadderne til våre barn er ikke kristne, og det var greit for oss. Vi forventer heller ikke at de følger opp ungene våre med "kristen lære". Kanskje det er greit å spørre om hvilke forventninger de har til dere som faddere?
Vi døpte ikke fordi vi er spesielt kristne, men at vi liker en del av tradisjonene i den norske kirke. Vi er i kirken til jul fordi det er koselig. Jeg er dog litt usikker på hvor hyklersk det gjør meg.
Jeg hadde takket nei. Jeg er ikke tilhenger av verken dåp eller andre religiøse seremonier, og hadde følt det både ukomfortabelt og hyklersk.
Man kan dessuten være en viktig voksenperson i et barns liv uten å måtte være fadder. Det er ikke tittelen som gjør deg viktig, men hvem du er.
Som sagt så vet jeg at de ikke forventer at vi skal bidra i den kristne oppdragelsen så det er ikke der utfordringen ligger. Det ligger nok mer i om jeg er komfortabel med dette i forhold til meg selv og i forhold til kirken og presten.
Jeg ville takket nei, men i hovedsak fordi jeg er imot hva barnedåpen står for, og det er ikke noe jeg vil være med på. Likevel er jeg fadder til to nevøer, men det er lenge siden de ble døpt og jeg var yngre uten like klare standpunkt den gangen.
Selv om jeg ikke er kristen, så er jeg ingen hykler. Jeg kunne derfor aldri stått i kirken og sagt ja til det der (okei, man sier ikke ja under dåpen, men indirekte gjør man det ved å stå der).
Jeg ville helt klart sagt nei. Jeg synes det er helt feil å ta på seg og love å utføre oppgaver man ikke har noen planer om å gjøre -uavhengig av hva foreldrene tror og legger i fadderoppgaven. Jeg er også motstander av barnedåp, så for meg ville dette blitt feil. Jeg har sagt nei de gangene jeg har blitt spurt. Det har forøvrig ikke stoppet meg fra å være en aktiv del av de barnas liv, og det gjør virkelig ingen forskjell i hvor mye eller lite jeg stiller opp for dem nå og hva jeg vil stille opp på i framtiden. Jeg synes rett og slett det standardargumentet er skikkelig dårlig. Å være fadder i en kristen dåp dreier seg om å garantere for opplæring i kristen tro. Vise omsorg og stille opp for barnet og familien ligger ikke i dette løftet, og det er virkelig noe man kan gjøre uten å stå i kirken å love noe man ikke vil gjøre.
Dette var konstruktivt. Her får jeg mine egne argumenter servert på sølvfat og hjernen skjønner at det er riktig å høre på magefølelsen. Jeg tror nok ganske så sikkert jeg kommer til å takke nei.
Tenkte kanskje jeg kunne nevne for de at de jo evt kan la de andre to fadderne være faddere i kirka og så kan vi være med på resten av moroa som å holde tale etc. Er det kleint?
Du kan vel love å påta deg de oppgavene de EGENTLIG vil at du skal, men droppe den kirkedelen? Siden de ikke mener du skal trenge å påta deg den delen om å be for barnet og lære barnet å be, og du ikke føler for å stå der og late som om du lover det, så kan dere vel likegodt bli privat enig om at dere påtar dere "resten" (som uansett ikke har noe egentlig å gjøre med det å være fadder, fadderskap er krike-delen, det om å "være der for ungen" og sånn er bonus, og i forhold til dersom foreldrene kulle dø betyr fadderskap nada)
Du kan være modder. Det er en fadder, men som ikke er kristen. Dessuten er det en kvinnerolle. Bare at ikke for torsk da - han er modder som mann. Det er tross alt likestilling i landet. :nemlig:
Jeg ble spurt om å være fadder for nevøen min da han skulle døpes. Jeg visste vel ikke så mye om faddergjerningen, men hadde en forståelse av at den innebar å bistå foreldrene i barnets kristne oppdragelse. Selv om foreldrene ikke er nevneverdig kristne selv, og ikke hadde noen slike forventninger til meg, valgte jeg å takke pent nei. Jeg følte det ikke ville være riktig å stå ved døpefonten i rollen som garantist for den kristne oppdragelse, om det var aldri så symbolsk.
Dette er 11 år siden, eller noe sånt. Mye har skjedd i mitt liv siden den gang, og selv om jeg fortsatt ikke er kristen, kan det hende jeg hadde valgt annerledes i dag. Jeg har en datter på 3 år som er døpt.
Det høres ut som om du allerede har bestemt deg for å takke nei, og det er helt sikkert noe foreldrene vil forstå. Noen ganger må man følge sin egen overbevisning.
Jeg er ikke kristen eller medlem av statskirken men fikk likevel være fadder for nevøen min i 2004. Jeg var rimelig tydelig på at jeg ikke kom til å bidra på kristenfronten. Men det er jo nevøen min og jeg gjør mitt for å ha et godt og nært forhold til ham og være en positiv rollemodell. Hvis et vennepar hadde spurt nå hadde jeg nok takket pent nei med henvisning til mitt livssyn.
Jeg ville også takket nei. Men det er jo mulig å ønske å ha en spesiell rolle ifht. et barn selv om man ikke står som fadder i kirken. Våre barn har slike voksenpersoner, selv om de ikke er døpt. :)
Huff, vanskelig tema, det der. Langøre takket også nei til å være fadder, på bakgrunn av at han er ateist og følte at det stred mot hans overbevisning, samt at det føltes feil overfor kirka. Han møtte liten forståelse for dette (men de er jo venner likevel).
Jeg vet at vi møtes stor forståelse altså. De var veldig åpne på det da de spurte så jeg vet at det ikke blir noe problemer der og godt er det. Synes ærlig talt det er ganske så selvsentrert å bli sur på noen for å ikke ville gå på tvers av egen ovebevisning i en sånn sak.
Men, faddere skal jo være med i statskirka eller annen kristen retning som bruker barnedåp. Det står jo i reglene. Det har vi praktisert når vi har døpt våre barn, og vi er på Tjorven-nivå når det gjelder hykleri.
Ikke sterkt troende, men har heller ingen problemer med det. Så når det engang er en viktig del av kulturen vår så lar vi det stå til med både bryllup og barnedåp.
Jeg synes at dette er noe du kan ta opp med foreldrene til barnet. For noen er det ikke selve kristendommen som er viktig, med det at barnet har noen som tar seg litt ekstra av barnet.
Vi er ikke veldig kristne, men er gift i kirken og sønnen vår er døpt. De vi valgte som fadder er heller ikke spesielt kristne, men både de og vi vet hva vi ønsker av ett slikt fadderskap.
Vi ble møtt med "for sikkerhets skyld"-argumentet da vi valgte å ikke døpe våre barn. Dersom jeg tar feil og det finnes en gud tror jeg han gjennomskuer det der. :snill:
Men skal jeg da stå i kirka og si at jeg skal "”be for barnet, lære han/ho sjølv å be, og hjelpa han/ho til å bruka Guds ord Herrens nattverd,”?
Det skurrer for meg og jo mer jeg kjenner på det jo mer kjenner jeg at den lille klumpen jeg har i magen nå nok vil vokse seg altfor stor på selve dagen. Jeg ender nok opp med å fortelle de hvor jeg står og si at jeg gjerne påtar med rollen utenom kirken. Det vil jo være det samme som vi har bedt de om for våre barn.
Dette gjør meg nesten sint å tenke på, for jeg synes det er så ufattelig groteskt å tro at et barn skal komme til helvete pga. et valg foreldrene tok. Det står jo uansett klart i Bibelen at de som ikke har fått kjennskap til Gud skal dømmes rettferdig, og jeg ville da tro at det innebærer at uskyldige barn slipper unna helvete. Om det finnes en gud altså..
Jeg har vært fadder to ganger. Det var til mine nevøer som ble døpt i en alder av 15 - før komfirmasjon. De sier selv at de tror på Gud - og da var det ikke vanskelig meg å stille opp.
Sånn ellers, så har jeg nok takket nei. Jeg kan ikke stå i kirka og love at jeg skal gi barna en kristen oppdragelse...tror jeg.
Dersom jeg hadde blitt spurt om å være fadder i dag, hadde jeg takket pent for tilliten, men også takket nei. Jeg har ingen interesse av å stå i kirken og lyve om å oppdra barn i den kristne tro.
man sier kun ja til å sørge for at barnet blir oppdratt i den kristne tro. Om foreldrene synes det er greit at du står der og sier ja til det, selv om de vet at du ikke kommer til å bidra dithen, så synes jeg det er helt greit, jeg da. Men det er meg. Du må gjøre det du synes er rett for deg.
Da har vi blitt enige med foreldrene om at vi ikke står som faddere i kirken og at de tre andre de har spurt tar seg av den delen. Så tar vi oss på fadder-rollen på alle andre måter og gleder oss allerede til å holde en liten tale på selve dagen. En fin løsning synes jeg. :jupp:
En fadders oppgave til kristen dåp er å veilede og oppdra barnet i den kristne tro. Hvis du ikke står i statskirken selv og ikke står for noe av det kristendommen gjør så synes jeg den eneste riktige er å si nei. Klart det hadde vært koselig, men mange tenker nok på fadderoppgaven som en gest, men i utgangspunktet så er det forpliktelser også, men det er det mange som ikke tar hensyn til eller tenker på.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
