pinguina sa for siden:
Hei!
Er ny her på foreldreportalen. Syntes alle andre forum var altfor baby -og svangerskapsfokuserte. Det er jo årene ETTERPÅ den virkelige jobben som forelder er tøffest.
Trenger i tida framover noen nøytrale meninger angående samliv og det å være foreldre sammen. Vil ikke blande inn venner enda, og familien min er jo alle enige om at samboeren min er toppen, så de vil jeg heller ikke diskutere dette med.
Som dere kanskje skjønner, er jeg i et forhold som fungerer stadig dårligere, og det gjør meg utrolig trist.
Det er ingenting akutt eller kritisk, om man kan si det slik. Ingen problemer med utroskap, løgn, spilleavhengighet, psykiske problemer eller lignende. I stedet er alle følelser stort sett døde og begravet, det er krangling og en omtrent konstant sur og kritiserende tone. Og ja, jeg er ikke noen engel selv heller. Har havnet i rollen som sutrekjerringa som kjefter pga at han ikke gjør husarbeid, er urenslig, sofagris osv. Mens han sitter i sofaen og klager over at jeg er ei kjedelig kjerring eller stikker ut og jobber i stedet- uten å hjelpe til med oppvasken etter middagen. ÅÅÅHH! Det er så utrolig irriterende og stereotypt, og absolutt ikke på noen bra måte.
Tenk at vi skulle ende opp slik. Vi var bare tenåringer da vi møttes, og alt var flott i mange år. Vi er fortsatt ganske unge! Men vi tålte ikke særlig godt å bli foreldre sammen, tror jeg. Nå har vi holdt sammen av gammel vane og av hensyn til barna våre i flere år etter at gnisten forsvant.
Jeg ønsker virkelig ikke at vi skal flytte fra hverandre. En viktig grunn er barna mine. Jeg vet det sikkert ikke er optimalt med foreldre som stadig krangler, men en "skilsmisse" er et lite jordskjelv for barn. Blant annet tror jeg ikke noen av oss har økonomi til å klare å beholde boligen vår alene. Mulighetene for å leie passende bolig i nærheten er omtrent lik null. Det betyr at barna må flytte i fra skolen sin og alle venner om vi bryter forholdet, og jeg VET at de kommer til å hate meg for det. Men så har jeg bare ett liv også, og skal jeg virkelig ha det slik på hjemmebane?
Så først må vi prøve å få hjelp! Men jeg tviler egentlig på at vi kommer til å få noe utbytte av samlivsterapi. Det høres så... virkelighetsfjernt ut. Og samboeren min er virkelig ikke en type som snakker om følelser. Trassig er han også. Ser for meg at han vil sitte taus gjennom hele seansen :(
Noen som har erfaringer med slike situasjoner selv? Hjelper det? Hva slags typer finnes det? Hva med kurs, eller noe som innebærer praktiske oppgaver, det hadde passet oss bedre enn bare prat, tror jeg. Tips til øvelser eller noe jeg kan gjøre for å motivere en mann som sitter litt (mye) igjen i gamle kjønnsroller hadde også vært fint. Kjefting og klaging hjelper jo ikke...
