Nå er jeg klar over at jeg stiller meg selv veldig laglig til for hugg, men jeg puster med magen og gjør det likevel.
Det slår meg igjen og igjen når jeg leser debatter på FP at det er flere som tar seg nær av tabloidisering som egentlig ikke retter seg mot dem. Jeg er veldig klar over at det er veldig mye av det som skrives i pressen som blir (over)forenklet og tabloidisert, og at hvis det er noe jeg ”kicker på” og føler meg truffet av i et avisoppslag, så må jeg lese det en gang til og kanskje til og med innhente tilleggsinformasjon, før jeg tar innholdet i artikkelen alt for mye inn over meg. Og at det innimellom er ting som skrives på en (litt for) enkel måte, som kan ha en kjerne av sannhet i seg som det kan være lurt å ta inn over seg, selv om man egentlig mener at hovedbudskapet er superteit.
Og hva er i så fall årsaken til at man reagerer som man gjør? Er det fordi man er ”flink pike” og helst vil gjøre alt perfekt? Eller handler det om deler av selvbildet som man har jobbet steinhardt for å bygge opp, og så opplever man at fundamentet ikke tåler å bli pirket i?
[color=#000000][/color]
Jeg vet at de gangene jeg reagerer så handler det om at artikkelen gir meg dårlig samvittighet. Og at jeg må kjenne etter om dårlig samvittighet faktisk er en adekvat reaksjon på innholdet i artikkelen eller ikke. Innimellom er det noe som får meg til å ta meg selv litt i nakken, andre ganger skjønner jeg, hvis jeg får tenkt meg grundig om, at det faktisk ikke er jeg som er målgruppen for artikkelen. Selv om det ved første, andre og tiende gangs lesning kan virke slik.
Jeg tar meg ikke nær av det, men det irriterer meg. Jeg føler jeg blir "lurt" for innformasjon. Den overforenklingen som tablodisering er, gjør komplekse problemstillinger til karikaturer som skriver om enkle løsninger. Det er som å høre taxisjåfører diskutere politikk - de kunne nok ha gjort det bedre enn Støre, sjø! :nemlig:
Ja, det har hendt at jeg har gjort det. Da har det angått avisoppslag om ufrivillig barnløshet, og typisk påstander om at de det rammer kan takke seg sjøl fordi de (altså kvinnene) ventet for lenge med å få barn etc. Det er på ett plan sant, og akkurat den kritikken gjelder egentlig ikke meg, men jeg vet at det sårer så mange. Jeg kjenner også at jeg fortsatt kan bli irritert når mediene kaller det kunstig befruktning og ikke assistert.
Kan ikke komme på at jeg har tatt meg nær av det, blir ofte veldig skuffet da jeg oftest kjøper dagblad/vg fordi noe på forsiden virker spennende, men det er jo aldri det. Lettlurt? :cool:
Jeg blir ofte litt sur av det, men tar meg sjelden nær av det. Så er det kanskje noe med hvor godt det treffer også, hvor stor selvtillit man har på punktet det rammer. Margit Veas omsorgssviktuttalelser og uttalelser om at babymat på glass omtrent er det godes fiende treffer jo meg mer enn Kari Jaquessons feit-uttalelser, og dermed klarer jeg lettere å avfeie det siste enn det første.
Nå har jeg fått det hele litt på avstand. Men jeg har vært mye irritert på ting som har blitt skrevet om ufrivillig barnløshet feks. Mye fordi det forenkles så til de grader. Faktisk av og til så mye at man føler seg helt dum der man sitter, fordi folk som leser i avisene ikke (selvfølgelig ikke) kan vite at ting er mye mer komplekst enn det ser ut på papiret.
Det samme gjelder abort-debatten, og diskusjonene rundt downs. Mye av det er bare helt bak mål.
Jeg unngår helst tabloide artikler fordi jeg blir så irritert over slett journalistikk. Tror aldri jeg har tatt meg personlig nær av en tabloidisert nyhet. :niks:
Jeg er på linje med Him her, også vet jeg at jeg av og til kan ta meg litt for nær av artikler som treffer meg veldig personlig, men ikke mer enn at jeg rister det av meg etter kort tid. Sist jeg husker at jeg følte meg truffet, var da jeg leste en artikkel om hvor vanskelig skilsmissebarn kom til å få det i oppveksten og også i voksen alder. Den traff rett i hjertet, og fikk meg til å gå noen runder med meg selv, men det gikk fort over altså.
Nei, det gjør jeg ikke. Og jeg må innrømme at jeg ikke får med meg så veldig mye av det heller, jeg avskriver artiklene kanskje litt før i det hele tatt å ha lest.
Det som er desto mer frustrerende ved tabloide artikler, er at pappa suger til seg rubbel og bit i forhold til "mitt" område (medisin),
og drar det fram som samtaleemne i neste kaffeselskap. Jeg kan bli så utrolig sur av det :flau:
Nei, jeg tar meg ikke nær. Som regel blir jeg ikke særlig irritert heller. De fleste artikler har et snev av sannhet i seg, og så innser jeg at problemstillingen ofte forenkles veldig for å få fram et poeng. Jeg har bedre ting å bruke energien min på enn å irritere meg over alt mulig.
Nei, bare irritert. Og med fare for å virke selvgod; så irriterer det meg når folk rundt meg skal diskutere på bakgrunn av en dårlig artikkel. Litt sånn som Appelsin beskriver.
Spesielt hvordan statistikk og forskning blir vridd og vendt på.
Egentlig ikke. Taboloide overskrifter klarer jeg som oftetst å se målet med. De skal sjokkere og selge. Jeg tar meg mye mer nær av diskusjoner her på FP som handler om disse emnene, og som tar utgangspunkt i det tabloide. De kan av og til bli generaliserende de også, som f.eks, den Dagbladet-artikkelen vi diskuterte om kvinner som jobber redusert.
Men hvis du tar utgangspunkt i reaksjoner du observerer her på FP, hvordan vet du at disse er rettet mot det tabloide i artikkelen og ikke mot meninger fra mennesker/nick/avatarer du respekterer her på FP?
Jeg tar meg ikke nær nei, men det kan jo hende at er fordi ting jeg er sår på ikke har blitt tabloidisert. Jeg blir oftere irritert og frustrert på tabloidiseringen i seg selv, og kan dra meg i håret over andre som kjøper tabloidiseringen. Jeg savner virkelig dyptpløyende journalistikk, uten masse følelse-viss-vass.
Jeg ser jo at det ofte er reaksjoner på andres innspill, altså. For all del. Men innledningsvis i en del heftige diskusjoner så er det ikke rent sjelden noen som har reagert kraftig på innholdet i selve artikkelen. De lange diskusjonene oppstår jo gjerne hvis noen sier seg enig i innholdet, og de saftige diskusjonene oppstår hvis begrunnelsen ikke er skikkelig eller nyansert.
Jeg kom forresten på at jeg ble skikkelig stresset av alle artiklene som omhandlet fare for å bli ufrivillig barnløs hvis man ventet for lenge med å få barn. Da var jeg 26. Snupp er født da jeg var 29. Jeg var typisk ikke i målgruppen, men lot meg stresse likevel.
Jeg har nylig deltatt veldig aktivt i KJ-tråden. Min første reaksjon på selve artikkelen var som man kan lese en :grineler:-smiley. Fordi artikkelen og damen ikke har noen injurierende kraft og fordi hun rett og slett tok faktisk feil. Det er lite viktig for meg hva hun mener.
Men derimot er det mange fp-medlemmer som jeg er langt mer interessert i meningene til. Ikke minst meningene på holdningsformidlingen. Og dermed kan jeg da feks der og også mange andre steder ende med å debattere lenge og vel og med engasjement - enda artikkelen det starter med kan ha vært temmelig kjedelige greier til tross for at temaet i seg selv er interessant.
Når det gjelder tabloidavisenes artikler ellers er jeg som regel mest av alt skuffet fordi de ikke går i noen dybde. Jeg er en avansert dillettant - jeg vil ikke lese meg opp på vitenskaplige artikler om alt mulig, men jeg vil ha mer info enn det tabloidene spanderer.
Jeg har bare lest det to ganger, og har dermed ikke det største erfaringsgrunnlaget, men jeg ble skuffet. Det er jo i hovedsak bare oppgulpede artikler fra A-Magasinet og Aftenposten ellers. Jeg har lest endel kritikk av særlig A-Magasinets dårlige kildekritikk.
Eller hvis begrunnelsene er generaliserende for å få frem et poeng.
him sa det så bra engang, her, angående det at vi tar oss nær av diskusjoner og "angriper" hverandre fremfor å støtte hverandre:
(kanskje på siden her i det du spør om, men jeg syns det er interessant hvordan vi på et forum balanserer mellom å se individene samtidig som vi ser det store bildet i samfunnsutviklingen enten det er assistert befruktining, likestilling eller overvekt.)
Jeg tar meg stort sett ikke nær av tabloide artikler nei, men gudane skal vite jeg blir rimelig irritert over tabloid journalistikk innimellom - spesielt den type journalistikk som skal Selge, og som er myntet på å skremme oss. VG syns jeg er spesielt gode på det siste - har man noe problemer med å skille skit og kanel når man leser den såkalte avisa, kan man jo tro man står på katastrofens rand både titt og ofte. :mumle:
Det kommer helt an på hva det gjelder, men når det gjelder uttalelser om mennesker som er på trygd så er jeg sår og blir lett såret. Det har helt klart med det at jeg ikke kan jobbe og er i en sorgprosess som jeg ikke klarer å akseptere. Da jeg så leser generaliseringer av trygdede så blir jeg lei meg, selvom jeg vet at de fleste skjønner at ei, som meg, med uhelbredelig kreft og som konstant går på cellegift ikke kan jobbe. Men det er sårt for meg, og det trenger ikke være rasjonelt.
Svært sjelden. Men irritert kan jeg godt bli. Dumskap provoserer til tider.
Ellers får jeg litt "næmmen har du mensen"-vibber av stadig antydninger om at sterke meninger = såre følelser. Spesielt når det kanskje er noe andre mener man burde ha såre følelser i forhold til. F.eks. når man som overvektig synes Kari Jaquessons uttalelser er stappteite.
Jeg kan irritere meg veldig når viktige saker blir presentert på tabloide måter, og jeg humrer nedlatende over billige virkemidler som brukes, men jeg tar meg vel sjelden eller aldri nær av det.
Jeg syns det er en positiv ting å la seg engasjere. Og jeg syns det er flott at saker som er ensidig framstilt blir plukket ifra hverandre. Uavhengig av om man selv er i målgruppen for gitte artikkel.
Jeg skulle ønske jeg klarte å engasjere meg mer selv.
Dette er mitt inntrykk og. Og så slår det meg at det er en liten mur av stille samtykke om at det er berettiget med slik vonbrot. Og at skurken er ond.
Det er en ørliten mulighet for at det er litt særegent for deg, gamle ørn. Muligens fordi du gjerne er ond i rollen som skurk. (Jeg håper fortsatt det er en rolle du tar.)
Jeg tar meg sjelden nær av dem, men noen gangen blir jeg kraftig provosert. Kanskje spesielt når de lettvindt sveiper over temaer som jeg mener er viktig og mye mer nyansert en enn stor, fin overskrift.
Jeg blir også provosert av at folk konkluderer med at man "tar seg nær", "føler seg tråkket på tærne" av at man reagerer på ting som er oppe i media. Det er litt nedlatende faktisk, litt sånn "næmen så sinna vi er i dag da".
Blir irritert og dessillusjonert og må rett og slett unngå tabloide og ensidige fremstillinger av barneverntjenesten hist og her innimellom, ellers kan jeg bli pinlig berørt av og til.
Jeg tar meg ikke nær av tabloide artikler, men så er jeg heller ikke typen som løper rundt og prøver å la meg treffe for å kunne berettige en eller annen sår reaksjon.
Men jeg ble og blir gretten av dårlig journalistikk og upresise eller fordomsfulle/kunnskapsløse utsagn. Som Elinblu påpeker er det ganske irriterende med betegnelsen "kunstig" befruktning vs. det mer korrekte og mindre ladede "assistert" befruktning.
Jeg blir også utrolig gretten av journalister som gjør seg til mikrofonstativ for en part (spesielt besteforeldre) i barnevernssaker. Jeg kan ikke fordra at selvrettferdige nære pårørende skal få lov til å fortelle sin historie helt uimotsagt.
Ellers har jeg jobbet såpass nær en god del mediebegivenheter at jeg vet at det ofte er langt mellom det som skjedde og det som presenteres.
