Jeg hadde ikke hørt om Myers-Briggs før jeg begynte å henge på ulike nettfora, hvor mange tydeligvis bruker denne testene aktivt, definerer seg selv og andre inn i de ulike kategoriene, og har full oversikt over hva det står for. Mitt inntrykk er at de som er opptatt av akkurat denne testen, er i hovedsak skeptikere som ikke tror på horoskoper og slikt, men det virker som denne testen er noen man "tror" på.
Derfor var det interessant å lytte til min utvalgte podcast fra Skeptoid på vei til jobb i dag, som forklarte litt av bakgrunnen til testen, og dens (mangel på) troverdighet.
Selve testen ble utviklet av to damer under andre verdenskrig, ingen av dem med utdannelse eller erfaring fra psykologi, og var ment som et verktøy for kvinner som skulle ut i arbeidslivet under krigen.
Jeg synes MBTI-modellen er både morsom og bevisstgjørende som en modell for å forstå folk i den grad de er forskjellig fra hverandre, for å si det sånn. Det å kontrastere er veldig virkningsfullt for å se ting bedre, og det er mye lettere å innse at (f.eks.) man selv relativt intuitivt/automatisk pleier å vurdere ting emosjonelt dersom man ser det i kontrast til at en annen person gjør det rasjonelt, eller at det er lettere å skjønne hva det vil si å være introvert hvis man sammenligner med hva det vil si å være ekstrovert. Hvis det gir mening? Jeg er fullt klar over at modellen ikke egner seg noe særlig til å si hva man er (eller kommer til å være) flink i, så det at den ikke egner seg som eneste hjelpemiddel i f.eks. karriererådgivning høres helt rimelig ut. "The MBTI helps your find your comfort zone, the types of activities you'll like and be most content with; not necessarily those at which you'll be especially competent." høres riktig ut for meg, og jeg synes ikke det er et uttrykk for at den ikke har troverdighet, bare for hvilket område den har troverdighet på.
Og det at den bruker bare "positive ord" (og at den primært handler om folk som er normalt friske og stabile, mentalt sett) synes jeg er en av de fine tingene med den; den har som utgangspunkt at folk ikke i utgangspunktet, eller i bunn og grunn, er like og har lik motivasjon og ønsker det samme, og det synes jeg er en veldig nyttig måte å tenke på. Min egen erfaring er at det er langt enklere å forstå og akseptere, og dermed fungere bedre sammen med, andre dersom man ser og forstår (og respekterer) forskjellene mellom seg selv og dem. Kanskje kan det også dempe tendensen mange har til å prøve å få folk mer lik seg selv, eller mer lik ett eller annet ideal for hvordan folk bør være.
Jeg ser modellen som primært en slags modell til å hjelpe til å se og forstå folk (og seg selv) bedre i det daglige. Gjerne en "selskapslek", om du vil. :knegg: Men jeg har hatt genuin nytte og glede av den, og jeg synes det høres litt over-krasst ut å avvise den helt fordi den ikke kan brukes i karriererådgivning eller klinisk psykologi. Jeg opplever ikke at det er det den påstår å være, og da blir det litt rart å kritisere den for å ikke være det. (Men det kan godt hende, for alt jeg vet, at mange prøver å bruke den til karriererådgivning eller klinisk psykologi, og da er det jo fornuftig å si fra om at den ikke egner seg så godt til det.)
Det første sitatet er hentet fra innledningen til Dunning, og sier egentlig ikke hva han mener den er troverdig som, men hva testen i utgangspunktet mener å si (forsto jeg det som, i allefall). Det betyr ikke at den er god til det heller.
Jeg har ingen spesielle meninger om testen, jeg glemmer fra gang til gang hva jeg er, og syns igrunn det er en ganske rotete test, sammenliknet med andre jeg har tatt. Jeg syns det bare er litt interessant at det er så mange som tydeligvis tillegger denne testen mye mening, men samtidig er veldig opptatt av troverdighet med tanke på utdannelse, bakgrunn, testing etc på de fleste andre områder.
Jeg ble litt overrasket over det du skriver fordi jeg har tatt noen tester på nett (men ikke så mange fordi jeg foretrekker tester på norsk) og jeg har tatt Myers-Briggs testen to ganger på intervju, så at den ikke brukes til karriereveildening ble jeg litt paff over.
Når det er sagt, alle litt "spissete" spørreundersøkelser kan brukes til å klassifisere folk, jeg har en om folk foretrekker kvadratiske, rektangulere eller annet formete babytepper. Det er en forskjell på mennesker det også (men de færreste ville vel synes det var en signifikant forskjell, altså :humre: ) Det er mye som Myers-Briggs ikke måler, blant annet hvor sta eller standheftig man er. Jeg har lært mye om meg selv versus andre på de to siste bokstavene, for der har jeg kraftige utslag. På de to første ligger jeg 50/50 fordeling.
Jeg elsker personlighetstester, og jeg elsker astrologi også. Jeg synes "kald lesing" er ekstremt spennende og der er astrologien et veldig fint utgangspunkt. Jeg har en drøm om å sette meg ned med et telt og spå folk en sommer. Det har ikke blitt noe av det enda, da. :humre:
Så noen kommentarer om psykologi. Den eneste retningen innenfor psykologi som jeg har noe kjenneskap til er kognitiv psykologi - og da går jo mye på å skjekke ut de mentale bildene folk har av livet, verden etc og så skjekke ut om disse mentale bildene er hensiktsmessige, riktige, ufullstendige etc. Meyers-Briggs er jo en verktøy for å skape et mentalt bilde av verden.
Jeg skjønner. :nikker: Jeg synes bare det blir litt rart å kritisere den for at den ikke egner seg til " career counseling, sports coaching, marriage counseling, dating, professional development" dersom den ikke påstår seg å være til det. Men samtidig antar jeg at en av grunnene til at de tar den for seg og kritiserer den er nettopp det at den brukes så mye, og at folk stoler så mye på den.
Jeg har aldri blitt "skikkelig" testet, og jeg synes også den spørsmålstesten virker både lite presis og grundig. Det jeg synes har vært nyttig, har vært beskrivelsene av de seksten typene, og også beskrivelsene av den kvalitative forskjellen mellom de to sidene på hver inndelingsakse (introvert vs. ekstrovert, for eksempel). Som sagt synes jeg grunnpremisset om at folk er grunnleggende forskjellige, uten at dette er et uttrykk for psykiske problemer eller "feil", er veldig positivt og nyttig. Og selv om det ikke er noe vitenskapelig belegg for at det finnes to vesensforskjellige typer mennesker, nemlig introverte og ekstroverte, så synes jeg begrepsapparatet er nyttig - at det er nyttig å definere introversjon og ekstroversjon, og se på hvor man selv er på skalaen i forhold til andre. For igjen, for meg er det bevisstgjøringen av områder der jeg er forskjellig fra andre (og der andre er forskjellige fra hverandre) som er nyttig.
Jeg påstår ikke at det er vitenskapelig fundert, og til mitt hverdagsbruk trenger det forsåvidt ikke å være det heller. Jeg har sett mange "modeller" for å grovdefinere typer av mennesker - vet ikke om du husker den inndelingen i, hva var det, "bever" og "løve" og "oter", eller noe sånt, som vi snakket om en gang på NM - og MBTI-modellen synes jeg fungerer bedre enn mange andre, blant annet fordi den har såpass mange egenskaper den tar hensyn til.
Nei? Jeg synes jo som sagt at astrologi (både vestlig og kinesisk) er spennende - det er ingen psykologer som har utarbeidet den heller.
Jeg mener - helt ærlig - at om man setter seg ned med vanlig vestlig astrologi (12 tegn) vil man kunne finne igjen trekk hos seg selv, og da bruke disse til å danne seg et mentalt bilde av seg selv og andre. Jeg mener at det å bruke astrologi til å karakterisere seg selv og andre kan være et helt greit verktøy (det er nok planeter og acedenter til at man kan trikse og mikse slik at man får en bra beskrivelse av sin egen og andres personlighet.)
Him, jeg tror den brukes i stor grad til karriereveiledning og i jobbintervjuer, de som lagde den hadde jo også det som utgangspunkt. Kritikken går på at den ikke er egnet til det.
Jeg mener at hvis man har et personlighetstestverktøy som brukes i så stor grad i profesjonelle sammenhenger, og når det tillegges vekt, så liker jeg at det er folk som er utdannet i nettopp slike ting som har laget det. Hvis man bruker det som en lek, så er det selvsagt ikke viktig.
Ja, jo, kanskje. Jeg må innrømme jeg kjenner at den problemstillingen havner inn i "not my problem-field" siden jeg ikke ansetter noen. Jeg synes jo tvert imot at det har vært en kjempefordel å få en test jeg kjenner når jeg er på intervju og har utnyttet det så godt jeg kan.
Psykologi er heller ingen eksakt vitenskap. Se bare på de problemene de har juridisk sett med å klassifisere hvem som skal sone i vanlig fengsel og i mentale anstalter. For ikke å snakke om sikring ut over straffen eller gjentagelsesfaren. Eller det å klassifisere folk som psykopater (diagnosen psykopat er vel ikke i bruk lengre i norge). Eller hva med pedofile? Er de syke eller født slik.
Det kan jo være problematisk for dem som skal ansettes, ikke bare for ansetter. Det er jo greit å kunne utnytte tester man kjenner, men jeg syns ikke det er et godt argument for at det er greit å bruke dem. :knegg:
Nei, men hvis jeg skal testes i en profesjonell situasjon så vil jeg at de som har laget testen har kunnskap om slikt, og nettopp vet at det ikke er en eksakt vitenskap. Hvis det Dunning sier stemmer, om at Myers-Briggs ikke tar hensyn til de flytende overgangene, men derimot lager et skille på midten av bellkurven, så tyder jo det på nettopp lite kunnskap om nyanser og hvor vanskelig det er å kategorisere noen.
Det er alltid et problem hvis folk ikke forstår de verktøyene de bruker, og jeg er sikker på at det er et reelt problem at folk bruker feil eller dårlige verktøy, eller verktøy de selv ikke kjenner eller forstår, når de skal ansette noen. En av de aller vanligste feilene folk gjør, såvidt jeg forstår, er å legge så mye vekt på intervjuet som man gjør. Fryktelig mange innbiller seg (visstnok) at de kan lese så veldig mye mer enn de kan ut av en kandidat på et intervju, og dermed vektlegger de intervjuet altfor mye. Og så går man vel til personlighetstester for å prøve å motvirke denne subjektiviteten, men der også blir det jo problemer dersom testen enten ikke er egnet, eller den som gir testen ikke kan den godt nok - eller hvis kandidaten kan den for godt, og dermed manipulerer svaret. :knegg:
Jeg er ellers heller ikke sikker på om man nødvendigvis trenger å være psykolog for å lage en test som fungerer i en ansettelsessiituasjon (men jevnt over er det sikkert psykologer som er best kvalifisert til det). Men det viktige må jo være at den er grundig testet(!) for å sjekke at den faktisk måler det den skal.
Jeg var klar over at MBTI-modellen ikke ble ansett som noe «skikkelig verktøy» av psykologer, og har i hovedsak sett på den som en forenklet tilnærming for å snakke om typer av mennesker/menneskelige tilbøyeligheter. Men var ikke noe særlig klar over bakgrunnen, interessant å lese. :bokmerker for nøyere lesing senere:
Jeg er fascinert av den testen jeg. For det første fordi den fikk meg til å forstå et par sider ved meg selv og han jeg bor sammen med. Som plutselig sluttet helt å irritere meg - han er ikke sånn eller slik fordi han er vanskelig. Han er sånn fordi det er hans naturlige reaksjon. Og jeg er ikke belemret med en av mine sosiale laster fordi jeg er uspiselig, men fordi jeg har grunnleggende egenskaper som gjerne styrer meg i den retningen.
Dog er jo ikke dette noen unnskyldning til å ikke te seg slik man skal såklart. Men det er interssant å se både meg selv og andre reagere på en måte som passer forbløffende godt med beskrivelsen av typen deres.
Som alle verktøyer er jo heller ikke dette av noen uendelig høy kvalitet da. Det blir mest som en rask oppsummering av særtrekk som gjerne henger ved enkelte mennesker.
Også var det vel Skilpadda som sa en gang at når man er syk så kan man tendere mot å ligne på en lite utviklet utgave av den motsatte av sin egen type. Det var utrolig spennende for meg å ha i bakhodet i forhold til slekta mi feks. Det er innmari rart når man leser noe på internett (eller hører det fra Skilpadda) om noen som aldri har møtt den jeg tenker på - også stemmer det som om de skulle kjent dem hele livet.
Det er så nært overnaturlig som jeg greier å bli med. :nemlig:
Tror du har mistet en "ikke" i denne setningen? :) Hvis ikke er jeg ikke helt sikker på hva du mener?
Dette med at folk bruker for dårlige verktøy, feil verktøy, tror at verktøyet kan erstatte kompetanse, at verktøyet er virktigere enn resultatet vet jeg alt om - og jeg hater det. (Men det er i bunn og grunn feil med folkene og ikke verktøyet, synes jeg.)
Angående det med intervjuer - man trenger jo noen verktøy for å studere folk litt og greie å skjønne seg på dem.
Jeg er naturlig sjarmerende i intervjusituasjoner. Jeg har ikke skam nok i livet til å se usikker eller stressa ut og jeg er veldig blid.
Dette har medført at jeg feks endte med jobbtilbud på en jobb etter å ha sagt klart fra på intervjuet at jeg aldri hadde hørt om mesteparten av det de drev med og hadde absolutt nada peiling. Jeg var virkelig helt og totalt feil for den jobben altså. Likevel ville de gjerne ha meg.
En jeg kjenner derimot sliter enormt i intervjusituasjoner ene og alene fordi hn er svært innadvendt og selv føler det vanskelig å skryte av seg - det syns at hn blir lett ukomfortabel.
Mitt inntrykk blir jo da at den med størst sjarmfaktor gjerne får jobben. Og skal man ha en blytung nerd så er det ikke sikkert man da ender med den beste søkeren. Og da trenger man jo verktøyer for å skille på folk.
Det er jeg enig i. Men jeg syns det er pussig at man syns det beste verktøyet er laget av to ufaglærte som ble hekta på Jung.
Fnis, ja, det har du rett i. Det manglet et "ikke".
Men dette kan man jo da også bruke om de to som lagde testen, de hadde heller ikke (formell) kompetanse til å lage den, og bruker Jungs utgangspunkt (kanskje) feil.
Jeg er helt enig i at det er rart hvis dette er det mest brukte verktøyet - eller særlig brukt i det hele tatt. Det burde være massivt marked for gode analyseverktøy for ansettelsesprossesser.
Men kanskje erfaringen er at dette funker såpass greit nok at man er fornøyd med resultatene på det?
Jeg husker at jeg hadde nesten helt midtdeling mellom E og I ihvertfall. Men at den typen som hadde de andre bokstavene og I foran var veldig ulik meg. Den med E foran var lik meg sånn jeg er når jeg liker meg.
Dette er hva de som markedsfører det sier iflg Wikipedia:
Jeg har aldri vært borti den i profesjonell sammenheng, kun Big 5 og en annen som handlet om hvilken rolle man tar i gruppearbeid. Husker ikke hva den heter.
Ja, men det jeg mener er at gevinsten i å klassifisere folk (NB! normale folk, vel og merke) er at man får et felles referansespråk og i at man blir oppmerkesom på forskjellige dimensjoner innenfor normalspektret. Og da er selve klassifiseringen ikke så viktig. Som jeg sier, så mener jeg at astrologi fungerer helt utmerket til det samme formålet. På jobben hos oss hadde vi en inndeling i 3 typer (for å bedre kommunikasjon) og det fungerte helt utmerket, selv om man kan si det var langt unna et psykologistudium. :humre:
Astrologi handler jo mest av alt om å klassifisere mennesketyper - og det er drøssevis å velge i. Hvis jeg skulle brukt astrologi for å klassifisere deg kunne jeg ha startet med stjernetegnet ditt, og hvis det ikke stemte, kunne jeg ha gått videre til acedenten, og videre til jupiter, venus etc. Poenget er at man lager en masse bokser som man kan putte folk i. I astrologien har du 12 typer (som man enkelt og greit kan svitsje mellom ved litt triksing og miksing). I Myers-Briggs har du 16. I astrologien har du også muligheten for å si at et livsområdet kan være dominert av en planet slik at du er anderledes der enn på jobb feks.
Poenget er at det viktigste er å ha et felles begrepsapperat, pluss at man kan starte en dialog om det.
Men begrepsaparatet er jo basert på tull! Man blir forledet til å tro at det er slik, og jeg tror det er langt vanskeligere å komme ut av en boks etter at man har blitt plassert der, selv om alle vet at det ikke stemmer helt.
Jeg hadde forresten blitt like sur om noen prøvde å putte meg i krepseboksen på privaten også.
Nei? Det at noen mennesker er følsomme, andre er handlekraftige og andre igjen er kreative er jo ikke tull? (Det er derimot tull at man er slik på grunn av at stjernene sto i en bestemt posisjon da man ble født.)
Begrepsapperatet er noe annet enn årsaksbegrunnelse. Feks så er det viktig å ha et korrekt begrepsapperat i forhold til pedofili for å kunne diskutere det, men man kommer jo ikke nødvendigvis en tøddel nærmere årsaken til at noen blir pedofile. (Muligens et dårlig eksempel)
Jo, men det er egentlig ikke poenget. Poenget er at de fleste mennesker kan kategorisers til en viss grad, og at enkelte egenskaper henger sammen med andre egenskaper.
Inteligent dekkes ikke i astrologien, heller ikke rikdom (Penger kan du jo bruke Feng Sui på, da. :humre: )
populær med smittende latter - hovedtegn løve
sexy - venus i skorpionen
Tusen takk for en morsom/interessant tråd.
Og for å begynne med en digresjon jeg har ruget på en stund: Og ENDELIG en tråd helt fri for etter min mening totalt tullete svar som bare består av et følelsesikon og ingen tekst. (Det er totalt %¤#§¤#! umulig å komme sent inn i en tråd og forsøke å sette seg inn i hva som er skrevet når man må scrolle seg forbi evigheter av slike! Selv om jeg kan forstå at det kan være festlig for de som har skrevet innlegget å vite at "hey - jeg har en som er enig" eller "hey - noen syns jeg er hysterisk morsomt".)
Dette er faktisk et ganske godt poeng! Men er også dette som gjør den egnet til å ha som utgangspunkt for diskusjon - jeg ville vet uansett ikke ansatt noen som ikke kan argumentere litt selv for sine egenskaper.
Jeg har tatt testen tre ganger, og har opplevd at den ene "bokstaven" min varierer (med mindre konsulenten regnet feil da - :latter:). Jeg tror selv at dette handler om noen av mine kanskje aller viktigste egenskaper, det jeg velger å kalle meget velutviklet empati (god på å snu kappa etter vinden :boat:) og tilpasningsevne. Dette fikk jeg bekreftet i en annen test (DISC).
:undrer: Så ja jeg tror visst litt på horoskopet/personlighetstester.
Er det ikke slik med seriøs psykologi også da? At det er mye av det som er teorier, fordi det ikke er mulig å gjennomføre rent kliniske tester av påstandene. Ingen av testobjektene, eller pasientene om du vil, har helt likt utgangspunkt eller er som et blankt ark. Når man eventuelt "utsetter" dem for et psykologisk verktøy vil det noen ganger feile og noen ganger fungere utmerket. Gitt at det fungerer utmerket kan man likevel ikke vite at det faktisk var verktøyet som var årsaken til dette eller om det var en spuriøs sammenheng.
PS: Jeg elsker hermetegn og parenteser. Og jeg liker å begynne setninger med "Men", selv om jeg vet at det er språklig ukorrekt. NICE. Ditt eget problem hvis du hater det. :lykkelig:
Men det er bare vås og pølsevev å mene at det er språklig ukorrekt å begynne setninger med «men». :glis:
Jeg synes Myers-Briggs er gøy. Og et strålende utgangspunkt for artige diskusjoner.
– Dette er et typisk område hvor folk som vanligvis er rasjonelle, blir emosjonelle og ikke skjønner at de er det!
– Men hva er rasjonalitet? Et sett med regler!
Tofffskij, det er det jeg mener med selskapslek, og det Dunning mener med conversation starter, så helt enig. Anbefaler podcasten hans, altså. Den er underholdende og akkurat passe tørrvittig. Også er den behagelig å høre på, stort pluss.
Lurer på om det var Ben Murphy som anbefalte den til meg?
Etter å ha fått hjem mannen fra lederkurs hvor de hadde brukt MBTI, var det moro å finne denne (gamle) tråden da jeg søkte på MBTI for å bli minnet på hva folk mente om saken. Jeg satt nemlig nettopp med en følelse av at dette ble litt horoskoplignende da jeg fikk høre at sambo ble INFP som meg. Vi er da ikke like i det hele tatt! (Dvs., det kan jo være at etter 20 års samliv klarer jeg ikke se likhetene lenger - bare forskjellene. :knegg:) Likhetene må ha mer med hva som er vår "comfort sone" som Dunning sier enn at vi er like som typer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
