Jeg tenker da på om man har hatt uproblematiske graviditeter, fødsler og barseltider tidligere.
Har virkelig ikke mannen noe å si i denne sammenhengen? Om han stiller opp og både under graviditet og barseltid (og selvsagt fødsel) og gjør en ekstra innsats, bør han ikke også lyttes på når man tar avgjørelsen på om man skal beholde et uplanlagt svangerskap?
Jeg mener at kvinnens ord teller mer, men jeg mener også at hun ikke enerådende skal bestemme om ovenstående forutsetninger finnes.
Hva syns du? Man er jo to om å være forelder og et barn er jo ikke bare graviditet, fødsel og barseltid uten mange år etter det.
Det går ikke an å ta en halv abort, så er man uenige så må den ene "vinne", og det må være den som skal ta belastningen med svangerskapet.
De fleste veier vel både egne ønsker, partnerens ønsker og ytre omstendigheter mot hverandre. Lever man i et godt forhold lytter man til partneren, men det kan jo ikke pålegges.
Sånn rent rettslig er det kvinnen som bestemmer slikt, ingen kan jo tvinge noen til å gjennomføre en abort, eller nekte en abort for den saks skyld.
Sånn rent moralsk tenker jeg at kvinnen absolutt bør ha mest å si, men at mannen selvfølgelig bør høres. Mener han sterkt den ene eller andre veien bør det jo veie tungt det også.
Men siden det er slik at menn kan stikke fra ansvaret sitt underveis i graviditeten, og kvinner ikke kan det så sier det for meg ihvertfall at kvinnen sitter med et mye større ansvar for barnet enn hva mannen gjør.
Selvsagt skal kvinnen ha alt å si i den saken. Det er hennes kropp som risikerer plage, skade og død - uansett hvor harmonisk eventuelle fødsler tidligere har vært. I og med at hverken tvangsabort (hun vil beholde, far vil ikke) eller tvangsfødsel (hun vil ikke beholde, far vil) er særlig beundringsverdige tiltak kan ikke løsningen bli annet enn at hun bestemmer 100 %.
Moralsk mener jeg at hun bør lytte til barnefar før hun fatter en beslutning.
Jeg klarer ikke å se for meg at noen som helst andre enn meg skal ha noe bestemmelsesrett om hvorvidt jeg skal bære fram et barn eller ikke. Hvis jeg ikke ønsker å ta meg av et barn bør jeg ikke få det fordi noen andre ønsker det. Og hvis jeg er helt imot abort så bør ingen andre kunne bestemme at jeg skal ta en.
Vanskelig det der. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg det å være en far som ønsker barnet mens dama vil fjerne det, jeg hadde fått traumer og blitt helt ødelagt. :(
Men samtidig - får far rettigheter her, kan han jo teoretisk sett også tvinge dama til å ta abort om han IKKE ønsker seg barnet, og den tanken er jo enda mer skremmende.
Du sa det bedre enn meg. Klart at hun har siste ordet. Men noen ganger føler jeg at mange mener at man nesten ikke skal lytte på den andre parten og det mener jeg er feil.
Jeg tror det er veldig få som er i gode forhold basert på respekt som mener det altså. Men som flere har nevnt, å tvinge noen enten til å ta abort eller gå gravid er fullstendig urimelig.
Ja, jeg håper virkelig det, for i mine øyner blir det for ille.
Om det ikke er graviditeten, fødsel eller barseltiden som er det som gjør at hun ikke vil ha flere barn, uten tanken på at det er et barn til som skal følges opp og tas hånd om etc., da mener jeg at man burde diskutere saken på et mer likverdig nivå.
Jeg tror ikke så mange mener at man ikke skal høre på partneren sin i slike spørsmål, altså. Jeg tror egentlig de aller fleste mener at man skal snakke med og lytte til partneren sin uavhenig av hva slags problemstilling det er snakk om.
Jeg er enig i at den som faktisk er gravid har siste ordet. Men er man i et langvarig stabilt forhold må det kunne gå an å høre på den andre partens ønsker, diskutere det og bli enige om noe. Ved uplanlagt graviditet etter one night stand eller i et mindre seriøst forhold blir det noe annet.
Helt enig, mannen bør ha masse å si. Han bør lyttes til, det er jo hans barn også.
Vel abort eller ikke er jo en enten-eller variabel. Man kan ikke finne en mellomting der, og siden det er to stykker inn i bildet. så kan det jo ikke være på noen annen måte enn at kvinnen er enerådende. Eller foreslår du at ved uenighet så skal det til nemnd eller noe?
Det bør diskuteres og den gravid skal lytte til partneren sin, men til syvende og sist så er det kvinnen som skal gjennom en graviditet med sin kropp og det må hun få bestemme selv. Det å skulle gå gjennom en graviditet uten å være motivert må være forferdelig slitsomt.
Jeg ser at jeg ikke skrev det så bra. Kan man ikke bli enig så må selvsagt kvinnen bestemme, men jeg syns at mannen bør få være med tungt i diskusjonen og at man om man har tid, bruker den tiden for å la ting sette seg litt og få mulighet til å tenke godt på saken.
Selvsagt bør kvinnen høre på den potensielle faren og ta hans mening med i vurderingen, men selvsagt er det hun som tar valget om å beholde barnet eller ei. Det går bare ikke an å mene noe annet med mindre man er helt på styr.
Jeg kan skjønne en manns frustrasjon oppi en sånn situasjon, men til slutt er det kvinnen som må ta et valg. Men jeg håper da det vil være en god diskusjon rundt dette i forkant av avgjørelsen, er man i et stødig forhold bør ikke abort være en forhastet beslutning på bakgrunn av en persons vurdering.
Jeg regner med at det er måten som de fleste gjør det på (diskuterer), men alle er ikke like oppegående som oss her på FP. Jeg har hørt om tilfeller der kvinnen bare har gjort det uten å diskutere saken. Men i slike tilfeller så kan det selvagt være mye annet som er feil i forholdet/relasjonen.
Jeg tror at jeg bare reagerer på det bastante i noens utsagn, akkurat som om man ikke diskuterer uten bare bestemmer og er ferdig med saken. Men jeg leser det sikkert feil.
Og om det er noen som faktisk tar abort sånn "oi, i dag skal jeg shoppe litt og så ta en abort og så på kino" så er det jo helt greit at de ikke skal bli foreldre med det første.
Jeg anser de som blir foreldre på en innskytelse som et større samfunnsproblem egentlig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
