Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Fire av ti foreldre tar seg aldri fri på grunn av syke barn. Mange sender de febersyke barna sine i barnehagen mens de haster på vei til jobb.
Dagbladet har ringt til flere av barnehagene i de største byene i Norge, og resultatet er entydig. Over hele landet forteller de barnehageansatte om foreldre som lyver om barnas helse og gambler med sikkerheten for å slippe å være hjemme med ungene.
- Folk gir ungene febernedsettende piller og håper at det holder gjennom formiddagen, slik at de i hvert fall kan jobbe halve dagen. Mange bruker barnehagen som sykestue og oppbevaringsplass, sier Hanna Håkensen, leder i Lovisenbergløkka barnehage i Oslo.
Selv om mor og far har rett på ti sykedager hver, er 40 prosent av foreldrene aldri hjemme med ungene, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Overraskende nok er det flere fedre enn mødre som tar seg fri når barna blir syke. Årsaken er trolig større muligheter blant menn for å ha fleksibel arbeidstid.
Mimi Bjerkestrand, leder i seksjon barnehage i Utdanningsforbundet, mener det er foreldrenes ansvar å ta seg av sine syke barn, og understreker at barnehagen ikke er et oppbevaringssted for syke barn.
Dette er trist.
Jeg har selv opplevd å få levert dagmammaunger som har kastet opp om natten, og har fortsatt å kaste opp hos meg. Noen ganger har de blitt levert slappe og febersyke. Foreldre sa da at hun var litt slapp men hadde ikke feber. :(
Sørgelig. Og en stor utfordring til landets arbeidsgivere om å slutte å uglese foreldre (først og fremst kvinner) som må være hjemme med syke barn. Jeg har selv overhørt kommentarer som: Sykt barn nå igjen? :Oppgitt stemme:
Jeg har aldri sendt et sykt barn i barnehagen, men så har jeg også et barn som er usedvanlig friskt. Vi er langt fra å bruke opp sykt-barn-dagene våre.
Samtidig er vi privelegerte. Ikke bare har vi et friskt barn, vi har veldig fleksible jobber. Sambo jobber turnus, og hvis jeg MÅTTE på et møte selv om barnet var sykt, kunne han bare ha byttet vakt.
Jeg har vært student inntil lille var 3 år, og da kan man uten konsekvenser for andre enn seg selv være hjemme.
I forrige jobb jobbet jeg i en IA-bedrift som var svært fleksible og hvor rettigheter i forbindelse med egen og barns sykdom var helt klare og ikke noe man måtte gå noen runder på.
I nåværende jobb er jeg særdeles fleksible, og fordi jeg innimellom kan jobbe 40 timer på 3 dager, kan jeg uten skrupler flekse og ordne det til. I perioder vil det være umulig å flekse, men da har jeg arbeidsavtale med betalt barnevakt, dersom ikke sambo kan sykt-barn-dag. (Noe han kan i 95% av tilfellene)
Slik er det ikke alle som har det.
Hvis man er alenemor i en vikarjobb, der du kun får penger for antall timer du er på jobb? Eller hvis du er prosjektleder eller på annen måte ansvarlig for noe som KUN kan ordnes hvis du er der? Hvis sjefen har satt kniven på strupen, og sagt at jobben henger i en tynn tråd om du ikke kommer? Hvis jefen sier du har vært ALTFOR mye borte? Hvis du jobber provisjonsbasert og det å gå på jobben og fikse det siste salget betyr at du får betalt huslånet? Du er selvstendig næringsdrivende eller bonde og du MÅ jobbe? Kyr melker ikke seg selv, kanskje skal du grave noe og gravemaskinmannen kan bare den ene dagen og du har ventet i 3 mnd på å få ham dit?
Da skjønner jeg at man prøver å sende barnet i bhg. Ting er ikke svart-hvitt.
Men i prinsippet skal man selvsagt gi barn optimal omsorg, la dem være syke når de er syke og ta vare på dem når de er pjusk. Jeg tror bare ikke at det bare er vond vilje som ligger bak å sende dem litt sjabre i barnehagen, jeg tror det kan være tøffe krav fra arbeidsgiver/kolleger. Småbarnsforeldre (-mødre) møter mye dritt i ansettelsessituasjoner, og får i mange tilfeller veldig tydelige signaler på at barn ikke skal være en hindring. Hvis barn ER en hindring kan man i verste fall miste jobben, eller i bedre fall bli degradert, fratatt ansvar, osv.
Her ligger kjernen til hele problemet. Dette handler ikke om slemme foreldre. Dette handler om slemme og lite fleksible arbeidsgivere som stiller knallharde krav.
Jotakk, vi er midt oppi denne problematikken. Hele familien har våknet med omgangssyke i dag. Smittekilden er et barn som hadde spysyken hele søndagen og ble leveret hos dagmamma på mandag. Først på tirsdag fortalte moren til barnet om søndagens sykdom. Takk, skal du faen meg ha. Omgangssyke smitter i 48 timer etter siste utbrudd. Tror du resten av barna hos dagmammaen inkl. foreldre nå er syke? :retorisk:
Fedre må stille opp, ja. Fiskedask til dem som ikke gjør det!
Fiskedask også til mødre som tror de er de eneste som kan være sykepassere. Og en yttreligere knallhard fiskedask til sjefer som tror barn ikke er syke, og at det er foreldrenes skyld dersom de blir det.
Jevnt over er min erfaring som barnehageansatt at foreldrene er flink til å være hjemme med barna sine. Men klart vi har jo tilfeller der barna selv sier at de har spydd om natta.. :vetikke:. Men så vet man kanskje ikke helt hvor mye man skal tro på det og, men som regel er de litt uggen da.
Men jeg tror også det av og til kan være vanskelig å vurdere formen til barna.. om man skal holde de hjemme dag 2 eller ikke feks. Og det skjønner jeg godt. Så da er det en del foreldre som leverer barna - men som sier at vi må ringe OM de blir i dårlig form. For ofte kan de jo være kvikk på morgenen, og bli verre utover dagen.
Datteren vår er sjelden skikkelig syk. Hun har hatt feber 1 gang i sitt 18mnd liv. Men hun har vært hjemme noen ganger fra barnehagen likevel, pga nedsatt almenntilstand - etter vurdering fra oss. Men direkte sengeliggende har hun aldri vært.
Jeg sliter med dette siden vi er skilt. Jeg må ta alle dagene fordi pappaen ikke er interessert i å ta sin del av sykdom. Om ungene blir syke når det er pappadager så må jeg være hjemme, ellers sender han ungen i barnehagen.
Jeg er heldig, jeg har en super arbeidsgiver, hjemmekontor og stor forståelse for at små astmabarn er mye syke. Men kjenner og presset siden jeg alltid er den som er hjemme med syke unger, det hadde vært utrolig godt å kunne si til arbeidsgiver en gang innimellom: poden er syk, men pappa er hjemme.
Må bare kommentere statisikken. Slik den fremlegges i VG høres det ut som om noen barn blir sendt i barnehagen uasett a eller b. Jeg oppfatter tallene dithen at selv om 40% av foreldrene aldri er hjemme med sykt barn, betyr ikke det at ingen er hjemme med barna. Mannen min var arbeidsledig i ca 2 mnd (+ en oppsigelsestid på 3 mnd med veldig lite arbeid) og i den perioden var ikke jeg hjemme med barna i det hele tatt. (Og nå hører det med i historien at da han begynte i en timesbasert jobb tok jeg alt fraværet og fikk kommentar på det fra min arbeidsgiver. :mad: ) Jeg vil anta at i alle fall en del av den 40% skyldes at far aldri er hjemme med sykt barn fordi mor er i permisjon.
Kjipe arbeidsgivere er nok en del av problemet, ja. På samme måte som det at det nok ikke er helt uvanlig at mor tar ut sine sykedager først fordi det er så ”vanskelig” for far. Vi har hittil praktisert deling av dager evt. at vi deler dagen i to hvis begge har ting som man bør være til stede på/frister og det er mulig å få det til. Dessuten stiller moren min opp hvis det virkelig kniper. Men jeg har forståelse for at det ikke gjelder alle. Å sende barn som nettopp har hatt omgangssyke til dagmamma eller barnehage tror jeg nok bunner i litt uvitenhet også. Det er mange som dessverre ikke er klar over at det er smittsomt 48 timer etter man er blitt frisk.
Det tenkte jeg også på. Vi bruker besteforeldre/tanter/onkler når vi kan, og turnustrikser når vi kan det. Det blir ikke registrert "sykt barn dag" da, men det betry jo ikke at barnet er alene hjemme eller syk i barnehagen. Tynn og overforenkla statistikk.
Og at fedrene stiller opp mer enn mødrene?, Det synes når de er hjemme, for de har ofte "vanlig" jobb. Mødre kan være i ny permisjon eller jobbe deltid, som faktisk er en kvinnegreie.
Jeg er enig i at fiskedasken bør gå til krevende arbeidsgivere og litt til sløve fedre og mødre som tror de er de eneste. Selv kjenner jeg ikke personlig til noen av alternativene - heldigvis.
Men jeg kjenner at det er vanskeligere for oss å være hjemme nå enn i fjor da jeg var student.
En del av jobben min kan jeg gjøre hjemme/på kveldstid, andre ting kan andre ta seg av i en kort periode. Sambo er lærer og føler et stort ansvar for at undervisninga skal gå i hop.
Jeg ser for meg at det ikke er bare kravstore arbeidsgivere men også solidaritet med kollegaer som allerede er har fullt opp med arbeid i omsorgsyrker som f.eks barnehager og pleie. Vi vet jo hvor vanskelig det kan være for enkelte barnehager å få satt inn vikar, og da ønsker man gjerne ikke la kollegaer i stikken på grunn av litt pjusk unge. Det faller delvis tilbake på arbeidsgiver, men like mye bedriftens/arbeidsplassens budjsett.
Jeg er forresten skyldig i å ha sendt et febersykt barn i barnehagen. :flau:
Hun har så godt som aldri vært syk (før nå i januar), og jeg skjønte det rett og slett ikke. Trodde bare hun var "bakpå" pga. en litt merkelig morgen med frisørbesøk etc. før barnehagen.
så etter at jeg har levert så ringer de etter 10 minutter: Du, hun har over 39 i feber. :flau: :flau:
Fy fader, DA føler man seg som en dårlig mor, da!!!
Ellers så har vi inntil i vinter vært av de 40% som omtrent ikke har brukt sykt-barn-dager, fordi de omtrent aldri har vært syke, og det av en eller annen grunn har klaffet med at vi har hatt besøk av svigermor eller noe de gangene det har skjedd.
Synes forresten ikke fedrene fortjener så mye fiskeklask her, hvis man ser på statisitikken.
Mannen min er for øvrig mye mer sånn "jammen kjære vene, hun har da vært feberfri i mange timer, nå kan hun vel dra i barnehagen!?". Det sitter nok litt i ryggmargen fra en oppdragelse med "man blir bare hjemme om man er skikkelig syk!!" (Også kalt "høy arbeidsmoral"). Han vinner aldri de diskusjonene. :knegg: (Jeg bruker "dårlig far"-kortet)
Jeg kommer også fra en familie med høy arbeidsmoral. Man er ikke syk, rett og slett. Eller man kan gjerne være det, men det hjelper ikke. Kyrene skal stelles og melkes, uansett. Jeg har sett foreldrene mine slepe seg ut i fjøset og stelt kyr med høy feber, eller med oppkastbyger mellom hver ku. Ikke så kult. Det har påvirket oss, og jeg var mange år i arbeidslivet, før jeg lærte å ikke gå på jobb med feber. Jeg ble sendt hjem/til legevakten i mange år. før jeg skjønte at man kunne være hjemme om man følte seg elendig.
Jeg forstår at arbeidsgivere kan være vanskelige. Men menn har også sine dager, likevel tenker jeg at en del menn ikke tar seg så mye fri som de burde. At enkelte menn i høyere stillinger ikke anser det som mulig å ta seg fri fra jobben er vel ikke helt uvanlig.
Men uavhengig av det å ha en arbeidsgiver som er en drittsekk eller ikke; hva sier det om folk som påfører andre barn og voksne sykdom ved ikke å gidde å holde syke barn hjemme? Jeg syns faktisk verre om dem enn om evt. drittsekk-arbeidsgivere, for de vidererfører da visselig sitt problem til andre som havner i nøyaktig samme situasjon som den de ikke klarer å løse. Skamme seg, burde de.
Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror også det handler om foreldre som syns det er møkk kjedelig å være hjemme med syke barn. De vil være på jobb og gjøre det de pleier, og prioriterer ikke å la barna bli ordentlig friske før de sendes i barnehagen. Jeg kjenner til eksempler, der jeg vet at det slett ikke er arbeidsgiverens knallharde krav som er avgjørende.
Dette er jeg VELIG enig i og har ogsaa erfart dette nylig. I vaar barnehage fikk vi faktisk med et notat hjem for to uker siden der styrer var ganske saa krass i tonen. Sa rett ut at de var lei av at foreldre sendte syke barn i barnahgen og loy ansatte i fjeset om morgenen. Hele avdelingen til lillemor har naa hatt vannkopper, noen barn ble sendt i bhagen igjen etter 3 dager, store aapne skorper i ansiktet og hele pakka ... fy det var ikke noe koselig.
Men Lisa, akkurat når det gjelder vannkopper så er det EGENTLIG ikke mye poeng i å ha dem hjemme noe særlig utover de første par-tre dagene. De er mest smittsomme FØR utbrudd, så skaden har garantert skjedd mange dager tidligere.. De feste har jo også superduper almenntilstand etter de første 2 dagene.
Jeg syns det er verre med de dagene som er "nesten"dager: Dager de er halvslappe, brygger på noe, vetikkeheltdager. Dagen etter feber. Når de har kastet opp om natten, men er sånn noenlunde i form om morgenen.
Det passer aldri med syk-barn-dag. Mange av oss har jo jobber der ingen dekker opp for oss om vi er borte. Og det går sterkt utover andre om vi ikke kommer: Kolleger, kunder, elever, pasienter. Og det er slett ikke alltid fordi arbeidsgiveren stiller så umenneskelige krav. Ikke alle kan dekkes av vikar, selv om det skulle finnes midler. Det er jo naturlig at det er et skikkelig hassle om vi ikke er på jobb. Det ville jo vært temmelig kjipt om vi var 100% uunnværlig også...
Jeg tror dette føyer seg inn i rekken av "enda en ting der man rett og slett må se at man ikke kan være like super på som før": Man kan ikke fortsatt være en super venninne, super elskerinne, super arbeidstager, etc. når småbarnstida kommer og tar en. Noen ganger vil man til og med stinke skikkelig på noen av de områdene. Det er en ganske kjip oppdagelse.
Akkurat det med barn med vannkopper så er det et vesentlig poeng å holde dem hjemme til vannkoppene er inntørket ettersom man utsetter barnet for bakterer i vannkoppene slik at barnet får brennkopper.
Ja nettopp, det var ikke noe koselig aa see disse syke barna med aapne vannkopper i bhagen og de var slettes ikke i form. Det er ogsaa viktig at barn faar hvile naar de har vannkopper selv om de har god almentilstand.
Nå tror jeg kanskje gutten min hadde et veldig lett anfall av vannkopper, og jeg husker den drøye uka vi var hjemme som hyggelig, men veldig "bortkastet": Han var i SUPERFORM. Har noen festlige bilder av en prikkete unge som løper og løper...
Jeg syns det er synd at barn blir sendt i barnehagen når de har kastet opp om natten. Jeg vet godt at det hender at de blir friske igjen etter å bare ha kastet opp en gang, men sånne ting er så smittsomt...
Tror det blir mindre sykdom i barnehagen sånn totalt hvis barn får være hjemme til de er friske.
Jeg reagerte på det som sto i artikkelen at "hun måtte ringe foreldre hver uke fordi barnet var blitt sykt", som om dét var forkastelig av foreldrene. Det er ikke lett å se om barnet er litt trett eller sur, eller om det kanskje muligens får feber om 3 timer, er det vel? Min erfaring er at Sneipen er i full form helt til han plutselig får feber (også er han plutselig frisk igjen). I forhold til døgnets våkne timer er det ikke akkurat merkelig om mange sykdommer slår gjennom mens barnet er i barnehagen.
Selv pleier vi å dele sykedagene i to, da får man tatt unna det mest presserende. I tillegg til fleksibel arbeidstid der mye av arbeidet kan gjøres på kveldstid, trenger vi oftest ikke å ta ut sykt barn-dager i det hele tatt. Heldigvis bor vi nærme jobben.
Det kan være "vanskelige" arbeidsgivere eller kollegaer. Og da mener jeg ikke at man ikke får lov til være hjemme, men bare det at noen sukker og sier "sykt barn nå igjen" kan være med på å gjøre det vanskelig.
Det kan være arbeidsoppgaver - for noen av oss er det slik at arbeidsoppgavene ligger å venter til man kommer tilbake, og da kan noen dager hjemme bety veldig mye å ta igjen - og det kan være tidsfrister som ryker pga det.
Ingen ting av dette er gode grunner til å sende et sykt barn i barnehagen, men veldig ofte synes jeg står man i et tvilstilfelle. Man lurer på burde vi holde oss hjemme i dag eller går det greit i barnehagen?
Og da kommer pliktfølelsen i forhold til jobb inn, og holdningen til hvor syk man må være for å være borte fra skole og jobb, og dermed også barnehage. I min barndom var det slik at man var ikke hjemme fra skolen med mindre man var skikkelig syk. "Ikke helt i form" var ikke en god nok grunn. Jeg har dradd med meg den inn i arbeidslivet, og det er også vanskelig å legge den i fra seg i forhold til barn og barnehage.
At folk "juger" og heller har lyst til å være på jobb enn å proiritere barna sine, tror jeg ikke på.
Tror du virkelig ikke at det fins noen som gjør det?
Det tror jeg. Hvis barnet har feber om morgenen og man gir Paracet for å kunne levere i barnehagen og få noen timer på jobb, er ikke dette å "juge"? Jeg tror det fins folk med ganske forskjellige grenser for hva som er barnehagens jobb og hva som er foreldrenes, med tanke på syke barn.
For min egen del kan jeg noen ganger syns det er forferdelig kjedelig å være "innestengt" hjemme med sykt og kanskje sutrete barn i dagevis, men jeg ser jo at det er vårt ansvar som foreldre å ta den biten.
Nei. Jeg tror at hvis folk gjør slikt så er det fordi de er i en fortvilet skvis og ikke ser er annen løsning. Jeg er kanskje litt godtroende og naiv...
Unnskyld meg men jeg kjenner da virkelig folk som uten problemer innrommer at de heller vil vaere paa jobb en hjemme med sykt barn ......
Men er det saa rart egentlig? Det er da ikke noe som er verre en aa vaere hjemme med et sykt barn men det er jo trist at en del folk faktisk setter jobben foran sitt eget barns helse. En god dose paracet om morgenen setter jo ogsaa feberen ned og hvis man er "heldig" kan man vaere paa jobb frem til lunsjtid for bhagen ringer..... beklager men dette vet jeg desverre skjer....
De fleste foreldre ser når barna er syke og blir hjemme.
I noen tilfelelr kan jo barnet være frisk om orgenen og bli syk utover dagen, og da ma jo barnehagen ringe. Men det er ike dermed sagt at foreldrene har levert et sykt barn.
Og det finnes de som leverer syke barn i barnehagen.
Opplevde selv som vikar i barnehage at noen kom med et barn som hadde kastet opp hele kvelden og store deler av natta. Siste gange ha kastet opp var 5 om morgenen og de kom og leverte han 07.30.
Barnet kastet ikke opp i løpet av dagen, men var skikkelig bleik om nebbet og orket omtrent ingen ting. Hadde helt klart ikke noe å gjøre i barnehagen.
(fikk heller ikke tak i foreldrene)
Men om noen få leverer syke barn vil jeg tro at de er i et veldig undertall.
Man kan heller ikek bare skylde på arbeidsgiver, for det er jammen mange surmaga kollegaer runt omkring også. Og endel av den eldre garden av menn har en holdning som er gufs fra fortiden. De er vant til koner som har gått hjemme med barna og dermed er det inngrodd at man er ikke hjemme med sykt barn. (selv om de må forstå at når både mor og far jobber må en bli hjemme) Jeg opplevde sukking første gangen jeg var hjemme med sykt barn der jeg jobbet sist. Og ikke minst skryting av at vedkommende aldri hadde forstått det med sykt barn dager. Der fikk ha kjørt seg av en anne kollega da, for han hadde et barn som har vært veldig mye sykt.
Jeg innrømmer glatt at jeg heller vil være på jobb, enn hjemme med sykt barn - ihvertfall når det går mer enn et par dager.
Men det er ikke dermed sagt at jeg sender mitt syke barn i barnehagen. Vi benker oss med gode bøker og filmer, og sykemat - avhengig av formen til lillemann - også koser vi oss som best vi kan. For det er jo litt koselig også.
Har forresten en sambo som praktiserer "høy arbeidsmoral", og kan hangle i dagesvis. Mens jeg er mer opptatt av å ta den ene dagen hjemme for å komme meg kjapt i gang igjen. Må tåle litt stygge blikk hjemme da, for jeg er visstnok ikke "syk" nok.
Jeg er så heldig at jeg har kvinnelig sjef med små barn, som titt og ofte er syke. Så fra min jobb er det full forståelse for at syke barn er noe man har av og til, og at man da må være hjemme med dem.
Mht hvem som er hjemme så ser vi hvem det passer best for, og noen ganger har vi også delt en dag. Eller fått besteforeldre til å passe, om det er skikkelig krise og begge på død og liv MÅ på jobb. Men vi har aldri sendt en syk unge i barnehagen. Men det har hendt at vi må hente en unge fordi ungen har blitt syk i løpet av dagen.
Jeg har aldri sendt barn som jeg har vist har vært syke i barnehage eller skole. og ved feber så har jeg latt de ha et feberfri døgn hjemme før de har gått i barnehage/skole igjen, ved omgangssyke så har det gått gått 48 timer,
Så hvis jeg ikke hadde vært hjemmeværende nå så ville det blitt mange syke barn dager på meg, har 3 syke barn hjemme med oppkast og diare nå, og det er ikke mange ukene siden jeg hadde barn med feber her i mange dager. gikk godt over en uke før alle var feberfrie.
Da jeg var i jobb så husker jeg godt en episode der jeg var hjemme 3 dager med et sykt barn, og mannen var hjemme 2 dager etter det, og så uka etter så var neste barn sykt og jeg var hjemme i 2 dager igjen. da ei jeg jobber med hadde sakt i fra til formannen min at jeg ikke hadde vært på jobb fordi jeg hadde sykt barn så hadde han svart, sykt barn nå igjen i en sur tone.
Jeg gikk å irriterte meg over den kommentaren noen timer, så da jeg skulle inn til han for å skive under egenerklæringen så virket han veldig sur, han så ikke opp en gang da han fant skjemaet til meg, da sa jeg i fra at jeg hadde hørt hva han hadde sakt og ville bare si at ungene mine betyr mye mer for meg enn hva denne jobben noen ganger kommer til å bety, så da de er syke så er jeg hjemme med dem, sa også i fra at Jeg og mannen delte på å være hjemme med ungene da de er syke, så det var ikke bare jeg som var det. han ble veldig rar etter at jeg hadde sakt det jeg sa, jeg gikk ut å jobbet igjen og det tok ikke lange stunden før han kom etter meg og beklaget seg, det hadde nemlig vært stort fravær på avdelingen så han hadde svart det han gjorde uten å tenke seg om. men han ble veldig smiskete etter dette, kom å snakket veldig ofte med meg, det hadde han aldri gjort før, Og han takket meg faktisk for at jeg hadde sakt i fra.
Jeg tror nå at de fleste mennesker i dette land har høy arbeidsmoral. Det er vi sosialisert inn i gjennom vår familie og oppdragelsen vi fikk.
Jeg leste et lite innlegg i VG nå på søndag. Det var en fastleges tanker om det å være syk. Hun var såpass opp i årene at hun sa at hun kunne se at toleransen for når man er for syk til å gå på jobb varierer kraftig. Hennes observasjoner var at i enkelte slekter gikk det igjen at de måtte jobbe til de stupte, mens i andre ytterpunkt var det familier der litt sår hals grunn nok til ikke å gå på jobb. Så var det alle midt i mellom disse ytterpunktene.
Så har vi psykososiale miljø på en arbeidsplass. Når sjefen hver måned framhever huff å huff nå har vi så så mange sykemeldte: "Dette er ikke bra". Og kommentarer som: Syke barn nå IGJEN! Så sender det noen signaler. I "gamle dager" kunne man jobbe på samme sted til man ble pensjonist. Slik er det ikke lenger. Nå må vi vise at vi duger. For mange "riper i lakken" kan være avgjørende neste gang noen skal rasjonaliseres bort. Selvfølgelig er det ingen som sier det høyt, men man klarer fint å finne andre årsaker og lage noen regnestykker som gir det svaret man vil ha, hvis man vil.... et spark bak og ut med deg, du har vært for mye borte pga syke barn osv. (hysj hysj det sier vi ikke høyt ;) )
Så summasummarum: Vi går på jobb fordi det MÅ man. Skal man være vellykket i dette samfunnet så blir man ikke syk og borte fra jobb. Og indirekte så føler man at det er ikke akseptert å være syk. Det fører til problemer for kollegaer og arbeidsgiver.
Ps. Jeg har ikke levert syke barn til dagmamma eller barnehage, og jeg var kun borte når jeg var "skikkelig" syk. Så jeg har god samvittighet.
