Det er stadig debatter i samfunnet, avisinnlegg og innlegg på forumet her angående tilrettelegging av et eller annet slag.
Tillgjenngelighet i butikker for rullestolbrukere, mat for de meg allergier, bruk av parfyme... og listen er uendelig.
Er det riktig at vi tilrettelegger alt til alle?
Skal det være kino for hørselhemmende og blinde?
Inanfor rimelegheita sine grenser så synest eg det, ja. Kulturelle opplevingar (opplevingar i det heile tatt) er viktig for livskvalitet og tilhørigheit, så å stenge ute individ frå fellesskapet meiner eg er forkasteleg.
Jeg lurer litt på hvor du vil med innlegget ditt? Mener du at allergikere ikke skal få mat? At hørselshemmede ikke skal få gå på kino? :blond:
Med mindre noen kommer og beviser at det er til hinder for mange å tilrettelegge for noen, er jeg selvfølgelig for. For det første mener jeg det er en vesentlig målestokk på et samfunn hvordan man tar seg av de som i utgangspunktet faller utenfor. Det skal og bør være rom i vårt samfunn for folk, samme hva slags format de kommer i. For det andre: Er det noe særlig til bry, egentlig?
Det er jo gjerne sånn at det som er nødvendig for noen er bra for andre også. Ramper i stedet for trapper er et godt eksempel på ting som er bra, også for de som ikke sitter i rullestol. For oss med barnevogn, bekkenløsning, bæreposer, krykker eller for eldre som er dårlige til beins er det supert.
Døveteksting på kino kan være supert om man har med seg en utlending eller byboer på kino også, for det er neimen ikke lett å skjønne alle norske dialekter heller.
At man designer plakater og informasjonsmateriell med god kontrast er ikke bra bare for svaksynte, det er fint for oss andre også. Det er ikke lett å lese gul skrift på hvit bakgrunn, samme hvor kult det ser ut.
Universell utforming, ikke tilrettelegging! Da jeg fikk barn første gang og skulle prøve å komme meg rundt i byen med barnevogn skjønte jeg litt av hvordan det må være å skulle bevege seg med rullestol. Vi er alle sammen bare en bekkenløsning eller en påkjørsel unna rullestolen. Universell utforming er et gode for alle i samfunnet, ikke et privilegium eller spesialbehandling for de få.
Universell utforming er en gode som gagner oss alle. Skulle bare ønsket at vi i Norge kunne vært et foregangsland, vi er dessverre et godt stykke etter på mange områder. Ser ut som det satses mer nå, så håpet er der. Hadde for eksempel vært fint for blinde å kunne kjenne fysisk hvor fotgjengeroverganger er.
Det kom beklageligvis ikke helt frem hva jeg vil med innlegget mitt. Jeg er lite flink å sette meg inn i de forskjelliges behov og blir litt irritert når det er for eksempel en avisartikkel om at en med hørselshemmelse får en dårlig kinoopplevelse og da kan jeg fort komme med at alle kan jo ikke kreve å få være med på alt, vi er forskjellige og har forskjellige utganspunkt og da kan en ikke forvente at alle aktiviteter skal være tilrettelagt for alle.
Jeg mener ikke at allergikere ikke skal få mat og jeg mener at hørselshemmende skal få lov til å gå på kino, men hva jeg er usikker på er hvor mye det er riktig å tilrettelegge for hver enkelt gruppe. Og hvor mye skal den som evt er matallergiker forvente og akseptere at det er vanskelig å gå ut på cafe og at kino-opplevelsen blir kanskje ikke maksimal med svekket hørsel.
Så det jeg ønsker med innlegget mitt er en debatt om tilrettelegging eller som enda passende universell utforming slik at jeg kan lære av det og vise forståelse for det neste gang jeg kommer borti temaet. Finnes det noen områder der det ikke skal være nødvendig med universell utforming i det hele tatt (satt på spissen) og på hvilke områder er det helt nødvendig at det er universelt utformet?
Jeg kjenner jeg har problemer med å formulerer meg skriftelig og har prestasjonsangst når det gjelder rettskrivning, men jeg håper dette er forståelig.
Det er vel krav til at offentlige bygg skal være slikt utformet at feks. bevegelseshemmede greit kan komme seg ut/inn av dem, for eksempel.
klippet herfra: www.be.no/universell/uu/index.html:
Universell utforming betyr at produkter, byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler. Hvem er alle?
En gylden regel innen universell utforming er at bygninger og uteområder tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser, også fungerer godt for alle andre.
Plan- og bygningsloven har følgende forskrifter, med veiledninger som blant annet skal sikre at alle bygninger kan nyttes til sitt forutsatte formål, og at ferdige byggverk gir gode bruksmuligheter for orienterings- og bevegelseshemmede:
• Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) av 22. januar 1997 nr. 33 og endret senest ved forskrift av 24. juni 2003 nr. 751
• Forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) av 24. juni 2003 nr. 749 endret senest 24
• Forskrift om godkjenning av foretak for ansvarsrett (GOF) av 22. januar 1997 nr. 35 og endret senest ved forskrift av 24. juni 2003 nr. 750
Når det gjelder det offentlige rom, offentlige tjenester o.l bør det være så tilgjengelig og tilrettelagt at tilnærmet alle skal kunne bevege seg/benytte seg av det.
Så lenge det er fysisk mulig å tilrettelege bør det gjøres, slik at de med både synlige og skjulte funksjonshemminger kan benyte seg av offentlige kontorer, skoler, barnehager, svømmehaller (og hva det enn måtte være).
I utgangspunktet bør det være slik tilrettelagt overalt, men jeg innser at det er vanskelig å tilrettelegge for at en som reagerer anafylaktisk på fisk skal kunne spise på en fiskerestaurant.;)
I situasjoner der private aktører skal tilrettelegge er det jo kanskje også et økonomisk spørsmål, der man må avveis kostnad mot nytte og inntjening.
Heldigvis er jo dette nå lovregulert, og i familien har vi fått nytte av å henvise til denne loven i forbindelse med tilrettelegging i skolen for en skjult funksjonshemming. www.standard.no/no/Nyheter-og-produkter/Nyhetsarkiv/Universell-utforming/2009/Diskriminerings--og-tilgjengelighetsloven-og-standardisering/
Vi snakket om dette på jobben i dag.
Det i forbindelse med nøtter og nøtteallergi.
Om en person opplyser at de har ekstrem peanøttallergi blir det tatt hensyn til.
Vi har ved flere tilfeller fått beskjed om at det til bestemte flighter ikke skal pakkes ned peanøtter.
Det hadde vist blitt opplyst på Gardermoen i dag også, om at ingen måtte spise nøtter på et fly siden det skulle være med en som var ekstremt allergisk.
Selvfølgelig skal det finnes grenser, og det vil alltid være ubehagelig å si "hit men ikke lenger". De fleste vil være enige i at det ikke trenger å være en menneskerett å komme seg på Galdhøpiggen med den elektriske rullestolen sin, men hva med rundt Sognsvann?
Og de fleste vil mene at alle bør finne noe de kan spise på bordet når man inviterer til selskap, men skal alle kunne spise alt? Er det nok med en rett? Tre?
Skal noen kinoforestillinger tekstes? Alle? Teksting er jo irriterende for dem som ikke trenger den?
Kasia nevnte i en annen tråd at det ble galt å utelukke folk fra arbeidslivet bare fordi de manglet sosial kompetanse, men det er jo mange jobber der sosial kompetanse er helt sentralt? Flere og flere, faktisk.
Og hvor mye bør den enkelte legge seg i selen for å ta hensyn til alle mulige særtilfeller som finnes der ute? Skal man bruke en shampoo som gir stygt hår, fordi noen kanskje ikke tåler lukten på den som passer håret ditt best?
Hvor mye skal man endre på verneverdige bygg for å gjøre dem tilgjengelige for alle?
Hvor tilgjengelig er "tilgjengelig"? Er det ok om rampen er på baksiden av bygget eller MÅ den være i front?
Polyanna, du er akkurat inne på det jeg tenker på.
Spesielt hvordan en skal forholde seg til å lage mat til et selskap der en eller flere ikke kan spise noe grunnet allergi eller trosretning er jo noe vi fleste kommer borti.
Jeg mener at det burde holde med noen retter eller kaker i et slikt tilfelle. Jeg kunne ikke tenke meg å ikke laget familiens favoritt rett eller kake selv om det kom noen som ikke kunne spise den.
I private hjem tenker jeg at all tilrettelegging er på frivillig basis. Men man ønsker jo som regel at gjestene sine skal føle seg vel og dermed ønsker man å lage noe som faller i smak. Og det ville føles rimelig dumt hvis mange av gjestene ikke kan spise hovedrett og halve desserten, da vil jeg heller ha den retten en annen dag. Men at alle gjestene i konfirmasjonsselskapet skal tåle og like alle kakene er ikke nødvendig. Men ikke lett å bestemme seg for et nivå for tilrettelegging i matveien når det er flere som er sære i matveien. Eller når besøket ikke er planlagt (for eksempel plutselig besøk av en muslim, en med cøliaki og en med egg- og melkeallergi etter skoletid).
Når det gjelder det offentlige er vel hovedregelen at funksjonshemmede skal kunne bruke samme adkomstmulighet som alle andre. Det er en fin tanke, men jeg syntes likevel det ble tullete da handicapforbundet protesterte på at den nye snarveien med trapper over nationaltetateret stasjon i oslo ikke var rullestolvenlig. Skal man la være å bygge smale trapper og snarveier fordi det er umulig å få det til rullestolvenlig all den tid det allerede var en helt kurant vei. Det hadde vært noe annet hvis det ikke var noen vei der.
Hvis du er lærer for at barn som er hyperallergisk mot parfymen eller shampoen du bruker, ja da bør du enten bytte shampo eller få en annen klasse.
En rullestolbruker bør få plass på offentlig kommunikasjon eller TTkort tilsvarede det han taper på å ikke kune bruke offentlig transport.
Jeg vet ikke i hvor stor grad dere som svarer i tråden her har vært utestengt fra normale aktiviteter eller offentlige tjenester på grunn av funksjonshemming, men til opplysning så er det virkelig ikke gøy å måtte be busse stoppe en mil utenfor folkeskikken på grunn av at det er en hund i bussen man reagerer slik at man holder på å kveles av, å måtte si neitakk til alle invitasjoner på grunn av at man er for allergisk til å kunne delta eller at rullestolen er for ator til å kunne manøvreres på rom som er mindre enn 3 meter i bredde og 3 meter i lenge.
Jeg gjentar at i det offentlige rom bør tilgjengeligehten være for alle. Også de med funksjonshemninger.
Jeg kom til å tenke på en radiodokumentar jeg hørte i sommer om en kvinne i 40-åra som var en suksessfull forretningskvinne med eget firma, mange styreverv, vellykket familieliv og mange jern i ilden. Sprek og sunn som man jo skal være for å nå høyest opp på vellykkethets-skalaen. Så ble hun pluselig ut av det blå veldig syk av kreft. Så syk at hun nesten døde, og med varige mèn som hindret henne 100% i å oppta det gamle livet sitt. Det programmet traff meg midt i magen i forhold til hvordan samfunnet på de aller, aller fleste nivå er bygget opp rundt at man er normal, vellykket og har god helse. Hun fortalte altså om en utestengelse fra alt normalt liv fordi hun hadde vært uheldig og blitt syk. I tillegg kom alle de kritiske spørsmålene "Har du røyket?", "Drakk du mye?" osv. fordi folk har et stort behov for å få forklart det logiske i at en frisk, sunn kvinne blir syk ut av det blå. Litt skyld måtte hun da ha selv.
Jeg syns dette er litt betegnende for hvordan samfunnet (og da mener jeg ikke "styre&stell", men "deg&meg") ser på folk som faller utenfor det allmenngyldig normale. Det er ikke noe vi egentlig har så veldig lyst til å se i det hele tatt. Det burde egentlig være en smal sak i Norge i dag å tilrettelegge MYE mer enn vi gjør i dag ikke bare i forhold til offentlig transport, men også i kulturlivet og arbeidslivet. Likevel opplever funksjonshemmede at de er avskåret fra å delta på svært mange arenaer. Og vi funksjonsfriske tenker at "Jamen, man kan jo ikke tilrettelegge alt heller!". Nei, ikke alt, men jeg tenker at vi kunne tilrettelagt mye, mye mer enn i dag. Og jeg tror vi ville gjort det om vi i utgangspunktet hadde vært rause og inkluderende, men i stedet liker vi folk som er like oss selv og syns rullestoler er noe hazzel.
Og ang. allergi; Jeg tror veldig mange allergikere ville vært glade og takknemlige om de kom i et selskap og fant at det iallefall var en ting de kunne spise. Ofte er det svært vanskelig å spise andre steder enn hjemme når man har matallergi. Jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvor avskåret man egentlig blir fra å spise utenfor hjemmet ved alvorlig matallergi. Ikke bare er det vanskelig om skal en tur på restaurant, men ferie kan være et himla styr, hvis man er i selskap må man alltid spørre hva som er i maten, ved buffetbord må man forsikre seg at ikke det man spiser har kommet borti noe man er allergisk for (gaffelskifte fra fat til fat feks.) - det er rett og slett veldig begrensende for sosialt liv.
I et samfunn som har snakket om sosialt og kulturelt samfold i flere årtier nå så har vi kommet bemerkelsesverdig kort i å inkludere de som skiller seg fra all vår vellykkethet.
Det var et fint innlegg, Kasia, og jeg ser med gru at mitt innlegg kan leses som det motsatte. :skremt:
Jeg er hjertens enig i at det er altfor dårlig tilrettelagt i Norge. Jeg syns det er en SKAM at vi ikke fikk til å bygge et flytog man kan trille rett inn på, når de klarte det i Stockholm, samtidig. Det handler utrolig ofte om å gidde å tenke på det. Jeg syns alle større byggeprosjekter skulle hatt en bruker-representant fra folk med erfaring og utdannele innenfor universell utforming. Og arkitekter virker av og til som om de synes tanken på universell utforming er et skikkelig hår i suppa. Trapper er jo så VAKRE, må vite! Og er det ikke selveste arkitekthøyskolen som ble bygget med 20-30 cm høye dørkarmer en del steder??
Jeg syns likevel at man skal kunne ha to tanker i hodet samtidig, og lurer på om det kan skade "saken" når folk skriker om at gangbroen over linjene på Nationaltheatret stasjon ikke er universelt utformet, når det jo finnes en tilgjengelig vei rundt.
Og de som skulle med toget: Det VIRKER urimelig at man MÅ ha med de største av de største rullestolene på tur.
Og da tror jeg av og til folk strekker hendene i været og sier "nei, vettuhva, et sted går grensen!".
Ellers handler det vel 50/50 om vilje og kunnskap, tror jeg. Det var først i forfjor at jeg ble gjort oppmerksom på det med flytting av serveringsskjeer, for eksempel. Jeg syns det kan være krevende å få full oversikt over alt som inneholder gluten (jeg mener, soyasaus?!? Aldri om jeg hadde kommet på å lese bakpå DEN flasken om jeg ikke var forumdrillet!).
Jeg har en gang sagt nei til besøk av en cøliakiker, fordi jeg visste at vi ikke hadde NOE mat å gi ham (og han er en stor og sulten fyr!!), og vi hadde en trang ettermiddag med ingen tid til å stoppe på butikken heller. Det føler jeg vondt i magen over enda. Og jeg har fylt skapet med egnede knekkebrød, vaffelmikser og den slags. Det skal ikke skje igjen! Huff.
Det du skriver om at vi helst vil ha folk like som oss selv tror jeg du har rett i. Jeg tror de fleste av oss ønsker å ikke bli minnet på at man plutselig kan bli rammet av alvorlig sykdom - ufortjente, til og med! - og vi beskytter oss mot det.
Og hadde vi nå kommet til en grense i samfunnet hvor tilrettelegging for de som har et eller annet handikapp begynte å gå utover livskvaliteten til andre, så hadde det nå være en ting. Men vi er ikke der, vi er ikke i nærheten.
F.eks det med reising og allergi, nå har SAS noe som heter "pet in cabin", og det vil si at enhver plutselig kan ta med seg hunden eller katten sin i kabinen. Om det er noen som er allergiske, så må de si ifra når de bestiller billetten. I tillegg, om man er veldig allergisk, så henger kattehårene og hundehårene igjen i flyet. Hva er det for noe? Det er jo bare sånn greie som er helt unødvendig.
Når det gjelder T-bane for eksempel, hvorfor kan man ikke gjøre det tillatt bare i den bakerste vognen, så kan allergikere gå i en annen vogn? Det hadde neppe kostet noe særlig med penger, men bare litt tilrettelegging.
Og det er jo det at de som ikke har noe handikapp og som er 100 % friske, vil ikke ha den bittelille ubeleiligheten det er å la være å spise nøtter, å ha teksting på kino, etc? Når man faktisk ikke har noen hverdagsplager og så mener man at man ikke tåler såpass? Ja, da er det så mangel på empati overfor andre som må tåle masse hver dag, at jeg blir helt og fullstendig matt. Da mener man jo da at man er verdt mer enn de som er handikappet.
Jeg skjønner faktisk ikke at det er urimelig å ta med den største rullestolen jeg. Hva vet nå jeg? Jeg kan gå, hva vet jeg om hva rullestolbrukere trenger, hvem er jeg til å være dommer for hva som er passe?
Å få være selvstendig i det offentlige rom er en selvfølge for meg som kan gå på mine egne ben og har syn og hørsel i behold. Men det er så store begrensninger i hverdagssamfunnet at det for en rullestolbruker er det meterhøye dørstokker å bestige, for å kjøpe sko, gå på et offentlig kontor eller å komme til en frisør eller lege.
Min exmann fallt i skibakken under et familiearrangement, hvor vi, familie og venner hygget oss sammen med alle de andre påsketuristene. Han fallt på samme måte som sikkert 15 andre fallt, på akkurat samme sted, men han hadde maksimal uflaks og ble lam fra livet og ned.
Han var aktiv idrettsutøver og vant til å ha kontroll på korppen sin. Hans erfaringer med begrensninger var fra Beitostølen etter å ha vært ledsager, trener og instruktør der.
Fra å være en selvstendig, sterk ung mann, til å bli sengeliggende med absolutt behov for hjelp til alt gikk det bare en brøkdel av et sekund.
Det gir et perspektiv på utforming av det meste.
Lista er lang over hva ingen tenker på og det som er verst er jo at de som skulle tenke og tilrettelegge ikke er i stand til å tenke seg hva som fungerer og ikke fungerer(aka ergoterapeuten som ikke kunne skjønne at det var noe problem å klatre OPP i en bil - hun kjente et eldre ektepar som gjorde det! Eller at det kunne være vanskelig å få med seg rulletolen i en liten bil - løsningen var skiboks på taket.)
-Å måtte få noen til å gå inn for å spørre etter nøkkel til heisen, fordi heisen er låst fordi det kan være noen som bruker den unødvendig(på en skole).
-Å ikke kunne komme inn på toget fordi rullestolen er for stor eller fordi de må hente rampe på en annen stasjon.
-Å måtte ha hjelp for å komme inn på fastlegens kontor fordi rampen på utsiden er for bratt.
-Å ikke komme inn på HC-toalettet fordi det er brukt som lager.
osv. osv
-Å ikke klare å åpne en dør uten hjelp fordi den er så tung og går utover - og kanskje er glatt og en liten helling gale veien i tillegg.
Han har nå sittet i rullestol i mer enn 17 år og han drar ingen steder hvor han vet at han må ha hjelp. Det være seg klesbutikker, hotell, restauranter eller offentlige kontorer.
Jeg tenkte mye på dette da jeg tok Bergensbanen med barnevogn. Vi hadde reservert barnevongsplass i familievognen, og alt skulle være såre vel. Jeg fikk hjelp av konduktør i Bergen til å komme meg inn i familievognen, for der er jo trapper opp må vite, men konduktøren var en smule kjapp. Hun hjalp meg inn i feil ende av vognen ifht. plassen jeg hadde fått, og barnevognen gikk bare akkurat forbi midtgangen i vognen (jeg måtte løfte styret over seteryggene). Og jeg har en smal barnevogn. En annen kom motsatt vei, hun måtte demontere vognen og bære den del for del gjennom. Og det kan man jo gjøre med en barnevogn. Rullestoler har man jo gjerne fordi man har problemer med å gå ...
Jeg sliter bittelitt med å være dratt mellom en soleklar aksept for at universell utforming bør være standarden man bestreber seg mot - og en like klar økende kravmentalitet i samfunnet. Me me me - alle må ta hensyn til MEG - det er urimelig at ikke JEG med mitt xxx-problem skal måtte leve annerledes enn deg! Spesielt når det kommer til endel ikke-dokumenterte "lidelser" som skal tas hensyn til. Lysallergi, el-overfølsomhet, "folk som ikke tåler gluten, men ikke har cøliaki", folk som ikke skal ha karbohydrater, folk som ikke skal ha fett, folk som ikke skal ha garvesyre i rødvinen... :knegg: Jadda, litt tull her altså, men det er vanskeligere og vanskeligere å servere gjester mat gitt! Før spiste man det man fikk, og styrte unna det man ikke likte/tålte - idag må man omtrent ha ringerunde og ha en poll før selskap for ikke å være uempatisk og ikke-inkluderende og ikke-tilretteleggende. (Og jeg mener ikke hyperallergikere altså, for dem vet man veldig godt om.)
Men tanken om tilrettelagte del-løsninger på feks tog og fly må vel være lurt? Jeg har alltid stusset over at NSB har én vogn for hunder/dyr (og tidligere også røyk) - det må vel være bedre å ha én vogn for luftveisallergikere? Som har ekstra renhold og krever legeerklæring ved reise? :vetikke: JEG hadde tenkt at det var lurt, i og med at det er de allergiske som trenger skjerming. Men hva vet jeg - kanskje denne tanken nettopp vil provosere Handicapforbundet fordi den er ekskluderende? :vetikke: Hva er viktigst - å gi allergikere og handicappede muligheten til å gjennomføre ønsker og handlinger, eller å insistere på at dette skal kunne gjennomføres uten spesialbehandling av noe slag?
I ytterste konsekvens bør man vel da tenke at når man bygger hus eller pusser opp hjemmet sitt så bør man tenke universell utforming fremfor egne drømmer og ønsker? :vetikke: Slik at ikke handicappede ekskluderes som kjøpegruppe når det en gang skal selges?
Hmm ...
Jeg tenker mer i retning av våre egne behov, ikke hvem jeg skal tekkes den dagen jeg skal selge. Dersom det ikke passer kjøper må han gjøre noe med det.
Men det kan være lurt å tenke over om man klarer seg uten kompliserte tekniske løsninger om man feks skulle bli sittende i rullestol for en periode. Feks å ha et toalett på oppholdplanet, det er kjedelig med bekken under sofaen når ryggen tok deg-
@Missa: Jeg er fullstendig enig i at man ikke skal drive og tilrettelegge hver eneste fikse idé folk har lagt til seg altså. Jeg kommer aldri til å slå av mobiltelefoner fordi folk mener seg el-allergisert eller noe sånt, og tanter som mener å ha cøliaki og derfor ikke skal ha gluten, bortsett fra når det gjelder knekkebrødene mine da, fordi de er gode.
Men det er jo på en måte en motsatt trend, at folk er blitt mer og mer sympatijunkies, folk finner på alt mulig for å få litt trøst. Og så blir det jo utvannet, det gjør at folk med reell cøliaki, reelle allergier og reelle sykdommer havner i samme bås som de som bare synes at hverdagslivet er litt tungt og kjedelig og gjerne vil ha litt trøst.
Slike regler har man jo i dag, eller akkurat i dag vet jeg ikke, men da jeg ble utdannet til teknisk tegner var det et krav om at man måtte ha mulighet til alternativ oppvarming i tillegg til strøm - det vil si pipe måtte opp. Det er jo også mange reguleringer rundt omkring på hus, men tilbakevirkende kraft på bygninger vil være både utopi og idioti etter min mening. Gammelt er gammelt.
Ellers vet jeg faktisk ikke nok om samfunnet til å vite om dette er et problem eller ikke. Så vidt meg bekjent skal offentlige bygg (eksempelvis kinoer, svømmehaller etc) ha universell utforming, men ikke nødvendigvis næringsbygg eller private boliger. Her i Trondheim er det jo masse gammelt og det gies mye dipensasjoner - trur eg. Jeg kan som sagt for lite om dette.
Man merker jo godt når man er ute med barnevogn at en rullestoltilværelse må være alt annet enn enkelt. Krykketilværelse også. Eller rullator. Det er jo bare å begynne med den fullstendig uforutsigbare busstransporten hvor det ikke er bare enkelt å få plassert hjelpemidler eller å få hjelp. For så å tenke på den fantastiske brøytingen og strøingen av fortau i denne byen, forsøke å ta seg opp de bratte og glatte trappene som tidvis ikke har noen rampeløsning og som krever god armstyrke for å holde seg fast i gelenderet i tillegg til god koordinasjon i beina. På vinterføre altså. Og så skal man inn gjennom den brede døren som ofte må utvides manuelt hvis dette i det hele tatt er mulig, om man skal trille inn med noe bedrere enn en singel barnevogn. Heiser i bakrom hvor man må holde døren i spenn for å komme seg inn og døra er så smal at en OTH sliter med passasjen, man må trykke på knappen kontinuerlig mens man går fra en etasje til en annen for så å holde døren opp i motsatt retning for å komme seg ut. Dette tror jeg ikke er mulig uten hjelp hvis man sitter i rullestol. Cafeer med så trangt mellom bordene at de ansatte blir flakkende i blikket hvis man kommer inn med noe som går på hjul. Dette synes jeg er veldig synd det burde være en selvfølge at alle skal kunne bevege seg fritt rundt omkring. Som noen sa tidligere i tråden, ofte gjelder det bare å tenke på det, og det er en fordel for mange.
Når det gjelder allergier er jeg litt mer delt. Selvfølgelig skal man ta hensyn til de hyperallergiske. I hvertfall innen rimelighetens grenser, det ville være synd om det ikke lenger var mulig å få kjøpt mat med nøtter i fordi det kunne komme en nøttealergiker inn i restauranten. Jeg har også mer tro på å skape allergifrie soner enn å prøve å rense hele samfunnet for alt. Ei allergifri vogn på toget der man ikke kan ha dyrehår på klærne eller parfyme. Allergisikker cafe der det aldri forekommer nøtter eller melstøv. Og at de som ikke er kjempeallergiske ikke kan regne med samme grad av tilrettelegging, da ender man med at summen av tilrettelegging blir så stor at det blir til vesentlig ulempe for alle de andre, og da er det vanskeligere å få forståelse for de tiltak som er helt nødvendige for de som er hardt rammet.
Det gjelder vel å finne en fornuftig balansegang her som så mange andre steder. Det er vanskelig å ta hensyn til alle hele tiden, men det går jo an å forsøke.
Jeg dynker meg ikke i parfyme når jeg skal noe sted - det er plagsomt også for ikke-allergikere. Men skal jeg på fest tar jeg på litt, hvis jeg ikke vet at det kommer noen som er veldig allergiske. (Og ja, jeg forventer at folk gir beskjed om slike allergier).
Hvis brodern (som er veganer) kommer på planlagt besøk, lager jeg noe han kan spise. Men han forventer ikke at jeg har noe liggende i tilfelle han dukker opp uanmeldt.
Det er mye igjen før samfunnet er tilrettelagt "godt nok". Nybygg bør absolutt være tilgjengelig for både rullestoler og svaksynte. Samtidig er det en grense for hvor mye vi skal bygge om av det eksisterende. Et ekstremt eksempel er stabburene på folkemuseet - hvordan ville de blitt med rullestolrampe opp til loftet? Og når vi har to barnehager rett ved siden av hverandre - holder det kanskje at den ene bygges om for å kunne ta imot eventuelle rullestolbrukere?
Hva er en funksjonshemmet person? Er det en belastning på samfunnet som vi må hjelpe så mye som mulig, samtidig som det koster oss så lite som mulig? Eller er det et menneske på lik linje med oss andre som trenger litt andre tilrettelegginger for å kunne fungere og bidra?
Det er et problem blant døve og tunghørte at de utsettes for for lite språklig stimulans, og derfor kan få et fattig språk, forstår færre begreper, og strever derfor mer på skolen, og for å henge med i samfunnet. Et av virkemidlene for å hindre dette er teksting på tv og kino, og teleslyngeanlegg. Det koster veldig lite, det plager veldig få, og det gjør kanskje totalt sett at noen prosent flere klarer å jobbe litt mer og trenger litt mindre hjelp.
Jeg syns vi bør fjerne de aller fleste hindre for at funksjonshemmede skal kunne ta naturlig del i samfunnet. Ta f.eks. vår lokale kommuneadministrasjon. Så vidt jeg kan skjønne, så burde det være ok å jobbe på kontor/i sentralbord når man sitter i rullestol. Dessverre ligger kontorene i 4. etasje med svært dårlig tilgang til heis. Hvis alternativet er at den rullestolbrukeren blir sittende på trygd, så blir jeg gjerne med og spleiser på en heis slik at h'n kan gjøre en jobb h'n ellers er kompetent til.
Selvsagt innen rimelighetens grenser. 10 meter omvei må være akseptabelt. 100 m som inkluderer hjelp til å åpne 5 dører, er ikke ok.
Når det gjelder matallergier: det er klart man ikke kan forvente universell utforming innenfor ernæring. Det ville blitt en stor ulempe for veldig mange. Klart at jeg som har cøliaki setter pris på tilrettelegging, men jeg kan leve med å måtte ringe restauranter på forhånd, instruere venner og familie, og reise litt langt for å få kjøpt brød. Tross alt. Noen ganger er det litt unødvendig lite tilrettelagt, men med litt informasjon og press burde det kunne løse seg. F.eks. kan de fleste restauranter lage sauser med maizena i stedet for hvetemel. Og hvorfor i alle dager brukes hvete som smakstilsetning i enkelte nøtteblandinger?
Ein digresjon, men vår arbeidsplass, som mange andre, har krav om handicaptoalett. Det er vel og bra, sjølv om ingen av dei tilsette nokon gong kan fungere i jobben dersom dei var bevegelseshemma. At rullestolbrukaren som bur innerst i gangen må gjennom fem tunge dører utan døropnar er det ingen som har tenkt på. Men jøss, handicaptoalett for dei tilsette - det er det! Så arbeidsplassen fyller krava om tilrettelegging i offentlege bygg.
Tro du meg, de som har cøliaki, trenger IKKE trøst... Men de trenger mat for å leve, som alle andre, og de fleste av oss vet hvor stor glede det gir å dele et godt måltid med familie og venner (også på restaurant) - livsglede! Med litt tilpasning er det fullt mulig! Er folk så egoistiske at de ikke gidder å gjøre små justeringer, som betyr SÅ mye for enkelte...???
Nå skrev jo nettopp Esme at det er forskjell på folk som har reell cøliaki og folk som "bare vil ha litt trøst". Jeg tror du fokuserer indignasjonen din i litt feil retning. :)
En ting er tilrettelegging og tilgjengelighet, et annet aspekt er hvordan samfunnet vårt fortsatt er med på å stigmatisere mennesker som ikke er innenfor "normalen" (og hva er normal egentlig, men det er en annen diskusjon). Ta et eksempel på stigmatisering gjennom strukturell utforming; handicaptoaletter er nødvendige for veldig mange, og derfor vel og bra at de eksisterer. Eller kanskje ikke? Hva om alle toalett i det offentlige bygg var enten merket med et symbol for mann eller kvinne, og at SAMTLIGE av disse toalettene var tilrettelagt for rullestolbrukere? Noe som igjen sikker ville blitt billigere enn å utforme tre ulike toalett. Da ville heller ikke samfunnet (på dette området) vært med på å gjøre rullestolbrukere til en kjønnsnøytral gruppe mennesker. Min mening er uansett at tilrettelegging forøvrig bør tilstrebes slik at alle har mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med mennesker uten funksjonshemming.
Jeg er enig med deg hvis det dreier seg om en bygning som har 2-3 do. Men det er noe med plassen et handicaptoalett tar som gjør at det ikke er helt forenelig med at alle toaletter skal ha slik utforming, selv om det hadde vært fint med egen dør og god plass også på andre toaletter. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi har kjønnsdeling av toaletter der det ikke er pissoaravdeling, men det blir en annen diskusjon.
Dette er jo et stjerneeksempel på en idé hvor gode intensjoner har gitt helt vanvittige utslag. Dette ville medføre enorme ekstrakostnader som man ikke fikk noe fornuftig igjen for.
Naturligivs bør flest mulig tilbud være tilgjengelig for så mange som mulig, og både fysisk utforming og regler for hvordan et tilbud kan benyttes bør ekskludere færrest mulig, men en viss realisme i forhold til å vurdere om de kostnadene står i forhold til gevinsten som oppnås bør alltid være en forutsetning også.
(Og spørsmålet om i hvilken grad et visuelt kulturuttrykk delvis skal dekkes av tekst som ikke er en del av uttrykket, og som i tillegg ofte er svært skjemmende, skal naturligivs fortsatt være helt opp til den som eier rettighetene til det visuelle uttrykket å avgjøre.)
Forstå meg rett, jeg mener ikke bokstavelig talt at alle offentlige bygg skal innføre toaletter for menn og kvinner (eller unisex for den saks skyld) med tilbakevirkende kraft, over hele linja osv. Men jeg er overbevist om at et regnskap over dette i forhold til nye bygg ikke ville utgjort de store forskjellene som velter lasset. Det ville selvsagt ikke bidratt til å oppheve utfordringer knyttet til rullestolbrukere og (ofte) selvopplevd kjønnsnøytralitet, eller stigmatisering av rullestolbrukere som unormale, anerledes som sådan, men kanskje det kunne ha hjulpet. Og jeg nekter å tro at det koster oss skattebetalere svimlende summer.
Men ta en vanlig toalettavdeling i et offentlig bygg eller et kjøpesenter. Det er en avdeling for kvinner, en for menn og 1-2 handicaptoaletter. I hver avdeling for kvinner eller menn kan det være 5-10 toalettbåser, hver av dem så trange at man omtrent ikke får snudd seg inni der og det er felles vasker til håndvask på utsiden. Kanskje er det ikke så mye dyrere å bygge alle som handicaptoaletter, men det ville utvilsomt ført til færre toaletter totalt og lengre køer da et handicaptoalett tar vesentlig større plass.
Må bare komentere det med hund på fly. For å ha med hund på fly i kabinen må man ringe i god tid når man bestiller billetten. Da ringes det og søkes det om plass til hunden. Kriteriene er ikke over 10 kg, ikke mere en to hunder per fly, og at det ikke er blitt reservert at alergiker er om bord. Så etter at det er godkjent må hunden være i ett sherpa bur. Den skall ha plass under ditt sete, du blir alltid plassert bakerst i flyet. Hunden for ikke lov å tas ut eller sitte oppe på setet i bur eller uten bur. Så hvor er dette skjokerende?? Er du alergisk sier du ifra. Men om du formodning er alergisk tviler jeg sterkt på at noen vill merke at det er hund på flyet helt bakerst under setet i forsvarlig fly godkjent bur!
Jeg ser den, og er overhodet ikke uenig. Det er vel som nevnt tidligere i tråden et avveiningsspørsmål og løsningen blir jo som oftest å finne en rimelig fornuftig balansegang, som tar både økonomiske og menneskelige hensyn i betraktning. Likevel hadde dette vært fullt mulig å gjennomføre f.eks på kommunehus, avisredaksjoner, offentlige kontorer, osv. Og det har stor betydning for de som blir berørt.
La meg tegne et bilde; du er en mann i din beste alder, frisk og rask med et høyt aktivitetsnivå. Så skal du som så ofte før i slalåmbakken, og sikter deg inn på et hopp du har vært på flere ganger før. Så skjer det noe som ikke burde skjedd, du kommer feil ut på hoppet, kjenner i lufta at dette går galt, og lander på rygg. Du blir lam fra midjen og ned. Livet som du kjenner det går i grus. Du må blant annet late vannet ved å ta i bruk kateter, og du lurer på om du i det hele tatt kan få barn. Du går inn i en situasjon det er nærmest umulig å sette seg inn i, og det oppstår ofte utfordringer knyttet til redefinering av hvem du er, inkludert ditt eget kjønn. Så kommer du ut av rehabiliteringsinstitusjonen du har hatt som trygg base ganske lenge, du har perm, og skal innom f.eks. hjelpemiddelsentralen. Der tar ting tid, og du erkjenner at det er snart tre timer siden kateterisering, og du begynner å orientere deg for å finne et toalett som kan brukes. Du ankommer området og erfarer et samfunn som sier at det finnes tre kategorier for kjønn; menn, kvinner og funksjonshemmede. Det virker kanskje som en fordyrende bagatell for mennesker uten funksjonshemming, men for mennesker som er i en slik situasjon, har dette betydning.
Jeg er ikke allergisk selv (men skjønner ikke helt hvorfor det er mot din formodning at jeg kunne være det lillemy01, pelsdyrallergi er ikke sjeldent). Derimot har jeg familiemedlemmer med veldig sterk allergi mot dyr. Så ja, jeg syns det et litt sjokkerende at det er lov å ha dyr inne i flykabinen. Det ville være et mareritt å få pusteproblemer på en flytur. Jeg tror heller ikke alle allergikere tenker på å si fra når de bestiller flybillett, jeg har ihvertfall tatt det for gitt at fly er fri for pelsdyr. Og jeg kan ikke huske å ha sett noen rubrikk for pelsdyrallergi når man bestiller flybilletter på nett.
Her vi bor i USA har alle, absolutt alle, butikker, restauranter, kontorer osv både HK-toalett og HK-parkeringsplasser, ikke bare skiltedd plasser, men med rett størrelse. Mange steder det som det ble foreslått, kun et toalett, som dekker alle formål. Men så er jo ikke akkurat plassmangel et problem her da. :knegg:
Egentlig er jeg imponert over hvor godt HK-tilpassingen er her, veldig mange butikker var også egne HK-kasser (altså lavere kasser, slik at man ser over dem når man sitter i stol). Forøvrig enig i at prinsippet om universell utforming er et prinsipp man bør strekke seg langt for å følge, men det er jo ikke alt som er lett å følge opp, og en del prinsipper kan være motstridende for ulike grupper - rullestolbrukere vs blinde, feks.
For å ikke snakke om utfordringene man får i den eksisterende bebyggelse. Å få tillatelse til å feks drive restaurant i et bygg som ikke har HK-toalett kan være vanskelig. Hva gjør man da? Det nytter ikke om man får på plass doen, om restauranten ligger i tredje etasje, i et gammelt trehus uten heis. Reelle problemstillinge som ikke er uvanlig på en byggesaksavdeling.
Det er heller ikke nødvendigvis greit å få til HK-parkering i trange gater med stigning. Noe man kanskje ikke tenkte på når man valgte lokalitet for feks NAV. Og i trange boligområder med soneparkering - hvor mange parkeringsplasser skal man prioritere. Hvor mange er nok, når man ikke klarer å følge (ønsket) norm? Universell utforming er spennende, men frustrerende og vanskelig å jobbe med i trange, norske byer. :nemlig: jeg har forøvrig vært på befaring i rullestol, sammen med funksjonshemmedes råd, og det var både tankevekkende og deprimerende. Og ganske morsomt. :knegg:
:gaah: det er håpløst å rette skriveleifer langt nede i innlegg på iphonen. Vennligst se bort fra pinlige skriveleifer, jeg er i mild pilllerus i et forsøk på å få til å sove etter eksamen i natt. :rødme:
Det er veldig bra og et krav at det skal være handicaptilpasning. Men dette var jo snakk om å ikke bare ha slike plasser og toaletter, men å bygge alle toaletter (og evt alle parkeringsplasser) i handicapstørrelse. De har vel ikke det i usa heller? Det er en typisk god tanke jeg tror ikke er gjennomførbar i praksis.
:knegg: Her i Texas er nok en standard parkeingsplass på størrelse med en norsk HK-plass, siden bilene her er så himla digre. Men HK-plassene er tilsvarende mye større, eller rettere sagt, de har ekstra plass i mellom. Men nei, alle parkeingsplasser er ikke HK. Det er dog vanlig at hver rad har avsatt de plassene nærmest inngangspartiet, så det er mengder av dem. Mht toaletter så er det slik at engen er alle toalettene tilpasset rullestol, ellers er det eget toalett. Det avhenger litt av størrelsen på stedet.
Men nei, det er neppe mulig i Norge å få alt tilpasset HK. Ikke uten å rive og bygge nytt. Selv da ville de blitt vanskelig pga terrengforskjeller og begrenset plass. Her (staten jwg bor i) derimot hadde det vært null problem, plass har de nok av.
Men jeg må bare tilbake til pelsdyr allergien. Om vedkommmende er så allergisk at h*n reagerer på pels på såpass lang avstand inne i ett bur, at de for pusteproblemer, så må det jo være forferdilig for de å ferdes ute. Jeg mener sitter jeg på tbanen etter å ha vert i stallen feks, med både heste og hundehår på meg må det jo bli riktig ille?? Eller hva med pels klær?? Og helt ærlig så tror jeg at de fleste som er så veldig allergiske sier ifra om det. Og jeg har ofte vert med på å tikke av om en er allergiker når jeg bestiller fly! Men billig selskaper har jo ikke ikke slikt. jeg har reist med hund med: sas, lufthansa, malev, sterling, finn air, grønlandair og norwegian og aldri har jeg opplevd problemer verken hos de andre reisenede, ansatte eller andre vanskeligheter.
Om man blir syk på buss eller t-bane kan man gå av, det er den store forskjellen fra fly. Jeg har ikke hørt om noen som er allergiske mot pelsklær. Det er jo ikke selve pelsen men partikler fra huden som gir allergi så vidt jeg vet. Og det er neppe det samme med en dau pelskåpe.
At du (ett menneske) har hatt endel flyturer med hund uten at du (så vidt du vet) har skapt problemer for allergikere, betyr ikke at det aldri skjer at noen blir syke.
Nå kjenner jeg at jeg elsker deg dypt og inderlig, Polly! :hjerter: (at jeg ikke lengre husker hva jeg skulle rette, bortsett fra den sinnsvake og/å-feilen, se det er en annen sak. :rødme: )
Det er feil at man må sitte bakerst, jeg har vært borti flere ganger at det er plassert rundt omkring. Og jeg har selv sett at hunder har spasert ombord i bånd, helt uten bur. Og er man skikkelig allergisk så spiller det liten rolle på et fly hvor hunden er. Lufta spres overalt.
Og ja, man kan forhindre at det er hund eller katt ombord om man er allergiker om man er obs på det, for det er jamen ikke lett å se på informasjonen om at det kan forekomme. Og jeg tror også, men det er jeg ikke sikker på, så det må jeg ta forbehold om, men kan sjekke med mannen min, at man ikke kan bruke internettbestilling og billettløs reise.
Og dessuten: For nestemann som kommer, så er det jo hår og sånt overalt. Stefaren min er skikkelig allergisk mot katt og han kjenner det godt når det har vært katt i flyet på tidligere flighter.
Man kan ikke bestille billett på nettet og krysse av at man er allergiker nei, man må ringe reisesenteret. Og så må man si ifra når man sjekker inn, det vil si at man må sjekke inn og kan ikke reise billettløst. For om man kommer frem til gaten og det er pelsdyr med, så blir ikke pelsdyret tuppet av flyet nei, da er det for sent, og da får heller den som er allergisk "ta litt ekstra medisin" som damen i gaten så vakkert ga medisinske råd til mannen min.
Dyr kan reise med bagasjen, jeg foretrekker å ha katter i bagasjen hvis jeg har med meg mine. Både fordi jeg da slipper å ta dem ut av buret i avgangshallen for å få dem gjennom sikkerhetskontrollen og fordi jeg oppfatter det som mer skånsomt for dem å reise på den måten, skjermet fra lukter og lyder fra mange ukjente mennesker de ikke kan se når de er i bur under setet foran. Men det er vesentlig dyrere enn å ha dem med i kabinen, og endel dyreeiere er slett ikke enig med meg i hva som er mest skånsomt for dyret for å si det forsiktig.
De kan jo det, det er jo det som er så irriterende, at folk blir dårlige helt unødvendig.
Og det er ikke "bare" å ta medisin så er man ok igjen, for hvert astmaanfall så blir lungene litt stivere, litt dårligere. Hadde man endog informert tydelig om at det kunne være pelsdyr i kabinen og tydelig kunne lett satt allergikryss på bestillingen og rengjort grundig etterpå så hadde det nå vært en ting.
Nå spør jeg fordi jeg lurer, jeg burde egentlig vite dette. Men dyr i kabinen er alltid på bakerste rad, alltid i bur under setet. Medpassasjerene sine ellers kan man ikke kontrollere. Hvis man er veldig allergisk for pelsdyr i en sånn grad at det er uaktuelt å dele kabin med et pelsdyr, er det verre å sitte først i flyet med en katt under bakerste seterad enn å ha en som har kost med katten (og dermed har ganske mye dyrehår i klærne) før avreise som sidemann?
Det virker som endel tror at dyreallergikere bare renner litt øynene og nesa og lett blir kvitt det med å ta en pille. De har neppe sett et heavy katte-utløst astmaanfall med flere dagers ettervirkninger og piping og skraping og tung pust.
Jeg lover at jeg har det. Jeg bare spør om katten under setet bak er verre enn pelshår i klærne hos sidemannen, slike ting interesserer meg både jobbmessig og privat (har katter). For min del kan de godt forby dyr i kabinen, jeg kan ikke se at det er det fnugg bedre for dyrene å være stuet under setet i en støyende flykabin enn å være i dyreområdet i lasterommet. Men som sagt er det mange som er uenige med meg der.
Avsporing: Jeg tror ikke dette stemmer. Den luften som resirkuleres i moderne fly skal være veldig grundig filtrert; og hvis systemet virker som det skal spres ikke bakterier og virus i særlig grad. At flyreiser sprer smittsomme sykdommer er naturligivs udiskutabelt, men det er – i motsetning til hva man skulle tro – ikke åpenbart at det skyldes at smitten spres i flykabinen.
Ben "that's what the filter manufacturers say" Murphy
Det er klart. Noe sier meg at det faktisk vil være verre å sitte ved siden av en med mye dyrehår på klærne, men det kan godt være at jeg tar feil. Uten at det er et argument for å ha dyr i kabinen. Men det er klart, det er jo ofte et mengdespørsmål også for allergener, og den katten i baksetet kommer jo i tillegg til alle katteeierne som er på flytur. Jeg lurer på om det hadde vært mulig å lage allergifri soner i et fly? Noe sier meg at det er vanskelig, men det hadde kanskje vært bedre hvis man hadde forbeholdt en del av flyet for passasjerer uten dyr, nøtter og parfyme.
Mine dyreallergikere blir dårlige av hår som sitter på en genser eller hender.
M blir ofte så astmasyk at en ukes sykemelding ikke har vært uvanlig, etter møte med en katt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.