Uten at jeg vet hvem og hva (hørt på foredrag, nemlig), så er det noen som har funnet ut at man likegjerne kan rekruttere ledere fra WoW-miljøet. Når man har kommet langt nok i WoW må man jo samarbeide om oppgaver og noen må lede dette; og i motsetning til på en arb.plass må de her kunne lede forskjellige type mennesker med forskjellig bakgrunn, kultur, språk etc; og i tillegg uten å kunne benytte seg av å lese f.eks kroppsspråk.
:værsågod:
Og for mye er for mye uansett; er det egentlig så mye bedre at poden bruker 4 timer daglig med nesen i en bok enn at han bruker samme tid foran pc-en? Me think not.
Jeg synes digitale spill er kjempegreier jeg!
Det er lærdom i form av det som mange har sagt her tidligere + at det er forventet at barn skal kunne håndtere en pc svært tidlig i barneskolen.
Forøvrig har min søster også restriksjoner på pc-bruk (eller: ikke bare bruk, de fikk internett nå nylig, faktisk - eldstemann er 19) - Ungene der er ikke tapt i den digitale hverdagen de heller.
Litt pussig å nekte, men ikke akkurat en verdenskrise heller, tenker jeg. - Om dere er bevisst på at barna skal gjøre noe annet (om det så er lære seg å kjede seg) så kan jeg se den om jeg legger godviljen til.
Fordi at spill i mange områder er et sosialt treffsted, på samme måte som fotball i gata var det før. Eldste min på 9 treffer folk hun kjenner på panfu og chatter med de der. I miljøer hvor spille ikke er viktig er det heller ikke viktig for barns sosiale kompetanse (noe bør de lære seg, men det går ann å lære det utenom spill. Her sender de feks meldinger på it's learing. Skype er en metode.)
Synes Kasia sier det veldig fint. :nikker:
Neineinei, nå flåser jeg igjen. også vi som ikke har andre TV-kanaler enn NRK, bortsett fra akkurat nå, for nå har Riks-TV kampanje.
Mannen satt måpende å så på TV-shop i går og jeg anntydet at om jeg fikk en sånn dings (hårfjerneslipespating) til jul, kom jeg til å forlate han :hehehe:
[LEFT]2/3 av norske barn og ungdom spiller elektroniske spill minst en gang i uken.
• Totalt spiller 38% slike spill daglig - blant gutter oppgir 53% at de spiller daglig.
• I gjennomsnitt bruker guttene 1 time og 48 minutter på spill daglig, mens
jentene ligger på 40 minutter.
• Barna selv mener at foreldrene har forholdsvis god kjennskap til spillene de
brukere.
• De aller fleste spiller elektroniske spill alene eller med personer de kjenner. Kun
17% spiller med mennesker de ikke kjenner.[/LEFT]
[LEFT]Når det gjelder utstyret barn og ungdom spiller
på fordeler dette seg i størst grad på PC (74%)
og spillkonsoller (58%)[/LEFT]
Jeg synes denne delen var mest interessant:
[LEFT]45% mener at far kan mye om internett, 26% mener det samme om mor
• I følge barna snakker foreldrene kun noe eller lite med de om hva de gjør på
internett.
• 95% bruker internett hjemme, og det er kun et fåtall av foreldrene som sitter
sammen med barna når de surfer eller sjekker hvilke sider de har besøkt.[/LEFT]
Jeg har prøvd å svare på denne tråden her flere ganger, men premissene for HIs spm forandrer seg stadig før jeg får postet. Er spørsmålet om barn bør ha tilgang på digitale spill som det står i hovedinnlegget, eller er spørsmålet om det er greit å ikke kjøpe DS når barna ikke har lyst på, ingen av kompisene bruker det og heller vurdere å kjøpe det hvis barnet får veldig veldig lyst på når han blir litt større? :forvirret:
At kun et fåtall sitter sammen med ungene betyr jo ikke at de ikke følger med. Jeg sitter ikke sammen med eldste, men hun sitter jo i stua så jeg har oversikt likevel. Og går jeg ut av rommet en stund sjekker jeg ikke loggen når jeg kommer tilbake.
Det står sitter sammen med, ELLER sjekker. :værsågod:
Jeg var på et foreldreseminar om barns digitale hverdag, og både mannen og jeg tenkte at første delen (om digital mobbing v/Barnevakten) var kjedelig og lite nytt. Det var ikke den gemene hop av tilhørere enig i, merket vi i pausen. Det finnes de som ikke har litt peil en gang ...
Ja, men hvis noen hadde spurt min datter om vi satt sammen med henne hadde hun nok sagt nei, selvom jeg absolutt har oversikt. For henne vil "sitte sammen med" beyt "sitte ved siden av". Og de har vel spurt barna i den undersøkelsen?
Litt selvmotsigende. :humre: Jeg synes det er rart at du starter en slik tråd, uten å ville begrunne deres valg. Det blir litt som å starte en diskusjon uten å ville diskutere.
Hos oss har vi litt dårlig samvittighet i forhold til spill. Vi har en ettåring og en femåring, og eldstemann har vel strukket seg til noen få timer totalt med et par josefinespill og Playhouse Disney og den slags på nett. I tillegg til egen bokstavlæringspc fra Fisher Price. Det at det blir lite spill henger nok sammen med at jeg og pappaen ikke spiller dataspill i det hele tatt. Vi kommer nok til å fokusere mer på dette etterhvert, at eldstemann får litt større tilbud på spillfronten. Selv om det nok på mange måter er en fordel å introdusere barna for pc og spill tidlig, så tenker jeg at det ikke antageligvis ikke er noe stort tap for dem at de ikke får det heller. Iallefall ikke før skolestart.
Første gangen dette poppet opp i hodet mitt var da eldstemann var ti år, i 1996. Da var det ikke så mye digitale spill som var poppis men mobil.
Det jeg kom frem til den gangen var at det var faktisk ikke jeg som bestemt om datteren min skulle ha mobil i en alder av ti år, det var sammfunnet. Det er samfunnet som bestemmer, det er utviklingen som bestemmer. Ikke misforstå meg.
Jeg kunne fint bestemt at mitt barn ikke skulle ha noen mobil for min mening var at det var totalt unødvendig. Hun hadde absolutt ikke bruk for den. Eller..
Det var det der med å passe inn da, ikke føle seg utenfor. Kunne være en av gjengen, og ha denne lille duppeditten som var det viktigste i hele verden, i alle fall i ungenes verden :knegg:
Og det er faktisk utrolig viktig for en unge å få lov til å passe inn, føle at de er en av gjengen og ikke totalt utenfor.
Joa, jeg ville ikke at min unge skulle ha mobil, jeg synes det var altfor tidlig. Men, kjøpte jeg mobil. Jadda.
Å joda, jeg fikk også min Robedicappa dunjakke da jeg var 13. Ikke fordi jeg ikke hadde andre varme jakker, ikke fordi jeg trengte jakke, men fordi det var utrolig viktig å ha akkurat den jakken på den tiden, i alle fall her vi bodde.
Og jeg fikk mine Mephisto sko og Levi's bukser. Jeg husker enda godfølelsen det ga, jeg var meg, jeg var in, jeg var absolutt ikke utenfor.
Og sånn har det gått, slag i slag her. Ungene henger med på den digitale fronten her i huset, de og vi har huset fullt. Vi elsker det, ungene elsker det, ungene behersker spill og data som om de var født med laptopvesker og spillekosoller i en sekk på ryggen. Jeg ser absolutt ikke noe negativt i det, mye heller det enn det motsatte.
Og det som er så herlig er jo at alder spiller ingen rolle i den digitale spilleverdenen, ikke her i alle fall. Her spiller gjerne de nesten voksne ungene spill sammen med de aller minste. Nintendo Wii, playstation, psp, ds osv, de storkoser seg sammen. De store lærer de små, og de små lærer faktisk de store også. De samarbeider og lærer, de lærer å lære bort, venter på tur, konsentrere seg maksimalt, de får trimmet kroppen (dansematter og sportsspill) .
Og jeg ser ingenting negativt i å kunne beherske tekniske saker. Å ja, vi begrenser i perioder, hvis noen tar helt av her, men det er ikke ofte det skjer.
Dette ble nok utrolig rotete, sorry, jeg har huset fullt av unger, støynivået er på topp og hue mitt står bare og dirrer.
:løper å setter gjærdeig for å få roet ungene med noe:
Ok, jeg vil meg ikke så vondt at jeg kommer til gå inn i noen debatt om hvorfor. Hvorfor er heller ikke spørsmålet, det er da heller ikke særlig intressant å diskutere hvorfor vi ikke vil ha spill. Å diskutere barns digitale kompetanse og hvordan de skaffer seg den er derimot spennende. :nemlig:
Ok, jeg hadde det stikk motsatt, fikk aldri det som var inn og jeg husker at det var noe jeg syntes var ok. At jeg syntes det var fint å oppdage at man kunne overleve og ha venner uten å ha Levi`s bukser og Hillfiger jakke. Og at man kunne fungere sosialt uten å ha sett den derre serien også.
Vi er en spillfamilie, så det ville aldri vært et alternativ å velge vekk digitale spill. Like lite som vi velger vekk brettspill. Nå for tiden går det mest tid på de nye lego-spillene, men jeg kan godt spille sammen med jentene på wii eller DS. Som Mauser nevner tidlig i tråden er dette nesten utelukkende en sosial greie her hjemme, enten barna sammen eller med oss voksne. Selvsagt kan man få digital kompetanse uten spill, men hvorfor velge vekk en læringsform som er mer lekbetont? :undrer:
Poden har lært seg veldig mye om tall og penger ved å spille josefinespillet på dataen. Han plusser, trekker i fra, ganger og deler som den naturligste ting i verden.
Hverken Far eller jeg spiller spill, bortsett fra med ungene. Det er noe vi har måttet lære oss for at både ungene og vi skal henge med i hverdagene.
Hva snakker venner om, hva gjør de.
Det var tider! Ekstra ømfintlig ble spillene etter x antall kopieringer. Forventningsfulle små rundt den lille reise-tv monitoren, lyttende til lyder værre enn det mest frenetiske modem i evigheter...
Og ikke minst, låne mammas neglelakk så man kunne markere hvor på lydhodet man fikk best resultater. Ah those were the days, nå ble jeg nesten nostalgisk her.
Etter denne tråden ble ting noe moderert her i heimen og laptoppen kom med et LEGO spill. Som mellomste ville prøve i dag. Og det hele ender med at jeg ikke greier å få den jævla lego figuren til å bevege seg, ikke ville den dø og ikke kom jeg ut av spillet igjen heller og måtte tilslutt bruke svenskeknappen.
Så nå er det bekreftet, dataspill er djevelens verk!!
Ah - rookiemistake. Svaret når de lurer på ting inni spillet er: "Hvis du skal være stor nok til å spille så må du løse sånne problemer selv. Det er ikke min hobby."
De blir sabla gode på google, engelsk med mer av det svaret der altså. :blånn:
