I Flokseheimen er det tatt en avgjørelse i forhold til digitale spill.
De finnes ikke her, og kommer heller ikke til å bli innført så lenge vi kan kontrolere det. Det er et valg vi har tatt, for barna våre, basert på hva vi ser rundt oss og hva vi ønsker for barna våre.
Men av og til slår det meg at vi har valgt bort noe viktig?
Noe de burde få ta del i?
Er digitale spill viktig for barns kompetanse på noe vis?
Jeg skjønner ikke spørsmålet tror jeg. Hvorfor har dere valgt det vekk?
Jeg ser ikke poenget i å holde ungene unna noe som ikke er skadelig for dem. Ville du reagert om noen holdt ungene sine bevisst unna bøker? Vi ser på det å mestre digitale medier som like viktig som det å lære seg å lese og bli glad i bøker. Hvorfor? Fordi digitale medier, og herunder spill, er en viktig del av samfunnet. Om ungene går glipp av noe? Vel, de vet i allefall mindre enn jevnaldrende om det og kan ikke ta del i samtaler om det. Vi ønsker at ungene våre skal kunne forholde seg til digitale spill, på lik linje som de skal lære om andre ting i samfunnet. Jeg ville ikke valgt vekk bøker til mine barn, og jeg ser heller ingen grunn til å holde dem helt unna dataspill.
Vi har stort sett gode erfaringer med dataspill, fra ungene har vært i to-årsalderen og oppover. Det vi ser er at de sjelden gidde å spille alene, det er mye mer moro å være to-tre stykker sammen som samarbeider (sosial kompetanse). Det gjelder også håndholdte konsoller som DS, PSP etc. I barnehagen får de eldste lov til å ha med DS hver fredag, og så får de spille i en time. Da sitter det gjerne 5-6 stykker rundt en maskin. Det er et enormt tilbud av pedagogiske og morsomme læringsspill også, på alle plattformer. Læring gjennom lek er effektivt, og digital kompetanse i seg selv er vel et must i dagens skolesituasjon.
Men vi setter grenser for hvilke spill som er lov og hvor mye tid som får brukes, og det har ikke vært noe problem til nå (11, 8 og 2).
Jeg synes det er viktig. Det er endel av det å vokse opp nå (og da jeg var liten også). FDette er kjempepopulært og for barn er det viktig å være deltager i det som de andre jevnaldrende er opptatt av.
I tillegg lærer de seg konsentrasjon, koordinasjon, kjapphet osv.
Men vi regulerer både type spill og menge tid brukt på dette.
Jeg la til litt i mitt svar/spørsmål, signerer det Mauser skriver og konkluderer med at ja, jeg synes de går glipp av noe - ja selvfølgelig lærer de noe av det - og ja, kompetanse på digitale medier og spill er noe jeg ønsker at mine barn skal ha.
Jeg tror vi har tilnærmet fri flyt av spill, men det spilles ikke tjuefire timer i døgnet likevel. Jeg har ikke funnet noen grunn til å sette grenser, for det kan gå dager imellom at det spilles. Men såklart, går det ut over andre ting som skal skje her, så sier mor stopp.
At det gir kompetanse på data er det ingen tvil om. Jeg har blitt forbauset selv, og ikke minst hvor enkelt hun har svitsjet mellom ulike operativsystemer i flere år allerede.
Forresten så har de spilletid på skolen (læringsspill på pc), og de siste timene på fredager får "de store" på SFO spille Wii - populært.
Personlig syns jeg det er bedre med dataspill enn passiv tv-titting. De fleste spillene datteren min på 6 spiller har dessuten et pedagogisk tilsnitt, så jeg ser ikke noe problem der.
Det jeg lurer mere på er hvor gammel er hun når hun knuser meg i Battlefield :)
Viss det er snakk med spill til pc, playstation ,nintendo osv....
Vi har ikke valgt det bort for å si det slik, og iallefall ikke etter fylte 4-5 år. Før den tid er det greit nok..
Ser at det faktisk kan vere utrolig lærerikt, men det spørs jo litt hvilken type spill det er snakk om? Vi har litt av begge deler, og ser at eldstemann har lært veldig mye faktisk, feks Josefine eller spåk-spill til pc. Har også playstation og nintendo ds.
Ellers har vi begrenset spillingen, så det er ikke snakk om å få spille timesvis eller hver dag.
"- Spill kan være en del av en sunn oppvekst om de har fornuftig innhold. De kan være positive med tanke på konsentrasjon, de kan trene finmotorikken og de med et godt pedagogisk opplegg kan man faktisk lære noe av. Det er imidlertid viktig at foreldrene setter seg inn i hva barnet spiller, sier professor i pedagogikk", Stein Erik Ulvund, til Barnetid.
I samme artikkel ramses det opp noen argumenter for å la barna spille:
Mestring
Øye-til-hånd-koordinasjon
Hjernetrim
Språk
Kunnskap
Sosial komptanse
Og det viktigste argumentet for min del, er at det er kjempegøy.
Jeg syns det er sært å velge bort digitale spill på barnas vegne i 2010, det må jeg innrømme.
Jeg skjønner ikke hva det skal være godt for, men meg om det.
Det finnes uhorvelig mange typer spill, og mange av de er veldig lærerike. Jeg syns også det er viktig at barna lærer å bruke digitale medier og blir ordentlig trygge på det, og digitale spill er en flott introduksjon i så måte.
Lek og lær er et fint begrep.
Så lenge man har kontroll på typen spill og at det ikke tar over for annen type lek (at de kun spiller hele tiden) kan jeg ikke se hva ulempen skulle være. :vetikke:
Vi har ikke valgt det bort, men vi bestemmer tidsforbruk og hvilke type spill de får spille. Det er gjennom forskning vist at unger som får spille er flinkere til å konsentrere seg på skolen. De opparbeider en god øye-hånd koordinasjon og reflexene blir kjappere. Alt med måte ;)
Jeg tror det er både fint og viktig å begrense både spilling og tv-tid, men i dagens samfunn så tror jeg det er en grei sosial faktor. Jeg tror det er bedre å begrense det enn å nekte det, men igjen bedre å nekte det enn å la barna ha masse tilgang.
Ja jeg synes ungene blir gode motorisk, strategisk, teknisk, og også i forhold til arbeidsdeling ved bruk av dataspill. I tillegg er det jo fryktelig gøy, mange spill har et pedagogisk tilsnitt som det nevnes over i tråden, og spiller de på datamaskiner så blir de også kjente med operativsystemet de forholder oss til.
Så kan man se litt på bieffekter av spill (sosiale elementer). Man kan lett få barn som føler seg litt utenfor og ikke inkludert i den ganske så hverdagslige spillpraksis som er i dag. Selv om de kan spille hos andre, så vil de gjerne bli for urutinerte og dårlige til å ha nok glede av det, og sjanse til å hevde seg. For skal man bli god i et spill så må man da få lov til å spille det i ny og ne. Så enkelt er det med det. :) Barn (som voksne) opplever jo stor glede ved å stadig utvikle kompetanse, om det så er knyttet til utfordringer til brett som skal løses. Noen foreldre blir litt perplekse når jeg nevner det. Åssen skal de bli gode hvis de ikke får spille noe særlig? Tanken har liksom aldri slått dem, for en del voksne vurderer ikke barnas motivasjon som viktig i forhold til bruken. ;)
Hvis de ikke får tilgang til en datamaskin og Web/dataspill så vil de jo bli litt sånne "boblebarn" etter hvert som ikke har oversikt over hva som finnes og hva som er mulig. De mister på en måte en del av dagens barnekultur, som jeg mener betyr noe i forhold til å føle av man er en del av og inkludert i "det som skjer". Digitale medier det være seg Playstation, PC, mobiltelefoner, mp3-spiller, et.c. er en del av hverdagen, som jeg ikke ser noen grunn til å ikke presentere dem for, men mer la være en naturlig del til sin bruk. For oss er det så naturlig å ha det og kunne bruke det, at det verken er behov for regler eller spesiell styring av dette. Det er ikke gjort til noe spesielt. Det er bare en del av vår sosiale praksis.
Pffft, holde dem unna Wow? Hvorfor det, så lenge man evner å begrense spillingen deres? Jeg spiller Wow, om kveldene når ungene er lagt, og det har jeg gjort i mange år. (Jeg var alene med ungene en lang periode og var stuck hjemme hver eneste kveld likevel). Ikke er jeg som de galningene i dokumentarene om spillegalskap, jeg har ingen problemer med å velge det vekk til fordel for hva som helst annet, men jeg ser ikke at dette er verre enn å sitte og glo foran tven hver kveld. Min beste venn spiller også, og vi surrer rundt og har det moro for oss selv, noe som gjør at vi har mye mer kontakt enn vi hadde hatt dersom det kun var når jeg tok opp tlf eller dro på besøk en gang i blant. Nuvel, jeg er nå voksen så min spilling er vel ikke en del av diskusjonen.
Barna mine har nettopp spilt Wow i en time (30 min hver). De er 8 år, og har ikke peiling på engelsk eller hvordan man egentlig spiller det, men de roter nå rundt og er fryktelig engasjerte. De ser at jeg spiller, og synes det er stas, så jeg lar dem leke seg litt med spillet en gang i blant. Hvis de blir glade i mmorpg-spill når de blir større så kommer jeg til å la dem spille på egen konto, men selvfølgelig begrense spilletiden, og følge med hvordan de oppfører seg i spillet i forhold til netikette og hvem de snakker med i spill. Det ER veldig mye å lære av et så stort og omfattende spill som wow, det er jo et nettsamfunn med normer og regler såvel en kilde til å lære engelsk og "leet".
Klart det finnes barn, ungdommer og voksne som spiller dette MYE mer enn det som sunt er, men det ER ikke normen og der tenker jeg at det er flere faktorer enn spillet i seg selv som fører til avhengigheten.
Ja, det vil jeg påstå. Ikke minst sosialt sett, da dette er en form for lek for barna, og jeg vil tro litt eldre barn vil bli ganske så utenfor hvis de ikke kan delta i samtaler om og lek med slike spill.
Dessuten - i går spilte vi Lego Batman på Playstation vi tre her hjemme. Og hadde det kjempegøy, og til tider sto vi i sofaen da vi jobbet som verst. Nå i ettermiddag har vi spilt brettspill, Den forsvunne diamant. Kjempegøy det også, på mye av den samme måten som i går. Jeg synes ikke nødvendigvis dataspill skal ha en lavere rangering som kvalitetstid enn andre aktiviteter. Men ja, det er jo stillesittende og man kan bli veldig hektet på et spill, så det må begrenses. Men det klarer man jo når man bare er bevisst problemstillingen.
Her i huset har de tilgang på pc,wii, DS osv. men det er vi foreldre som styrer hva de spiller og hvor mye. Vi har faste spilledager og tidsbegrensninger også disse dagene.
Wii har gitt ungene masse sosial morro også, stua er stadig full av glade gutter som spiller sammen. Pcn har blitt en døråpner for eldstemann for å lære å uttrykke seg skriftlig, han er moderator på et barneforum og elsker jobben.
Om vi skulle nekte ungene digitale spill og dupeditter føler jeg vi hadde satt dem tibake i utviklingen rett og slett. De hadde jo falt av i forhold til venner og følt seg veldig utenfor i samtaler.
Utenfor tema, men allikvel en digresjon:
Jeg har selv vokst opp med foreldre som nektet meg annet enn hjemmelagde og "riktige" leker. Jeg hadde ikke vondt av det, for all del, men samtidig husker jeg godt at det eneste jeg brydde meg om når jeg kom til andre var Barbiedukkene og plastikkponnyene. Som jeg drømte om sånt, men visste at det aldri ville komme på tale. Det ble faktisk veldig sårt etterhvert.
Enig med resten. Men hva mener du med digitale spill, mener du bare online-spill, eller alle slags dataspill?
Eldste her ble forresten anbefalt tv-spill av optikeren :sjokk:, det kunne visstnok hjelpe med å korrigere synet på sikt. Var sambo som var der med henne, så jeg har ikke mer detaljer enn det.
Ellers er jeg tilhenger av alt med måte, og det inkluderer alle slags spill, til og med WOW om de skulle ønske det.
Man fratar dem både å vite hva alle andre snakker om og å delta i den aktiviteten som er felles for de andre barna ved å ikke gi dem tilgang på sånt. De trenger også å få prøvd seg på digitale verktøy etterhvert, og det er en stor fordel å ha trent opp litt fingerferdighet og tekninsk tankegang i tidlig alder. Men samtidig er det viktig at det ikke overtar helt. Jeg tror nok spill har evnen til å frata barna noe av den naturlige trangen til fysisk utfoldelse ved å være såpass stimulerende som det er, de får ut energien og spenningstrangen gjennom fingrene istedenfor å bruke hele kroppen. Tror jeg. Men det er ikke et argument for å ikke gi dem tilgang over hodet, men for å begrense dem om det er nødvendig.
Jeg greier ikke å finne ett godt argument for at de ikke skal få tilgang til spill over hodet.
Samme her. Vi lever i 2010 og følger med i tiden både digitalt og ellers. Tidligere var jeg feks. helt imot mobiltelefon til barn, nå ser jeg nytten av det og vil gi min datter telefon snart. Hun vil ikke ha selv enda, så vi venter litt, men nå begynner hun å gå hjem alene fra SFO og låser seg inn selv før vi kommer hjem fra jobb, så da er hun endel alene uten telefon og det synes jeg hun bør ha.
Vi spiller endel sammen her i huset, det er kjempekoselig, og eldste lærte seg endel matte av et Josefine-spill. Minsten har lært seg å telle og enkelte bokstaver av slike spill. Men de kan jo lære det av bøker også altså, selv om det sikkert ikke er like spennende. Jeg tror ikke unger dauer av å ikke spille, men jeg er ikke enig i at spill er "djevelens verk" men heller at det kan være nyttig å bruke det så lenge det ikke spilles altfor mye.
Som de over her så synes jeg dere er litt sære ja, lurer på begrunnelsen for valget deres? :undrer:
Jeg syns også at de bør ha tilgang på dette, men om det tar helt av og ungene ikke gjør noe annet må det selvsagt begrenses. Å bannlyse slike spill totalt blir litt som å bannlyse tv totalt også, som en del hippier gjorde på 70tallet. Tror ikke det førte så mye nyttig med seg egentlig, og barna følte seg utenfor.
Jeg har sett studier som tyder på at det er flere mønstre av aktivitet blant barn og ungdom, og det er en god del av de som driver mest med dataspill også er blant dem som driver med fysisk aktivitet, blant annet. Altså; de som er aktive er gjerne aktive i mange ting. Så det er ikke slik at digitale spill er roten til alt ondt her i verden akkurat.
Vi har bevisst valgt å ikke ha noen spillkonsoller hjemme. Hverken håndholdte eller andre. Vi har pc og ungene har tilgang til spill der og jeg ser ingen grunn til at heimen skal flomme over av spill. Vi har også et barn som blir veldig høy på spill og da er det å ha begrenset adgang en måte å regulere ham på.
Om de går glipp av noe? Nei, det føler hverken vi eller barna (de to eldste er tolv og fjorten og klarer fint å uttrykke det selv). Og de er ikke mindre fysisk aktive og aktive på fritida selv om de ikke har tilgang. De mestrer også godt pcen som digitalt vektøy i skolen. Powerpointpresentasjoner, bruke ulike skriveprogram, billebehandlingsprogram etc har aldri vært noe problem.
Vi voksne vurderer fortløpende om vi skal anskaffe oss spillkonsoller, men foreløpig er det ikke høyt oppe på lista.
Enig med røkla, jeg finner ingen gode argumenter mot spill, men jeg finner selvsagt mange gode argumenter for begrensning av bruken (dersom det ikke regulerer seg selv). (Argumentene for er allerede listet opp, jeg stemmer i.)
Jeg synes at det er viktig for mine barn at de har tilgang på digitale spill, ja.
Hvorfor? De liker det. Rett og slett. Jeg ser ingen grunn til å nekte dem noe de virkelig er kjempeopptatt av bare fordi at fordi.
Jeg har valgt en helt annen strategi enn mange andre. Mine har et relativt stort utvalg spill. De har det meste av spillkonsoller, jeg tror kun det mangler psp og xbox, resten har vi nok. Og med veldig mange spill.
Eksperimentet var å se hva som skjer når de rett og slett har så mye at de må velge bort noe. Og hyggelig nok - de valgte raskt bort voldsorgiene til fordel for andre ting.
De får ikke spille døgnet rundt da. Selvsagt ikke. Men når de først skal spille så får de spille det de syns er gøy.
Også wow.
Også lurer jeg veldig på hva "det merkes at han har tilgang på wow :himle:" skal forestille å bety? Snakker han mer om dverger enn andre barn? Bedre engelsk? Tillegger du wow automatisk de sidene du syns er rare ved dette barnet eller hva?
Jeg og eldste storkoser oss med Super Mario på Wii. :hjerter: Det er "vår ting", og muye mer aktivt og gøy enn å sitte og glo på tegnefilmer. Jeg skal også kjøpe litt flere aktive spill der vi bruker hele kroppen, sånt er jo knall.
Ja, jeg vil påstå det har noe å si for kompetanse og sosialisering - samfunnet vårt er digitalt på flere områder og jeg tror barn som skjermes fullstendig for slike media, på et vis faller litt i mellom. Jeg ser ikke nødvendigheten av å skjerme mot digitale remedier og media, tvert i mot. Men at man skal ha litt kontroll på utstrekning av bruk, begrense mm. - det er en annen, og viktig sak! :nemlig:
Jeg syns det er relevant for diskusjonens skyld, Floksa. Jeg syns faktisk det er litt frekt å be om alle andres grunner, og ikke ville fortelle om egne. Hvertfall når nektingen kommer i etterkant.
Jeg syns det er viktig at barn har tilgang på digitale spill. De må ikke nødvendigvis eie alt selv, og jeg tror rett og slett ikke på at man kan opparbeide seg samme kompetansen på annet vis.
Jeg synes det er litt sært å ikke fortelle hvorfor dere har valgt det bort. En ting er hvis man svarer i en diskusjon, men det er jo du som har startet denne.
Jeg tror ikke de tilegner seg noe gjennom spillene som det er umulig å tilegne seg på annet vis nei. Det eneste er at de blir flinke til å spille, noe jeg egentlig ikke synes er viktig. Annen digital kompetanse tenker jeg at de kan lære på annen måte.
Derimot forstår jeg at spilling nå er viktig for det sosiale. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men siden det er sånn tar vi konsekvensene av det slik at storebror nå er iferd med å få en DS i en alder av 5,5 år. Jeg synes ikke det er så halvgalt siden han er såpass gammel, jeg hadde aldri tenkt han skulle holdes unna til evig tid, men jeg skulle fremdeles ønske det ikke var en selvfølge at en på 6 år hadde en DS.
Jeg synes faktisk det. Det er like sært og rart som de som valgte vekk TV på 80 og 90-tallet, det gjør at barna blir utenfor på en arena som er viktig. Og like rart som å si "Her har vi valgt vekk ballspill".
Tja, en del av dem er veldig lærerike. Ellers er det en fordel å være god på tekniske ting. Sønnen min har brukt PC alene fra han to år gammel, han logget seg inn og startet forskjellige spill alene, og jeg ser at han har blitt veldig flink egentlig. Lært seg mye engelsk synes jeg også, nå når han er fire så surfer han rundt og finner mye selv, skjønner spillinstruksjoner og lagrer og skriver ut. Han hadde sikkert lært seg det senere også, men jeg tenker jo at om skolen skal stå for all opplæring på data, så blir han ikke noe spesielt flink nei.
Seriøst? Jo jeg synes faktisk det er interessant å høre hvorfor dere har valgt det bort. Du spør jo oss om vår mening. Man bør jo kunne begrunne det man sier.
Mitt svar direkte på dine spørsmål forøvrig, Floksa:
Ja, jeg mener dere har valgt bort noe som er blitt viktig, noe de bør få ta del i. Vi kan like det eller ikke like det, men sånn er det. Men viktig for den digitale kompetansen, nei, ikke spesielt tror jeg. Ikke for den digitale kompetansen man trenger i alle fall. Det er jo en aldersgreie her også. Jeg synes det er særere å holde en 12-åring unna slike spill enn en på 3.
Hovedsakelig går det på tidsbruk. De er lykkelig uten pr i dag og vi ønsker ikke å innføre det. Men fanatiske er vi ikke, alle tre spiller litt på mormors ipad.
Er ikke World of Worldcraft et avansert spill med veldig mye nedplaffing av individer?
Jeg er generelt motstander av spill med skyting og vold.
Også litt skeptisk til Star Wars, fordi det er mye fokus på skyting.
Vi har foreløpig holdt igjen på spillkonsoller, eldste er snart 6. Men ser jo at de fleste kompisene har, og han spiller der i blant. Da har jeg jo ingen kontroll på hva han spiller, så det er et poeng i forhold til å gå til anskaffelse av egen spillkonsoll. Selv om jeg syns at vi som foreldre kan spørre vennenes foreldre om hva som blir spilt, og evt si ifra at vi ikke ønsker skytespill/følger aldersgrense på spillene.
Jeg er litt back-to-nature som person, så i utgangspunktet er jeg motstander av digitale spill pga konsekvensene det kan ha - som jeg ikke skal komme innpå her. Dessuten er min sønn ganske hekta på tv (her har vi sperret cartoon network pga junkfilmene), så jeg vet han lett kan bli hekta på spill.
Syns forøvrig det er litt urovekkende og tøvete argumentasjon at "alle andre har det, og mitt barn skal ikke føle seg utenfor" så gir man seg på noe man egentlig er motstander av.
Det er vi som foreldre som må ta ansvaret, og det er lurt å tenke seg godt om. Men vi er vel klar for en DS i 6-årsgave til pjokk, vil jeg tro. Kan være fint å roe seg ned mellom skole og middag, f.eks.
Jeg synes man bør ha begrensninger på hva slags spill man kan spille, og hvor mye tid man får lov til å bruke på det. Ellers synes jeg at det å holde barn borte fra digitale spill er litt slik "stikke hodet i sanden"-politikk.
Vi lever i en digital virkelighet. Man trenger digitale feridigheter i dagens samfunn. Er det ikke naturlig at barn leker seg til den kunnskapen?
Jeg synes dataspill er mye bedre for barna enn TV-titting. TV er passiv underholdning. Spill er lærerike og stimulerer bl.a. kreative evner. Men som sagt - man må se an spillene litt.
Snuppa fikk DS nettopp, og jeg er imponert over hvor mye den kan brukes til. Hun bruker vel så mye tid på å lage tegnefilmer, ta bilder og bearbeide disse, ta opp lyder og leke seg med dem osv osv Det kan man også gjøre på PCen, men det er vanskeligere å få til. På DSen er helt lagt opp for barn. Skjønner overhode ikke hvorfor man skal nekte barn slikt.
Jeg tror ikke barn får noen kompetase via digitale spill som de ikke kan få andre plasser. Man får like mye øye-hånd kordinasjon av å hekle som av å bruke joystick. Problemet er vel heller at jeg - som nesten er 40 - er jo forholdsvis ung på hekletreff. Digitale spill brukes også som sosial samspillsarena, og den biten er vanskelig å erstatte med hekling. Men det er stor forskjell på miljøene - i noen miljøer er kanskje fotballen mye viktigere enn digitale spill?
Jeg spiller WOW. Jeg bruker mer tid på FP for å si det slik. :) Mulig jeg burde holde ungene unna FP? :gruble:
Men floksa, dere har jo pc? Regner jeg med i og med at du til tider er på fp. :knegg: Får barna tilgang til denne da? Jeg tror nemlig ikke det er nødvendig for dem på noen som helst måte å eie alt av spill og konsoller, men at man i hvertfall i skolealder får sjansen til å eksperimentere og lære seg pc som verktøy, lærer seg å innhente informasjon og lærer seg å håndtere den som underholdning og sosial arena. Både fordi det er forventet fra skolen, fordi det er viktig å få dette med seg mens man lærer basisferdigheter raskt som barn og fordi det er i denne perioden vi som foreldre har muligheten til å påvirke nettvanene deres og lære dem nettvett.
At man ikke velger å bruke tid og penger på nintendo ds tror jeg nok fint man overlever, selv om de barna som ikke har sånt hjemme ofte ikke er til å rikke fra spillene når de er på besøk hos kompiser. Altså er foreldrene mer prisgitt andre foreldres spillekontroll.
Jeg tror ikke lengre at TV er det store samlingspunktet. Alle trenger noen arenaer hvor man kan bedrive litt chit-chat, været, nyhetene etc Spill kan være en slik arena. TV kan også være det. Men jeg tror spill har overtatt mye for TV. På samme måte som TV har overtatt for radio. Jeg vet om mange som liker å høre på radio, men radio er ikke en snakkis for å si det slik.
På en PC er jeg veldig for styrt bruk. Det er litt skumlerer i forhold til hva de kan surre seg inn på. Når det gjelder spillkonsoller mm så blir jo det også styrt av oss. Vi bestemmer hva slags spill de skal bruke, og hvor mye de spiller. Jeg synes de bruker veldig lite tid på det egentlig.
Floksa da. Ikke har du dekket alle grunner - mine grunner har du ikke dekket. At barna mine får fordi de liker det. Og ikke snakker du sant heller. Får åtteåringen laptop så har han spill. :knegg:
Jeg har et barn som ikke er særlig interessert i digitale spill. Hun har DS og spiller sporadisk på den, men det er ikke der hun bruker tiden sin. Allikevel er hun kompetent til det meste. :jupp:
Hun bruker nettet endel. Det er mulig noe av det går i kategorien spilling, men stort sett er hun på farta og bygger opp sin sosiale kompetanse rundt i nabolaget. :knegg:
Har hun spill for sitt interesseområde og aldersnivå/utviklingsnivå?
Konstaterer bare at en del har kjøpt DS, eller andre ting, til sine barn, men så konstaterer at de bruker den lite - og det er kanskje ikke så rart når de har veldig få spill og kanskje spill som ikke er av interesse for dem.
Jeg var kanskje litt upresis. Hun liker å spille på den og har morsomme spill, men hun prioriterer ikke det foran andre ting hun syns er morsomt.
Forøvrig har hun spart til den selv og valgte det samme spillet alle vennene velger. Super Mario Galaxy. Gøy for meg også siden jeg spilte endel timer Super Mario i hina hårda. :p
Men hvis man skal nekte barna noe de ønsker seg og som man har råd til og som er en viktig del av barne- og ungdomskulturen, så bør man vite hvorfor man nekter barna dette. Er det prinsipper, synsing, faktabaserte opplysninger om at det er skadelig osv.
Jeg tror ikke du, Amelie, ikke har tenkt på dette, jeg bare siterer deg for å få frem et poeng, for jeg minnes diskusjoner på når skal barna få mobil, der noen og enkelte ( :) ) ikke skulle gi barna mobil før de ble 16, for det hadde de ikke bruk for. Det er én ting å begrense bruk av spill/tv/dyre merkekær/fest på lokalet osv, noe helt annet å innta amishholdning og si at dette liker ikke vi (eller kan vi ikke nok om), så da skal ikke barna våre drive med det.
Jeg mener at det å ha tilgang på digitale medier for barn i oppveksten er viktig. Ikke fri flyt selvfølgelig, og vi også styrer hva de får tilgang på og ikke, men i forbindelse med både kontroll, motorikk, læring og lek er det kjempeviktig. Det er en digital verden vi lever i, og det vil ikke forsvinne igjen for å si det sånn. Det vil vel bare utvikle seg enda mere.
For oss som har ei som sliter på skolen så er div. lærespill og også andre spill gull verdt, for det er noe hun synes er moro. Det synes hun ikke om å skrive og lese i en bok. Men ser jo hvor mye utbytte de mindre ungen har av det også.
Sånn for debatten sin del er det VELDIG fristende å si at dette er noe vi har valgt av relgiøse grunner. Vi er slatanister og vår gud Slatan, mener at digitale spill er en av de 311 døds syndene.
Da regner jeg med at vårt valg respektees og at mine sønner kan gå i bursdag og på nabobesøk og at disse familiene legger til rette ved å rydde bort alle digitale spill, slik at mine barn kan føle seg hjemme :nemlig:
Floksa: Ungene dine har garantert prøvd digitale spill hos venner? Jeg tror at noe av det som skjer ved å nekte dem det hjemme er at du vil se de veldig lite etterhvert og de vil være veldig mye hos venner. I tillegg så holder de det skjult for deg fordi de vet hva du mener om det og vil at det er forbudt hjemme. Det kan også gjenspeile seg i andre ting etterhvert sånn at det også er andre ting de vil holde skjult for deg. Det er viktig å ha en åpenhet og tilpassing etterhvert som de vokser opp. Til og med i skolen helt fra 1.klasse så er data en del av opplæringen, også når det gjelder enkelte spill.
Heldigvis er vennene av typen som heller leker i sandkassa, kjører leketraktor, bygger lego, klatrer i trær og leker gjemsel, enn å sitte forran en skjerm. Har vi besøk, eller er på besøk er ikke 10 timer frilek noe problem :)
Og vi har da ikke noe forbud mot data spill, vi har tatt et valg om at vi ikke skal det hjemme.
5 åringen her har vel spilt på pc (type Josefine og Sofie) et par år nå. Hun synes det er gøy, men hun gjør det ikke veldig ofte. Hun fikk også en DS til 5 års dagen sin, den spiller hun lite på. Hun har flere spill også, men hun spør heller om jeg kan lese ei bok for henne, istedet for å spille på DS. :vetikke: Så hekta er hun ikke.
Hun spiller også noen spill som ligger på NRK super sine sider.
De har også diverse spill i barnehagen.
Jeg synes det er helt greit at barn ikke har DS, PS og alt det der. Men jeg tror det kan være viktig at de lærer seg å bruke pc som et verktøy, og da finnes det jo mange fine spill de kan bruke.
PS! Det går an å ha en laptop uten nettverkskort hvis man ikke er interessert i å ha ungene på nett, men at de skal bruke maskinen til feks skolearbeid.
Vi har masse digitale spill: PC-er på nett, WII, DS og noen småting, en hello-kitty jukse-PC blant annet og PC-spill. I tillegg har vi snakket om å kjøpe PS3 til jul (men nå tror jeg det blir lamper i stedet. Jeg sier som BM, de får strøm, det må da holde. :nemlig: )
Jeg syns hele diskusjonen blir kårni når man først spør om barn bør ha tilgang på spill, og det deretter kommer frem at barna ikke ønsker dette selv, ikke er i et miljø hvor andre har spill og at det slettes ikke gjelder tilgang, men om man skal ha det hjemme. Hvis heller ingen av barna rundt har spill, så skjønner jeg heller ikke argumentet med at det er basert på hva man ser rundt seg.
Hvis barna ikke ønsker spill, så er det vel ikke noe problem?
Har man en pc, så regner jeg med at man har internett også, betyr det at man nekter barna da å gå inn på sider som Salaby og Barne-TV?
Om de kommer hjem med et ønske om å spille, så får vi ta det som det kommer. Å finne nettspill ser jeg mer på som utvikling av digital kompetanse, enn å spille. Og blir det en tidstyv så får vi ta tak i det da.
Det er ikke værre. Vi er ikke fanatiske, men jeg blir trist av en del av det jeg ser rundt om. Og slik ønsker ikke vi å ha det.
Floksa, jeg syns dette ble en av dine typiske diskusjoner, hvor du kommer med en problemstilling, som etterhvert viser seg å være helt anderledes enn hva du opprinnelig sa.
Ja, men det er jo mye nyttig på nettet også, så det kan jo brukes til skolearbeid? Eldste her bruker f.eks hjemmesidene til skolebøkene mye. Det er mye bra de går glipp av uten nett-tilgang, og det er viktig at ungene lærer seg å hente inn info fra nettet.
Jeg mener de bør det, etter en viss alder.
3-4-5 - åringer osv trenger hverken ds,pc eller andre spillkonsoller mener jeg, men når de er i skolealder så syns jeg de bør få ha tilgang.
Hjemme hos oss hadde vi snakket høye om det om fjortenåringen ville bruke egne penger på det. Det ville jo likevel være vi som styrte bruken selv om hun betalte.
Jo, jeg ser den, men har inne synes jeg å merke ( og en poll viste vel også det) at ALLE unger har tilgang på egene spill konsoller, at 4 åringer har spill som favorittleke, at spill brukes for å roe ned:confused:
Og da hender det at jeg lure på om vi burde kjøpt DS (ok, jeg aner jo ikke hva det er for noe :knegg:) til alle til jul. For selv om de ikke savner/ønsker seg dette pr i dag, så lurer jeg da på om de går glipp av noe. Og så langt, med det regime vi har, ser jeg ikke at de gjør det. Går glipp av noe altså.
Dette er jeg helt enig i og jeg synes 3dje klassingen her har alt for lite data og natt relatete ting på skolen. Derfor får han nå laptop, for digital kompetanse, nettvett og lignende er VIKTIG i 2010.
Som mor vil eg hevde at det er greitt å droppe digitale spel, om dei får digital input på andre vis. Men som (digital) pedagog vil eg seie at borna risikerer å gå glipp av ein del sosial kompetanse, kreativ storytelling, interaktiv dramaturgi, motivstyrt aktiv problemløysing og å mangle den intuitive digitale kompetansen under huda. Så får ein som forelder vurdere kor viktig ein meiner den kompetansen er. Til sjuande og sist handlar det om å ta bevisste val - og å ikkje la seg skremme av fordommane mot digitale spel.
Valdsspel er forbode i vår heim også. I alle fall så lenge con-lista er lenger enn pro-lista.
Og m.t.p. tidsbruk: det er i allefall vanskeleg å styre tidsbruken når tenåringen/den unge vaksne ENDELEG får tilgang til digitale spel, enn å lære ungane god bruk frå tideleg alder.
Jeg synes det er viktig å la barna "følge med i tiden" og ikke bli akterutseilt i forhold til samfunnet forøvrig. Derfor synes jeg det er feil å velge bort denne biten.
Selvsagt må man jo styre det litt ang. type spill. Det er så mange pedagogiske spill der ute som er veldig lærerike for ungene, og det å frata dem denne muligheten synes jeg ikke er bra. Så jeg er vel enig med flesteparten av "røkla" her, som noen kalte det. :)
Hva er annerledes?
Jeg lurer på om digitale spill er viktige for barns kompetanse på noe vis.
At flere tolket HI til at vi lever på amishvis, og har bannlyst Josefine og ofret Mario på fruktbarhetens alter får stå sin prøve.
Jeg er ikke noen anti-nett menneske (skulle ha tatt seg ut, hva hadde jeg gjort her blant annet. :humre: ) Jeg bare påpeker at selv om Floksa sine barn får en PC, så betyr ikke det at de automatisk er på nett. Man kan begrense de teknisk hvis man ønsker det. Personlig er jeg mye mer tvilende til fri internettilgang enn spill i seg selv.
Tror det er mange her inne som ikke har det også. FP er ikke RL heller, så om alle hatt det her inne hadde ikke betydd det samme som at det var vanlig at alle 4 åringen i Norge hadde DS.
Floksa: Det forekommer meg at du starter denne diskusjonen for å finne argumenter for å forsvare valget ditt, og at svarene her ikke nødvendigvis var de du ønsket å få.
Som svar på spørsmålet ditt: Ja, digitale spill er viktige for barns kompetanse, både sosialt og ellers. De begynner med data på skolen i første klasse. Jeg hadde ti ganger heller valgt bort tv-en enn digitale spill for ungene. Tv-en er en adskillig større tidstyv, og passiviserer ungene, i motsetning til spill.
Det er i tillegg stor skilnad på at barnet sit åleine i eit hjørne med spelet sitt - og at han/ho spelar saman med andre (gjerne også foreldre) og viser, forklarer, diskuterer løysingsstrategiar og reflekterer.
Det er du som tror at det bare er kabal og minesveiper som åpner seg når poden får en laptop. Det jeg skriver er altså et svar på det du skrev.
Det er slitsomt når du skriver en ting - man svarer på akkurat det du skrev - også blir du snurt fordi man mener du er naiv.
Det er tusener på tusener av spill som man ikke trenger mer enn en nettleser for å bruke. Gratis. Mange av dem er kjempegode. Lykke til med å holde poden unna samtlige.
Nei, hadde jeg vært ute ette å få klapp på ryggen for valget vårt hadde jeg neppe startet diskusjonen, til det har jeg vært her litt for lenge :hehehe:
Jeg var ute etter å høre om barn mister kompetanse av å ikke ha tilgang på digitale spill. De fleste mener ja.
Men uten de helt store argumentene, synes jeg?
Fordi alle andre har, er ikke et argument jeg kjøper.
Digital kompetanse argumentet er jeg helt enig i, men man trenger ikke spill for å få det.
Hvordan er digitale spill viktig for barns sosiale kompetanse?
Ja, jeg var dum som skrev det sånn, jeg tenkte det var en selvfølge at det var ironisk :o
Å holde dem unna spill totalt er ikke et mål, jeg skjønner at jeg ha utrykket meg klønete IGJEN ( :sukk: ) om det er slik dere oppfatter det.
Hvis man leser første innlegget ditt, er det veldig vanskelig å ikke forstå deg sånn.
For meg er digitale spill en morsom, leken måte for barn å lære nye ting, enten det gjelder tall, bokstaver, form, farge, språk. koordinasjon eller andre ting. Våre har spilt på PC'n fra de var ca 2,5, og jeg ser absolutt en nytte i det. Ja, man kan sikkert lære alt dette på andre måter, men det å bruke elektroniske duppeditter er en fin ting å lære tidlig, så hvorfor ikke?
Nå er det ikke veldig mye de sitter foran skjermen (det gjelder TV'n også), så det blir nok av tid til andre morsomme aktiviteter.
Begge de 2 eldste gutta her i huset (de 2 minste er bare 15mnd) har hver sin DS. Det har de hatt siden 3års alderen noe jeg finner helt problemfritt. De spiller og koser seg - i perioder. Kan glemme av DS i flere uker, så husker de på det igjen og spiller gjerne litt mer i en periode. De har mange forskjellige spill, og jeg ser at fingerferdigheter(motorikk), logikk og strategievnene blir trenet. I tillegg til språk\bokstaver osv. Sosialt er det også, for vi voksne er også gjerne med og spiller litt sammen med de og de har det gøy sammen med venner. Snakker om spill osv. Ville ikke tatt fra de denne opplevelsen\øvelsen, for enten vi liker det eller ei - nå er samfunnet så teknologibasert at mestrer man ikke denne arenaen blir det tungt å ta det igjen som voksen.
Du finner alltid ekstreme tilfeller, jeg begynner og bli ganske lei av sensasjonalistiske artikler om hvor mye tid folk bruker på MMORPG-spill. En gjennomsnittlig WoW-spiller bruker i overkant av 10 timer i uken på spillet. Jeg vil anta at store deler av de som poster på FP bruker mer enn 10 timer i uken her.
Jeg ser at mine to som begge har tilgang på wow fra sine maskiner slettes ikke sitter som slaviske wow-zombier og etterlyser fortsatt en fornuftig grunn til uttalelsen oppi her om at "man ser på ungen at han har tilgang".
Altså, vi lever jo ikke innei en firkantet bok som aldri forandrer seg.
Pr i dag har vi ingen spill, utover det som ligger på min LT. Og de mormor har på sin iphone og ipad. Og av og til er vi inne på playhouse Disney eller Thomastoget å spiller ( 1 gang i mnd kanskje).
Eldste er 8 år, om han om 3 år er helt desperat etter egen spill konsoll så tar vi det da. Vi har (heldigvis) ingen relgion som forbyr oss å kjøpe spill, vi ser bare ikke nytten av det, pr i dag. Og siden hverken jeg eller mannen spiller så er det greit å høre litt med andre (og andre, ble denne gangen alle de fine, snille, flotte smarte menneskene på FP) om vår holdning, slik den er i dag, tar ifra ungene noe viktig.
Jeg syns det må være greit å ikke ha spillkonsoller om barna ikke har veldig sterke ønsker om det og man ikke spiller selv. Jeg kan ikke helt se hva viktig hva man eventuelt tar fra ungene ved å unnlate å ha spillkonsoller. Sterke prinsipper mot ting ungene er opptatt av derimot - det ville jeg vært forsiktig med.
I min tid var det der moraliseringsaspektet enda større. Det var ikke lenge siden man hadde diskutert farene med fargefjernsyn. Man skulle sitte minst ni meter unna skjermen for ikke å utvikle synsproblemer osv. Senere kom diverse tv-spill og Commodore 64 og alt det der. Samtiden hadde en moralpekefinger. I dag sitter alle med digital teknologi omtrent til enhver tid, drevet frem av nerder som interesserte seg for slikt i sin tid. I dag er mange av dem magnater og legender i it-verdenen. Etter mitt syn et must i den tiden vi lever i å la barn få tilgang til dette. Vi må innse at it-alderen ikke hadde sin fødsel på sløydsalen eller i heimkunnskapstimene.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.