Jeg er i pappaperm med nr 2 og tar også denne gang 6 mnd hjemme.
Hva mener dere om fedrekvote? Jeg er skremt av H/Frp sitt ønske om å fjerne fedrekvoten, selv om jeg vet at det er mange på høyresiden som ikke deler oppfatningen til "nyfeminister" som Julie Brodtkorb (?), Sylvi Listhaug og Siv Jensen. Jeg er forøvrig selv tobarnsfar. Jeg ønsker fedrekvote fordi
*Jeg hadde IKKE fått et så nært forhold til barna hvis jeg ikke var hjemme alene med dem over tid. Og dette er hovedargumentet. Det er dokumentert at babyer opptil 1 år med betydelig alenetid med far får et nært forhold til fedrene.
*Likestillingsargumentet er et annet. Så også skilsmissestatistikker: jeg tror ikke jeg tar så mye feil når jeg sier at f. eks. et ikke uvanlig scenario og årsak til familieoppløsning i småbarnesfasen er en far som jobber masse overtid, ikke skjønner at fruen er utslitt av å ta alt ansvar hjemme, og da prøver nye jaktmarker når fruen er utslitt.
*Jeg syns det er et paradoks at kristenkonservative partier som Krf og Frp som mener at kjernefamilien er samfunnets grunnsten, ikke ser sammenhengen mellom mangel på likestilling og høy skilsmisserate. Noen av dem vil endog hevde at likestillingen er gått for langt og at mennene "klikker" fordi de må fravike noen av de gammeldagse "macho-idealene".
*Videre er det et faktum at det ikke vil være like lett for alle fedre å overbevise arbeidsgiverne om at de skal ta ut perm hvis det skal være helt fritt.
Men å argumentere for tvungen pappaperm er vel like enkelt som å argumentere for skatt og bompenger i dagens politiske klima. Velgerne vet selvfølgelig alt best selv, og skal selv velge fra godtehyllen på alle samfunnets områder.
Personlig er jeg for en 3deling av permen: en 3del til mor, en 3del til far og en 3del valgfritt.
Og jeg er motstander av at mor tar ut ferie under størsteparten fedrekvoten. Et par uker ok, men hele poenget er at far får alenetid med barnet og tar ansvar i heimen.
Personlig syns jeg pappapermtiden er noe av det flotteste jeg har opplevd og det er ikke sikkert jeg hadde opplevd den hvis jeg ikke hadde blitt tvunget. Så ærlig må jeg være.
Sikkert provoserende for mange dette, men jeg er interessert i å høre deres meninger!
Dette er vel ikke noe spesielt provoserende standpunkt på dette forumet. Jeg synes fedrekvoten er kanskje det beste eksempelet på meget vellykket mild tvang for å bryte opp et veldig inngrodd og uheldig mønster.
Jeg er enig med deg. Jeg tror det er en stor bommert hvis man tar vekk fedrevoten, jeg synes det har vært riktig at de har gradvis økt den slik de har gjort. Jeg tror mange, både kvinner og menn, sliter med at det er vanskelig, ubeleilig og noen steder vrangvilje på å være borte fra jobb og menn vil ha større problemer med å stå opp for å være lengst mulig hjemme. Kvinnene er godt innarbeidet på at de er hjemme et år når de får barn, så de møter ikke de samme holdningene. Og det er bra for et godt grunnlag for likedeling og eierskap til likt ansvar for barn og hjem.
Jeg er helt enig med deg, og høyner med et likestillingsargument til: Når far er en likestilt omsorgsperson fra dag én, håper jeg at det på sikt vil bli mindre automatikk i at mor per def får barna etter et vanskelig brudd.
Jeg tror (fortsatt) at mor ofte er et større hinder for fars omsorg enn arbeidsgiverne er. Og at tvang må til for at mor skal gi fra seg det hun anser som sin permisjon.
Nå er det tydeligvis mange vettuge mennesker her på forumet, med god debattkultur - og muligens: en overvekt av kvinner (noe jeg mener forklarer den gode debattkulturen!). Så det er mulig at synspunktene mine går mer hjem her enn f.eks på dette forumet: www.hegnar.no/forum (ta gjerne en titt på politikk-forumet der! Makan!)
Men poenget er at "tvang" blir vanskeligere og vankseligere i dette samfunnet. Folk vil helst ha ingen skatt, ingen bompenger, ingenreguleringer på noe som helst, heller ikke i familielivet. Men hva syns dere om mitt synspunkt ang. at mor tar ut ferie under pappapermen? Hele vitsen med fedrekvote forsvinner da..
Jeg er helt enig i at mor ikke skal ha ferie når far har fedrekvoten som regel. Men jeg forstår også de som tar 10 uker sammen om de har mulighet (far tar 5 uker ferie på slutten av mors del av permisjon og så tar mor 5 uker ferie i begynnelsen av fars del) og faktisk deler på ansvaret.
Ellers er jeg mot 3-deling, men for at det må være en fedrekvote.
Jeg forstår godt de som prøver å få tid sammen som en familie altså. Det høres jo utrolig hyggelig ut med noen uker sammen hele familien, særlig når man ser hverandre så lite i den vanlige hverdagen, så det har jeg ingenting i mot at familiene velger selv.
For min del spiller det liten rolle hvordan permisjonen fordeles så lenge det går an å legge til rette for fullamming. I dag er det veldig mange steder det absolutt ikke legges til rette for at mor ammer, og da skjønner jeg godt at mødre heller vil være hjemme i permisjon (ser på permisjonen som litt mer sin) enn alt stresset det måtte medføre å prøve å krangle med arbeidsgiver om å få det man har rett på. Og så vidt meg bekjent så er det fremdeles bare mødre som kan amme, samt føde, og min erfaring var at det tok mer enn noen usle uker å få kroppen på beina igjen etter svangerskap og fødsel. Men alle er forskjellige og har forskjellige behov, og permisjonen burde lettere kunne tilpasses til den enkelte families behov.
Jeg er helt enig med Vestlandsfanden, og det er jo ikke akkurat banebrytende her på FP.
Mannen min har hatt lengre permisjoner enn standard pappaperm ved begge våre barn. Jeg mener at et har gjort gode ting både for forholdet mellom han og ungene, men aller mest for anerkjennelse av alt arbeidet som skal gjøres hjemme.
I tillegg mener jeg at det er et viktig argument at permisjon er lovbestemt slik at det er uproblematisk for far å komme og si at han skal ta ut permisjon. Det høres banalt ut, men det er rett og slett ikke alle arbeidsgivere som er så positivt innstilt til dette.
Dog ville det aldri falle meg inn å kalle Julie Brodtkorb Voldberg, Sylvia Listhaug og Siv Jensen for nyfemninster. :knegg:
Jeg er enig med deg, men ser at du hadde møtt kraftig motbør på et annet forum jeg for tiden er innom.
Tredeling hadde blitt vanskelig for oss, og jeg er usikker på om det er rette veien å gå (men det er jo fordi det passer meg dårlig -da jeg har en mann som er hjemme på dagtid uansett og vil få problemer med å avvikle denne permisjonen). Jeg har ikke gjort meg opp mening på generelt grunnlag.
Jeg blir temmelig oppgitt over alle de som syter om tvang, og tenker at når staten har gitt oss et så fint gode som et helt års permisjon, bør man tåle at de legger noen føringer for hvordan den brukes.
Jeg synes familier bør få bestemme mest mulig av dette selv. Siden jeg ammet lenge både natt og dag, syntes jeg det var godt å kunne gjøre dette uten å måtte forholde meg til jobb på en stund. Jeg trengte også litt tid på å løsrive meg fra barnet, og synes alderen 9-10 mnd var en fin grense for oss.
Med tre barn så fikk vi forsøke både 80% lønn, 100% lønn og det å jobbe litt i permisjon og utvide den en del. Med tre barn så må vi uansett delta begge to i det daglige, og det vi har erfart er vel at årene etter første leveår er vel så viktig for nærhet og betydning.
Jeg har en mann som tok seks mnd permisjon med begge våre, og jeg er enig på nesten alle punkter. Jeg synes tredeling er for radikalt; det er mye letter å innføre nye uker i permisjonen og gi dem til far, slik det praktiseres nå. Det skaper mye mindre negativ blest om ordningen, så jeg ønsker at permisjonen skal bli lenger, og at far skal få minst fire måneder av den, men at den delen som er felles i dag ikke blir tvunget på far.
Ellers er jeg enig på alle punkter, også det med ferie. Det punktet vil trolig bli mindre og mindre relevant jo lenger permisjon far får; det er vel grenser for hvor mange som vil ta ulønnet permisjon i månedsvis for å passe på at far ikke vanskjøtter ungene sine.
Det er jo enda hyggeligere å være hjemme sammen. Sånn sett burde det vært 1 mnd felles permisjon etter fødsel. Så godt og så viktig for både baby, foreldre og ikke minst søsken om man har det. Min mann tok jo ut ferie når jeg hadde permisjon, så hvorfor skulle ikke det motsatte være mulig? Det gagner jo hele familien.
Jeg synes dog det er spesielt om mor gidder å bruke ferietid f.eks. midt i året om far er hjemme da, når det hadde vært mer naturlig å legge det til f.eks. sommerferien e.l. Men hvis permisjon sammenfaller med mors sommerferie, så er det jo ikke rart at man er hjemme sammen, på samme måte som man ellers er når man har fri.
Jeg synes det skulle vært forbud mot å ta ut ferie mens den andre tar permisjon. Det ender da opp med at far ikke får tatt hånd om unger, hus og hjem alene. Derfor er det veldig bra at det er såpass mange uker som er forbeholdt far alene.
Hos oss tok Mannen ut de obligatoriske fire ukene med første barn, tre måneder med andre barn og mer enn halvparten av permisjonen med siste. Han har et nært og godt forhold til ungene, og det er, tror jeg aller mest fordi han fikk sjansen til å lære dem skikkelig å kjenne, uten min innblanding, når de var helt små.
Jeg synes obligatorisk pappaperm er flotte saker, sist hadde mannen 12 uker (da var det 6 uker som var normen). Synes ikke noe om at mor tar ut masse ferie i perioden, slik at far feks. kan dra på jakt.
Etter ha ha hatt en skikkelig dose fødselsdepresjon/posttraumatiskstresslidelse etter første fødsel er jeg imidlertid skeptisk til tvungen 3-deling. Men heller tvungen tredeling enn at anhver familie fritt får disponere alle ukene selv.
Denne gangen har vi gradert uttak der far tar tar de 10 ukene han har, fordi fars arbeidsgiver ikke setter inn vikar....
Hvis far hadde vært mor, ville nok garantert arbeidsgiveren ha funnet vikar eller en annen kurant løsning. Eller ville kvinner også blitt tvunget tilbake i jobb etter de obligatoriske ni mammaukene?
Om ikke, er dette grov forskjellsbehandling, og burde egentlig blitt innraportert til et eller annet likestillingsutvalg. Synes jeg.
Aner ikke. Han jobber et sted der det er innbesparinger og folk sies opp. Ingen er imot at han tar perm. Men ingen gjør de opgavene som er hans jobb. Ergo har vi valgt gradert uttak over et halvt år. Blir en god del mer stress for begge, men sånn er det bare.
Er ikke alltid slik at man er så syk at slikt inntrer. Man kan likefullt ha en skikkelig kjip tid. Jeg var i full stand til å ta vare på barnet.
En venninne hadde imidlertid en skikkelig kjip tid etter fødsel der hun mer eller mindre bare satt og gråt. Hun fikk ikke godkjent dette av NAV, tross legeerklæring om at far burde overta.
Jeg er helt enig med deg i det du skriver, men akkurat dette punktet trenger ikke å være sort-hvitt. Jeg ser jo at du skriver "jeg", og det er sikkert riktig i din situasjon, men det går an å løse det på andre måter også. Da vi fikk førstemann, hadde mannen min bare 6 uker permisjon helt på slutten, men han var hjemme i noen måneder i begynnelsen fordi han var arbeidsledig. Det var fantastisk, men det ble jo mindre alenetid på ham og barnet i forhold til om han hadde hatt permisjon alene på det tidspunktet. Men han tok minst 50 % av all omsorg. Begge barna har et utrolig nært forhold til pappaen sin.
Andre gangen hadde han ikke permisjon i det hele tatt, fordi jeg var arbeidsledig og han ikke hadde krav på en eneste dag. Men med en gang han kom hjem kl. 15.30, tok han over. Jeg gikk ut litt, han gikk trilleturer, jeg reiste bort en uke da han var 3 måneder gammel, og da var han hjemme med barnet, så på den måten fikk de jo endel alenetid allikevel. Og vi passet på at han tok like mye av omsorgen som det jeg gjorde, i helger og ettermiddager, ferier og alt.
Men det er jo hva man gjør det til, og det er ingen tvil om at fedre bør komme mer på banen når det gjelder permisjon. Jeg synes utviklingen er bra, og liker ikke tanken på at farskvoten fjernes, fordi far da står uten disse rettighetene og det kan bli et stort problem med tanke på kjipe arbeidsgivere, feks.
Ikke minimumskvoten for far (fedrekvoten), nei, men han kunne tatt hele foreldrepermisjonsdelen hvis han hadde villet så lenge du hadde fått deg en jobb eller begynt å studere.
Jeg mener av hele mitt hjerte at far skal på banen. Han trenger tid med barnet sitt osv. Alle HIs synspunkter deler jeg fullt ut.
Men ... da jeg fikk eldste brukte jeg syv måneder på å komme meg såpass etter fødselen at jeg klarte å gå uten store smerter. (Fikk prolaps under fødsel.)
Og etter åtte måneder snaut så skulle jeg ut i jobb igjen. Jeg fikk ikke opplevelse av å ha hatt tid med barnet mitt i det hele tatt, og følte at far fikk tre måneder kosetid med et barn som begynte å bli utrolig enkelt å ha med å gjøre - mens jeg hadde gjort jobben, levert barnet og såvidt kommet meg såpass at jeg kunne forsørge idyllen. Det var så uendelig trist og ødela veldig mye for meg. Det ble rett og slett ikke nok tid til meg å være mamma på.
Med neste barn stilte jeg krav om alle de valgfrie ukene til meg - mot at far fikk fire måneder med ulønnet permisjon hvor hele forsørgerbyrden falt på meg. Den gangen var jeg klar når jeg skulle ut i jobb igjen, og det hele gikk mye greiere.
Jeg tror dermed jeg mener at dersom far tar ut ekstra permisjon uten lønn så burde disse ukene kunne telle som pappakvote.
Men essensen - at far skal ha en lengre periode hjemme som eneomsorgsgiver på dagtid - er jeg veldig for.
Smilefjes; noe av det samme opplevde jeg. Jeg brukte mange måneder på å knytte meg skikkelig til barnet, ble vel ikke ok før etter ca 8 mnd. Så hadde jeg 2 mnd hjeme før far gikk ut i perm i 3 mnd. Det gikk fint.
Men denne gangen var jeg redd for at det samme skulle skje, slik at ved en annen fordeling med enda mer til far - så måtte jeg kanskje gått rett fra å ha passet et barn etter beste evne til full jobb. Jeg ville være sikker på at jeg også fikk noen måneder med ekte kjærlighet til barnet, og det ville jeg ikke fått ved en tredeling. Og det ville IKKE vært bra for min psyke.
Selvsagt særdeles subjektivt og ikke noe som ksjer de fleste - men en årsak til at jeg personlig er litt skeptisk.
Neivel. Men det er like fullt årsaken til at jeg personlig er skeptisk (kjente meg også veldig igjen i Smilefjes sitt innlegg). Men ikke merskeptisk enn at jeg heller har tredeling enn ingen egne rettigheter til far.
Jeg synes ikke det skal føre til mindre tid med faren. Men jeg synes at dersom far tar ut permisjon i tillegg til den ordinære - altså ulønnet - så bør det kunne telle med i fedrekvoten. Barnet merker ikke noen forskjell på om far er hjemme med eller uten lønn.
Ja, permisjonen er for barnet skyld. Og siden vi mener at våre barn har godt av å ha en mor som føler at hun er glad i barna sine, har bla. dette fått konsekvenser for hvordan vi tar ut perm for nr 2. For sikkerhets skyld. (Heldigvis gikk det ikke slik med nr 2)
Og jeg mener det er tøysete at man MÅ ha fedrekvoten for å kunne utvikle et nært forhold til barna sine. Det blir vel hva man gjør det til, med eller uten fedrekvoteuker. Av diverse årsaker har gubben ikke fått tatt ut fedrekvote i form av "alenetid" med barna våre, og likevel er vi mer likestilte som omsorgspersoner enn de aller fleste foreldrepar jeg kjenner. Det har vel mer med politikken oss i mellom, enn noe annet.
Enig i det med rollefordeling i hjemmet, og bevissthet rundt dette er ofte knyttet til en jevn maktbalanse mellom kjønnene, og forventninger man har til hverandre.
Hele denne tråden handler vel om individuelle forskjeller ulike behov, som nettopp mer tvang ikke vil imøtekomme. Som nevnt tidligere i en annen tråd (litt flåsete dog) så ender det i bunn og grunn opp med at de familiene med damer som ikke har valgt "umodne og ansvarløse" menn skal straffes for at noen ikke tenkte helt på det den gang de valgte sin partner. Det er noe med "egnethet" som ikke bare noen uker med permisjon løser. Og så er det de som absolutt er egnet, men der en annen løsning fungerer bedre enn en veldig bastant deling.
Det er litt spesielt å høre hvordan enkelte tenker mer på andre familier og hvordan andre så abslutt burde gjøre ting (enten de vil eller ikke), i steden for å anerkjenne at ulike løsninger funker bra for hver enkelt familie. Det ligger en antagelse hos noen at tar ikke menn mest mulig permisjon, ja da er det noe radikalt galt, og de vil ikke få kontakt med barna, de holder ikke mål som menn, og er generelt dårlige fedre. Men som regel er det jo ikke sånn. Som regel er det jo årsaker til at folk velger som de gjør. Men det er først når man får høre hver enkelt historie man ser dette. Da er det ikke bare "folk" med feil prioriteringer.
Min mann tok forresten ikke permisjon med nr.1, men var (så klart) oppslukt og involvert alt han kunne når han kom hjem. Mens enn mann i familien tok permisjon - og sendte datteren i barnehage fra da av (9 mnd). Flotte greier.
Det handler om verdier og holdninger - ikke antall uker!
Jeg er jo av de som tradisjonelt har talt for valgfrihet, men gamle liberalere ser jo noen ganger at det ikke går.
Jeg har alltid sett på dette med at mor har ferie i fars permisjon og at de da drar til syden er på kanten av et misbruk av ordningen.
Ideelt hadde barnet fått vært hjemme så lenge som mulig, og fått en myk start i barnehage med kortere dager osv. Ikke bare faller poenget om at far må ha hovedomsorgen bort, men den totale mulige tiden en blir hjemme blir også kortere. Om foreldrene heller hadde ferie samtidig og sammen ville tiden borte fra jobb (hjemme eller borte) blitt 5 uker, om begge foreldrene tok ferie separat det året, og brukte dette til tid med barnet ville det bety 10 uker lenger til barnehagestart osv. Nå er jeg ikke blandt dem som tror at barnehage før fylte 5 år er skadelig for barns utvikling. Men forskjellen på 12 og 15 måner er også stor mener jeg.
Når det er sagt så hadde min mann friket ut ved tanken på å være hjemme med barn, og jeg hadde blitt gal av alle spørsmål om selvsagte ting. Men jeg tror likevel det er en bra ting.
Jeg kjenner også arbeidsgivere som helst ser at fedre ikke tar permisjon, og som ser veldig ned på dem som gjør det.
Jeg synes det blir rart å tro at det er 10-12-14 uker med fedrekvote som avgjør hvor likestilte man blir som foreldre. Det handler vel aller, aller mest om hvordan man gjør med alle de andre ukene livet som foreldre består av.
På nett har jeg også lest om arbeidsgivere som gir bonusutbetaling til de menn som ikke tok ut pappaperm... grøss
Mon tro om det er samme arbeidsgiver som ba kvinnene gå med røde armbind når de hadde mensen?
Helt enig. Man kan ha lang pappapermisjon uten å komme nærmere barnet enn det en far uten permisjon kommer. Jeg blir litt dårlig når jeg leser at man ikke får et like nært forhold til barnet uten pappapermisjon, det er bullshit fra ende til annen. Jeg og mannen min er totalt likestilte som foreldre. Eller; det går vel mest i hans favør, skal jeg være ærlig.
Det er ingen som sier at det er umulig for far å få et nært forhold til barnet uten lang egen permisjon. Det man sier er at det øker oddsen der den ellers ikke er så god for å få en slik utvikling.
Jeg tenker at om vi skulle ha adoptert (altså at jeg hadde vært i samme sko som en mann på en måte) så hadde det for meg vært helt essensielt å ha noe permisjon for å bli kjent med barnet. Jeg hadde trengt å være alene med barnet en periode og om mannen min hadde tatt all permisjonen så hadde jeg tapt noe på det. Synes jeg. Derfor tenker jeg at det er verdifullt den andre veien også.
Jeg mener i utgangspunktet at permisjonstiden er et gode for familiene og at hver familie burde få bestemme hvordan denne skulle fordeles, slik at hver enkelt familie får den løsningen som er best for seg og sine barn. Men det er mye som tyder på at dette landet ikke er helt klar for den løsningen ennå, det er da veldig mange bedrifter og mødre som hadde hindret fedrene i å være hjemme. Mange bedrifter ser på permisjon som noe herk både for kvinner og menn, og i utgangspunktet noe som kvinner driver med. Lovfestet pappaperm er arbeidsgivere etterhvert blitt vant til å forholde seg til, og den er etterhvert blitt såpass lang at de må tenke gjennom bemanningen også. Det er fint. Men jeg tror ikke dette er rotfestet nok i det norske næringslivet til at det hadde vært like greit å være far hvis hele permisjonen ble til fri fordeling igjen. Men jeg håper vi kommer dit. Og det er mange mødre som egentlig ser på fedrekvoteukene som uker hun skulle hatt, og at det er alt for strenge regler for å få dem overført til mor. Så i ennå noen år tror jeg vi trenger fedrekvoten, vi trenger at den er så lang som den er og vi trenger at den er lovbestemt. Både for at fedre og barn skal få tid sammen og for å fremme likestilling i arbeidslivet. Først når småbarnsfedre blir regnet som like ustabil arbeidskraft som småbarnsmødre og det på landsbasis fremdeles vil være minst 1/3 av permisjonstiden som tas ut av menn selv om fedrekvoten bortfaller, er vi i mål etter mine øyne.
Men når det er sagt synes jeg at fellesdelen er blitt kort nok. Det er helt greit for meg at endel kvinner vil tilbake i jobb etter 5-6 mnd, jeg har prøvd det selv med eldstemann. Men jeg synes at permisjonen skal understøtte ammingen, og først når barnet er blitt rundt 9 måneder har det løsnet såpass med annen føde for mange at det er greit å gå fra barnet flere timer i strekk uten at det blir et styr med pumping og flasker som barnet tar eller ikke tar. Og ammefri løser kun problemet hvis man bor nær nok jobb til at det er mulig å få til i praksis, og arbeidsdagen er normalt lang. Og så er det ikke til å komme fra at mange bruker lang tid på å komme seg etter fødsel. Nattamming tar på, det blir lite søvn og man har bomull i hodet. Amming og barnestell tar alle krefter. En eller annen gang etter 3-6 måneder bruker det å løsne for de fleste og man får overskudd nok til å kose seg og bli kjent med barnet. Jeg mener at kvinner også skal ha denne muligheten til å være hjemme med et barn som er stort nok til at det har begynt å orientere seg litt mer utover, og når deres egen kropp igjen spiller litt mer på lag. Jeg synes det er flott at vi har fått så lang fedrekvote, men at en videre økning (som gjerne må komme) skal komme på toppen av de ukene man kan fordele fritt.
Jeg synes fedrekvoten er ok men at tredeling er detaljstyring jeg ikke liker. Jeg synes valgfrihet er en fin ting og er glad for at jeg tydeligvis valgte et eksemplar av mannerasen som evner å knytte seg til ungene uten at han var hjemme utover fedrekvoten. (Siden det var det vi endte opp med). Dvs vi hadde jo begge fire uker sammen i begynnelsen. Men så er det kanskje litt annerledes når man adopterer? Man er mer likestilte i utgangspunktet, man har ikke amming feks så mating og eventuelt nattevåking kan deles likt.
Vi har endt opp med unger som er like knyttet til begge. Jeg har en mann som kan ta ungene en uke uten instrukser fra Mor. Jeg tviler på at mer permisjon kunne bidrat til annet enn å gjøre meg unødvendig. :knegg:
Men jada, jeg innser at der ikke er sånn i alle familier, så fedrekvoten har sin misjon. Tredeling synes jeg derimot blir litt vel mye tilrettelegging for enkelte på bekostning av valgfriheten til alle. Jeg synes faktisk at det må være lov å dele opp slik man selv vil. De fleste klarer det helt fint, tror jeg.
Og så er det et luksusproblem på mange måter også. Virkelig.
Tredeling gir jo en valgfri tredel. I praksis blir vel det 2/3 for mors del. Ellers, som en her over skriver, er defivitivt ikke næringslivet klar for fjerning av fedrekvoten.
Jeg tror ikke folk er klar over hvordan dette blir før fjerning av fedrekvoten blir en realitet. Det er ikke bare bare å tro at den moderne familie og dagens arbeidsliv vil sørge for nok pappatid hjemme.
Vi får vel først se det i 2014 når H/Frp sitter ved roret.
Jeg mener at hvis man vil at far skal ha tolv uker hjemme med barnet og et par ønsker å fordele det slik at mor da er hjemme feks hele den lønnede permisjonsdelen og deretter er far hjemme 12 uker eller kanskje enda mer uten lønn så skal det være greit.
Man kan jo ha alenetid med barnet selv om man ikke har permisjon. Vi løste det jo som sagt ved at jeg reiste bort med eldste, dro endel ut på ettermiddagene, mannen tok med seg yngste ut alene endel osv. Nå har han normale arbeidstider da, det er jo mer problematisk om man jobber mye.
Ah da skjønner jeg hva du mener. Men de som har råd til ulønnet permisjon har forsåvidt nesten denne muligheten, bare at det er mor som må ha ulønnet perm. Fedrekvoten kan tas når som helst før barnet er tre år og trenger ikke være like etter mors lønnede permisjon så vidt jeg vet?
Jo - men i feks min familie så vil dette medføre at det ikke blir noen ekstra permisjon da inntektene er såpass ujevne. Det taper det hypotetiske barnet på som må tidligere i barnehage. Og prinsippet om at far skulle vært hjemme ville jo blitt innfridd.
Når det gjelder tredeling ser jeg hovedsaklig to problemer med det i tillegg til at det overstyrer mye av valgfriheten til familien. For det første er det ikke noe problem på samfunnsnivå at mor tar for lite av permisjonen så de ukene er unødvendig å binde opp. For det andre dette med en tredel til far - Om dette er greit kommer an på den totale permisjonslengden. Det bør være lov å velge fullamming i 6 mnd og gradvis innføring av fast føde uten å være avhengig av å velge 80% lønn, løsning med ammefri som bare fungerer for de med normalarbeidsdag og jobb nær hjemmet eller å gå på akkord med mors helse. Hvis permisjonen totalt sett blir lang nok til det, yar jeg ingen problemer med at far har en tredel forbeholdt seg. Tvert imot.
sånn ja, da skjønner jeg enda bedre. Jeg er helt enig med deg, det burde være likegyldig hvordan man organiserer permisjonen så lenge det faktisk blir det foreskrevne antallet pappauker.
Jeg mener at kompetente foreldre klarer å fordele permisjonen mellom seg til det beste for barnet.
Jeg er absolutt ikke glad i å være borte fra jobben. Men når jeg får barn er jeg innstilt på å yte mest mulig for barnet og hjemmet. Jeg gir god omsorg, leker, synger og koser masse med barnet. Slik er ikke samboeren min. Han klarer ikke å løsrive seg fra jobben. Han innrømmer at han synes det er både kjedelig og "slitsomt" å gå hjemme med en baby flere dager i strekk. Og han sitter mye på pcen og i telefoner. Og når jeg kommer hjem fra jobb står han i døra og overleverer babyen til meg. Han drar gjerne rett ut en tur for å få lit avveksling.
Jeg kjenner også kvinner som er som min mann. De klarer såvidt fire måneder hjemme før mannen må overta permisjonen.
Dette betyr ikke at min mann eller disse kvinnene ikke er flinke og gode foreldre. Min mann er veldig delaktig både på ettermiddagene og i helgene. Men han klarer ikke å gå hjemme med en baby flere dager i strekk. Da synes han faktisk at det er mye enklere og artigere å ha de større barna hjemme fra barnehagen i tillegg.
Den siste permisjonen valgte han å ikke ta ut fedrekvoten. Barnet fikk da kun 8 1/2 måned hjemme. Og jeg tenker slik at foreldrepermisjonen primært er tiltenkt barnet. Og når barnet har en mor som gjerne kunne tatt seg tid til disse viktige ukene i livet hans, så burde hun fått mulighet til det.
Min veninne og mannen hennes var nylig hjemme tre måneder hver med det minte barnet deres. De ønsket ikke å være hjemme lengre. Så det er ikke slik i alle tilfeller at mor ønsker å være lengs mulig hjemme.
Det jeg ikke skjønner er hvorfor alle disse mennene som ikke orker å være hjemme med baby, ikke isteden tar ut permisjonen gradert. Fri hver fredag i ett år er jo digg for de fleste. Eller annenhver onsdag i to år!
Jepp. Et helt års permisjon er jo masse - de kan jo formulere det som at "vi reduserer den lønnede permisjonen til 9 måneder, men fordi vi synes det er så ekstra viktig at fedre er sammen med barna sine, så tilbyr vi 3 måneder ekstra til alle fedre". Men det ville vel være politisk selvmord å ytre at man vil redusere fødselspermisjonen. :knegg:
Det hadde vel blitt fri for pappa hver fredag mens babyen var i barnehagen. I vårt tilfeller er det desuten ikke mulig med gradert uttak siden far er ingeniør i Nordsjøen/ Stavanger, og vi bor en helt annen plass i landet.
Men vår kokrete situasjon var ikke poenget med mitt innlegg. Jeg synes bare det er synd at det er så mye fokus på at mor ikke vil gi fra seg foreldrepermisjon til far når dette absolutt ikke er tilfelle i alle situasjoner. Jeg synes derimot at det er veldig trist at samboer ikke vil ha mer permsjon.
Jeg mener ikke å diskutere din situasjon, kjenner mange med samme "dilemma". Om baby er i barnehagen, så kan barnet tas ut den ene dagen, eller ihvertfall ha veldig kort dag. Jobber man turnus kan man ha permisjon en uke eller to i ny og ne, slik man ellers tar ut ferie eller er hjemme fordi man er syk.
Selv kjenner jeg flere menn som nærmest gruet seg til permisjon. Etter å ha tatt den ut angrer de ikke et sekund, de har likt det mye bedre enn de trodde. Derfor er "tvang" bra, mener jeg.
Ett års permisjon er mye ja, selv om vi strengt tatt ikke har det, men det nærmer seg, er det 47 uker nå? Vi er priviligerte i dette landet som har denne muligheten, det er nok medvirkende årsak både til at barn i dette landet i så stor grad får morsmelk og at vi har så høye fødselstall i forhold til resten av Europa. Men det at vi har en god ordning betyr ikke umiddelbart at det er uproblematisk å endre på den slik at kvinner får mindre valgfrihet i forhold til hvordan de skal organisere spedbarnstid og amming. Det er viktig at far får tid med barnet sitt, men det er i mine øyne minst like viktig at mor får mulighet til å følge opp barnets ernæring de første månedene slik det er anbefalt fra offentlige myndigheter og at hun hvis hun ønsker det får noe permisjonstid med barnet etter at hun selv har kommet seg over barselkneika. Derfor synes jeg ikke man skal innskrenke den delen av permisjonen mor kan benytte seg av stort mer nå. Selv om vi fremdeles ville hatt relativt gode ordninger i verdensmålestokk om vi hadde halvert permisjonen synes jeg ikke det er noe argument for å gjøre det vesentlig vanskeligere for folk å ha omsorg for spedbarnet slik de ønsker.
Jeg er av dem som mener dette er et element som bær være opp til familiene selv å finne ut av - ikke noe som skal tres ned over hodet på dem.
Slik jeg ser det er det også en større biologisk forbindelse mellom mødre og barn - amming, og anbefalt ammetid og evt. stress rundt dette med å gå tidlig ut i jobb, er ett element og eksempel. Jeg føler her at det blir en diskusjon rundt likestillingens grunn, og hva som skal være det Det Beste i henhold til Politisk Korrekthet. Ikke nødvendigvis hva som er beste for barnet.
Sett tilknytning til barnet tror jeg det i hvert fall for meg, slik jeg ser det i dag, hadde vært bedre å kunna hatt en del mer fri på jevnlig basis når ungene var litt eldre enn i babyfasen. For barna tror jeg også det hadde vært en bedre løsning.
Familier er forskjellig. Jobber er forskjellig. Livssituasjoner er forskjellig. Jeg tror de fleste vil klare å finne ut av dette selv.
Fjerne?
Det er snakk om valgfrihet, og snakk om at staten ikke skal styre familien på dette området. Muligheten skal være der forsatt, men hvordan man velger å utnytte den skal man bestemme selv.
Nå har ingen her hjemme hatt permisjon noen gang, men utifra det jeg ser rundt om, ville mange men nhatt godt å bli tvunget til å være hjemme. Gjerne ved at det gis 10 uker ekstra permisjon som forbeholdes far, i tillegg til dagens uker. Men da kan ikke mor ta ut ferie og far reise på jakt altså. Det handler også om at en del fedre ( og det er vel gjerne de som IKKE vil ta ut permisjon) ikke har det fjerneste begrep om hva de vil si å "stelle hjemme" og vil ha svært godt av å tvinges til det.
Vi fordeler ting vi som alle andre. Men det er ingen forskjell på forholdet til nr.1 og ham, og de andre to som han jo hadde permisjon med. Vår hverdag er jobb og barn for begge to. Jeg er god på organisering, avtaler og orden. Han er god på lek, ta dem med på aktiviteter, være ute, og praktiske ting. Vi utfyller hverandre - og heldigvis for det.
Ellers fordeler vi ting mellom oss, av sykedager, oppfølging, møter, henting/bringing her og der, ting som skal gjøres i huset, et.c. Så klart gjør vi det. Vi gjorde det før vi fikk barn, og vi gjorde det så klart etterpå. Vi legger også sommerferien vår slik at vi får en uke hver med dem alene, slik at de får lengst mulig ferie. Godt for alle parter.
Hva mer kan man liksom forvente?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
