Litt vanskelig å finne en passende overskrift. Jeg har lyst til å dra opp en diskusjon om rammene og drømmene for kvinner og menns hverdagsliv Litt i lys av tidligere tråder og bloggdiskusjoner om bl.a. deltidsarbeidende mødre, økonomisk likestilling i parforhold og ikke minst "Tårnfrid-idealet". Jeg har inntrykk av at mange forholder seg til Tårnfrid-karakteren både som en slags ekstremvariant av hvilke drømmer de egentlig har/hadde for seg selv, og som et skrekkbilde av hvor galt det kan gå når kvinner skal ha både karriere og være mor.
Det virker som det er mange voksne damer i Norge som trodde at de skulle være mer karrierekvinner enn de faktisk er. Jeg lurer på om det er kartet eller terrenget som har blitt justert underveis. Har unge jenter urealistiske forventinger til hva det vil si å være mor og arbeidstaker, er det mangel på reell likestilling eller er det likestillingsidealene som er urealistiske?
Jeg skulle ønske jeg var mer karrierekvinne enn jeg faktisk er, for øyeblikket. Det er enda lang, lang vei til Tårnfrid.
Når det gjelder unge jenter, så vet jeg ikke helt. Kjenner ikke så mange, de jeg kjenner er kjæresten(e) til sønnen min. Både hun og den forrige er hjemme med barn nå (den forrige dog ikke med min sønns barn :knegg: ), og ettersom jeg ser i vennekretsen deres er det mange unge kvinner i starten av tyveårene som er hjemme med barn og har det koselig om dagene, mens mennene er fulltidsarbeidende eller -studerende. "Skulle hatt en jobb, men er ikke lett å finne jobb som kun foregår innenfor barnehagens åpningstid," er en setning jeg har hørt forholdsvis ofte.
Når jeg lufter muligheten for å ta noe utdanning som gjør at man kan få større valgmuligheter, så er man ikke motivert... Jeg spør om det ikke er motivasjon nok å få muligheten til en jobb med bedre arbeidstider enn butikkansatte ofte har, så er svaret nja, joo, men....
Jeg kjenner som sagt ikke så mange unge jenter. Har inntrykk av at guttene er mer målbevisste, og kan si høyt at de tar en utdanning som gjør at de skal tjene penger, og peiler seg inn på godt betalte bransjer.
Jeg vet ikke om det er bygdefenomen. Eller et Nord-Norge-fenomen. Eller et ingeniørfenomen. Ihvertfall, de (mannlige) ingeniørstudentene jeg kjenner (fra de to største utdanningsstedene innen denslags her i landsdelen), har ikke mange jenter i klassene sine.
Jeg ligger veldig midt mellom tårnfrid og muffinsbloggeren. Jeg vet ikke hvilken variant som høres verst ut for meg.
Jeg dras mot at jeg gjerne ville ha gjort mer ut av mitt yrkesliv på den ene siden, mens jeg på den andre siden synes jeg at jeg har liten nok tid til ungene.
Så summasummarum er jeg vel ganske fornøyd med mitt relativt intetsigende midt-i-mellomliv med 90% jobb. Har også vurdert utdanning, da for å få mer interessant jobb, ikke for å tjene mer. Men jeg ser ikke at det kan gjennomføres uten litt for store familiære oppofringer, både når det gjelder tid og penger.
Hvordan 'trendene' er synes jeg det er vanskelig å si. Det er vel klart at det er flere 'muffinsbloggere' enn før - og at det er med på å gi husmorrollen et slags statussymbol i visse kretser. Men det jo også heldigvis flere kvinner med gode karrierer, så spennet er kanskje større enn det har vært. Jeg ble litt overrasket da vi flyttet ut av Oslo - det er ganske lav andel av ungene som går på SFO - og langt de fleste har deltid. Så det tyder på at det er en del (kvinner??) som jobber deltid her.
Hverken et liv som hjemmeværende eller "gift med jobben" appellerer. Det er to ytterpunkter som de fleste, både menn og kvinner befinner seg imellom på en skala. Jeg og mannen befinner oss på samme sted og ville ideelt sett jobbet 80 %, noe som ikke går av økonomiske hensyn. Rent jobbmessig har jeg ambisjoner og drømmer om en karriere hvor jeg får utrettet ting jeg synes er bra og viktig. Jeg drømmer derimot ikke om en jobb i det private karriere-, makt og pengejaget.
Jeg kan bare snakke for meg selv... men jeg tror ikke jeg hadde vært så oppsatt på å komme meg et sted hvor jeg kan tjene nok til å bo bra i Oslo, med mindre vi bodde i svinedyre Oslo. Jeg har flere ganger tenkt på muligheten til å flytte til em kommune som er billigere å bo i, men da mister vi hele nettverket vårt.
Jeg tenker at disse årene som student og i jobb, er en investering i fremtiden til både poden og meg. Det måtte bare bli litt hektisk fordi jeg er alene med han over 85 %. Skulle jeg resigert under det påskuddet, hadde jeg ikke kommet særlig langt.
Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av mye, eller at jeg er en dårlig mor selv om jeg ikke elsker å dille hjemme, se på nytt intriør og heller ikke har en lidenskap for matlaging. Jeg tror poden kan lære like mye av å ha en mamma som svetter og sliter for å sikre en god inntekt på sikt, så lenge det er en viss balanse og han ikke føler seg dårlig ivaretatt.
Jeg mener fortsatt at "noe er galt" når mange damer med små barn og 100 % jobb knekker sammen i ullne sykemeldinger som skyldes utbrenthet, depresjonsfølelse som følge av høyt press og generell mistrivsel med tilværelsen.
Vi har selv ansvar for å opprettholde den økonomiske standarden vi ønsker på våre liv, nå og som pensjonister. Og det rykker i ryggmargen når det antydes at det kan være sunt for helsa å gå ned til 80 % stilling for travle mødre. Samtidig så ser jeg at det er nettopp det som er alternativet for mange.
Kjenner meg forøvrig ikke igjen i hverken Tårnfrid eller muffinsblogger, men merker innimellom krysspresset på kroppen. Det er likevel jeg som bestemmer hvor lista skal ligge. Derfor er det perioder hvor jeg unngår å lese interiørblader og shoppetråder fordi jeg ikke alltid klarer å lese dem med nysgjerrig distanse.
Jeg mistenker at fler kvinner ville klart å jobbe fullt, dersom husarbeidet ble fordelt likere. Eventuelt at mennene slapp til mer hjemme, det er vel ikke alle som synes det er så lett å gi fra seg ansvaret og kontrollen.
Kan det være at følelsen "jeg gjør alt husarbeidet, han ingenting", er noe som gjør en mer sliten? Kan det være følelsen av å måtte ha et perfekt hjem og perfekt liv, som gjør en sliten?
Jeg gjør alt selv, men er ikke så fryktelig nøye på det da. :knegg:
Jeg trodde nok at jeg skulle være mye mer Tårnfrid da jeg var i 20-årene, men det var rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Jeg innså rett og slett ikke hvor stort behov jeg kom til å ha for å bruke mye tid sammen med barna mine. Mannen, derimot, uttykte helt klart at han skulle gjøre seg ferdig med karriereklatringen før barna kom slik at han fikk tid til å være pappa.
Jeg tror at det er en stor fordel av vi har en likedeling av det som dreier seg om barn og hus. Det gjør det mulig for oss å jobbe (litt mer enn) 100 %-stilling begge to, uten at det tar knekken på noen av oss. Jeg er temmelig sikker på at noe av tidsklemma kan løses med en jevnere fordeling på hjemmefronten. Samtidig så tror jeg også at en del sliter seg ut fordi de ikke har tilgang til skikkelig avlastning. Jeg ser at det at vi har tilgang til flere gode og stabile barnevakter er en enorm hjelp for oss, fordi det gir oss rom for å kunne være tilstede på jobben når det trengs og samtidig har rom for å ivareta oss selv som voksne og som par.
Jeg tror faktisk det er mulig å ivareta sine egne fremtidige karriereutviklingsmuligheter selv om man er småbarnsforeldre. Men det krever at man er villig til å dra lasset begge to, og at man har mulighet til å få noe avlastning. Det første er noe alle par både burde og kan få til, det andre kan jeg se er noe mer problematisk å få på plass hvis man ikke umiddelbart har egnede omsorgspersoner i nær krets.
Så forresten en artikkel som refererte en undersøkelse om husarbeid. Et av funnene var at der mannen tok en større del av husarbeidet hadde parene mer sex. Det burde vel motivere noen og enhver?
Tårnfrid kommer jeg aldri til å bli, til det er jeg alt for arbeidssky. Og siden jeg skyr kjøkkenet også, så blir det lite muffinsblogging. :rofl:
For min del stemmer kartet med terrenget, sånn bortsett fra at jeg egentlig ikke skulle ha barn og sånn. Men jeg jobber med det jeg hadde tenkt å jobbe med og har det finfint.
Jeg tror man fort kommer i TårnfridTM-modus uansett, for meg er det uttrykk for de dagene der man skal levere i barnehage og på skole, rekke tannlegen og jobb, og så rett hjem for å feire bursdag for et av barna. Og så skulle man jo helst hatt noen muffins og en kake, og det går en smule varmt.
Jeg gir for øvrig en lang f i hva folk synes om huset og hagen, spesielt sistnevnte ser jævlig ut, så kanskje det er derfor jeg er så avslappet?
:hjemme i permisjon og gjør ikke en døyt husarbeid for det om. Jeg har permisjon for å være mamma, ikke lage muffins:
Jeg er mer muffinsblogger en karrierekvinne. Rett og slett fordi jeg liker bedre å bake enn å være lærer. Ikke liker jeg husarbeid heller, så jeg har selvsagt valgt meg en mann som jeg gjør sin del og mer til.
Som ungjente ble jeg oppfattet som rødstrømpe; en som var opptatt av at kvinner og menn skulle ha like rettigheter, og gjerne diskuterte det høylytt. Jeg valgte en utdanning langt fra kvinnetradisjonelle utdanninger. Vel, virkeligheten innhentet meg, om man kan si det sånn. Jeg ble (uplanlagt) gravid før jeg rakk å komme meg ut i arbeidslivet. Dermed fikk mannen et forsprang i karrieren sin. Jeg endt opp med å være hjemme til jenta var 2 - og kom meg ut i yrkeslivet da.
Jeg oppdaget ved å være hjemme at livet ikke var helt som jeg hadde trodd det var da jeg var ung. Barnet kryper under huden på deg på en måte som gjør at man gjør helt andre valg enn man trodde man skulle gjøre.
Men jeg har tross dette endel verdier i bunn som gjør at jeg ikke har gått i fella at jeg lar alt av ansvar for barn og hus ligge på meg, men at det naturlig er et felles anliggende. Dette kommer nok også av en mann som er opptatt av likestilling, men kanskje mest en bevissthet fra min sin side at selv om jeg endte med å være hjemmeværende en periode er det ikke gitt at det skal være slik arbedsfordeling for alltid.
Vi har nå 3 barn, jeg har hatt det meste av permisjonene, men far har fått ha sine uker i ro og fred hjemme uten meg hengende over han. Det har vært verdifullt der og da, i tillegg til på lang sikt. Han skjønner mye av arbeidet som ligger i å være hjemme med barn. Når vi trengte å forlenge den siste permisjonen uten lønn tok vi 40% perm uten lønn hver, og det var en veldig god ordning.
Jeg er nå 100% utearbeidende, samme med han. Grunnen til at vi greier det uten å slite oss er at vi deler alt av arbeid i heimen, begges jobber er like viktige og vi er likeverdige parter både på bortebane og hjemmebane. Han hadde ikke kunnet jobbe fullt uten min innsats, og jeg hadde ikke kunne jobbet fullt uten hans. Så her er vi enten 2 Tårnfrider eller ingen.
Jeg liker å ha tid sammen med ungene, liker tid til meg selv, liker å ha middag i god tid før ungene skal på diverse treninger, jeg liker tid i hverdagen.
Jeg har forsøkt å jobbe både 80% og 100%, men det funker ikke for meg. Jeg trives godt med å jobbe 50%.
Akkurat nå er jeg i permisjon, så nå får jeg være hjemme 100%. Det betyr ikke at jeg er hjemme hver dag. Jeg er med i to barselgrupper, på babysang og det er alltids en kontroll som ungene skal på. Dagene går fra meg, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle klart å jobbe 100%.
Så, jeg er mer en muffinsbloggedame. Eller, det blir vel feil, jeg gjør lite husarbeid og baker bare sånn i ny og ne, men jeg er mer hjemmemamma enn jobbemamma. Så lenge vi har mulighet til det så skal jeg være hjemme, den dagen vi trenger pengene finner jeg meg en jobb. Når ungene blir større vil jeg jobbe frivillig for barnevernet, vi har også blitt enige om å bli med på PRIDE-kurs når ungene blir større og vi har kapasitet til å ta oss av unger som trenger fosterhjem.
Det er bare sånn jeg er. Vi er allikevel likestilt på hjemmefronten, det har jeg vært veldig bevisst på fra dag 1.
Jeg har slitt veldig med å føle meg dratt mellom ønsket om å ha jobb og egen inntekt, og ønsket om å ta meg litt ekstra av barna mine.
I et par år jobbet jeg en trafikert motorvei og 45-130 min hjemmefra, og de dagene hvor jeg skulle begynne kl. 8:15 måtte jeg levere eldstesønnen på skolen 15 min. før SFO åpnet. Det var sårt, og det ble enda mer sårt da han ikke hadde SFO mer og måtte låse seg selv ut om morgenen for å gå i skole. Jeg ble til og med kalt Tårnfrid av noen kolleger. Det var ment som spøk, men slog hardt. Enden på visen ble, at jeg (av flere årsaken) rett og slett sa opp jobben min. Det var en fryd å ha god tid til barna, og eldstemann blomstret helt opp. Likevel var jeg klar over at dette ikke kunne vare i flere år. Siden jeg holder på med doktorgraden, har jeg noe å fylle dagene med, så det var ikke det som var problemet. Men husstandsinntekten ble skrapete, og jeg likte ikke å leve av mannens lønn.
Nå har jeg fulltidsstilling igjen, heldigvis på en arbeidsplads kun 15 min. fra der hvor jeg bor. Jeg rekker å levere barna om morgenen, og jeg har overskud til å gjøre lekser med dem om kvelden. Inn imellom er jeg veldig trøtt, men ellers er jeg for tiden fornøyd med Tårnfrid/muffins balansen.
Jeg og mannen jobber begge 100 prosent og jobbene våre krever ca lik mye. Jeg ser at situasjonen vi er i idag gjør det litt vanskelig å gjøre den karrieren jeg egentlig ønsket, men det er ikke mangel på likestilling som gjør det. Jeg trives med å jobbe og synes egentlig at den vanskeligste overgangen da vi fikk barn var at jeg ikke lenger kunne "gi jernet" på jobb når jeg følte behov for det. Når jeg får barn som blir større så kommer jeg nok til søke meg tilbake til den sektoren jeg begynte i.
Det jeg til stadighet diskuterer med meg selv er min motivasjon for det ene eller det andre. Hvorfor vurderer jeg å jobbe redusert? Hvorfor er det jeg som kjenner på dårlig samvittighet mens mannen kan seile inn i barnehagen fem på fem uten å tenke på det en gang?
KAnskje det går på idealer, hva man er opplært til og har erfaring fra? Mine foreldre har alltid vært utearbeidende, om enn i yrker som gir fleksibel tid og mye mulighet for oppfølgning. I perioder tror jeg at det er den manglende fleksibiliteten i egen jobb jeg ikke liker. Samtidig har ikke Posøren vondt av å være i barnehagen, jeg kan heller ikke se for meg at det beste for ham hadde vært å være hjemme med meg - til det er han for sosial med behov for andre barn. Det som hadde vært ideelt hadde vært redusert tid - levere sent, hente tidlig, gjøre hyggelige ting.
Og så - hvorfor gjør jeg ikke det når det strengt tatt hadde gått rundt økonomisk? Mindre penger til shopping og hobby, men mer enn nok. Jo, redselen for å bli en muffinblogger, som går tvert imot det jeg har lært er riktig - full jobb, sørge for en karriere, bli regnet med, få nye oppgaver.
Heilo, dette ble litt rambling fra meg. For mitt vedkommende handler det ikke mye om likestilling, men om personlige idealer og ønsker.
Jeg tror at ungdom vanskelig kan vite hva det vil si å være forelder og yrkesaktiv. Hvordan skal de vite det når de ikke har kjent det på kroppen selv? Vi har vel alle fått en oppvåkning både med hensyn på hvor mye jobb det faktisk er å ha barn, og det gjelder vel forventninger til oss som arbeidstakere også.
Mangel på reell likestilling er det, vil jeg påstå. Så lenge det er slik at menn fortsatt er de mest attraktive på arbeidsmarkedet og kvinner i større grad enn menn tar ansvar for hus og heim/familiens behov for at noen er hjemme på hel- eller deltid så mener jeg vi har et stykke vei igjen. Reell likestilling er det ikke før den dagen det er like vanlig at menn jobber deltid som kvinner.
Det kan godt hende det per i dag er utopi at vi skal oppnå reell likestilling "i går". Kanskje vi må godta små skritt. Men jeg er redd for at det å feks fjerne farskvoten fra foreldrepermisjonen ikke er særlig lurt i så måte. Jeg tror heller den må utvides, og det må bli vanlig og forventet at menn tar sin andel av permisjonen. Så lenge det er slik at arbeidsgiveren til en kvinne i rett alder forventer at hun kommer til å bli borte 1,2 eller 3 år om ikke altfor lang tid, mens arbeidsgiver til en mann ikke forventer det samme har vi et problem. Konsekvensen av det er at menn i større grad får større muligheter i arbeidslivet, blant annet fordi det kan forventes mer stabilitet av en mann enn en kvinne.
Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvem eller hva Tårnfrid er, men jeg tror at mange unge jenter opplever seg selv som likestilt, helt til de får barn. Vi gjør omtrent det samme som guttene, kan ta de samme utdannelsene, samme jobbene osv. Likestilling er en selvfølge for unge jenter.
Så finner de en partner å flytte sammen med, og noen er så heldige og/eller smarte at de finner en som anser husarbeid som noe man deler på. Vi som ikke var så heldige eller smarte, møter på likestillingsproblemet allerede der. Forhåpentligvis forhandler vi oss frem til en løsning på det, men så kommer det kanskje et barn, eller tre, og det er da de virkelige likestillingsproblemene begynner slik jeg ser det.
Den første tiden lever jo mor og barn i nærmest en symbiose, og lærer hverandre å kjenne mye bedre enn far og barn gjør. Noen fedre kommer godt i siget etterhvert, men ikke alle. For mange familier er det fortsatt O Store Mor som er forelderen nummer en, mens far kan trå til når det trengs.
I tillegg så er det en viktig faktor som gjør at det lett forblir sånn, nemlig at de fleste foreldrepar vurderer det som bra for barna og familien at minst en av dem tar ut lange foreldrepermisjoner og går ned i stillingsprosenter. Det er bare det at far som regel tjener mer enn mor, og da blir det dyrere for familien at han går ned i stillingsprosent enn at hun gjør det. Så da gjør gjerne hun det da, og da blir det naturlig at hun tar seg enda mer av barn og hus, og så forsterkes jo hele "ulikestillingen".
Så jeg tror årsakene er at unge jenter foreløpig opplever seg selv som likestilte, men at det er er mangel på reell likestilling i familiene og i arbeidslivet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
