Hei.
Jeg er en jente på 21 som har flyttet til Australia et år for å jobbe som Au Pair. Det jeg ikke forventet da jeg kom ned til var skikken de har med fysisk avstraffelse. Det er snakk om en gutt på 3 år, som når han gjør noe som blir sett på som galt, blir slått/klapset på hånden/rumpen. Foreldrene slår ikke hardt hardt, men nok til å gi han et sjokk og ender alltid i gråt og fortvilelse for guttens skyld. Om det er moren som gjør dette får hun alltid skyldfølelse etter hun har gjort det, og unnskylder hans gråting, og forsvarer seg selv med uttrykk som "jeg slo jo ikke hardt da!" Tenker da at dette er et tegn på at de forstår at dette ikke nødvendigvis er det ultimate måten å håndere situasjoner på, men evt. ikke vet annet eller ikke ser konsekvensene og alvorligheten som kan bli utfallet.
Dessverre er dette et vanlig fenomen i Australia, og jeg ser det overalt, foreldre som avstraffer barn i full offentlighet som om dette er en akseptert adferd.
Jeg er da fullstendig imot fysisk avstraffelse, men er veldig usikker på, om og hvordan jeg skal ta dette opp med foreldrene. Spesielt siden det visstnok er så allment akseptert.
Har skrevet med side på side i en bok jeg har hvordan jeg begrunner saken (for min egen del per nå), tiltak man kan gjøre for å forandre situasjonen etc.
Men uansett hvordan jeg ser på det, føler jeg det er et minefelt! Med tanke på at dette er personer jeg bor med og jobber for føles det veldig usikkert å gå frem og mer eller mindre konstantere hvor dårlige foreldre (eller uvitende) som jeg mener de er og at måten de oppdrar barna sine på er feil.
Vil gjerne ha innspill og tanker på hvordan andre ser situasjonen, hva du ville gjort, og beste fall hvordan du ville gått frem!!?
Min søster fikk samme krav da hun var Au Pair i Frankrike for mange år siden, og hun sluttet.
Du er ansatt og skal ta deg av barna på foreldrenes måte, det er ikke din jobb i sammenhengen hverken å "oppdra" eller "opplyse" foreldrene. Tenk om en australsk Au Pair kom til Norge og begynte å slå ungene og argumentere knallhardt for det?
Jeg ville sagt at dette er vanskelig for meg, sagt at valget sto mellom å slutte eller få slippe å bruke vold og så fikk resten være opp til foreldrene. Og så fikk du tilby ikkevoldelige metoder, bøker og tips.
Jeg forsto det ikke som at hun ble bedt om å slå barna?
Det du kanskje kan prøve på er å bruke alternativer til fysisk avstraffelse og møte barna på en annen måte enn foreldrene. Du har antakelig et fortrinn som kommer utenfra og kan observere barna mer objektivt.
Jeg syns selvsagt også at det er en forferdelig ting å slå barn, men tror ikke du kommer langt med å ta opp dine synspunkter med foreldrene. Kanskje du vil vinne mer på å håndtere ungene på den måten du mener er riktig og gå foran som et godt eksempel på at det finnes måter å håndtere barn på som ikke innebærer slag og fysisk avstraffelse.
En direkte konfrontasjon med foreldrene angående deres oppdragelsesmetoder kan fort falle uheldig ut for deg. Og du vinner jo ingenting på å ha et dårlig forhold til foreldrene den tiden du skal være i huset.
Vanskelig situasjon du er i. Jeg forstår ut fra det du skriver at de ikke pålegger deg å slå, men at du syns det er problematisk å være vitne til at de slår. Stemmer det?
Jeg tenker også at det er vanskelig å legge seg borti oppdragelsen deres, men hvis det skulle komme en passende anledning, f.eks. hvor mor gir uttrykk for dårlig samvittighet etter å ha slått, kan det kanskje gå an å rekke ut en hånd til henne ved å si noe om at der du kommer fra slår man ikke barn, at det er ulovlig, osv. Og så prøve å få til en dialog ut fra det. Men det vil ikke være et enkelt tema å snakke om.
Ut over det vil jeg råde deg til å gå foran som et godt eksempel. Vis ved din oppførsel gode måter å takle barna på, uten vold.
Nei, jeg har absolutt ikke blitt bedt om å slå barna og de har på ingen måte oppmuntret sin egen adferd ovenfor meg heller. Men tenker litt mer i den forstand at man burde steppe inn å vise at man bryr seg..?
Vil selv si at jeg absolutt går foran som et godt eksempel! Snakker alltid til barna på dems nivå når det oppstår problemer isteden for å gi kjeft. Gir timeout, slik at de får tid til å roe seg ned om situasjonen blir for voldsom, og dette fungerer fint! Problemet i den situasjonen er jo at foreldrene er på jobb og får ikke sett noe av dette utført i praksis og føler at om jeg skal nevne for dem at det finnes bedre alternativ blir jeg jo nødt til å komme innpå at de ikke skal fysisk straffe barna sine (og da fortelle dem på en måte slik at de ser fornuften i det)?
Prøver å se på alle sider av saken, men føler kun at barna vinner på den ene? At fysisk vold, uansett hvor mild form lagres i traumesenteret i hjernen og huskes for resten av livet...
Hvis du visste om noen som ble slått av sine foreldre, skal man da bare være stille og se den andre veien? (det er jo ikke at de blir slått så hardt, eller banket opp men mener vold er vold - det handler ikke om graden den påføres.)
Per nå er det bare gutten på 3 som blir straffet slik, de har også to tvillingjenter på 1 år men de mener disse ikke er gamle nok til å bli "smacket"
Hvis du synes de er lette å snakke med, kan du kanskje vinkle det slik at du synes det er vanskelig fordi det er forbudt og veldig uvanlig i Norge? Som ElinM sier kan det nok være en passende anledning hvis moren gir uttrykk for at hun ikke er komfortabel med oppdragelsesmåten selv.
Med mindre de ber deg om å slå barna, så mener jeg du kan la det ligge og heller vise dem at du fikser barna uten fysisk avstraffelse. Så kan du ta det opp med dem. :ja:
Jeg ville også vinklet det slik ElinM sier. Du kan jo også legge til at du føler du får bedre effekt av time out (noe jeg ikke akkurat er fan av heller, men av to onder så er det absolutt det beste), og at de kanskje også kan prøve det?
Ja, dette er svært vanlig i Australia. Men det er godt å høre at de ikke forventer at du bruker samme korrigeringsmetoder til dem.
Jeg synes at du skal la det ligge til det eventuelt byr seg en passende situasjon. Å si at det er fryktelig fremmed og faktisk forbudt i Norge, men at det var vanlig for 60 år siden, vil kanskje hjelpe. Men jeg synes kanskje at du skal utvise forsiktighet i hvordan du sier det. Det virker jo som om moren heller ikke er helt komfortabel med dette, og da er det lett å gå fullstendig i forsvarsposisjon.
Hva er galt med timeout? Da mener jeg ikke sett deg i en krok for å skamme deg og tenke over alt det slemme du har gjort, men det å ta barnet ut av den dårlige situasjonen, slik at de får roet seg, og overeføre oppmerksomhetn på andre ting..'
Føler meg som et hysterisk kvinnemenneske her jeg sitter og irriterer meg grønn, veiver med knyttneven og ellers klager til alle som vil låne bort et øre..
Men jeg er ikke alltid så overdramatisk... føler bare litt sterkt for akkurat dette med små uskyldige skapninger som ikke helt får sagt sitt ord i saken.
And btw så kan jeg lett tenke hva et barn selv ville svart om spørsmålet hadde blitt stilt til dem: slått eller ikke slått? Hva tror du svaret ville blitt?
Jeg tror jeg ville tatt det opp i den situasjonen der mor tydeligvis har dårlig samvittighet. Ikke som i full konfrontasjon og skuldfordeling, men snakket med henne i den situasjonen der hun ser ut til å angre. Spurt litt rundt hva hun tenkte om "smacking", om hun synes det er ok, hva hun tenker at du bør gjøre i de samme situajsonene etc. Slik får du litt innblikk ihvordan hun tenker og da kan det etterhvert kanskje passe å si noe om hvordan du opplever det også.
Om man er forsiktig med å ikke klandre, kan man godt si at man ser det er en annen kultur i Australia og at det gjør deg usikker siden man ser helt annerledes på å slå barn i Norge. Siden det faktisk er forbudt kan du jo også si noe om hvordan det oppleves å stå i et slikt dilemma når du ser at dette skjer.
Altså mener jeg man absolutt kan ta det opp, men at man må tenke gjennom hva man vil oppnå og hvordan man formulerer seg.
Det er store forskjeller i praktisering av time out. De hvor man ber ungen sitte i en skammekrok i like mange minutter som barnet er år, er bare en straff og ikke konstruktiv. Å ta barnet ut av en opphetet situasjon og få det til å roe seg ned slik at man kan snakke seg gjennom det som har gått feil, er noe helt, helt annet.
Jeg er enig med ElinM i at det kan tas opp dersom anledningen byr seg, og da fokusere på at du syns det er problematisk nettopp fordi det er ulovlig i Norge, og at det bryter med alle dine holdninger og verdier til hvordan man skal behandle et barn. Selv hadde jeg ikke holdt ut en slik situasjon, og for min egen del hadde det vært helt nødvendig å sette meg ned med foreldrene og forklare at jeg ikke kunne jobbe i et hjem hvor dette ble praktisert, da det nettopp strider sånn mot hvordan jeg mener at man bør behandle barn. Hvordan du velger å gjøre dette må du nesten bare kjenne på selv; det er du som kjenner foreldrene best, og som kan vite hva som blir riktig for deg. Velger du å snakke med dem tror jeg det er viktig som andre har påpekt, å være veldig forsiktig med anklagelser, og heller huske på å bruke setninger som "jeg føler", "jeg synes". Når det gjelder kritikk rettet mot seg selv og sine barn er det vanskelig å være rasjonell. Uansett syns jeg du skal ha skryt for at du ikke ønsker å bare stå på sidelinjen og se på at dette skjer, selv om jeg også har stor forståelse for den kulturbetingede siden ved barneoppdragelse.
Jeg ville tatt det opp med foreldrene, men funnet en passende anledning, for eksempel neste gang det skjer og barnet gråter og moren har dårlig samvittighet. Det virker jo som moren ikke er komfortabel med å slå, men gjør det fordi hun tror det riktig og kanskje selv ble slått som barn. Du kan da fortelle henne på en vennlig og ikke anklagende måte at det er forbudt å slå barn i Norge fordi det oppleves vondt og nedverdigende for barnet. Si til henne at det er derfor gutten blir lei seg og gråter. Men som sagt, vær ydmyk og respektfull overfor henne når du sier det.
Hjelper det ikke å snakke med henne med en gang, tror jeg ikke jeg hadde klart å slutte. Da hadde jo barna fortsatt blitt slått og jeg hadde fått så dårlig samvittighet av å "forlate" dem. Tror jeg da ville fortsatt med å gå frem som et godt eksempel i håp om at foreldrene hadde sett at det finnes andre metoder enn å slå.
Men jeg forstår dette er en fryktelig vanskelig situasjon for deg å være i. Håper det ordner seg! :klemme:
Jeg er halv belgisk, og der (samt i hele Europa sør for Belgien) er det også akseptert å slå barna sine. Eldstesønnen har alltid hatt veldig travelt med å fortelle folk dernede at han er en dansk gutt, og ikke må slås iflg hverken dansk elle norsk lov. Likevel fikk han en gang klaps på rompa av mormor, fordi han hadde løpt over gata uten å se seg for. Jeg fant først ut av det flere år senere, og min mor er klar over at jeg ikke tillater at mine barn får fysisk avstraffelse, så det ble bare en lang og defensiv forklaring fra hennes side.
Som Harriet sier, har du ikke noen oppdrager/opplysningsansvar overfor dine arbeidsgivere. Det er bare å håpe, at de vil se ditt gode eksempel og ta det til etterfølge !
