I lys av barselgruppetråden hvor flere tar direkte avstand fra å måtte møte en gruppe med andre foreldre i måle/veie-situasjonen, slår det meg at jeg tror vi nordmenn er veldig mye mer sosialt sære enn resten av verden?
Er jeg for tabloid her, eller er det sånn?
Jeg er ikke noe bedre selv, med min "jeg blir sur om jeg får uanmeldt besøk"-holdning. Vi snakker ikke med folk på venteværelser - vi skuler på dem. Og gud forby at man må delta i ulike sosiale settinger der man ikke har håndplukket hver og én av de andre deltakerne.
Blir vi litt ensomme og kjipe som folk av en slik holdning?
Og har vi, som folk, en slik holdning, eller generaliserer jeg inntil det uakseptable her?
Folk er vel en god mix. Selv kan jeg godt snakke med f.eks. eldre folk på bussholdeplass, venterom eller andre steder de måtte finne på å si noe. Jeg hadde ingen problemer med menn som var med på barselgrupper, men opplevde det heller ikke som et veldig utleverende sted. Jeg var også en av dem som ikke var enig med helsesøster i en del ting, og la gjerne fram alternative metoder for ting. en misjonsarena. ;) Jeg er gjerne litt nysgjerrig på andre, og er gjerne spent på sosiale settinger. Men jeg er ikke glad i uanmeldt besøk. Det blir liksom noe annet.
Ja, klart vi er ulike på individnivå.
Jeg tenker mest på om vi som folk har en kultur som kanskje kan frarøve oss livskvalitet? Stiller vi så høye krav til hvem vi ønsker å tilbringe tid med at vi ender opp med å gå glipp av mange interessante, morsomme og utviklende bekjente?
Jeg er sær, utvelgende og håndplukker så det suser. Selv mine 18 venner på facebook er nøye silt ut. Jeg ville aldri funnet på å gå i barselgruppe, - bare tanken får meg til å grøsse - men det er fordi jeg synes barseltemaer jevnt over er kjedelige. Derimot tar jeg gjerne imot uanmeldt besøk. Av mine håndplukkede.
Jeg tror ikke du er alene - jeg tror det ligger i den norske folkesjela å omgåes kun "sine". Mine foreldre er ekstreme i så måte. Da de hadde runde dager, vurderte jeg å invitere venner og bekjente til overaskelses-selskap, men droppet umiddelbart ideen - jeg visste at de ville føle ubehag om det ikke kun var bare de nærmeste der.
Selv slites jeg litt mellom den kulturen og en litt mer latinsk attitude, som jeg egentlig idealiserer. Jeg tror særheten vår frarøver oss noe, og jeg tror at mange kan oppleve mer ensomhet enn de hadde trengt, kanskje særlig etterhvert som de blir eldre og kretsen krymper.
Jeg trives som sær. :knegg: Det som kanskje er litt rart med meg er at jeg liker vennene mine mye bedre enn de fleste mennesker jeg er i familie med. Den ene broren min synes det er kjempegøy å øke omganskretsen fra 70 mennesker til 75, og hiver seg lykkelig ut i sosiale settinger. Jeg vil mye heller ha fem gode venner.
Jeg trives sammen med familien i forhold til selskapeligheter også, men vil heller ha 5 gode venner, enn 75 bekjente og tjo og hei.
Og jeg vil ha meg frabedt å få umeldt besøk - jeg kan virkelig ikke utstå det. :flau: Og da mener jeg av alle altså, kjente, venner eller hvem som helst. Gi meg minst en halvtime.
Jeg var med i barselgruppe, men vi endte opp bare jeg og ei til etter første gangen, og vi har blitt virkelig gode venninner, og hadde også andre svangerskap felles. Vi har to barn hver, og de er født med ca. 10 dagers mellomrom i to omganger :knegg:
Da jeg giftet meg i hine, hårde dager ble det foreslått utdrikningslag. Ja jøss, særlig.
Glem det. Dere må gjerne drikke meg ut, men uten meg. Jepp. Og jeg hadde ikke blitt med uansett hva de hadde gjort. Nope. Så jeg er sikkert en smule sær.
Jeg ser poenget ditt, men jeg setter også enormt stor pris på den friheten jeg opplever å få nettopp på grunn av denne væremåten. Jeg synes det er fantastisk å slippe å forholde meg til sosiale situasjoner jeg ikke har interesse for (privat - jobb blir selvsagt noe annet), og for meg er det mye verdi i dét.
For å si det rett ut, så ja, jeg synes det. Generelt. Noen mer enn andre, selvsagt, men sammenlignet med mange utlendinger synes jeg at nordmenn er sosialt sære.
Jeg synes det er deilig å slippe å omgåes "gud og hvermann".
Likevel tar jeg meg i å lure på om vi frarøver oss selv (og samfunnet generelt) mye omsorg, varme, utvikling, glede og mening ved å være så nøye på hvem vi "gidder" å bruke tid på.
Jeg har blitt mindre sær. Og jeg liker det. Så får vi se hvor langt jeg er i stand til å strekke det. :knegg:
For meg er det ikke sånn at man må velge mellom å ha få, gode venner og å ha 150 overflatiske bekjente. Jeg lurer på om det ikke kan være lurt å kombinere. Jeg tenker at det kan være positivt for psyken å ha mange å smile til og hilse på og slå av en liten prat med - samtidig som man har de få, nære.
For min del handler det om at fritiden min er så dyrebar. Jeg vil helst bruke den til ting som gir meg glede og energi. Å tilbringe masse tid med mennesker jeg ikke har noe forhold til eller som ikke gir meg noe - det syns jeg rett og slett ikke er verdt det. Jeg tror ikke det fordi jeg så veldig sær, mer fordi hverdagen er så slitsom at man helst vil gjøre ting som gir overskudd.
Jeg er også sosial og omgjengelig, skravler med alle og liker uanmeldt besøk, men det er ikke dermed sagt at jeg syns alle mennesker hører hjemme akkurat i mitt liv.
Og ang. den norske folkesjela så tror jeg ikke man kan generalisere over at nordmenn er så veldig sære og private. Det har selvsagt med kultur å gjøre, men man finner ganske store forskjeller i de forskjellige landsdelene på hva slags sosiale former som er vanlige. Man kan kanskje bli ensom om man er veldig privat, men jeg vet ikke om det er verre enn å ha hele storfamilien under samme tak. :skremt: Det har nok en anselig mengde negative sider å leve på sydlands vis også.
Ja, tror det er ganske vanlig blandt nordmenn dessverre.
Selv er jeg ganske sosial og kan omgås og prate med mange forskjellige
type mennesker også de som er heeeelt ulik meg selv, mannen derimot er ikke der.
Han må snakke med noen han finner noe interressant å snakke om,
eller at de er lik han.
Mulig det har noe med jobben min å gjøre hvor jeg MÅ konversere og
sosialisere meg med mange forskjellige mennesker(bhg).
Jeg har også fått "skryt" på jobb at jeg er flink på småsnakk, der andre
ikke vet hva de skal snakke om finner jeg alltids noe:knegg: :skravlekjærring:
Ja, erru gæærn! Det hadde tatt innersvingen på meg, ihvertfall. :skremt:
Jeg tenker ikke at man skal skaffe seg massevis av venner som man bruker mye tid på - mer slå av en prat med folk som man ikke nødvendigvis kjenner godt litt oftere.
Jeg merker at jeg blir glad av korte, hyggelige menneskemøter med tilfeldige folk. Det gir en felleskapsfølelse.
Ja mange er det. Jeg er ikke sånn. Syns det er koselig med uplanlagt besøk og prater gjerne med folk i butikken og køer. I dag prata jeg lenge med ei i køen på systembolaget i Sverige.
Men er det så mange som ikke vil det da? Jeg syns ofte hvis jeg for eksempel skal gå en tur i nabolaget, så blir jeg gående dobbelt så lenge som jeg hadde tenkt fordi jeg hele tiden må prate med noen. Eller hvis jeg henter på skolen eller håndballen eller er i butikken eller hva som helst.
Eller tenker du at vi burde snakket mer med fremmede mennesker? Er det sært å ikke stoppe opp og slå av en prat med en man ikke kjenner?
Kanskje alle burde få prøve seg en runde med ettåringen min. Jenta som sier Hei! til alle og slett ikke gir seg før de hilser igjen. Jeg blir sosialisert til den store gullmedalje når jeg har med henne. :knegg:
Som søreuropeer (og jeg har kun erfaring med nordmenn fra det sentrale Østlandet) synes jeg ikke nordmenn er så mye mindre sosiale eller sosialt enn andre europeere. Jeg tror det bunner i nordmenns ideer om hvordan ting er i andre land, og jeg tror ikke de nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten.
Jeg har jobbet med minoritetsspråklige elever i mange år, og kommer på den måten i kontakt med folk fra mange ulike land. De fleste synes det er tungt å komme i prat med nordmenn. De opplever et det ikke er så naturlig å slå av en prat i kø etc.
Selv kommer jeg stadig i snakk med andre i slike situasjoner, jeg er åpen for det selv. Men jeg innleder ikke samtaler med hvem som helst - det er ganske mange som med kroppsspråk og utstråling tydelig viser at de ikke er åpen for slik kontakt.
Å stoppe opp foran en fremmed på fortauet og innlede en samtale, ville vært både sært og litt sosialt uintelligent. :humre: Men å veksle noen ord med en man sitter ved siden av på et venteværelse eller i annen kø synes jeg er helt fint - selv om man ikke kjenner hverandre fra før. Det kan ofte være overraskende hyggelig.
Men det gjør da folk?
Jeg er jo sosialt sær (på en sånn stor, blinkende, dette har jeg papirer på-måte), og jeg syns folk skal snakke hele tiden. :knegg:
Vi snakker med de fleste, det meste av tiden. Jeg opplever konversasjoner både på venteværelser og på bussen og synes egentlig at det er den mest naturlige ting i verden.
Jeg oppfatter vel meg selv som forholdsvis sosial. Jeg har ofte gjester og liker å være sammen med andre. Jeg er til og med en av dem som er så påtrengende at jeg organiserer noe for foreldre og barn i lillesøsters klasse, utenom skoletiden. Men jeg tvinger jo ingen til å komme da. ;) Jeg bare foreslår og lager et lite opplegg. Vi får se om det kommer noen.
Stort sett synes jeg at de fleste mennesker rundt meg virker sosiale også. Det er klart at noen har mer sosialt overskudd enn andre, og det går i perioder. Og som sagt i en tidligere tråd, så synes jeg ikke at det er et spesielt godt skille på hvor sosial man er om man liker uanmeldt besøk eller ikke. Mest kanskje på hvor rotete man er. :flau:
Jada, mange gjør det. Men det er slett ikke uvanlig at man blir sittende i total stillet når man venter ett eller annet sted.
Men én ting er nå venteværelse/kø/buss-snakking.
Det er ganske typisk norsk å ta ordet "tvangssosialisering" i sin munn - og det sier vel noe om en holdning i samfunnet det også? (...eller kanskje de snakker om det i alle andre land også, bar at jeg ikke vet hva tvangssosialisering er på spansk og italiensk??) men om det er noen flersspråklige her, må de gjerne trå til nå; bare om et slikt ord finnes i et språk, sier mye om den sosiale kulturen, tenker jeg.
Jeg har aldri hørt noe ord/uttrykk som gir uttrykk for noe sånt på engelsk, f.eks?
Men det at "tvangssosialisering" (helsestasjon, barselgruppe, kursvirksomhet etc) skal være en så fryktelig, må da si noe om nordmenns sosiele særhet, eller...?
Gjør vi? :undrer:
Jeg tenker som Kasia: Livet er for kort og travelt til å være sosial med mennesker jeg ikke har noe til felles med, eller får noe ut av å være sammen med. :sær:
Jeg skjønner hvordan du tenker.
Samtidig så tror jeg kanskje ikke tid og lengden på livet er en avgjørende faktor her.
Ok, eksempel fra rl: I går var lærerne i fylket på kurs. Etter forelesningsdelen av kurset, skulle vi "tvangssosialiseres" i grupper på tvers av skoler. Hvis noen hadde spurt om jeg ville være på gruppe med kollegene mine eller i en gruppe med fremmede, ville jeg valgt kollegene mine. De er både hyggelige og interessante og jeg vet på forhånd at jeg trives med dem. Men det var ikke noe valg - tvangssosialisering it was. Og akkurat i går førte det til en særdeles hyggelig, morsom, tankevekkende og meningsfull stund. Kommer sansynligvis ikke til å se dem igjen, tok ikke tiden fra andre viktige gjøremål i mitt hektiske liv - men sitter enda i meg som en følelse som kjennes mistenkelig ut som glede. Det er fint, da!
Jeg er på hugget til å bli veldig mye mindre sosialt sær, jeg altså. For min del handler det nok langt mer om "ork" enn "tid".
Hæ?
Nei, vi snakker ikke med ukjente, verken på bussen eller på venteværelser. :skremt:
Jeg tror du er inne på noe, Zöe. Jeg er veldig sosial, men likevel veldig privat. Jeg kan snakke med hvem det måtte passe meg og om hva det måtte passe meg, men kun så lenge det passer meg. Jeg er åpen om mye som andre ikke er åpen på (som penger og sex), men veldig lukket om (for meg) private ting for de jeg ikke er trygg på. Jeg snakker aldri med ukjente på bussen, jeg hater smalltalk med folk jeg ikke kjenner og jeg er ekstremt dårlig på å ta initiativ til å bli kjent med nye i nabolaget, på jobb osv. Jeg er en særing, men jeg ser at mange er som meg.
Jeg kan snakke for meg selv bare, men jeg er veldig utadvendt, og syntes barselgrupper er stas, jeg snakker med folk på posten osv. Men jeg liker ikke uanmeldt besøk. Jeg må ha ET sted jeg kan få være i fred når jeg vil det. Så får de som vil komme si i fra før de drukker opp. Jeg syntes ikke det er kjempesært. :)
Ellers tenker jeg at det er mange nyanser her, som gjør at jeg tror man fort kan ende opp med å diskutere forskjellige ting her. For det er forskjell på å ikke ha behov for særlig mye sosial kontakt, å ikke trives med en slik kontakt, å ikke takle det, å ikke tørre. Og jeg synes det er ganske stor forskjell på det å ikke være sosial og det å ikke være sosial med ukjente eller fremmede. For det er vel ikke slik her i Norge at vi har tradisjon for å være usosiale heller? Små, tette samfunn gir jo mange fellesskap de fleste vel tar del i på en eller annen måte, selv om de samme menneskene kan virke uinteresserte i kontakt med folk de ikke kjenner til. Må man være sosial med "alle" for å kunne kalle seg sosial? Jeg synes jo ikke det, og tror altså at det er mye sosialt fellesskap blant folk selv om det ikke alltid er så uttrykt eller åpenbart i alle situasjoner.
Tja? Vi merker i alle fall himmelvid forskjell på det sosiale livet i Norge vs det sosiale livet i USA. Hjemme i Norge var alle travelt opptatt og det å finne på noe sammen var et styr uten like, som helst måtte planlegges i ukesvis. Her har vi et mye mer spontant sosialt liv, og et mye mer aktivt sosialt liv. Halve venneflokken er forøvrig nordmenn, så det bør jo bety at enten er det rammene i Norge som legger demper på det sosiale livet, eller så er der kun de sosiale som blir expats. :knegg:
Jeg liker forøvrig godt mitt eget selskap, men har ikke problemer med folk Om bare stikker innom. Jeg har noen få, nære venner, men samtidig en stor omgangskrets.
Og bortsett fra været er det dølle sosiale livet det jeg savner minst i Norge. Det at ingen hadde tid eller ork til å gjøre annet enn å sitte hjemme i egen stue etter at arbeidsuka var over. Ikke kan man ta med unger på kveldsbesøk, for de har sine rutiner og må legges etter dem. Og nei, de kan ikke Ove andre steder enn egen seng. Og barnevakt har man ikke. Finne på noe på dagen på en lørdag? Nei da skal man på IKEA eller vaske huset eller stelle i hagen eller pusse opp. Og søndag? Nei da har tante Olga bursdag.
Ok, litt satt på spissen, men ikke langt fra sannheten. Mens her treffer vi noen stort sett hver eneste helg. Konserter, museum, en tur i parken, bbq, ost og vin hjemme hos noen, en festival og hva-har-du. Det høre kanskje oversosialt ut, men jeg ser ikke så mange i uka, siden jeg er student.
Jeg er forøvrig heller ikke svær på smalltalk med ukjente, men har blitt bedre. Det som er bedre her vi er nå er at de nære vennene er mer tilgjengelige, vi finner på mer sammen. Samtidig som det er flere arenaer hvor en kan treffe alle dem man bare kjenner litt. Jeg er feks med i en gruppe som møtes en gang i mnd rundt i private hjem for å drikke vin. Det er mellom 25 og 50 som møter opp hver gang. Det er kjempekoselig! Jeg har en liten krets jeg snakker mest med, men den blir stadig større, for i ny og ne dukker det opp nye, hyggelige mennesker.
Jeg har alltid syntes det var pussig med argumentet "heller 5 gode venner enn 20 bekjente". Hvorfor er det en motsetning? Jeg har da nære venner selv om jeg er generelt positiv til ny, sosial kontakt. Innimellom dukker det også opp mennesker på de nye sosiale arenaene som har kvaliteter til å bli en ny nær, god venn. Jeg syns det høres trist ut å ikke være åpen for det.
Jeg sier som Kitty, det gjør da folk?
Som pendler ser jeg det iallfall daglig, og gjør det selv. Jeg er en introvert, så når jeg gjør det, vil jeg tro de fleste andre gjør det også. Unntaket er vel noen yngre folk som ikke er vokst inn i folkeskikken ennå.
Jeg har noen bekjente fra midtøsten som syns nordmenn er dårlige på å gå på besøk til hverandre og vise hverandre oppmerksomhet når noen er syke eller sliter, og det tror jeg er sant. Det henger nok sammen med dette med uanmeldt besøk, og det at vi er så mye hjemme i husene våre. Det er kanskje lettere å invitere noen over til sitt bord på en restaurant enn det er å invitere folk man ikke kjenner så godt hjem til seg. Det sistnevnte gjør iallfall vi ytterst sjelden. Nå er jo jeg gift med en annen nordboer, men folka hans er minst like sære som våre på akkurat dette. Kanskje det er et nordisk fenomen?
Når det er snakk om uanmeldt besøk og at andre er så mye flinkere til å invitere folk til hjem til seg så er det vel familie og venner som først og fremst blir invitert hjem- også i utlandet? Kanskje det virker mer sosialt fordi man gjerne har mye større familie enn det som er vanlig for nordmenn? Man drar jo ikke inn fremmede man har hatt en tilfeldig prat med på bussen hjem til seg og serverer mat i Tyrkia heller?
Det jeg prøvde å få frem i mitt forrige innlegg er at jeg opplever at nordmenn tror at det er så mye mer sosialt andre steder, uten at det nødvendigvis er det. Mange tror jo at å være i Syditalia eller Hellas er som i denne Dolmio-tomatsaus-reklamen, man sitter på en liten restaurant der alle er ukjente for hverandre i utgangspunktet, men likevel går vinflaska mellom bordene, ledsaget av latter og hyggelige ord og kvelden ender med at alle barn og voksne fester og leker til tidlig neste morgen. :knegg:
Som utlending synes jeg forresten også at nordmenn er ekstreme på å være sosiale på jobben. Lønningspils, sosiale turer, julebord, teamturer osv. var helt ukjent for meg før jeg flyttet hit, og jeg kjenner at jeg synes det kan bli vel mye å omgås jobben min så mye i fritiden også- jeg har sjelden hørt andre nordmenn reagere på det samme.
Jeg synes dette skjer hele tiden, jeg! På bussen, venteværelser, i butikkø og heis: Folk prater da!
Det er ikke lenge siden jeg innledet en samtale med ei som sto foran meg i kø på Bianco, for å spørre hvor hun hadde kjøpt skoene sine. Det resulterte i en fin liten samtale og var ikke rart i det hele tatt.
Det er jo forskjell på folk, men jeg merker en stor kulturforskjell fra de omgivelsene jeg vokste opp i og de fleste mennesker jeg møter i dag.
Jeg vokste opp med en del "regler" eller skikk og bruk. Regler som var alment akseptert blandt de rundt meg. Jeg har brukt mange år på å forstå at det ikke er bevisst når folk bryter disse.
Jeg stusser jo over at det i barnehagen legges større vekt på å måtte spørre om å få være med i leken, enn på å lære seg å inkludere andre. For meg er dette normal høffelighet for barn eller voksne å inviter nye inn i varmen.
Å ønske en ny nabo velkommen, å være spesielt nøye med å inkludere den nye osv.
De menneskene jeg setter størst pris på i dag, er mennesker jeg i utgangspunktet ville ha "avskrevet" om jeg hadde vært så opptatt av å finne forskjeller heller enn å finne de jeg føler jeg har mye tilfelles med.
At man bare vil omgås de som er like en selv synes jeg høres kjedelig ut. Det er da mye morsommere med mennesker som er litt forskjellig fra en selv.
Når det gjelder den barselgruppe saken så rister jeg på hodet. At alle i en barselgruppe skal måtte være 30 år og dame er jo idiotisk. Har en jevnaldrene barn har en noe tilfelles om en er 18 eller 40. Mann eller dame. Lys eller mørk. Noe ganger blir en overasket over at en faktisk har noe til felles med mennesker som en i første omgang har båssatt på feil grunnlag.
:hjerter: Her er jeg veldig på linje med deg. Det jeg imidlertid ikke gidder er type "keeping up appearances-selskapeligheter" der man skal sitte å konversere over hvite duker. Også må jeg signere innlegget lengre oppe om bergensere. Det er også mitt inntrykk etter de møtene jeg har hatt med bergensere, de lar det stå til og det har jeg veldig sans for.
Akkurat i en slik sammenheng kunne jeg like gjerne vært sammen med andre enn de jeg jobber med til vanlig. Jeg måtte jo uansett tilbringe tid der, og det er jo alltid interessant å snakke med folk fra andre skoler, selv om jeg ikke ser de igjen. Det er jo ikke slik at jeg bare snakker med folk som kan være potensielle bestevenner.
Jeg er veldig sær. Jeg tar ofte ikke telefonen om den ringer engang.
Jeg anser ikke dette for å være noen særlig god egenskap - jeg må bare leve med meg selv og at jeg er sånn. Og prøve å i minst mulig grad la det gå ut over andre folk.
Jeg er ikke så veldig glad i å møte nye folk, det må jeg innrømme. Jeg har ikke som mål å få flere venner.
Men jeg skulle så inderlig ønske at nordmenn var litt flinkere til å småprate, feks i bryllup. Har vært i en del internasjonale bryllup, og det er påfallende hvor mye flinkere mange av de utenlandske har vært til å få en til å føle seg vel. Ikke vet jeg om det har å gjøre med at disse har hatt bakgrunn fra typisk høyere britiske kretser, vet at høflig oppførsel har blitt sterkt vektlagt på de skolene de har gått. Dessverre ble vi den ene gangen puttet på bord med de norske (unge) gjestene, og knapt en sjel åpnet munnen, utover å prate med sin partner. Mens vi i løpet av oppholdet ble godt kjent med flere briter fra Sør-Afrika og andre steder.
Som en digresjon kan jeg også nevne at da jeg en kortere periode bodde i India, lærte jeg også litt om åpenhet. Bussene var stort sett fulle, og kvinner satt bakerst. Måtte man stå, så var det helt vanlig at fremmede kvinner med sitteplass tilbød seg å holde både barn, babyer og vesker - noe folk hjertelig takket ja til. Det føltes både hyggelig og greit å etterhvert tilby andre samme servicen og å selv ta imot tilbudet, mye smil og takk.
Bryllup er det aller verste av det versteste. Da blir man plassert sammen med fremmede og må smalltalke i flere timer. :grøsser: Hvis man er så heldig at viseverten annonserer selskapsleker i tillegg, der man foreksempel må beføle fremmede, hårete legger for å finne ens partner, da er kvelden gjort. Da er det bare å løpe i baren og hive innpå gratis drinker. Evt låse seg inne på do og vente på bedre tider.
Men, altså. Erre så farlig 'a?
De som er sosialt sære syns vel det er helt ok og føler ikke at de er glipp av noe, og de som syns det er horribelt at norsk kultur er som den er kan vel starte støttegrupper eller noe? :knegg:
Da jeg studerte hadde jeg en del med utvekslingsstudentene å gjøre, og noe av det første vi lærte dem var at her til lands setter folk seg så langt fra hverandre som de kan på bussen. Om man er passasjer nummer 2 på bussen, så setter man seg for all del ikke ved siden av passasjer nummer 1. :niks:
Jeg trodde ikke at jeg var så sosial, men der i tråden at jeg nok er det. F. eks i dag har jeg snakket med ei hel røys med folk på handleturen. Bekjente på kafe, mammaen til en i klassen til åtteåringen, en som jobbet med meg før, damen i kassen på Biltema, damen i kassen på Kremmerhuset, ei som var på stellerommet samtidig med meg, ei i køen på Kremmerhuset og slik fortsetter lista. Jeg småprater over alt, egentlig. skravlekjerring
Vet du, grunnen til at jeg startet denne tråden er at det sakte men sikkert har gått opp for meg at det kanskje er litt "farlig".
Jeg leser at mange i denne tråden synes at jovisst småsnakker vi med folk vi ikke kjenner - og klart endel av oss gjør det - men jeg tenker litt utover det, egentlig. Jeg tenker at i en kultur hvor det er gjengs å frykte tvangssosialisering, bryllup med halvkjente og ukjente og lignende, så kan det føre til en ensomhet hos mange som ikke er så heldig å ha et stort sosialt nettverk. Og selv de med stort nettverk går glipp av noe, tenker jeg, når mange er såpass knipne på hvem man bruker tiden sin på.
Jeg poengterer at her snakker jeg ikke om "dere andre" men om "oss".
Klart mange nordmenn er både varme, åpne og noen store skravlebøtter og sånn - men jeg opplever oss som gruppe som temmelig reserverte og kanskje litt selvbevisste?
Jeg er ganske elendig på smalltalk, men det er et bevisst valg. Jeg ønsker ikke å være en person som snakker om alt med alle. Det er ikke meg!
Men jeg er å glad i å snakke med folk om litt dypere ting, og da må jeg gjerne kjenne dem litt.. :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
