NASA overveier å sende en ekspedisjon til Mars -én vei. Det kan gjøres mye enklere enn når man også skal få folk tilbake også. Men, det diskuteres på mange plan. Er det moralsk? Er det mulig? Vil noen melde seg frivillig? Vil de bryte sammen under presset? Er det en god strategi for å være sikker på at romprogrammet fortsatt blir fulgt opp?
Ville det å dra til Mars og vite at biletten er én vei være psykologisk umulig, eller er det ikke så forskjellig fra et århundre siden da en Amerikareise også betød farvel med gamlelandet for godt? Er det sikkerhetsnarkomanien i NASA som står i veien eller sunn fornuft som tilsier at astrinautene ville bryte sammen uansett.
Jeg tenker at det er en enveisbillett til insanity ..
Kan virkelig ikke helt se hvordan at et slikt eksperiment skal gå bra. Men jeg er ganske så sikker på at man vil få frivillige til å melde seg på ja.
Jeg ville glatt ha takket nei. Selv om det å reise ut i verdensrommet høres spennende ut.
Nei, ikke etter at jeg fikk barn nei.
Men sånn ellers tenker jeg at det sikkert er en hel haug av mennesker som syns det er en god ide, og det er vel kanskje den ultimate utforskermuligheten man har igjen? Å sikte ut i verdensrommet er vel en naturlig konsekvens når alt annet her nede er gravd opp og snudd på og analysert forlengs og baklengs.
Men jeg synes vel egentlig ikke det er helt moralsk riktig å sende noen ut i verdensrommet uten mulighet til retur heller. Tviler på at noen egentlig har lyst til å bli gammel i en romsonde svende rundt mars - slik inners inne - når tiden går og går og det ikke er noen vei tilbake. Det blir litt å bruke folk på en feil måte spør du meg.
Vet ikke om det gjør noen forskjell, men det er ikke snakk om å sitte i en romsonde. Poenget er å begynne å bygge en permanent koloni på Mars, med tanke på å ta i mot flere mennesker etter hvert osv.
England eksporterte sine (påstått) kriminelle til Australia, og det var få av dem som kom tilbake noen gang. Mars eller Death Row, det er jo et ærlig valg?
Hæ? Flytte til Mars!? Det virker liksom litt mer "far out" enn å utvandre til amerika. Eller kanskje det var like usikkert og endelig på 1800-tallet som mars for oss i dag? Nei det kan det ikke ha vært...
Romfart er mange, mange størrelsesordner vanskeligere enn å utvandre fra et kontinent til et annet, selv midt i tjukkeste middelalderen. Går ikke an å sammenligne disse.
Vi klarer jo ikke en gang å få sendt avgårde noen til månen nå for tiden, og det er et lite steinkast unna i astronomiske termer.
Så en tur til mars i det nåværende økonomiske klimaet anser jeg som heller usannsynlig, for å si det pent.
Tja, ikke nødvendigvis så stor forskjell risikomessig sett. For eksempel, av de første 102 som koloniserte Plymouth i 1620 døde mer enn 50 i løpet av den første vinteren, og jeg tror vi kan gjøre det bedre enn nom så. Det var vel de færreste tidlige kolonister som noensinne dro tilbake. Så, ja, planen er å grunnlegge en permanent og voksende base/ koloni, ikke å tvinne tomler i en romsonde. Etter hvert som teknologien blir bedre blir formodentlig også returreiser mulig. Men intil videre er en marsreise i beste fall likevel en tidkrevende affære som krever flere måneder i romskip.
Njah, kanskje? Kunne jeg tatt med ungene? I så fall hadde jeg hoppet på første romskip outtahere.
Jeg er jo arbeidssky som få, men det kunne vært riktig så kult å være med på å bygge opp en koloni! :hyper:
Nå er det vel sånn at de fleste som svarer neih - det ville jeg ikke det- her, de ville ikke reist tur-retur Mars heller. Det har noe med at vi har familie, et liv, ikke prioriterer denslags osv. Da hadde vi ikke sittet her på FP men hengt og dinglet oppunder en eller annen fjelltopp et sted akkurat nå :humre:
Men det viser seg at de som har valgt astronautyrket, hvertfall mange av dem, faktisk ville være villige til å reise på en slik enveisreise. Og da har det noe med utfordringstrangen som ligger i at man har valgt å bli astronaut, og ikke minst, er plukket ut som et menneske som har de egenskapene som trengs å bli astronaut. Samme som polfarere, fjellklatrere, osv - de vet jo at det er en stor risiko for at de ikke kommer tilbake, ikke overlever. Men de velger det allikevel. Så det er helt sikkert mange som stiller opp på en slik ferd. Og jeg synes ikke det er utnytting å la dem gjøre det, så lenge de vet hva de går til.
At NASA er überforsiktige har mye med the public opinion å gjøre, finansiering og politisk velvillighet. Og at vi ikke lengre har den kalde krigen som gjør at USA har noe å bevise. Blant annet. Og da mennesket sist var på månen ble det pøst inn millioner på millioner og de var villige til å ta større risikoer for å bevise mer internasjonalt. Da klarte utrolig mye på utrolig kort tid, nå brukes det en brøkdel på utforskning av verdensrommet og som sagt, det internasjonale bildet (og behovet for å breske seg) er ikke lengre det samme. ( :blabla: noen som vil vite mer? ;) )
Jeg ville synes det var fantastisk å se mennesket igjen på månen, eller tenke seg til, på mars i min levetid. Helt utrolig. :rørt:
Ja, det hadde jaggu tatt seg ut. Jeg som er litt høyderedd når jeg står på en stol for å nå øverst i skapene, jeg som får skikkelig klaus i heis og er redd for skogen.
På den annen side; jeg liker ting som går fort (som slalomskiene mine og rå berg-og-dalbaner) og det er sikkert ingen edderkopper på Mars.
For øvrig synes jeg at alt angående verdensrommet er dønn kjedelig, selv om alle andre synes å mene at det er kjempespennende.
Aldri i verden. Det høres nesten ut som mitt verste mareritt, som er å være på romreise, ta seg en liten tur utenfor romskipet eller romsonden eller hva det nå skulle være, sånn sm man har sett på TV - og så ryker livlinen eller hva det nå heter og så blir man svevende rundt i ingenting til man dør. HYL!
Jeg har mann, barn, foreldre, søsken, bestemor, tanter, onkler, søskenbarn, så ja, selv om jeg ikke hadde hatt de to første er det mer enn nok familie til å ville ønske å fortsatt bo på samme planet som dem.
