Med det stadig større fokus på hva ernæring betyr for de bilologiske prosessene i en voksende menneskekropp, kan man hevde at et skjødesløst forhold til sine barns kosthold i ekstreme tilfeller kan komme inn under kategorien omsorgssvikt?
Ja, det kan det selvfølgelig, om man lar barnet sitt leve av loff, brus og sjokoladefrokostblanding alene så er det jo omsorgssvikt. Men det skal vel endel til før man kan bruke det begrepet, det er ikke nok å servere Toro-suppe et par ganger i uka.
Jeg vil si det, ja - i ekstreme tilfeller. Dersom et barn vokser opp på cola og godis, loff og sirup og Mc Donalds, for å dra det ekstremt, vil jeg si det går som en form for omsorgssvikt. Og som Maxi sier det, torosuppe/toropose et par ganger i uka, går ikke under dette, dersom kostholdet generelt er balansert.
Turbo sin kost kan sikkert noen av dere mene er omsorgsvikt. Nesten ikke noe grønnsaker, ikke noe frukt i det store og hele og så lite grovt brød som mulig...(brød på halvt fibermel og hvetemel har gått fint nå en stund)
:sukk:
Ja, helt klart. Men det skal endel til før man kan dra omsorgssviktkortet når det kommer til ernæring tenker jeg. Å skrike om omsorgssvikt på grunn av suboptimale forhold, for eksempel toromiddag og kneippbrød med prim blir tull. Det er ikke god ernæring, men omsorgssviktbegrepet bør man reservere for de virkelig alvorlige tilfellene.
Jepp.
Det er jo som regel ikke supert stell på alt - men maten er gamle skorper med mugg. Men er først maten så dårlig så er det gjerne mer som er galt.
Har et tilfelle. Oppegående, men overvektig mor. Særdeles overvektig unge som har utvikla fedmerelaterte lidelser allerede før skolealder. Observeres jevnlig på vei til og fra med ungen til Mac Donalds, handlevogna fylles med chips og ferdigvarer. Alltid prat om tiltak for at ungen skal slanke seg. Og alltid fokus på at det offentlige/bhg ikke skjønner problemene godt nok. Likevel stor undring over å høre andres kostvaner. F.eks at man ikke setter fram godteri etc. Ser det nesten slik at ungen er fanga i morens eget livsstilsnett. Ser ingen andre enn en ekstern instans til å komme med kvalifiserte råd i slike tilfeller. Her snakker vi ikke ressurssvak famile på andre plan.
Men det er jo mange varianter her. Når det blir sånn som Brutus beskriver, blir det jo ganske graverende. Jeg vil absolutt kalle det omsorgssvikt. Det er jo forskjell på omsorgssvikt og barnemishandling.
Et slikt tilfelle som Brutus kommer med er vel på grensen kanskje. Det er jo svært uheldig og åpenbart en familie med store problemer. Men omsorgssvikt? Tja. Njei. Njo.... det er i hvertfall åpenbart en familie som trenger hjelp.
Omsorgssvikt deles inn i fire hoveddefinisjoner, hvor den ene er:
"Passiv fysisk mishandling innebærer manglende tilfredsstillelse av barns fysiske behov som sterkt avvikende ernæring..
Et grunnleggende trekk ved omsorgssvikt og overgrep er mangel på erkjennelse av og respekt for barnets behov og prioritering av egne behov framfor barnets. manglende beskyttelse mot fysiske farer, manglende hygiene og klær som ikke passer til vær og temperatur. Et annet begrep for dette er vanskjøtsel."
Serkt avvikende ernæring er vel neppe Toro og kneip eller daglig cola alså.....
Jeg tror heller ikke ferdig karbonader teller, selv ikke om de serveres hver dag.
Enig. Synes grensen går ett helt annet sted, og at man er i overkant hysterisk andre veien når man i det hele tatt snakker nedsettende om "pølsemiddag hver uke, toro eller ferdigpizza en gang i blant" i en debatt om omsorgsvikt.
Jeg har kjennskap til endel saker som omhandler omsorgssvikt via jobben min. Noen av dem har også hatt ernæring som tema. Men da har det også vært andre faktorer med i bildet slik at det dårlige kostholdet er EN bit av det som omsorgspersonene ikke klarer å tilfredstille på en god måte.
Jeg synes det er et hån mot de barna som virkelig har opplevd skikkelig omsorgsvikt når enkelte seriøst mener at det å servere barna pølser, Torosuppe eller ferdigpizza og denslags mat daglig er omsorgssvikt som kvalifiserer til en bekymringsmelding til barnevernet.
At det ikke er bra og uheldig for de barna det gjelder er det ingen tvil om. Men omsorgssvikt? NEI.
Er maten muggen, bedrevet eller slikt er det selvsagt noe helt annet :nemlig:
Her i heimen bruker ikke annet enn en Toro saus hvert skuddår og kjøpepizza har vi aldri.... Så meningen min er basert på andre faktorer enn mitt eget kosthold! ;)
Det er vel få som mener at Toro og annen ferdigmat er omsorgssvikt? Jeg mener i hvert fall at det Brutus skisserer her absolutt går inn under omsorgssvikt, når barnet faktisk blir påført sykdom/lidelse pga. kostholdet allerede før skolealder.
Jeg har ikke noe formening om det er noe som skal tas tak i av barnevernet, jeg bare ser at denne ungen sikkert har hatt feil ernæring fra h_n ble unnfanget og fram til nå, og at jo lenger til det går før det skjer en drastisk endring, jo vanskeligere vil det blir for vedkommende å få en frisk kropp i fremtiden.
[teskje jeg trodde ikke trengtes]Det å sende pølsebrød i matpakka en gang i løpet av livet/måneden/barndommen/annet tidsperspektiv, er selvsagt ikke omsorgssvikt. Jeg mente at omsorgssvikt er når man konsekvent gir barnet mat uten næring, bedervet mat eller lignende. Hver dag. En unge som normalt sett har fin mat og som en gang får pølsebrød med sjoko på er ikke utsatt for omsorgssvikt.
[/teskje jeg trodde ikke trengtes]
Tja, hvis dårlig kostvaner skulle kvalifiseres som omsorgssvikt så burde vel barnevernet bli minst dobbelt så stort som det er i dag?
Dette er jo også minst sagt et sensitivt tema. Kosthold og gode spisevaner handler ofte om klasse, det handler om kunnskap, om utdanning og i det store og det hele så er det ofte et større sammensatt bilde av andre faktorer også som kan være inne i bildet.
Personlig mener jeg dårlig kosthold så absolutt burde ligge under kategorien omsorgssvikt for det å påføre et barn så mange fysiske sykdommer (det er jo det man gjør når man legger og danner grunnlaget for fedme) er jo veldig alvorlig. Alikevel, jeg ser at dette blir annerledes en mange andre typer omsorgssvikt som f.eks fysisk vold, seksuelt misbruk osv. Ofte vet jo ikke folk bedre, rett og slett. De mener ikke nødvendigvis å gjøre barna sine vondt, i motsetning til mange andre typer for omsorgssvikt som er bevisst.
Dårleg kosthold som fører til sjukdom (på grunn av bederva mat), sjukeleg undervekt eller sjukeleg overvekt vil eg absolutt kategorisere som omsorgssvikt.
Haha, vi har også sendt med pølsebrød som ekstra kosemat fordi ungene liker det så godt. Jeg følte meg virkelig ikke truffet her altså.
Det Brutus skisserer er vel noe jeg også ville bekymret meg for, om det var så påfallende at man la merke til det. Men hvordan nå gjennom på en hensiktsmessig måte?
Som du ser i innlegget mitt ovenfor, så må man noen ganger ha det inn med teskje. Spesielt i når man leser mange innlegg i turbofart...! ;)
Så nei, jeg gjør ikke det nå.... når jeg har lest gjennom tråden en gang til!:D
Vi har faktisk fått info om at massiv tannråte hos små barn SKAL tolkes som omsorgssvikt inntil det motsatte er bevist. Tannleger er for øvrig forpliktet til å sende melding til BV ved mistanke om omsorgssvikt.
Svært usunt kosthold er en form for omsorgsvikt. Som foreldre er man forpliktet til å legge til rette for at barna skal ha god helse (noen barn har selvsagt sykdommer som gir dårlig helse uten at foreldre kan påvirke dette, men det er en annen sak - jeg snakker her om livsstilsykdommer og forebygging av disse.)
Men blir dette gjort??
Min erfaring er at det kan være sterk tannråte hos enkelte barn, som til og med må operere ut de råtne restene av melketenner... Uten at barnevernet er kontaktet av tannlegen.... Når vi i barnehagen gir en bekymringsmelding til barnevernet av helt andre årsaker på det samme barnet, så har bv ikke mottat noen bekymring fra hverken tannlege eller helsestasjonen :nemlig:
Tør jeg si at... omsorgssvikt er hvis du har fått råd fra helsesøster gjentatte ganger angående matvaner og du ikke evner å gjøre noe med det. Det er ikke et svar på hvor mye som skal til før det kan kalles omsorgssvikt!!
Sikkert ikke ofte nok - dessverre. Tidligere KUNNE tannleger melde fra, men hadde ingen plikt. Nå har vi plikt, men mange kvier seg nok på å gjøre det fordi de ikke føler de har fått opplæring i /nok info om hvor grensen for omsorgssvikt går og ikke minst om hvordan man melder fra. Første gangen jeg meldte fra, ringte jeg BV og spurte hvordan jeg skulle går frem. Det var veldig OK, fikk kjempegod info som gjorde at jeg følte meg tryggere på den biten.
Jeg driver med tannbehandling i narkose, og mange av pasientene jeg har er disse små barna med raserte tannsett. Vanligvis er disse henvist fra andre tannleger, og hvis jeg mener årsaken til tannråten er dårlig kosthold eller andre former for omsorgssvikt, pleier jeg å skrive i epikrisen til barnets tannlege at bekymringsmelding til BV bør vurderes/sendes. Er det mine egne pasienter, melder jeg fra selv. Det er ikke den hyggeligste delen av jobben min, men jeg har aldri angret på en bekymringsmelding jeg har sendt. Når barna ser slik ut i munnen, er det ofte bare en liten del av problemet i hjemmet deres. Det er mange barn i Norge som ikke har det greit - dessverre.
Nei, ikke uten videre. mor til tre barn med tannproblemer, hvorav ett særdeles alvorlig
De spør etter kostholdsanamnese (mulig den er feilstavet, ikke et ord jeg vanligvis bruker:sparke:). Om den er OK blir du ikke sendt videre til barnevern. I alle fall ble ikke jeg det. Her mistenkes det dårlige tenner, og antageligvis i eldstes tilfelle for mye antibiotika første året. Det må vel også nevnes at det i farens familie ligger tannråteproblemer, spesielt når det gjelder melketenner. Ikke alle søsknene, men bare noen av dem.
Sånn i forholdt til Brutus sin problemstilling er det vel litt vanskelig å vite hvordan man kan hjelpe?
Når man ser at familien selv ikke har kontroll over kostholdet og mor ikke forstår hvor feilen ligger?
Det er vel ikke akkurat noe man har lyst til å ta opp selv, men hvem snakker man eventuelt med? Er det bare barnevernet som er et alternativ?
Koosthold er seff en del av totalommsorgen, sammen med tann og annen hygiene, det er et helhetsbilde.
Ingen har noensinne blitt fratatt barna pga. Toro og frossenpizza, men påprakket helsesøster og familieveileder kan nok noen ha blitt i ekstreme tilfeller, men klarer du å servere ungen din fire måltider og varm mat hver dag til nogenlunde fornuftig tid garanterer jeg at ingen bryr seg så veldig om det står toro eller fjordland på endel av tomgodset.( Andre en en del fp ere og muligens svigermor)
De barna som bor på institusjon burde foresten hatt ekstra oppfølging for makan til ræva kosthold på endel av bv inst. skal du lete lenge i værste white trash land for å finne maken til.
Den praksisen er i så fall ikke god nok. Det er ikke bare dårlig kosthold som kan gi dårlige tenner hos barn, seksuelt misbruk og vold kan også det. Og det får man sjelden svar på når man spør om det. Helsepersonellovens § 33: Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12 …
Hvis tannlegen (eller andre offentlige ansatte) har grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for annen omsorgssvikt (altså ikke vet) skal det sendes en melding til barneverntjenesten.
Jo, men det må vel bli litt slik for tannleger som det er for oss (barneleger med flere)? Barn kommer jo inn med skader i ny og ne. Og de kommer inn med sykdommer som kan være et tegn på omsorgssvikt i ytterste konsekvens. Vi tenker på det og gjør undersøkelser, endel skader fører for eksempel umiddelbart til innleggelse i barneklinikken lenger enn skaden i seg selv skulle tilsi og røntgen av hele skjelettet. Men hvis man finner ut hvorfor ting er som de er og det har en plausibel forklaring er det vel ikke grunn til å gå videre med det til barnevernet? I tannlegeeksemplet ville jeg tenke at i en familie som i generasjoner har en eller annen svakhet som gir mye tannproblemer tidlig eller hvor barnet står på medisiner som påvirker tennene, må det da holde å hjelpe og støtte familien. Mens i tilfeller hvor man ikke har noen åpenbar forklaring bør man selvfølgelig koble inn barnevernet.
Det skal selvsagt gjøres en vurdering (selv om barneombudet mener man bør melde rutinemessig), men det meldes altfor lite fra tannleger. Jeg så på statistikken fra SSB vedr meldinger til barneverntjenesten, og der sto de ikke engang nevnt. Antageligvis faller de inn under "andre", og den andelen var forsvinnende liten.
Når man synes det er ok at datteren ikke inntar annen næring enn pølse i brød, potetgull, smågodt og mengder av cola, og presterer å skylde på henne i det øyeblikket hun legges inn på sykehuset for å behandles for skjørbuk, da er det ganske grov omsorgssvikt.
Når en tannlege får inn et barn der man reagerer på tannhelsen eller adferden til barnet, må tannlegen gjøre en vurdering om dette er noe som bør sendes bekymringsmelding om. Den vurderingen kan ofte være vanskelig - det kan dreie seg om små barn, det er ømtålige tema (spes. misbruk og vold), ofte er foreldre med slik at man ikke kan samtale med pasienten alene og man må uansett alltid trø varsomt frem. Noen ganger er man ikke i tvil og melder fra med en gang, men ofte føler man seg frem en stund før man bestemmer seg.
Når det gjelder barn med omfattende skader på tennene, er det ikke slik at det automatisk meldes fra til BV. Noen barn har utviklingsforstyrrelser i tanndannelsen som gir svake tenner, dette har ingenting med omsorgssvikt å gjøre. Andre barn har vært veldig mye syke som småbarn, har fått mye flytende medikamenter og kanskje en periode hatt et mindre heldig kosthold pga dårlig matlyst som følge av sykdom. I slike tilfeller prøver man med forebygging av videre kariesutvikling og informasjon til foresatte om hva de bør gjøre for å forhindre videre ødeleggelse av tennene. Dersom de følger rådene, vil ofte kariesprogresjonen stanse. I slike tilfeller er det heller ingen grunn til å gripe inn.
Men er det alltid helt tydelig for tannlegen at skadene skyldes medisiner eller utviklingsforstyrrelser i tanndannelsen? For hvis ikke bør det kanskje ikke være opp til tannlegen å vurdere årsaken til tannødeleggelsene, men barneverntjenesten?
Utviklingsforstyrrelser ifm tanndannelsen er ofte (men ikke alltid) karakteristiske slik at en gjerne kan skille dem fra andre årsaker til skade på tenner. Medisinbruk hos de minste barna gir ofte skader på fortennene, men det kan være vanskelig å skille slike skader fra skader etter f.eks. manglende tannstell i samme alder.
En tannlege som oppdager omfattende skader på tenner hos barn, må bruke litt tid på å finne årsaken(e) til at dette har skjedd. Noen ganger får man svaret ved å spørre foreldre om kosthold, hygiene og sykdom. Av og til passer ikke det foreldrene sier ift de skadene man ser, noen ganger har man en ubehagelig magefølelse basert på erfaring og/eller barnets oppførsel og noen ganger ser vi sikkert ikke at noe er galt mht foreldrenes omsorg overfor barnet. Det hele ender med en totalvurdering av situasjonen som avgjør om man velger å melde fra eller ikke.
Når så er sagt, er det ingen instans i dette landet som kan vurdere munnhulen hos barn (eller voksne) bedre enn tannleger. Barnevernstjenesten har i så måte ikke den samme kompetansen på dette området, men er selvsagt en veldig viktig støttespiller når man har mistanke om omsorgssvikt. Skal man kontakte dem ang. et barn, bør man dog ha en rimelig grunn til å tro at barnets skader i munnen kan ha sammenheng med manglende/uheldige former for omsorg.
Lillemann går til jevnlig oppfølging hos tannlege på Tako-senteret. Han har synlige emaljeskader på fortennene, og følges ekstra opp både pga refluksen og epilepsimedisinering, som også kan være tøff mot tenner. Han hadde også hyppige antibiotikakurer - snakk om flere årlig - da han var mindre.
Første gangen vi var på Tako-senteret sto jeg omtrent og måpte, over alt hva tannlegen kunne fortelle om ungen min, bare ved å titte på tennene hans. "Ja, her ser jeg tydelig at noe må ha skjedd i den og den uka i svangerskapet, for da dannes det, som fører til datt" osv osv. Det var skikkelig stilig, egentlig. :knegg:
Men hva hun dessverre ikke kan svare på, er om emaljeskadene vil vise seg også på de permanente tennene når de kommer - så vi får bare håpe de dukker opp perlehvite og fine. :sukk:
Anyway - ut fra dette, men nå er dette dog spesialister, så vil jeg tro at i hvertfall spesialiserte tannleger som får inn barn med ekstreme tannskader, kan til en viss grad avgjøre ut fra tannvekst og type skade om det er følge av omsorgssvikt eller om det har andre årsaker.
For hvis ikke bør det kanskje ikke være opp til tannlegen å vurdere årsaken til tannødeleggelsene, men barneverntjenesten?
så mente jeg ikke at de hadde bedre kompetanse på munnhule og tenner enn tannleger, men kun at tannlegen ikke må være sikker på at det foreligger omsorgssvikt som årsak. Melder tannlegen, så er det barneverntjenesten som skal undersøke forholdene rundt barnet. Men det skjer jo ingenting dersom barneverntjenesten ikke får noen melding om bekymring.
Nå er jeg kyniker av rang, og muligens farget av en utdannelse i bunn, som gjør at jeg har en filsofofi som heter: "heller en melding for mye til barnevernet, enn en melding for lite."
Men jeg vet også, av erfaring, dessverre, at lista for å melde bekymring ligger altfor høyt. Man er, ofte, altfor redd for å gjøre feil, fornærme foreldre, redd for omdømmet, og redd for å bomme fullstendig - og så drukner oppe i all den overflatiske bekymringen, den reelle bekymringen, som går på barnets ve og vel. :sukk:
Ja, man ser jo bare hvor redde folk er for å kalle noe "omsorgssvikt" her. Og nå mener jeg ikke at man skal buse ut med ordet i alle slags situasjoner altså.
Folk har et litt forvrengt bilde av barnevernet, tror jeg. De er store stygge ulver som får en bekymringsmelding fra nabo Svendsen, og sporenstreks kjører for å hente ungene og plassere dem i fosterhjem. :rolleyes:
Nei, men for å sende en bekymringsmelding skal man faktisk være bekymret. Enkelte skader er av en slik art at de skal ha en automatisk oppfølging, men det gjelder ikke så mange. Og det blir litt tullete å belaste folk med en bekymringsmelding når man faktisk ikke har mistanke om noen omsorgssvikt.
All fedme hos barn kan være tvangsforing. Alle spiseproblemer kan være et resultat av sosiale forhold i hjemmet. Alle skader kan være et resultat av mishandling. Alle magesmerter kan være tegn på et barn som ikke har det bra. Og den store hopen finner man jo en plausibel forklaring på. Skal man da hos alle barn som kommer inn med en tilstand som i ytterste konsekvens kan skyldes omsorgssvikt kontakte barnevernet selv om denne tilstanden i dette tilfellet har en åpenbar grunn? Fordi man aldri kan være 120% sikker på at det ikke foreligger mishandling i tillegg? Det blir litt voldsomt, tenker jeg. Man skal melde når man har mistanke, ja, og det bør man bli flinkere til. Men jeg har ikke noen tro på at vi skal begynne å melde når vi ikke har mistanke.
Det sier seg jo selv, men ofte syns jeg - i hvertfall i barnehagefaget - at vi går med bekymringen altfor lenge i frykt for alt hva en barnevernmelding måtte innebære. Dermed får barnet sårt tiltrengt hjelp altfor seint i forhold til hva hun/han kunne fått, om vi hadde hatt litt mer tro på oss selv, våre observasjonsevner og erfaringer.
:nemlig: ...og ikke bare i barnehagene. Fastlegene, helsestasjonen, tannlegen undsoweiter. Skoler er ganske flinke, politiet kjempeflinke, i hvert fall der jeg har lekt barnevernsarbeider i høst. Ofte kommer det barnehagemeldinger hvor man sitter litt sånn måpende igjen etter å ha fått den opplest og lurer på ikke om det er grunn til bekymring, men på hvorfor bekymringen ikke ble meldt for sånn 2-3 år siden.
Minsten sine tannskader er i hvert fall helt tydelige skader etter medisiner i følge tannlegen. Han gikk på antibiotika to ganger daglig i over to år. I tillegg til felre andre medisiner som ikke er bare-bare for tennene.
Han sine skader har blitt bedre etter at han sluttet på de fleste medisinen, noe tannlegen sier er pga veldig god tannhygieneoppfølging fra oss foreldre. :vetikke:
Ok, da mener vi egentlig det samme - tannlegen må melde fra ved mistanke/kunnskap om omsorgssvikt, og BV utreder saken og kommer med en konklusjon vedr. saken. Mange har nok en høy terskel for å melde fra, og det er ikke alltid heldig. BV er der for barnas skyld og for å hjelpe foreldre til å gi dem en god oppvekst og bør sees på som en ressurs og ikke et "politi".
Ja, terskelen er dessverre for høy. Det jeg skrev var som respons på at det virket som om folk mente tannlegen burde melde fra selv om vedkommende var så godt som sikker på at tannskadene skyldtes en kjent tilstand, i og med at tannskader også kan komme av omsorgssvikt. Og da synes jeg man overdriver. Sannsynligvis er vi egentlig enige.
Hvis man er usikker på om man bør melde bekymring eller ikke, er det fullt mulig å kontakte barnevernet, beskrive situasjonen og få en vurdering på om det er "ille nok".
Det kan man gjerne gjøre - jeg har selv gjort det en gang jeg var usikker. Man kan presentere saken anonymt og få en vurdering, og det kan være veldig greit om man lurer på om det er alvorlig nok.