Dixie Diner sa for 17år siden:

Se på Oprah nå. Grusomt. :(

Dixie Diner sa for 17år siden:

Herregud noe så grusomt, at jeg orket å skru på tven i det hele tatt. Sitter bare her i krampegråt! En far som knivstakk sine to tvillingjenter på FEM år. Jeg fatter ikke at noe slikt kan skje, jeg har ikke ord ...

Michelle sa for 17år siden:

Angrer på at jeg satte meg ned for å se. Dette er grusomt og jeg velger å ikke se mere.
Mannen var alvorlig syk og i en psykose da han gjorde dette.

HP sa for 17år siden:

Også kommer det på TV, og programmet får til og med en egen tråd her på FP! Bra underholdning … :rolleyes:

Tinka sa for 17år siden:

Orker ikke å se slike grusomme ting jeg.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Ja, jeg synes det er greit å kunne snakke om ting som ikke bare er halleluja og amen også. Dette er faktisk et økende problem. Nylig drepte ei mor 5 av sine barn i Nederland (eller hvor det var). Kan vi ikke diskutere dette fordi det er grusomt?

Tinka sa for 17år siden:

Dette er jo et forum med høy takhøyde, så da burde det vel være mulig for de som vil å diskutere dette vil jeg tro.

Michelle sa for 17år siden:

Du har rett for dette er jo noe som skjer litt for ofte og har skjedd før også. Pappaen i Stavanger drepte jo for kort tid siden hele sin familie.

Kanskje vi må ha øyne og ører åpne, se etter signaler på at noen kan slite svært tungt rundt oss og at ikke allt er så flott som det ser ut som.

HP sa for 17år siden:

Jeg har ikke sagt at en ikke kan diskutere sensasjons-tv her på FP.

Om en ønsker å diskutere temaet psykisk helse så er det mer hensiktsmessig å starte en tråd om det. Vi har et eget underforum for helserelaterte tema her.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Samme hvor det diskuteres vel? Nå skrev jeg tråden om Oprah siden dette ble sendt på Oprah akkurat nå og da kunne kanskje folk få et innblikk i hva som skjuler seg i psyken på et menneske som begår en slik grusom handling.

HP sa for 17år siden:

Om du faktisk ønsker en seriøs diskusjon om psykisk helse så er det ikke det samme hvor du poster den. :)

Dixie Diner sa for 17år siden:

Jeg ønsket å diskutere programmet og det som ble sendt der og så se hvordan diskusjonen utartet seg etterhvert.

HP sa for 17år siden:

Huff, så grusomt. Men jeg har ikke sett programmet altså. :deltar:

Dixie Diner sa for 17år siden:

:Raserianfall:

Blondie sa for 17år siden:

Jeg har ikke sett programmet, men det er vel knappest noen hemmelighet at dette er et økende problem.
At disse menneskene er i en alvorlig krise og har blitt neglisjert av det psykiske helsevernet er vel utvilsomt.
Å drepe et annet menneske er i det hele tatt (heldigvis) totalt uforståelig for de aller fleste. :grøss:

Røverdatter sa for 17år siden:

Helt greit med en diskusjon rundt psykisk helse og foreldre som dreper barna sine. Jeg vil avstå fra den diskusjonen siden jeg ikke vet noenting om psykisk helse eller hva som får noen til å drepe sine egne barn. Jeg syns det er et for alvorlig tema til at jeg kan slenge ut noen personlig tuftet meninger og synsinger.

Men det jeg kan mene noe om er at Oprah er et underholdningsprogram og ikke et dokumentarprogram. Oprah lages utelukkende for å høste høye seertall, og selv om det gir skinn av å være allmennopplærende og informativt, så er det overfladisk og underholdningspreget. Jeg liker ikke konseptet og syns det bidrar sterkt til den enorme forenklingen som er så fremtredende i samfunnet i dag. I tillegg kommer det spekulative ved å sende sensasjonspregede innslag som man vet treffer folk, og hvordan man må gå lenger og lenger for å sjokkere nok. Vi blir bare mindre og mindre mottakelige for å ta innover oss grusomhet jo lenger massemediene går for å formidle det.

Det er også nytt for meg at det er et økende problem. Familiedrap har såvidt jeg vet i lange tider vært høyest representert i drapsstatistikken, og jeg visste ikke at barnedrap utført av foreldre hadde økt. Finnes det dokumentasjon på dette utover det som kom frem i Oprah-programmet?

Michelle sa for 17år siden:

Er mye enig med deg hva Oprah angår og de få gangene jeg har sett på så sitter jeg ofte med en flau smak i munnen.

Camomilla sa for 17år siden:

Hadde det på her og det er bare grusomt.

Skremmern sa for 17år siden:

Skjønte ikke helt hvilken rolle Oprah prøvde seg på der, men noen psykriater er hun altså ikke. Hun nevnte jo sin vanlige "so maybe we can help someone else ...", men det tviler jeg egentlig litt på.

Det jeg ikke skjønner, er hvordan moren til de drepte barna, altså kona til morderen, kan tilgi ham, besøke ham i fengsel og fremdeles si at hun elsker ham. Ikke helt frisk hun heller, tror jeg.

allium sa for 17år siden:

Jeg har heller ikke sett programmet.

Men jeg kom til å tenke på denne artikkelen:

www.nettavisen.no/innenriks/article808804.ece

Sitat:

"Disse mennene vet forskjellen på rett og galt. Og dette dreier seg om godt planlagte henrettelser. Noen få kan være gale, men generelt er det ikke tilfelle. "

Dixie Diner sa for 17år siden:

Jeg visste ikke at det hadde vært høyest representert i drapsstatistikken i lange tider, så trist. :(
Media har jo fokusert veldig på dette de siste årene, det er vel kanskje en av årsakene til at man TROR det er et økende problem. Nemlig at man får vite mer om disse tingene nå enn før. Men jeg tror også at det KAN være et økende problem nettopp fordi flere og flere mennesker idag sliter psykisk og det ikke alltid er så mye hjelp å få når man trenger det (eller at man er for skamfull til å be om hjelp).

Dixie Diner sa for 17år siden:

Det reagerte jeg også på. Fantastisk (og da vet jeg ikke om jeg mener det som noe positivt eller negativt) at hun faktisk klarte å tilgi mannen sin og elske ham videre etter noe sånt, og at hun til og med sa at dersom hun hadde kunnet velge mellom ham og barna så visste hun ikke helt hva hun hadde valgt. Jeg elsker mannen min særdeles høyt, men barnet kommer først uansett.

Røverdatter sa for 17år siden:

Presiserer: Drap av familiemedlemmer (og andre nære personer) har vært høyest representert. Hvor stor andel av dette som utgjør barn drept av foreldre vet jeg ikke.

Skremmern sa for 17år siden:

Vi sørger forskjellig, men jeg kunne ærlig talt ikke se denne moren vise en eneste mine hvor hun faktisk var lei seg. Oprah satt og sa om og om igjen at barna ropte "no no no" da de ble knivstukket henholdsvis 14 og 18 ganger, men hun virket mer likegyldig enn noe annet.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Ja jeg så det og ble først litt sjokkert, men så tror jeg kanskje det er en forsvarsmekanisme. Hun gråt jo innimellom, men prøvde sikkert å holde seg eller distanserte seg for å rett og slett orke å leve videre. Noen MÅ gjøre det for å klare seg. Det er nok ufattelig for oss som er så følsomme, men vi vet jo ikke hvordan vi hadde reagert om det skjedde med våre. Hun har sikkert brutt sammen tusenvis av ganger og vært så langt nede at vi ikke kan forestille oss det.

Men at hun tilgav mannen sin og ville levd sammen med ham igjen om hun kunne, DET kommer jeg nok aldri til å forstå.

Skremmern sa for 17år siden:

Det var på en måte disse to tingene sammen. Det at hun fremdeles elsker ham, og var uttrykksløs, som sikkert fikk meg til å reagere.

Kaija sa for 17år siden:

Det var merkelig å se, ja. Mora virket helt tom og distansert fra det som hadde skjedd. Hun snakket om at stedene der døtrene hadde dødd var hellige steder (eller noe slikt) for henne, men helt uten følelse i det hun sa. Jeg tenkte med meg selv at hun nok burde ha kommet inn i virkeligheten igjen før hun stilte opp med dette på tv.

Og så synes jeg det var kvalmt hvordan morderen og kona hele tiden brukte depresjonen som forklaring og unnskyldning for det som hadde skjedd. Det virket som at det var depresjonen sin skyld, og at mannen ikke hadde noe med det å gjøre.

Angrer på at jeg så på.

Elin sa for 17år siden:

Belgia.

Sitron sa for 17år siden:

Hvorfor vil jeg se på noe sånt?

Dixie Diner sa for 17år siden:

Nei det er jo helt opp til deg det. Fullt ut frivillig.

Sitron sa for 17år siden:

Jo; men hvorfor vil man se på slike tragedier? Hvorfor velte seg i sosialpornografi?

Dixie Diner sa for 17år siden:

Nei jeg vet ikke, jeg blir jo som regel psykisk ødelagt av å se på slikt. Samtidig er det ikke alltid lurt å skjerme seg mot alle tragedier. Jeg ville se Oprah idag for å se hva som faktisk skjulte seg i hodet på mennesker som gjør slike ting. Å høre om drapet på barna og se dem på videoen der de lekte og hadde det gøy var jævlig, jeg grein og ble helt ødelagt. Men det interessante var å høre hva faren faktisk hadde å si om hvorfor det skjedde. Nå synes jeg det har vært så mange slike tragedier i media at jeg ville høre det fra morderens synspunkt.

Sitron sa for 17år siden:

Slikt kan man lese seg til.

Pastill sa for 17år siden:

Jeg syntes faktisk det er interessant. Mener ikke at alle bør se dette, men på lik linje med Saddamshenging. Jeg vil.
Jeg vil vite rett og slett.

Pastill sa for 17år siden:

Syntes Oprahs rolle i intervjuet ble litt tåpelig jeg da. Man må kunne skille mellom syk og frisk. Hun hadde ikke en klar ide om dette mener jeg.

Saken minner meg om den som skjedde i Stavanger nylig. Og jeg mener det er bra at man lager programmer som dette så folk er klar over hva som kan skje og at man skal ta tegn på deperesjoner på alvor :nemlig:

Jeg syntes faktisk Oprahshow er bra. Ikke alle episoder, men mye av det.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Ja, det står man helt fritt til å gjøre. Men noen ting bør man vise for at det skal virke sterkere inn på folk. Ta feks. den pedofili-filmen NRK viste for et par måneder siden, den skapte skikkelig opphetet debatt etterpå. Jeg tror folk tar det mer innover seg om de får SE det og ikke bare leser om det, selv om mange selvsagt kanskje bør holde seg unna for sin egen psykes skyld. Dette handlet om så store psykiske problemer at man går til et så drastisk og horribelt skritt som det denne faren gjorde, og ringer det kanskje bjeller hos noen av seerne, kanskje de kjenner noen som viser slike signaler eller er i en lignende situasjon selv?

Ikke at jeg sammenligner disse tingene overhodet, men det blir jo som med røykereklamene. Man kan fint lese seg til røykens skadevirkninger, men effekten blir større om man viser det på tv.

Pastill sa for 17år siden:

Enig. Er kjent sak et det er lettere å relatere seg til saker hvor det er virkelige mennesker involvert og ikke et oppfunnet tilfelle.
Jeg sluker alt jeg ser på diskovery og sånt også. Elsker dokumentarer nesten uansett hva det er om.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Jeg også. Ønsker meg Discovery. :sur:
Har NGC og den er ganske bra, men Discovery er bedre.

Blondie sa for 17år siden:

Dette blir helt på siden, men noen (f.eks jeg) opptrer sånn uavhengig om man har bearbeidet sorgen eller ikke.
Nå er jo min historie en helt annen, men jeg må distansere meg når jeg snakker om S. Hvis jeg begynner å engasjere meg når jeg forteller, så bryter jeg bare ut i krampegråt og det er jo ikke noe særlig..
Det betyr ikke å bety at man ikke "har kommet tilbake til virkeligheten", ikke har innsett faktum eller ikke har bearbeidet sorgen - det er rett og slett bare sånn enkelte mennesker er skrudd sammen. :nikker:

Dixie Diner sa for 17år siden:

Akkurat det jeg også tenkte. Det er ofte en forsvarsmekanisme, rett og slett.

Pastill sa for 17år siden:

Ang å fortsatt være glad i mannen. Jeg kan forstå det.
Han ER ikke sykdommen sin. Man må skille han, den friske personen og han som dypt deprimert.
Tror jeg hadde hatt vanskeligheter med å ikke være bitter, men jeg kan forstå henne.
Eks så blir man ikke mindre glad i en person fordi h*n har kreft. Drapet er en bivirkning av sykdommmen.. ikke han.

kie sa for 17år siden:

Jeg hadde det på her og syntes rettspsykiateren kom med mye nyttig. Om faresignaler, veien fra "nedstemt" til "fare for andre" og håndfaste ting familiemedlemmer kunne følge med på og gjøre.

Oprahs poeng om at mannen hadde tatt valg da han valgte å holde viktig informasjon for seg selv var også tankevekkende.

Jeg liker Oprah i mange tilfeller, men dette programmet er jeg ikke så sikker på hva jeg synes om.

kie sa for 17år siden:

Jeg tror en del kan forklares med at damen så ut til å være ganske religiøs. Tilgivelse er liksom greien. Hun er sikker på at barna er i himmelen. osv.

I hennes hode er de kanskje ikke tapt for henne for alltid og i mellomtiden (til hun treffer dem igjen) bruker hun sin religion for å leve med dette. Og der er altså tilgivelse sentral.

Bare for å prøve å forestille meg hvordan hun tenker.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Selvfølgelig, og jeg hadde forstått det nesten uansett hva slags handling vedkommende hadde gjort - utenom drap på egne barn. Jeg kunne IKKE levd sammen med mannen min og tilgitt ham (det hadde iallfall tatt mange herrens år) om han hadde drept barnet vårt. Alle de negative følelsene og sorgen som hadde kommet etter den handlingen hadde nok overskygget den kjærligheten jeg følte for mannen min før det skjedde.

Skremmern sa for 17år siden:

Eksemplet ditt kan ikke sammenlignes, synes jeg.

Det er jo handlingen som spiller en rolle her, ikke hvilken del av han som har gjort hva. Det er riktignok vanskelig for oss å sette oss inn i en slik situasjon, men jeg hadde nok ikke brydd meg med hvilken diagnose han hadde, jeg hadde vært to barn mindre, og sikkert sett for meg de tryglende fjesene hver gang jeg lukket øynene.

Pastill sa for 17år siden:

Neida, det er ikke det samme.
Men jeg mener at en person med en så alvorlig sykdom ikke kan personlig stilles ansvarlig.

Det at han ikke søkte hjelp er en annen sak.

Pastill sa for 17år siden:

Hadde nok dumpet han jeg og. Men sier ikke tvert at jeg aldri hadde kunnet tilgi. Uten at det betyr at jeg hadde ville ha han tilbake.

Skremmern sa for 17år siden:

Som også er et problem, synes jeg. Denne ansvarsfraskrivelsen er skremmende, og i utvikling, virker det som.

Pastill sa for 17år siden:

Hvis man ikke har vært så langt nede selv så er det vanskelig å uttale seg om mener jeg.
Eneste erfaring jeg har er en liten deppeperiode pga ppiller. Jeg er SKREMT over hvordan jeg forandret meg gradvis.. ..og ikke skjønte det selv.

Derfor jeg ikke vil dømme de som lider av dette. Jeg vet ikke hvordan det er.
Men jeg vet at sånt kan komme "snikende" og at man rasjonaliserer det på plass for seg selv. Man kan lære seg å leve med det lenge.

Man kan bli akutt psykisk syk også. Skal man holdes ansvarlig for det?

Dixie Diner sa for 17år siden:

En ting er å være så langt nede at man går med slike vanvittige tanker som denne faren gjorde. Noe annet, og mer utilgivelig, er å ikke gjøre noe med det, å ikke søke noen form for hjelp. Nå er det ikke så lett å sitte og si til noen "jeg har tvangstanker som går ut på å drepe familien min" men det er bedre å SI det enn å GJØRE det. At man lar det gå så langt at man faktisk utfører de handlingene man har "drømt" om i kanskje ukesvis eller månedsvis, er forferdelig.

Pastill sa for 17år siden:

Han trodde vel han hadde styring da.. Hadde jo hatt dette i elve år sa han. Hadde aldri vært i nærheten av å gjøre noe.

Utrolig vanskelig og tragisk sak for alle parter :nemlig:

Dixie Diner sa for 17år siden:

Huff ja. :(

HP sa for 17år siden:

Det skal mer enn en depresjon til for å drepe, en tung psykose som resultat av depresjonen, eller stoff, eller det kan være en overlagt handling.

Skremmern sa for 17år siden:

Det er vanskelig å si. Det hersker vel litt tvil, til og med blant de lærde, om hvorvidt en psykisk syk som f.eks. økser ned kona, kan holdes ansvarlig for handlingen, men i utgangspunktet vil jeg ikke si at fordi man er psykisk syk, så er man "fritatt" alt ansvar. Det blir en forenkling av et komplisert tema.

Det handler vel heller ikke om "å dømme", men avsky mot den verst tenkelige handlingen.

Pastill sa for 17år siden:

Stemmer, men forandringene kan komme fort.

Pastill sa for 17år siden:

Hersker vel mye tvil fordi noen spekulerer i dette og fordi ingen saker er like.
Men i saken som var på Oprah så fikk jeg virkelig vondt av gjerningsmannen.
Men han må jo stå til rette for det han har gjort. Kan ikke slippe ut en person som ikke vet å skaffe seg hjelp når det begynner bikke over. :(

HP sa for 17år siden:

Du klippet sitatet mitt og satt inn et punktum. Setningen sluttet ikke der. :snurt:

Å gå fra å være deppa og nedstemt til helt pluttselig, ut av det blå, brutalt drepe (pga rent psykiske årsaker) er en grov forenkling, og en ansvarsfraskrivelse både for gjerningspersonen, kona og andre personer rundt familien.

Elin sa for 17år siden:

Enig! :nemlig:

Dixie Diner sa for 17år siden:

:nemlig:

Skremmern sa for 17år siden:

Jepp.

Elin sa for 17år siden:

:nemlig:

Kaija sa for 17år siden:

Jeg forstår hva du mener, tror jeg. Og jeg mener ikke at alle som har opplevd tragedier skal vise en overflod av følelser hver gang man snakker om det, selv om det omtrent renner over på innsiden.

Det inntrykket jeg fikk av denne damen var at hun prøvde å holde det som hadde skjedd helt borte. Ikke bare på måten hun snakket om drapet og døtrene, men på hele sammenhengen. Kanskje mest på det at hun (og mannen) mente hele handlingen bare var sykdom og ingen viljestyrt sak i det hele tatt. Slik at ikke mannen hadde noen skyld i det som hadde skjedd. Jeg tenkte at det virket som hun klamret seg til livssynslærdom om tilgivelse, holde sammen i gode og onde dager og alt det der. -Kanskje det bare er jeg som ikke kan forstå hvordan man kan tilgi en som har tatt livet av barna.

kie sa for 17år siden:

At mannen fikk dobbel livstidsdom tyder vel ikke akkurat på ansvarsfraskrivelse fra omgivelsene?

Dixie Diner sa for 17år siden:

Heldigvis ikke. Men jeg synes det virket som om både kona og mannen skrev fra seg det meste av ansvaret.

kie sa for 17år siden:

Jeg syntes det lignet mer på fornektelse. Et halmstrå de klamret seg til fordi alternativet er for grusomt å forholde seg til.

Jeg håper de med tiden får hjelp av fagfolk til å klare å forholde seg til det som skjedde.