Var på et møte i dag, og samtalene dreide inn på klesvanene til barna. Greit nok - motepresset starter tidlig - men argumentasjonen til en tilstede var at "barna går jo med samme merkeklær som voksne, ja en navngitt lærer møtte en elev med samme type jakke. Det er jo litt spesielt. Å kunne kjøpe dyre klær er jo noe man ser fram til i forbindelse med det å bli voksen. Nå har jo mange av elevene de samme merkene."
Jeg ble ganske perpleks, og sa ikke noe. Jeg hadde mer tenkt på dyre vaner som bidragsyter til motepress, og et mulig problem når man skal klare seg selv i studietida senere, men ikke som et potensielt konkurrerende element i forhold til voksne. :confused:
Jeg antar det ikke er spesielt vanlig å tenke slik?
(og at denne personen må ha følt seg litt underlegen i oppveksten)
Det skal være noe å se frem til å bli voksen. Det skal være noe man ønsker seg, det skal være noe som gjør livet bedre. Hvorfor skulle de ellers ønske å bli voksne og selvstendige?
Hvis vi legger opp til at barna våre skal få alt det vi får, og av oss, legger vi også opp til nye deltagere i Luksusfellen, når de skal klare seg selv og etablere seg selv, og er vant til at de skal ha alt det beste. Jeg synes det er greit å lære at det beste arbeider man for - selv. Nå snakker jeg om ting, og ikke om kjærlighet, oppmerksomhet og sånt.
At penger ikke kommer dalende ned fra himmelen forsøker jeg å lære barna mine, slik at de skal forstå, at det ikke er særlig lurt å bruke alt man har på en jakke, i hvert fall ikke før man har spart slik at man har pengene til jakken, i tillegg til det andre man trenger til mat og husly f.eks.
Vi kommer i hvert fall aldri dit, at poden får gå å kjøpe seg en jakke til 2000,- sånn helt uten videre.
Det kan godt hende han får det, men da må han spare mesteparten selv.
Det viktigste for min del, vil ikke være at han ikke skal ha dyre klær, men han han skjønner hva det koster å komme dit, og lærer seg å håndtere pengene sine.
Jeg synes dyre merkeklær til barn er unødvendig, men er ikke enig i argumentasjonen som ble brukt av skolen (personen?).
Grunnen til at jeg synes dyre merkeklær er unødvendig til barn er at plagget varer for kort til å forsvare prisen. Det er mulig at det kan selges videre, men siden barn lett ødelegger klær, så er man ikke garantert at det skjer. Så å kjøpe dyre merkeklær er noe man venter med til man kan bruke plagget gjennom flere sesonger (vinterdresser og annet "utstyr" er selvfølgelig unntatt fra denne betraktningen).
Men at man som voksen skal få ha merkeklærne i fred fordi man har gledet seg til det, synes jeg var en konstruert problemstilling.
Jeg kjøper ikke dyre merkeklær verken til liten eller stor, så jeg skal kanskje ikke uttale meg i det hele tatt. Jeg synes det er en unødvendg luksusting generelt sett.
Jeg er enig med dere, men reagerte litt på måten denne personen la dette fram på.
Men jeg synes også det er en del veldig fine merkeklær (f.eks. sportsklær), og som jeg gjerne skulle kjøpt (også til barna) om jeg hadde bedre råd. Men til vanlig klarer vi oss helt fint med vanlige/rimelige løsninger.
Jeg skjønner godt at noen reagerer. Nabojenta her fortalte at det enten er Canadian Goose eller Parajumpers som gjelder, det er jakker som koster mer enn 7000.- kroner i byen her(og enda kan de ikke garantere at de er ekte).
Det er litt voldsomt for en 15-17 åring!
Jeg kjenner jeg gjerne skulle vært på det møtet i går, da jeg kjenner til noen andre som også var på møtet. :knegg: Hvis det et det møtet jeg tenker på da...
Glede seg til å bli voksen for å kunne kjøpe dyre klær? Var det seriøst? Jeg må ærlig talt si jeg humrer litt i skjegget her. Jeg har egentlig aldri gledet meg til å bli voksen (og nå skjønner jeg hvorfor :knegg:) og synes barn skal få være barn og ikke nødvendigvis se så veldig frem til å bli voksne. Vi skal selvfølgelig oppmuntre dem og legge til rett for at de skal bli selvstendige individer. Men å glede seg til å bli voksne fordi da kan man kjøpe dyre klær? Det høres helt tullete ut.
Ellers er jeg på linje med Tjorven - helt unødvendig sløseri å kjøpe så dyre klær til barna. Men det er altså ikke fordi de da fratas den gleden det eventuelt måtte være å få mulighet til å gjøre det om 15-20 år. :hehehe:
Niesen min har nesten bare dyre merkeklær, og kjenner jeg foreldrene rett så er det et statussymbol for de. For de har ikke SÅ mye penger. Dyr bil og dyre klær, det er viktig for de. Jenta som går i 3. klasse bruker omtrent bare Lacoste, Gant, og hva nå det er de heter de dyre merkeklærne.
Det er så kjekt å ha fire jenter. :nemlig: Som den gangen jeg så den fine kåpa. Aller nettest var den selvfølgelig i de minste størrelsene. Jeg argumenterte med meg selv at den kom til å bli brukt i mange år, og da ville ikke prisen pr år bli så aller verst. Jeg var altså fornuftig nok til å kjøpe den største størrelsen, og den kommer til å værei bruk i 10-12 år til sammen, tenker jeg.
Det viktigste ved å bli voksen er ikke å kunne kjøpe dyre ting, tenker jeg, men å kunne velge selv. Rett og slett å stå på egne ben, på godt og vondt.
For meg er dette en skikkelig snodig prioritering, men greit nok. Så lenge man kan betale regningene sine så legger jeg meg ikke opp i andres pengebruk. Det er sikkert mange som rister på hodet over de formuene vi bruker på ferie hvert år.
Dog synes jeg det ikke er spesielt komplisert at hun ikke får glede seg til å gå med merkeklær når hun blir 35. :insert "voksen" alder:
Alle har jo noe som er viktig for dem, for noen er det fine klær. Siden jeg selv også har ønsker som går ut over det helt nødvendige og derfor kan defineres som luksus, synes jeg ikke jeg kan le av dem som har andre luksusønsker enn meg.
(Og så oppdaget jeg nettopp hva dunjakken til yngste koster ny. :grøss: Nå tenker vel foreldrene til vennene hennes at det er ikke rart hun har så dyre klær, med alenemor som velter seg i stønader...nei, jeg tror vel egentlig bedre om dem. Men huttetu. Den er altså arvet. 3000 kroner for en jakke til en tiåring.)
Jeg var en av disse ungdommene som hadde merkeklær. Jeg hadde eldre søsken som bestemte mye. Mange lærere tok dette ille opp. Jeg tror ikke det gjorde noe positivt for meg.
Jeg er relativt lite merkeinteressert i dag. Kanskje fordi jeg aldri "gikk og ønsket meg" og så fram til å få det som voksen.
Mazungen har en salig blanding. Mine storesøstre er litt mere opptatt av merker enn meg og Mazungen har fått en del der, noe ekte noe fake. For Mazungen er nok plagget i seg selv viktigere enn merket.
Det er noe med at man skal strekke seg etter å SELV kunne få råd til luksusgoder, om det er det man ønsker seg. At det ikke er noen selvfølge, men noe som kommer etter EGEN, hard innsats og EGNE tjente penger og EGNE prioriteringer.
Det var et litt rart argument, ja. Når det er sagt, kjenner jeg meg faktisk veldig godt igjen i det. Da jeg vokste opp, var det et stort merkepress på skolen, og jeg var blant dem som fikk minst av de dyre klærne. Det var typisk slik at jeg endelig fikk grått meg til det idet det kom på halv pris og var på vei ut av motebildet. I tillegg til at vi ikke hadde voldsomt god råd, var mamma veldig bevisst på at jeg ikke skulle få alt jeg pekte på. Det var kjipt der og da, men det har gitt meg en enorm glede av og interesse for klær som voksen. Jeg blir veldig, veldig glad for å kunne kjøpe fine ting som jeg virkelig har lyst på. Ikke dermed sagt at jeg velger merkeplagg eller det dyreste, men gleden over valgfriheten er stor.
Jeg så en fjortis som prøvde dunjakke sammen med sin mor her forleden, og ble nysgjerrig på hva som var in nå, så jeg gikk bort og kikket på stativet. Jo takk - Canada Goose til 6400, ja. :dåne: Må si meg enig med Iset: Det hade jeg ikke betalt om jeg var mangemillionær en gang.
Jeg var en av dem som ikke hadde merke klær da jeg var liten, jeg var bitte lita (det er jeg enda :knegg:) Så mine klær var barnslige. Så barna mine har litt finere merker på enkelte klær. Opprinnelig pris på jakkene til gutten er 1300 pr stykk.
Hva andre måtte mene om det bryr jeg meg svært lite om, jeg vil bare ikke at barna mine skal føle seg utenfor på den måten som meg.
Må nesten flire litt også jeg, for eldste fikk vinter sko til nesten 1000 kr i år. Da ble det stilt spørsmål om de var ekte, det var jo bare ett pr Roots støvler liksom :D Finnes det kopi av Roots??
Helt enig, når man ser sånn på det. I dag får altfor mange ungdommer alt de peker på, de skjønner overhodet ikke verdien av penger og at noen faktisk må tjene dem. Jeg gikk tidlig med aviser og bidro til husholdningen da jeg bodde hjemme, og mamma var svært obs på å lære oss barna verdien av penger.
Vanskelig å vite helt hva hun mente. Men jeg mener også at barn ikke skal være "likestilt" med voksne når det kommer til økonomi, rett og slett fordi det er de voksne som står for inntjeningen. Jeg kan bestemme at vi skal ha ny bil (og derfor har vi to gamle :knegg: ), men det kan ikke ungene. Det er jeg som setter maksimumsgrensen på innkjøp på diverse etc
Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...
(Digresjon: Jeg snublet over et innlegg på en diskusjonsside der en jente hadde fått en 4000-kronersjakke i fjor og ikke syntes hun kunne bruke den i år også, så tema var hvordan få mamma og pappa til å betale for en ny. Hun møtte til og med stor forståelse.)
Her i huset er det JEG som velger for barna mine, de krever det ikke. Det er jeg som går å kjøper dyre klær til dem, men de har ikke bare dyre klær altså.
Det oppdager man jo fort ... eller så får du pappa til å betale for klærne dine også etter at du har flyttet hjemmefra. Det fins nok av eksempler på det.
Vi forsøker å lære ungene om økonomisk prioritering og budsjettering, men foreløpig er vi på et noe enklere nivå. Nå erstattes ikke ting som ødelegges med vilje og man får nytt fordi det gamle er for lite, ikke fordi man vil ha noe nytt.
Det er et virkelig godt argument. Men det er vel kanskje sånn at de som får jakker til 7000 aldri slutter å få penger av pappa.
Har jo også hørt om jusstudiner (for å bruke et gammeldags uttrykk) som har prostituert seg for å henge med på merkekjøret.
Selv bruker vi ikke penger på merkeklær i noen særlig grad. Det er ikke så veldig bevisst, men jeg er vel for kjip til å bruke så mye penger på ett plagg. Jeg kunne nok ha brukt opp til 4000 på en vinterjakke, men det er ikke noe som blir gjort hvert år for å si det sånn.
Og jeg håper ungene mine lærer litt verdien av penger. Og at man for å få noe må ofre noe annet.
Samme her, jeg prioriterer å kjøpe brukt, faktisk. Da får jeg gode klær til en rimelig penge og bidrar samtidig til miljøvern via gjenbruk. Vi har stort fokus på gjenbruk her i huset, så jeg kjøper så mye jeg kan brukt. Det synes jeg flere burde gjøre.
Nemlig. Vi lette etter vinterjakke til sekstenåringen i helga, men den eneste han likte var en til nesten 4000. Vi sa nei, vi sa at enten fikk han spytte i en tusenlapp selv (minst) eller så fikk han se seg om etter noe annet. Men å betale penger selv var visst ikke interessant, gitt. Så vi kom til enighet om å fikse den gamle, ødelagte vinterjakken hans. Og det skulle damen i systua ha den svimlende sum av 380 kroner for. :knegg:
Sekstenåringen får lære seg at han ikke får ting lagt i fanget. Vi hadde selvsagt spandert jakke på han, men ikke en til fire tusen. Det hadde jeg ikke spandert på meg selv heller, så hvorfor skal han behandles annerledes?
Nå vet jeg at andre synes at 4000 for en vinterjakke er helt normalt, men det er det altså ikke for oss.
Vi har god råd, men det kommer aldri, og ikke da heller, til å bli kjøpt jakker til mangfoldige tusen kroner til ungene her i huset. Jeg fikk aldri Milet-jakke da jeg var tenåring, og selv om det var kjipt da, så forstår jeg det nå.
Å kjøpe klassiske plagg man kan bruke i årevis er en ting, å kjøpe moteriktige klær man ikke engang ville bli sett død i året etterpå ser jeg ikke poenget i. I alle fall ikke på normale økonomier. Er man virkelig rik med null behov for å prioritere skal jeg ikke blande meg. Dyr mote kommer jo oss som kjøper de billige kopier til gode også. ;)
Jeg er veldig enig og det er derfor eldstejenta må jobbe for unødig luksus (hun får penger for husarbeid som hun kan bruke til ting vi mener faller utenfor det hun TRENGER) og har fått innpodet at hun selv er ansvarlig for å skulle få gode karakterer, god utdanning som igjen gjør henne i stand til å kjøpe alle de fine skoene, veskene og klærne hun måtte ønske.
Påfallende mange mener det er foreldrene og evt. mannen som skal skaffe dem det de har lyst på.
Jeg må si at jeg syntes det var fantastisk å tjene mine første lønninger fra drittkjip priklejobb på gartneri og handle de buksene jeg selv ønsket, de skoene jeg hadde lyst på og ikke minst en flaske med Trésor fra Lancôme. Jeg var så STOLT!
Jeg spanderte 1800 spenn på jakke til eldste i år. Jeg synes jeg var fullstendig spik spenna gæren og truet ham med juling om han får en rift i den.
Jeg tror jeg er kjip jeg. Det er igrunnen helt greit kjenner jeg.
Forøvrig har mine barn en del klær som er dyre i utgangspunktet. Men de er som regel ikke kjøpt til fullpris - med unntak av et par levisbukser og en hettejakke i et eller annet fancy merke. Resten er ikke dyrt for oss.
Datteren til svogeren min fikk en Canadien Goose jakke i fjor, jeg var rystet, da var hun 15. Nå er hun 16 og lei jakken, den er for kort, for tynn blablabla. Men jeg får en ny av mamma snart, en annen farge en som er lengre....
Jeg foreslo at hun kunne selge den fra i fjor som hun ikke var fornøyd med, for å bli med på å finansiere den nye jakken, men neeeeiiii, hun skulle ha begge :dåne:
Jeg forstår på en måte det argumentet. Det er noe som er skjevt når barn og ungdom i en familie har mer til personlig forbruk enn foreldrene som jobber. Det tror jeg ikke er bra hverken for barn eller foreldre, kanskje aller minst for barna som må få en blåmandag når de skjønner at lommepengene er det som blir igjen etter at alt det andre er betalt. Og alt det andre er ikke så moro å bruke penger på.
Men at barna ikke skal kunne spare seg opp til eller få noe som er dyrt og delvis bortkastet er jeg ikke enig i. Hvis Drømmen er en parajumpers-jakke som i barnestørrelser koster 4500 kr eller så og ungen sparer og sparer eller får den av foreldrene istedenfor noe av det andre barn og unge typisk får, tenker jeg det er helt greit. Noen har en dyr jake, noen driver med ridning, noen har kul sykkel, noen har nytt slalåmustyr, noen har ny pc. Problemet blir når et barn/ungdom får alt det alle har til sammen. Eller enda verre når dette blir normen. Da blir det et enormt press utav det, og de unge får et mildt sagt skrudd syn på personlig økonomi.
:tullerdu: 7000kr for en jakke......... og det en jakke til en 15-16åring? en JAKKE!?
Som foreldre tenker jeg at man har et vist ansvar å lære barna sunn fornuft -og innsikt i økonomi og forbruk, og det lærer man ikke barna ved å gi dem feks så dyre klær! En slik jakke vil koste dem feks halve "sommerlønnen" i mange tilfeller!
Jeg blir helt stum... Synes feks Bergans er mer enn dyrt nok, og kommer aldri til å kjøpe jakker til rundt 2000kr til mine barn! Og om det skulle skje at dem skulle finne på å ønsker seg det om 10-15 år; da må dem i såfall bidra og vere med på å spare selv. Det er liksom ikke noe som bare daler ned i hendene på dem. Dem må lære seg at penger ikke vokser på palmer, og at man faktisk må jobbe for å kunne kjøpe det man ønske seg, - og at det ikke alltid er sååå lettvint å få det man vil ha.. :nemlig:
Å glede seg til å bli voksen for å kjøpe dyre klær....? Ok, der er ikke helt jeg. Men jeg ser ikke poeng med å kjøpe svinedyre klær til barn fordi de vokser, mister og ødelegger dem.
Jeg ser som sagt de fornuftige argumentene.
Men ikke at det skulle bety noe ovenfor andre voksne.
Hvis noen har særdeles god råd, så er jo uansett en jakke til 2500 ikke spesielt mye, når samlet årsinntekt f.eks. er rundt 2 millioner.
Nei. Og hvis det er den jakken ungen har ønsket seg over alt på jord tenker jeg at det sikkert er greit? Men hvis det er slik at ungen plukker fra øverste hylle på alle områder tror jeg dette er å gjøre barnet en solid bjørnetjeneste. For det er ikke sånn at det er normalt å ha ubegrensede midler til personlig forbruk. Og å gi barnet inntrykk av det er ikke spesielt snilt gjort av foreldrene.
Jeg synes ikke det er greit at foreldre ikke tenker på kjøpepresset de er med på å skape når unger får dyre klær hele tiden. Det er nok at 2-3 stk alltid får den kule, dyre boblejakka med det riktige merket, de dyre skoene og den dyreste olabuksa, så blir det et evig mas blant de andre. Og min erfaring fra barndommen er at disse ikke unnlater seg fra å påpeke ovenfor andre barn at buksa deres er billig og at jakka ikke har riktig merke. Det hjelper ikke med holdninger som at VI har råd til det og JEG bestemmer hva ungene mine skal ha og jeg liker dyre merkeklær best. Ha litt solidaritet og tanke for hva det gjør videre utover i skolemiljøet.
Jeg er vokst opp i Oslo nordøst og det var ikke noe bedre der. Men det er mulig at det er fokus på andre merker og stil etc.
Dette med Onepiece har vi også merket i omgangskretsen. Mine barn fikk heldress fra Cubus og var storfornøyde siden de ennå ikke har press på skolen og barnehage ang merker, men hos andre, spesielt de med jenter, var det superviktig at det var original Onepiece (fordi da kan du lukke glidelåsen helt opp) og foreldrene kjøpte villig vekk selv om du har mange andre billigere varianter nå.
Jeg er ikke helt enig jeg.
Det er ingen som har solidaritet på andre områder. For eksempel karakterer eller idrettsprestasjoner eller ferieturer eller hva man nå har. Hvorfor er det naturlig å forvente solidaritet på rimelige klær, egentlig?
Tildels enig her. Jeg sier også at vi har ikke penger til alt. At det er forskjell på hva folk tjener, og hva man bruker penger på. Vi bruker sikkert penger på litt andre ting enn andre. Prioriterer ulikt. Vi har forøvrig boligmessig-og skolemessigsett havnet i et miljø der en del barn har litt eldre foreldre som har valgt å få barn sent, og en del foreldre med veldig godt betalte jobber. Vi kan ikke lønnsmessig konkurrere med dette. Ikke en sjanse i havet. Sånn er det bare.
Jeg må tenke meg litt om for at barna mine ikke skal bli bortskjemte. Selv i perioder hvor vi har store utgifter og cashflowen er treigere enn vanlig, så har vi aldri dårlig råd.
Men vi har ikke så god råd at livsstandarden arves, de må sørge for det selv, og derfor er jeg skeptisk til at de skal få komme til penger for lett.
Sånn ellers så synes jeg helt klart at en av fordelene med å være voksen er å kunne prioritere helt vilt. Jeg har i perioder hatt tegneseriebudsjett på 3-4000 kroner i måneden, noe som de fleste synes bare er tøys.
Klær er jo gjerne en nødvendighet, ferier og idrettsprestasjoner not so much. Jeg er ikke så kommunistisk at jeg mener alle skal ha fullstendig like forutsetninger på alle områder. :knegg: Men de områder som som ofte helt åpenbart blir pressområder for barn og unge synes jeg vi ikke trenger å dytte oppunder fra 6-7 årsalder. Det er mye som er urettferdig her i verden og det er jo sånn at Ola er god i matte og ikke i håndball mens Kari er skitgod på å tegne, men ikke i fotball, that's life. Klær og utstyr kan vi styre litt mer og jeg ser ingen grunn til at vi som foreldre skal gi guttungen North Face jakke til 6000 hver vinter, nyeste modell, mens han samtidig håner de som ikke har like dyr jakke. Vi har god råd selv, relativt sett, men jeg ser ingen grunn til å kjøre på unødvendig med rådyre klær slik at ungene kan "flashe" merker på skolen.
Problemet er jo ikke klærne i seg selv, men måten endel barn forventer å få det på, og hvordan de behandler andre som ikke har slikt tøy. Man får ikke et solidarisk vesen av å ikke kjøpe dyre klær. Man må lære at ikke alle har råd til det samme, samtidig som man lærer respekt og at noe ikke nødvendigvis er mer verdt, selv om der koster mer.
Dette var godt sagt, det er vel det jeg mener, ikke at alle absolutt ikke skal kjøpe dyrere klær, men det har noe med holdningene som mange ganger følger med.
Jeg tenker at da bør man jobbe med holdningene til barna, ikke nødvendigvis la være å kjøpe dyre klær. Jeg tror det er mye annet som kan føles vel så sårt for barn som å ikke ha det siste innen klær og utstyr. Ferier og kulturopplevelser f. eks. Uten at noen mener man skal tone ned det.
Når det er sagt, kjøper vi lite tradisjonelle merkeklær selv, men vinterklær er av velkjente produsenter fordi jeg ikke tør å gamble på akkurat det.
En ørliten kommentar..Jeg er forsåvidt enig i at det er unødvendig å skape ett kjøpepress, også nødvendigheten med at barn må forstå at penger ikke vokser på trær, og at alt bare er en selvfølge.
Men, en "regel/oppfatning" har alltid ett unntak.
Hvis man ønsker å "henge" seg opp i ting er det alltid masse man kan henge seg opp i.
Det er definitivt andre ting enn merkeklær som er med på å gi barn disse holdningene/oppfatningene. Hva med hyppig skifte av biler? Kjøp av dyre biler; som kanskje strengt tatt ikke er en nødvendighet..? Dyre møbler, flotte ferier... Kunne fortsatt i det uendlige, men det er ikke meningen:-)
Det bør være opp til den enkelte hva de velger å kle både seg selv og barna i:-).
Min oppfatning!
Jeg ser det som en selvfølge at mitt barn ikke håner andre uansett tema eller hva det gjelder. Men jeg ser ingen grunn til at solidaritet med andre skal påvirke hvilke klær han får eller ikke får. Han kan fint lære som alle andre at noen har fine klær, andre har fine ferier, andre igjen har andre ting, få har alt og man er selv ansvarlig for å trives selv.
Jeg ser ikke helt poenget med at man ikke skal kjøpe hva man vil av klær til ungene i solidaritet med andre. For meg er det like rart som om jeg skulle kjøpe en Hyundai fordi ikke alle har råd til en Audi.
Men at ungene oppfører seg fint ser jeg en selvfølge i å jobbe med.
(Mine unger får ikke all verdens dyre klær altså. Men jeg ser ikke ett problem i hele verden i at andre får det.)
Jeg ser heller ikke et direkte problem med at noen får dyrere klær, det kan godt hende jeg også kjøper det innimellom, det var vel mer holdningene som kan følge med det hjemmefra mht de som får alt de peker på. Jeg har ingen erfaring av at det kommer ut i gode holdninger til andre på skolen.
Sønnen min får relativt mye. Ikke nødvendigvis i hippe, dyre klær, men i reiser, opplevelser og litt rare ting. Han hadde en kompis som ikke evnet å glede seg på hans vegne i det hele tatt. Hvis han fortalte om noe han hadde fått, gjort eller sett ble denne kompisen muggen og bare gikk sin vei. Da ble sønnen min lei seg. Han fortalte ikke for å skryte, men for å dele. Mitt barn har ingen problemer å glede seg på andres vegne, og blir ivrig og entusiastisk når andre forteller om sitt. Så det går litt begge veier tenker jeg. En holdning om at man kan glede seg på andres vegne, og ha respekt kommer man langt med, uansett om man er den med jakke fra Cubus eller Canadian Goose.
Ja, det er klart. Har opplevd godt voksne på nært hold som ikke har den egenskapen å glede seg over andres gleder, så det gjelder barn også.
Vi har foreløpig ikke noe problemer på skolen med eldstegutten, han prater ikke om merker på klær i det hele tatt og det synes jeg er veldig greit. Men jeg er nok litt preget av min egen oppvekst på barneskolen, der begynte merkepresset i 3-4 klasse og det var ekstremt fokus på merker som Miletjakker, riktige sko og absolutt ikke for guds skyld la moren din handle i noen "teite" butikker til deg. Jeg gråt meg til den ultraviktige 501-buksa i 5-6 klasse enda den hang knapt rundt det tynne livet mitt og måtte brettes opp fem ganger, bare det å komme på skolen med en var et must. Jeg hadde ikke fattige foreldre altså, men de holdt igjen og ville ikke handle ukritisk rådyre merkeklær når det fantes gode billigere alternativer. Jeg synes det er tidlig start for sånt press, det var bedre på ungdomskolen når man var litt større og kanskje kunne "svare" for seg bedre. Men, det er mine tanker om dette og jeg skjønner at resten av verden ikke tenker helt likt.
Altså, vi har god økonomi, det kommer uansett ikke til å bli aktuelt å kjøpe jakker til flere tusen kroner til ungene. Uavhengig av hvor "rike" vi blir. Om de skal ha det så må de jobbe og tjene egne penger. :nemlig: For meg flytter ikke grensene seg for hva som er for dyrt seg fryktelig mye uavhengig av økonomisk situasjon. Altså, den gjør jo det i teorien, selvfølgelig, men ikke i praksis. Nettopp fordi jeg vet at det som er in det ene året er fullstendig ut det andre året er det ikke aktuelt å bruke flerfoldige tusen på jakker eller andre plagg til ungene. Å kjøpe en litt dyrere sykkel, en seng eller noe som skal vare lenge, der stiller det seg annerledes. Men forbruksvarer som klær - aldri og ikke da heller. Ikke så lenge det finnes gode alternativ til en rimeligere pris.
Om ungene selv ønsker seg dyre klær, ja da får de jobbe og tjene penger slik at de kan kjøpe dem selv. Det skal jeg ikke legge meg oppi. 10-åringen har feks begynt å få penger, slik at hun kan kjøpe klær selv (jeg er med). Da finner hun fort ut at hun får færre plagg om hun velger dyre ting, enn om hun går for det litt rimeligere. Hun ble litt sånn halvlang i trynet første gangen vi var ute, og hun fant seks plagg hun likte, og fant ut at hun bare hadde råd til to av dem. :knegg:
Jeg ser forøvrig heller ikke noe problem med at andres unger får dyre klær og ting, og synes ikke at de skal avstå fra det fordi jeg kommer til å være den kjipe som sier "glem det!" til mine unger. Jeg håper at jeg skal klare å formidle pengens verdi til ungene, slik at de ser hvor lite logisk det er å bruke en hel, halv liten formue på et plagg man bruker gjennom en sesong (håpet er lysegrønt...). Jeg regner med at de fleste foreldre har et sett med verdier og en logikk de ønsker at ungene skal adoptere, og jeg håper våre unger forstår at det er uendelig mye viktigere å bruke penger på reiser og opplevelser. :nemlig:
Jeg har hatt et par slike "men du kjøper jo insert ting min datter mener er tull og tøys"-kommentarer fra eldstemann, og da har jeg forklart henne at det er en av fordelen med å være voksen og ha egne penger: Man kan kjøpe ting man har lyst på, helt uten at noen har noe de skulle ha sagt. Om man har råd til det. "Så du må bare stå på og få deg en utdannelse og gjobb som gjør at du kan forsørge deg selv. Nå lever du på oss, og da er det vi som har det avgjørende ordet. Deal with it!" Men hun tjener egne penger her hjemme, og de kan hun bruke på hva hun vil. Og hun lærte fort at hun ikke kunne bruke dem to ganger, og at det derfor kan være greit å tenke seg om mht hun virkelig trenger enda en bamse, eller om det kan bety at hun ikke har råd til de fine øredobbene hun kommer over uka etterpå. :rolleyes:
Vi snakket om det senest her om dagen, at av og til må man velge. Vi reiser ganske ofte til 'syden' Ikke det at vi bruker ukristelige summer på det, vi bor privat, men det blir nå litt tilsammen. Og vi liker å gå ut, spise god mat, ikke nødvendigvis veldig fancy, men vi snur ikke på krona heller.
Som vi sa til eldste datteren på snart 7, det er sånn at man må velge. Hvis vi skal kjøpe alt av det kuleste, dyreste osv hele tida, så kan det være vi måtte ha hatt et mindre hus, ikke reise så ofte til syden, ikke spise kebab - bare fordi vi fikk lyst - osv. At for oss - og for de fleste vil jeg tro - så er det ikke sånn at en kan bruke så mye penger en vil på hva som helst. Velger en noe, så må en velge bort noe annet.
Og for vår datter sin del, så er det helt uaktuelt å kjøpe dyre klær til henne all den tid at hun ikke aner hvor tingene sine er for det meste av tiden.
Synes det var mange gode svar her og er enig i mye av det som skrives. Helt uaktuelt med dyre merkeklær her så lenge det finnes andre gode alternativer (tenker da på barneklær). Noe merkeklær finnes nok her, dog lite og i så fall er det kjøpt på salg, som vinterklær.
Har ei niese i Oslo Vest, 7 år, mye merkepress på skolen der. Veldig glad for at mine barn ikke vokser opp der.
Jo, ja, jeg ser den. Og jeg er forsåvidt enig. Det er ikke prisen på plaggene som er greia egentlig, det er holdningene. Jeg tror ikke det er sunt at et barn er vant til å peke og få etter eget forgodtbefinnende, det er noe med å lære seg å forvalte penger, lære seg å prioritere. Det tror jeg er helt avgjørende for å danne grunnlaget for en fornuftig privatøkonomi somunge voksen. Og et greit utgangspunkt kan være at man kjøper når man trenger, ikke fordi det er et nytt jakkemerke som er in denne måneden. Jeg synes man som foreldre skal være bevisste på at det kan være et enormt press på klær og utstyr, men uten at det nødvendigvis fører til at man velger billigste sort.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
