Jeg fant ingen egnede underforum, så jeg spør her.
Niåringen min er så redd hunder at det begrenser livet hennes. Hun har ikke, såvidt vi vet, hatt noen traumatiske opplevelser, men angsten ble verre en gang en leken hund løp etter henne. Dette hemmer henne i forhold til å gå til/ fra skole, gå til venninner alene osv. Løse hunder er verst, hunder i bånd takler hun såvidt å passere i god avstand. Alle gode råd er prøvd, som å bli vant til en hund hun kjenner etc. Hun sier at hun ikke er redd hunden skal bite henne, det er mer det at den skal komme bort og snuse på henne. Vi har jobbet masse med dette og hun VET hva som er farlig og ikke farlig, men angsten er ikke rasjonell, noe en del hundeforståsegpåere ikke later til å skjønne.
Det har vært slik i mange år og nå må vi gjøre noe. Finnes det kurs, psykologer, hundeklubber med hundeskrekktrening eller noe sånt? Jeg har googlet, men finner ingenting.
Jeg er egentlig livredd hunder selv, men har to hunder.
En Jack Russell og en Schæfer.
Det å ha hund selv, er for meg den beste terapien. Sier ikke med det at dere må skaffe dere hund altså, bare nevner det.
Jeg ble bitt i ansiktet da jeg var 2,5 år av en hund i familien som jeg nærmest var vokst opp sammen. Den hang fast over hele ansiktet, og takket være min fars raske reaksjon gikk det bra, men jeg kunne mistet både syn og fått store skader.
Foreldrene mine har i alle år etter det hatt hund hjemme. Vi har hatt Schæfer, Labrador og Vorsther. Store hunder som jeg har brukt til trening, spesielt vorstheren.
I minsten sin klasse er det en gutt som er hans bestekompis. Han var så livredd hunder at han ikke turde ringe på her hos oss en gang. Det var helt hysterisk redsel, og foreldrene visste ikke sine arme råd. Det var som for din jente. Når de gikk tur og de møtte hund i bånd, var det også hysterisk reaksjon.
Etterhvert, sakte men sikkert, har denne kompisen turt å komme inn og leke hos oss. Når hundene er ute eller på eget rom. Den minste, JR, har han hilst på såvidt når jeg har holdt henne. Gradvis og spesielt i sommer, har han vært ute på plenen og lekt mens hundene har stått i bånd, og han på trygg avstand har lekt og obeservert hundene.
Dette har tatt over et år, men nå er det slik at han herjer rundt på gulvet med begge våre hunder. Vil aller helst bare leke nede i stuen med hunden enår de er inne her. Ligger på gulvet med Amanda, Schæferen, og lar henne snus og slikke, og er helt trygg. Når de leker og løper har han blitt så trygg at han til og med stopper Amanda med et bestemt nei om han ikke vil mer.
Dette er en litt solskinnshistorie hvor en liten gutt ble kvitt sin hundeskrekk, ja katteskrekk også. Vi har tre katter. Men tilnærming jevnlig med en rolig hund over så lang tid det tar har jeg sett virker.
Håper hun blir kvitt hundeskrekken sin, for det er virkelig ikke særlig ok. Det vet jegveldig godt.
Jeg liker ikke alle hunder, og kan ikke fordra hunder som slikker meg i ansiktet. Det er derfor jeg aldri har hatt noe problem med dachsene jeg har vokst opp med, uansett hvor mye de hoppet rakk de aldri lenger enn til knærne. Da er det verre med setteren til min bror. :gal: Men den er snill og god som dagen er lang, og vi har kommet til en slags forståelse. Jeg klapper ham, men bare om han sitter. Da kan han til gjengjeld få masse kos. Hopper han, snur jeg meg bare vekk. Mange wannabe-hundekjennere har fortalt meg at jeg ikke må snu meg vekk, men være streng og snakke til ham, men det er bare tull. Det funker som en kule å ignorere hele dyret, både for meg og for hunden.
Men det har tatt tid, altså. Lang tid.
Med Knotten er det ikke noe problem, heldigvis. Og Knøttliten og hunden er nå blitt venner etter at hunden i lange tider var redd Knøttliten. :humre:
Det jeg tror jeg prøver å si; det tar tid - lang tid, og jeg tror det kan være lurt å si til henne at hun ikke trenger å bli venner med hunder - bare tolerere dem. Og så er det nå en gang slik at vi mennesker skal være over hundene i hierarkiet, så hun skal bestemme når de får snuse på henne, slikke osv. Jeg tror dere bare må øve og øve, men veldig forsiktig og i kontrollerte former.
Det blir en masse synsing, men jeg håper dere finner en eller annen tilnærming som i det minste fører til at hun ikke blir livredd hunder lenger.
Vi må nok søke profesjonell hjelp, for jeg mener det begrenser henne for mye. Jeg tenker også at hun ikke nødvendigvis trenger å like hunder, men at hun må kunne leve med at de finnes i samfunnet rundt henne.
Minste min var livredd hunder. Jeg var så lei hundeeiere som mente "den er så snill så - det gjør INGENTING at den kommer bort til ungen din" at jeg på et tidspunkt gikk over til å rope at om den helvetes bikkja kommer innenfor skuddhold så sparker jeg den ihjel - snill eller ikke.
Vi fikk nemlig heller ikke gått tur på grunn av at folk med hund mente de hadde rett til å slippe hunden sin nærmere ungen min enn komfortsonen hans tillot. :snill:
Omsider ble vi såpass beryktet i nærmiljøet at han ikke stadig fikk hunder midt i fleisen. Det som da skjedde var at han så smått ble mottagelig for å nærme seg en og annen hund under meget kontrollerte forhold.
I dag er han ikke glad i hunder - men han er ikke redd dem mer. Spanielen til bestevennen er han faktisk skikkelig glad i og kan både kose med og leke med.
Min gutt var livredd og hysterisk, han sprang til skogs bare han så en hund i bånd.
Dette var fram til han var 6 år, da fikk vi oss hund. Han er nå fullstendig trygg, men fremdeles ikke spesielt interessert i bikkja utenom det normale.
Vi lånte hunder først. En helg med 11 år gammel supertreig dachs som ikke brydde seg katta om unger. Så en helg med een boxer, supersnill men mye mer aktiv. Det gikk veldig fint!
Han var så redd tidligere, at det høres ut som i HI. Han fikset ikke valper en gang. Men det er håp.
Er det virkelig mange hundeeirere som slipper hundene sine på barn? Jeg opplever nemlig aldri det, som mor altså.
Det jeg derimot opplever, som hundeeier, er det motsatte. Barn som blir sluppet rett på hundene (som er i bånd!).
Det hender vi har redde barn på besøk, og vil de hilse så pleier jeg anbefale at de bare lar hunden snuse på hånda dems. Det er barn som ikke er livredde, men litt skeptiske. Og så kan de klappe når de føler seg trygge. De barna som er så redde at de ikke tør hilse i det hele tatt respekteres naturligvis, og da sendes hundene inn på et lukket rom.
Det er sikkert ikke noe godt å være så livredd hunder. Profesjonell hjelp hørtes lurt ut. Lykke til!
Ja, det er veldig, veldig, veldig vanlig at hundeeiere slipper hunden sin nær barn eller helt bort til barn. Det er også veldig, veldig, veldig vanlig at de svarer "han gjør ham ikke noe" om man ber dem ta hunden til seg.
Det er en grunn til at jeg ble såpass kjip at jeg truet hunder på livet - jeg er ikke fullt så gal sånn i utgangspunktet.
Min eldste var som din.
Vi kjøpte hund :knegg: og nå går han fint med våre, overser andes og føler ubehag om fremmede hunder er pågående. Men mot hva han var, er det ingenting.
Han hylskrek og løp for livet. Gråt og ville hjem om kompiser hadde hund, Kunne ikke gå ut av bilen om det lå hund utenfor butikken osv osv.
Det var ikke easy peasy å innføre en valp, men det hjalp at valpen var ca en neve stor, at han selv hadde valgt den og at han ble skjermet for valpen til han var trygg.
Og han ble kvitt en skrekk som hadde forfulgt han siden før han hadde språk.
Her ble det utløst av løs nabohund.
Vi opplever også at hundeiere har hunden i såpass løst bånd, eller helt løst, slik at de kommer bort og snuser. Barnet liker det ikke, men det fører som oftest til himling eller latter fra hundeeiere. Det er bare en liten brøkdel som trekker hunden til seg, eller ber om unnskyldning når de ser at han blir smått panisk.
Jeg har også flere ganger registrert det SF skriver.
Jeg har som sagt selv hundeskrekk og slipper aldri mine hunder rett bort til fremmede barn. Man vet aldri hva et barn kan gjøre mot en hund, og man skal ikke stole 100% på sin egen hund uansett hvor snill den enn en.
Hm. Jeg vil tro eksponering i kontrollerte former er eneste vei å gå, faktisk. Men ikke med hvilken som helst hund heller. Små valper er forsåvidt fine, men de har jo pirayatenner som kan være skremmende dersom man fra før er vettskremt. Det er alltid vanskelig å gi råd i slike tilfeller...
Om hundeeiere som slipper hunden sinn på barn: Det er bare å beklage at slike tomhjernede, utenkende eiere finnes.
Jeg går med nokså løst bånd når jeg går tur med min, men jeg ser alltid hund og barn an når vi treffer barn. Er han interessert i ungen vi går forbi så strammer jeg båndet inn. Går han og snuser i veikanten og er totalt uinteressert så gjør jeg det ikke. Men nå kjenner jeg jo hunden såpass at jeg kan lese intensjonene hans når vi går tur, og jeg vet at han vil hilse med å gå opp på to. Det er ikke kult for små barn å få en liten hyper vofs på seg slik, uansett om de liker hund eller ikke.
Jeg har to hunder Sf og mine hunder lar jeg ikke gå i nærheten av verken voksne eller barn når vi går tur, men jeg har tusenvis av ganger opplevd at unger kommer løpendes og skal bort til hundene, men de stopper jeg med beskjed om at de ikke får klappe de.
Er vi på sosialisering, da kan hundene få lov til å bli klappet under kontrollerte former fra fremmede voksne og barn.
Jeg sier ikke at alle hundeeiere er idioter. Ei heller at alle med barn er særlig smarte.
Det jeg sier er at det spiller ingen rolle hvor mange teite foreldre det finnes der ute - det er fortsatt ingen unnskyldning for de hundeeierne som ikke holder dyra sine unna unger som er redde. Samt at det er problematisk mange hundeeriere som da altså ikke gjør dette.
Her hadde vi besøk av ganske mange som bare slapp løs hunden sin på gården vår og når jeg pekte på sønnen min, som hysterisk sto å gråt, klemt inn til døra og ba dem putte hunden inn i bilen igjen, så himlet de med øynene og fortalte meg hvor snill den var :snill:
En periode kunne vi ikke dra på sosiale tilstelninger fordi hundeiere syntes det var viktigere at hunden deres fikk være med å ligge ved bordene, enn at sønnen vår fikk være med.
Alle er ikke sånn (vi er ikke sånn) men forbausende mange hundeeire har NULL forståelse for at andre er redd for hund.
Sønnen mn var redd for alle levende vesner vi traff på vår vei, være seg katter,
hunder, fugler osv.(møtte en gang en rev:dåne: )
Vi fant ut at vi MÅTTE gjøre noe, så vi skaffet oss to marsvin, og det hjalp!
Etterhvert fikk foreldrene mine hund og han fikk bli med å velge valp
og kose med den fra første stund, nå er han ikke redd lenger. Han er nok litt
reservert overfor fremmede hunder og det skal man jo også være.
Er hun redd for valper også? Hvis hun ikke er det, så kan du kanskje kontakte en oppdretter i nærheten, forklare problemet og høre om dere kan få lov til å komme og hilse på valpene flere ganger over tid. Gjerne helt fra de er bare noen få dager gamle.
Begynne med å bare se på dem fra avstand. Forberede henne på at valper ikke helt vet hva de gjør, at de nok kan bite litt, men at de ikke biter så hardt, osv.
Det er som mange har skrevet, at endel blir kvitt den største skrekken ved å bli kjent med en valp. Men det funker selvfølgelig ikke for alle.
