Inspirert av denne tråden. Ler du høyt når du leser noe morsomt eller ser noe morsomt på tv når du er aleine?
Jeg smiler ofte når jeg leser eller ser noe morsomt, men jeg flirer nesten aldri når jeg er aleine. Jeg kunne sikkert ledd hvis mannen min hadde vist meg en av autocorrectgreiene, så det er mer en sosial greie, tror jeg. Er jeg unormal? :skremt: (Jeg vil ikke ha utbroderende svar på det siste spørsmålet, ellers takk.)
Selvsagt. Å lese Terry Pratchett på tog viste seg å være en utfordring, for jeg lo meg fillete og så hendte det mer enn en gang at jeg glemte å gå av på riktig stasjon.
Jeg blir forresten alltid veldig blid av å se andre bryte ut i ukontrollert latter over bøker på offentlig sted. Slekta som kjenner Josef, tenker jeg da, og så fortsetter jeg med min egen gapskratting med god samvittighet.
Ja, og nå måtte jeg få med meg tråden du linker til. Jeg har altså nå sittet her mutters alene og tørket tårer, det renner! Herregud for en hystertisk tråd! :grineler:
Jeg kan opplyse om at det ikke er lurt å lese Bridget Jones' dagbok på et fly der det er helt stille og de fleste sover. Man risikerer å implodere pga undertrykt latter. :nemlig:
Er det ikke mistenkelig mange Pratchett-folk blant dem som bekjenner at de ler høyt av bøker? Kanskje det er sånn at dere som ikke ler, bare ikke har lest Pratchett ennå?
Å ja, ganske så ofte når jeg sitter her inne på forumet.
Jeg elsker å le og nyter enhver latter når jeg er hjemme eller at det passer seg. Prøver dog å dempe det litt hvis anledningen er litt mer upassende.
Jada, jeg ler høyt. Jeg lo høyt av denne tråden og jeg. :)
Nå sitter vesla her da, så jeg er jo ikke heeeelt alene, men hadde ledd om hun ikke var her og.
Jeg ler mye mer sammen med andre enn alene, men ler alene også.
F.eks når jeg var hjemme og tenkte på at mannen hadde på seg Blånisselue på ridninga sammen med sønnen idag. (han hadde ikke noe annet) :)
Jeg er rå på å le høyt i tide og utide. Det er enkelte forfattere jeg helst ikke bør lese på offentlige steder, jeg ler høyt, rungende og hjertelig. Er det moro så er det moro.
Jeg leste Good Omens av Pratchett og Gaiman og klarte å ikke bare le høyt, men å dulte borti sidemannen med albuen og lese en god del av avsnittet høyt for ham før det gikk hjem hos meg at han var en vilt fremmed ...
Å jada. Senest i stad, av den der iPhone-siden. Jeg ler selvsagt av Pratchett også, og det hender rett som det er at kollegene mine lurer på hva i all verden jeg holder på med, der jeg sitter og knegger for meg selv. Alternativt hyler av latter. :knegg:
Høyt, og med tårer! Glemmer aldri da jeg leste "Lutefisk på prærien" på flybussen, og lo så utagerende og ustoppelig at jeg var redd det ville stå hvite menn i snille frakker å vente på meg da vi ankom Torp i Sandefjord. Da jeg begynte å høre Radioresepsjonen som podkast på t-banen, var det også ille. (Siden ble jeg mer herdet.)
Da jeg leste slutten av "Lasso rundt fru Luna" første gang satt jeg på toget til Paris. Måtte gå ut og sitte på gulvet utenfor toalettet selv om jeg egentlig hadde sete, fordi jeg gråt så hjerteskjærende.
Ikke veldig ofte, men ja, det hender regelmessig. Autocorrecttråden fikk jeg latterkrampe av da jeg satt alene på syrommet og leste på laptopen. Jeg måtte inn i stua så de så at jeg faktisk lo og ikke gråt... :rofl:
Jeg leste den iPhone-tråden her inne i går kveld. Jeg lo høyt og tårene trillet! Familien lurte på oom jeg hadde grått da jeg kom ned i det jeg tørket tårene av kinn.
Jada. Har ingen problem med å le så tårene spruter når eg er heilt åleina. Eg kan også få ukontrollerte fniseanfall i kassekøen om eg begynner å tenka på noko morosamt eller høyrer på radio på iPod. Dessuten begynner eg gjerna og synga høgt om eg høyrer ein fin sang.
Egentlig burde eg vel ikkje vært ute blandt folk i da heila..... :flau:
Åjada, hele tiden.
Jeg får og fniseanfall på de merkeligste steder, som i et møte med nav her om dagen når jeg plutselig begynte å tenke på den iphone tråden. :flau: Det var skikkelig flaut siden jeg liksom sitter der som seriøs arbeidsgiver.
Men ja, jeg ler hjertelig når anledningen byr seg, jeg elsker å le, og får jeg latterkrampe føler jeg meg fantastisk i mange dager etterpå. :hjerter:
Og jeg har enda ikke fått lest Pratchett, men de ligger klar å venter på at jeg skal få tid.
Ja, ofte! Da jeg var liten måtte foreldrene mine komme inn og roe meg om kvelden, jeg lo så høyt av Pippibøkene jeg leste på sengen at jeg fikk vondt i magen. :flau: Jeg ler ofte på kontoret hvis jeg leser noe morsomt på nettet, og veldig ofte hjemme av bok, TV eller nett. Eller hvis jeg bare kommer til å tenke på noe. Det har hendt at jeg hjemme alene har ledd så voldsomt av noe at jeg har falt ut av sofaen. :flau:
Haha. Jeg ler ganske sjelden høyt, egentlig, men jeg lo høyt for meg selv av at du faktisk har ledd deg ut av sofaen. :haha: Ellers er det ingen forskjell om det er andre til stede eller ei. Som det allerede er nevnt, så ler jeg jo av noe jeg synes er morsomt, og det avhenger jo ikke av å være sammen med noen.
Det er Bård og Harald sin skyld!! Det må å ramle ut av sofaen altså. Særlig en vits fra nittitallet om Norge og Polen, jeg husker ikke vitsen lenger, men ler meg fremdeles fillete bare ved tanken.
Jeg ler dessuten ganske ofte høyt av (og for) meg selv dersom jeg synes jeg selv har skrevet noe morsomt på Internett. :flau: :flau: :flau:
Det går ikke, jeg lar heller være å lese/høre morsomme ting i kontorlandskap. Å ta med Pratchett ut på røykeplassen, derimot, det skaper oppmerksomhet rundt min person :o
Nå var ikke det helt sant, men jeg vil tro litt på deg.
Lå på en strand i Hellas og lo så jeg grein av Populærmusikk fra Vittula. Tenåringsungene rømte :p