Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Sitat: - Å være et fattig barn i Norge handler ikke om å sammenligne seg med de rikeste, men å mangle det vanlige barn har. I enkelte studier har fattige barn fortalt at en oppvekst uten penger fører til eksklusjon, dårlig selvtillit og mistrivsel, sier Brækken i Redd Barna.
Jeg vet vi har diskutert dette før, men jeg syns ikke det gjør noe å diskutere igjen.
Hva er å være fattig?
Mange tenker på fattigdom som at man ikke har råd til mat. Det mest elementære, men må det være så ille før man kan si at noen er fattige?
Tror du at du kan bli fattig? Hvorfor tror du ikke du kan bli det evnt.?
Jeg hørte på radioen i dag, en av definisjonene på fattig var å tjene en del mindre enn gjennomsnittsinntekten i Norge, det var på NRK de sa det, jeg tenkte at med den definisjonen så vil alltid noen være fattige.
Jeg tenker at absolutt fattigdom og relativ fattigdom er to ulike ting. Det at det ene finnes gjør ikke at jeg synes det andre er noe man skal tenke er helt ok i Norge.
De fleste som ikke har/får en god uføreforsikring kan vel bli (relativt, altså) fattige. Single uføre med omsorg for barn scorer i hvert fall rimelig høyt på statistikkene over supplerende sosialhjelp.
Viktig å skille mellom absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Den første typen har vi jo ikke i det hele tatt i Norge. Ved max uflaks på alle plan kunne sikkert jeg også lidd under relativ fattigdom, ja. :nemlig:
Jeg tror ikke det er mulig å bli kvitt relativ fattigdom heller, med mindre man innfører borgerlønn eller noe lignende, samtidig er det alltid noen som klarer å spille vekk penger etc slik at de ikke har nok til å dekke basalbehovene, er de fattige da?
Selv ville jeg klart meg med relativ fattigdom. Men jeg ønsker ikke at mine barn skal opplve at vi ikke har råd til fritids aktiviteter og reiser.
Kommer selv fra relativt fattig familie. Mor aleneforsørger for tre barn, ufaglært helsearbeider i deltids jobb, noe fulltid, men det endte alltid i sykemelding. Jeg om mine søsken hadde inntekter fra vi var 14 år. Det var ok, men skulle gjerne hatt bedre tid og overskudd til studier og venner. Fritidsaktiviteter og sportsutstyr var aldri på tale, vi jobbet dessuten. Vi reiste til syden, og jeg reiste med fly for første gang den sommeren jeg fylte 18. Mamma var blakk og på etterskudd nesten et år etterpå.
Skulle jeg blitt alene med barna, så klarer jeg det nok med full jobb. Skulle jeg blitt enslig eller utenfor arbeidslivet, hadde vi nok måtte flytte og endret livsstil mye.
Altså hvis en skal sammenligne med gjennomsnittet, så vil jo alltid halvparten ligge under det.
Det blir en rar målestokk synes jeg - det må vel heller dreie seg om de som tjener så og så mye under gjennomsnittet.
Ellers er jeg helt enig at en kan være fattig om selv om man har råd til mat. Om ungene ikke kan være med noe av det andre barn gjør, ikke kan gå i bursdager fordi de ikke har råd til gave osv. Da synes jeg man hemmes av sin fattigdom.
Så er det jo mange unger som lever i hjem preget av rus eller spillavhengighet, det blir jo et moment som i og for seg ikke har med størrelsen på inntekten å gjøre, men at inntekten blir brukt på en måte som ikke kommer barnet tilgode.
Om både jeg og mannen min blir 100% arbeidsudyktig, så kommer vi til å få dårlig råd ja, selv med de uføreforsikringene vi har. Vi sliter litt om jeg blir 100% arbeidsudyktig, det går temmelig greit (økonomisk sett) om mannen min blir det.
Men det er ekstremt lite sannsynlig at jeg kommer noen gang til å komme i en situasjon hvor jeg er 100 % arbeidsudyktig over en lengre periode, jeg skal alltids klare å gjøre noe. Og det er fordi jeg heldig og kan ta typisk kunnskapsjobber hvor jeg i praksis kan være lam fra nakken og ned og likevel greie å forsørge meg.
Det er et legitimt spørsmål, annemede. Når må folk ta ansvar for sin egen situasjon selv og når er det et samfunnsansvar.
Relativ fattigdom blir jo dessuten veldig subjektivt og barn ser jo sjelden særlig langt utenfor sin egen, lille sirkel. Det handler jo for eksempel om hvor du bor. Hvis alle vennene bor i eneboliger og har egne rom og kanskje en egen stue som er for barna i huset, hvordan er det da å være den eneste som bor i en treroms leilighet og dele rom med en lillebror? Er ikke det nok i grunnen å føle relativ fattigdom? Det kan da umulig skulle utløse noen stønadsordninger slik at familien skal få råd til enebolig? Det blir for enkelt å si at man er fattige dersom man ikke har det vanlige barn har. Hva har vanlige barn da?
Uhelbredelig kreft kan ramme og da kan en ende som 100% arbeidsudyktig. Noe jeg håper aldri skjer. Men sjansen for å bli 100% arbeidsudyktig er det ingen som kan verge seg mot, slik jeg ser det.
Jeg er ikke glad i begrepet "relativ fattigdom". For meg har ordet "fattig" så sterke konnotasjoner til barbeint, fillete og sulten, at å ikke ha råd til sydentur eller alpinutstyr blir perspektivløst å plassere i samme begrepsapparat. Da mener jeg absolutt ikke å degradere utfordringene og vanskelighetene de relativt fattige i rike land står overfor.
Der er jeg ganske enig med deg. Jeg mener ikke at man må være barbeint for å være fattig men når fattigdom måles opp mot sydenturer og eneboliger blir det helt feil fokus syns jeg. Relativt eller ikke. Man kan jo heller si at man har relativt dårlig råd.
Ang relativ fattigdom. Det handler vel om å kunne oppdra barna sine slik at de ser de viktige tingene i livet og, at det ikke er nødvendigvis er egen TV-stue eller hytte på Hafjell? En helt anstendig og materiell fullkommen barndom på 70- og 80-tallet når ikke dagens til knæra engang, og det er ikke usunt for barn å lære seg refleksjon rundt forbruk. Det er en bragd å bli reelt fattig i Norden etter mitt syn.
Du kan jo bli skadet på et vis som berøver deg din mentale kapasitet, og da sliter du med å forsørge deg selv på en måte som gir noen videre inntjening. Ikke minst om du er fysisk redusert i tillegg.
Det er derfor jeg skrev "over lengre periode". Om jeg hadde fått uhelbredelig kreft så hadde jeg jo vært mindre interessert i å stå på og omskolere og finne en jobb som hadde passet den nye situasjonen i forhold til om jeg hadde mistet et ben eller blitt lam eller noe slikt som ga en stabil situasjon. I det siste tilfellet så er det jo store forskjeller på hva folk har som bakgrunn og hvor lett det er å finne en jobb som man kan greie. Selvfølgelig er det lettere for "kunnskapsarbeidere" å finne slike jobber enn "kroppsarbeidere".
Jeg tror det er ganske enkelt å se hvem som lever i fattigdom i Norge ut fra målestokken "hva har vanlige barn". Og da tar jeg selvsagt høyde for at vanlige barn har forskjellige ting og at de får være med på forskjellige ting. Men det finnes barn som aldri er med på noe, som sjelden har noe av det klassekameratene har, som sjelden har nye klær, som ikke går i bursdager eller drar på klassetur osv. Disse barna opplever å bli satt utenfor store deler av samfunnslivet på grunn av økonomi, og jeg mener det er såpass stigmatiserende at det ikke hjelper dem særlig å sove innendørs og å ha nok mat. I vårt samfunn har vi så uendelig mange behov utover de basale, og de som ikke får dekket noe særlig av disse behovene får ikke innpass i det som anses som det normale samfunnet.
Det er selvsagt helt umulig for meg å definere en grense for hva som er akseptabelt for barn å måtte unnvære, de er jo også oftest prisgitt foreldrenes prioriteringer, men at det finnes barn som lever i fattigdom og at det har sammenheng med hva som er vanlig blant andre barn i samfunnet er det ingen tvil om. Fattigdom i Norge handler ikke bare om å ikke ha mat på bordet og tak over hodet.
Forøvrig kan man bare snakke med hvilket beredskapshjem som helst og få rapporter om at det finnes mange barn som er vant til å sulte og derfor hamstrer og gjemmer mat. Det er ganske vanlig for midlertidige beredskapshjem å møte slike barn.
Det ville være naivt å tenke at en selv ikke kunne ende opp som fattig. Klart det kan skje. Men det skal veldig mye til. Heldigvis.
Ja, hva har "vanlige" barn? Godt spørsmål.
Ett annet spørsmål er jo hvorvidt mann er født inni fattigdom og hvorfor? Ett sted må det jo ha gått galt? Ingen kan vel bare være fattige sånn helt uten grunn? Fattig er vel noe man blir og ikke er?
Klart det er sjanse for det, typisk hjerneskade etter ulykke, MS, Alzheimer og liknende.
Men HI spurte om man trodde man kunne bli fattig, og jeg svarte at ja, men det er liten sjanse for det. Og sånn er det jo, forsikringsselskapene har jo også en risikovurdering på det, for det er jo store forskjeller blant folk. Ut fra yrke, tidligere sykdommer etc.
Esme svarer jo fint for seg selv, men det er vel ingen tvil om at det er lite sannsynlig at man skal bli 100 % arbeidsufør over lengre tid hvis man ikke er syk, har en spesielt belastende jobb eller andre betydelige risikofaktorer? At det er ekstremt lite sannsynlig, kan kanskje diskuteres, men lite sannsynlig mener jeg absolutt at det er.
Edit: Og der sa hun nesten det samme selv, ja. :knegg:
Vi er jo definerte som fattige, etter den normen.
Uten at det plager hverken oss eller ungene. Klart de ikke kan få "alt" andre har, men de får andre "ting", som andre ikke har.
Vi hadde mindre penger enn alle jeg kjente da jeg var barn. Vi fikk mat hver dag og vi hadde hele klær, men det var ikke noe fancy av noe slag. Men mamma var i full jobb (dog i ikke spesielt godt betalt jogg og alene med to barn), så jeg vet jo at det er mange som har det langt verre enn vi hadde det. Jeg husker at jeg tenkte mye på dette som barn at det var kjipt at alt alltid var mindre hos oss. Så jeg skjønner godt at det kan være problematisk for de som har enda mindre. Det blir en definitivt belastning når man er et "barn som tenker på slikt".
Altså; vi var ikke faktisk fattige, men jeg kjente godt på den følelsen av å ha mindre. Det var faktisk svært problematisk for meg. Jeg tror ikke at broren min tenkte på det i samme grad, så mye avhenger jo av personligheten også.
Jeg mener at et barn som blir sosialt isolert på grunn av dårlig økonomi, som typisk ikke har råd til å være på noen fritidsaktiviteter, bursdagsselskaper eller skoleturer, ikke har råd til ordentlig skolemat eller varme nok klær, sånn at det får dårligere oppvekst, er fattig.
Men jeg synes ikke at det nødvendigvis betyr at man skal bare øke på med stønad til foreldrene av den grunn. Jeg er mer for at det skal være offentlig skolemat og at mest mulig fritidsaktiviterer og skoleturer skal være gratis.
Min eldste sønn er overbevist om at vi er fattige, (og babler i vei om det til kjente og ukjente! :knegg: ), jeg prøver å gi ham et visst perspektiv. Blant annet ved å legge inn "levere gaver på fattighuset" som kalenderluke.
Vi er ikke av de mest privilegerte mtp. økonomi, men det er himmelvid forskjell på fattigdom, relativ fattigdom og "bare litt trangt i ny og ne". At man ikke har råd til å dra til syden(!) et år synes jeg ikke sorterer inn under noen av kategoriene.
Jeg syns det blir litt feil å sammenlikne med hva "alle andre har" også. I Norge har de fleste for mye av alt, og man er ikke fattig fordi man ikke lever i overflod. Ellers er jeg veldig enig med Esme.
Mannen er fra en vanlig arbeiderklassefamilie i England. Faren døde tidlig, så moren var alene med tre barn og dårlig betalt jobb. Han og brødrene måtte dele badekar en gang i uka - for det ble for dyrt å fylle opp flere ganger. De kunne ikke delta på fritidsaktiviteter før de ble store nok til å betale selv gjennom ekstrajobber. De var sjelden på ferie, og hvertfall ikke i utlandet. Men de hadde mat på bordet, og kunne som regel betale alle regningene sine. Noen nordmenn ville nok sett på dette som relativ fattigdom, men han syns ikke at han vokste opp som fattig. Han syns derimot jeg, som hadde en helt vanlig norsk 80-talls-barndom er usannsynlig bortskjemt.
Amen til det. Det er ingen hemmelighet at å være fattig i Norge tildels er "selvvalgt". Vi har gode løsninger for de som faller utenfor, men man må da har ressursene til å velge "rett" og faktisk prioritere. Ved å ta de grepene Esme skisserer så når man fram til barna uten å belønne foreldre med pussige prioriteringer.
Ja, for barn av rusmisbrukere, spilleavhengige, alkoholikere, eller hva nå enn de bruker pengene på, hjelpe det ikke ungene at foreldrene får stønader, men de hadde fått skikkelig skolemat om det var fri skolematordning, uavhengig av om foreldrene brukte de pengene de måtte ha mellom hendene på brød eller egen avhengighet.De løsningene Esme skisserer der er langt bedre egnet til å treffe ungene, enn stønader til foreldrene.
Absolutt. :nemlig: Jeg syns særlig det burde på dagsorden dette med skolemat altså. Det er for dårlig at ungene skal sitte med tørre skiver og spise på pulten. Fattig eller rik.
For min egen del tror jeg bare det er to måter jeg kan komme i kategorien "fattig" (eller relativt fattig) på: den ene er ved å bli arbeidsudyktig og enslig på en gang, og den andre er ved at noe skjer med samfunnsøkonomien slik at veldig mange blir satt på bar bakke.
- Barnefattigdom rammer spesielt barn av foreldre med lav utdanning, foreldre uten fast jobb og foreldre med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Barn i store husholdninger, med enslig forsørger, i husholdninger som mottar sosialhjelp eller er velferdsstatsavhengige er også utsatt Jeg lurer på en ting, om man er uten jobb, trygdet og har generell dårlig råd. Hvorfor går noen da til det skrittet å får flere barn? Jeg ser det jo rundt meg, en av foreldrene da gjerne mor er 100% ufør får flere barn.
Om man har f.eks allerede 3 barn, ufør, en lavtlønnet og bor trangt. Plutselig er man gravid med tvillinger.... Man meler på en måte sin egen kake?
Jeg har funnet en definisjon på relativ fattigdom, som skal være nokså mye brukt. Den er gitt av den britiske sosiologen Peter Townsend:
"Poverty (…) is the lack of the resources necessary to permit participation in the activities, customs and diets commonly approved by society."
Hvordan dette gjøres om til målbare forhold, med en grense man enten er over eller under, vet jeg ikke. Det fremkommer heller ikke hvilken utregning som er benyttet i artikkelen i HI. Men en viss prosent av medianninntekten er vel vanlig.
Jeg er enig i at gode ordninger i skole- og barnehagesituasjonen samt rimelige/gratis fritidstilbud må være riktig vei å gå for å utjevne forskjellene som oppstår ved at mange får stadig mer å rutte med, mens andre sakker akterut. Det blir da viktig å jobbe for en 'minimum baseline' som favner så bredt som mulig. At alle ikke kan stå på slalom eller dra til syden, er helt greit for meg, men det skal ikke være nødvendig at barn sulter i Norge i dag.
Som ufør, enslig forsørger ville jeg nok slite ja.
Jeg har uføreforsikring altså (mannen også), men livet vårt er nå engang basert på to friske mennesker i jobb. Vi klarer oss med en ufør, men som enslig forsørger i tillegg må det tas større grep.
eller verden kan jo "gå bananas" og alt går amokk og ingenting er helt normalt og verdensøkonomien bare går under. Det kan jo sikkert skje.
Men sannsynligheten for det er jo ikke sååå overhengende stor. Ja, jeg kan bli ufør. Eller mannen kan bli det. Vi er pr i dag friske, men lynet slår jo ned noen steder. Faktisk. (og noen vinner i lotto hver lørdag...) Og potensielt kan jo da den friske bli så lei av å passe den syke at vedkommende stikker fra ansvaret, men jeg håper at forholdet er basert på noe som kanskje holder litt lenger enn til første lange sykemelding... (går verden under, ja da gjør det den det for mange, så da er "relativt sett fattig" plutselig veldig relativt.... siden snittet også faller?)
Klart jeg potensielt KAN bli relativt sett fattig. Men sannsynligheten er ikke så stor. Vi er greit forsikret og har en solid økonomi. Reelt fattig blir jeg ikke, det er jeg for greit sikret til. Mat, drikke, medisiner, tak over hodet, det ser jeg ikke for meg at vi kan mangle.
Mitt klare inntrykk er at byrden for de barna som ikke får dekket sine behov altfor ofte blir verre fordi mange av disse også har foreldre som søren ikke prioriterer ungenes behov heller.
Det er noen få der ute som prioriterer hver eneste krone - og da går det såvidt med store ofre for barna også. Men ellers er det overraskende mange av de barna som da ikke kan delta i vanlige aktiviteter som har foreldre som har råd til feks røyking.
Dermed tror jeg at løsningen er som Esme er inne på - å sette tiltakene inn direkte mot de fattige barna, ikke sende ressurser via foreldre.
Så til spørsmålet om jeg tror jeg kan bli fattig? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Vi har en real sum oppspart i form av fast eiendom. Ikke nok til et liv i luksus om jeg skulle miste jobben, men vi kunne da selge huset og kjøpe en blokkleilighet og få 'butikken' til å gå relativt greit rundt uten så store midler. Vi har uføre- og livsforsikring som vil kunne gi en utbetaling.
Dette er et utrolig komplekst sett med problemstillinger og jeg har en mistanke at de som vil "avskaffe fattigdom med et pennestrøk" er de samme som vil at alle skolebarn skal prestere bedre enn gjennomsnittet.
Jeg tror nok at mye av problemet ligger i at vi har lagt oss på et absurd høyt forbruksnivå og at forventningene til hva man skal ha råd til på en normal inntekt er tildels urealistiske.
Når det er sagt så er min erfaring at aleneforsørgere generelt skal ha rimelig god inntekt for å unngå å nærme seg et slags relativt fattigdomsnivå.
Jeg tar ingenting for gitt, men i dag anser jeg det som lite sannsynlig at jeg skulle bli reelt fattig. Ved en uheldig hendelse ville jeg nok også greid meg greit: nedsatt arbeidsevne, alenemortilværelse eller økonomisk kollaps. Dersom flere av disse faktorene kom oppå hverandre ville det blitt betraktelig trangere, og det er vel ofte sånn det er. Livet kommer i hauger. Alvorlig sykdom sliter sund ekteskap og det er dyrt å være fattig. Man kan havne i vonde spiraler av manglende betalingsevne.
Og om jeg tror jeg kan bli fattig? Nei. Jeg har vært fattig. Jeg har eid én jeans og ingen tørketrommel og tatt den på halvtørr på morgenen over tid fordi det var den jeg hadde. Jeg har kjent på smaken av havregrøt uten melk oppi fordi jeg ikke hadde de femten kronene ekstra. Jeg har brukt tid på å få en økonomi som lå stusselig til etter et samlivsbrudd på beina. Og aldri følte jeg at jeg var fattig. Jeg hadde jo en bil (måtte ha på grunn av jobb) og jeg hadde hus og hjem og unger som ikke var sultne eller kalde. En gang begynte jeg å grine når minste ble bedt i bursdag, men jeg greide å skaffe frem en gave likevel.
Og grunnen til at jeg aldri følte meg fattig var altså at jeg hadde en exit. Jeg kunne flytte til noe billigere om det skar seg helt. Med vissheten om en exit så var motivasjonen grei til å komme gjennom. Dessuten hadde jeg en plan som i løpet av et års tid ville gi sakte litt og litt mer rom i økonomien, og den virket.
Den perioden lærte meg dog viktigheten av å ha kontroll på egen økonomi, og i dag er den kontrollen såpass god at sannsynligheten for at jeg noensinne blir fattig er liten. Jeg er godt forsikret og jeg har hus med høy egenkapital. I verste fall kunne jeg solgt det.
Det er jo mye som spiller inn. Jeg tror at hadde jeg bodd i Oslo og hatt boliglån på 100% tilsvarende min bolig,så hadde jeg vært fattig pr. i dag med mine to små.
Jeg er ikke der og klarer meg godt som alenemor og eget hus. Jeg har ikke noen høy inntekt, men fordelen min er at jeg har lite lån og mye egenkapital.
Så bare inntekten spiller ikke alltid inn.
Vi har ulik egenkapital, ulike forsikringsordninger og bor på sosialt ullike steder. Høylønnede får stort inntaktsgapet sammenlignet med hva NAV utbetaler.
De fleste som bor en enebolig i en storby, ønsker å fortsette med det. En tre roms utenfor byen kan være nederlag, absolutt ikke fattigdom.
Ufør kan vi alle bli ved en ulykke. Selv om jeg med en gang tenker kvinner i lavtlønnede yrker med belastnings skader.
Foreldre har ansvar for stabil økonomi og råd til et minimum at skolemat, utflukter og fritidsaktiviteter. Men det er tydeligvis mange voksne som sliter og barna lider. Hadde vært flott med helt gratis skole alt inkl.
På 80 tallet var økonomisk kunnskap lav blandt kvinner, mange tviholdt på store nybygde eneboliger og hadde ansvar for barna. Renta var høy og 40% rentefradrag ble til 28%. Vi opplever nok ikke det igjen. Men den Norske befolkning har høy gjeld i forhold til inntekt. Vi er prisgitt lav rente. Samtidig vil store nasjonale endringer føre til lavere forbruk for alle.
Jepp. Livet kommer i klumper.
Jeg har snust litt på det som kalles relativ fattigdom (jeg kalte det bare dårlig råd, jeg. Jeg følte meg jo rik på mange andre måter) i en begrenset periode. Vissheten om at det var midlertidig hadde mye å si. Erfaringene fra den perioden og da jeg klorte meg opp igjen har nok også gjort meg mer enn middels opptatt av å spare til regnværsdager osv. Så jeg vil tro risikoen har blitt mindre av at jeg har stått uten paraply i pøsregnet. Fordi jeg nå vet hvor fort det kan skje og derfor tenker forebygging i større grad.
Den relative fattigdommen handler ikke for meg om å måtte unnvære alpinutstyr eller sydenturer. Det handler om helt andre ting. Som å få lapp fra den ferske skoleguttens lærer som beskriver en gutt som hver dag når melkeutdelingen går forbi pulten hans spør hvorfor ikke han får melk. Og kjenne hvordan det bare knuser morshjertet. Som å ha barn som definitivt kvalifiserer til grunnstønad pga. stor slitasje på klær etc. men ikke ha penger til å legge ut i 3 måneder først og stadig stange hodet i veggen hos sosialkontoret der henvendelser om behovet for bukse og sko til ungen møtes med hakk i plata og "det er det grunnstønaden skal dekke" uansett hvor mye man forklarer at man ikke har penger til å få grunnstønad. Som å ikke ha bensinpenger til å komme seg til hytta man får bruke gratis i ferien og derfor måtte bli hjemme. Ikke ha råd til å komme seg til de rimelige butikkene, men måtte kjøpe all mat fra den dyre nærbutikken.
Det handler om å vente i flere uker med tannverk fordi nødhjelpsøknaden ikke blir behandlet før man får hjelp av Fylkesmannen til å purre. Eller å ikke ha råd til Ventoline til barnet med astma og igjen stange hodet i veggen i forhold til saksbehandleren på sosialkontoret mens man håper ungen ikke får akutt anfall i mellomtiden. Eller få julepengene man sårt trengte i desember i april neste år.
Men det handler også om å finne løsninger. Om å skrive brev til kommunepolitikere og beskrive svikten i systemet, og glede seg over å se at det blir korrigert. Selv om man da heldigvis for lengst har kommet seg såpass på bena at man ikke trenger hjelpen selv. Det handler om å selge unna alt man kan, investere noe av det i f.eks. en stor pakke med scrappepapir på Ebay (hvis man er heldig nok til å ha hatt forhåndsbetalt internett da krisen inntraff) som man videre deler opp i mindre, mer salgbare pakker og selger videre på QXL med en liten fortjeneste. Gleden av å få tak i en haug gamle Illustrert Vitenskap til barnet som elsker sånt og mangler julekalender. Å improvisere for å lage mat og ramle over en og annen god rett. Å erfare at verden tross alt er god. Folk tross alt er gode. Og å ta opp kampen med egen stolthet og bare ta imot, fordi man har barn som trenger nettopp det. Foreldre som klarer å ta imot når det trengs.
Og å se barnet som får en pose seigmenn av noen man kjenner, hoppe rundt og juble "Jeg er så heldig!" samtidig som man kjenner at det er man jammen. Heldige. Og rike. Omgitt av hverandre, gode mennesker og med muligheter.
Jeg har bare en knøttliten erfaring. En kortvarig en som jeg på et vis er takknemlig for i ettertid. Men jeg kjenner virkelig ikke igjen bildet som tegnes av den relative fattigdommen bestandig. Jeg er enig med Herman Melville når han sier dette:
Og ja. En bivirkning til: Jeg får nesten pusteproblemer av skrekk når jeg ser andre leve på kanten tilsynelatende uten å se det selv. Som har kjøpt tankegangen om at fattigdom kun handler om personlige egenskaper som ansvarlighet osv. uten å se at man faktisk ikke kan planlegge økonomien sin som om det vil være plankekjøring hele veien. Folk som konsekvent tar opp kredittkortgjeld og synes det er greit fordi de er samvittighetsfulle betalere, fremfor å spare til det de vil ha. Slike ting. Jeg klarer nesten ikke å se på og har nok blitt en av dem som maser på folk om buffersparing og sånn. Så det hender nok at jeg blir smånervøs på andres vegne når jeg synes de lever for nære kanten. :flau:
Vi er pr deff fattige, jeg og gubben er født fattige , men ungene våre er det ikke -de har alt av matrielle goder de har alle mentale og fysiske goder i form av trening, sports utfoldelse og foreldre som følger dem opp faglig og emosjonelt etc. De har aldri opplevd rusa voksne eller å ikke ha råd til å være med. _ Jeg og gubben må låne penger til å redde tenna våre etter å ikke ha vært hos tannlegen siden nittitallet. Fattigdom er arvelig og sitter ofte andre steder en i lommeboka.
( VI er vel av de få priviligerte fattige som er født med egne resusjer og kan arbeide oss ut av fattigdommen, vi er vel så godt som der men det har og tar tid)
Jeg tror det er forskjellige typer fattigdom. Selv har jeg aldri følt meg fattig, som nevnt. Jeg var bare en av de veldig priviligerte som manglet penger i en periode. Men jeg hadde familie, nettverk og fremtidsutsikter. For meg er det luksusvarianten av "fattigdom".
I jobben min har jeg derimot sett en del sosial nød og det arter seg ofte veldig annerledes. Om jeg hadde mistet fremtidshåp/fremtidsutsikter, nettverk og kanskje ikke hadde hatt så mange andre ressurser å dra veksel på i perioden med pengemangel, ville jeg muligens også ha følt meg fattig.
Men jeg tror man skal være veldig forsiktig med å anta for mye om rus, spillegalskap, dårlig økonomistyring osv. i møte med fattigdom. For her finner man store variasjoner og antakelsene rundt dette kan nok oppleves som utrolig krenkende og misforstått.
Det er veldig stor forskjell på å ha dårlig råd en (relativt lang) periode hvor man ser enden på det hele eller det er selvvalgt slik at man ofrer en bedre tilværelse for å få noe mer siden (typisk studenttilværelse eller overgang etter samlivsbrudd) og en tilværelse hvor man har veldig dårlig råd og det ikke er noen utsikter til bedring. Mange av oss har vel hatt såpass dårlig råd en periode at man har vært "fattig", men det er noe helt annet enn å måtte snu på krona og ikke se at det kommer til å bedre seg noen gang.
Det er en viktig forskjell du viser her. For det første så greier ressurssterke å forvalte pengene bedre og få mer ut av dem. Dessuten så har ressurssterke oftere et bedre nettverk. Som f.eks en kusine av meg, hun er kunstner og har veldig dårlig råd. Men hun er mye mindre fattig enn mange andre som har samme inntekt, fordi hun får masse klær av andre slektninger til barna, og det er biler å låne, det er hytter i slekten man kan ha billig ferie i. Og sånn er det ikke for alle. Mange som er fattige har også et fattig nettverk som ikke har noe særlig ekstra å gi bort.
Jepp. Jeg kan på en måte forstå apatien som rammer da. Det er derfor jeg også kaller min erfaring for "luksusvarianten". Fremtidsutsiker har så uendelig mye å si.
Jeg var ikke så verst med penger før, altså. Jeg satset liksom bare på den samme plankekjøringa som mange andre. Det var da det var krise jeg innså at det kan være lurt med litt "spesialkompetanse" og at besteforeldres pengevett godt an børstes litt støv av i dag også.
Hva arv angår så prøver jeg å videreføre de tingene jeg har lært til ungene. Ungene skal spare. Minstemann ventet nylig 16 uker på bursdagsselskapet sitt fordi han ville ha en fancy lekelandgreie og måtte spare selv også (det var kjempefristende å bare betale, men jeg klarte å ikke gjøre det), jeg går julen i møte med egen julekonto, bilen har eget bilfond og nå er jeg over halvveis i sparingen til første trinn i dyr tannbehandling (rotfylling+krone). Da oppvaskmaskinen døde var det penger til å skaffe ny med en gang. (Eller... jeg kjøpte på finn.no selv om jeg hadde penger til splitter ny, siden bufferen er så viktig for meg å bevare mest mulig.)
Før ville jeg ha trodd jeg vasset i penger bare fordi totalsaldoen på kontoene er femsifret. Men nå ser jeg jo at det er så og så mye på buffer, så og så mye på "bilfond", så og så mye til "helse", "klær og utstyr", "bursdager" osv.
Men jeg ser jo at det ikke er like opplagt for alle. Da jeg f.eks. sa at vi ikke tok oss råd til annet enn hytteferie i sommeren som var var det noen som syntes det var rart, all den tid jeg nettopp hadde skrytt av å ha kommet i mål med 10 000,- i buffer. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
