Blondie sa for 14år siden:

...

Kitty Bastard sa for 14år siden:

Jeg finnes ikke redd for å dø.
Jeg vil nå helst leve, og jeg kan godt bekymre meg for de jeg etterlater meg om jeg dør, men redd for døden er jeg ikke.
Det hender at noen reagerer på det, men stort sett så syns folk at det høres bra ut og en del skulle ønske at de følte det på samme måte.

(På en syk måte så gleder jeg meg litt til å dø når den tid kommer, så får jeg endelig vite for sikkert om jeg har rett. :knegg: )

Left sa for 14år siden:

Jeg er heller ikke redd for å dø, men det er jo ikke dermed sagt at jeg vil det. Kommer man dit, så kommer man dit liksom.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Det jeg er redd for, er å dø fra barna mine eller at de skal dø fra meg, jeg vil være her sammen med dem så lenge som mulig. Men selve døden er jeg ikke redd for nei. Jeg har dog store problemer med omstendighetene rundt døden, rent fysisk. Jeg får angst av begravelser, kroppen som slutter å fungere og råtner bort, jeg takler det ikke og vil aldri noensinne frivillig se et dødt menneske igjen. Jeg får frysninger bare av tanken. Egentlig får jeg angst av hele døds-konseptet! Men jeg har et livssyn som gjør at jeg på en måte gleder meg til å se hva som finnes etter døden, om jeg får treffe igjen mine kjære osv, så jeg er som sagt ikke redd for akkurat den biten.

Divine sa for 14år siden:

Tja, noen ganger er jeg redd for å dø. Andre ganger er jeg som deg at jeg ikke vil dø.

Heilo sa for 14år siden:

Sånn har jeg det også. Men jeg ser ikke bort i fra at det er fordi døden for meg enda er en litt fremmed skikkelse. Jeg tror kanskje jeg ville ha vært litt rent for det ukjente som skulle skje hvis jeg "lå for døden", og jeg ser ikke bort i fra at jeg vil komme til å bli mer redd for døden etter hvert som jeg blir eldre. Død som følge av en plutselig ulykke er jo det jeg ser for meg som en mulig død nå, og det er litt annerledes enn å gå og vente på døden tror jeg.

Mjau sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil ikke dø pga jenta mi, og familien min.
Jeg tror egentlig aldri jeg har vært redd for det. Men jeg har vært redd for at andre skulle dø. Men det blir noe annet. Det er ikke pga døden i seg selv, men frykten for å bli alene, miste barn osv.

Er dette egentlig så uvanlig?

Bomull sa for 14år siden:

Jeg har nok vært redd for å dø ja, men stort sett er jeg bare ikke klar for å dø; dvs. jeg vil ikke dø, fra barna mine og de jeg er glad i. Ikke nå.

trøtt sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø, jeg skjønner ikke hvorfor man skal være redd for selve døden. At man ikke ønsker å dø fra sine nærmeste ser jeg ikke på som en redsel for å dø.

LilleRosin sa for 14år siden:

Jeg går ikke rundt og er redd for å dø. Det blir for abstrakt.

Men det kan da ikke være spesielt behagelig, så det er jo ikke en opplevelse jeg ser frem til heller akkurat.

GydaG sa for 14år siden:

Nei, man må ikke.
Bortsett fra at jeg har to barn som jeg håper jeg får følge i mange, mange år fremover er jeg ikke redd for å dø. Jeg tror vel ikke egentlig på så veldig mye, og dermed klamrer jeg meg fast til at det å dø er en fin ting når man er ferdiglevd. At man da skrur av og så er det ikke mer. Man slipper å forholde seg til vonde/vanskelige ting. Så får man gjøre det beste ut av livet mens man lever det da, og nyte de dagene man får sammen med sine kjære. Og det tror jeg man gjør best om man ikke går rundt og er redd for å dø.

Blondie sa for 14år siden:

Jeg trodde ikke det var så uvanlig, men jeg har møtt forferdelig mange rare reaksjoner når jeg har diskutert dette IRL. Det du skriver om å være redd for å miste andre kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

Guttemammis sa for 14år siden:

Det opptar sjelden tankene mine, så jeg er nok ikke redd for det her og nå.
MEN skulle jeg bli alvorlig syk nå, hadde jeg blitt livredd.
Jeg hadde nok vært mest redd for å forlate ungene mine, mannen, broren min, mamma og pappa, ikke selve det å dø.

Matilda sa for 14år siden:

Det må da bare være fint å ikke være redd for å dø? Jeg var veldig redd for å dø en periode da jeg var yngre, men etter hvert har jeg lært meg å ikke være det. Det er så slitsomt å gå og bekymre seg hele tida. Jeg har da nok av andre å bekymre meg for, om jeg ikke skal gå og ha frykt for å dø også. Jeg vil jo ikke dø, men jeg frykter ikke døden lenger. Hvis jeg nå må gjøre noe jeg tenker kan være potensielt farlig, som å kjøre bil på glatta, så tenker jeg: "Javel, er jeg riktig uheldig, så dør jeg vel da". Og så trekker jeg på skuldrene, tar de forholdsreglende jeg kan, og tenker ikke mer på det. Døden er der. En dag kommer den til meg. Jeg orker ikke bruke den tida jeg har til å grue meg til det.

Å være redd for at folk jeg er glad i skal dø, synes jeg blir noe annet. Jeg prøver jo å holde den redselen på avstand, men noen ganger slår det til så jeg føler meg helt lammet.

Morella sa for 14år siden:

Jeg er redd for selve døden. Den eventuelle frykten jeg måtte føle rett før. Jeg har hatt dødsangst da jeg trodde jeg kom til å dø en gang, og det er en følelse jeg ikke ønsker å føle igjen.

Ine sa for 14år siden:

For gamle, syke mennesker tror jeg døden kan være veldig behagelig.

Luftslottet sa for 14år siden:

Nei, jeg er heller ikke redd for døden. Har lest for mye Terry Pratchett. :knegg:

Fjas til side; det er mye skumlere å tenke seg at jeg skulle bli alvorlig skadet, eller at noen av de andre skulle dø. Om jeg skulle dø selv, er jeg jo ... død? Det har ingen konsekvenser for meg, etter mitt livssyn. Selvsagt har jeg lyst til å være her, fremfor å dø, men det finnes alternativer mellom "leve" og "dø" som er uendelig mye mer skremmende.

Nå er jeg såpass vettlaus at jeg ikke engster meg for grå hår, aldring, rynker, terrorangrep eller armageddon heller, så det må nok være noe feil med meg. :nemlig:

ullmor sa for 14år siden:

Jo lengre unna døden og alvorlige sykdommer en er jo lettere er det å ikke være redd for å dø, tenker jeg. I hvilken sammenheng har dette kommet opp? Det er vel ikke et hverdagslig tema, akkurat.

Jeg tenker ikke på døden i det daglige, men om jeg skal gjøre det er det som om jeg trekkes bort fra livet jeg vil leve og det er jeg ikke interessert i. Når det er sagt er døden godt bortgjemt i vårt samfunn, noe fjernt som helsepersonell skal ta seg av. Jeg tror vi hadde fått et mer naturlig forhold til døden om det ikke var et forbudt tema, slik jeg ofte opplever at det er.

Avatar sa for 14år siden:

Jeg er heller ikke redd for å dø, men jeg vil ikke dø. Ikke nå.

Blondie sa for 14år siden:

For meg er det heller motsatt. At jo nærmere døden har vært innpå oss, jo mer har jeg tenkt på dette. Den har jo ikke banket på til meg personlig, mulig det var det du mente? Det er ikke så rent sjelden jeg har slike diskusjoner, mulig jeg bare er litt mer enn vanlig opptatt av eksistensielle tanker?

ullmor sa for 14år siden:

Det er naturlig at man er opptatt av det som er nærmest, om man må forholde seg til død og alvorlig sykdom blir tankene på døden nærliggende. Om man får spørsmålet som her på forum er det lett å si at en ikke er redd for å dø, nettopp fordi det ikke er en situasjon der døden sannsynliggjøres.

kiki sa for 14år siden:

Det må være godt å ikke være redd for døden.

Jeg har tidligere hatt skikkelig dødsangst, og tenker fremdeles ofte på døden. Hver dag er tankene innom døden. Jeg er ikke redd for det å dø, men for å aldri være her mer. Jeg synes det er ekkelt å tenke på hva jeg skal dø av og når. Er min "skjebne" å dø ung f.eks? Jeg tror ofte jeg har en alvorlig sykdom, det henger vel sammen med dødsangsten.

Jeg har det under kontroll altså, men jeg har mine perioder. Merket det godt etter at jeg i høst fikk fjernet alvorlige cellforandringer på livmorhalsen. Tankene om døden kom oftere etter det.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Jeg har trodd jeg holdt på å dø en gang, og da ble jeg fryktelig redd. Ikke for selve døden, men for konsekvensene, altså å dø fra mann, barn og familie. For meg er det det jeg legger i å være redd for å dø. Selve døden ser jeg ikke noen grunn til å frykte.

Snuppa sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg bare vil ikke med tanke på barna mine.

m^2 sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for døden. Men jeg er redd for å dø på en pinefull og vond måte, både for meg og de rundt meg. Og jeg er redd for å dø fra lillegutt.

Jeg har hatt alvorlig sykdom godt innpå livet, både for lillegutt, meg selv og min svært kreftsyke far så dette er noe jeg har hatt grunn til å tenke endel over.

Inagh sa for 14år siden:

Selve døden er jeg ikke redd.

Jeg er mer redd for smerter og en langtrukken død. Og så vil jeg ikke etterlate meg noen, så i min perfekte verden, ryker hele min familie, ink nære venner, i et digert smell. :humre:

LilleRosin sa for 14år siden:

Hvorfor det? Selv om man er gammel og syk er det vel ikke gitt at selve dødsøyeblikket er mer behagelig enn om man er ung?

Når man først er død, er det vel likt for alle.

Bille sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for selve døden. Men jeg er veldig redd for å dø fra barna mine. Og jeg er veldig redd for å miste noen.

Ine sa for 14år siden:

Selv om man er gammel og syk er det vel ikke gitt at dødsøyeblikket er ubehagelig heller? Og ja, jeg tror fortsatt en del gamle og syke, som er lei av liv med sykdom kan oppfatte det å dø som en befrielse ja.

Har jo hørt mange som har vært klinisk død og som har kommet til live igjen, og mange sier jo det var helt vidunderlig, tunnell av lys osv.

Pappalille sa for 14år siden:

Noen må jo bruke den "I'm not afraid of dying, I just don't want to" (Robbie :hviiiine: )

Men fra spøk til revolver; nei, jeg er ikke redd for å dø. Det er umulig å unngå, jeg kjenner neppe stort til det, og det er klart det vil være sørgelig å måtte dø fra dem jeg elsker, men det er nå engang slik det er.

Minty sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø. Har hatt dødsangst 1 gang og fikk da en merkelig ro over meg i hele situasjonen.

Er mer redd for å miste de jeg har rundt meg.

Ine sa for 14år siden:

Nja, var det ikke Im not kean on living eather.

Kirsebær sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø. Etter å ha hatt et raid av døding rundt meg ser jeg på døden som en litt lunefull følgesvenn. Jeg vil ikke dø NÅ, men jeg vet jo at jeg skal det en gang. Jeg er vel heller ikke redd for at mine kjære skal dø, jeg vet jo at de skal det.

LilleRosin sa for 14år siden:

Det er jeg ikke uenig med deg i.

Det var komforten i dødsøyeblikket jeg ikke helt ser hvordan alder/sykdom/etc spiller inn. Med mindre man er bevisstløs, det må jo være det beste. Syk eller frisk.

Garbella sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø og pleier å si at det er jo ikke farlig å dø, man er jo bare død.

Jeg er mer redd for å bli alvorlig skadet eller syk med frykelige smerter og å ikke kunne kommunisere lenger, det er en skremmende tanke.

Katta sa for 14år siden:

Det er flere aspekter ved det å dø som gjør at det er litt vanskelig å svare på om man er redd for å dø eller ikke. Jeg er ikke redd for døden i seg selv. Jeg er ikke redd for hva som skjer etterpå. Men jeg er redd for dødsprosessen hvis denne er lang og slitsom. Og jeg er redd for å etterlate barna mine uten meg. Det var jeg ikke før, men jeg ble det etter mannen min var veldig syk i fjor. Da gikk det opp for meg hvor sårbar man er når man har ansvar for små barn. Og jeg vil virkelig ikke dø, jeg er for glad i livet til det.

amor sa for 14år siden:

Nei. Man må slettes ikke være redd for å dø. Det kan da ikke være annet enn et gode om en lever livet vel vitende om at det er kun en endestasjon for oss alle, men at frykten ikke får tak på veien?

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har opplevd å "være over på den andre siden" og det var en opplevelse som gjorde meg enda mer trygg på at døden ikke er en fiende. I tillegg har jeg valgt å arbeide med alvorlig syke og døende i mitt virke som sykepleier.

Jeg er ikke redd for å dø, men sier som mange av dere andre at jeg ikke ønsker å dø. Når døden kommer vet jeg uansett at jeg blir klar for det. Det kommer når det kommer. Jeg er mer redd for å bli for gammel til å ta vare på meg selv og være plaget av sykdom.

Tjorven sa for 14år siden:

Jeg aller mest redd for å forlate barna og mannen. Og jeg er redd for å dø en smertefull død.

Bestemoren min døde av tykktarmskreft og hadde forferdelige smerter i trekvart år samtidig som hun gruet seg til å forlate oss. Det var bare fælt; både for henne og oss.

Men å være død er jeg ikke redd for.

Olympia sa for 14år siden:

Jeg finnes ikke redd døden overhodet.

Det er helt forferdelig å forestille seg at barna må vokse opp uten mamma, så det er en stor frykt, men på barnas vegne. Det at jeg skal dø gjør meg ikke redd eller trist. Jeg håper selvsagt ikke at jeg kommer til å ha en sakte smertefull død, men med fremtidens muligheter innen palliativmedisinen og evt. mulighet for aktiv dødshjelp bekymrer jeg meg ikke for det heller.

Nip sa for 14år siden:

Jeg synes det beste må jo være å ikke være spesielt redd for det, selvom de aller fleste kanskje er det, jeg blandt annet - det er slitsomt

kie sa for 14år siden:

Det kommer litt an på hvordan jeg ser på døden. Jeg kan kanskje si at jeg ikke liker tanken på at døden kanskje er noe annet enn det jeg håper. Akkurat nå om dagen er jeg sint på døden. Den tyven har stjålet folk rundt meg og har peilet seg ut et nært familiemedlem. Jo. Jeg er mest sint, tryglende og fortvilet over døden nå. Og så håper jeg Lisa Williams og gjengen har i alle fall litt rett.

emm sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for langsom og smertefull død. Det har jeg vært vitne til, og det var skremmende.

Mani sa for 14år siden:

Nei må man det, hvorfor bruke livet på sånt?

lalill sa for 14år siden:

Eg vil heilt klart foretrekka ein rask og smertefri død, men eg går ikkje rundt og tenkjer på det til daglig. Eg har sett det andre alternativet.

Då kjem den meir generelle frykta for å dø i frå oftare, den kom fyrst etter at eg fekk barn.

Pappalille sa for 14år siden:

Nei; "I'm not scared of dying, I just don't want to". Jeg brukte afraid, ikke scared, men ellers er det rett tekst. (Den fortsetter med "If I stop lying, I'll just dissapoint you.")

Kitty Bastard sa for 14år siden:

Feil sang.
Pappalille quoter "Come Undone", ("I'm not scared of dying, I just don't want to") du tenker på "Feel" ("I don't wanna die, but I aint keen on living either").

Og jeg liker ikke engang musikken. :gal:

Jessica sa for 14år siden:

Nå har jeg levd med uhelbredelig kreft (venter på mirakel da ;) ) i 1,5 år. Da jeg fikk kreften første gang i 2003 fikk jeg en voldsom dødsangst flere ganger. I 2005 fikk jeg en beskjed som gjorde at jeg lå rett ut i dødsangst. Da jeg fikk beskjed om spredning i fjor fikk jeg ikke dødsangst. Jeg fikk istedet et veldig adrenalinkick. Jeg har ikke hatt dødsangst, men angst har jeg i perioder.

Etter noen runder med meg selv har jeg innsett at det er ikke døden som skremmer meg og setter igang angsten. Jeg har på en måte forsonet meg med at jeg en gang skal dø. Det er hva som skjer i kroppen min og hva det kan føre til som skremmer meg. Jeg er redd for å pines masse og for at familien min skal lide. Jeg er mest av alt redd for at barna mine ikke skal få ha en mamma som er der for dem. Minstejenta var nesten 3 år da jeg ble syk første gang. Hun husker ikke friske meg. Jeg var frisk i nesten 6 år før jeg ble syk i fjor igjen. Men i årene i mellom var jeg utmattet og slet med bivirkninger etter kreftbehandlingen jeg var igjennom i 2003.

Når jeg ser Lisa Williams så gir det meg en ro i forhold til døden. Jeg vil gjerne tro at hun virkelig har kontakt med de på den "andre siden". Det er en god tanke.

Carrera sa for 14år siden:

Jeg er redd for døden, men ikke min egen. Jeg er redd for å miste de som står meg nær, med den sorg, savn og smerte det medfører.

Jeg ønsker selvfølgelig ikke å dø, og om jeg blir alvorlig syk en dag, og får beskjeden om at det ikke er noe å gjøre, så kommer nok angsten. Da blir døden med ett noe håndfast, som gjelder meg, og ikke noe som ligger laaangt der fremme når jeg blir gammel liksom.

Mani sa for 14år siden:

Å forlate de jeg elsker skremmer meg nok mer enn døden selv, men jeg bruker ikke mye tid å tenke på det heller.

Intrigue sa for 14år siden:

Jeg må ha det veldig stabilt for å ikke være redd for å dø. Er vel naturlig å være redd det ukjente. Det jeg synes er rart er jo alle som var som er borte. Hvor er de, hva gikk de til?
De holdes levende så lenge jeg eller andre husker dem, mens nye som kommer til ikke aner hvem de var.
sånn blir det med meg også. Først er en veldig tilstede, så ingen ting. Den følelsen kan skremme, samtidig som jeg ikke ser noe poeng i å leve for å leve. Det må ha en mening og jeg kan ikke tenke meg et liv som pleieoffer. Men jeg er nok mer redd enn trygg, men ikke uten en viss forventning selv om håpet er at døden er "ikke noe"

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg finnes ikke redd for å dø, men vil helst vente til ungene blir litt eldre.

Miromurr sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg håper jeg aldri blir det heller, det var veldig mye vanskeligere å sitte på dødsleiet til en som hadde dødsangst i forhold til en som ikke hadde det.
Ikke tror jeg det er noe på "andre siden" heller altså, så det er ikke derfor jeg ikke er redd for å dø. Død er bare død og ingenting.

Pegasus sa for 14år siden:

Enig med deg, Fryd, at det holder å ikke ville det. Er overhodet ikke redd for å dø selv, og har sett mang en gang at døden kan komme som en venn. Vi har bestilt gravplass ved siden av datteren vår, og jeg synes det er greit å vite hvor jeg skal gravlegges en gang i tiden.

SpetakkelRandi sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for å dø, men redd for å dø fra barna mine.. hva som vil skje med dem da.. da har de ingen mamma..:( Får nesten litt panikkangstanfall av å tenke på dette.. :leppe:

Blondie sa for 14år siden:

Det har vi også gjort. Ved siden av vår sønns grav er det en åpen plass som er beregnet for oss. Jeg synes det er utrolig fint å tenke på.

Input sa for 14år siden:

Sånn tenker jeg også, tror ikke jeg engang merker at jeg er død. Synes tanken på å dø nå og gå glipp av livet til sønnen min er helt grusom, men om det skulle skje, merker jeg jo ikke noe til det heller.

Tito sa for 14år siden:

Jeg er ikke redd for det å dø. Heller for det det innebærer. Å dø nå og forlate barna mine, eller at barna mine skal vokse opp uten barn - det er skummelt å tenke på. Men det er fordi jeg ikke er klar nå. Men det er noe helt annet.