Barnet til kjæresten min er kjempekresen i matveien... det er til tider veldig slitsomt fordi hun ikke liker noe som helst, og vi alltid må ty til varianter som passer henne. Dvs. jeg vil ikke gi henne særbehandling ettersom min egen datter spiser alt som serveres henne uten å mukke.
Hva gjør man? Jeg synes godt at en 11-åring kan smake på all slags mat uten å rynke på nesen til alt bortsett fra pizza, spagetti med ketsjup og pølse med brød... kjæresten min synes vi kan lage "barnevennlig" mat for å tilfredsstille henne. Jeg synes ikke 3 personer skal ta hensyn til 1 person ved valg av middag, men jeg vil ikke ha krangler pga. mat.
Hva gjør man for å få henne til å smake/lære seg å like litt mer avansert mat enn ferdigmat og junkfood? Jeg er opptatt av at man skal spise sunt, variert og hjemmelaget mat.
Hva er grunnen til at hun er så sær? Vi har en her som ektremt særspist men det kommer av at han har autisme. Han kan ikke presses, da låser det seg helt med maten.
Bor dette barnet sammen med dere? Har hun gjennomgått den samme mattilvenningen som din datter eller er det sånn at hun kommer fra en helt annen matkultur hun plutselig forventes å akseptere nå? Jeg reagerer litt på det du skriver - at du ikke vil gi henne særbehandling fordi din datter spiser alt som serveres uten å mukke, jeg synes hun fortjener å bli behandlet med utgangspunkt i seg selv og hva hun selv har vokst opp med så langt, ikke med et annet barn som rettesnor. Men hvis jeg ser bort fra det, er jeg enig med deg, en elleveåring skal kunne smake på det meste uten store protester. Men man kan ikke forvente at en elleveåring som har vokst opp på "barnevennlig" mat vil være komfortabel med omlegging til en veldig voksen og eksotisk mattradisjon i en håndvending. Jeg er litt enig med deg og litt enig med kjæresten din. La henne få bestemme menyen av og til slik at det ikke alltid er mat fra mars for henne, men forvent at hun smaker ellers også og ikke minst ikke æsjer og uffer ved matbordet. Om hun så velger å gå sulten, så henne om det, hun er stor nok til å ta konsekvensen av det.
Enig med Katta ja. Er hun vant til spaghetti med ketsjup, så skal man ikke forvente at hun synes mer avansert mat er det helt store. Men s m a k e på mat de fleste liker, det kan man gjøre. Og liker man det ikke da, så er det jo greit.
Etabler regel om at alle må smake på alt alltid. (Man må smake på ting 7-11 ganger før man kan si man liker eller ikke, etter forskingen, så vi har regel om at man må smake på alt hver eneste gang). Æsjing, klaging, sutring og uffing er ikke lov.
Dere kan lage matplan der hun får være med å bestemme noen av middagene.
Hun får heller gå sulten enn at dere lager spesiell mat til henne. Det er jo alltids noe hvert eneste måltid hun liker.
Og så kan det kanskje være lurt å ikke mase for mye om det, hun kan kanskje på vegne av moren føle et angrep siden du fremhever din mat som bedre, sunnere og riktigere enn den hun er vant med hjemmefra. (Selv om du objektiv har rett i at gulrøtter er bedre enn burgere, lizm) Det kan forsterke konflikter eller få henne til å føle seg splittet eller begge deler. I tillegg vil det kunne bli et maktmiddel fra hennes side, det å vegre seg for å spise, lage show, gjøre faren i tvende sinn om hvem han skal være på lag med osv.
Det er bare mat, tross alt, og dersom dere ikke har henne noe særlig, ville jeg ikke mast så mye om det før relasjonen tålte en real fight.
Jeg er ikke tilhenger av "alle må smake på alt"-tankegangen, jeg. Jeg var selv et kresent barn som ikke lot meg presse til å smake, verken med trusler eller lokking. Dermed ble mat en evig kamp hjemme hos oss. Matglede var for meg et fremmedord til jeg var godt oppe i 20-årene. Du ønsker ikke at det skal bli slik for 11-åringen, Elin!
Samtidig er det jo viktig at du ikke lar 11-åringen ødelegge middagen for dere andre. Nå vil det jo avhenge av hvor ofte jenta er hos dere, men går det an å gjøre middagene mer sunne samtidig med at 11-åringen kan spise? Hjemmelaga pizza er ikke dårlig middag. Heller ikke gode kjøttpølser i grove pølsebrød, vel?
Hva med å ta jenta med på matlagingen? Kan det hjelpe? Eller hva med å lage deg en oversikt over hva hun liker, og så prøve å planlegge så sunne middager som mulig ut fra dette?
Eller bare rett og slett si at "Dette er det vi har til middag i dag.". Hvis hun ikke vil ha, så er det jo mulig å ta seg ei brødskive eller lignende. Eller hva tenker du rundt det? Er du redd datteren din skal "smittes" og bli like vanskelig og kresen i matveien, eller at hun skal oppleve dette som urettferdig?
Jeg vet ikke hvor lenge du har vært i et forhold til pappa'n til denne 11-åringen, men jeg tenker at mat-problematikk nesten bør være en kamp som pappa'n eventuelt tar - ikke du. Det er vanskelig nok å få et stemor-stedatter-forhold til å fungere om du ikke i tillegg skal være den som krangler om mat.
Har du forresten forsøkt å finne ut hva som er problemet ved hver enkelt rett? Jeg har en 3-åring som absolutt ikke vil spise løk. Det kjenner jeg igjen fra min egen oppvekst. Løk kom i ekle biter. :grøsser: Jeg likte det slettes ikke, og min datter plukker ut bitene fra pizza'n. Men om jeg moser løken slik at det ikke er biter, så glir den rett ned uten protester. :jupp:
Kan det være slike ting som er vanskelige? Kan det være hun ikke liker at ting blir blandet sammen? Liker hun saus på ting, eller er det ekkelt? Hvis du forsker litt på slike ting, så kan dere kanskje sammen finne fram til ting hun syns er OK å spise.
Finn ut hva hun faktisk liker som er sunt, og sørg for at det alltid er noe hun kan spise seg mett på til hvert måltid. Det betyr kanskje at alle måltider må ha poteter eller kokte gulrøtter som tilbehør en periode, men det får heller være greit.
Selvsagt skal ikke måltidene tilpasses en persons kresne utvalg, men regelen bør være at alle kan spise seg mette på noe av det som serveres, synes jeg. Derimot skal det ikke være et krav at den kresne alltid skal ha livretten sin på bordet.
Ellers ville jeg laget minst mulig fuss om maten, tror jeg. :lett å si:
Hun bor hos moren. Hun har ikke noen sykdommer eller andre diagnoser og spiser greit nok til frokost. Har bare gode ting å si om moren bortsett fra kostholdet. Moren er overhodet ikke interessert i å forberede og tilberede god næringsrik mat. Hun velger alltid raske løsninger og dermed har 11-åringen blitt vant til kun enkle middagsløsninger som er næringsfattige og lite spennende. Jenta er dessuten enebarn og har nok fått lov til å regjere middagsvalgene siden hun kunne spise selv.
Matvalgene har i stoooor grad vært etter hennes ønske helt til nå. Jeg gidder ikke lenger å bare ta hensyn til hennes valg når vi er 3 andre til bords som spiser alt. Inkludert min 5-årige datter. Tilvenning har hun fått i mer enn to år nå. Hun nekter å smake ting som hun "ikke liker" (uten å noensinne ha smakt det) og hun skrukker på nesen til alt fra kylling og pasta til spagetti bolognese (fremfor spagetti med ketsjup som er det eneste pasta hun "liker") . Jeg synes ikke spagetti bolognese eller spagetti med kyllinfilet er eksotisk mat eller mat fra Mars....og selv om hun synes det, så synes jeg faktisk at vi må finne en metode som gjør at hun i hvert fall smaker uten å æsje og åkke og stønne.
Syns ikke hun skal "straffes" for moras feilskjær. Hun er nok bare "godt vant". Kan dere ikke sette dere ned å snakke om diverse middager dere har og prøve å finne ut av hva hun liker, så lager dere dette de dagene hun er hos dere? Så møter dere jenta på halveien.
Jeg har to egne døtre og de har begge fått samme oppdragelse, men den ene spiser det meste av pålegg og middager, mens den andre ofte sitter der å er kresen. Hun får da en brødskive, så lager vi ikke mer fuss om det. Vi oppfordrer henne ti å smake da, men hvis hun fortsatt ikke vil ha blir det brødskive..
Jeg er helt enig med deg i at å æsje, åkke og stønne er man for stor til når man er blitt 11. Det er veldig mange år siden man var passe stor til å drive med sånt når man er blitt 11 år. Jeg er også enig med deg i at dere ikke kan leve bare på spagetti med ketchup og pølser med potetmos når hun er der. Spørsmålet er hvordan dere skal få endret det mønsteret som er. Du har gode muligheter for å bli den skrekkelige stemoren her, du og faren må være enige hvis dere skal komme noen vei tror jeg.
Så spørs det hva du ønsker å oppnå og hva som er realistisk. Å forvente at en 11-åring skal spise alt som serveres med et smil når hun aldri har gjort det i hele sitt liv tror jeg er å håpe på for mye. Det som utgangspunkt vil bare føre til at alle blir sure. Det skal vel mye til at hun spiser alt som settes frem på bordet også. Men å ha normal bordskikk burde man kunne forvente, og det bør også faren hennes være enig i.
Min deal med min sjuåring som er skrudd sammen omtrent som henne (virker det som) er ingen uffing og æsjing. Man sitter ved bordet og oppfører seg pent. Man smaker uten å klage. Det serveres ikke ekstra mat, men vi har brødskiver i skapet man kan ta seg etterpå hvis man ikke er blitt mett. Hovedpoenget er hyggelige måltider, smakingen kommer i annen rekke. Spagetti bolognese serveres hver for seg - spagetti i en skål, sausen i en annen. Da går det omsider ned nå etter flere år. Å blande det blir visst giftig eller noe som er enda verre. Å presse fører bare til at alt låser seg, han kan veldig lett ende med en spiseforstyrrelse denne gutten her.
Hvis det skal skje en endring i måten dere håndterer dette på, tror jeg det er lurt at dere tar det opp med henne. Sier klart fra hva dere forventer. Og spør henne hva som skal til for at så kan skje, og hva hun tenker om maten. Hva er det som skaper problemet? Hvordan kan hun akseptere sunnere mat? Er det noe av det dere har som hun synes er godt? Jeg tror ikke du kommer noen vei med å sette hardt mot hardt.
Det er ikke alltids noe som hun liker ved et måltid. Lager vi pizza med f.eks. tomat, ost, skinke så skal hun ha ananas på. Da lager vi pizza med ananas, selv om hun er den eneste som liker ananas. Vi andre peller da evt. av ananasen. Dersom vi ikke har ananas hjemme, så liker hun ikke pizzaen med tomat, ost, skinke, og da spiser hun ikke.
Jeg har ALDRI nevnt matlagingen til moren for henne, og det er heller ikke noe mål for meg å proklamere høyt og tydelig at hun må lære seg å spise litt mer avansert og allsidig middags-mat. Hun har i stor grad fått velge middagsmaten vi lager ettersom hun ikke er så ofte hos oss som hos moren sin. Jeg har også sagt til kjæresten min at han må slutte å spørre henne "hva vil du ha til middag i dag, NN?" men istedenfor la henne være med å lage den maten VI bestemmer at hele familien skal spise/forsøke spise. Jeg synes det er en bjørnetjeneste overfor både henne og oss at vi alltid lar henne styre middagsvalgene. Da kan hun jo umulig bli bedre....tror jeg.
Vi lager ikke noe styr av det i fht diskusjoner osv. fordi, som du sier, vi har henne ganske sjelden her hos oss, og da er det andre ting som er langt viktigere enn maten, men ja, jeg synes godt man kan avansere bittelittegrann når man er snart 12 år...eller i hvert fall tørre å smake en gang i blant. Samtidig så er det litt vanskelig for meg å si det til henne. Jeg er ikke moren, jeg er bare kjæresten til faren hennes. Jeg ønsker ikke å gå i konflikt eller opposisjon med henne for hun er jo verdens godeste jente på alle mulige andre måter - Men det var det med den maten....
Lager vi f.eks. noe så enkelt som karbonader med potet, så liker hun ikke hjemmelagede karbonader, bare ferdigstekte fra butikk...og potet liker hun ikke...bare spagetti eller potetmos (pulvertype vel og merke).
Helt enig. Jeg tenker også at du må finne ut hva det er du egentlig ønsker å oppnå, Elin. Hva er det du ønsker å ha som resultat - hvor vil du hen?
Jeg oppfatter det litt slik at du er lei av jentas sære matvaner, og bare ønsker at hun skal "skjerpe" seg. (Beklager om jeg har oppfattet deg og dette feil. :sparke:) Dette med matvaner er slett ikke enkelt. Jeg vil tro at jenta syns dette er like vanskelig som det du syns. Derfor tenker jeg at det er lurt å først finne ut hva det er man faktisk ønsker å oppnå. Deretter kan man prøve å finne måter å nå dette målet.
Hvis du for eksempel ønsker å kunne fortsette med å lage gode, sunne og næringsrike middager til resten av familien, så er det flere løsninger. Du kan si at "Her er middagen, spis den eller lag deg noe annet". Eller du kan sørge for å ta av litt kjøtt tidlig i prosessen når du for eksempel lager spagetti. Hvis hun spiser kjøtt, da. Eller så kan du sørge for å ha enkel og sunn mat du vet hun liker tilgjengelig i kjøleskapet. Fiskekaker. Kjøttkaker. Så kan hun lage maten selv.
Hvis du ønsker at hun skal spise all den sunne og næringsrike middag du lager, ja så har du et mye vanskeligere utgangspunkt.
For ikke å snakke om problemstillingene som kommer hvis det du ønsker å oppnå, er at hun skal kvitte seg med sin særhet. Sistnevnte vil jeg rett og slett anbefale deg å ikke prøve deg på. Det vil - nærmest garantert - bli problemer av slikt. Ingen andre enn jenta selv kan finne det i seg å ville bli enklere i kosten. Slike ting må komme innenfra.
Skikkelig kresen hun her skjønner jeg. Sjuåringen min er som sagt samme ulla. Hos oss er det "neinei, liker du ikke, så liker du ikke. Jeg synes jo dette er de beste (og det hjelper hvis man snakker positivt om det før han rekker å kommentere at det ikke stemmer med det han hadde sett for seg i utgangspunktet)". Så får man heller ta seg ei skive da hvis det er så umulig. Man oppfører seg pent, man aksepterer menyen, men ingen kan tvinge noen til å spise.
Jeg har to grusomt kresne barn. Vi strevde forferdelig med å få i snuppa mat veldig lenge (så mye at hun ble sendt til utredning for underernæring), og tipset vi fikk var "IKKE MASE". Det var å slutte å mase om mat som fikk snuppa ut av spisenekten sin.
Derfor maser vi ikke på noen av ungene våre nå. Vi lager den maten vi selv har lyst til, men sørger for at den er variert. Dette resulterer ofte i at knerten bare spiser kjøtt/fisk/kylling og at snuppa bare vil ha ris (siden næringsverdien i ris er begrenset så "tvinges" hun nå til å spise noen kjøttbiter før hun får ta mer ris). Snuppa spiser også utvalgte grønnsaker. Regelen hos oss er at alle må ha litt av alt på tallerkenen sin. Dette fordi vi har sett at det da oftere er lettere å smake på noe nytt hvis man føler for det. Det skjer rett som det er med snuppa og en sjelden gang i blant med knerten (her om dagen konkluderte han overrasket med at han liker mais ..... vi ble overlykkelige). Jeg tror aldri at ungene hadde kommet til å spørre etter maten hvis den ikke allerede hadde vært på tallerkenen deres.
Det er strengt forbudt å si at mat er vond, men det er lov til å si at man selv ikke liker. Klaging over feil mat godtas heller ikke. Er alt feil med det som serveres, så får man spise gulrotstaver (dette er ofte "nødmat" hos oss). Gulrot, eller andre grønnsaker, skjæres i staver og serveres ved siden av. Det har derfor ikke vært borti den andre maten.
Hos oss så lager vi mat som de som spiser liker, og så får ungene selv velge hvilken del av maten de vil spise; så lenge de får i seg det viktigste av næringsstoffer. Men alle skal ha litt av alt på tallerkenen sin.
Jeg hadde seriøst blitt gal av det der. Min fulle sympati. :himle:
Jeg prøver etter beste evne å sympatisere med genuin kresenhet. Det betyr at jeg aksepterer at folk ikke liker mat med løk i eller brød med korn. Derimot har jeg NULL sympati med den type kresenhet som innebærer å "ikke like" alt annet enn det man har mest lyst på, for eksempel å bare like pizzaen når det er ananas på den. Det siste ser jeg ingen grunn til å akseptere fra en 11-åring. (Selv om du nok står i fare for å være den kjipe stemora om du presser igjennom dine synspunkt, så klart.)
Jeg krangler ikke om maten. Vil bare være HELT tydelig på at det gjør jeg virkelig ikke. 5-åringen min er verdens enkleste å tilfredsstille i matveien for hun liker ALT som serveres henne selv om hun har sine favoritter hun også. Hun kommenterer heldigvis aldri matvalgene og styret som er i fht. 11-åringens kresenhet.
Pappa'n tar ikke mat-kampen. Han sliter nok litt med det at han synes synd på henne fordi hun ikke liker noe særlig mat, og han synes bare det er ok at hun spiser "noe som helst". Jeg har spurt om han eventuelt kan snakke med moren om det, men det tror jeg faktisk ikke han vil/tør/gidder, og jeg føler virkelig ikke det er min oppgave å ta den fighten der. Jeg er ikke moren hennes, og jeg ønsker ikke å være hun bitchen til pappa'n hennes som maser om å spise noe annet enn det hun liker.
Vi ville aldri fått henne til å spise grove pølsebrød.... og middagene som jeg velger en sjelden gang når hun er på besøk, som overhodet ikke er avanserte når hun er på besøk, ender da med at 11-åringen sitter og pirker i maten og sier at hun ikke er sulten.
Og hjemme hos oss hadde hun da fått lov til å gå sulten fra bordet. Noen timer senere er det tid for kveldsmat, og da får man heller ta igjen det tapte da.
Når jeg leser det innlegget om kjøpkarbonader, Elin, så kan jeg ikke annet enn å smile. For vet du - jeg kjenner meg igjen i jenta. Er det mulig! :knegg: Men slik er det altså.
Jeg tenker at du først og fremst må få snakket litt med kjæresten din, jeg. Det er tydelig at dere ikke er helt på bølgelengde her. Innser han at jenta har et spiseproblem? For det er helt tydelig at hun har det. Å ikke ville spise pizza bare fordi den mangler ananas? :rolleyes: (Forøvrig er den enkle løsningen på pizza-problematikken hos dere at man har ananas på bare deler av pizza'n. Så slipper dere andre å pille av.) Å lukke øynene for at dette er et problem, tror jeg bare gjør ting verre.
Ellers er jeg fullstendig enig med deg - å spørre jenta om hva dere skal ha til middag er å legge et alt for stort ansvar på henne. Klart hun da tyr til trygge og gode retter hun vet hun liker. Forøvrig må jeg påpeke at det slett ikke er så enkelt å variere middagene, så at en 11-åring klarer det finner jeg helt naturlig.
Men - som Tjorven skriver - det går ikke an å mase seg til å få dette til å fungere. Snakk med jenta (etter at du og pappa'n har snakket litt). En god vinkling kan jo være at det må være vanskelig for henne å ikke like så mye mat? Kanskje du kan finne ut hvordan denne kresenheten føles for henne? Det kan jo ikke være særlig godt?
Men sitter hun og åpenlyst klager og uffer og æsjer eller er hun bare "ikke sulten" og pirker i maten? Det siste tror jeg nemlig man bare må akseptere. Da kan hun ta brødmat siden. Det første er ikke akseptabelt og hvis ikke noen i familien lærer henne det, vil hun måtte lære det på styggmåten borte.
Hos oss hadde hun gått sulten fra bordet. Bordskikk er også noe som forventes under mitt tak. Uffing, akking, æsjing hører ikke hjemme ved matbordet. Jeg er av den oppfatning at barn spiser når de blir sultne nok. Hun bør forklares hva som forventes hos deg og pappa'n, de reglene trenger ikke nødvendigvis å gjelde hos moren. "Problemet" er jo at denne jenta kan påvirke ditt barn i en negativ retning, og jeg er ikke tilhenger av at 11-åringer skal ha full råderett og regjere i ett hus hvor også andre bor og lever.
Helst en kombinasjon av begge deler. Løfter og pirker i maten "æsj hva er det her?" , lukter og flytter maten rundt på tallerkenen uten å smake. Når hun er ferdig med det, så sier hun bare at hun ikke er sulten.
Det er her jeg er litt nå. Jeg synes virkelig hun har fått regjere middagsvalgene lenge nok. Jeg har forsøkt å tilnærme, tillpasse og tilføre litt etter litt, men jeg føler at ingenting hjelper. Jeg tror ikke hun har et spiseproblem, hun har bare vært vant til å få det akkurat som hun vil til middag. Ingen har brydd seg før jeg kom inn i bilder for et par år siden. Hun spiser så og si alt av brødmat og mye forskjellig pålegg, så hun sulter ikke i hjel sånn sett, og det er tydelig at brødmat har vært substitutt for middag mer enn en gang.
Vi var på Gran Canaria i november.... det var litt av en prøvelse... det var KUN hvitt brød, spagetti uten noenting på til middag, for der smakte ikke ketsjupen "sånn som hjemme".
Æsjing er aldeles uakseptabelt. Det godtar jeg ikke av unger som er på besøk en gang, og en unge som var en del av familien hadde fått beskjed tvert. Den delen hadde jeg ikke tatt opp til debatt med faren heller.
Jada, og han refser henne når hun setter i gang med æsjing og stønning og da sier hun unnskyld med en gang, så det er akkurat som hun "glemmer seg" når det kommer til bordskikk, for ellers er hun normalt høflig og grei på alle måter.
Problemstillingen blir da at hun går sulten fra bordet. Om hun er bare litt i nærheten av det jeg var. Såvidt jeg forstår er hun ikke i så lange strekk hos pappa'n at hun havner i "så sulten at hun spiser hva som helst"-kategorien. Da blir dette bare en måte å gjøre forholdet mellom pappa/stemor og 11-åringen dårlig. Man tar ikke tak i problemstillingen, nemlig at jenta er plagsomt kresen.
Noen ting syns jeg du/dere kan kreve, Elin. Det må gå an å gi beskjed om at dere ikke ønsker akking og æsjing rundt bordet. Det er uhøflig i forhold til den som har laget maten, og det kan i tillegg gjøre at din datter også får det for seg at dette ikke er god mat. Dette kan dere helt sikkert snakke med 11-åringen om.
Jeg syns dere kan si at det er helt OK om hun ikke vil spise maten - det er opp til henne. Dere ville satt pris på det om hun smakte, men det er helt OK om hun heller vil ta seg ei brødskive eller finne seg noe annet fra kjøleskapet. MEN! Dere vil ikke ha dårlige manerer rundt matbordet. Det ødelegger matgleden for dere andre.
Slik var jeg også. Jeg var ikke glad i middag - det var brødmat som jeg likte. Folk er rett og slett forskjellige. Noen liker middag, andre liker brødmat.
Dette var jo også ganske så kjent. :flau: Jeg overlevde på hvite rundstykker og cola i syden, jeg. Det gikk det også.
Hva med å la henne bli med på matlagingen? La henne få være med å sette opp meny som ikke kun består av junk, så er hun forberedt på hva som blir servert. Skal det være salat til maten, så kan hun være med å tilberede denne.
Pizza kan gjøres til noe hyggelig, hver får sin deig og må pynte den selv.
Men Lille meg, det at du var like ille betyr jo verken at så ekstrem kresenhet er greit eller at det er uhelbredelig. Kanskje du hadde kommet deg, du også, hvis noen hadde gjort noen fornuftige grep overfor deg.
Jeg ble litt usikker da jeg så dette innlegget ditt. Mener du jeg sier at det å være ekstremt kresen er uhelbredelig eller at det er greit? Jeg føler ikke at jeg har skrevet dette, men hvis du har oppfattet det slik, så må jeg bare beklage at jeg i tilfelle ikke har uttrykt meg klart nok.
Og, ja, jeg er rimelig sikker på at jeg hadde fått det mye bedre om noen gjorde litt av det jeg har foreslått i denne tråden, heller enn å prøve å skulle presse meg til å like ting jeg opplagt burde like. Jeg tenker at det i stor grad går ut på å la dette være jentas problem, ikke alle andre rundt henne. Og å hjelpe henne til å finne veier ut av problemet.
Hvis jenta mener dette ikke er et problem, ja så vil hun neppe ta tak i problemstillingen. Hun vil sannsynligvis (men jeg kan selvsagt ta feil!) steile over å skulle tvinges til å spise eller smake på ting hun ikke er interessert i. Spesielt siden hun tross alt lett kan finne støtte hos sin mor.
Jeg har fremdeles til gode å se noen eksperter si at det å presse et kresent barn når det gjelder mat, er veien å gå. Men for all del - det er meget mulig jeg tar feil.
Det er også litt forskjell på hva man kan forvente å oppnå som den som har den daglige omsorgen og en som bare er inne i bildet av og til. Den første kan ha håp om å endre adferden, den andre har vel ikke håp om så mye mer enn å lage hyggelig stemning rundt annet bord med mindre man får en god tone med barnet og kan innta rollen som "hjelper" hvis hun har et spiseproblem.
jeg leste deg nok feil; jeg tolket deg dit hen at det ikke var så mye å gjøre med (siden du kjente deg så godt igjen i så mye).
Jeg har ellers svært god erfaring med å presse ungene mine litt når det gjelder å smake på ny mat. De er så godt som altetende, og det skyldes delvis at vi har presset dem moderat under måltidene.
... kombinert med at du har unger som er mottakelige for press; tydeligvis.
Vår erfaring med press ble spisenekt, så vi sluttet med det. Ungene våre kommer seg de også, men det går sakte. Og det er ikke alltid like festelig å ha dem med bort til folk. Foreløpig er det vi foreldre som tar støyten siden de er så små, men en 11-åring vil vel snart få beskjed selv også om at dette er litt "teit".
Jeg mente ikke å antyde at det virker på alle barn, alltid. Det var bare en kommentar til dette: "Jeg har fremdeles til gode å se noen eksperter si at det å presse et kresent barn når det gjelder mat, er veien å gå." Min erfaring er at mine to barn spiser veldig mye forskjellig nå, som de aldri ville rørt om vi ikke hadde lagt press på dem for å smake. Det lå ikke noen generalisering i utsagnet utover det.
Det er selvsagt også stor forskjell på "utilbørlig tvang" og "moderat overtaling".
Og når det gjelder å få oppdragelsen andre steder fra ... Vel, jeg for min del sier ikke noe når Frøknas klassevenninne rynker synlig på nesa over middagen, men hun blir ikke invitert flere ganger heller. (Hun hadde fått høre det om hun sa "æsj" altså, så hvis man er uoppdragen nok, får man vel tilsnakk til slutt.. :knegg: )
Moderat overtaling bedriver vi også. Det var argumentasjonen "Hvis du smaker på en mais, så er du kul" som omvendte knerten her om dagen. Han ble fryktelig overrasket over at han faktisk likte det, og vi var selvfølgelig på plass med kommentaren "Ja, så fint at du likte det. Mais er godt altså ... og det kan jo hende at du liker mye av den andre maten du ikke smaker på også".
Men typen "hvis du ikke smaker på maisen, så får du ikke mer middag" resulterer bare i at det ikke spises mer middag hos oss.
Ja, det er det jeg også tenker. Snart vil det bli teit og flaut for henne at hun ikke liker noe som helst middagsmat. Det blir vel snart forventet at man liker noe mer enn den svært kjedelige middagsmenyen hun er vant til hos andre enn oss, tenker jeg? Eller? Jeg vil ikke presse henne til å spise, men ja, jeg heller vel også litt til at man ikke bare kan komme unna med at man ikke liker uten å smake HVER eneste gang. Man bør kunne forvente at en 11-åring i hvert fall smaker. Hun vet jo strengt tatt ikke at hun liker, eller om hun liker noe som helst for hun smaker det jo aldri.
Jeg har forsøkt trikset med å lage pizzaen sjøl, og det liker hun bare hun får den akkurat sånn som hun vil. Nåde oss om vi glemmer å kjøpe ananas, for å si det slik...
Jeg har forsøkt la henne smake på kylling som bare er stekt uten krydder eller noe. Det er æsj og ekkelt.
Fisk er ekkelt enda hun ALDRI spiser det, langt mindre aldri har smakt det. Fiskeboller er enda verre. Hun tvinger i seg fiskepinner i små biter som hun fordekker med potetmos.
Salat er ikke godt. Ikke tomat heller. Men på pizza er tomat godt.
Kokte grønnsaker er livsfarlig og æææææsj. Gulrot er fysj både rå og kokt.
Spagetti liker hun, men ikke makaroni o.a.
Epler og bananer kan til nød gå ned dersom vi ikke har yoghurt...Mamma har sagt at yoghurt er like bra som frukt.
Melk er ikke godt. Hun drikker heldigvis mye vann.
Hun synes overhodet ikke at det er plagsomt at hun ikke liker, eller at hun nærmest krever å få det hun liker for å spise middag. Hun tar det virkelig som den største selvfølge at hun slipper unna dersom hun ikke liker, og plages ikke med at hun er den eneste ved bordet som ikke spiser maten.
Hun liker taco... dvs. det sier hun. Taco i hennes verden er myke tortillas-lefser med ost og mais inni. Tja.... hva skal man si?
jeg tror jeg hadde laget den vanlige middagen som dere lager og latt hun bestemme hva hun vil spise ut av det rett og slett. spiser hun ingenting så får det bare være, men da får du lage en regel som sier at hun må vente til neste måltid med å spise.
Hun MÅ jo like NOE av det dere har til middag.. altså har dere wok, så ikke bland ris/nudler og sausen osv.. ha det hver for seg så får hun ta litt ris/nudler hvis hun liker det... og la det andre være.
har dere spagetti bolognese så ikke bland. La henne bare spise spagetti uten saus hvis hun ikke vil ha det andre..
har dere hjemmelagde karbonader og poteter og hun ikke vil ha noe, så får hun sitte med bordet til dere er ferdige og så får hun gå til kvelds med tom mage.
Ikke press, men heller ikke lag noe fuss over det. Hun vil sikkert tidsnok merke at hun oppfører seg litt teit.
Eg er enig med fleire over her - minst mulig mas og fokus på mat er bra, ikkje aksepter dårlig bordskikk, og det er greit å finne seg annan mat i kjøleskapet om ein vil.
Eg har erfaring med det å presse litt, slik som Teofelia skildrar over her. Grunnen er at vår litt kresne 2-åring (som berre åt rein ris og rein pasta), fekk diabetes. Og cøliaki for sikkerhets skyld. Med diabetes MÅ ein ete, og ein kan absolutt ikkje velge å berre ete kvite rundstykker, pasta med ketchup eller ha eit slikt kosthold som eg forstår jenta som er tema i denne tråden har. Eg har aldri vore tilhengar av press når det gjeld mat, fordi eg veit at det kan føre til full nekt. Men i vårt tilfelle MÅTTE vi ha skikkelig mat i ungen. Det fekk vi gradvis til ved det eg vil kalle litt sterk overtaling. Her vil nok ungar reagere ulikt etter personlighet, men vi var heldige og hadde ei som lot seg overbevise. Ho er ei matglad jente i dag (7 år), som viser stor matglede.
Lykke til med 11-åringen! Eg hadde nok kanskje vore litt strengare, særlig om det var meg sjølv som var kokk - hadde ikkje brydd meg om å spørre barnefaren trur eg. Når vi har små venner på besøk får dei beskjed om at det er dette som er til middag, og det er faktisk ikkje lov å klage. ALLE må ha litt av alt på fatet, men dei treng ikkje smake på det. Enkelte små venner blir litt sjokkert, men aksepterer at slik er regelen hos oss. Dersom dei er sultne etter måltidet får dei tilbud om frukt.
Jeg hadde klikket! Men altså, det hun bedriver er jo ekstremt usunt. Hvor lenge kan man leve på potetmospulver og loff før det er direkte helseskadelig? Kan man fokusere på helse/sunnhet, da? At kroppen trenger litt av ditt og litt av datt, ellers kan man bli syk?
Jeg synes det høres ut som at mat er maktmiddel, ananasgreiene viser det, etter min oppfatning. Greit nok at ikke alle liker alt på pizzaen, men at man ikke liker pizza UTEN ananas, det er bare for å lage kvalme.
Jeg kjenner ei jente på 13 som kun spiser pølser og cola. Trenger jeg si at hun ikke er normalvektig lenger?
Vi har kresne barn vi også syns jeg, men LANGT i fra det som skrives her.
Jeg ville ikke gitt meg og fortsatt å jobbe med dette.
Forstår at det er fryktlig slitsomt.
Min 5 åring viser sånne takter og vi snakker MYE om at vi ikke behøver å synes alt vi spiser er kjempe godt og at vi ikke kan leve av spagetti med ketsjup, for da blir kroppen syk. Dessuten ønsker han å bli stor og sterk :knegg:
Men det er enklere for oss, da vi tross alt har full kontroll over hva han spiser og ikke spiser og han elsker gullerøtter og epler :hjerter:
Akkurat dette er mine tanker også. Jeg syns ananasgreiene viser at det ikke er snakk om bare kresenhet her, men ganske mye vrangvilje også vil jeg si.
Jeg tror far må innse at dette kostholdet nærmer seg farlig for jenta, og kanskje han burde ta henne med til legen for å få sjekket at kroppen hennes har det bra?
Jeg var akkurat sånn der da jeg var yngre. Var ikke grandisen akkurat nøyaktig sånn overstekt som jeg likte så ville jeg ikke ha.
Jeg skulle ønske noen hadde tatt seg jobben med å lært meg å spise mat. Det hadde spart meg for mye altså. I dag spiser jeg mye og tør smake på det aller meste. Og jammen - masse mat er jo kjempegodt, jo.
I kresenperiodene til mine så har de måttet smake. Skar det seg helt har de ved et par anledninger fått en krone for å smake om igjen. I dag spiser de en del forskjellig, og heldigvis smaker de på det meste med åpent sinn.
Jeg hadde en gutt som spiste alt, nå er han superkresen og liker omtrent ingenting. Sist jeg presset ham mildt til å smake på noe han ikke ville smake på (blomkål) brakk han seg gjentatte ganger da han fikk det i munnen og klarte virkelig hverken å tygge eller svelge. Jeg har mao dårlig erfaring med press.
Har selv vært meget kresen og kastet opp på tallerknen mer en en gang fordi jeg har måttet spise ting som bød meg imot. Har aldri fått speisalbehandling eller egen mat, og måtte vente til neste måltid før jeg fikk ny mat - og et synes jeg har vært helt greit.
Nå oppfordrer vi Junior til å smake (men har ingen regel om at alle skal skal smake), og hver dag spør vi ham en gang med største selfølgleighet om han vil ha litt erter/gulrot/younameit. Han sier vel ja en eller annen gang. sukk
men det er sikkert ingen her som meiner at ein skal tvinge barn til å smake. Det er jo forskjell på å sterkt oppfordre og å tvinge :) Eg hadde sjølvsagt aldri fortsatt å prøve å overtale poden til å smake dersom han brakk seg av det. Gutungen hos oss har ei greie med konsistens. Det treng ikkje alltid vere smak som er problemet, men korleis ting føles i munnen.
Kanskje kan trådstarter (eller andre) finne nokre tips her her her og her.
Eg kan forresten skrive under på eit av tipsa i denne artikkelen. Det har vore nyttig å la barnet få favorittmaten sin først, f.eks BERRE pasta (som mine likte), men berre littegrann. Det var nok til at dei i alle fall kom til bordet og samtalen kom i gang. Skuldrene senka seg. Når magen hadde fått litt mat og blodsukkeret var litt meir normalt, la vi litt kjøttsaus på kanten av fatet med oppfordring om å smake. Med minstemann tok det sikkert eit år før han pirka i det, men kluet hos oss var å ikkje krangle og mase om kjøttsausen. Nå har det gått nokre år, og nå sørger eg for at vi alle får pasta og kjøttsaus rørt saman på fat, før nokon går til bords. Han får ikkje eit valg lengre. Dit har vi komme gradvis, og han prøver å pirke bort kjøttbitar så godt han kan, men han klagar sjeldan. Litt kjøtt går nødvendigvis inn i munnen; det er grenser for kor mykje pirk han orkar :D
Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din.
Jeg har en på fem som er likedan. Han spiser veldig lite variert, og nekter plent å smake på nye ting. Om det ikke er tilberedt på riktig vis, spiser han det ikke.
Det er fryktelig slitsomt, og vi har prøvd det aller meste jeg har kommet over av tips til forbedring. Og ingenting ser ut til å virke dessverre.
Og han lever vi med hver dag. Jeg skal sjekke ut tipsene til Syrin.
Har ikke så mye å bidra med, annet enn en klem om du vil ha. :knegg:
Altså. Om hun kun spiser potetstappe fra pose, pasta med ketsjup og annen tullemat uten næring i, så er det omsorgssvikt. Medmindre hun er flink med de andre måltidene?
Så det er omsogssvikt fra oss foreldre når vi fortvilet ser at Pompen kun spiser pasta med ketsjup, ris med grillkrydder, pizza med saus og ost, pøse i lompe uten tupper, risgrøt, havregrøt og brødskiver med fire alternative pålegg på?
Hjelpes meg! Jeg håper ingen ringer inn bekymringmelding på oss!
Han spiser forresten eple og banan da. Om det er tilberedt riktig.
Samme tenker vi. Vi er på stadiet der dere var før - der det er krise om maten er sammenblandet, da nekter han å spise. Hadde grønnsakssuppe fra pose en dag - da satt han seriøst og pirket ut miniurtekrydder på størrelse med et fyrstikkhode fra skjeen sin.
Jeg hadde en greie på at selv om han slapp å smake så måtte ale ha bittelitt av alt på tallerkenen sin, feks han fik 2 erter. Men det ble så mye skrik og skrål at vi har droppet det nå. Synes måltidene skal være hyggelige og ingen kamp.
Kjekt å lese hvordan andre har løst problemstillingen. Som kresent barn (og fremdeles kresen) regener jeg med at det meste gir seg etterhvert, helsestasjonen sier mye pleier å bedre seg når de kommer på skolen.
Nei! For all del. Det føles nok bare litt sårt at andre ser på det som omsogssvikt. Vi sliter med det her hjemme, og har enda ikke funnet en metode som funker her i huset.
Eldste spiser det meste. Liker hun det ikke er det fordi hun har smakt mange ganger.
Minste er ikke i nærheten av det. Han er mer lik denne jenta det er snakk om. Bortsett fra at det ikke virker som om han gjør det for å være vrang og sær. Det virker som om han rett og slett ikke tør smake, og at han blir fortvilet selv. Dette utifra at vi i en periode prøvde belønningssystem. Han ble veldig fortviler over at han aldri fikk klistremerker og kom noen vei. Det var ikke et ukjent system for han. Vi brukte det samme for bæsjing på do, så han visste ganske godt hvordan systemet fungerte.
Men det er litt forskjell på å si at sånt kosthold er helt grei og å innse at man har et problem man jobber aktivt med. Er man i den siste kategorien, så er det på ingen måte omsorgssvikt.
Jeg har selv kresne barn som nok ikke spiser så sunt som de burde. Derfor jobber vi med å få kostholdet deres mer variert. Snuppa kan godt leve på et kosthold av utelukkende karbohyrater, men nå klarer vi å få henne til å spise litt ris/pasta/e.l. først, men får å få påfyll må hun spise litt av den sunne maten også. Dette har hun nå akseptert, og det blir stadig bedre. Vi gir ikke etter og serverer "junk" istedenfor den ordentlige maten. Da får hun heller gå sulten til kveldsmaten. Men alle må finne ut hva som fungerer for sine unger.
Men hvorfor må ungen spise middag? Det skjønner jeg ikke. Dersom hun får i seg variert kost i løpet av dagen, så må hun strengt tatt ikke spise middag?
Jeg synes det er en veldig forskjell på å ha endel matvarer man virkelig ikke liker og å ikke ville ha annet enn det man liker aller best. Det med pizzaen og annanasen kan tyde på at det er det siste som er tilfellet, men det er ikke så lett å si. Hun har i hvertfall mulighet til å bruke mat som maktmiddel og gjør nok det til en viss grad vil jeg tro. Det kan godt være hun oppfører seg aldeles utmerket ute blant venner.
Bloppy - det er forskjell på å fortvile over at ungen ikke spiser tilstrekkelig dugandes mat uansett hvor mye man prøver (som selvsagt IKKE er omsorgssvikt) og på å mene at en unge fint kan vokse opp på potetmos fra pose. Det er ikke omsorgssvikt alt man ikke får til vet du. Beklager at du følte deg berørt - jeg ser ikke ditt tilfelle som noe som ligner det HI snakker om.
Jeg er litt overrasket over hvor lett det er å dra "omsorgssvikt"-kortet, jeg. Er det en eventuell fortvilelse hos en mor som skal definere om noe er omsorgssvikt eller ei? Hvor ofte kan man spise potetmos og pølser til middag før det blir omsorgssvikt? Men det er klart - det er jo mulig at du har en mye lavere terskel for å omtale noe som omsorgssvikt enn det jeg har?
Hvis en unge er svært kresent, ja så er det det. Såfremt barnet ikke begynner å vise tydelige kroppslige tegn på at det er feil- eller underernært, så syns jeg man skal være veldig veldig forsiktig med å dømme foreldre. Og selv da kan man som foreldre stå fullstendig maktesløs.
Nå er det jo slik at 11-åringen det er snakk om her, faktisk spiser ganske så variert når det gjelder pålegg på brødskiva. Det virker ikke på meg som om ungen lider noen nød.
Det tenkte jeg også. Jeg hadde forlangt at hun satt rundt middagsbordet, men hvis hun ikke vil ha kan hun spise brødskive i stedet. Eller ingenting. Så lenge hun spiser ordentlig i løpet av dagen ellers synes jeg at middagen handler mest om det sosiale.
Dersom et barn spiser pasta med kun ketchup og potetmos med kun ketchup og som jeg presiserte heller ikke til de andre måltidene får mat med næringsverdi så er det omsorgssvikt. Det å ikke gi og ikke forsøke å tilby eller jobbe med å sørge for at barn får i seg næring er omsorgssvikt. Det ble poengtert at dersom barnet ellers får i seg det som trengs så er det ikke omsorgssvikt.
Jeg for min del er overrasket over hvor lett folk føler seg anklaget for omsorgssvikt, og hvor inn i helvete umulig det er få de samme folkene til å lese hele uttalelsen man hadde.
Virkelig?
Jenta det her er snakk om spiser variert. Det er ikke det HI bekymrer seg for.
Sånn jeg har forstått det, så går det mer på viljen til å smake på middagene som blir servert fordi det ikke akkurat er favoritten. Og det ødelegger endel av familiekosen rundt middagen.
Jeg føler meg selvfølgelig berørt over uttalelsene om omsorgssvikt i dette tilfellet. Sånn jeg ser deg spiser ikke min variert i det hele tatt. Og det blir sagt noe om at så ensidig kost anses som omsorgssvikt. Jenta i HI spiser ikke SÅ ensidig mtp pålegg på brødmat og tilbehør.
Jeg har tatt opp pompens problem med barnelegen hans. Han er foreløpig ikke bekymret fordi han stort sett er en frisk og aktiv gutt.
Det byr på enkelte problemer som feks mageproblemer som er ganske uttalte.
Jeg er bekymret. For med min lille kunnskap om mat og næring, kan jeg ikke se hvordan han skal få dekket behovet for vitaminer, mineraler og proteiner.
Men jeg vet kanskje for lite? Jeg vet bare at jeg bekymrer meg. Også fordi jeg ser at det ikke er for å være vrang han ikke spiser normalt. Det ser mest ut som om han vil, men ikke tør. Og det bekymrer meg litt.
Og det irriterer meg litt at det kanskje finnes flere der ute med samme synet på det som du har. Som ikke vet, men som tror vi bare lar det "skure og gå" og lar gutten få bestemme alt selv. Som mener han er bortskjemt og at det er omsorgssvikt å ikke sørge for å få i ungen skikkelig mat.
Jenta mi er også 11 år, blir 12 i mai. Hun har alltid vært veldig kresen, både når det gjelder middagsmat og brødmat...ville ikke prøve nye ting. Har vel stort sett overlevd på most potet med smelta smør, eller pasta med ketshup. Bringebærsyltetøy eller kokt skinke på brødskiva (kjøpebrød) Glad i gulrot og banan,taco og vaniljeis...Hun er nå 157 lang og veier ca 47 kilo...
Jeg har ofte vært fortvila pga kostholdet hennes, men har aldri laget noe stort nummer av hva hun foretrekker å spise, hun har fått plukke det hun liker av det som er blitt satt fram...MEN i løpet av det siste året har det faktisk skjedd store ting på matfronten...Hun har begynt å like pizza, helst med pepperoni. Hun liker hjemmebakt brød, har begynt å like hvitost, løk, smaker på ulike kjøttsorter,og liker ørret og laks....t.o.m. sushi har hun dristet seg til å prøve....Så til dere som fortviler over at ungene deres spiser lite variert, ta tiden til hjelp. Det blir som regel bedre etterhvert som ungen vokser til..
Jeg kan masse om mat. Jeg har vokst opp selv som en som ikke spiste noenting. Jeg orker bare ikke diskutere med deg. Nå har jeg poengtert gang på gang på gang mitt syn, likevel skriver du dette.
Jeg har tatt unntak for din situasjon. Jeg har poengtert totalt næringsinntak. Jeg har tatt forbehold.
Du trenger åpenbart litt rvurdering av såre tær altså.
Jeg leste hele uttalelsen din, men du ser ikke ut til å ha lest det som andre skrev. Du påpekte for eksempel at Bloppys tilfelle ikke så ut til å ligne på HIs tilfelle. Noe som jo rett og slett tyder på at du ikke har lest i denne tråden. For eksempel spiser HIs 11-åring variert hva angår pålegg på brødskiven.
Forøvrig syns jeg fremdeles at du litt for lett drar "omsorgssvikt"-kortet. Jeg syns ikke det automatisk er omsorgssvikt bare fordi en unge i en periode kun spiser pasta, potetmos og ketsjup. Det handler altså ikke om at jeg ikke leser hva du skriver - det handler rett og slett om at jeg er uenig med deg.
Dersom et barn (ikke en uke eller ni dager eller en måned, men over tid - lang tid) ikke får i seg de næringsstoffene trenger og foreldrene ikke søker å gjøre noe med dette, så er det omsorgssvikt. Barn trenger mer næring enn det man får fra potetmos på pose. Det er foreldrenes jobb å få i de dette.
Noen barn er ikke mulige å få i stort - da er det omsorgssvikt OM MAN IKKE PRØVER. Går det ikke så går det ikke. Jeg er ikke idiot. Men om man trekker på skuldrene og ikke prøver så går jo ikke det.
Jeg har forøvrig hatt en sekstenåring boende en periode som ikke spiste annet enn pannekaker, kanskje pizza under stor betenkelighet og boller. Han fikk i seg det meste av den næringen han skulle her. Det går med andre ord an. (Det var ikke optimalt, det ble mer sukker enn det bør være, men han var tynn som en strek så det var viktigere å få i ham mat i det hele tatt enn å nekte sukker.)
Dersom et barn spiser det som trengs til de andre måltidene og ikke liker all verdens til middag er det ikke annet enn et irritasjonsmoment i verste fall. Men altså - om ungen ikke får i seg næringsstoffer i det hele tatt og ingen gjør noe med det så svikter de som har omsorgen for dette barnet.
Jeg vet ikke om HI hadde poengtert enda da jeg tok OS-ordet i min penn første gang, at jenta spiser supert ellers. Isåfall hadde jeg ikke fått det med meg. Derfor tok jeg også forbehold om akkurat det.
Han er veldig kostholds-bevisst og trener mye. Jeg tror faktisk at han synes det er helt ok at man serverer "barnevennlig usunn mat" når barna er som hans datter. Men jeg tror ikke han ser hvor ille det egentlig er ettersom hun spiser forholdsvis normalt til frokost.
Jeg har også lagt merke til at hun er veldig blek og hun blir fort trøtt uten grunn. Moren er svært lite kostholdsbevisst. Hun er naturlig radmager og lever på norsk ferdgigmat og halvfabrikata- kosthold plusset på med endel sigaretter og kaffe.
Jeg har faktisk endel både venninner, bekjente og kolleger som oppriktig mener at det ikke er så viktig hva man spiser bare man spiser. Mange synes å tro at det er helt ok med ferdigmat og lettvinte løsninger bare man trener, ikke spiser for mye osv.
Jeg tok opp mat-problematikken i nyttårshelgen med kjæresten min. Han er enig i at vi må gjøre noen grep i form av kanskje med lett tvang få henne til å smake i hvert fall....
Nå har jeg ikke lest hele tråden, men kan dele mine erfaringer med barn som ikke liker ditt og datt. Vi hadde en som spiste pølser, pannekaker, og pasta uten saus. Ikke noe på. Han måtte sitte sammen med oss andre, og kunne velge om han ville spise/smake det som ble servert, men fikk ikke sin egen middag tilpasset sine ønsker. Det samme har vi gjort med et av mine egne barn, som på grunn av ulike forutsetninger "ikke liker ditt, og ikke liker datt".
Begge disse spiser stort sett det de får servert i dag. Er det noe de absolutt ikke spiser, javel så spiser de ikke. 13 åringen som skulle venne seg til sin stemors matlaging (Jeg kom inn i familien da han var 6) har fått bruke tid på dette, han er i dag en sprek ung mann med sunne aktiviteter. 19 åringen med sine utfordringer har etter flere års krig mot "sunn" mat spist sin mors svinestek uten å sukke. Noen ganger tar det tid, men de fleste voksne har et greit kosthold. Jeg har en 14 åring som definitivt ikke spiser grønnsaker, mens storebroren spiser absolutt alt. Og han var særledes kresen som barn.
Du må bare gi jenta tid, uten å føye henne alt for mye. Og som mange sier her, en dialog med barnets far er kjempeviktig så ikke dette blir din sorg og din kamp. Lykke til. Og det går helt sikkert bra.
