Sønnen min blir 17 i mars. Han sier at han ikke ønsker å begynne å øvelseskjøre ennå. Han har rett og slett ingen interesse av det, sier han. Han argumenterer med at han ikke vil trenger lappen når han fyller 18 fordi han mener busstilbudet der vi bor er bra nok for han pluss at han etter videregående ønsker å studere i Oslo, og da mener han at han ikke trenger bil.
Jeg har vært litt negativ til innstillingen hans og ment at det ligger latskap bak og at han bare har godt av å begynne å øvelseskjøre. Men jeg har selvsagt latt det være opp til han. Mannen min mener derimot at det er veldig bra at guttungen venter. Mannen min ble rimelig traumatisert av kjøreopplæringen sin, og orket ikke å kjøre bil på flere år etter at han fikk lappen. Han mener derfor at det er helt greit at guttungen venter til han har lyst selv. Dessuten mener han at for hvert år han venter, så blir han litt mer moden, og det er selvsagt ikke å forakte.
Sønnen min har planer om å flytte hjemmefra når han blir 18, så jeg er rimelig sikker på at valget hans ikke er basert på at "jammen, mamma kan alltids kjøre meg".
Hva synes dere andre? Bør ungdommen øvelseskjøre fra tidligst mulig av for å få mest mulig trening eller er det like greit at de venter til de har lyst selv? Jeg synes det er vanskelig å sette seg inn i at man IKKE har lyst til å ha lappen, for jeg var ungdom på bøgda, og det at jeg var nesten 19 før jeg fikk lappen (pga. utvekslingsår i USA) var nesten en skam.
Er det ikke like greit at han tar lappen når han har sjansen til å få råd til bil? Hvis ikke får han jo ikke praktisert kunnskapen, og da forsvinner den fort.
Ja, det er et poeng. Siden han sier han skal flytte hjemmefra når han fyller 18, så får han jo heller ikke tilgang til vår bil, så da blir jo det å ha lappen egentlig litt meningsløst.
Fra en som ventet: Ta den nå. Man trenger jo ikke kjøre bil selv om man har lappen? Jeg ventet til jeg ble 30, og det var ikke optimalt, jo lengre tid som gikk, jo vanskeligere var det å finne tid. Og kostnadene ble høyere siden jeg ikke lenger bodde hjemme (hadde ingen å øvelseskjøre med)
Jeg synes det virker fornuftig å vente med førerkortet, men når du sier at han ikke vil øvelseskjøre, mener du da med dere? Det er i tilfelle ikke så smart.
Hvorfor i alle dager skulle han ta lappen eller begynne å øvelseskjøre hvis han ikke vil? Gitt at han ikke mener at mamma skal fungerer som privatsjåfør.
Jeg hadde vært overlykkelig om jeg slapp å bekymre meg for at 18-åringen skulle kjøre seg i hjel i bil. Eller i alle fall om jeg slapp å bekymre seg for at hun gjorde det i min bil. :knegg:
Ja, jeg må innrømme at jeg er litt lettet over at jeg slipper å ligge søvnløs ved tanken på at han er ute og kjører. Men samtidig, hvis han ikke kjører selv, så vil han sikkert sitte på med noen andre som er nyoppkjørte, og DET er nesten enda verre. Men jeg tror han har litt vett. Han kjenner en fyr som kjører som et svin og som spiller ds mens han kjører, og han har sagt at han aldri vil sitte på med han igjen, så jeg håper det betyr at han er litt selektiv. Men læll. :skremt: Det er så skummelt med ungdom og bil, altså.
Jeg kjenner flere (også menn) som er godt voksne og lever godt uten førekort. Så jeg ser ingen grunn til at han skal måtte øvelseskjøre hvis han ikke ønsker det selv. Unge under 25 år er dessuten en større trafikkrisiko enn de som er over 25 år, så det er jo bare fint å holde ham utenfor trafikken så lenge som mulig.
Jeg er helt uenig. Det er ikke vits i å ta lappen uten å bruke den, kunnskapen forfaller raskt. Jeg tok lappen som 35-åring, rett og slett fordi jeg ikke trengte lappen før. Jeg mener at jeg er en mye bedre sjåfør nå, enn jeg hadde vært om jeg hadde tatt lappen som attenåring, og ikke kjørt på en tiårs tid. Selvsagt hadde jeg sluppet unna med mindre kostnader som 18-åring, men jeg syns ikke det er et argument. Jeg tjener penger nå, og har hatt råd til å betale. som 18/20/24/28-åring hadde jeg langt bedre ting å bruke pengene på.
Det er for øvrig helt vanlig at ungdom i Oslo-regionen venter med å ta lappen. På min kjøreskole i Oslo sentrum var den yngste 24, og de andre over 30.
Hvis han ikke vil, er det jo ikke noe poeng å den, og som Tallulah sier kan en klare seg veldig fint uten lappen veldig lenge. Jeg må likevel si at jeg angrer på at jeg ikke tok den mens jeg bodde hjemme og hadde fri tilgang på øvelseskjøring og sikkert hadde fått litt økonomisk bistand selv om jeg måtte ha betalt mesteparten selv. Nå er jeg 35, har en mann som heller ikke har lappen, og det blir dyrt for begge å ta den når vi ikke har fri tilgang på øvelseskjøring. På den andre siden, ingen av oss har direkte savnet å ha lappen før nå heller. Uansett, er han ikke motivert er han ikke det, og da er det bare å la være. Han klarer seg nok finfint uten. :)
Grunnen til at jeg kan ha virket litt stresse mht. dette, er at moren til en kamerat av sønnen min, sa at de sønnen hennes hadde stått opp tidlig på sekstenårsdagen for å øvelseskjøre og at trafikalt grunnkurs var i boks bare noen uker etter, og at de kjørte MASSE og at det var så stas og så viktig og så bla-di-bla. Så jeg følte nesten at sønnen min var både lat og sær som ikke ville kjøre, og jeg følte meg nesten som en dårlig mor som ikke tilrettela mer. Men denne kameraten har en bil som står og venter på han til han får lappen, da. Da er det vel kanskje mer fristende.
Ja, jeg ser den. For min del angret jeg skikkelig når jeg flyttet på landet, med to barn, og en (ukependlende) mann som heller ikke har lappen. Da hadde det vært greit om jeg hadde fått det unna tidligere for å si det sånn. Ikke så kult å ha glemt å kjøpe brød, kle på to sure unger og gå på butikken (halvtime hver vei) på kvelden da, nei. Spesiellt ikke når det hadde tatt ca 5 minutter med bil.
Tar man lappen og ikke bruker den på noen år går det jo likevel an å ta noen oppfrisknings-timer med kjørelærer når man kjøper bil.
Jeg tror det er lurt å være motivert. Selv tok jeg lappen da jeg var 21, når jeg var 18 hadde jeg ikke interessen. La han styre dette selv. Tror jeg rent statistisk ville vært sjeleglad om min 18 åring ville vente, særlig som gutt.
Min 17-åringen skal ta lappen når han er 18, om han vil eller ikke, og jeg betaler gladelig hele gildet :bor på bygda uten busstilbud og er lei av å være privatsjåfør:
De fleste jeg har hørt som ventet syntes det var vanskelig å finne tid, å ta seg råd, og en del kjørte aldri opp. Vi kommer til å motivere veldig til at de tar det i løpet av vgs, og legger opp til å betale det for dem (sparer for dem på bok). At man ikke har egen bil er egentlig ikke så veldig relevant. Man kan låne foreldrenes sin, og kjøre når man har mulighet, og vips en dag så står man der og behovet melder seg, og alt er i orden.
Personlig synes jeg kollektivtilbudet der vi bor, er virkelig ille, men om guttungen synes det er greit nok, så han om det. Dessuten så sier han jo at han skal flytte når han blir 18, så da regner jeg med at han flytter til Sandvika, og da er han i nærheten av alt han trenger. At jeg blir privatsjåfør er helt uaktuelt, og det tror jeg guttungen er smertelig klar over.
Jeg tok lappen som 36-åring og har ikke hatt behov for den før nå. :trebarnsmor:
Før det har jeg bodd sentralt og hatt det greit uten bil. (Mannen har hatt lappen, da, og vi har hatt bil siden 2003 eller var det 2004?)
Jeg er en mye bedre og tryggere sjåfør enn all verdens 18-årige gutter og det er helt klart en god idé å vente hvis han ikke har lyst. Gutter og de umodne frontallappene deres kan godt drøye bilkjøring så lenge som mulig, spør du meg.
Men da tror jeg ikke han er moden nok til å tenke at det kommer en dag da livet innbefatter flere enn han selv. Ikke alle trenger utdannelse, men de fleste gjør det. Det samme med sertifikat. Der bør vi voksne gå inn og legge til rette for og motivere ungdom slik at de kan møte livet med gode forutsetninger.
Til det hadde jeg trolig bare sett på henne og svart at jeg jammen var glad jeg hadde en miljøbevisst ungdom som visste å verdsette kollektivtransport.
For mange kommer en dag da man får partner og evt. barn, og da vil fort behovet melde seg for bil. Å ta sertifikat er dyrt, og å kombinere det med jobb og hjem kan være vanskelig. Alle tenker ikke sånn når de er 18. Å utsette kan fort bli til at det aldri skjer. Det er enklere å se for foreldre enn ungdom selv. Sertifikat er lurt, selv om du ikke er avhengig av det nå.
Jeg tror at dette kommer helt an på hvor man bor og hva man er vant til. Jeg er vokst opp i by og tok ikke sertifikat før jeg hadde to barn. Jeg trengte det ikke før da, og så ingen grunn til å bruke mye penger og tid på å skaffe meg en ferdighet som kunne ruste vekk fordi jeg ikke brukte den. Da jeg tok sertifikat var jeg motivert og glad for å ha det, og har brukt det flittig siden.
Jeg ville tatt det helt med ro og sier med de andre at det ikke er nødvendig å ha bekymringen for 18-åringen sin i trafikken.
Behovet for sertifikat er svært varierende, om det er et noenlunde kollektivtilbud tilgjengelig og det er det man er vant til, klarer man seg gjerne fint med det. Å begynne på kjøreopplæring uten å være motivert for det synes jeg virker underlig.
Selvsagt, de aller fleste er jo ikke fartsgalninger, jeg mente rent statistisk. Men jeg tror egentlig jeg vil tenke det om jentene også, jeg har alltid vært bekymret mor TM når det kommer til trafikk, uansett om de går eller har et fremkomstmiddel.
Det er da mange som velger å aldri kjøre opp, og de klarer seg da fint i livet de også. Man tar da ikke lappen for å glede/tilfredsstille andre, men fordi at man ser at dette er noe man trenger/ønsker selv.
Jeg vil bli overrasket om mine barn ikke velger å kjøre opp, for de er nærmest født i en bil, og har to bil- og kjøreglade foreldre, men det kunne ikke falt meg inn å tvinge dem til å kjøre opp om de ikke vil. Dette må de få velge selv.
Men da tar man jo bare lappen når man trenger den, da. Jeg tok motorsykkellappen for fire år siden, uten å ha sittet en eneste gang på motorsykkel før jeg begynte. Jeg trengte ikke flere timer enn det 18-åringer flest trenger når de kjører opp (faktisk tror jeg at jeg endte opp litt under snittet), og jeg hadde veldig mye bedre råd for fire år siden enn jeg hadde da jeg var tenåring. Jeg skjønner rett og slett ikke behovet for å ta lappen tidlig, hvis man ikke gjerne vil.
Og det er jo vanligvis ikke slik at man plutselig trenger lappen nå selv om man stifter familie.
For meg var det helt utenkelig å begynne med øvelseskjøring som 18-åring. Jeg har vokst opp i et bilfritt hjem, og trengte definitivt ikke bil som 18-åring. Jeg tok lappen som 26-åring, og da fikk jeg tilskudd av foreldrene mine til kjøretimer. Jeg var student på den tiden, så det var ganske greit å finne tid til kjøretimer.
Alle er vel ikke übermotivert for alt bestandig. Det kommer vel litt an på hvordan man motiverer og snakker om dette hjemme. Hvor selvsagt det er.
Men det er enklere å ta det før jobb og barn og lån og alt hoper seg opp.
Det meste er enklere da. Og så lenge man kjører i ny og ne i etterkant, så ruster ikke kompetansen. Kjørte selv opp da jeg ble 18, men fikk først egen bil da jeg var 25.
Men jeg ser så klart at en del her tenker veldig annerledes. Men sånn er det jo av og til. De jeg kjenner som ikke har lappen synes det er slitsomt å være avhengig av partner, og det er vanskelig å finne tid og råd å få tatt den når man er etablert. Alle bosetter seg ikke nødvendigvis i bykjernen, og alle jobber ikke nært hjemmet. Det er så mange faktorer som spiller inn, at jeg sterkt vil både motivere og legge til rette for at de kjører opp når de blir 18. Men så er det veldig selvsagt for meg slik jeg er vant med å bo.
Det er heller ikke noe økonomisk argument for at han bør ta lappen nå. Jeg hadde ikke betalt alt for han uansett, så jeg regner med at det blir enklere for han å spare opp penger til førerkort når han er litt eldre. Jeg kan jo like gjerne bistå litt økonomisk om fem år som jeg kan nå.
Jeg ser ikke den, altså. Økonomisk sett er det jo virkelig ikke noe enklere å ta lappen når man går på skole og kanskje bare har en skarve sommerjobb. Med mindre "pappa betaler" og det vil ikke skje i vårt tilfelle.
Det er sant nok, men hvis man planlegger lengre studier, vil man som regel ha muligheten i mange år fortsatt. Og hvis foreldrene har tenkt å bidra økonomisk, er det vel like greit om de gjør det mens man er student, som når man er 18-åring?
Det er vel ikke gitt. Jeg hadde knapt egen inntekt å snakke om da jeg var 18, og jeg hadde måttet jobbet masse og brukt lang tid for å finansiere lappen, skulle jeg betalt den selv. Hadde jeg ventet til jeg var 30 år (og fortsatt barnløs, kan jeg jo legge til), hadde jeg betalt hele klaset uten å blunke.
Og som jeg akkurat nevnte, tok jeg motorsykkellappen som småbarnsmor, helt uten at det var en økonomisk eller logistikkmessig utfordring.
Pøsj. Tiden det tar å ta lappen er ikke annet enn en prioritering. Jeg kjørte en gang i uka, og det var ikke akkurat noe som gikk voldsomt ut over livet vårt ellers gitt. Jeg har en helt middels lønn, og det gikk helt fint, så lenge jeg kuttet cafékaffe, restaurantbesøk og skoskjøp.
Om man MÅ ha lappen når man har familie og barn kommer helt an på livvstil og hvor man bor. Vi bor midt i Oslo, og eneste grunnen til at vi fikk oss bil var at det var for vanskelig å drasse det bakovervente setet med oss når vi skulle besøke folk på landet. Bilen vår står som regel ubrukt i ukesvis, vi bruker den kun om vi skal ut av Oslo, eller gjøre store innkjøp på IKEA og slikt. Mange av de vi kjenner bor i Oslo uten bil, og noen er medlem av bilkollektiv. Jeg syns ikke det har noe som helst med mangledne evne til å tenke fremomver å ikke ta lappen som 18-åring. Heller fornuft.
Hvis foreldre ønsker å investere i barnas fremtid ville jeg heller investert i en leilighet til dem.
Jeg er ganske enig med Dronningen. Det er vanskeligere å ta lappen når man blir eldre, og da tenker jeg ikke bare økonomisk, men først og fremst på å finne tid. Tar man den når man er student er det jo greit, men som student trenger man jo sjelden lappen, så da er det lett å prioritere andre ting. Så sitter man der da, med unger og full jobb, og skal finne tid til kjøretimer innimellom jobb og familien A/S. Det er ikke nødvendigvis lett altså. Bor man i Oslo er det nok rimelig greit å ta kjøretimer på kveldstid og i helgene, men det er ikke alle steder det er så lett, og det er ikke alle jobber man kan ta noen timer fri fra hver uke for å kjøre bil.
:nemlig: Vi kjøpte vår første bil da Frøkna var fem år gammel. Det er ingen regel som sier at man er avhengig av bil med en gang man setter barn til verden. (Og ja, jeg vet at mange er det, men det er ikke det samme som at alle er det.)
Jeg synes ellers det er litt festlig at så mange hevder knallhardt at det er så mye lettere å ta lappen ung, når alle som har stått frem i tråden og sagt at de har gjort det etter at de fikk familie, har skrevet at det ikke var noe problem.
Jeg hadde bil i et halvt års tid da eldstemann var to år. Etter det fikk vi ikke bil før han var syv. Og da var det ikke det at vi hadde barn som var argumentet for å skaffe oss bil, men det at hadde flyttet til et sted hvor vi følte oss nærmest invalidiserte uten bil.
:nemlig: Jeg har som sagt vokst opp uten bil, og vi var en hel haug med søsken! Vi ble vledig flinke til å sykle, og til å reise kollektivt med opptil flere buss- og t-banebytter, sågar alene fra ganske ung alder.
At det var vanskelig for deg gjør det jo ikke til noen allmenngyldig regel. Jeg sier det igjen: Jeg tok lappen midt i 30-åra, og syns ikke det var vanskeligere å finne tid og penger til det da, enn som 18-åring. Jeg ville heller ikke gjort det som student.
Min sønn er smart som tar lappen så lenge han bor hjemme, for da betaler mor og far. Jeg betaler lappen hans nå, ikke om 5 år. Da er det søsteren sin tur.
Det er jo det samme som å si "at det var lett for deg gjør det ikke til noen allmenngyldig regel". For meg var det ikke noe problem, rett og slett fordi jeg tok den mens jeg ikke jobbet, og hadde en veldig fleksibel kjørelærer. Men jeg har flere venninner som sliter med å finne tid innimellom jobb og full familie, og som angrer på at de ikke tok lappen når de var yngre.
Når det er sagt så mener jeg ikke at man skal tvinge 18-åringer som ikke vil ta lappen til å gjøre det, men vi har hvertfall planer om å tilrettelegge slik at de har den muligheten. Og vi kommer nok til å betale mesteparten for begge to, vi har egen lappen-sparekonto til hver av ungene.
Jeg har vokst opp i Oslo og hadde ikke bruk for bil eller sertifikat før jeg fikk familie, så jeg startet ikke på kjøreskole før jeg hadde passert tredve. Det var null problem for meg å kjøre opp og det var null problem for meg å ta teoriprøven. Jeg syns det er mye mer betryggende å ha voksne sjåfører ute på veiene - ikke glem at unge menn er overrepresenterte på ulykkesstatistikken. Så hvorfor i all verden skal man presse en ung gutt til å ta lappen når han ikke er interessert i det? :confused: Hvis han ikke har tenkt til å kjøre bil før han blir eldre likevel, så er det mye mer betryggende at han heller lærer seg det senere. Da vil han også være en bedre sjåfør, all den tid kunnskapen er fersk.
Jeg tok lappen etter min fire yngre søsken og før mitt yngste søsken. Foreldrene mine hjalp meg med lappen, slik de har hjulpet de andre. Faktorenes orden var heldigvis likegyldig.
Jeg tok det aller meste av lappen mens jeg var høygravid med nummer tre og det gikk greit, det altså.
Selv om søsknene mine har hatt lappen lenge og er mer erfarne på langkjøring og landevei enn jeg er, så er jeg glad jeg ventet og tok lappen i det bymiljøet jeg faktisk kjører i til hverdags. Min søster har feks fått full panikk i Oslo flere ganger, det blir for mange filer, for mange skilt, for mange trikkeskinner, enveiskjøringer og rundkjøringer for en fra landet. Det er virkelig stor forskjell på å ha alle kjøretimene i Bergen eller Oslo vs. et lite tettsted med en fartsdump, en rundkjøring og to-tre skilter. Der jeg kommer fra reiser de til Trondheim og har en dag med bykjøring. Jeg får ikke panikk på en lokal riksvei. :hehehe:
Jeg innrømmer gjerne at jeg er en pyse på glatten og at jeg som fersk sjåfør synes det er kjempeekkelt med speilhålke, bratte bakker og baby i bilen.
Sjekk ulykesstatistikken og prisene på bilforsikring til 18 år gamle gutter - det er en ubetinget fordel at han venter til han er klar - gjerne til godt over tyve. Min svoger har ikke lappen enda han - det går helt fint. Med to barn og alt.
For meg var det helt utenkelig å ikke ta lappen da jeg var 18. Jeg har aldri angret og har alltid vært en forsiktig og habil sjåfør. Som de fleste jeg kjenner. :stolt: Jeg har alltid sett på bilkjøring som allmennkunnskap, og ville tatt lappen da jeg var 18 uansett om jeg ikke hadde noen bil å kjøre.
Men hvis sønnen din ikke vil, Divine, så er vel det greit? Han kan da ta den når han syns det passer selv.
Ikke glem at hjernen ikke er ferdig utviklet før etter passerte tyve. Noe av det siste som kommer på plass er risikovurdering. Det skulle vel si sitt? Jeg fant forresten en artikkel om unge bilførere i Aftenposten.
Eg er oppvokst på bygda og tok lappen då eg var 19, pga dårlig kollektivtilbod i forb. med jobb. Gubbelille er bygutt og tok lappen for nokre år sidan, då var han rundt 30 og tok den i forbindelse med jobb. Ikkje noko helst problem å finne tid til køyretimer, ein time her og ein time der, han sitter glatt like lenge på do. (nesten)
Så lenge me har budd i nærleiken av eit greit kollektivtilbod, så går det heilt fint å ikkje ha lappen. Evt å ha lappen men ikkje bil. :)
Det er umulig å si hva som er best, som en universell regel. Jeg kjenner ingen som syns det har vært pes å ta den i voksen alder, men plenty som angrer på at de gjorde det som tenåringer uten behov eller tilgang på bil. Det er også vanskelig i ettertid å si hva som er best, all den tid man ikke kan velge to ganger, og erfare begge sider. Har man tilgang på bil, interesse og behov er det jo strålende å ta lappen som tenåring. Har man ingen av delene syns jeg det er ufornuftig.
Jeg synes det er utelukkende positiv at ungdom som ikke føler at de har lyst og behov for å ta lappen venter med det.
Jeg holder på å ta lappen nå, har passert tredve og har aldri følt at det har vært en ulempe å ikke ha den. Hverken med barn, skiftjobb eller nå som jeg bor litt lenger ut på bygda. Grunnen hvorfor jeg har begynt nå er at barna blir så store at de har begynt på aktiviteter etter skolen, og da er det praktisk å ha bil.
Denne tråden viser i alle fall med all tydelighet at det ikke finnes ett svar på dette, og da må de vel være helt greit å la ungdommene få velge dette selv.
Selv holder jeg på nå, og synes det er veldig stress og skulle virkelig virkelig ønske jeg hadde gjort det tidligere.. Dessuten hadde i hvert fall jeg bedre råd som student med deltidsjobb enn jeg har nå som nyetablert småbarnsmor. Plutselig var jeg i en situasjon der vi flyttet langt ut på landet (for å minske bokostnadene våre betraktelig), og da er det ganske kjipt å være avhengig av at mannen kjører meg eller bussen som går en gang i året. Da jeg var 18-20 hadde jeg aldri forestilt meg at jeg skulle flytte ut av byen, så derfor trengte jeg ikke førerkort. Ting forandrer seg, og det ser man ikke alltid når man er så ung.
Jeg var 40 og hadde to unger før jeg tok lappen. Det gikk så fint så. Har man et greit kollektivtilbud tilgjengelig, har man lite behov for bil, egentlig.
Jeg begynte på teorikurs(som det het dengangda i juratiden)da jeg var 17, fordi alle andre skulle. Tok kjøretimer også gjorde jeg, men hoppet av hele prosjektet etterhvert fordi det gikk opp for meg det enorme ansvaret man har som bilfører. Det var mange ungdomsbilulykker i lokalmiljøet den perioden og det satte nok en støkk i meg og fikk meg til å reflektere litt mer over det ansvaret man faktisk har når man setter seg til rattet.
Tok lappen som 23åring uten noe problem, så for meg var det helt ok å vente. Heldigvis hadde jeg foreldre som støttet meg i de vurderingene jeg la til grunn for å hoppe av kjøreopplæringen, selv om de hadde betalt for bortkastede både kurs og kjøretimer. Er glad jeg ventet jeg.
Jentene tok da de var 18, nå er det bare en av de som har sertifikatet i behold. Gutten min på 16 år har tatt trafikalt grunnkurs og øvelseskjører med sin far. Han er fast bestemt på å ta sertifikatet når han blir 18 år.
Om de vil ha eller ikke ha sertifikat, det er har jeg igrunnen ingen formening om. Opp til hva de selv ønsker.
Jentene fikk det av sin far i 18 årsgave, det samme regner jeg med gutten min får.
Jentene har egen bil, nå står den avskiltet i gården i påvente av at yngste datter skal kjøre opp igjen. Gutten min på 16 år har spart til egen bil i flere år og har en god slump penger på konto.
De får ikke låne min, det koster litt å ha utvidet forsikring, og det passer ikke helt om dagen.
Jeg synes det høres ut som han har tenkt gjennom dette godt, og da har han kommet fram til at det er fornuftig å vente med lappen. Synes det var en voksen avgjørelse.
Her i huset har det slett ikke vært et alternativ å ikke ta lappen. Hun har øvelseskjørt lenge, og begynner å bli en god sjåfør. Hun har også spart til bil. Hun skal ha sin første kjøretime i dag, og hun storgleder seg! Hun er dog litt sur på meg, siden jeg fikk henne så sent på året...
Jeg kjørte opp et halvt års tid før jeg fylte 20, og selv om "forsinkelsen" delvis skyldtes sykdom, så var det aldri aktuelt å ta så mye kjøreopplæring mens jeg gikk på videregående. Jeg måtte finansiere mesteparten av timene mine selv, og jeg hadde ikke klart å tjene nok ved siden av skolen. I alle fall ikke uten at det gikk ut over skolearbeidet. Etter avsluttet videregående jobbet jeg, tok opp fag og hadde nok fritid til at jeg hadde tid til å ta timer. Som lærer ser jeg en klar fordel med å vente; her jeg bor skal de i alle fall godt gjøres å få lagt alle timene til utenom skoletid. Det er til dels stort fravær blant tredjeklassingene på grunn av kjøreopplæring, og det påvirker innsatsen på skolen enten de tror det selv eller ikke. De som jobber mye ved siden av skolen kommer i alle fall ikke heldig ut.
Her jeg bor er man ganske avhengig av bil, så jeg er glad jeg tok det nokså tidlig. Det er unektelig veldig praktisk å kunne kjøre bil. Jeg synes allikevel de som påpeker at man bør holde kunnskapene ved like har et poeng. Det er først etter at man har kjørt opp at man virkelig skal lære seg å kjøre bil, så det blir en ekstra utfordring om man ikke får kjørt noe særlig før lenge etter oppkjøringen.
Her jeg bor er man også avhengig av å ha bil fordi kollektivtilbudet ikke er godt nok i det hele tatt om man har jobb og barn som skal i barnehage. Det er også ganske lang avstand til butikk, idrettshall ol.
De jeg kjenner som har familie og barn og ikke lappen har menn som kjører dem på jobb og rundt ellers når de har behov for det, og som tar seg av det meste av handling og fritidsaktiviteter for barna. Jeg hadde ikke orket å ha det så upraktisk i hverdagen at om mannen min skulle noe på ettermiddagen eller jobbe overtid eller noe, så hadde jeg hatt et himla slit med å få hentet i barnehagen og fraktet til håndballtrening og whatsnot.
Jeg kan ikke se noen grunn til at andre enn folk selv skal vurdere om de har nok behov for førerkort til at de skal ta jobben og kostnaden ved å skaffe seg det. Og om det blir færre attenårige sjåfører på veiene, så er da det bare en fordel?
Enig. Jeg kan ikke komme på en eneste god grunn til å presse en 18-åring til å ta lappen og vil bli glad hvis mine gutter ikke ser noen grunn til å stresse med det når de blir så gamle. Jeg tok lappen enkelt og greit på et halvt år da jeg var 37 og var gravid, og hadde aldri følt noe behov før det - på tross av at jeg hadde bodd usentralt og langt fra kollektivtransport i flere år. Var i god form (syklet masse), og hadde spart masse penger på å ikke kjøpe bensin, betale årsavgift, forsikring osv.
De av mine venner som ikke har lappen nå som et par og tredveåringer, er alle damer. Flere har ett eller flere barn, og kommer seg mye mindre ut enn de ville gjort med lappen. Jeg vil oppfordre spesielt datteren min til å ta lappen med en gang. Bil er frihet i en liten boks, det er flere yrkesmuligheter, og ikke noe å vente på mener jeg.
Jeg tror ikke normen er å kjøre opp slik det var tidligere, egentlig. Lillebroren min på 23 har ikke kjørt opp. han bodde svært sentralt i Trondheim før - og bor nå i Oslo. Han har ingen ønsker om å kjøre opp og han synes det er kult å ikke ha førerkort.
Flere av venninnene mine har heller ikke førerkort. Det er vel en greie for folk utenfor byene som trenger å kjøre opp når de er 18 tenker jeg.
Jeg ventet fordi jeg ikke var motivert og ikke helt så behovet. Jeg tok lappen som høygravid nærmere 30-åring. Det er et av de dumme valgene jeg har gjort, og jeg kommer til å forsøke å motivere ungene til å ta den tidlig i 20-årene om de ikke selv vil når de er 18.
Jeg er fra bygda, der er man handikappet hvis man ikke kan kjøre bil. Så jeg tok ekstra studielån når jeg gikk på vgs, for å ta førerkortet. Hatt egen bil siden jeg var nitten.
Sønnen min er fra samme sted, han tok traktorlappen da han var seksten, og kjørte opp til bil på attenårsdagen. Da hadde han hatt bil et halvt år, som han hadde mekket på sammen med faren.
Men jeg ser at barna til mine byvenner ikke nødvendigvis kjører opp når de er atten. De bor her kollektivtilbudet er bra, og trenger det ikke på samme måte som bygdeungdommen.
Dette tenkte jeg også på. Der jeg jobbet før er det vanlig med unge sommervikarer, og sjefen min sa han så en endring fra tidligere - før hadde alle som søkte jobb lappen, men de siste årene måtte de presisere i utlysningen at førerkort er nødvendig for jobben.
Så jeg ville nevnt for han at det kan være lurt av jobbmessige hensyn å ha førerkort, Divine. Og det gjelder ikke bare sjåførjobber, altså. Det fins andre typer jobber der man må ut på oppdrag for firmaet.
Det var i grunnen det jeg gikk inn i tråden igjen for å si også.
Jeg synes det er helt ok at man styrer selv om man har lyst på lappen eller ikke, men i den avgjørelsen, så kan det være lurt å ha med i betraktningen at det kan være en fordel å ha sertifikatet i en del jobber. (Og ikke minst det å komme seg til og fra jobber utenom den tiden kollektivtransporten går. Det er ikke kult å måtte bruke halve dagens lønning på å ta drosje til jobben fordi det ikke går buss feks.)
Det med å ha lappen ift. jobb tror jeg også har mye med bosted å gjøre, og typen jobber. Ikke i noen av mine sommerjobber, eller jobber i det hele tatt, har det vært nødvendig ned lappen.
Jeg synes man skal få velge selv, om man tenker over det å ikke bli en "byrde" for andre når det gjelder å bli kjørt hit og dit. Jeg skjønner ikke at noen frivillig vil være så hjelpesløse at de må kjøres hit og dit av andre. Er kollektivtilbudet tilstede er det jo noe annet. Jeg er imidlertid VELDIG glad for at jeg tok lappen som 19-åring. Og jeg er ikke enig i at kunnskapene forsvinner fort, jeg synes det er som å sykle. Jeg hadde ikke bil da jeg tok lappen men lånte mama sin av og til. Det kunne fort gå 3-4 måneder fra den ene gangen jeg kjørte til den andre de første årene. Ingen problem. Jeg bodde svært sentralt med tanke på busser og alt, men valgte å bli ferdig med det. Og når jeg ser hvor sinnssykt dyrt det er blitt i dag er jeg sjeleglad jeg tok den før. Det koster 700 kroner eller mer for EN kjøretime! :dåne:
Slik var det med jenta mi også. Hun vergret seg for hun gruet seg, men innerst inne visste jeg at hun hadde lyst.
Øvelsekjørte og fikk lappen da hun var 18, og hun har takket meg mange ganger for at jeg "tvang" henne.
Bla. annet argumenterte jeg med at hun fikk det nå, vi budsjetterte det inn og om hun ikke kom til å kjøre på 20 år så hadde hun det iallefall. Om hun senere ville kjøre så kunne hun lærekjøre med andre uten å betale en formue av egne penger.
Jeg syns det må være et ønske hos vedkommende attenåring, og ikke noe man MÅ. Ellers så syns jeg igrunnen ikke det er verken positivt eller negativt at noen ønsker å vente, folk er forskjellige og alle trenger ikke gjøre ting likt. Så det så.
Såklart. 18-åringer er tross alt myndige. (Og jeg synes ikke dette er noen god grunn til å gjøre avkommet arveløse heller, jmf mitt forslag i en annen tråd. :knegg: )
Nei jeg hører mange si det, men som nevnt før så kan noe være lurt med tanke på at man ikke vet hvordan framtida vil bli. Man vet verken hva man vil behøve, hvor man bosetter seg eller hvilken økonomi man får. Eksemplene i denne tråden har vært de som klarte dette fint, hadde økonomi til det, eller bosatte seg sentralt. Det blir som de som ikke velger høyere utdannelse etter vgs. Noen av dem klarer seg også helt fint. Men det anbefales jo likevel at man har en form for utdanning i dag, da ikke alle er like heldige. På noen områder kan det være lurt å ha noe i bakhånd.
Som foreldre kan man jo være tydelig der, spesielt hvis man i tillegg har tenkt å sponse dette til barna. Vi ser på det som så essensielt, at vi sparer penger til dette for dem. Vi vet det kan være vanskelig å ha råd til dette som ungdom, men da er på en måte et hinder borte når den tid kommer. På samme måte som vi skal støtte dem på skolen, og motivere til å velge en utdanning når den tid kommer.
Men hvis alt er overlatt til ungdommens selv, så ser jeg så klart at saken stiller seg annerledes. Hvis de må betale det selv, så blir så klart motivasjonen en annen. Det blir noe annet hvis dette er mer selvsagt, og man har støtte hjemmefra.
Nå er det ikke akkurat en treårig bachelor vi snakker om her, men kanskje 3-6 måneder. Jeg vil påstå at det er innenfor hva som er mulig å skaffe seg på et senere tidspunkt, om det blir nødvendig. Pengene er selvsagt et aspekt, om foreldrene mener at pengene fordunster om de ikke blir brukt på 18-årsdagen.
Jeg har aldri sett på det å ha førerkort som så essensielt at det er noe foreldre BØR sponse ungene med. Jeg fikk økonomisk hjelp av mamma til å ta lappen, men det var først etter at jeg hadde brukt HELE lønna mi fra sommerjobben på kjøretimer, og ikke hadde mer å ta av. Det synes jeg på en måte var fair. Jeg så, og ser på, det å ha førerkort som et gode, ikke en menneskerett eller en livsnødvendighet. Så jeg kommer ikke til å blakke meg totalt bare for at sønnen min skal ha førerkort, altså. Selv om det hadde vært utrolig viktig for han nå å ta kjøretimer, så hadde han måtte bidra en god del økonomisk selv.
Jeg fikk heller ikke penger til lappen, men jeg fikk leilighet som forskudd på arv. Dette var i en tid hvor prisene var helt på bunn, men det er jeg faren min evig takknemlig for. I en alder av 36 har jeg fremdeles ikke et rødt øre i boliglån, siden verdien økte så enormt på den leiligheten at jeg kunne selge og kjøpe min halvdel av den leiligheten vi har nå.
De tusenlappene jeg har brukt på lappen er ikke en investering som vokser i verdi på samme måte, og jeg håper jeg har samme mulighet til å gi mitt barn en liknende god start på voksenlivet.
I Oslo og andré store byer er det ikke unormalt å ha månedskort på kollektiv fremfor lappen. Min mor som bor midt i Oslo har aldri hatt lappen og hevder at hun aldri har hatt behov. Hun kan kjøre MYE taxi for de pengene hun ikke bruker på bil. Jeg kjører henne på IKEA o.l. ett par ganger i året. Jeg tok førerkort som 18 åring i Oslo, men brukte det ikke før jeg var 22 år. Da var jeg nok en noe usikker sjåfør.
Hva det er for noe? Da skal kanskje neste barn sponses, for eksempel?
Min 17-åring får lappen neste år. Han kommer til å få penger til hver kjøretime, vi kommer til å betale av familieøkonomien hver måned vi får lønn. Jeg kommer ikke til å sette pengene inn på en konto, det som ikke blir brukt på kjøretimer pr mpned blir brukt på AS Familien. Kjøretimer er svindyrt, og det er noe vi betaler kun fordi vi "må". Fordi vi er avhengig av bil der vi bor, fordi vi er lei av å kjøre på tre barn og fordi storebror kan avhjelpe kjøringen i familien når vi er tre som har lappen.
Om han vil vente med å ta lappen til han blir 22 år må han fint stille seg i kø bak søsteren. Da er det hennes tur og hvis han ikke benytter seg av anledningen nå når han har den, så får han vente til det blir hans tur igjen. Vi har ikke råd til å sponse to barn med lappen samtidig.
Men hvis han ønsker å vente, da, og samtidig ikke belemrer dere med å være sjåfører? Spiller det da noen rolle om pengene står på konto noen år? Jeg skjønner jo at dette blir mer et teoretisk spørsmål, all den tid det sikkert er vanskelig å være tenåring på bøgda uten lappen og uten å kreve at foreldrene kjører.
Jeg setter ikke pengene på konto til han, det er fullstendig uaktuelt. Jeg har ikke så mye penger og jeg sparer heller ikke for at han skal kunne ta lappen når det passer han. Om han ikke vil ta lappen neste år (men det vil han heldigvis), så blir pengene brukt til andre ting. Vi kommer til å forsake en del ting i familien for å ha råd til å sponse han, og vi er ikke villig til å forsake dersom vi ikke må. Vi er altså ikke villig til å spare til han på konto, i alle fall ikke nå når vi har mye annet å bruke pengene på.
jeg kjørte mye taxi under samme alibi når jeg bodde i Oslo. :knegg: og veldig godt å sette seg inn i en varm taxi, mens naboen stod og spadde frem bilen en kald vinterdag. Nå er jeg riktignok avhengig av lappen pga jobb.
Jeg har heller aldri hatt en jobb som direkte krevde lappen, og jeg tror det har hjulpet meg å holde meg rimelig slank, siden jeg syklet eller gikk dersom det ikke var busser som direkte korresponderte. Det er lett å bli lat og bedagelig når man har bil og ikke har gode treningsvaner, noe jeg ikke hadde før jeg ble nesten 30.
Jeg hadde overhodet ikke ventet at mine foreldre skulle hjelpe meg med så mye som en krone til lappen, gammel som jeg er, men jeg er takknemlig for at pengene ikke hadde fordunstet siden 1992. Jeg kommer heller ikke til å si til mine barn at dersom de ikke tar lappen som 18-åringer, så er sjansen oppbrukt. Jeg har ikke tenkt å hjelpe dem noe videre med lappen, men det spørs om min bløthjertede mann er enig.
Jeg forstår godt argumentet om at siden dere er avhengig av bil der dere bor, så må han ta lappen. Jeg hadde heller ikke giddet å kjøre ungdom som kunne hatt lappen rundt. Men om man er i en situasjon hvor man ikke trenger lappen, så skjønner jeg ikke helt at man ikke kan sette av de samme pengene ukentlig, og gi ham det senere.
Eg tok lappen då eg var 18 - og det var riktig for MEG. Jente fra landet. Eg skaffa meg ikkje bil, men fekk praktisert meir enn nok i studietida, då det var ein fordel med førarkort i jobbane eg tok ved sida av studiet (kunne også sitte på med kollegaer, men greit å få praktisert). Sånn fekk eg også brynt meg på bykjøring - gjekk nå greit det også til tross for litt panikk i starten. Det går over :D. Skaffa meg første bilen like før eg blei 30. Jobben eg har nå gjer krav om førarkort.
Det var MIN bakgrunn, men det treng ikkje vere det riktige for andre. Om 18-åringen ønsker å vente syns eg det må vere heilt i orden. MEN eg hadde pressa litt på for å få han ut i bilen på øvingskjøring med foreldre (det er vel fortsatt tillatt?). Det treng ikkje vere på vei. Sjølv øvingskjørte eg i eit år med min far - då kjørte han bilen til eit tomt industriområde (på kvelden), og så overtok eg rattet. Hugsar han la ut steinar her og der som eg skulle øve på å treffe med hjulet :knegg: Dette ga eit godt grunnlag! Mulig vil det i dykkar tilfelle vere lite aktuelt sidan han ikkje veit kor lenge det er til han ønsker å ta lappen?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
