Var hos veterinæren i dag med min kjære gamle Robin. Han hadde litt høye nyreverdier og må på andre medisiner som ikke tar så hart på nyrene. Mulig at han må begynne på spesialfor for nyreproblemer etter hvert.
Men mens vi nå var på et tettsted ville jeg benytte anledningen til å stikke innom dyrebutikken. Tok hundene med inn i handelshuset. Det var for kaldt til å la de ligge igjen i bilen. Men oppe i annen etasje var det kunn en Nille butikk, resten var tomme lokaler. Så vi gikk inn til nille, og spurte hvor det var blitt av dyrebutikken. Fikk vite at den var flyttet for et halvt år siden. Sånn var det. Er ikke ofte vi er der, så en er ikke alltid helt oppdatert. Men så ble vi nærmest omringet av flere damer som måtte hilse på de skjønne hundene. De var helt begeistret, og praten gikk selvsagt om hund.
Rart hvordan en hund kan få vilt fremmede til å snakke sammen som gamle skjente.
Men så gikk det fram at den ene skulle ha seg golden retiever fordi den var så barnevennelige. Ungene kunne krype over, dra i halen og gjøre praktisk talt hva som helst med en goldenretiever.
Jeg protesterte og sa at det har vel så mye å si om barnet er hundevennlig som om hunden er barnevennlig. Individuell erfaring er vesentlig. Og en kan ikke si at en hunderase barnevennlig. Har med opplæring å gjøre. og utnytter man en hunds vennlighet så vil man før eller siden finne grensen for hva hunden tålererer.
Fikk ikke mye medhold i det.
Jeg fortalte om min rottweiler som jeg hadde bundet utenfor en butikk og da jeg kom ut av butikken gikk det en smårolling som så vidt kunne gå bort til hunden mens moren stod å så på. Den lille tullen holdt rundt hundens hals. Mens rottweilern satt rolig og knurret.
Jeg fikk vekk ungen og da kvakk moren til og lurte på om den var farlig. Jeg mener at det har med oppdragelsen til folk at en skal vise respekt for fremmede hunder. Nei rottweilern var ikke farlig, men hun var uvant med barn, og likte ikke å få klem av fremmede mennesker. Og det skal og må respekteres.
Da var alle sammen enig med meg at de ikke ville ha latt sine unger gått bort til en rottweiler alene i band. Men derimot om det hadde vært en golden retiever eller labrador hadde de ikke syntes at det gjorde noe.
Jeg er så rysta. Selv om det er en golden eller labrador. Ingen vet hvilken erfaringer den hunden har gjort seg med barn. En kan ikke gå bort til noen hunder som står alene i band uansett rase.
Dessuten er det vel ferre hunder som er så høyt oppe på bite statestikken som nettopp golden reiever. Men nå ser jeg også hvorfor. Hvis folk tar for gitt at dem kan en gjøre hva som helst med fordi de er så snille så stakkers hunder.
Måtte bare få ut litt damp.
Jeg synes heller ikke at man skal la barn gjøre hva som helst med hunder, barn skal lære å respektere dyr. Og man skal ALDRI la et barn gjøre slik som du beskrev mot ditt dyr, fremmede dyr, og særøig de som er bundet og ikke har eier tilstede, er meget off limits. Man hilser ikke på en hund uten å ha spurt eier om det er greit, og tar slett ikke halen.
Vi har en hund som er meget barnevennlig. Hun har hatt to små barn rundt seg før hun kom til oss, og aksepterer egentlig alt, evt går hun sin vei. Knerten liker å ta halen hennes, men får alltid klar beskjed om at det ikke er lov.
En viktig årsak til at golden er så høyt på bitt-statistikken er ikke bare at folk tror de kan gjøre hva som helst med den, men også at det er så mange av dem, forresten. De er mye brukt som familiehunder, og er derfor rett og slett absolutt mer utsatt. vår hunderase, pincsher, kommer nok meget langt ned, rett og slett for det finnes jo nesten ingen av dem, så da er det ikke så mange de klarer å bite heller...
Å, dette er slike ting som virkelig kan tenne lunta i meg. Jeg har en golden retriever, snill som dagen er lang, men det VET JO IKKE FREMMEDE!!! (Jada .. )
Jeg blir så oppgitt. Min golden veier 35kg er kraftig og det er ikke så lenge siden jeg klarte å få bort hopping fra han. Så når man da har foreldre som lar barna sine storme bort til en fremmed hund, som i vårt tilfelle blir kjempeglad for litt oppmerksomhet, hopper opp på det vesle mennesket med full firsprang. Og hvordan ender det? Sinte foreldre, gråtende unger og meg selv som er superstressa, forbanna både på bikkje, unger og foreldre.
Uansett hunderase, så skal man lære barna sine at det ikke er tillatt å løpe bort til fremmende hunder. Man skal spørre om lov fra eier først!!!
Jeg er så veldig enig med deg, og jeg er bare glad for at min lille tulle ikke er alt for glad i fremmede hunder, jeg har på ingen måte tenkt å gjøre noe for å venne henne av med det.
Jeg tenker forøvrig at det nesten er enda skumlere med små hunder enn med store. Folk (voksne) har gjerne en viss respekt for større hunder, mens små sees på som ufarlige. I realiteten, og spesielt mot et barn, kan en liten hund være vel så farlig. Både fordi de voksne ikke beskytter på samme måten, og fordi en liten hund ofte ikke er like trygg som en større hun, og dermed lettere biter for å forsvare seg selv.
Jeg er enig med deg. Jeg synes ofte folk har lite respekt for fremmede hunder. Dermed hadde jeg heller ikke gått i fra hunden min utfor en butikk, for man vet aldri hvem som går bort til den.
Blir også forferdet over at noen i det hele tatt tør gå bort til fremmende hunder, voksne som barn. Jeg har alltid sagt til mine barn at man aldri skal røre fremmende hunder. Om eieren er med, kan de spørre om lov til å stryke/klappe. Dette er 9-åringen flink til. Om han møter noen med hund, sier han stort sett: "Så fin hund du har. Kan jeg klappe den?" Som regel får han det, og han og eieren snakker litt sammen mens han klapper/stryker. Jeg har også vært borti eiere som sier at hunden ikke er så glad i barn etter at vi har spurt, og da går vi selvfølgelig videre.
Det er vel ikke lov til å ha hunden utenfor butikken lenger heller, er det?
Mine unger får ikke lov til å gå bort til hunder, og de vet utmerket godt at selv hunder de kjenner kan reagere dersom de gjør uventede ting. Jeg er helt enig med deg.
En liten historie om dette:
Exbo og exsvigermor gikk tur med hennes dachs og vår shäfer (diger tispe på 40kg). De ble stadig stoppet av folk som spurte om de kunne hilse på dachsen, men ingen spurte om å klappe schäferen vår. I dette tilfellet var dachsen en skikkelig gammel grinebiter som fort kunne glefse og bite, mens shäferen var særdeles godt dressert og sosialisert og kunne godt bli klappet og kost masse med. Hun ville bare blitt lykkelig over litt ekstra kos.
Men det var jo som det er; små hunder er søte og snille, shäfere er slemme og de biter. :rolleyes:
Jeg er enig med deg i at man ikke skal gå uinvitert bort til andres hunder, sånt gjør man bare ikke. Jeg har hund selv, han er dessverre litt utrygg på folk han ikke kjenner, særlig barn, og jeg lar ham aldri hilse på unger med mindre han har en retrettmulighet. Det er noen ganger litt vanskelig når folk bare kaster seg over ham. Det oppstår ingen farlige situasjoner så lenge jeg er der, han har aldri bitt eller truet noen, bare gjemmer seg bak meg. Jeg får jo alltids forklart at han ikke vil hilse eller at han trenger tid på seg til å velge å hilse selv, men det hadde vært flott om folk ikke stormet bort til ham likevel.
Når det er sagt, så er det en annen ting man bare ikke gjør, og det er å gå fra hunder på offentlig sted uten tilsyn. Ideelt sett burde alle forstå at man lar andres hunder være i fred, men sånn er det jo ikke. Og man kan aldri stole hundre prosent på en hund. Aldri. Da må det være hundeeiers ansvar å alltid ha hunden under kontroll, slik at både folk og dyr slipper å havne i kjipe situasjoner.
Helt enig med deg.
Man går ikke bort til fremmede hunder uansett, aldri! Dette vet barna.
Men det største hundeproblemet vi har er at hunder uten bånd kommer bort til oss (friluftsområde på vei hjem fra barnehagen), og eieren er gjerne hundre meter unna og har ikke mulighet til å stoppe hunden sin umiddelbart... Det hjelper ikke at hunden "er så snill" og "vil bare hilse på" all den tid vi ikke er interessert i det. Hvordan er det med båndtvang egentlig? (Ja, litt på siden, men i en hundetråd tenkte jeg at det er sikkert noen som vet og kan svare.)
Det er normalt ikke båndtvang mellom 20. august og 1. april, men man skal ha kontroll over hunden om man slipper den. Vår får gå løs på turstier i skogen og slikt, men blir ropt inn på plass om vi møter noen og får gjerne bånd på også. Han får aldri gå så langt at han ikke kan komme på kort kommando, og slett ikke så langt at vi ikke ser ham. Hunder som svinser rundt og hilser på folk sånn på egen hånd, synes jeg ikke noe om. Eller, det er vel strengt tatt eierene jeg ikke synes stort om. :knegg:
Godt at det er flere som er enig her. Ble så frustrert over de hodningene. For ordens skyld så skjedde historien med rottweileren på tidelig 90 tallet. Da var det fortsatt lov å binde hunden utenfor butikker. Nå gjør jeg det ikke lenger, mest fordi jeg har har erfart at det ikke er noen god ide. Må ha hunden under oppsyn hele tiden. Men det jeg reagerte vel så mye på, var at grunnen til at de ville ha golden, var at den kunne barna gjøre hva de ville med. Synes det var et meget dårlig utgangspunkt for anskaffelse av en hund.
Jeg har en jente som ELSKER hunder mer enn noe. Hun vil helst kose med alle hunder hun ser, men vi har tidlig lært henne at hun ikke må røre eller gå bort til en hund uten å spørre eier først. Er ikke eier der, må hun enten vente til eier kommer eller gå forbi og beundre hunden på avstand.
Hun er av den oppfatning at Rottweilere er store kosebamser, fordi den ene rottweileren hun kjenner er akkurat det. Han vil bare rundslikke henne hver gang hun er der. :knegg: Men hun går ikke bort til han sånn helt uten videre heller.
Jeg syns ikke hunder bør stå alene uten oppsyn av eierne om det er en sjanse for at det kommer barn forbi. Eller voksne for den saks skyld. Selv er jeg livredd hunder og møter veldig ofte på hundeeiere som bestemt mener at jeg ikke bør være redd akkurat deres hund. Vi har sagt til vår relativt hundevante datter at hun aldri skal gå bort til fremmede hunder, og så lenge hun er åtte, så fungerer det greit. Mindre barn derimot, vil sikkert kunne gå bort uansett hva de har lært. Jeg kan levende se for meg min yngste datter vri seg ut av hånden min og løpe bort til nærmeste hun innen jeg rekker å stanse henne. Hun er bare 16 mnd. og veldig, veldig impulsiv. Og da syns jeg beskyttelsesplikten ligger hos hundeeieren siden hunden potensielt er en større fare for barnet enn vice verca.
Vi har som regel at om hunden ikke vil leke mer, men heller går bort, så skal barna la dem være fred. Dette gjelder ikke hos oss, siden vi ikke har hund. Men noen i nærmeste familie har, og det krevde mye tilvenning fra både hund og barn før de lærte seg hvordan de skulle samspille. Vi har aldri latt dem være alene sammen.
Jeg skjønner ikke at noen tør gå bort til fremmede hunder i bånd, langt mindre la ungene sine gå bort til dem. Og det er oftest feil type mennesker som gjør det også, de som ikke er dyrevante og skiller hunder i "snille" og "farlige" og som ikke kan lese dyret. Utgangspunktet må være at alle dyr kan bite, alle dyr kan bli redde. Men noen raser er jo enklere å få til for familier enn andre fordi de har et litt enklere lynne og passer familien. Jeg kunne aldri hatt en bordercollie for eksempel, den hadde blitt mannevond av kjedsomhet og mangel på mosjon.
Dyreeiere bør holde avstand når de går tur med hund av respekt for andre, og andre folk bør ha vett nok til å ikke gå bort til en bundet fremmed hund.
Det var virkelig interessant, jeg ante ikke at det var forbudt å la bundet hund stå uten tilsyn. Nå har ikke jeg hund, så jeg føler meg unnskyldt, men er dette allment kjent blant hundeeiere? :blånn:
§ 5. Forbud mot å gå fra bundet hund
****** Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.
Vel, statistisk biter Golden og Labrador flest barn - nettopp pga av folk tror slikt, at "man kan gjøre hva man vil med dem"
Vi har 6 bikkjer - små som rotter egentlig, men steike som dem KAN bite fra seg om de blir truet eller skikkelig redde. Brå og hardhente barn er absolutt ikke hundevennlig og jeg er glad for at Bolla mi er fantastisk med våre som hun ble født inn iflokken til mens hun har overmåtelig respekt for andre hunder og går aldri bort til fremmede hunder tross dens str.
Jeg blir alt for ofte sykelig provosert av hvor mye uvitenhet som florerer i samfunnet om hunder asså. Utrolig trist!
Jeg skjønner lite av sånne holdninger jeg. Det er da mitt ansvar som dyreeier og mitt alene, å sørge for at mine dyr ikke er til sjenanse/ulemp/fare for andre. Jeg kan ikke forvente at andre skal lære seg noe om min hobby:confused:
Joda. Det er et bra utgangspunkt. Men vi lever i et samfunn hvor det også er dyr. Ikke bare hunder. Hunder skal selvfølgelig ikke bindes der det ikke er lov, de skal gå i bånd, man skal vise hensyn. Men folk må kunne utvise litt vett og forstand også. Man går ikke inn i inhegningen til fremmede hester og så saksøker eieren fordi hesten sparket. Man oppsøker ikke en bundet hund og trenger den opp i et hjørne. Jeg synes selvfølgelig at en hund i utgangspunktet er eierens ansvar, men jeg synes ikke at folk er fritatt fra å bruke vett og forstand når det er dyr i nærheten heller.
Jo, men det går merkelig nok endel mennesker rundt og tenker at hvis en hund er "snill", kan man fint sende et barn bort til den når den står bundet i et hjørne. For så å kreve hunden avlivet hvis den skulle finne på å forsvare seg.
Folk er rare, og jeg synes nå mange hundeeiere er veldig rare de også. Når en unge er forsiktig og spør om lov til å klappe hunden så reagerer de veldig rart stort sett. Det normale ville jo være å si at det er flott at du spør først før du sier ja. I de fleste tilfeller blir et slikt spørsmål sett på som rart, det er en selvfølge at man ikke skal spørre.
Det er rare folk over alt. For meg er det selvsagt at en ikke går bort til en hund i bånd, men man skal vel heller ikke binde en hund der den kan bli "angrepet" av små barn og klappelystne heller.
Jeg husker den gangen Robin var 9 måneder skulle vi på lydighetskonkurranse med han. Jeg var alene med hunden, det var utstilling samme dag, så det var sjokka fult av hunder og folk. Jeg måtte til sekrteriatet for å få meg startnummer, og katalog, og der var det så proppa fult av folk, at jeg valgte å binde Robin litt vekk fra mengden, i et mer rolig sted. Robin var den gangen litt engstelig for fremmede, og likte ikke trengsler med folk, så det føltes riktig å ikke presse han inn i folkemengden slik.
Selv gikk bokrt til sekreteriatet. Man skulle jo tro at på et slikt sted så var det bare folk som hadde respekt for hunder.
Da jeg kom tilbake til hunden hang hunden i enden av båndet å prøvde å komme seg unna en mann og en unge.
Mannen prøvde å tvinge den gråtene ungen til å klappe på Robin. Og Robin prøvde etter beste evne å komme seg vekk fra de to.
Jeg var passe forbanna og spurte om hva han drev med. Jo datra var redd for hunder så hun måtte venne seg til å ta på hunder. Da jeg sa at den hunden viste med all mulig tydelighet at den ikke ville bli klappet. Og at det måtte de bare akseptere. Så hevdet han at han viste at den hunden var snill, for den var så lys og fin i pelsen.
Jeg fikk helt hakeslepp. Jo ja han hadde jo rett i at Robin var snil. Men det hadde jo ikke noe med hvilken farge han hadde på pelsen. Og tvinge noen som er redd for hunder til å ta på en hund, er jo heller ikke akkurat den rette pysologien. Nå kan man jo si at jeg ikke burde ha gått fra hunden. Men dette var i et område hvor jeg trodde de fleste hadde nok med egene hunder, og at folk i det miljøet burde vite å la en hund som stod bundet være i fred. I en lignende situasjon ville jeg nok nå bet en annen deltaker holde øye med hunden min når jeg forlot den. Det er alltid lett å være etterpåklok. Men nå forlater jeg ikke hundene uansett hvilket miljø det er snakk om.
Jo moralen er at man ikke skal gå fra hunden sin. Men hele historen er egentlig kommet litt over på et sidespor. For saken var jo en dame som ville ha seg en godlen reiever fordi barna kunne gjøre hva de ville med dem. Å skaffe seg en hund med det utgangspunktet er ikke en god ting.
Videre så synes jeg også at det er hårreisende at folk ikke kan la hunder være i fred. Selv om man går med hunden i band, på vei inn i en buss har jeg opplevd at et fremmed barn kaster seg over hunden bakfra for å gi den en klem. Hunden skavatt himmelhøyt og det skal ikke mye fantasi til at det skal lite til i en slik situasjon før en hund vil glefse, om den er aldri så snill.
Jeg mener at også foreldre må ha et ansvar, At det er like mye foreldres feil som hundeeir.
Ja, begge sider må ta ansvar, men jeg ser vel så mange uansvarlige hundeeiere, som hundeklappere. Jeg får inntrykk av at du mener hovedansvaret ligger på sistnevnte.
Ja i de situasjonene jeg har beskrevet mener jeg vel egentlig at det er klapperen som har det største ansvaret. Men i situasjoner hvor hunden er løs og selv oppsøker folk som ikke ønsker kontakt med hunden, så er det helt klart hundeførers feil. Så kommer vel mye ann på den enkelte situasjon. Men helt klart hundefører har ansvar for at hunden ikke på noen måte er til sjenanse for sine omgivelser.
Men selvasgt folk som kommer på hunden og fører bakfra og begynner å klappe på en intetanende hund. Mener jeg må selv være ansvrlig for sine handligner, eller foreldrene. Og når et voksent menneske prøver å tvinge et barn til å ta på en hund som prøver å komme seg unna, Vel ja hunden burde ikke vært bundet uten tilsyn. Selvsagt. Men personen som tvinger seg selv og bane inn på hunden mener jeg må selv ta en stor del av ansvaret.
Det synes jeg må være logisk. Men helt klart alt kommer ann på den enkelte situasjon. Men et delt ansvar synes jeg at det må være.
Nope. Om noe skjer, så er det aldri hundens feil. Om noe skjer, så kan det godt skyldes at hunden har forsvart seg mot noen den ikke kom seg unna. Men det er hundeeiers ansvar. Alltid.
I de situasjonene du beskriver, så mener jeg ansvaret er vel så mye på deg som faktisk går i fra hunden din uten tilsyn. Skylddeling. :knegg: Det er først og fremst deg som hundeeier som har ansvar for hunden din.
I de situasjonene Mazaro beskriver, så mener jeg ansvaret var hennes. At folk oppfører seg som brødhuer får så være. Man går ikke fra hunden sin uten tilsyn, særlig ikke der andre ferdes. Punktum. Det hjelper ikke om det var på nittitallet aldri så mye. I det man går fra en hund på et fremmed sted, så blir hunden det flokkmedlemmet med høyest rang tilstede. Det ansvaret skal ikke hunder ha. Ikke de trygge og snille heller.
Ja juridisk er det jo det. Men er ikke alltid det juridiske følger magefølelsen da. Hva en selv føler som er rett og riktig. Så var ikke det juridiske jeg tenkte på når jeg snakket om ansvar. For helt klart er det juridske så har alltid hundeeier ansvar uansett hva som skjer.
Om en inbrudstyv kommer bryter seg inn i huset og blir bitt av hunden, så kan han faktisk forlange hunden avlivet. Selv om man har advarsler på døren om at en har hund.. (Sjekka det opp med polititet en gang.)
Og Niobe og matilde, jeg beskriver jo også hendelser som ikke involverer at hunden er forlatt. ;)
Er det en formildende omstendighet? At du i enkelte situasjoner ikke har gått fra hunden..?
Jeg synes du virker sÅ veldig opprørt over andres uansvarlighet, uten å se ditt eget ansvar i disse situasjonene. Vel så opprørende som folks manglende respekt for fremmede hunder, er enkelte hundeeieres syn på både hund og hundehold som noe tilnærmet hellig.
Jeg er helt enig i at det er hundeeiers ansvar. Men for meg - vel så viktig - det er mitt ansvar som mamma å lære mine barn at de ALDRI går bort til en fremmed hund alene, spesielt ikke hunder som er fastbundet. Den snilleste hund kan på denne måten havne i forsvarsposisjon.
At det ikke er lov til å binde fast hunder utenfor butikken betyr ikke at det ikke kan forekomme og da ønsker jeg å føle meg trygg på at barna mine ikke går bort. De får ikke lov til å hilse på hunder hvis ikke eieren er der og sier det er OK.
Jeg er livredd store hunder (og jeg skiller på de som ser store og farlige ut og de som ser "milde" ut og små hunder føler jeg som null trussel). Vi har ei i nabolaget (selvfølgelig moren til en klassekamerat av sønnen) som konsekvent går uten bånd eller løst bånd så hunden kan snuse, hoppe og vimse rundt hvem som helst. Hun er også glad i å binde hunden rett ved siden av butikkinngangen der bikkja står å bjeffer mot alle som går inn, sånn ca halvmeteren fra. Jeg har da hjertet i halsen, evnt satt lenge i bilen en gang en stor rottweiler var bundet på samme måte. Løse hunder i skogen som kommer løpende mot deg gjør at jeg faktisk aldri kan gå tur eller skitur alene.
Jeg har selvfølgelig lært barna mine at man ALDRI går bort til fremmede hunder uten å ha spurt eieren først.
Ikke bare juridisk, nei. Også moralsk, og også på vegne av hunden. Jeg synes ikke man bør ha hund om man ikke forholder seg til hvordan de fungerer. De er flokkdyr. De følger en rangordning. Og en hund skal ikke trenge å være uten flokklederen sin. Det går som oftest bra om hund er trygg, men det kan man aldri vite.
Nå er det dessverre mange nek som har hund. Det er mange nek som hilser på hunder også. Jeg har tidligere, i en liknende diskusjon på forumet, forsvart en hund som angrep et barn ganske iherdig, så det er ikke sånn at jeg synes nekete folk som ikke kan lese hundeatferd er uten skyld. Men det er eierens ansvar. Det er også eierens ansvar å ikke bruke magefølelsen sin til å sette hund og folk i situasjoner de ikke kan mestre.
Nei men det er jo helt andre situasjoner. Snakker om mange forskjellige episoder her.
Som når folk kommer bakfra når en er på vei inn i en buss. Fokuset er på å ha pengene klare holde hunden tett intill seg så den ikke kommer til sjenase for noen. Så kommer fremmed person bakfra og nærmest kaster seg rundt halsen på hunden, så hunden kvepper og blir redd.
Hva om du og poden var på vei inn i en buss og et vilt fremmede mennesker hadde kastet seg om halsen til ungen din bafra og ville klappe og stryke banet. Det var jo en så søt unge. Barnet blir redd og vedkommende vil fortsette å klappe ungen. Ville ikke du og synes det var ubehagelig, og faktisk bli litt forbanna på vedkommende som tok seg friheter med ditt barn? Klart du har ansvar for barnet og barnets sikkerhet. Men man forventer likevel en viss oppførsel fra sine omgivelser.
Man reagerer kanskje anderledes når det er et barn det gjelder framfor en hund. Men situasjonen handlignen er jo identisk. Burde ikke også man få gå i fre med en hund også. Slik man kan forvente at man kan gå med et barn, uten at banret blir overfalt av begeistra folk som vil ta på ungen.
Og nei prøver ikke å avskrive ansvar. Har lært jeg. Lar aldri en hund være uten tilsyn. mer. Men Det hele denne historien egentlig dreide seg om var at jeg var sjokka over at noen kunne bestemme seg for å få en golden reierver fordi den kunne barna få lov å gjøre hva de ville med. frodi en golden reiver var så snill. Derfor ville de ha den hunderasen. De ville kjøpe seg en hund som ville få en framdid som en leke for ungen. Det var hele trådens begynnelse.
På dette forumet "eier" ikke trådstarteren tråden sin. Det hjelper ikke så veldig om din hensikt var å uttrykke sjokk over at noen mener Golden retrievere kan herjes mer med enn andre hunder, så lenge ingen andre har lyst til å kommentere det. Det er bare å venne seg til det. Vi er ganske greie likevel. :knegg:
Feil og ikke feil. Det juridiske ansvaret er hundeeierens, og kanskje det moralske også, men den som er teitest er definitivt faren som prøver å dytte en unge på en fremmed hund, altså!
Mine unger får ikke gå bort til hunder som står bundet fast, eller som ikke er i umiddelbar nærhet av eieren. Uansett rase.
Når det er sagt så er det definitivt forskjell fra rase til rase. Jeg har trent hunder i en årrekke, og selv om både Golden, Dachs og hva-har-du er godt representert i bittstatistikken så lyver denne. Den registrerer alle bitt- den gjør ikke forskjell på alvorlighetsgrad. Det er laget statistikk på det også, nemlig (jeg vet dog ikke om det finnes en norsk sådan) og når det gjelder livstruende og dødelige hundeangrep er Rottweilere, "kamphunder", Schäfere og Polarhunder absolutt overrepresentert, mens veldig mange raser er totalt fraværende.
Mine barn vet at det finnes hunderaser som de ikke får lov å røre- punktum, uansett.
Sjansen for å bli bitt av en Labrador som blir terget nok er god. Sjansen for å bli bitt i hjel er forsvinnende liten. Slik er det faktisk ikke med en Pitbull. Hundene er avlet opp til forskjellig formål som påvirker reaksjonen deres.
Biter en Lab riktig dør man før man får sukk for seg, så jeg må si jeg synes du er noget naiv. Og er du virkelig villig til å risikere det? er sjansen forsvinnende liten er den fremdeles til stede.
Jeg har også trenet mye hund, og har holdt både lydighetskurs, trikse og brukshund kurs. Og har hatt mye med mange forskjellige raser å gjøre.
Ja er også enig at man kan ikke dømme en hund ut fra hvilken rase den er. Den inividuelle erfaringen er viktig for det enkelte idivid.
Jeg har da ikke sagt at han ikke kan gjøre det? I statistikken siden 1975 i USA er det til og med registrert et dødelig angrep fra en Yorkshire Terrier, så det meste kan skje.
Likevel er statistikken veldig villedende. Noe av det mest irriterende er faktisk denne uvitende holdningen blant hundeeiere om at hunden nærmest er et blankt ark som kan være akkurat så farlig eller ufarlig som eieren selv vil, bare eieren er flink nok med den. Det er bullshit fra ende til annen.
Det er store forskjeller i hvordan en hund biter, og det har direkte sammenheng med hva han er blitt avlet opp til å gjøre gjennom mange (til dels hundrevis) år. De fleste hunder biter i gitte situasjoner. Ett bitt (som helt klart kan være ødeleggende og i allerverste fall fatalt) og så slipper de. En bullterrier f.eks. derimot biter ikke bare en gang. Den biter seg fast og rister byttet til det ikke rører seg lenger- og litt til. Det er det den skal og det er det den kommer til å gjøre. Det er klart det blir helt andre skader av det enn av en Labrador som biter i fra seg. Det er også klare forskjeller rasene seg imellom om hvor hundene biter seg fast. Enkelte går etter hals og ansikt, mens en mer ufarlig rase vil bite den kroppsdelen som er nærmest, noe som forklarer at de fleste bittskader opptrer på armene (som prøver å klappe hunden). En annen faktor er også jaktinstinkt, det er en grunn til at polarhunder har vært involvert i noen veldig stygge saker. Der det er en polarhund er det gjerne flere, og disse har en veldig stor jaktinstinkt som kan være farlig i visse situasjoner.
Jeg kommer aldri til å la barna mine være alene med en fremmed hund så lenge jeg har mulighet å unngå det, men hvis jeg måtte velge hadde jeg helt klart latt dem være med en Labrador eller en setter i stedet for en Rottweiler. Nettopp fordi statistikken er så klar som den er.
Jeg er enig at små barn aldri bør være alene med hverken fremmede hunder eller husets hunder.
Men å diskutere hvilken rase som kan gjøre størst skade ved bitt blir litt ... De fleste er vel enig i at det beste er å oppføre seg slik at ikke hunden føler at den må bite i det hele tatt.. Oppføre seg slik at alle parter er konfortabel. og ingen føler seg presset på noen måte.
Dessverre er det ikke alltid like lett å unngå (man vet strengt tatt aldri hva ungene kan finne på når de blir store at de kan gå ut alene)- så nr. 1 prioritet må være å lære barn hundevett. Men for meg hører det med å forklare barna litt mer om hvordan hunder fungerer, både generelt men også mer rasespesifisk. Slik at de skjønner hva som får hunder til å klikke og hvordan en evt. reaksjon kan se ut. Slik kan man også hjelpe å forebygge redsel for hunder blant barn.
Som en ikke hundeeiende mor til en hundegal 3-åring synes jeg enkelte hundeeiere ofte minner litt om eldre mennesker på bussen. De kan godt klage over at de aldri får sitte på bussen, men forbeholder seg retten til å bli fornærmet om noen faktisk reiser seg. "Jeg er da ikke såå gammel!"
Jeg har lært litt hundevett som voksen, etter å ha blitt kjent med en golden retriever i familien. Men det er skummelt å ha en treåring som løper bort til alle hunder, jeg forsøker etter beste evne å fortelle han at vi alltid skal snakke med eieren først, og at vi oppfører oss pent mot hundene. Samtidig spør jeg om lov til å hilse på dersom jeg ser at lillebror har lyst til å hilse på hunden. Vi aksepterer selvsagt at det ikke alltid passer så godt.
Jeg synes ikke det er uinteressant å diskutere dette. Det er en grunn til at jeg absolutt helst ikke vil gå forbi en amstaff, pitbull eller rottweiler på en trang sti uansett om den er i bånd eller ikke (antall kilo og muskler tilsier at det er rimelig vanskelig for et vanlig menneske å holde igjen en sånn type hund) mens det gjør meg absolutt ingenting å gå forbi en mindre en, f.eks "ovnsrør" eller noe, den kan jeg faktisk forsvare meg lettere mot mht fysikk.
Takk for tips, mazaro! Veldig greit å ha med seg, det kan være vanskelig å være bevisst seg selv når man kjenner redselen kommer med hjertebank og panikkslagen trang til å løpe tre mil for å komme unna, eller værre, hoppe uti veien. Jeg er klar over at jeg tidligere gjorde feilen med å stirre hunder direkte og dypt inn i øynene (vokst opp med katter) og det var helt tydelig noe som gjorde enkelte hunder veldig nervøse. Men nå er jeg bevisst på å se vekk, late som ingenting og oppføre meg normalt. Hundeskrekken går litt i bølger også, noen perioder er jeg ganske avslappet og i andre perioder helt skrekkslagen. Det kommer også an på hvor brått situasjonen kommer eller om jeg "aner" skummel hund med type oppførsel eller eier som jeg ser på lang avstand er utrygg for meg. Problemet er jo også at jeg er svært klar over at hunder "merker" at jeg er redd og det gjør reaksjonene mine værre noen ganger, helt ukontrollerbart. Mannen min mener jeg må gå på hundeskrekk-kurs, men har ikke klart å google noe håndfast, men kan se ut som psykolog og/eller hypnoseterapi er noe som er brukt til dette. Mannen min har jo veldig lyst på hund (vi har tenkt på Nova scotia duck tolling retriever), men pr nå kan jeg ikke se for meg at jeg klarer å gå tur med den alene mht å møte andre hunder som jeg ikke tør møte.
Det er faktisk mye man ikke vet om hunder før man får seg en. :rolleyes:
Ting man ikke har lagt merke til, eller i det hele tatt tenkt over før.
Vi har en jakthund. Den er jagegal, og den har stort ego. En unge på sparkesykkel som kommer brått på kan fint trigge jaktinstiktet. Jeg må ergo passe på og avverge. Jaktinstinktet er så stort og hun er såpass sterk at det er svært få som kan gå tur med henne, da vi ikke stoler på at de har nok kontroll.
Hunden er ikke agressiv mot mennesker i det hele tatt, men jeg har sett at hun kan nappe i klær, i en jagende form. Eksempel: meg selv på rattkjelke og hunden i bånd "etter". :rolleyes: Noen kan kanskje oppfatte dette som biting? En jakthund av denne rasen vil også nappe i et bytte, men sletts ikke tygge på det.
Folk blir redd bjeffing. Jeg har noen venninner som er enten skeptisk eller r e d d. De blir helt satt ut når de hører spetakkelet til bikkja når de ringer på (liten hund - mye lyd). Når de ser hvor kontroll jeg har og hvor utrolig kjedelig den bikkja egentlig er = ligger foran peisen, så går det jo veldig fint.
Vi har to unger. De har lært mye av å se hvordan en hund reagerer. Bikkja er med på alt mulig av kosing og "styr", men av og til trekker hun seg jo unna og da må ungene skjønne at hunden må få være i fred.
Hunden vår som jo er en litt krevende sak (naboen har en elskelig liten Cavalier som må være drømmehunden) er veldig tålmodig med besøkende unger, men jeg ser at unger som er hundevant gjør hunden vår tryggere på de fort.
Vanligvis er hunden vår kjedelig og normal altså, men instinkter til hunder må man ikke glemme og vi som har hunder med mye instinkter ser dette kanskje godt. Å møte en annen hund som vår ikke liker (ikke spør hvorfor) kan fort føre til en del spetakkel og noe som ser ut som aggresjon for andre.
Jeg har en boxer. Han er to år gammel, og derfor en unghund i ordets verste forstand. Stor, sterk og muskuløs som bare pokker'n, men med hjernen til en valp rusa på koffein.
Min boxer er veldig godt vant til mine barn, og mine barn er veldig godt vant til min boxer. Om andre barn spør om å få hilse, får de som oftest det hvis vi ikke har en "øve på å gå rett frem uten å bry seg om noe"-dag. Derimot blir bikkja holdt fast på bakkenivå, de blir informert om riktig hilsemetode, og om de (både voksne og barn, that is) ikke oppfører som jeg sier de skal er hilseseansen historie.
Å binde hunden utenfor butikk eller lignende har skjedd to ganger, (det hadde sine grunner og er definitivt ikke noe jeg ønsker å gjøre, men shit happens), og da sånn at det ikke er noe problemer med å komme seg forbi hunden uten å være i nærheten av ham.
Hans oppførsel er mitt ansvar, og da er det også mitt ansvar å sørge for at de som vil slippe å ha noe med en tasmansk djevel av en røytende sjarmklump å gjøre skal få slippe det, og at de som hilser på ham uten å vite hvordan to år gamle boxere ter seg både blir advart og får instruksjoner.
De eneste gangene jeg tillater meg å bli irritert på omverdenen i forhold til bikkja er når foreldre sier til barnet "ja, bare løp bort til hunden" uten å sjekke med meg først, (det ender konsekvent i et "nei, ikke nå" fra min side), eller når ukjente folk dytter borti bikkja og begynner å dille med ham uten å avklare at det er greit.
Å tro at noen som helst hund er 100 % barnesikker er naivt, men man har jo etterhvert muligheten for en educated guess så lenge det ikke er noen ukjente faktorer i bildet. Samtidig er det da også en kjensgjerning at man selvfølgelig er klar over at raser er avlet frem med forskjellig formål. Min hund er en fremavlet vakthund/kamphund/krigshund, og det legger klare rammer for hvordan han må behandles. En jakthund er en helt annen deal, og veskehunder aner jeg helt ikke hva egentlig er ment for.
Og ja, verden hadde vært så mye bedre uten alle de domme folka.
Med veskehund, så mener du sikkert en liten hun, f.eks. en chihuahua? Skulle ønske folk sluttet å kalle det veskehund, for de fleste oppdrar chien sin på samme måte som andre oppdrar sine hunderaser.
Men siden du ikke vet helt hva de er ment for, så kan jeg opplyse om at chihuahua kommer opprinnelig fra Mexico, og de ble brukt til vakthunder.
Mine unger har fått klart beskjed om man skal ikke gå bort til hunder som er bundet, så lenge man ikke kjenner hunden fra før og vet hvordan den reagerer på det.
Er eieren i nærheten kan man selvsagt spørre om man kan gå og hilse på.
De er også opplært i at rase har lite å si.
(selv om mitt inntrykk er at små "rottebikkjer" biter mer)
Ah...Pinscher.....det er det jammen ikke mange som har :love2:. Vi har også en på snart 8 år, ganske så sær men snill som dagen er lang. Black & Tan hannhund.
Også har vi en liten krutttønne av en Dverg Pinscher. Ungene her i huset kan gjøre akkurat som de vil med hundene, men kan si fra (med væremåte) at de ikke liker at andre unger blir for ivrige. Bortsett fra niesen min på snart 2 år, hun er visst veldig akseptert. Men uansett, jeg stoler aldri 100% på en hund og barn, en vakker dag kan hundens tålmodighet ta slutt...
Jeg visste faktisk ikke at det ikke lenger var lov til å binde hund utenfor butikk jeg da..:o Men det har aldri vært noe tema heller. Hva om noen finner på at de skal erte/plage hunden ?? Og hunden forsvarer seg ?? Vi vet jo alle hvem som da får skylden for han klarer jo ikke å fortelle hva som egentlig skjedde. Naboungene synes det var veldig stas å erte hundene en sommer (som sto i luftegård), og da fikk jeg forklart dem at slik kunne de ikke gjøre fordi hunden kunne bli sint på dem. Mine unger er også begge oppdratt med at man ALDRI går bort til en fremmed hund uten å spørre eieren om de får lov å klappe den først.
Minstejenta har hatt to venninner som var veldig redde for hunder da vi flyttet inn her for 2 1/2 år siden. Men etter flere besøk og rolig tilnærming av hundene og etter også ha vist dem hvordan man skal hilse på hundene, så er det ikke noe problem lenger. Hundene lkan nå gå rundt bena til jentene uten noe som helst problem.
Burde vært obligatorisk at alle unger lærte seg at man ikke går bort til fremmede hunder, kommer inn bakfra på hunden og begynner å klappe ham osv...
Å så bra at innlegget var til hjelp Lykken. Jeg fjernet det igjen, for tenkte at det ville kanskje bli oppfattet feil. Godt at du så hva jeg mente å si. Jeg vet hvordan det er å ha panikkangst for noe. Er selv hysterisk når det gjelder edderkopper. Holdt faktisk på å falle ned når jeg klartret i fjelle en gang, fordi det var en edderkopp der. Men har siden lest mye om edderkopper og besøkt en som har de krypa som kjæledyr. Og nå takler jeg dem mye bedre.
Jeg vil anbefale deg å stikke innom biblioteket og låen bøker om hundens språk. Slik at du lettere kan lese hunder du møter.
Videre kan jeg fortelle at i mitt nærområde bor en dame som var veldig redd for hund, henes datter arvet redselen fra moren. og de nærmest gråt da vi passerte dem. Jeg inviterte dem opp til meg, slik at vi kunne snakke litt hund. Først ville de ikke. Men senere ringte moren meg og sa hun ville komme like vel. Jeg hadde selvsagt hundene i et annet rom. mens jeg snakket litt om hund. Så tok jeg den ene hunden inn i rommet i band. De syntes det var ubehagelig så vi endret taktikk og jeg tok hunden i badekarret og lot dem være med å bade hunden. Det gikk faktisk bedre. Så var de med å fønte hunden. Da ligger hunden som død på stellebordet, og halvsover og de var med å børstet og fønte til hunden var tørr. Det tar en del timer kan jeg love. Og når vi tok hunden ned fra bordet var de langt mindre redd. Nå kan vi passere hverandre normalt når vi møtes ute. Og vi kan faktisk stoppe litt og slå av en prat. Jeg kan ikke se på dem lenger at de er redd, Med mindre hundene mine blir litt for ivirge. Da stinver de litt til.
Poenget med å fortelle dette, er at jeg har tro på at om du leser en del om hund og hundeatferd, hundens språk. Og besøker noen som har en rolig snill hund. Fortell om problemet ditt. Og sørg for at de forstår, og ikke tvinger hunden på deg, og du går ikke lenger enn du føler at du kan takle det. Burk tiden til hjelp. Så er den angsten noe man kan få langt mer under kontroll. For selv om der skal eller ikke skal ha hund, så vil en møte på hunder i hverdagen, og det vil være så mye hyggeligere å gå når man slipper å føle på angsten hele tiden.
Dette syns jeg faktisk er et godt poeng! Jeg er ikke videre redd hunder, bortsett fra de gangene jeg faktisk har blitt angrepet (har skjedd, ja), eller hunder uten kontroll oppfører seg ekstremt aggressivt.
Men jeg føler meg ikke helt trygg på hunder jeg ikke kjenner (ref opplevelsene nevnt over så er jo ikke det så rart), jeg syns de er kompliserte å forholde seg til, jeg husker ikke helt hva som er riktig å gjøre, og det er bare kronglete og ukomfortabelt. Så jeg vil helst slippe. Rett og slett. Altså, ikke at jeg aldri vil treffe hunder, men jeg vil ikke ha dem i beina når jeg jogger, jeg vil ikke ha dem inn i hagen min, jeg vil ikke måtte snike meg forbi dem for å komme meg inn på butikken.
Det første der skjer i snitt en gang hver gang jeg er på joggetur. Løse hunder som syns det er gøy å løpe om kapp med meg, svinser i beina mine eller lukter meg i skrittet. :gal: Det er ikke FARLIG - og eierne syns tydeligvis bare det er sjarmerende. Og når jeg bare skvetter til med en lyd (jeg har musikk på øret og skvetter noe innmari når det plutselig bykser frem en bikkje foran meg, bjeffer og begynner å snuse og nappe) så virker det som om de vil ha et slags jovialt utkomme av det. At jeg skal smile og le litt og at dette skal være greit. Men det gidder jeg altså ikke. Jeg løper videre, så får de bare syns jeg er ujovial og kjip. :nemlig:
Jeg oppfattet det ihvertfall ikke feil. :)
Jeg er helt med på at jeg vil ha veldig god nytte av å lære med mer om hundeatferd og språk, siden jeg alltid har hatt katter er det litt "gresk" for meg, selv om mannen min har forklart litt. Og jeg har etterhvert lært meg mer om hvordan jeg selv skal oppføre meg. Jeg har også vært trygg på hunder jeg har blitt kjent med, naboen hadde en golden som jeg til dels var trygg på og en venninne hadde faktisk en veldig stor mastiff som jeg var livredd i begynnelsen, men som jeg lærte å kjenne og være rolig med. Men når hun fikk en ny unghund turde jeg ikke ha den i samme rom som meg. Dog hjelper det ikke så mye i møte med fremmede hunder at jeg er trygg på enkelte hunder jeg kjenner, fordi det er spesielt eierne og nye hunder jeg blir redd fordi jeg ikke kan vite om de er til å stole på. Det hemmer meg såpass i hverdagen (går omveier, hele tiden på utkikk, ikke alene i skogen til fots eller ski, panikk når jeg ser stor hund på lang avstand og leter febrilsk etter utveier, kan ikke flytte til område med visse typer hund i gata).
Det vel ikke lov å gå fra hunden utenfor feks butikken lenger.
Ellers ville jeg aldri selv, eller latt min barn, klappe en ukjent og enslig hund. Dersom vi treffer på noen som openlyst "viser fram" hunden sin, slik at den fanger barnas oppmerksomhet, spør jeg alltid eiger først om dem kan komme bort til hunden/klappe den. Synes jeg siuasjonen ikke tillisier det, så går vi videre.
Det er sjelden det har hendt at vi har stoppet opp da. Mine barn er veldig glade i dyr, men vet at man ikke skal gå bort til fremmede hunder.
Huff, synes dette høres ille ut. Nå bare lar jeg tankene fly litt, så dette er sikkert ikke så gjennomtenkt. Men har du vurdert å møte opp på en lydighets konkurranse, som tilskuer altså. Ta en titt innom en utstilling. Alle hunder på slike stevner skal holdes i band, hele tiden, Med unntak av hundene i lydighetsringen, men de skal holdes under kontroll hele tiden. Tror at mye positiv erfaring vil være bra. Skulle ønske jeg kunne ha hjupet på noen måte. For jeg ser absolutt hvor vanskelig livet ditt må være.
Lykken, der jeg bor er det mange som er redd for hunder, av ymse årsaker. Som eier av en av de som ser skumle ut er det ikke alltid like lett å vite hvordan man skal forholde seg til det, om de helst vil at jeg skal stoppe og vente i veikanten, snu og gå en annen vei og så videre. Har du noen innspill? Det jeg gjør stort sett når jeg ser at noen er veldig skeptiske er å holde ham i veldig kort lenke, sånn at han går helt inntil meg, og gå over på andre siden av veien. Jeg er litt redd for at de da tror enda mer at han er farlig? :gruble:
... og det hender at noen sier "jeg er redd, kan du holde ham helt stille?", og det synes jeg er en ordentlig fin ting, da er det i hvert fall ikke mulig å misforstå hvordan de helst vil at jeg skal forholde meg.
Noe sier meg at det ikke er allment kjent her i hvertfall. Jeg ser til stadighet at det er hunder bundet, uten tilsyn, utenfor inngangsdøra til nærbutikken vår.
Nå er heldigvis ikke jeg redd hunder, og jeg jobber hardt for å prente inn i Guttungen, som er altfor glad i disse dyrene, at han aldri må gå bort til en hund uten først å ha spurt eieren om lov. Han har begynt å forstå dette nå, heldigvis.
Likevel, jeg syns det er en uting at folk lar hundene stå slik utenfor butikken vår. Jeg kjenner fler som har en virkelig fobi mot hunder, og de sliter med å komme seg inn på butikken, da de syns det er en mare å måtte gå forbi disse hundene. :mumle:
Jeg er sikkert ikke den rette til å svare her, men gjør nå et forsøk like vel.
Når jeg treffer folk som jeg på avstand ser er redd for mine hunder, så får jeg dem alltid i band, Ja uansett når det en skjelden gang dukker opp et menneske så tar jeg dem i band. (Er ikke akkurat folksomt her.). Om jeg ser personen er redd eller usikker på hundene, pleier jeg å slippe en neve med godbiter på baken i terrenget vekk fra der vedkommende må passere. Slik fokuserer hundene ned mot bakken og ikke mot personen som er redd. Jeg antar at det må være lettere å gå forbi en hund som snuser i bakken, enn en som ser på en.
Min mann mener jo altså at løsningen er å skaffe egen hund, for da vil jeg skjønne at det ikke er noe å være redd for. :knegg: Og jeg har sagt at da vil jeg ha en novia scotia som ser snill ut og passe størrelse. Det kan faktisk hende det ville hjulpet.
Uansett, jeg har evnen til å bli kjent og trygg på hunder, det har jeg gjort før og jeg kan også se for meg at lydighetstrening-konkurranse etc ville vært nyttig ift å forstå hundeatferd og hundehold. Men jeg er vel der at jeg skulle ønske verden besto av kun ansvarlige hundeiere og ikke kamphunder. Så tryggheten og roen kan variere litt med sinnstilstand, men samtidig vet jeg at selv om naboen eller tusen andre er supre eiere med lydige hunder så vil jeg sannsynlig nå og da kunne møte på en dust som synes det er kjempemoro med en kamphund som ikke er oppdratt riktig løs uten bånd og gliser når noen blir redde. Og jeg vet aldri når det øyeblikket er. Og alle som synes det er fint å slippe de løse i skogen, jeg vil bare helst slippe å møte sånt, men det er utopi. Hvis jeg f.eks møter en med hund ute på gaten så ser jeg på lang avstand om dette er en eier jeg kan stole på. Mange er flinke til å vise tydelig signal på å trekke hunden tett inntil seg, ha den stramt i bånd eller du ser bare at de er veldig obs på andres signaler på hunden. Det er helt topp for min del, da slapper jeg umiddelbart bedre av. Men det er vel ingen tvil om at jeg bør få ut fingeren og gjøre noe aktivt for å kurere hundeskrekken. Men som alle med fobi, man ser egentlig for seg inni hodet at dette vil aldri bli bra og at man egentlig har liten lyst til å face frykten. Litt sånn som hun med flyskrekk som syntes det var supert og topp med flyskrekk-kurs, men uttalte samtidig at de kunne bare glemme at hun skulle avslutte med en flytur! :glise: Jeg spurte jo mannen min seriøst for noen år siden om de ville hive meg inn i en hundegård med pitbuller for å kurere skrekken på et sånt fobikurs. Hehe!
Å, jeg får helt vondt av alle de vakre, flotte, smarte golden retrieverne som det er overavla på og som går som litt glorifiserte sofaputer rundt om altså. Når man ser en retriever in action i felt, når de henter, bærer, søker og gjør det de er avlet opp til å gjøre er de så fantastisk flotte :hjerter:
(så jeg prøver selvsagt å oppdra enhver retrievereier jeg møter på til å gå på kurs, komme seg ut med et arsenal skinnvotter eller leker eller hva man nå vil bruke til trening, og la bikkja få slite seg ut litt mentalt og ikke bare tusle på tur en halvtime hver dag. Med det resultat at jeg nå har to låneretrievere jeg tar ut og koser meg med :D )
Men nok om det - når altså folk skaffer seg hund, understimulerer dem, og så forventer at de skal oppføre seg nesten uten trening og at de skal kunne gå løs bare fordi de er "snille" så er det jo nødt til å bli trøbbel innimellom. Koblet med foreldre som tror de fleste hunder er snille bare de ser snille ut, vel. Ikke bra.
Selv har jeg hatt to flat-coatede retrievere. To vidt forskjellige hunder - den ene stoisk rolig og til å stole 100% på men uintressert i folk andre enn meg, den andre lettere ADHD, vemete og utrolig menneskeglad, begge godt trent og lydige - allikevel ville jeg ikke latt barn hilse på dem :vetikke: For hund nr 1 for hundens del, for hund nr 2 pga det stakkars barnet som ville blitt rundslikket og "ihjelelsket".
Som jeg savner å ha hund :sukk:
Nemlig. Jeg er ikke redd for hunder som ikke er åpenbart aggressive og kan synes det er hyggelig å klappe dem og sånt. Hadde jeg bodd på landet hadde jeg muligens anskaffet meg hund.
Men nå er jeg gift med en pelsdyrallergiker. Det vil si at det mange ganger passer ekstremt dårlig å få hundehår på klærne mine. Det er slett ikke alltid jeg har tid/lyst/mulighet til å kle av meg i gangen hjemme, sette på egen klesvask og ta en dusj før jeg går videre inn i huset.
For å svare Maverick helt spesfikt også, så er det å holde hunden tett/ganske stramt i bånd veldig fint. Hvis jeg ser at eieren lar hunden gå med mange meter slakk line, så kan jeg ikke vite om den strammes inn når jeg nærmer meg. Det å kunne gå over gaten hvis man ser tydelig at folk helst ikke vil møte hunden er en god ting, synes jeg. Og generelt synes jeg at jeg kan lese kroppspråk på eieren (og hunden) og dette er en situasjon som det er god kontroll på, altså at hunden virker rolig og helst uinteressert samtidig som jeg ser eieren er "med" og ikke vimser med alt mulig annet. Jeg møter noen ganger en dame med en rottweiler i slapt metervis bånd mens hun holder en liten unge i hånden og triller barnevogn og poser samtidig. Jeg føler jo at hun kanskje da ikke har muligheten til å hente inn hunden hvis den skulle slite seg, selv om hun sikkert selv føler seg veldig trygg på at hunden ikke gjør det.
Mitt største problem som hundeeiger og hundelufter er ofte foreldre faktisk, som kjem springande bort med sine håpefulle og dytter dei opp i bikkja medan dei høglytt snakkar om kor snill min hund er.
Det tok ei stund før eg innsåg at folk faktisk -er- så teite(/lite vant med dyr), og med ein litt utrygg større hund av type "skummel" så kunne det ha gått ille. Eg vart såpass utrygg av sånne opplevelser at me unngikk heilt å gå dit sånne situasjoner kunne oppstå.
Men narkomane er verst. Setter seg på huk og bjeffer, og stirrer den inn i augene. Til og med bikkja eg har no, som ignorerer mest alt som skjer blandt tobeinte, blir litt usikker.
Det som er ulempen med å ta hunden stramt i bånd når man passerer noen er at hunden da skjønner at det er noe merkelig i gjære og dermed blir enda mer interessert. Noe Ansvarlige Hundeeiere selvsagt tar høyde for og øver på. :nemlig:
That depends. Om bikkja mi aldri hadde gått på kort lenke hadde han selvfølgelig stressa, men en del av sosialiseringsprosessen er jo også å lære å oppføre seg i settinger hvor det er plenty av mennesker rundt, og da mener jeg kort lenke er den letteste måten å ta hensyn til andre på. Ergo lærer man jo bikkja det med en gang. (Jeg lar ikke Jack gå i slækk lenke på Jernbanetorget T-banestasjon kl. 16:13 en ettermiddag.)
Avhenger jo av om hunden henger i båndet eller ikke :nemlig:
Første hunden min holdt seg klint inntil kneet mitt uavhengig av hvor lang lenka var og uansett hva som skjedde. Andre hunden, vel :knegg: den måtte kjenne at båndet var der hvis det var mye på gang.
Min yngste er veldig glad i dyr, og kunne funnet på å løpe bort til en fremmed hund, men har fått innprentet at man a l d r i klapper fremmede hunder uten at eieren sier at det er greit. Vi har hund selv, og han er snill som dagen er lang, men han sier ifra til guttene våre om de er for hardhendte, så han kunne sikkert bitt dem om de ikke tok varselet på alvor.
Jeg stopper dem selvsagt om jeg ser det, og forteller igjen og igjen at de får takke seg selv om han biter dem hvis de er uvørne med han. Han må få lov til å forsvare seg.
Jeg blir egentlig rystet over hvor lite folk tenker. Hadde vi fått velge hund selv, ville jeg hatt Schäfer eller Rottweiler, men vi "arvet" lille pelsdotten av min mor, som ble så allergisk. Han er jo mer som en hyper sofapute :knegg:
Stramt bånd har vi alltid, der er me godt trent. Det er meir avstand mellom meg og hund som ikkje er så godt inntrent. :skylder på omplasseringshund med dårlige vaner:
Men som sagt over ein plass, så kan eg bli flinkare til å rose dei som faktisk spør om å klappe, det er jo ein flott ting.
Det er også litt interessant hvilke raser som ofte blir klappet på. Golden og flat og lab er de som så ofte blir ansett som 'snille og godlynte', mens rottweiler og schäfer (og dobermann forsåvidt også) er skumle. For de som ikke driver masse på med hund. De som jobber en del med hunden sin, går masse kurs og ser mange andre hunder i ulike settinger tenker helt ulikt.
Jeg var med på oppstarten av valpe- og grunnkurs i starten av uken, og som kommende hjelpeinstruktør var jeg med på praten før selve oppstarten. Instruktørene snakket seg i mellom om hvor lett det var å se hvem som var hundevante eller ikke, ar en hundevant/-trent lettere tar kontakt med eieren av en rottis og spør om hunden og spør om å få hilse på den. I tillegg ser jeg jo hvordan hundevante hilser på andres hunder - helt ulikt hva ikke hundetrente gjør. Fascinerende observasjon.
Jeg ser mange barn og voksne som er skeptiske til min sprettballhund. Om han står med nesa i bakken og snuser etter tispa som tisset der i går kveld så er det ikke noe problem når andre går forbi. Han driter i alt og alle. Om han ser menneskene og har lyst til å hilse så må jeg i stedet jobbe masse med ham - få han i flokkdrift med meg og følge med på meg. Men jeg sliter med disse gamle damene som synes at han er så søøøøøøøt så om han er sprettballivrig og hopper og er jojo så gjør jo ikke det noe. Han er jo så liten og søøøøøøøøt.
Hva skal jeg gjøre med sånne? Si at bikkja mi har lus?
Gamle damer som vil hilse. Det er et funn om de er lydhøre. Be personen vente med å hilse til du har fått roet ned hunden, forklar at du prøver å lære ham av med å hoppe slik. Og at personen kan hjepe deg med å få det til. De fleste liker muligheten å kunne være til hjelp. Instruere dem om at når hunden sitter rolig får de klappe, men reiser den seg så ønsker du at de skal fjene hånden å stå rolig til du har fått roet hunden ned. En ypperlig mulighet til å trene hunden til å oppføre seg roligere. Og be dem ikke ha den lyse dikke dikke stemmen når de snakker med hunden, for da går den helt propell. Gjør i hvert fall min ygste hund ;-)
Klikker er forresten et ypperlig redskap i denne settingen synes jeg.
Men ønsker du ikke at de skal hilse på den, så sier du at de ikke kan hilse akkurat nå. At nå må hunden være i fred.
Det å si at hunden har lus, har jo ikke noe å si for oss mennesker. Hundelus går jo ikke over på mennesker, så vidt jeg vet.
Men det kan være en fin måte å få andre hundeeiere til å ta sin hund i band, om en møter på en løs hund som en ikke føler seg helt trygg på. Det har jeg brukt noen ganger, da jeg hadde en hund med hundeskrekk. Ble så irritert på de som slapp hundene sine og ville absolutt at min hund skulle leke med deres. Men min var redd. Trengte tid for å trene vekk den redslen. Så i treningsperioden sa jeg at hun hadde lus. og da kom alle løshunder i band fortere enn svint. he he.
Båndtvang året rundt er påkrevet. Og så bør det komme mer lovregulering på dyrehold i urbane strøk. Ikke minst av hensyn til dyra sjøl. Det bør være lavere terskel for å slå ned på respektløs hundeeieradferd i områder med små barn, det går på alt fra påhopping til uvilje mot å rydde vekk ekskrementer. Det er uakseptabelt for folk å drite i parker og hoppe på fremmede mennesker og barn. Og selv om bikkjeeiere ikke sjeneres av avføring og urinering fra egne dyr og de opplever et illeluktende dyr i luftige svev mot egen kropp som noe herlig og forfriskende, så bør man forvente en forståelse for at andre som ferdes i det offentlige rom ikke finner det like oppløftende og berikende.
Brutus: Båndtvang året rudnt er ikke påkrevd. Og det er opp til hver enkelt kommune om de ønsker å utvide båndtvangregelen.
Hundeloven i seg selv er streng nok, det er ikke noe behov for ytterligere utvidelser her. Idoter finner man over alt i samfunnet, og de får man ikek gjort noe med uansett hvor mye man strammer inn lovverket. Skal man feks sette ned fartsgrensen til 50 alle steder fordi det er noen som kjører for fort, eller kjører beruset, eller kjører i rus?
De fleste hundeeiere er da oppegående og hensynsfulle mennesker som ikke ønsker at deres hundehold skal være sjenanse til andre. Men med over 400 000 hunder i dette landet, så må man også akseptere at de er en del av samfunnet.
Jeg synes nesten at det må være unødvendig å sette regler som båndtvang i boligområder og i byen. Det må jo være en selvfølge at hunder må holdes i band eller gå pent på plass i områder hvor det ferdes mye folk og er biltrafikk. Vil nesten si at det er uforsvarlig å la hunden løpe løs i slike områder. Hunden kan jo lett komme ut i biltrafikken og forutsake en biluykke, og eventelt bli påkjørt. Det er jo like selvølgelig at en må ha hunden under fullstendig kontroll i slike områder som en må med små barn. Ingen vil finne på å la en liten unge gå løs i områder hvor det ferdes mye folk eller biler. Men desverre er det ikke alle som bruker sunn fornuft.
Hadde en lingende episode som Autofil, Jeg var på sykkeltur med min hund da en liten knøtte av en hund hang seg i bakfoten til Robin. Helt utrolig sinna liten knært av en hund. Og Robin har aldri likt å være med på sykkeltur etter det. Forbasket ergelig. Den hunden vet jeg eieren ikke pleier å være med den på tur. Bare blir sluppet ut. Og den går ikke i lag med mine. Ikke noe hyggelig. Men den er kjempe snill og koselig med folk og barn da. Alle synes den er værdens nuddeligste. Og det er den også, untatt med andre hanhunder.
Pragmatisk sett så må man jo ta forholdsregler selv. Men hunder er jo ikke mennesker, man kan godt, om flertallet er for, forby privat hundehold, f.eks i tettbygde strøk.
Jeg hadde stemt på et slik forslag, fordi det er så mange hundeeiere (om de er i flertall eller mindretall er ikke interessant i denne sammenhengen, totalsummen er høy) som bryr seg døyten om de plager andre med hunden sin. Det gjelder katter også for min del.
Trist å høre at du har en slik instilling Esme. Mest trist på grunn av alt du har gått glipp av.
Den helt utrolige kjærligheten et dyr kan vise deg. Den tilliten og enorme gleden dyret viser for å se nettopp deg. Selv om du bare har vært ute på toaletten i to minutter, så blir du møtt med en utrolig glede og beskjed om at du har vært dypt savnet de to minuttene.
Det et dyr gir sine mennesker er så verdifullt. Det er den rene medisinen for godt humør, og livglede. Har jo også vært snakk om trolig på spøk, men at en burde få dyr på resept i stede for mange medisiner.
Det er forskning som viser at folk med dyr, får mindre hjerte antakk og er mindre deprimert enn folk uten.
Jeg selv hadde neppe vært her i dag, om jeg ikke hadde en hund. I barneårene ble jeg mye og ganske brutalt mobbet. Hadde ingen venner. Men jeg hadde en hund. Den hunden elsket meg, og trengte meg. Jeg tenkte mange ganger på at det hadde vært best å bare dø. Hadde et selvbilde av hvor jeg så på meg selv som totalt verdiløs. Men den som virkelig betydde noe for meg da, var hunden min. Og for dens skyld holdt jeg ut.
Hunder og alle kjæledyr er umåtelig verdifulle.
Nå har jeg to hunder, de er min næreste familie. Jeg lever og onder for dem. Å si at det bør være ulovelig å ha dyr noen sted, synes jeg er brutalt og høyst urimelig. Men selvsagt er det en selvølge at dyrene ikke skal være til sjenanse for andre. Og det må en kunne stille som et krav.
Jeg kan forstå at en som ikke har noe forhold til dyr, vil stille seg ganske uforstående til det. Men jeg lover deg at dyr er ikke bare dyr, de har en enorm betyding for velferden og trivselen for dem som har de dyrene. De er en resurs i dagens samfunn. Hunder og katter er ikke bare hunder og katter, men fullverdige familiemedlemmer.
Jeg er enig med Esme, og jeg har hatt hund (og katt) selv. Om jeg skulle hatt hund igjen, så ville jeg også prioritert å bo mer hundevennlig enn her midt i et boligfelt. Både for hundens og andre menneskers skyld.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
