Slettet bruker sa for 13år siden:

Utrolig viktig presisering. Vektproblem sitter på magen. Problemer med vekt sitter ofte i hodet. :nemlig:

Slettet bruker sa for 13år siden:

Lhi-My - jeg får ikke prikket deg enda. :applaus:

noen sa for 13år siden:

Divine skrev det jeg tenkte.

Og Lhi-My: Veldig bra innlegg!

Dixie Diner sa for 13år siden:

Jeg også. Jeg snakker sjelden om operasjonen nå siden det er så mange år siden og et tilbakelagt kapittel i livet mitt. Allikevel kommer det jo opp av og til, og da er det svært mange som sier de er misunnelige og vil ha samme operasjon selv. Dette er ofte folk med kanskje 5 kg overvekt. Husker ei jeg snakket med som dro seg litt i et nesten innbilt sideflesk og sukket og sa at hun ville også opereres, og spurte og gravde om informasjon. Jeg synes akkurat det er litt skremmende. Men jeg tror nok ikke alle mener det, det er vel bare et innfall, og så "slanke" folk hadde jo uansett aldri FÅTT operasjon noe sted. Jeg begynte ikke å seriøst vudere operasjon før jeg ble alvorlig hemmet av overvekten, psykisk og fysisk.

Jeg mener dette er en litt vanskelig problemstilling. For er man så overvektig at det er livsfarlig for helsa, kan det jo nettopp være å gamble med liv og helse om man IKKE gjør noe fysisk, for med psykologisk hjelp kan det jo allikevel ta mange år før man går ned i vekt. Det er det jo mange her inne som har opplevd, det at de har gått i terapi for overvekten uten særlige resultater, og årene har gått. Så har man jo det poenget at dersom man BLIR frisk mentalt av terapien, så trenger man jo sannsynligvis ikke operasjonen. Men er man altså så stor at man står i fare for å bli alvorlig syk eller dø, så bør man kanskje ikke vente, og heller ta de psykiske problemene på sikt. Jeg var en av de som absolutt IKKE kunne vente, jeg tør ikke engang tenke på OM jeg hadde levd i dag hvis jeg ikke hadde tatt den operasjonen da jeg gjorde det.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Er det snakk om en livreddende operasjon så vil vel det offentlige gi hjelp også?

Dixie Diner sa for 13år siden:

Ja, etter 3-4 år (og i mitt tilfelle var det ikke snakk om GBP i det offentlige, men DS, og det ville jeg helst unngå).

Divine sa for 13år siden:

Ikke bare litt. Det er en veldig vanskelig problemstilling. For hva definerer man som "har fått hjelp med spiseforstyrrelsene", da? At man er i behandling? At man er ferdigbehandlet? Jeg gikk til psykolog og i selvhjelpsgrupper i flere år, men nådde et punkt der jeg ikke fikk noe mer ut av det. Jeg har det siste året valgt å ha jevnlige samtaler rundt psyke og vektproblematikk med legen min, og jeg har en psykolog på vent dersom jeg skulle trenge det. Jeg ser ikke dette som dårligere forberedelser enn om jeg skulle ha hatt null oppfølging tidligere og så fulgt et åtte-ukers kurs før en ev. operasjon.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det var der jeg droppet å tenke mer på operasjon da jeg lurte på det en gang i tiden. Jeg innså at heller ikke operasjonen gjorde slutt på at sjokolade roper på meg - og da var det ikke operasjon jeg trengte.

Jeg vil si at man er behandlet for spiseforstyrrelser når man ikke lenger trenger mat som mestringsverktøy. Når behovet for å selvsabotere med mat er vekk og man ikke mer ruser seg med mat. Da er man frisk.

Divine sa for 13år siden:

Veldig godt poeng. Jeg lurer også på hva folk egentlig legger i ordet livreddende? Etter å ha sett de personene som lot seg operere på Aleris de dagene jeg var der, så kan jeg ikke fatte og begripe at operasjonen reddet så veldig mange av dem fra den visse død. Jeg var veldig overrasket over hvor lite overvektige (relativt sett, selvsagt) de fleste var. Aleris vil selvsagt pushe og kalle operasjonen livreddende i fysisk forstand, mens kanskje mange som har vært gjennom operasjonen mener livreddende i overført betydning?

Divine sa for 13år siden:

Jeg synes det er å kreve for mye at man skal være FRISK fra en spiseforstyrrelse før man tar en operasjon. Mange mener jo også at man aldri blir frisk, bare "avruset", men det er jo en annen diskusjon. Jeg mener at det holder at man er klar over problemet og jobber med det, og at man selvsagt ikke er for langt nede. For en operasjon krever sitt.

Divine sa for 13år siden:

Helt klart. Og det er kjempeskummelt. Symptomsvitsjing er et velkjent fenomen, og noe det burde opplyses mye mer om i forbindelse med vektoperasjoner. Men som du sier, fenomenet er ikke eksklusivt for vektopererte, det var mye snakk om det da jeg gikk hos psykolog.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Kanskje overført betydning ja, i tillegg til at mange sikkert sliter ekstremt psykisk og har store tilleggsplager man ikke kan se, feks. hjertesykdom, diabetes og fysiske plager som søvnapné, depresjoner, kvelningsfornemmelser, dårlige ledd osv. Man kan ikke alltid se på folk at de sliter, men jeg er enig i at Aleris kanskje tar litt vel av i markedsføringen sin for tiden og at de kanskje burde jekke seg ned litt, og at nok mange blir operert uten at det er en siste utvei, egentlig.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg er ikke enig i at det holder at man er klar over problemet og gjør noe med det. Om man ikke har spiseforstyrrelsen såpass under kontroll at man faktisk ikke lever med den aktiv mer så vil jo ikke operasjonen ha annen hensikt enn en pause fra vektproblemene inntil magen igjen tar imot nok mat. Man bør ha operasjonen som siste punktum i prosessen tror jeg.

Divine sa for 13år siden:

Men en operasjon kan jo også være den drahjelpen man trenger for å komme seg over den siste kneika. Å slippe skammen og fortvilelsen som overvekten fører med seg kan være det man trenger for ha overskudd nok til å ta tak i det bakenforliggende. Så lenge man ikke tror at "nå er jeg operert - adios vanskelig forhold til mat!". Og det er jo ikke til å stikke under en stol at mange faktisk ER fornøyde etter en vektoperasjon og mener de HAR fått et bedre liv.

kie sa for 13år siden:

Jeg og søsteren min snakket for noen måneder siden om dette. Altså ikke vektoperasjon, men om reaksjoner på f.eks. kjipe dager osv. "Jeg bruker jo mat og sukker når jeg har det kjipt, X shopper og andre drikker osv. Hva gjør egentlig du?" spurte jeg min normalvektige (og ellers utrolig veltilpassede) søster.

Svaret?

"Nei, da har jeg det kjipt, da" sa hun med en skuldertrekning.

Jeg har peilet meg ut det som mål, jeg. Og det hjelper meg. At når jeg har det kjipt så skal jeg istedet for å flykte fra følelsen med mat eller andre ting, heller akseptere det. Ikke flykte, men heller ikke klamre meg til det. Bare la det komme og gå. (Jeg snakker da i forhold til følelser, ikke om hvorvidt man foretar seg noe praktisk osv.) Det er faktisk ikke farlig å ha det kjipt en dag. Det er ikke galt å være sint. Selv om det, når man er vant til å flykte fra vonde følelser og derfor er ekstra uvant og hudløs i møte med dem, føles som om man skal gå i stykker.

Når jeg er omtrent der hvor søsteren min er. At jeg "bare har det kjipt" når det er kjipt fremfor å lete etter en vei ut av ubehaget, anser jeg meg som frisk nok til f.eks. en operasjon. Om det da fortsatt er nødvendig.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Exactly.

Divine sa for 13år siden:

Veldig interessant, Kie. Det å "stå i det" er en kunst. Nå som sjokolade ikke gir meg noe rush, og jeg verken ser ut til å ville bytte det ut med verken vin, trening, shopping eller gambling (takk og pris), så må jeg rett og slett bare ha det kjipt. Og da titter jeg i skapene og leter etter noe jeg ikke finner lenger, så jeg slamrer med skapdørene og surmuler og synes synd på meg selv. Og jeg prøver å verdsette det, for jeg er jo fullstendig klar over at sjokoladelysten kan komme sterkt tilbake, så da er det om å gjøre å ha lagt seg til gode "stå i det"-vaner.

Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

Absolutt. Det endrer ikke det faktum at jeg oppfatter det som står der helt anderledes. Evnt leser de med andre briller. Jeg ser ikke det dere ser i det som står.
Da tenker jeg på det som er sitert her i tråden, altså, jeg skal ikke si at ikke det finnes tvilsomme formuleringer på Aleris sine sider, det gjør det helt sikkert.

Altså, jeg sa ikke at det var en lur eller riktig tanke, bare at det sikkert var det som var tanken.

kie sa for 13år siden:

Divine:
Ja, det er virkelig en kunst det der. Selv hadde jeg veldig liten kontakt med egne følelser. Jeg inntar som regel en praktisk, analytisk osv. holdning uten å engang kjenne etter hvordan det er med følelsene. Det tok f.eks. lang tid før jeg innså at den "det er så ubehagelig at jeg holder det ikke ut"-følelsen i mange triggersituasjoner faktisk var sinne. Jeg har gjerne sett på følelser som unyttig, tidsløsende og lite kontruktive greier. Nå øver jeg på å tåle det, håndtere det osv.

Jeg mistet den ene stefaren min høsten 2009. I januar i år døde den andre. Det er milevis av forskjell på hvordan jeg takler sorgen da og nå. Da gikk jeg veldig inn i den praktiske, omsorgsfulle osv. rollen og hadde mye fysiske vondter. Nå har jeg grått og tatt litt plass i sorgen selv også, ikke bare svinset rundt de andre i familien. Og behovet for overspising har vært omtrent fraværende. Hele kroppen føles rent fysisk også annerledes uten den kjempebelastningen det er å skulle "flinke" seg gjennom det. Det å "ta seg sammen" trenger ikke være bare negativt. Jeg gjorde det bare på en utrolig destruktiv måte.

Jeg tror jeg er en av dem som ikke ville ha lært like mye om jeg opererte meg for tidlig. Trangen til å "flinke" seg gjennom det, til å brette opp ermene og gjøre noe osv. ville ha vært for sterk. Fordi det var en måte å flykte på. Så jeg tror jeg hadde rett i å bekymre meg for andre avhengigheter dersom jeg ble operert for f.eks. 2 år siden. Nå tror jeg derimot det er annerledes. Jeg håper jo at det skal være annerledes nok til å unngå en operasjon, men synes ikke jeg har feilet dersom jeg velger operasjon til slutt heller. Det er jo fortsatt mye jobbing som må til. Ingen utveier er enkle. Heller ikke operasjon.

At noen evner å gjøre den mentale jobben etter en operasjon og derfor kan opereres tidligere i forløpet tviler jeg ikke et sekund på. Ikke alle må fikse hodet først. Dette skal ikke være en operasjon man må gjøre seg fortjent til/være flink nok til. Dette handler om helse, ikke moral. Men de bør være klar for å gjøre jobben med hodet også dersom det trengs. Og de bør ha et system som tar vare på denne biten etter operasjonen i langt større grad. Vet f.eks. fastleger som forplikter seg til å følge opp opererte i årene etterpå at denne forpliktelsen handler om mer enn blodprøver og vitaminer? Det hjelper jo lite at man selv er motivert dersom fastlegen aldri har tid og man ikke kommer inn på ventelistene til en psykolog.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det er både sant og ikke sant at mange får et bedre liv etter en gbp. Det er en hel del der ute som endte med å innse at livet ble ødelagt nettopp etter en gbp også. Og det er grunnen til at jeg mener at den bør være siste stopp - ikke et forsøk på å se om kanskje dette ble det som fikk sjokoladen til å slutte å rope fra skapet. Har man et alvorlig spiseproblem så er det dessverre som regel ikke noen vei utenom å løse det.

Divine sa for 13år siden:

Hvordan kan du si at det ikke er sant at mange får et bedre liv etter en gbp? Kjenner du dem alle personlig? Selv om det er klart at mange sliter, så kan du nå likevel ikke påstå at det er USANT at mange får et bedre liv. Noen får et bedre liv, noen får ikke et bedre liv. Sånn er det med alt. Det er langt derfra å til å nærmest tillegge folk falske følelser.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Divine, nå er du hårsår. Jeg sa ikke at ingen får det bedre. Jeg sa at noen får det bedre, mens det faktisk er dem som får det verre også. Det er et poeng at denne operasjonen ikke er risikoløs også.

Divine sa for 13år siden:

Sprøyt. Det har ingenting med å være hårsår å gjøre. Jeg tror vi er 100 % enige om at en del mennesker dessverre får det verre etter en operasjon, men det er langt derfra til å si at det er USANT at mange får det bra. Det er ordet "usant" jeg reagerer på. Mener du å si at de som sier de har fått et bedre liv, farer med løgn? Enten bevisst eller ubevisst løgn?

Slettet bruker sa for 13år siden:

Å - du er ute og flisespikker? Da beklager jeg at formuleringen var upresis.

Divine sa for 13år siden:

Ja, det var formuleringen jeg reagerte på. Jeg er glad for at det bare var et utrykk for upresishet, og ikke noe du faktisk mener. :lettet:

him sa for 13år siden:

Jeg tror det er viktig å skille mellom problemer. Det at enkelte er overvektige fordi de har bakenforliggende problemer som en fysisk operasjon ikke løser, betyr ikke at operasjonen er feilslått eller mislykket.

Jeg tenker på vektoperasjoner som andre kirurgiske inngrep etter livsstilsykdommer. Det at man ødelegger tennene ved bulemi er en kjent sak. Og jeg synes det er en selvfølge at de som har ødelagte tenner skal kunne få reparert dem. Og jeg synes det er en like stor selvfølge at "nye tenner" ikke nødvendigvis hjelper på bulemien, men det hjelper på tennene. Man kan jo ikke forvente seg mirakler, men bedre er bedre, selv om det kanskje ikke er bra nok..

Slettet bruker sa for 13år siden:

Nei, det jeg ønsket å få frem er at en gbp-operasjon for noen er helt invalidiserende. Dermed bør det være en ekstremt høy terskel for å gå til det skrittet. Jeg har langt større trua på operasjonen i forbindelse med et slikt opplegg som Lhi-My beskriver enn som et impulsivt eller nesten-impulsivt inngrep påvirket av reklamekampanjene til Aleris.

Aleris selger jo gryta med gull i enden av regnbuen - drømmen og illusjonen om at man blir så glad når man blir slank. Ikke dermed sagt at alle som opereres der er der fordi de tror på den gullgryta - men jeg vil mene at en del opererer seg der av den grunn. Og den gruppen der tror jeg vil få store problemer til tross for en gbp-operasjon.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det er ikke bare det at man ikke får løst problemet sitt som gjør at det er grunn til å være sterkt tilbakeholden med disse operasjonene. Man vet lite om virkningene på sikt av å mangle magesekk og tarm, samt hvordan pasientgruppen faktisk har det i helse noen år etter operasjonene.

For de pasientene som ville vært døde om fem år så er det jo en seier om de lever. Men de aller fleste ville faktisk ikke vært døde om fem år.

him sa for 13år siden:

Da jeg første gangen leste om gastric bypass, ble jeg helt kvalm, fordi jeg kjenner flere som har fått operert vekk deler av tarmen, men mange og langvarige problemer i ettertid. De har dog blitt operert fordi de er syke og har et helt annet utgangspunkt. Generelt sett er operasjoner på friske mennesker mye heldigere rent medisinsk sett. Men det vil alltid være en risiko, i alle typer operasjoner.

Men jeg tror igjen det er viktig å skille hva man diskuterer. Er det de rent medisinske bivirkningene? Eller er det det faktum at en operasjon (selvfølgelig!) ikke vil rette opp i de underliggende problemene? Eller er det de etiske betenkelighetene man har ved å operere på friske mennesker som ikke trenger en operasjon av medisinske grunner? (paralell diskusjon til kosmetiske operasjoner)

Slettet bruker sa for 13år siden:

En av de rent medisinske bivirkningene man har sett etter slankeoperasjoner er blant annet at man ikke greier å slutte å gå ned i vekt. En annen er at man får alvorlige problemer med tennene. (Jeg husker ikke den medisinske forklaringen, men det var noe med opptaket av næring som gjorde at de ikke fikk det de trengte og løsnet.) Det fortelles om folk som var friske men som får smerter og diffuse plager i så alvorlig grad at de alvorlig invalidiseres - disse har ikke jukset med opplegget eller selvsabotert.

I starten brukte man en noe annerledes teknikk på disse operasjonene som vi nå noen år senere vet at var medisinsk katastrofe for mange. Da endret man prosedyre noe, for å motvirke. Dette er dog ikke lenge nok siden til at vi kan si at det har gått bra. Rent medisinsk.

I tillegg kommer de som selvsaboterer i en eller annen grad fordi det psykiske ved sykdommen deres har fått leve videre.

Men for all del - det ser absolutt ut til at det er mange som får det bra også. Jeg har dog ikke sansen for å underslå at det er en ganske alvorlig ting å gjøre med en kropp.

Jeg mener alle aspekter bør belyses i diskusjoner når man ser et fenomen bre om seg med såpass stor kraft som disse operasjonene gjør. Om man ser for seg at man skal få et resultat som er lite sannsynlig å nå og har en feilaktig forståelse av både problemstillingen og risikoene så er det jo mange som vil risikere å ta sjanser med helsa si som de ikke burde tatt.

Samtidig mener jeg at man ikke skal erklære gbp-operasjoner som Djevelens verk og forby dem. Det er pasienter som virkelig trenger denne operasjonen også.

:gruble:

Jeg tror det jeg prøver å formidle er at man fint kan og skal behandle kreft med både stråling og cellegift. Men at man ikke skal bruke disse virkemidlene mot myggstikk.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Helt enig. Derfor bør det jo være en siste utvei slik at når man tar operasjonen vet man at eventuelle bivirkninger sannsynligvis ikke vil være verre enn det man sliter med allerede som overvektig, enten på operasjonstidspunktet eller litt frem i tid. Det var sånn jeg tenkte, det kunne ikke bli verre (for min del). For de fysiske og psykiske plagene mange får av ekstrem fedme skal ikke undervurderes, de kan være livstruende.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Fedme kan være livstruende, helt klart. Men ikke for en ellers frisk person på trettitre år med bmi på 35.

Divine sa for 13år siden:

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så mye mer edelt å ha valgt operasjon på offentlig sykehus? Det var vel Hattifnatten som nevnte at Aleris og andre private aktører tar unna for mye av køen ved de offentlige sykehusene, og bør vi ikke da i alle fall verdsette at det tross alt er en bra ting? Og ingen av oss vet vel om det reelt sett er så veldig mange som velger operasjon sånn på impuls, så det blir bare antakelser. Man kan jo si at jeg opererte meg på impuls, siden jeg begynte å tenke tanken på ordentlig den 15. juli og ble operert 27. august. Men ingen vet jo hva som lå i forkant av kunnskap om GBP, de mange timene med grubling rundt temaet generelt, osv., osv. Jeg hadde allerede i over tre år hatt stor kunnskap om GBP og gått gjennom en prosess fra å tenke "ikke faen" til "det er verdt å ta sjansen, for jeg orker ikke mer". Skal mine tre år med grubling, informasjonssøken og intens jobbing med spiseforstyrrelsesmonsteret være mindre verdt enn en ventetid på to år og et åtte-ukers kurs på et offentlig sykehus?

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg nekter å diskutere deg i denne tråden, Divine. Jeg ønsker å diskutere generelt.

Du kan ikke klippe ut den ene av to setninger som henger sammen. Jeg sa også at det sikkert var de som opererte seg på Aleris som gjorde unna den samme prossessen.

Poenget er at på Aleris kan man fint få operere seg på impuls om man vil - og det bør man igrunnen ikke når det gjelder den operasjonen her siden mesteparten av behandlingen nesten må skje i hodet og ikke i magen.

Divine sa for 13år siden:

Det er jeg enig i. Jeg ble ganske skremt over hvor lav BMI noen av de jeg ble operert sammen med, hadde. De påsto selv at de hadde vært tjukkere, hadde gått ned, men nå var på vei opp igjen, og ikke orket tanken på å ende opp der de var. Jo da, jeg kan forstå tankegangen deres, men jeg synes likevel det er skummelt at GBP brukes forebyggende.

En jeg ble operert sammen med, hadde en ganske lav BMI. Jeg møtte henne på mestringskurset etter tre måneder, og hun hadde allerede gått ned til en normal BMI, så hun hadde fått beskjed av Aleris om å ikke gå ned med. Eh, ja, det er jo lett å styre, liksom. De sier jo at man det første året går ned nesten samme hva, så jeg er spent på hvordan hun ev. klarte å holde en videre vektnedgang i sjakk.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg synes det er skummelt med de som sier de er på vei opp og dermed vil opereres. Burde ikke vekten som et minimum være stabil før man opererer seg - sånn for å ihvertfall kunne tenke tanken om at man greier å takle maten?

him sa for 13år siden:

Feks er det (nesten) helt risikofritt å fjerne både blindtarm og mandler (ja, jeg vet at det alikevel er noen som dør), men det er ikke det samme som å si at vi bør fjerne blintarmen og mandlene på folk som ikke har noen som helst problemer. Og i den delen av diskusjonen er det etter min mening veldig relevant å diskutere private aktører. For hovedspørsmålet der er: Kan man stole på at en privat aktør som Aleris, kan gi gode objektive råd om hvem som kan/bør operere seg samtidig som de tjener penger på de som opereres? I et system hvor det offentlige henviser folk til de private sykehusene vil man slippe å få en slik bukk og havresekk problematikk.

Slettet bruker sa for 13år siden:

:ja:

Man spør ikke om langtidsvirkningen på hiv-medisiner fordi disse pasientene må ha behandling samme søren hva som skjer med dem om tredve år fra nå. Men en person med moderat overvekt som er tyve år eller deromkring bør ikke behandles for dette med alle midler uansett effekter. Man kan ende med å kaste barnet ut med badevannet og sitte med en førtiåring på trygd der man prøvde å unngå å få en femtiåring på trygd.

Divine sa for 13år siden:

Fair enough. Men det er vanskelig når du påstår ting som ikke stemmer med min virkelighet.

Men det er da heller ingen som påstår at det er en ok å la seg operere på impuls? Det vil alltid være folk som utnytter et tilbud. Også når det gjelder noe så alvorig som en vektoperasjon. Dessverre. Tilbyderene bør selvsagt prøve å luke ut de fleste av disse, men man kan ikke sverte tilbudet som sådan. Det er ikke rettferdig.

Jeg prøver å finne en artikkel fra Aleris som faktisk er bra (som de burde ha på forsidene sine i stedet for mye av det mølet som står der nå). Skal se om jeg finner den.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Fra man kontakter Aleris til man er operert kan det ta under to uker. Det er jo ganske impulsivt dersom Aleris skal ha noe ansvar. Hvilket de burde. De kan ikke kvalitetssikre på noe vis hva som er status på pasienten deres mentalt på så kort tid. For noen vil det være enden på en årelang prosess. Men det kan ikke være tvil om at for andre vil det være temmelig impulsivt og lite gjennomvokst ( i mangel av et bedre ord) i forhold til hvilke prossesser hodet trenger å gå gjennom for at operasjonen skal ha noe for seg.

Divine sa for 13år siden:

Selv om det var helt ypperlig for meg personlig at det var nada ventetid, så er jeg enig. Det er ikke bra. Jeg mener at Aleris automatisk burde legge inn en ventetid på et visst antall uker/måneder, slik at folk rekker å trekke pusten og få tid til å tenke. Jeg sa da også til dem at det var ganske uheldig at de kom trekkende med et skjema for "bindende påmelding" allerede på konsultasjonen. Man kunne sende inn det skjemaet når som helst, men det er jo en teoretisk mulighet for at noen kunne ha funnet på å signere der og da, og så hadde sittet med skjegget i postkassa dersom vedkommende ombestemte seg.

Det er dessverre mye Aleris kunne ha gjort bedre på ansvarsfronten. Det betyr ikke at de ikke gjør en god jobb når det gjelder operasjon og oppfølging det første året.

Slettet bruker sa for 13år siden:

:sjokk:

Det der er faktisk verre enn jeg trodde. Hva betyr det? At man ikke får tenke seg om? Må man betale om man ikke vil operere likevel?

Anbefalte de i det minste å prøve alle andre midler først?

Divine sa for 13år siden:

Altså, de sto ikke med penna i hånden og ropte taktfast "Signer! Signer", altså. De presiserte at skjemaet ikke måtte undertegnes før man hadde det økonomiske i orden og var 100 % sikker på valget, men det er jo likevel en fare for at noen signerer før de burde. Og det var snakk om et ganske stort avbestillingsgebyr, ja. Mange, mange tusen, så vidt jeg husker.

Divine sa for 13år siden:

Jo, det gjorde de. Det ble gjentatt av alle de jeg snakket med. De presiserte at en vektoperasjon ER siste utvei, og ikke noe man velger i stedet for et Grete Roede-kurs eller noe i den duren. Og de spurte meg i alle fall om hva jeg hadde gjort før for å gå ned i vekt, så jeg tror nok at de selv også ønsker å luke ut folk som kontakter dem fordi man har fått en fiks idé. Problemet er vel bare om hvor lett dette er å fange opp.

Dixie Diner sa for 13år siden:

De spurte og gravde meg også om jeg hadde prøvd alt mulig først, jeg hadde ganske lange samtaler med dem, mener jeg å huske. Men man kan jo egentlig si hva som helst da, selvsagt.
Jeg skjønner jo at de må ha en slags sikkerhet siden folk kan komme og avlyse operasjonen samme dag og dermed taper de jo endel penger. Det er jo sånn i det private, de må jo gardere seg? Men mulig de burde finne en annen løsning enn den de har nå, ikke vet jeg.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg synes de burde følge det samme opplegget som feks Aker bruker jeg. Det virker ansvarlig og bra og det overlates ikke til pasienten å greie å ta ansvar for alt mulig uten at sykehuset er sikre på at pasienten faktisk virkelig tar det ansvaret og følger opp. Om Aleris hadde tilbudt det samme med de samme betingelsene for å operere så hadde jeg ikke vært like bekymret.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Ja, ikke at det vel er noen og aller minst Aleris, som spør hva jeg synes da. :knegg:

Dixie Diner sa for 13år siden:

Du får sende dem en kjeftemail. :knegg:
Nei, jeg er altså enig i at mye burde forbedres, og at de i hvert fall burde slutte med den aggressive markedsføringen. Jeg skjønner at de vil tjene penger, og ingen har vel et mer "glorifisert" forhold til Aleris sin GBP-operasjon enn det jeg har, men jeg får allikevel litt bismak når jeg er inne på VG.no og vektoperasjonsreklamene lyser mot meg. Men samtidig må de jo få markedsføre seg på en eller annen måte. Nei æsj, jeg vet ikke!

noen sa for 13år siden:

Jeg gjør det, jeg! :gladspøkels:

Hva synes du, smilefjes?

Slettet bruker sa for 13år siden:

:nemlig:

Blondie sa for 13år siden:

Sannhet med store modifikasjoner, altså. Mange steder er det svært vanskelig å få hjelp for spiseforstyrrelser i det hele tatt og det er ikke gitt at man får den hjelpen som man faktisk trenger heller.

Jepp. Sist jeg fikk mail om tilbud til konsultasjon hadde jeg bmi på 26. :snill:

Jeg mener jo helt generelt at private helsetilbud i alle former er en uting, men jeg ser jo at det har dukket opp fordi det offentlige ikke makter å henge med. Jeg synes likevel det er svært betenkelig at noen skal profittere på å operere og reklamekampanjen til Aleris er vel et typisk eksempel på nettopp det.

Divine sa for 13år siden:

Hva er det dette opplegget går ut på?

Propella sa for 13år siden:

Der tar alt laaaaaaang tid. Først står man i kø i et år. Så er det time hos hos en spesialsykepleier som tar opp bakgrunnshistorie. Så får man velge selv om man vil ha operasjon eller annen behandling. Så er det en time hos ernæringsfysiolog og evt andre feks psykolog. Så må man gjennom et livmestringskurs på 40 timer. 4 timer annenhver uke. Så etter ca et år blir man vurdert av kirurg. Da får man enten avslag eller grønt lys for operasjon. Så er det enda ca et års ventetid før operasjonen. 3 uker før må man gå på lavkaloripulverkur. Så opereres man.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det er oppfølging av ernæring, kursing, psykologisk oppfølging og vurdering av hele problemstillingen. Kun de som har et reelt behov for operasjon og i tillegg får kun de som vil ha nytte av en operasjon faktisk operere seg.

Det er for lang ventetid for å komme i gang med opplegget - men bortsett fra det tror jeg det er svært klokt at det tar en del tid sånn at hodet rekker å henge med.

Propella sa for 13år siden:

Etter opresajonen er det kontroller 3 og 6 mnd etter operasjon. 1, 3 og 5 årskontroller er det også.

Det er også et 4 timers kurs før operasjonen.

Dette kunne med fordel tatt mye mindre tid.

Propella sa for 13år siden:

Det er ikke bare lang ventetid med å komme i gang. Det tar lang tid etter at man har kommet inn også. Det er ingen oppfølging av ernæring eller psykologisk oppfølging. Man får en time hos ernæringsfysiolog og en time hos psykolog. Mesteparten av tiden går til venting.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Da er det forskjellig hva de tilbyr. Jeg kjenner en som går der og han har oppfølging jevnlig. Han har endt med å gå fra at han ville ha operasjon til at han heller vil greie vekten på egen hånd, riktignok, men det er fortsatt løpet som ender i evt operasjon han går i.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Men ja - det tar lang tid fra han kom inn til en evt operasjon. Og det tror jeg er en bra ting.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Det er nok en bra ting for noen, men ikke for alle. For meg hadde det vært særdeles dårlig. Og SÅ lang ventetid som det feks. Aker har, er bare med å å skape et enda større marked for private operasjoner.

Lhi-My sa for 13år siden:

Aker bruker for lang tid. De har et greit opplegg ellers, men den lange ventetida der er nok en av grunnene til at Aleris får så mange pasienter.

Jeg er operert ved Bærum sykehus og er sjeleglad jeg slapp å stå i kø på Aker der jeg oppriinnelig ble henvist. Aker har fort 4 års ventetid og det synes til og med jeg er i overkant lenge. I Bærum er ventetida mellom 1 og 2 år. Fra du innkalles til første samtale, tar det i underkant av 1 år til du er operert. Jeg ble henvist i mai 09, var på første samtale i mai 10 og begynte på 8 ukers startkurs (en hel dag i uka) i oktober. Deretter var det pre-operasjonskurs i januar. Jeg fikk endelig godkjenning fra kirurg i januar og ble operert 2. mars. Dette er i mine øyne passe ventetid. Jeg kunne ikke gjennomført det raskere. Det var nødvendig med såpass lang tid for å bli psykisk klar og for å skaffe meg den kunnskapen jeg trengte for å føle meg trygg på at dette var et riktig valg. I tillegg trengte jeg tid på å gjøre en del livsstilsendringer.

Jeg er forøvrig operert sammen med to personer som egentlig skulle opereres på Aleris, men som droppet det fordi de følte at Aleris kun var opptatt av å få betalingen sin. De var (helt uavhengig av hverandre) usikre på om de kom til å få god nok oppfølging i ettertid. Begge var sjeleglad for at de valgte Bærum og ikke Aleris. Selv er jeg også veldig godt fornøyd med opplegget som Bærum sykehus har.

Divine sa for 13år siden:

Tja, det er forskjell på to dager og tre år, da. Det blir som him sier. Hadde vi sagt til en bulimiker at det er sunt for deg at det vil ta tre år før du får fikset på tennene? Jeg tror den lange ventetiden kan være bra for noen, mens ødeleggende for andre igjen.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Fire år er for lenge. 1-2 år slik Lhi-My sier er helt passe. Jeg er helt enig i at fire år blir for lenge. (Det var ikke det da han jeg kjenner kom inn. Han kom til første konsult etter seks måneder. I og med at han ikke opererte seg har han vært der ganske lenge nå.)

Divine sa for 13år siden:

Jeg fikk ved en tilfeldighet vite at det ved en feil hadde blitt sendt henvisning til Bærum for meg. Denne henvisningen ble sendt i juli. Da jeg ble operert for åreknuter der i februar, fant anestesilegen denne henvisningen. Jeg ante ingenting om den, for jeg hadde ikke hørt en lyd. Like etterpå fikk jeg brev fra Ullevål om at jeg skulle til forsamtale der i mai. Så nok en feilsendt henvisning. Nå var jo dette helt ukjent og uaktuelt for meg (så jeg ringte selvsagt sporenstreks), men det er uheldig at man går over et halvt år uten en gang å få tilbakemelding på at man er henvist.

him sa for 13år siden:

Det er ikke en fin ting at man bruker lang tid. Hvis man greier å lage et opplegg som gjør at de riktige folkene blir operert så er det jo veldig positivt at det ikke tar lang tid. (Jeg vil anta at det er det som er argumentasjonen for å bruke lang tid - kvalitetsikring)

Lhi-My sa for 13år siden:

Det er jo ikke ventetiden i seg selv som er avgjørende. Poenget er hva som skjer i denne ventetiden. Den tida man bare går og venter på at noe skal skje, er jo egentlig mer eller mindre bortkastet. Den tida man derimot er i en eller annen form for aktiv behandling, kurs, veiledning eller hva det nå måtte være, er derimot svært verdifull. For min del har det vært en lang tankeprosess. Jeg har fått viktige innspill hver gang jeg har vært på sykehuset til konsultasjoner og senere på kursene. Dette har vært ting som jeg har trengt å jobbe med og det har tatt tid.

Divine sa for 13år siden:

Jeg tror ingen blir operert på offentlig sykehus etter bare 1 år. Jeg tror at de fleste må vente bortimot to år eller over. Da legen min sjekket på Bærum for meg i fjor, fikk vi beskjed om at jeg måtte vente ett år på første konsultasjon og så var det 8-12 måneders ventetid etter det på å få operasjon. Dette går selvsagt i bølgedaler. Året før hadde det vært nede i 16 måneder på Bærum, men nå er det altså opp igjen.

Dessuten så synes jeg det er litt arrogant av deg å ha så sterke meninger om hva som er helt passe. Folk er forskjellige. Selv er jeg sjeleglad for at jeg slapp å vente 1–2 år. Jeg hadde helt fint overlevd, og hatt det fysisk ok, men jeg hadde mistet ennå noen år av livet mitt. Og jeg hadde mistet mange nok. Hadde jeg vært yngre og hatt et snev av håp om at andre tiltak ville hjelpe, hadde jeg kanskje tenkt annerledes.

Divine sa for 13år siden:

Nemlig. Og går man og venter i fire år, så er det rimelig mye dødtid der, altså. Og det er virkelig ikke bra.

him sa for 13år siden:

Lhi-My sa for 13år siden:

Så vidt jeg har fått med meg, er det først og fremst et kapasitetsproblem. Bærum har 1 kirurg som virkelig kan GBP og han opererer 6 personer i uka. De har ikke kapasitet til å kjøre flere gjennom kurs og forundersøkelser osv helle med det budsjettet de har pr i dag. Så de lange ventetidene er nok først og fremst et spørsmål om kapasitet og økonomi.

Propella sa for 13år siden:

Først venter man i kø. Da skjer ikke noe.
Så får man time hos spesialsykepleier.
Etter en måned eller to så får man EN time hos ernæringfysiolog og psykolog.
Så er det ventetid på at livsmestringskurset skal starte.
Så er det ventetid på å bli vurdert av kirurgen.
Så er det ventetid på 4-timers kurset før operasjon.
Så er det ventetid på operasjon.

For å si det sånn. Klarer jeg og skrape sammen de pengene jeg trenger så løper jeg til Aleris pronto.

Livet går fra en mens man venter. Jeg har i hvert fall tenkt langt og lenge på hva jeg vil og hvorfor. Jeg bad første gang om å bli henvist for 5 år siden. Jeg ble overtalt av legen til å prøve enda en gang om å gå ned i vekt på egenhånd. Jeg gikk ned 30 kg og senere opp 20 kg. Jeg vil bli meg selv igjen.

Dixie Diner sa for 13år siden:

For min del handlet det like mye om datteren min som om meg selv. Jeg var IKKE en særlig god mor i tiden før jeg ble operert. Jeg var deprimert store deler av tiden, og jeg orket ikke å gjøre noe særlig pga. kortpustethet osv. Jeg er glad hun bare var 3 år da jeg ble operert, jeg ville ikke at hun skulle ha den mora hun hadde særlig mye lenger, så det var også en grunn til at jeg tok det privat. Jeg griner når jeg tenker tilbake på den tiden, og bare tanken på å gå sånn i flere år, utsette datteren min for det, og i tillegg faktisk IKKE ha sønnen min i det hele tatt gjør meg helt nummen. Men jeg hadde det jo fryktelig i den tiden da, heldigvis har ikke alle det sånn. Men som de andre her sier, jeg synes ikke akkurat årelang ventetid kan trekkes frem som noe positivt når det kun dreier seg om kapasitetsproblemer og det blir ren dødtid for pasienten.

Lhi-My sa for 13år siden:

Joda, bl.a. Haugesund har nå knapt et års ventetid. I Bærum er det høyst variabelt. Noen av de som ble operert samtidig med meg, hadde ventet et drøyt år. Jeg ventet i 21 mnd, sannsynligvis fordi jeg først ble henvist til Aker (de samarbeider og fordeler en del pasienter mellom seg).

Poenget mitt er at en GBP må være et godt forberedt og godt gjennomtenkt valg man tar basert på god kunnskap og gjort med et oppegående hode. Det holder ikke å lese en to siders brosjyre fra Aleris, signere lånepapirene fra banken og bli operert fjorten dager etterpå. Det kan ikke være noe man gjør som en impulshandling eller som et "påfunn" gjort midt i den svarteste sykdom. Det er en risikabel operasjon (komplikasjonsfaren både på kort og lang sikt er kjempestor sammenlignet med de fleste andre typer inngrep). Den kan ikke gjøres om og den får konsekvenser for resten av livet ditt. Det er heller ikke sikkert at operasjonen vil hjelpe og man vet ikke noe om hvilket liv man vil få etterpå. Jeg kjenner mennesker som har så store plager etter operasjonen at de ikke klarer å stå i normalt arbeid. Det er ingen lettvint løsning der man er garantert verken å bli tynn eller lykkelig. Det er noe man gjør som absolutt siste utvei.

Jeg kunne også ønsket meg en skikkelig debatt på hvem som skal opereres. Slik det er nå, opereres pasienter med BMI helt ned mot 30. Det er selvsagt vanskelig å sette helt klare grenser. Det må iallefall til en grundig vurdering fra pasient til pasient siden BMI i seg selv sier lite. For meg ser det ut som om flere burde vært henvist til annen behandling før en eventuell operasjon. Det blir veldig galt når vektoperasjoner blir brukt som behandling av spiseforstyrrelser. Det er en skummel utvikling og enda skumlere er det at det er så lite debatt rundt dette.

Divine sa for 13år siden:

Jeg skjønner deg veldig godt, Propella.

Er jeg et dårligere menneske fordi jeg jobber med spiseproblematikken min nå som jeg er slankere? Hadde det vært mer akseptabelt at jeg hadde jobbet med den om jeg fortsatt var sterkt overvektig? Fortjener jeg ikke å ha det bra vektmessig så lenge jeg fortsatt jobber med problematikken? Er vi virkelig så protestantiske at vi kun godtar vektnedgang dersom man har vunnet alle seire?

Divine sa for 13år siden:

Sant nok. Men selv om BMI sier lite, så vil jeg SE den personen som er sterkt overvektig med en BMI på 30, altså.

Men det ER vanskelig å sette klare grenser. For hva skal telle? BMI? Fysisk helse? Psykisk helse?

Divine sa for 13år siden:

Ja, det var derfor legen min først sa at hun trodde det var ca. ett år. Men siden den gang var det en boom av pasienter som ønsket operasjon, så innen de sendte henvisning for meg, så hadde ventetiden økt drastisk.

Divine sa for 13år siden:

Jeg føler meg for øvrig som en spaltet personlighet i denne diskusjonen. :knegg: På den ene siden forsvarer jeg Aleris og de vektopererte med nebb og klør, mens jeg i neste sekund kritiserer de samme. Men det er vel bare et tegn på at dette er en debatt som er vanskelig, og at det ikke finnes noen fasitsvar.

Blondie sa for 13år siden:

Jeg synes vel snarere at det er et tegn på at du er reflektert og klok, Divine. :dulte:

-ea- sa for 13år siden:

Det synes jeg også. Nå aner jeg ikke noe om andre som er aleris-opererte, men jeg er ikke sikker på at alle gjør et like veloverveid valg som du. Jeg har inntrykk av at du var i prosessen i lang tid før du ble operert, selv om det tok kort tid fra du bestemte deg.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Divine - hvordan i alle dager skal man kunne diskutere om det stadig skal skje en diskusjon om hvorvidt du er et dårlig menneske eller ikke? Det er helt umulig å svare på de spørsmålene du stiller når du knytter det opp sånn.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Ikke setter jeg pris på å kalles arrogant heller. :snurt:

Slettet bruker sa for 13år siden:

Her er hva jeg prøver å si:

Det er dumt at man blir operert under to uker fra man tar kontakt første gang. Det er en prossess som skal skje i hodet og den trenger mer tid.
Man trenger oppfølging i denne tiden.
Fire år er for lang tid.

Jeg føler at jeg tas til inntekt for å ha sagt dette:
Divine, du er et dårlig menneske, for du har operert deg på Aleris. Du skulle ventet i stillhet i fire år. Minst.

Divine sa for 13år siden:

Hah, hvis du kan kalle meg hårsår, kan jeg kalle deg arrogant. :catfight:

Divine sa for 13år siden:

:eek: Dette har ikke jeg opplevd. Heldigvis. Jeg tror jeg hadde blitt helt stum. Jeg har derimot fått uventet støtte og ros fra folk jeg trodde ville stille seg uforstående og/eller kritiske, og det både overrasker og varmer. Nå er jo GBP begynt å bli så vanlig at de fleste kjenner noen som har gjennomgått det, slik at folk sitter på en del kunnskap. Mulig jeg har vært heldig med de jeg har pratet med dette om, men slike quick-fix-holdninger har jeg unngått å støte på.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Joda. Men sammen med de meningene du tillegger med at du skal sees som et dårligere menneske og hva det nå var så blir det litt too much. Jeg har faktisk ikke sagt dette og du vet utmerket godt at jeg ikke mener det heller.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Jeg har opplevd det flere ganger. Skremmende.

Divine sa for 13år siden:

Nah. Du rakker nå indirekte ned på de som har valgt operasjon ved private sykehus. For ved å si at opplegget er for dårlig, så sier du jo indirekte at de som velger et slikt dårlig opplegg, burde vite bedre.

m^2 sa for 13år siden:

Et lite spørsmål sånn ift journaler og tilgang og slikt - sett nå at en var overvektig, fulgt opp av fastlege, psykolog mfl som alle sier at for DEG er slett ikke en vektoperasjon tingen. Psykisk er det ikke bra siden du , fysisk ville det være en katastrofe siden du har , og siden ernæringsopptaket blir endret er det heller ikke lurt for deg siden , og historisk har vi sett at du slett ikke klarer å endre .

Så kan man allikevel ta en kjapp telefon til Aleris, en konsultasjon og joda, jeg har vært på GR-kurs jeg og gikk ikke ned en kilo! Frisk sier du? Joda, frisk som en fisk :jupp:
Og få operasjon? Sant? Siden Aleris (o.l.) ikke lakmustester virkelighetsoppfatningen man kommer med?

Hm.
:gruble:

Slettet bruker sa for 13år siden:

Overhode ikke. Jeg kjefter på Aleris som ikke tar ansvar for pasientene sine. Jeg har ikke sagt, tenkt eller ment ett eneste nedsettende ord om de som velger Aleris og finner det mer enn litt ufint av deg å hevde dette. Virkelig.

Jeg har ikke det aller minste vanskelig for å forstå at mange velger operasjon ved Aleris. Det er altså Aleris sin totale mangel på ansvar samt deres aggressive markedsføring jeg hele tiden mener er feil. Den bruken av gbp som Aleris bedriver er etter min mening ikke særlig forsvarlig.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Sånn i korte trekk - ja.
Du kan legge til her at man heller ikke trenger å være all verdens overvektig.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Jeg synes nå ikke Aleris skal ha bare kjeft heller. Jeg opplevde en fantastisk oppfølging da jeg hadde sabotert helsa mi ved å kutte ut vitaminene mine og fikk helseproblemer av det. Ingen kjeftet på meg (joda, bittelitt, men det var jo velfortjent) og de kontaktet fastlegen min og samarbeidet godt med ham og tok skikkelig tak i ting. Hadde de ikke gjort det, hadde det ikke endt så bra som det gjorde, og jeg betalte heller ikke et øre for det. Men nå er vel 5 års oppfølging for meg inkludert i prisen jeg betalte, vet ikke hvordan det er om litt under et år til. Men personlig har jeg i hvert fall ingenting å utsette på dem, annet enn noen av de punktene dere andre her kommer med, bla. markedsføringen. Men akkurat dette med oppfølging synes jeg faktisk ikke de er så mye dårligere på enn mange av de offentlige sykehusene, etter det jeg har hørt fra andre.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Iset - hva besto denne fantastiske oppfølgingen i? Hentet de deg inn, sendte lege eller hva?

m^2 sa for 13år siden:

Men når man har betalt en liten formue for å få den så skulle det jaggu bare mangle også, altså.

Divine sa for 13år siden:

Godt å vite. Det var litt vanskelig å forstå ut fra det du skrev om du mente at folk burde holde seg for gode til å opereres der, eller om det bare var Aleris selv du var skeptisk til.

Mener du da bruken av gbp som forebyggende tiltak? Eller mener du noe mer/annet her?

Blondie sa for 13år siden:

Jeg er helt uenig, men jeg vet jo at du har oppfattet meg som vanskelig i tilsvarende diskusjoner. Jeg mener fremdeles at det må gå an å stille spørsmålstegn ved private alternativers aggressivitet og tilsynelatende mangelfulle oppfølging uten at det oppfattes som kritikk.

Iset, skrev ikke du tidligere i tråden at du ikke hadde møtt opp på en eneste kontroll etter operasjonen? :gruble: (det vil nemlig jeg kalle katastrofal oppfølging. )

Divine sa for 13år siden:

Det er jeg enig i. Men jeg har ikke hørt noe negativt om oppfølgingen de har hatt av folk som har kommet tilbake med problemer. De som jobber der, er jo ikke synske, og kan ikke følge opp pasienter som ikke gir lyd fra seg. At det er for lite oppfølging generelt, kan så være. Men de følger i det minste opp alle som tar kontakt.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg mener at Aleris bruker gbp som et enkelt pakkeprodukt de kan selge, så gir de pasientene garanti om oppfølging ca så lenge som de regner med at effekten vil vare også tjener de seg styrtrike uten å vurdere om den pasienten som var der egentlig trengte en gbp, om det var nok med en gbp, om de burde sagt nei eller annet.

Hadde de tilbudt hele pakken med behandling av spiseforstyrrelsen så hadde det vært noe annet. Men de behandler jo bare den delen som sitter i magen og ignorerer den delen som sitter i hodet. Og til maks profitt og hensynsløs markedsføring hvor folk med bmi på 26 altså tilbys operasjon forebyggende.

De bruker dermed bare operasjonsdelen i behandlingen hensynsløst og ignorerer at pasientene stort sett har et sammensatt problem.

Divine sa for 13år siden:

Selvsagt kan og bør man stille kritiske spørsmål. Det hele bunner vel i hvem kritikken rettes mot.

Slettet bruker sa for 13år siden:

(Det er sikkert andre enn Aleris der ute også. Men det er de jeg har fått med meg den aggressive markedsføringen fra.)

m^2 sa for 13år siden:

Men for å være litt kynisk: Aleris "lever jo" av å ta slike operasjoner (ikke bare da selvsagt, men det er vel en av flere satsningsområder i mangel av bedre ord). Så de lever av at kundene deres er fornøyd og et godt omdømme, eller i det minste at kundene deres framstår som fornøyd utad og som gruppe. Rent økonomisk sett for dem er det sannsynligvis veldig lurt å ivareta de som evt. tar kontakt i ettertid av en operasjon med problemer.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jepp. Også er vel kjøpsloven med i bildet her også. Det er ikke snilt av elkjøp å gi fem års reklamasjon heller.