Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
På tv4play.se kan man se en dokumentar om gastric bypass operasjoner, og at flere av pasientene har det tøft etterpå.
Hele 34 % av de som har fått gjort gastric bypass har hatt behov for psykologhjelp, sammenlignet med 15 % av de som har fått gjort annen mageoperasjoner.
Den ene pasienten ville aller helst ha operasjonen ugjort.
Det er også forskjell på "oppfølgingen" etterpå, noen får gjort bukplastikk og annet i etterkant, andre får det ikke, og er minst like misfornøyd etter operasjonen som før, bare nå er det overskuddshud som er problemet og ikke overvekt.
Ett av problemene som blir belyst er at det som i kirurgens statistikker ser ut som en vellykket operasjon, pga pasienten gikk ned i vekt, mens pasienten mener at livet er helt ødelagt.
Er det dårlig informasjon i forkant som gjør at pasienter tror at livet blir bra bare man blir tynn?
Nå synser jeg her uten å ha sett programmet. Kan det ikke ha noe å gjøre med at mange har hatt psykiske problem før de opererte seg? Dvs at det er en større andel pasienter i denne gruppen som har psykiske problem (som yttrer seg som spiseproblemer) enn ved andre typer operasjoner.
Selvfølgelig er det en muligjet.
det ble i 2010 gjort 7200 slike operasjoner i Sverige, og tallet er stadig økende. Jeg vil anta at forholdene er ganske like i Norge som i Sverige, er det da silingen i forkant av operasjonene som er for dårlig? At færre burde fått tilbud om operasjon?
De jeg kjenner som har tatt denne oprasjonen har undersøkt dette opp og ned selv da. Godt mulig informasjonen er for dårlig hvis en kun baserer seg på den info man får fra de som utfører oprasjonen ja.
Poenget med denne dokumentarer er kanskje at dette ikke er en totalt uproblematisk oprasjon som løser alt, og det budskapet er jeg enig i.
I Norge er det såvidt jeg skjønner veldig få som får denne operasjonen dekket av det offentlige. De som får det må gjennom et lengre program på forhånd og får etter hva jeg forstår en ganske voldsom oppfølging.
Dette er det imidlertid evig lang ventetid på, så majoriteten av de som opereres i Norge opererer seg privat. Der får man en ganske liten pakke. Fra de tar kontakt første gang til de er ferdig opererte tar det kanskje bare noen få dager. Det sier seg selv at hodet ikke uten videre lar seg omstille på så kort tid. Noen er godt forberedt på egenhånd, andre later til å kaste seg litt mer impulsivt ut i det. Jeg tror vel suksessraten i etterkant avhenger blytungt av i hvilken grad pasientene har fått gjort noe med det som gjør at de har spiseforstyrrelser eller ikke.
Jeg har venninner som har tatt denne operasjonen, og det som går igjen er manglende oppfølging på det psykiske plan. For noen er det ikke noe problem, mens det for andre faktisk blir et stort problem.
Jeg skulle ønske at før man fikk en slik operasjon så var gjort noe med evt spiseforstyrrelser, jeg tenker iallefall at det hjelper lite med en operasjon dersom hodet ikke henger med.
I forhold til offentlig og privat, så tror jeg det varierer veldig i forhold til oppfølging før og etter. Ei venninne av meg fikk den dekket offentlig, men siden sykehuset ikke klarte å oppfylle ventelistegarantien ble hun sendt til Aleris, og dermed følge hun deres opplegg både før og etter. Hun hadde garantert trengt tettere oppfølging enn det hun får.
Ja og nei. Mange føler at det blir lettere å jobbe med spiseproblemene når man ikke lenger har overvekten hengende over seg. Det er nemlig vanskelig å ta tak i alle problemer på én gang.
Ja, det kan jeg skjønne. Men jeg tror likevel at dersom man har en spiseforstyrrelse så må det være en plan i forhold til dette. Ikke bare gi en operasjon og ferdig med det liksom. Det er der jeg syns det svikter.
Jepp, sånn var det for meg. Jeg taklet ikke å ta tak i begge deler på en gang, så jeg lot meg opereres selv om jeg hadde en tung spiseforstyrrelse. Det gikk helt fint med meg siden selvbildet mitt for det meste var vektrelatert og bedret seg i takt med nedgangen, men jeg ser og skjønner at ikke aller har det på samme måte.
Jeg tror også, og dette har jeg sett mange ganger, at man gjerne sliter med psykisk med vektnedgangen om man har vært overvektig hele livet. Jeg har ikke det, og jeg følte meg aldri hjemme i min store kropp, jeg ble en annen, og jeg fant meg selv igjen i takt med vektnedgangen. De som har vært overvektige hele livet, kjenner jo ikke til noe annet utseende og sliter kanskje litt mer siden de "mister" det de alltid har kjent, om dere skjønner. Det kan nok være litt frustrerende, selv om man vil ned i vekt. Man går til noe ukjent, mens jeg og andre som har vært slanke før vi ble overvektige, finner oss selv igjen. Det har nok MYE å si.
Men ja, det er et dilemma det der. Hvem som skal få operasjon og ikke. Jeg var så psykisk langt nede på slutten at jeg tror glatt jeg kunne fått avslag i det offentlige, om jeg hadde hatt tid til å vente. Og da hadde jeg ikke sittet her i dag, slank og med mye bedre helse, en sønn som aldri hadde vært her uten at jeg hadde gått ned i vekt osv. Et nytt liv. Men som sagt så vet jeg at dette ER et problem, så hva skal man gjøre? Oppfølging er i hvert fall alfa omega.
Det går jo bra med mange, og det er jo fint. Men jeg skulle ønske oppfølgingen var myye bedre, også i forkant av operasjonen. Det er faktisk folk som blir operert som tror at en operasjon er løsningen på alt, og at de bare kan spise hva de vil etterpå. Sikkert ikke så mange, men jeg er rimelig sikker på at det gjelder flere enn de jeg kjenner. Som faktisk er operert, men fortsatt er overvektig, og som ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg skjønner godt at man må gjøre en innsats selv, men jeg tenker at når man har tatt det skrittet at man ønsker en operasjon, så bør oppfølgingen i forkant og etterkant være god!
Jeg er jo i en situasjon der jeg selv har begynt å tenke i tanker om operasjon, men for meg er det rett og slett litt skummelt fordi jeg opplever at oppfølgingen er for dårlig. Så selv om jeg leser solskinnshistorier(som din, bl.a Iset) så er de andre historiene også såpass skremmende at jeg ikke helt klarer å mobiliserer det motet som skal til. Nå er jeg forsåvidt i gang med vektreduksjon, og jeg håper virkelig at det hjelper, fordi jeg selv har innsett at funker det ikke denne gange, så må jeg vurdere en opersjon helt på alvor.
Jeg tror ikke de som overspiste og saboterer for seg selv etter gbp gjør dette fordi de tror de kan spise sånn. Ikke mer enn at de også før operasjonen skjønte godt at de ikke kunne spise sånn de spiste da heller. Men jeg tror det er samme grunn som gjelder når man spiser slik man vet man ikke skal - med eller uten operasjon. Nemlig at man bruker mat som noe mer enn næring, og ikke har fått hjelp til å løse dette.
Men det går jo helt fint an å søke hjelp om dette selv også, i etterkant, om man har behov for det. Jeg forstår at ikke alle ER helt der, men om man er bevisst i forkant så finnes det jo tilbud man kan benytte seg av.
Tja, da kommer det kanskje an på hvor man bor? En av mine venninner som har tatt denne operasjonen fikk faktisk avslag på psykologhjelp i etterkant. Etter en klage får hun nå komme til vurdering, men er på ingen måte garantert hjelp.
Jeg er fullstendig klar over at man kan ringe aleris dersom man lurer på noe, men dette er ikke det jeg kaller for oppfølging altså.
Mulig?
Jeg vet iallefall at det finnes gode muligheter ift spiseforstyrrelser her i området, også etter operasjon.
Jeg var til psykolog før operasjonen, og for meg har oppfølgingen fra Aleris og lege vært bra nok i etterkant. I tillegg til at jeg har hatt en del rundt meg (og her) og prata med. Men dette er jo ekstremt individuelt.
Men om man er bevisst dette i forkant, så har man iallefall muligheter til å sjekke ut det der man bor.
Ja, det er jo kjempeflott for de det fungerer for, og de er jo ikke jeg bekymret for, det er alle de andre.
Og når jeg vet om iallefall 3 på dennne lille plassen som sliter på forskjellige områder, og som jeg tenker kunne unngått dette dersom oppfølgingen hadde vært bra nok, så vil jeg tro det finnes flere ute i det ganske land. Jeg syns jo at vi her på fprumet stort sett får solskinnshistorier, og jeg syns jo selvsagt at disse skal komme fram, men det er synd at ikke det kommer fram andre ting også.
For all del, jeg er ikke i mot slankeoperasjoner på noen som helst slags måte, jeg syns det er flott at det finnes et slikt tilbud, men jeg tror likevel det finnes forbedringspotensiale i forhold til oppfølginga.
Definitivt.
Noe av problemet er vel også at evt oppfølging kanskje er frivillig? :vetikke:
Jeg tror iallefall en del som burde vært på etterkontrollene på Aleris ikke var der.
Det er derfor den delen av behandlingen burde være en forutsetning før man ble operert. Skammen over å ikke greie kostholdet blir jo ikke mindre om man tross alle håp, ønsker og forsetter ikke greier det likevel. Jeg vil tro terskelen for da å dra dit man har stått og sagt at nordpå halsen, dette skal jeg fikse, blir umulig å gå over.
Det har du nok helt rett i. Ei av venninnene mine som tok denne privat på aleris tok seg ikke råd til å reise helt til Oslo for denne kontrollen, og det er jo også noe å tenke på. Man tar gjerne opp lån for å få utført operasjonen, mens det som kommer etterpå er ikke så nøye liksom.
Jeg var jo en av de som ikke reiste på etterkontroller pga. dårlig råd, men tok det over telefonen. Jeg var på Evjeklinikken da, 3 mndr etter operasjonen (ukesopphold inkludert i prisen). Og så var jeg faktisk på 1-årskontroll, men det var bare blodprøver, noe jeg like godt kunne gjort hos legen min. Men med meg gikk det jo strålende da, helt til smellen for noen måneder siden, altså nesten 4 år etter operasjonen. Hadde det blitt et problem hadde jeg nok reist, men så hadde jeg jo en fastlege som tok oppfølging da, han var svært interessert i operasjonen, men alt var jo egentlig opp til meg selv da, selvsagt (bestilling av timer osv).
Jeg skjønner godt at penger er et problem for mange. Men det skal altså være mulig å få fastlegen til å ha et godt samarbeid med Aleris.
Eg er ikkje negativ til vektoperasjon, berre så det er sagt, men denne saka har det vore litt om på lokalradioen her i fylket. Overskrifta er "Fedme-opererte får det ikkje betre". Mulig overskrifta er så tabloid som det er mogleg å få den. Teksten seier ikkje stort om saka, men sidan denne fysioterapeuten skal ferdigstille masteroppgåva si i november reknar eg med at me får høyre meir frå den kanten.
Sølv om pasientane er begeistra, byr tida etter operasjonen på store utfordrinar, ifølge fysioterapeut Eli Natvik. I november er mastergradsoppgåva til Natvik om pasientane sine opplevingar vel fem år etter operasjonen- ferdig.
Nei, det stemmer ikke. Vektpererte har faktisk noen sentrale fellesfaktorer som resten av samfunnet stort sett ikke deler. De er forskjellige seg imellom på mange måter, men alle har jo til felles at de har et så alvorlig problem med mat at de ender i en omfattende operasjon. Den problemstillingen sitter jo i hodet, og det er dermed relevant å vurdere den psykiske siden inn etter min mening.
På programmet var det også en som måtte gjøre operasjonen på nytt, da hun etter en ti års tid gikk opp veldig mange kilo igjen, er dette noe som har skjedd i Norge? At pasienter har gjort flere operasjoner?
Jeg vet at pasienter som har blitt "slankeoperert" har lagt på seg igjen etterpå, men er usikker på om de har blitt operert på nytt, eller om de bare blir overlatt til seg selv.
Ja, men det er jo ikke bare blant folk flest operasjon ses på som "veien, sannheten og livet". Det hender også at man kan oppleve litt press i forhold til operasjon og ikke oppleve å bli hørt ang. en reell bekymring for at matmisbruksproblematikken skal flytte seg fra mat til andre områder. Det er ikke bare bare å si ifra om at man ikke føler at hodet er helt på plass ennå i møte med frelste fagfolk som "har en annen pasient som ble operert og det var bare helt fantastisk og hun har fått et helt nytt liv nå og... :blabla:"
For de finnes også. Selv om det sikkert er mest urealisme i gruppen av potensielle kandidater for en vektoperasjon, finnes det også blant helsefolk. Enten det er psykologer eller fastleger. Akkurat som det jo også finnes folk i faggruppene som ikke anerkjenner operasjon som den riktige løsningen i andre tilfeller.
Jeg fulgte nylig en Aleris-link på en nettavis av nysgjerrighet - og havnet i en artikkel som hovedsakelig sa at "ikke innbill deg at du er sunn og frisk selv om du er overvektig - ingen overvektige er sunne og friske." Det synes jeg var langt over grensen for hva som er ok reklame for egen virksomhet.
At de har noe felles som de ikke deler med mesteparten av befolkningen? Jeg vet ikke hva som gjelder for de som går disse kursene, men antar at det er de som er i samme vektproblem som de som velger gbp - og ja, da har også disse til felles at de har et alvorlig problem med mat som hovedsaklig sitter i hodet - som mesteparten av resten av befolkningen ikke har.
Veldig, veldig bra skrevet, kie. :tilber:
Det skumleste med de private aktørene på vektoperasjoner er etter min mening at det går så himla fort. De annonserer superaggresivt og tar man da kontakt så er man operert før man rekker å snu seg. Så og si alle overvektige greier et opplegg i noen uker. Det er nettopp det å finne ut av ting så man vet at man greier det resten av livet som er saken. Jeg har igrunnen aldri fått noe tilfredsstillende svar på hva ved å operere magen forårsaker at hodet endres radikalt og over tid. Om det bare var at vekten forsvinner og da går det fint, så burde jo de som greier å gå ned i vekt ikke ende med å legge på seg igjen etter en stund. Jeg ser bare ikke hva denne operasjonen gjør som gjør det mer sannsynlig å ikke selvsabotere etter å ha tatt den.
Prøv å legge inn vekt du... Du kan legge inn vekt på at du er fire kilo overvektig og få til svar at du bør kontakte aleris fort som fy for å få hjelp.
Og det er jo faktisk bare tull. Jeg går jo på et kostomleggingskurs for tiden, og der var vi på et foredrag med en veldig dyktig fysioterapeut som var ganske klar på at en som var overvektig men i god form hadde mye bedre forutsetninger i forhold til en som var normalvektig men som spiste usunt og var i dårlig form, sånn sett i forhold til å bli syk.
Virkelig? Den har ikke jeg sett. Jeg er enig i at det ikke er bra reklame. Virkelig ikke bra reklame. Men det er ikke den holdningen jeg møtte på Aleris. Jeg ble hele tiden fortalt at jeg var sunn og frisk, og at det var positivt mht. operasjonen. Jeg sier ikke det for å forsvare Aleris. Jeg er skeptisk til mye at det Aleris gjør, men akkurat dette følte jeg var et ikke-tema da jeg var der.
Men altså. Hva ønsker skeptikerne at man skal gjøre? Forby vektoperasjoner fordi Aleris lirer av seg mye dumt? Nekte folk operasjon bare fordi det finnes opererte der ute som ikke burde vært operert?
Jeg er enig i at oppfølgingen til Aleris ikke er all verden (jeg synes faktisk den er rimelig overfladisk), men jeg tenker litt at det er MITT liv og at jeg selv har litt ansvar også. Jeg inngikk derfor en avtale med fastlegen min allerede før operasjonen om at hun skulle følge meg tett opp etter operasjonen, nettopp fordi jeg var utrolig redd for en psykisk knekk, og hun skulle ha psykolog nærmest på stand by. Nå har dette heldigvis ikke vært aktuelt foreløpig, men jeg vurderer f.eks. å kontakte ernæringsfysiolog fordi jeg sliter litt med å velge riktig mat. Jeg kan ikke bare sitte på rumpa, det er mitt ansvar å ta tak i ting som er problematiske. Aleris har både psykologer og ernæringsfysiloger, så hadde jeg kontaktet dem, er jeg sikker på at de hadde tatt det på alvor. Men de kan ikke henge over folk og passe på dem. Voksne mennesker må ta ansvar selv. Hadde Aleris operert, og så nektet å ha noe med pasientene å gjøre etterpå, hadde det selvsagt vært håpløst, men det er altså ikke slik det fungerer. Det Aleris burde bli flinkere til, dog, er å luke ut de som IKKE vil være i stand til å ta ansvar etterpå. Nå vet ikke jeg hvor mye Aleris siler, men det er jo klart at det opereres mennesker som ikke burde vært operert. Nå tror jeg for øvrig ikke at det er et Aleris-problem, jeg tror det samme gjelder for de som opereres på offentlige sykehus.
Jeg er vel kanskje en skeptiker, men ikke i forhold til selve operasjonen. Jeg skulle ønske det var det offentlige som tok seg av disse operasjonene i størst mulig grad slik at det ikke var så lang ventetid som det tydeligvis er. Jeg skulle ønske at oppfølgingen var bedre enn det den faktisk er. Det betyr også at jeg mener at en evt oppfølging ikke skal være frivillig, men noe man MÅ igjennom.
Jeg er heller ikke i mot at man MÅ ha løst alle matproblemer man evt har i forkant av en evt operasjon, men jeg syns at dersom man ikke har fått det gjort, så må det være en oppfølgingsplan klar i etterkant.
Jeg er enig. Men operasjonspakken til Aleris er i teorien ikke dårlig, altså, Men jeg er litt skeptisk til hvordan det fungerer i praksis. Jeg er forresten litt usikker på hva du mener med at det offentlige helsevesenet må ta støyten? Aleris tar i alle fall på seg alt ansvaret for oppfølging dersom det oppstår komplikasjoner etter operasjonen. Men det var kanskje ikke det du mente?
Jeg vet at Russland og Latvia er mye billigere, men jeg hadde aldri valgt en slik løsning. Nærhet til operasjonsstedet, slik at man kan kontakte dem i ettertid er alfa og omega for meg, i alle fall.
Mener du skikkelige tilbud mht. operasjon, eller tenker du forebygging og annen behandling?
Om man er syklig overvektig, så er det vel få som tror at en operasjon fikser alt. En annen ting er også at noe av hensikten med operasjonen er å overleve, og sånn sett skulle en jo tro at det å gå ned i vekt var nokså tilfredstillende (sett i et medisinsk perspektiv), uansett hvordan man opplever det? :vetikke:
Jeg personlig tror ikke at så veldig mange av de opereres, er døden nær sånn rent fysisk. Jeg tror derimot at mange er så låst i sin egen overvekt at de ikke klarer å jobbe med det bakenforliggende så lenge overvekten ligger og "sperrer", mens andre igjen ikke klarer å ta tak i de bakenforliggende årsakene uansett hvor normalvektige de blir.
Dessuten har jeg til min forbauselse oppdaget at mange av de som velger vektoperasjon (tilsynelatende) ikke har spiseforstyrrelser eller ikke ønsker å definere seg som spiseforstyrrede. Hvordan følger man da opp disse?
Jeg vet ikke om det er tilfredsstillende nok, men for min del så handlet mye av overspisingen om vekten, og motsatt. En ond sirkel. Det begynte jo ikke sånn, jeg var jo slank før, men jo mer jeg la på meg, jo verre ble psyken min og jeg følte meg som en helt annen person jeg ikke kjente igjen. Da jeg begynte å bli virkelig stor, ville jeg ikke engang gå ut av huset om jeg ikke måtte, jeg slet virkelig psykisk pga. utseendet og de fysiske påkjenningene av å være så stor. Men psyken var verst, jeg slet med selvmordsstanker hver dag hele uka og når jeg måtte folk jeg ikke hadde sett på lenge, gråt jeg alltid da jeg hadde sagt hei fordi jeg "visste" hva de tenkte. Dette er jo heldigvis ikke standard-tanker hos alle overvektige, så psyken min var altså helt på bånn.
Jeg klarte jo å gå ned mange kg på egenhånd, flere ganger. Men det føltes som et nederlag at minus 10-15 kg ikke viste noe sted og ikke føltes på bukser eller noe som helst. Jeg mistet motet og savnet maten (kompisen gjennom tykt og tynt) osv, og jeg la på meg igjen, gikk tilbake i det gamle velkjente sporet fordi det var enklest.
Da jeg ble operert kunne jeg ikke gå tilbake, da var jeg "tvunget" til å bare fortsette å gå ned til tross for om jeg hadde mistet motet underveis. Det tar som regel laaang tid før man kan "overspise" etter en operasjon, så man har god tid på seg til å venne seg til det nye livet, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg ikke kan si meg 100 % fri fra overspising altså. Jeg tenker fremdeles mye på mat, jeg elsker mat og jeg liker å spise mye, jeg er veldig opptatt av mat. Men mye for meg nå er noe helt annet enn mye for meg for 4-5 år siden. Mengdene kan aldri komme opp i det de var før, men jeg kan jo fordele maten over hele dagen og sånn sett få i meg mye.
Men det jeg egentlig skulle skrive her, var altså at psyken min er blitt i hvert fall 80 % bedre pga. vektnedgangen. Jeg har fått meg selv tilbake, jeg er mye mer utadvent og tør å bli med på ting jeg aldri turte å bli med på før. Jeg trenger ikke lenger å grue meg til flyturer pga. trange seter, trange kinoseter, karuseller (jeg hadde en aldeles jævlig opplevelse på Tusenfryd som sterkt overvektig, jeg griner nesten bare jeg tenker på det), jeg liker speilbildet mitt nå og føler meg lett i kroppen og kan løpe og hoppe og danse med ungene og elsker det. Så klart psyken er blitt mye bedre rett og slett fordi jeg er tynnere, det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg kan ikke si at det hadde vært sånn om jeg alltid hadde vært overvektig altså. Folk er forskjellige.
Men om de ikke har disse problemene så er det jo ikke noe problem. Jeg ser jo bare på de jeg kjenner at alle har forskjellig utgangspunkt, og det er jo der utfordringen ligger sånn som jeg ser det. Alle er forskjellige, og derfor bør jo oppfølgingen tilrettelegges slik at man får den oppfølgingen man trenger.
Divine - om man går ut fra at de pasientene som er kandidater for vektoperasjon var i stand til å selv ta ansvar for helse og oppfølging, så ville de neppe være kandidater for vektoperasjon de fleste av dem, vel? Da ville de jo spist riktig, passet på næringsstoffer og trening og holdt orden helt av seg selv uten operasjon.
Jeg mener ikke at man skal forby noen vektoperasjon. Selvsagt ikke. Jeg har inntrykk av at de som opereres gjennom det opplegget de har på Aker for eksempel har et langt bedre opplegg å følge. Jeg har absolutt trua på at det kan være en god løsning. Aleris derimot er jeg svært skeptisk til. For de få som er så klare og så gjennomarbeidet at det eneste som mangler er operasjonen og hvor hodet har løst alle problemer så er det sikkert samme hvor man opererer seg. Men for de som for eksempel avvises av det offentlige på grunn av psykisk sykdom så mener jeg det er galskap at de uten problem kan få operasjon på aleris noen få dager senere. Dessuten mener jeg at det bør være et obligatorisk opplegg før operasjonen hvor man ikke får operasjon dersom man ikke greier å gjennomføre. Rett og slett for å forsikre seg om at de psykiske sidene av spiseproblemene er ivaretatt og at pasienten virkelig er i stand til å ta vare på seg selv etterpå.
Men måtte det operasjon til også om du hadde greid å komme ned i normalvekt på egen hånd? Det er mange som slanker seg ned til normalvekt på egen hånd, så legger de på seg alt sammen med renter igjen. Hva er det som gjør at disse er ment å lykkes bedre med en operasjon som vektreduseringsverktøy enn med et annet opplegg hvor de også faktisk går ned?
Jeg velger å ikke gå inn på personlige eksempler i denne diskusjonen, da det blir helt umulig å diskutere sak uten å ramme folk midt i der det svir om man skal diskutere person.
Ja, jeg hadde ikke tenkt å skrive noe i denne diskusjonen overhodet, og i hvert fall ikke personlig, men jeg blir bare litt revet med, hehe.
Du spør jo godt, men for min del handlet det altså om det at jeg mistet fort motet og ikke orket å gjennomføre det over tid både fordi det var for hardt, jeg eide ikke magemål og var sulten hele tiden og la ekstremt fort på meg. Jeg var liksom litt maktesløs det meste av tiden. Da jeg var operert fikk jeg en slags "tvungen" vektreduksjon i og med at selv om jeg mistet motet og ville overspise, gikk det jo fysisk ikke an, dermed kom jeg over kneikene mine uten å gå opp i vekt, heller faktisk ned i vekt hele tiden, og de kneikene ble færre og færre. Men det er jo mitt tilfelle da.
Vet du at dette skjer, altså? Det som overrasker meg, er det ikke er noen kommunikasjon sykehusene i mellom. Hvorfor er det ikke det? Burde man ikke da kunne samarbeide bedre? Jeg tviler vel på at Aleris hadde operert noen som hadde blitt avvist et sted dersom de hadde denne informasjonen. Eller mulig jeg bare er naiv. :vetikke:
Ja det vet jeg at skjer. Jeg vet til og med eksempler på dette ærverdige forum hvor en som ble avvist av det offentlige faktisk ble anbefalt å betale selv og ta det på Aleris.
Aleris har ingen mulighet til å sjekke andre opplysninger enn den pasienten selv gir. De driver også business og har ikke eget behov for å sjekke annet enn den medisinske ståa - er den god nok til å skjæres i så er det ikke noe som stopper dem fra operasjon.
Når man sier at Aleris gir så mye oppfølging man trenger så er vel det mekaniske ting i forbindelse med selve inngrepet. Det er vel ikke år med psykolog i etterkant osv.
Som hva da?
Det vil jo føre til ganske dramatiske problemer med informasjonssikkerhet dersom journaler plutselig ble tilgjengelige på kryss og tvers i alle retninger.
Ja, jeg må si at jeg ikke ser problemet. Hvis det står i en journal fra det offentlige at jeg ikke tåler medikament X, så må det da være mer betryggende at privatlegen kan sjekke journalen selv, enn at jeg må huske å opplyse om det selv. Men, for all del, jeg har aldri tenkt gjennom dette, altså, så mulig jeg bare ikke tenker langt nok.
Jeg synes det er kjempeflott at private ikke har tilgang til medisinske opplysninger fra det offentlige helsevesenet, samtidig så er det jo en ulempe når en pasient får avslag i det offentlige pga helhetsbildet som de har, samtidig som de får tilslag i det private pga at det private mangler det totale bildet.
Og, jeg vil tro at det stort sett er det offentlige som må ta til takke med pasienter som får store komplikasjoner, det er vel begrenset med innleggingsmuligheter på Aleris f.eks. eller har de sykehus der man kan ligge i ukesvis og få intravenøs behandling?
Hvis det står i en journal fra det offentlige at du er psykisk ustabil så er nok ikke det noe du vil se lett på om ligger så åpent at det er enhver privat leges tilfeldige IT-kunnskap og investering i sikkerhet som hindrer det fra å legges søkbart på internett. Det står jo en del i journaler for mange mennesker som er svært sårbart å få videre også.
Tja, for eksempel. Dersom det ble oppdaget under en inngrep på et privat sykehus at man ikke tålte narkosemedikament A, og det oppsto en farlig situasjon ut fra dette, så hadde det vært greit om de andre sykehusene visste om det. For hva om vedkommende kommer ut for en ulykke, må opereres i all hast og er bevisstløs og ikke kan opplyse om dette selv?
Da kommer du også inn på forsikringer. Forsikringsselskap kan lett få tak i den informasjonen, og du kan risikere enorme avkortninger i utbetalinger dersom noe skulle skje.
Jepp. Og for ikke å snakke om at det blir umulig for kjendiser å ha helsa si i fred. Får forsikringsselskapene tak i informasjonen, så får Se&Hør det også.
Nei, nei. Man putter selvsagt inn en chip som kan oppdateres med utvikling, så blir man jo bare scannet og plottet rett inn i systemet når det trengs.
Det er da meget enklere.
Når man kan chippe adresse inn i bikkjer er det vel bare snakk om tid før teknologien blir tatt i bruk på andre områder og.
Hvis jeg skulle opereres på akkurat det private sykehuset, så ja. Det hadde jeg bare følt betryggende. Men man kunne vel gitt samtykke til det selv, feks?
Jeg har en liten følelse av at dersom du skal operere deg privat fordi det offentlige mener det ikke er forsvarlig å operere deg så vil du ikke gi fra deg den offentlige journalen til det private sykehuset? :knegg:
Jeg ble GBP-operert ved Bærum sykehus for to uker siden. Der har vi hatt en lang og grundig forberedelsesfase før vi i hele tatt ble godkjent for operasjon. Dette var for meg helt avgjørende for å i hele tatt tørre å ta en så drastisk operasjon som GBP tross alt er. Jeg er relativt aktiv flere steder på nett hvor GBP-opererte ferdes og jeg skremmes ofte av hvor dårlig informerte mange opererte er. Det er ikke mer enn få dager siden jeg traff borti ei som ikke hadde fått med seg viktigheten av jerntilskudd/kontroll og hun ble operert på Aleris for over et år siden. Det er skremmende når SÅ viktig informasjon ikke blir gitt på en måte som folk får med seg. Hun er ikke den første jeg har truffet/lest om heller.
Jeg ventet i 2 år på min operasjon og for min del var det veldig greit. Jeg trengte den ventetida for å bli klar (dette er et stort skritt å ta!). Det 8 uker lange kurset var også utrolig fint å få med seg. Nå i etterkant følges vi opp av kirurg og eneræringsfysiolog ved sykehuset i fem år , samt at jeg i egen regi har ordnet oppfølging 1 gang pr mnd hos fastlege, samt trening veiledet av fysioterapeut 3 ggr pr uke. Jeg vet at jeg har et par år på meg til å lære meg gode spise- og treningsvaner. Etter to år er næringsopptaket i kroppen tilnærmet normalt igjen og effekten av operasjonen vil være minimal. Derfor gjelder det å virkelig få god hjelp til de endringene man må gjøre.
Det begynner forøvrig å komme en del forskning på langtidseffekten på GBP og den viser at mange går opp igjen etter 2 år og at risikoen for det er større jo mindre oppfølging man har.
Hvorfor går effekten over etter to år? Jeg antar det betyr at kroppen kompenserer for den delen av tarmen som er tatt bort osv. Men hvordan går det til? Vil man kunne spise normale mengder mat igjen da? Blir dette med dumping etc borte? For dette med manglende opptak av jern etc er jo varig, så hvordan vil kroppen igjen ta opp mer næring av det man spiser? :nysgjerrig:
Jeg lurer på hvor lite man i det hele tatt tar til seg av info dersom man ikke får med seg dette. Aleris kan være ulne på en del ting, men akkurat dette jeg at de er VELDIG klar på, både i sin skriftlige informasjon pluss under veiledning både før og etter operasjonen og ikke minst på tremånederskontrollen.
Akkurat den biten stusser jeg litt over, for om næringsopptaket er normalt etter 2 år, hvorfor må vi fortsette å ta vitaminer og mineraler resten av livet? :hmm:
Man vil kunne spise mer og mer etterhvert, men magesekken utvider seg vel kanskje maks 5-10 % siden den lille delen vi har igjen ikke er særlig stretchy, så det som skjer er visst at tarmen lager et "reservoir" over (eller under?) magesekken slik at mat samler seg der før den går videre, og på den måten kan vi takle større porsjoner etterhvert. Men man vil jo aldri kunne proppe nedpå mengde på mengde, slik jeg gjorde før. Jeg klarte glatt å spise en hel Grandiosa (for å ta et eksempel) før jeg ble operert. Jeg klarer maks en halv nå, helst bare 1/4 og det er over 4 år siden min operasjon.
Dumping forsvinner ikke nei, men kan kanskje bli svakere. Tror det er individuelt, jeg har aldri slitt noe særlig med dumping.
Aleris er superklare på dette ja. Jeg var jo en av de som gikk på en smell, men det var MIN feil og ikke Aleris sin, Aleris opptrådte fantastisk da jeg tok kontakt med dem, de nølte ikke med å få meg på beina igjen og var supre.
En annen ting er jo at ikke nødvendigvis alltid er en dårlig ting at Aleris har kort ventetid. Jeg kan for min egen del ikke fatte og begripe hvordan en to års ventetid og et åtte ukers kurs skulle ha vært positivt for meg på noe som helst vis. Jeg hadde veldig mye kunnskap om vektoperasjoner, jeg var inne i en prosess der jeg fikk oppfølging ang. spiseproblematikken min, jeg hadde gått til psykolog, ernæringsfysiologer og PT-er, og mente at jeg hadde den basisen jeg trengte for både å ta et valg og til å kunne følge opp det hele. Det er vel heller sjelden slik at folk hører om Aleris på mandag og så blir operert på onsdag.
Samme her. Jeg tror nok det kan være nyttig for endel, feks. de med veldig dårlige kunnskaper om ernæring, de som ikke selv tar til seg info om operasjoner osv. Jeg har aldri vært en av dem, så for meg hadde det bare være en forlenget lidelse. Både for meg, mannen min og spesielt datteren min.
Iset og Divine - jeg synes dere tillegger folk dårlige egenskaper. Det er ikke mange som greier å komme seg opp i fedme 3 og høyere uten å skjønne noe som helst om mat og kosthold - for så å vektoperere seg som første step ut av det. Å påstå noe sånt er å sette de vektopererte som ikke greier seg i en bås jeg tror begge dere vil sette liten pris på å settes i.
Det som er nyttig med et langvarig opplegg er jo ganske innlysende. Det er å vise at man greier å snu spisemønster, bruk av mat og endre spiseforstyrrelser før man opererer. Grunnen til at man bør ta det før er jo at folk etter operasjonen ser ut til å ha en tendens til å gi beng. Inntil de er tilbake til utgangspunktet slik noen havner - men da er det jo for sent å gjøre noe.
Og det stemmer ikke at vektopererte aldri kan komme dit de var. Vektopererte kan komme like høyt opp i vekt som de var før operasjon.
Det var ikke det jeg skrev, jeg skrev at mengdene aldri kan bli som før, i hvert fall ikke hos de fleste, da magesekken aldri vil vide seg ut noe særlig. Men man kan fint spise og drikke på seg mange kg igjen ved å drikke mye brus, småspise hele dagene osv.
Jeg testet BMI-kalkulatoren til Aleris og fant ut at jeg måtte legge på 4 kg på den vekten jeg hadde før jeg begynte på Grete Roede-kurs for å få følgende tilbud: "Aleris kan tilby forebyggende behandling i form av kirurgisk inngrep: gastric binding og sleeve reseksjon."
Jeg synes Aleris, ut fra det jeg ser på nettsider, i aviser osv, driver aggressiv markedsføring av operasjoner som jeg ser som siste utvei for et fåtall personer. Jeg har nå klikket meg rundt på "overvektsnettsidene" deres, og jeg har foreløpig ikke funnet noe om risiko eller bivirkninger. I stedet reklameres det med gode resultater, varig vektreduksjon osv. Under "Oppfølging" reklamerer de med oppfølging inntil 5 år etter operasjon, men i prislisten står det at skal man ha oppfølging ut over ett år, må man betale ekstra (20.000 for oppføling i fem år). For meg blir helhetsbildet negativt.
Ja, og jeg er veldig glad for at pasientjounalen min voktes så godt som den gjør. :nemlig:
Nå kikket jeg også innom Aleris sine sider, og jammen burde jeg ikke opereres jeg også! :dåne: Jo altså, jeg har noen kilo for mye, og da kalles det kanskje overvektig sånn teknisk sett. Men jeg hadde aldri i verden tenkt at jeg skulle være i målgruppen for noen operasjon bare for det. Ta meg i nakken og slanke meg, ja, men det er lysår derfra og til operasjon for min del.
Hva gjør dette med selvbildet til damer som ikke har min selvtillit angående kroppen sin?
Hæ? Hvor i all verden sier jeg (og Iset) dette? Det er jo akkurat det vi IKKE sier. Det er da vitterligen vi som prøver å forsvare at folk velger å operere når andre tydeligvis mener at det er en lettvint og lite gjennomtenkt løsning.
Står det noe sted på Aleris sine sider at du burde opereres? Jeg tastet inn mine tall, og selv om jeg er veldig overvektig stod det bare at det kunne være aktuelt for meg... det syns jeg må være greit, de må jo få gi informasjon om hvem operasjonen er for.
De informerer på hjemmesidene sine. Hvis du tar kontakt med dem så får du ett helt annet svar btdt (men da ang. bukplastikk) jeg fikk beskjed om at min mage ikke var gjenstand for operasjon. Noen kilo bort og trening var svaret jeg fikk.
Jeg leser også dette som et burde. Dessverre. For jeg er selvsagt sterkt uenig. Jeg tror du må på en ufattelig mye høyere BMI enn 30 før de nevnte risikofaktorene blir reelle. For de aller fleste mennesker. Men at noen tilfeldigvis skulle være døden nær av overvektsrelaterte plager ved en BMI på 30, er likevel så sært og spesielt, at det blir så ufattelig feil å gjøre det til et tema.
Mange tror at livet blir helt annerledes bare de blir slank, alle som er lykkelige er jo slanke og pene. Skulle vært lengre program/oppfølging i forkant av en operasjon ikke operasjon.
Grunnen til at de må ta vitamin tilskudd er fordi dei tar vekk ein del av tynntarmen. Opptaket av fleire vitaminer skjer i tynntarmen.
( eg googla berre i full fart no, kva som blei operert vekk, så eg tar forbehold om at eg lest om rett type operasjon )
Men om næringsopptaket blir helt som før etter et par år, burde da ikke tablettene være overflødige? Og jeg legger jo ikke på meg uansett hva jeg gjør, jeg slet med å legge på meg 2 kg (etter legens ordre), og det er jo over 4 år siden jeg ble operert. Jeg er sikkert dum, men jeg får det ikke til å stemme. Kanskje det er individuelt?
Eg kan ikkje heilt skjønne at næringsopptaket skal bli tilnærma likt. Tynntarmen får du ikkje tilbake. Men eg har absolutt ingen kjennskap til denne typen operasjoner, så eg tør ikkje å gje meg vidare inn på den diskusjonen i kveld.
Jeg hører fra alle kanter at "næringsopptaket er helt som før etter 2 år" og jeg har liksom aldri fått dette til å stemme. Men da ser det altså ut til å være feil, som jeg trodde. Hos meg stemmer det i hvert fall IKKE. Det lærte jeg bla. på den harde måten.
Næringsopptaket blir vel aldri som før, men det stabiliseres, kroppen tilpasser seg. Pluss at man gradvis blir i stand til å spise mer og mer hvis man ikke passer på. En får jo en slags sjokkstart ved operasjonen, og så trenger vel kroppen ca 2 år på å hente seg inn og stabilisere seg.
Jeg tror ikke det med samme næringsopptak stemmer for alle, men en venninne av meg opererte for snart fire år siden og hun er dessverre på full fart opp i vekt igjen. Hvordan det er mulig vet jeg ikke, men jeg vet at det er mulig.
Jeg vet om 2, den ene operert for 4-5 år siden, hun er vel ca 10-15 kg lettere enn før operasjonen, om jeg husker rett så sa hun at hun hadde gått ned ca 30 kg før hun begynte å gå opp igjen. Med henne er det nok oppfølgingen som er mangelvare, at hun rett og slett ikke var klar i hodet sitt før hun ble operert.
Hun andre er vel operert for et års tid, og har ikke gått nevneverdig mye ned.
Så en operasjon er jo ingen garanti for at man går ned.
For noen så går det jo kjempebra, men det er jo alle de andre som man må få tatt tak i.
:rolleyes:
Det går jo an å være uenig uten at det betyr at jeg driver snikreklame. Jeg mener det er milelangt mellom "det er helseskadelig å være overvektig, kirurgi kan hjelpe" og " du burde operere deg snarest fo å bli et lykkeligere menneske".
Tanken er vel at dersom man er på Aleris sine nettsider for overvektige er det fordi man allerede har et vektproblem. Men jeg er fullstendig enig, det bør ikke stå det når man er normalvektig.
ETA: Jeg tastet inn en lavere vekt, og fikk bare tips om å gå ned til BMI under 27. Hvor er det egentlig dere taster det inn?
LilleBulla - hvis noe er formulert slik at svært mange oppfatter det på samme måte så må man kunne forsvare å si at formuleringen absolutt er til å forstå slik. I Aleris sine reklamer er det slike formuleringer i massevis.
Ikke nødvendigvis. Det er en naiv holdning. Jeg tror nok mange som er der inne og titter, har et problem med vekt. Det betyr ikke at de har et vektproblem.
Jeg har vært veldig åpen om at jeg skulle opereres. Jeg har fått utrolig mange kommentarer av typen "å, det vil gjerne jeg også". Jeg er nesten sjokkert over hvor mange som ønsker en slik operasjon og som slett ikke er i kategorien "ekstremt overvektig" slik jeg er. Jeg ferdes fortsatt en del i miljøer der det er flere med spiseforstyrrelser enn ellers, og jeg ser at mange med beskjeden overvekt (5-10 kg) og en alvorlig spiseforstyrrelse faktisk forsøker å få operasjon. Forhåpentligvis blir de fanget opp i systemet og tilbudt behandling i steden for operasjon, men jeg er ikke overbevist. Ut fra de historiene jeg har fått med meg, har jeg NULL tro på at Aleris (eller andre private aktører) sier nei til en person med alvorlig spiseforstyrrelse og BMI på f.eks. 35.
Jeg registrerer at noen her mener det er ok å operere først og gjøre noe med spiseforstyrrelsen etterpå. Jeg mener at det i de aller fleste tilfeller vil være å gamble med folks liv og helse. Alvorlige spiseforstyrrelser er ikke først og fremst et vektproblem og de kan ikke løses gjennom vektnedgang. Vi har gang på gang sett vektopererte med alvorlig spiseforstyrrelser som enten fortsetter sitt syke spisemønster etter operasjonen (og det er virkelig farlig!) eller som finner andre måter å "løse" sine psykiske problemer på. Jeg har tilfeller i min bekjentskapskrets der misbruk av mat har blitt byttet ut med misbruk av medikamenter f.eks. Jeg har også tilfeller der selvskading og generell selvdestruktivitet har tatt over. Enkelte blir også sykelig opptatt av sunn mat eller enkelte typer strenge dietter og er akkurat like syk selv om vedkommende har blitt normalvektig.
Behandling av alvorlige spiseforstyrrelser bør etter min mening (og dette er erfaringsbasert) komme før operasjonen. Man kan ikke operere vekk bulimi, anoreksi eller alvorlig overspising. Jeg håper sykehusene og fastlegene er flinke til å fange opp de som trenger behandling før operasjon, men jeg er ikke overbevist om det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
