< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Thomas sa for siden:
Ifølge forskere blir vi visstnok miserable av å ha barn påstår dagbladet.
www.dagbladet.no/2011/04/11/magasinet/hovedsaken/barn/familie/baby/16144832/
Hva synes dere om dette? Jeg tror dette skyldes at man definerer lykke som en egosentrisk selvrealisering og det å få barn kommer på bekostning av dette.
Kjør debatt!
Floksa sa for siden:
Jeg blir i allefall veldig ulykkelig når de kaster opp om natten... :sukk:
:hvordan skal jeg få skinnposen ren igjen:
.jpg)
Anne C sa for siden:
Jeg har aldri vært så lykkelig som jeg er nå. Men jeg vet ikke om det er fordi gutta begynner å blir litt større og mer selvstendige, eller om det er fordi jeg er dødsforelska i mannen min. Eller begge deler. Eller hva det nå er. Men jeg kan ikke si at jeg noen gang har vært ulykkelig FORDI jeg har fått barn.
rine sa for siden:
Nope, man blir mer engstelig, kanskje, men ikke ulykkelig. Jeg tror ikke nødvendigvis man er mindre lykkelig dersom man er frivillig uten barn, men så vidt jeg har fått med meg er det ikke noe som tyder på at folk med barn er spesielt ulykkelige.
Tussa sa for siden:
Som skilt med ny kjæreste hadde nok ikkje vi vore så lykkelige sammen om vi hadde barn sammen. Det at vi ikkje har barn heile tida, samtidig som vi har berikelsen i å vere forelder gjer oss meir lykkelige.
Hot Lips sa for siden:
Livet blir jo helt klart mer slitsomt og fullt av bekymringer når man får barn. Men jeg kjenner ingen foreldre som ikke synes det er verdt det. Barn er en berikelse, og jeg føler meg ufattelig heldig som har tre.
Tjorven sa for siden:
Jeg har ikke lest hele artikkelen, men leste det som stod på forsiden av magasinet i helgen.
De har rett i at jeg har fått dårligere råd, sover mindre, føler meg mer utilstrekkelig, har mindre tid til meg selv osv.
Men de skriver ingenting om den ubeskrivelige lykken det er å sitte der med en liten klump på fanget som gir deg en bamsekos og sier "Du er den beste i verden, mamma.". Det skal noe til å toppe den følelsen. Det kan i hvert fall ikke kjøpes for penger.
For ikke å snakke om følelsen av å være på utsiden når alle vennene dine har fått barn og praten går om barn og dess like 80 % av tiden. Jeg har alltid hatt lyst på barn, og det ville vært et utrolig savn hvis jeg ikke hadde hatt det.
Og så har jeg fremdeles sex, jeg reiser på ferie alene/med mannen/uten barn, finner alenetid når det trengs og vi krangler ikke om penger, så det er ikke sånn at verden stopper helt opp selv om man får barn. Man må bare bli litt flinkere til å prioritere. Det eneste jeg savner skikkelig er muligheten til å være syk når jeg er syk.
Maverick sa for siden:
Jeg undrer meg alltid litt over denne type artikler. Det er på ingen måte beskrivende for meg.
Ja, jeg føler mye mer og mye sterkere etter at jeg fikk barn. Fortvilelsen over egen utilstrekkelighet fordi det tross alt er to som er avhengig av meg, den derre følelsen av at jeg ikke kan svikte, og at jeg ikke kan bare stikke av, den kan være påtagelig. Det er derimot en veldig lang vei å gå fra å føle ansvaret tynge til å mene at barna gjør meg ulykkelig. :knegg: Det er fortsatt barna som gir meg de lykkeligste stundene, og det er deres seire i hverdagen som gjør meg stoltest.
Jeg lever to ganske separate liv, et som travel hverdagssmåbarnsmamma med utfordrende logistikk og alt som hører med, og et som karrieredame med kul jobb, masse uteliv og glitter og glæm hvis jeg ønsker det. Altså har jeg et flott sammenligningsgrunnlag, og kan si rimelig bastant at jeg på ingen måte er lykkeligere de ukene jeg ikke har barnehverdagen å tenke på. Det er bare en annen type lykke. :shrug:
(Jeg ønsket meg forresten aldri barn i utgangspunktet.)
Kitty Bastard sa for siden:
Åh, er det poppis med disse "undersøkelsene" igjen, nå?
Sist gang de sirkulerte så var jeg frivillig barnløs og forholdsvis lykkelig. Jeg gadd ikke lese de da heller.
Nå har jeg en knott på 16 måneder og en knott på vei og er forholdsvis lykkelig.
Jeg er stort sett lykkelig. Jeg har hauger med problemer (but a bitch aint one), men jeg er stort sett lykkelig.
Derimot er jeg helt med på at man blir ulykkelig av å være gravid. :drittlei:
banana sa for siden:
borte
C3PO sa for siden:
Jeg leste artikkelen, og kjente meg veldig lite igjen. Det jeg opplever heller er at det tærer mer på psyken å ha barn. Før man har barn lever man kanskje i en mer slags stabil hverdag, hvor følelsene er ganske jevne. Men når barna kommer, og begynner å kreve sitt blir det mer av en følelesmessige berg- og dalbane hver dag, og det er ingen tvil om at det kan være slitsomt.
Esme sa for siden:
Det er vel gjort ganske mange levekårsundersøkelser over verden, og jeg mente å ha lest at de fleste konkluderer med at man hverken blir mer lykkelig eller ulykkelig (som gruppe) av å ha barn.
Personlig sett så har livet mitt blitt ganske så mye kjedeligere etter at jeg fikk barn. Hadde jeg ikke vært så utrolig glad i barna så hadde jeg ikke giddet det nei.
slaraffen sa for siden:
Man blir ufattelig lykkelig, og ufattelig sliten.
Mens barna er små, lever mange på de små øyeblikkene av pur lykke, mens man prøver å overleve resten.
Det er travelt å ha barn, og ofte kommer den litt mer gjevne lykken når barna vokser til, tror jeg. Småbarnstiden var for meg preget av mye dårlig samvittighet, og lite tid.
Jeg tror kanskje de som velger vekk barn/ikke har barn enda har flere stunder preget av lykke, men at barn gir en mer intens lykkefølelse enn noe annet. Bare at det av og til kan drukne litt i alle rutinene, arbeidet, sykdommer, bekymringer og annet.
Tjorven sa for siden:
Banana: jeg tar også med i beregningen hva jeg ville ha følt hvis jeg ikke hadde hatt barn. For da ville jeg ikke visst det jeg vet nå. Jeg tenker at savnet og "utenfor fellesskapet"-følelsen hadde vært såpass stort at det hadde gjort meg mer ulykkelig.
Niobe sa for siden:
Jeg har aldri vært så lykkelig som etter at jeg ble mor, men jeg har også hatt dager med bunnløs fortvilelse og redsel. Jeg tror det å bli mor har strukket følelsesregisterer mitt i alle retninger, men i sum er jeg mye lykkeligere. Jeg trives i mammarollen, samme hvor udugelig jeg kan være. :knegg:
Katta sa for siden:
Jeg vet ikke? Hva er lykke? Men klart - barn endrer alt. Og det er ikke nødvendigvis slik man ser det for seg. Jeg ser for min del at det å få barn har kostet meg endel. Det har kostet meg muligheter på jobb, økonomi og muligheter til å gjøre de tingene jeg liker på fritiden. Det gjør at jeg ikke kan reise så mye som jeg liker, det gjør at kroppen min har inntatt en fasong jeg bare delvis er fornøyd med. Og det er mer jobb enn jeg hadde forestilt meg, mer bekymringer enn jeg hadde forestilt meg og dyrere enn jeg hadde forestilt meg. Og det å være sliten tærer på både det ene og det andre.
Likevel vil jeg påstå at det var barna som kom med lykke for min del. Joda, jeg var happy før også, men med barna sluttet jeg på et vis å lete etter noe mer som ga livet mening. Og ingenting topper en liten plutt som smiler og gir kos, eller å ha en helt ny baby på brystet. Dette er en form for lykke jeg tror det er vanskelig å måle.
Røverdatter sa for siden:
Man må jo sette seg selv til side noen år mens de er små. Jeg prøver å beholde meg selv i små biter, men merker at det meste sentrerer seg om det minste barnet mitt om dagen. Innimellom kan jeg være nedtrykt fordi jeg føler at jeg ikke har NOE rom igjen til bare meg.
Jeg har jo et større barn også, så jeg vet at denne epoken går veldig fort over. Og alt i alt ville jeg vært mye mer frustrert, lengtende og ulykkelig uten barn enn med barn. Den tøffe småbarnstiden er verdt alt strevet. Syns jeg.
Forøvrig tror jeg resultatene i denne undersøkelsen speiler at det er vanlig å leve ganske lenge som voksen før man får barn. Man lever et fullverdig, spennende liv, bestemmer over seg selv på alle nivå og har det fritt og greit før man får barn. Folk får barn sent i livet og veldig mange får små barn med kort mellomrom i alder. Klart det er vanskelig å være superlykkelig i de første årene når veldig mye handler om familielogistikk og småbarnsstell.
Jeg kan ikke helt se at det skal være mulig å være lykkelig hele livet enten man velger sånn eller sånn. Ikke syns jeg det er noe ultimat mål heller, men veldig mange ser ut til å tenke at lykke er noe de har krav på og noe de har krav på at omgivelsene gir dem. Siden de aller fleste er mest opptatt av seg selv vil det bli endel brutte forventninger til det fantastiske og lykkelige familielivet. Kanskje det ikke er så vanlig å forvente seg 4-5-6-7 år med intenst arbeid for å få familien AS til å gå rundt.
Røverdatter sa for siden:
Man må jo sette seg selv til side noen år mens de er små. Jeg prøver å beholde meg selv i små biter, men merker at det meste sentrerer seg om det minste barnet mitt om dagen. Innimellom kan jeg være nedtrykt fordi jeg føler at jeg ikke har NOE rom igjen til bare meg.
Jeg har jo et større barn også, så jeg vet at denne epoken går veldig fort over. Og alt i alt ville jeg vært mye mer frustrert, lengtende og ulykkelig uten barn enn med barn. Den tøffe småbarnstiden er verdt alt strevet. Syns jeg.
Forøvrig tror jeg resultatene i denne undersøkelsen speiler at det er vanlig å leve ganske lenge som voksen før man får barn. Folk får barn sent i livet, gjerne etter mange gode, frie år med spennende liv, og veldig mange får små barn med kort mellomrom i alder. Klart det er vanskelig å være superlykkelig i de første årene når veldig mye handler om familielogistikk og småbarnsstell.
Jeg kan ikke helt se at det skal være mulig å være lykkelig hele livet enten man velger sånn eller sånn. Ikke syns jeg det er noe ultimat mål heller, men veldig mange ser ut til å tenke at lykke er noe de har krav på og noe de har krav på at omgivelsene gir dem. Siden de aller fleste er mest opptatt av seg selv vil det bli endel brutte forventninger til det fantastiske og lykkelige familielivet. Kanskje det ikke er så vanlig å forvente seg 4-5-6-7 år med intenst arbeid for å få familien AS til å gå rundt.
ming sa for siden:
Nja, jeg blir ikke ulykkelig av å få barn - hadde neppe hatt fjerdemann på vei i så fall, men både mannen og jeg er klar over at vi har noen utfordrende år foran oss, men to små igjen. Det blir unektelig mindre egentid og mindre partid i en 3-4 år framover nå - vi har vært gjennom den runden før, så vi er realistiske. Likevel velger vi det. Da betyr det vel at vi får noe annet enn egotid og kjærestetid - noe som er minst like mye verdt, og noe som sveiser oss sammen på en annen måte enn fine restaurantmiddager. Og så har vi denne gangen vissheten om at det slitsomme går over (forrige runde tror jeg vi var i tvil ved et par anledninger). :knegg: Vi vil om noen år, slippe søvnunderskuddet, nattevåket og bæsjebleiene, og sitte her med ikke mindre enn fire flotte store unger som er en ressurs og berikelse på alle måter.
Bluen sa for siden:
Ja, jeg har testet ut den følelsen i noen år - og det var slitsomt og veldig begredelig på en helt annen måte. Samtidig var jeg mer skjerpet i den tilstanden (og noen hakk mer intelligent, føler jeg nok nå. :knegg: )
At man kan være svært så lykkelig som frivillig barnløs, har jeg stor tro på.
Selv synes jeg det er litt vanskelig å svare fordi små barn spiser så veldig mye av kreftene til både meg og mannen at vi forsvinner litt både for oss selv og hverandre. Det er så en ikke klarer å summe seg og vurdere om en er lykkelig eller ikke. Jeg begynner bare så vidt å ane konturene av en annen hverdag nå (skjønt den er ennå et stykke unna). Jeg vet ennå ikke hva det vil si å ha store barn - tror jeg er så tungnem at jeg må teste det ut i praksis først.
Toffskij sa for siden:
Livet mitt har ikke blitt kjedeligere etter at jeg fikk barn, snarere tvert imot. Og da mener jeg ikke at jeg synes det er så fantastisk stimulerende å stå på lekeplasser og dytte husker. Derimot har jeg rett og slett utviklet meg veldig mye, har utvidet radiusen min på mange felter, og er så heldig å få lov til masse rart. Det er nok delvis to parallelle utviklinger, men jeg tror jeg ble morsommere og mer fandenivoldsk av å få barn.
Og så blir jeg daglig veldig lykkelig av barna mine. Jeg blir også rasende, sur, frustrert, bekymret, oppgitt, lei meg osv., så klart, men også altså dyplykkelig. Angrer ikke, nei.
Maverick sa for siden:
... og så sliter jeg litt med å skjønne at småbarnstiden er så forferdelig også. Ja, det er stress og barnehager og matpakker og parkdresser og sånt, og så? Det er slitsomt og det er lite søvn og mye klesvask, men det er ikke rent få der ute som hadde fått mye gevinst av å senke kravene til seg selv og fasaden bittelittegrann - og poff! Mye morsommere, mindre slitsomt.
Toffskij sa for siden:
En kjepphest jeg har, er for øvrig at mange ser ut til å se så mørkt på begrensninger: I stedet for å bygge seg et liv man vil ha nå, i dag, innenfor de faktiske rammene, setter mange seg ned og venter på å komme ut på den andre siden. Om det er et eller annet man savner infernalsk å gjøre mens man har små barn, synes jeg sannelig man skal sette himmel og jord i bevegelse for å sjekke om den tingen er mulig å gjøre innenfor et fornuftig prioriteringssystem, NÅ! Ikke vente til ungene flytter ut.
banana sa for siden:
Ikke sant, og derfor blir jo mitt utsagn en umulighet - "dersom jeg hadde visst det jeg vet nå" osv. Det er og blir et umulig valg å ta. Men jeg elsker ungene mine, det har jeg aldri vært i tvil om!
Albertine sa for siden:
Det er slitsomt å ha barn, ingen tvil om det. Jeg tror nok mange kunne ha vært lykkeligere uten barn (som sliter voldsomt under småbarnstiden med søvnløshet og manglende sexlyst og man føler seg bundet på hender og føtter), men jeg tror de tar det igjen når de blir besteforeldre. Det å få barnebarn er en helt annen opplevelse enn å få barn selv, i følge mine foreldre og deres venner, og det er ikke uten grunn at de blir kalt livets dessert.
Neket sa for siden:
Jeg blir ikke ulykkeligere av å ha barn hvertfall, selvom jeg også er en av dem som egentlig aldri ønsket meg barn. Jeg vil si jeg er lykkeligere nå enn noen gang i voksen alder, og jeg tror barna er en stor del av det. Ja, det er slitsomt, men mindre og mindre slitsomt etterhvert som de blir eldre. Og ja, min radius er betydelig svekket med en mann som ukependler, jeg er jo mye mer hjemme enn før. Men jeg syns absolutt gleden ved å ha barn veier opp for det slitsomme og mere til.
ingling sa for siden:
Jeg har jo barnet på innsiden enda, men jeg ser ikke for meg at jeg skal bli ulykkelig når hun kommer ut, nei. Snarere tvert i mot. Ja, mer bekymret, sliten og alt det der, men jeg har ønsket meg barn lenge og levd lenge uten, og jeg er veldig klar for et liv med. Som skilt og barnløs i en periode der det store flertallet av venner etablerte seg og fikk barn, har jeg kjent mye på følelsen av å være utenfor og mangle noe, selv om jeg ikke skal påstå at jeg var ulykkelig hele tiden. Innimellom, ja. For det var sårt at årene gikk og sjansene tilsynelatende ble mindre og mindre for at det skulle skje. Men plutselig endret det seg, og jeg føler meg utrolig heldig som får oppleve det. Ja, jeg vet at det er slitsomt og med bekymringer og at en ikke kan bestemme over seg selv og alt det der, men summa summarum tror jeg lykkeprosenten øker fremover, gitt. :)
Tjorven sa for siden:
ÅH! Så utrolig godt sagt.
Cuyahoga sa for siden:
Jeg har blitt lykkeligere av å få barn. Mye lykkeligere. Det betyr selvfølgelig ikke at alt i familielivet og hverdagen er pur idyll og rosa sommerfugler eller at jeg ikke har gått glipp av muligheter eller fått et hav av nye bekymringer etter at jeg har fått barn, men jeg er langt mer tilfreds nå enn hva jeg var før.
Katta sa for siden:
Jeg er veldig enig i dette. Alle i familien er viktige, også de voksne. Jeg har vokst opp med ei mor som var på vent mens vi var små. Det er faktisk ikke noe særlig å vite at man kom og hindret henne i å gjøre noe som var morsomt i hennes verden over hodet. Hun følte virkelig at hun ble redusert fra seg selv til mor. Innen rimelighetens grenser og så lenge barna er greit ivaretatt tror jeg det er fint også for dem at foreldrene får gjort det de selv liker.
Anne C sa for siden:
MEN jeg er ganske sikker på at jeg hadde blitt ulykkelig om jeg fikk et barn til. Det hadde jeg ikke taklet psykisk. Motviljen mot å få et barn til er så stor at jeg neppe hadde kommet over det med det første.
Jeg er avhengig av å kunne gjøre mine greier, det samme er mannen. Men to barn går det veldig greit. Med tre barn eller flere innser jeg at lykkeboblen min hadde sprukket. Såpass kjenner jeg meg selv.
Bluen sa for siden:
Når jeg skriver at jeg blir sliten av å ha barn, skyldes det ikke at jeg savner ting som jeg pleide/drømmer om å gjøre (som den eventyreren jeg er :knegg: ), og heller ikke at det er slitsomt med bleier og parkdresser og sånne praktiske ting. Det er mer "kravet" om å være til stede og til tjeneste døgnet rundt som jeg tror trykker meg på et vis. Det er noe med mas og stress som spiser meg opp - jeg er nok ingen særlig tilbakelent person som takler den slags godt.
Selvfølgelig elsker jeg også ungene over alt på jord, bare så det er sagt. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke egner meg spesielt godt som småbarnsmor, og den fordommen har nok blitt bekreftet.
Anne C sa for siden:
Jeg har i min 8.5 årige karriere som mor tenkt ganske ofte at jeg ikke egner meg som mor, men jeg har ikke vært ulykkelig.
Harriet Vane sa for siden:
Veldig enig med Toffen.
Jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært og jeg har ikke sovet på flere år. :knegg: Jeg har ikke satt så mye til side eller nedprioritert noe. Jeg føler ikke jeg må endre personlighet for å være en ok forelder, jeg sniker inn champis og høyhælte sko, jeg har verdens fineste kjæreste, jeg har venner, jeg reiser på ferie, jeg har det bra NÅ og venter ikke på noe. Det er jo så deilig å være her, sammen med det mennesket jeg har valgt og som har valgt meg og de menneskene vi har laget fordi vi elsker hverandre.
Jeg synes ikke det er så slitsomt heller, det gir mer energi enn det tar. Det er en del arbeid, planlegging og oppfølging, men meningen med livet var ikke å ligge på sofaen for min del.
Jeg bestemmer over livet mitt, og det tror jeg er det som sikrer lykke. Jeg føler meg ikke som et offer for foreldrerollen, jeg har jo VALGT den. Jeg har ønsket meg disse ungene, og det har ikke bare "blitt sånn". Jeg føler meg ikke fanget, siden jeg har inkorporert ansvaret for unger og morsrollen i hvordan det er å være Harriet Vane.
Bluen sa for siden:
Nei, jeg mente heller ikke å påstå at det er noen sammenheng der. (Og så tror jeg at jeg egner meg ganske godt som mor til litt større barn.) Jeg vil heller ikke si at jeg blir ulykkelig av den følelsen, men litt oppspist, kanskje?
Maverick sa for siden:
Åh, ja, det kan hende at min innstilling om at det ikke er så pesete å ha småbarn skylder at jeg ikke er en spesielt god mor. :knegg: Men barna er i det minste fornøyd.
Anne C sa for siden:
Jeg tror at dette er et viktig poeng. Greit, jeg ønsket meg ikke barn i utgangspunktet, men de er så planlagte som det går ann å planlegge barn.
Harriet Vane sa for siden:
Å, er det derfor! :knegg: Så hvis man ikke er utslitt, så er man en Dårlig Mor? :haha: Jaja, du og jeg, da Mave.
Blondie sa for siden:
Jeg er ikke spesielt lykkelig, men det er ikke barnas feil. :knegg: Jeg tror ikke jeg hadde vært spesielt ulykkelig som barnløs heller (gitt at det var frivillig, selvsagt), men jeg har da en innebygd tro på at man selv må sørge for å finne denne lykken alle maser med.
Bluen sa for siden:
Står det noe i den retning i denne tråden? :eek: (Er det jeg som har skrevet det? :skremt: )
Anne C sa for siden:
Jeg og lurer litt på hvor de får dette fra.
Maverick sa for siden:
Jeg sa "det kan hende". :knegg: Og det var fjas.
Maverick sa for siden:
Jeg tulla! Lover!
Pøblis sa for siden:
Når jeg hadde illsint og vrang tenåring i hus, da var jeg ulykkelig. :( Veldig. :(
Men småbarns- og litt-større-barnstiden synes jeg er veldig fin, og den gjør meg lykkeligere enn om jeg hadde vært uten barn. Tror jeg.
polarjenta sa for siden:
Jeg hadde vært lykkelig uten barn, og sånn som livet mitt ble, hadde det uten tvil vært enklere uten barn. Siden jeg har banr kunne jeg selvsagt ikke vært dem foruten nå.
Jeg har aldri ønsket meg barn, og hadde egentlig sett for meg et liv uten barn, men når jeg ble gravid med storebror så var ikke abort et alternativ og dermed ble livet mitt annerledes enn planlagt.
Pr i dag så er jeg ikke lykkelig, men det skyldes ikke barna, det er vel heller de som gir meg den lille lykken jeg innimellom føler.
Odelia sa for siden:
Jeg kjenner meg heller ikke igjen i artikkelen. Jeg blir bergtatt flere ganger daglig av en enorm lykkerus, og har aldri kjent meg så lykkelig som etter at jeg fikk barn. Nå har jeg ikke rukket å ha dem i så veldig mange år enda, men vil anta at jeg hadde kjent det til nå om travelheten skulle legge en demper på lykkefølelsen. Jeg er også lykkelig sammen med mannen og generelt over det livet vi har fått, og føler i grunnen ikke at jeg har så veldig mye mindre frihet nå enn før jeg fikk barn. Jeg er heller ikke vant med de aller største sprellene så kanskje det er en forklaring?
Katta sa for siden:
Det blir litt feil å kalle det lykke tror jeg, de fleste som har barn vil vel nekte for at de ikke er lykkelige med barna sine. Men endel vil kunne si seg enige i at de føler seg veldig bundet eller setter seg selv til side eller har noe de savner som de ikke får gjort fordi de har barn. Likevel tror jeg ikke dette kommer i nærheten av det savnet man opplever hvis man ønsker seg barn som ikke kommer.
Hvilken avis var det som hadde en statistikk som viste at mellom 60 og 70% av mødre føler at de ikke strekker til? Bildet av en God Forelder er ikke så lett å leve opp til.
Cuyahoga sa for siden:
Jeg føler meg egentlig veldig sjelden som utilstrekkelig som forelder. Det betyr ikke at jeg går rundt og føler meg fantastisk flink og kompetent som forelder heller og at barna mine bør kysse jorda jeg går på i ren takknemlighet, men bare at jeg har et ganske nøkternt syn på hverdagen, tror jeg. Jeg vet at det kommer til å gå med mye plaster denne uka også, jeg vet at jeg kommer til å tilte på badet av et eller flere barn som ikke vil kle på seg mens et eller flere andre barn tester om tannbørsta mi flyter i doskåla denne uka også, jeg vet alle barna på flere tidspunkt kommer til å føle seg tilsidesatt og neglisjert fordi det er begrenset hvor mye jeg rekker på en gang og så videre, men jeg vet også at stort sett har både jeg og ungene det fint. Sammen. Og det er godt nok på en helt vanlig mandag.
Bobbelur sa for siden:
Det er sånne artikler som 'trøster' slike som meg. :jupp:
Jeg begynner å få det hele litt mer på avstand, det er ikke lenger sårt og jeg føler meg ikke utenfor sosialt lenger. Det siste har vel litt med hvem jeg velger å omgåes da tenker jeg, og det første... vel, tiden jobber godt med sår. :cool:
I tillegg har jeg jo begynt å se fordelene ved å være barnløs. Jeg hadde ikke blitt så hundeinteressert med småbarn i huset - sant? :knegg:
Ja, og så vet jeg jo nå at jeg hadde måttet ta det aller meste av byrde og jobb med småunger dersom vi hadde fått noen. Jeg er nokså sikker på at jeg ikke hadde orket en slik skjevfordeling i forholdet - og dermed blir aleneforsørger.
Det jeg savner ved å ikke ha barn er det å kunne lære videre. Det å få oppleve et barn som oppdager verden på sin måte. Nå kan jeg i stedet lære videre til nevø og nieser.
Mani sa for siden:
Den økte mengden med husarbeid tærer litt på innimellom, det skal jeg innrømme. Følelsen av å være plassert i husarbeidsdungen mens jeg egentlig bare vil løpe rundt å gjøre artige ting gjør meg ikke spesielt lykkelig. Men jeg står nå i det og jobber med å hjernevaske meg selv til å like det.
Ellers er jeg enig med Toffen, å få barn har gjort vidunderlige ting med meg i forhold til egen utvikling. Det har utfordret meg og gledet meg mer enn noe annet jeg har gjort i mitt liv. Det er både sårt og godt at de nå begynner å bli litt større. Fine ungene mine :hjerter:
era sa for siden:
Jeg er definitivt mere lykkelig fordi jeg har barn.
Jeg har en hverdag og struktur i livet som jeg antagelig ikke hadde fått til og vist hvordan man gjorde uten. Men min bakgrund er jeg på en måte vokst opp i hagen av de Norske hus og har hatt et spennende liv og mye morro for all del, men samfunnet har vært "dem" og vi friksa var "oss".
Det funker når man er ung og hot, når man begynner å tippe 30 og ikke lenger er ung og lovende -not so mutch:/
Gjennom å få barn har jeg tatt noen store verdivalg og endret livstil radikalt,jeg vil nemlig noe helt annet for ungene mine og da var det plutselig ikke så forbanna fett å leve mer eller mindre på gata. Det var ikke noe valg det var på en måte det letteste jeg har gjort det var en selvfølge, men jeg hadde nok ikke kommet dit på egenhånd før det hadde blitt forsent.
Egentlig er jeg blitt meg igjenn- jeg er jo egentlig ganske så ordentlig men straigt har vært et fy ord. Jeg har hus og mat i kjøleskapet ungene er velkledd og "normale" jeg føler meg fortsatt litt som en intrenger på foreldremøter osv. men er ikke lengere på tvers av absolutt alt.
Og å oppleve en reell familie relasjon og den betingelses løse kjærligheten til barna og å få det til!!!!
Jeg er ganske flink til å være mamma, det er faktisk det jeg er flinkest til. Ungene er flinke glade og stoler på oss- de vet at vi er der og at vi er der i morra osv. det er en seier og den tingen jeg er aller mest stolt av i hele verden. Jeg tror ærligtalt det er mitt grunnleggende livsgrunnlag....
Så ja kansje veldig veldig ego, men jeg er lykkelig og et fungerende individ og en del av samfunnet igjen med et hjem og i utdannelse og har lært å også ta vare på meg selv og mine egne interesser FORDI jeg har barn.
Så noen sene netter og å bli spydd ned i ny og ne er en liten pris å betale for et helt liv.
Harriet Vane sa for siden:
Næsj, noen føler seg alltid truffet. Uansett hva man sier og hva man snakker om.
A: Jeg liker makrell i tomat.
B Hva? :skingrestemme: Kaller du meg en dårlig mor?
Og i mellom replikken til A og replikken til B ligger en hel masse merkelig tankeaktivitet fra B, der As mulige intensjoner høres i Bs hode. Og som B mener h*n må svare på.
:knegg:
era sa for siden:
Mitt aller beste trekk som gjør meg til en godmorTM er evnen til å drite i hybelkaniner og prate istedet når det trengs(og enjævel på pannikk og overflate rydding)
Maverick sa for siden:
:hjerter:
Slettet bruker sa for siden:
Jeg synes formuleringen er så rar sett ut fra hvordan jeg er skrudd sammen.
Jeg "blir" liksom ikke lykkelig eller ulykkelig som regel. Jeg skaper lykke eller ulykke for meg selv helt på egenhånd og styrer selv. Og i den grad det å ha barn påvirker de valgene jeg tar i retning av lykke så blir svaret et ubetinget ja. Jeg er flinkere til å føle glede som mor enn jeg var uten.
Luftslottet sa for siden:
Jeg blir litt sliten av alt maset om å være lykkelig hele tida, jeg. Det er da vel ingen som går rundt og er hæppisnæppiråsalykkelige til vanlig? Jeg har iallfall ikke møtt så mange, barn eller ei.
Kanskje er det i denne sammenhengen en Fin Ting å ikke være et følelsesmenneske. Jeg er ganske fornøyd med livet alt i alt, og lever ikke utelukkende for neste intense lykkeøyeblikk. Det å ha det jevnt over ganske bra og at ting går ganske på skinner syns jeg er undervurdert av mange. En del jeg kjenner kunne med fordel senket kravene til en god tilværelse noen hakk, og dermed fått det litt bedre (og nå snakker jeg ikke om Enkelte eller Noen, bare folk man møter her og der). Man kan ikke forvente maks uttelling på alle lykkebringende felter til enhver tid, særlig ikke i småbarnsfasen, men det tenker jeg gjør at man heller får gjøre mer ut av det som går bra. Å få barn har iallfall gitt meg perspektiv. Aldri har jeg drukket så gode kopper te i fred og ro som etter at jeg fikk barn, for eksempel, enda antallet slike kopper har sunket dramatisk. Eller nytt å sove helt til ti på en søndagsmorgen. Så får det heller være at jeg ikke husker sist mannen og jeg var på fest sammen, eller at jeg ikke lenger kan dra på kino hver gang det kommer en bra film jeg vil se, eller at jeg vanligvis har snørr på buksebeinet når jeg ankommer jobb før Viktig Møte.
Dette hørtes kanskje litt sånn "jaja, det er ikke så farlig med meg" ut, men det er ikke det altså. Jeg mener selv at jeg har et veldig godt liv, og jeg tror årsaken til det er at jeg ikke legger lista høyere enn at jeg føler at jeg mestrer livet mitt, og at jeg, som Toffen, er ganske flink til å prioritere de tinga som gir meg en følelse av livskvalitet. Midt i alt styr med gammelt hus, lite barn, risikograviditet og mas og ork, sørger mannen og jeg for å få oss en dejt bare oss to minst en gang i måneden. Selv når det er store regninger, sørger vi for å prioritere ørlitegrann luksus. Så skiter jeg heller i å ha ny bil, for eksempel, eller nyklipt plen og pussede vinduer.
rine sa for siden:
:nemlig: Litt kjedeligere, ja, men samtidig har jeg heller aldri tid til å kjede meg.
Jupp!
:applaus: Denne fortjente både grønnprikk og quoting. :raus i dag:
:juhu: :sjelden utslitt:
Røverdatter sa for siden:
Gode, gamle FP. Her finnes ikke en sjel som blir ulykkelig av barna sine. :hjerter:
:knegg:
Skilpadda sa for siden:
Hvis vi ikke hadde hatt barn, så ville vi høyst sannsynlig ikke vært på FP. I rest my case.
Toffskij sa for siden:
Jeg blir margsint, da. Teller det? :glis:
Toffskij sa for siden:
:rofl:
Bobbelur sa for siden:
Vel...
Nessie sa for siden:
Skilpadda: :lol:
Jeg tror ikke jeg ville vært ulykkelig uten barn. :vetikke: Men det er liksom litt håpløst å sette seg inn i. For om jeg ikke hadde fått barn, så ville jeg nok ha trodd at jeg ville blitt lykkeligere med barn sikkert. Men jeg er nok en av de som har gått på en smell ift det å ha barn. Veldig mye ble annerledes enn jeg trodde. Men det er jo ikke bare pga barna. Det er jo pga andre ting som spiller inn i livet, som feks helse.
Neket sa for siden:
Jeg tror forresten at det er lurt å huske på at det er forskjell på å være sliten og ulykkelig.
Fadese sa for siden:
Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan de måler lykkelig.
Jeg ser for meg at jeg i en undersøkelse hadde svart:
Jeg opplever av og til at jeg ikke har nok tid til barna mine.
Jeg opplever av og til at jeg ikke har nok tid til jobb.
Jeg opplever ofte at det er vanskelig å stå opp om morgenen.
Jeg opplever ofte at hverdagen består av rutinemessige oppgaver.
Jeg opplever ofte at jeg ikke har nok tid til fritidsinteresser.
Jeg opplever ofte at jeg tilbringer nok tid med venner.
Jeg opplever ofte at jeg ikke har tid/kapasitet til å møte kravene som stilles til meg.
Jeg opplever av og til at jeg ikke får nok hvile.
Jeg har noen ganger bekmyringer vedrørende privat økonomi.
osv osv osv
Men dersom noen hadde konkludert med at jeg var ulykkelig, så hadde det vært skivebom! For til tross for opplevelsen av å ikke strekke til, følelsen av jeg ikke greier å gi nok overfor både jobb og studier og barn og mann og hus og venner og resten av meg selv, så opplever jeg en grunnleggende tilfredshet i livet mitt som jeg ikke opplevde før jeg fikk barn. Kanskje ville jeg på mange livskalitetsundersøkelser scoret mye høyere før jeg fikk barn, men jeg føler meg likevel mye mer lykkelig nå enn før.
GydaG sa for siden:
Jeg burde vre fryktelig ulykkelig og utslitt og drittlei av både det ene og det andre, og de årene vi ikke fikk til å få barn lagde jeg meg en rosa forestilling om alt det fantastiske jeg aldri skulle få oppleve.
Og så satt jeg der plutselig da, med to unger som har behov i alle bauger og kanter, en kropp som definitivt bærer preg av tøffe svangerskap og fødsler, og når alt blir kjipt og leit trenger jeg altså bare å stoppe opp og studere dem.
Og kanskje er jeg ikke helt riktig skrudd sammen, men det finnes ikke den ting som gjør meg mer lykkelig enn å se minsten klare å kave seg opp i sofaen, hoppe i en haug puter og le så han triller. Eller se storesøster sitte dypt konsentrert over en tegning av en langhåret dame med vakker kjole, som hun tegner til meg, fordi jeg er den beste mammaen i hele verden. Stakkars, hun vet jo ikke bedre, men akkurat i sånne hverdagssituasjoner er jeg så lykkelig at jeg til og med kan finne på å skvise ut en tåre eller to. Før jeg stønner på vei til vaskerommet for å prøve å temme skittentøyskurven.
Lilith sa for siden:
Jeg blir vel ikke spesielt ulykkelig av å ha barn. Sliten, stresset og med en følelse av å alltid komme litt til kort, men ikke ulykkelig. Samtidig går jeg sjelden og kjenner på den intense lykkefølelsen over å ha barn heller, og det hender jeg misunner mine barnløse venninner som får lov å disponere fritiden sin som de ønsker, alltid. Men jeg har en mening med dagene, en grunn til å stå opp og gjøre sitt beste hver dag og jeg vet, med hånden på hjertet, at hadde jeg ikke hatt dem så hadde de vært alt jeg ønsket meg her i denne verden. Nå som jeg har 3 friske flotte barn så kjenner jeg derimot litt på at for å gjøre lykken komplett, så hadde jeg gjerne ønsket meg en å dele hverdagen med også. Men men, alt til sin tid..
Wix sa for siden:
Disse undersøkelsene måler stort sett livstilfredshet, som er et mål på om man har føler man har fått til ting man mener er viktig i livene sine. Det å få barn kan gjøre at en må gå på akkord med behov en har på andre områder, i en periode i allefall. Kjærlighetsliv, vennetid, egen- og hobby-tid i tillegg til egen karriere kan ligge brakk i noen år, og det gjør at folk vurderer sin egen livstilfredshet som lavere enn de gjorde tidligere. Og dette er noe annet enn lykke og opplevelse av mening, som jeg vil tro at kan øke når en får barn.
En annen ting er at feks denne undersøkelsen måler endring av livstilfredshet fra da man var gravid, til når man har fått barn. Den sammenligner ikke folk som får barn med folk som ikke får barn. Jeg mistenker at folk som ikke får barn stort sett har enda lavere livstilfredshet, spesielt om de ikke har valgt å ikke få barn selv.
Pepper Lemon sa for siden:
Jeg blir lykkelig av ungen min, og har det definitivt bedre etter at jeg fikk ham enn før. Men jeg forstår hvorfor man kan bli ulykkelig av den livsendringen det er å bli forelder. Samlivsbrudd, for eksempel, kan jo være skikkelig grisete når man har barn. Syke barn, barn med problemer etc er jo ting som kan være altoverskyggende vanskelig, og man går jo ikke akkurat rundt og er jublende lykkelig når man står oppi sånt.
Men for å kommentere det Maverick og Harriet Vane snakker om å være sliten - jeg hadde ikke mer å droppe av fasade da ungen min var baby, jeg gav beng i absolutt alt. Allikevel var jeg dødssliten. Jeg har stor forståelse for at det kan være fullstendig utmattende med småbarn. Jeg har nesten fortrengt det første året. :skremt:
Joika sa for siden:
Jeg føler at det å få barn fikk meg til å bli voksen. Jeg har virkelig vokst i rollen og ser helt klart at jeg neppe ville vært den samme uten barn. Jeg er mer målrettet, og føler at ansvaret har gjort at jeg har tatt valg som har vært litt lurere enn hva jeg ville tatt hvis jeg ikke hadde barn. Et eksempel er at jeg valgte utdannelse etter inntjeningsmuligheter og ikke nødvendigvis bare "hjertet". Jeg har derimot ikke hatt lyst på mange barn, av omtrent samme årsaker som nevnes i artikkelen. Man må ofre veldig mye av egen selvrealisering føler jeg, og det har ikke jeg lyst til. Et greit kompromiss er da å få 1 barn.
Jeg tror ikke jeg kunne slått meg til ro med å være barnløs, så jeg trives veldig godt med ting som det er, selv om det selvsagt ikke er noen dans på roser at pappaen hans er så lite involvert.
Ellers så er jeg enig med Maverick i at man må senke kravene. Jeg har et hus som står konstant på hodet og jeg lever tidvis med hodet så vidt over vannet. Men det gjør i alle fall at jeg ikke kjenner så mye på "slitsomheten" med å ha barn. Jeg kjenner egentlig bare på følelsen av forpliktelser, og den ville jeg ikke vært foruten. :)
Harriet Vane sa for siden:
Det er det fine. Man fortrenger, glemmer og vips så har ens egen dårlige hukommelse medført en haug med unger. :knegg: det er bare litt over en uke jeg ikke rakk å dusje før mannen kom hjem.
Milfrid sa for siden:
Altså, det hender jeg har lyst til å rive av meg håret noen ganger, men jeg vil ikke definere meg som ulykkelig. :knegg: Ikke har jeg hatt barn som har slitt meg ut heller, de har begge sovet godt om natten (og om dagen) siden vi fikk dem (hhv 10 uker og 13 mnd). Aktive når de er våkne, helt klart. Krangler mye med oss og hverandre? Check. Er livet mitt annerledes nå enn om jeg hadde vært barnløs? Selvfølgelig. Men jeg kan virkelig ikke se at jeg hadde vært lykkeligere med et annerledes liv.
Det er selvfølgelig forskjell på selvvalgt barnløshet og ufrivillig barnløshet. Jeg har venner som har valgt et barnløst (hvorfor insisterer iPhone på bar løst? ) liv (men de har mange hunder. :knegg: ) Jeg tror verken de er lykkeligere eller ulykkeligere enn oss som har barn.
Ungene våre gir oss store gleder og en del bekymringer. De kan få meg til å le så det gjør vondt, og de kan få meg så eitrende forbanna og tom for argumenter at jeg freser at jeg kan forstå at det er folk som denger ungene sine. Noe jeg selvfølgelig ikke gjør, eller truer med å gjøre for den saks skyld.
Mht livet med barn så er ikke våre barn store hindringer på å leve et liv hvor man kan være voksen også. Jeg opplever at mange setter begrensninger på livet sitt, for så å klage over at man blir så bundet når man har barn, og da blir jeg litt :snill:. Våre unger har vært med mange steder og opplevd mye, og alt vi gjør er ikke 100% barnevennlig. Dessuten finner vi på ting uten barn - også nå som vi bor valdig langt fra besteforeldre og andre "naturlige" barnevakter.
Om jeg skulle valgt om igjen, basert på det jeg vet, hadde jeg valg akkurat det samme. Jeg ville ikke vært uten knoll & tott om det smalt. Flotte ungene våre, med "feil" og "mangler" er akkurat det som skal til for å gjøre livet slik de skal være. Uten dem måtte jeg funnet noe annet å fylle livet med, og det er ikke gitt at det ville vært noe som ga mindre bekymringer og frustrasjoner.
At jeg noen dager tenker at en uke uten unger hadde vært drømmen betyr ikke at jeg ikke vet at etter den uka hadde det vært siiiiinsykt godt åmfåmdem tilbake.
Det er mulig jeg hadde sett annerledes på det om jeg hadde en jobb eller hobby jeg brant veldig for? :gruble:
Candy Darling sa for siden:
Jeg må si at jeg føler jeg har forsaket ganske mye for å få barn. Loftsleiligheten min i byen, festivalbonanza hele sommeren, back-packing noen uker i vinterhalvåret i bisarre strøk. Og det selv om vi gjør mer voksenting enn de fleste med (og uten) barn, på grensen til det egoistiske.
Vi valgte selv å flytte til Willaland (fordi det summa-summarum var mer verdt med enkle utemuligheter i stedet for å følge til park og bakgård til de er 8), vi dro med oss baby på back-packing (mange ganger), vi er på byfestivaler og bruker en formue i barnevakt. Likevel føler jeg at barnas behov går på bekostning av mine, i hvert fall på hva jeg har lyst å bruke tiden min på. Jeg hater å handle og lage hverdagsmiddag, jeg gnager av meg armen av å vaske gjørmete dresser og regntøy hver j&%%la dag, jeg får ikke trent, jeg får ikke gått på halvparten av de konsertene jeg vil eller lest de bøkene jeg ønsker, og det er så fordømt HVERDAG hele tiden.
Samtidig som livet har en helt annen verdi.
Vi var helt på 50/50 på om vi skulle ha barn, og hadde vi vært litt yngre, hadde vi helt klart ventet noen år til for å rase enda mer fra oss. Det er jo som pokker at man ikke kan kjøre parallelforsøk med sitt eget liv. :knegg:
Thomas sa for siden:
Utrolig mange bra innlegg her :)
For min del, så var jeg ikke spesielt happy når tøtta kom til verden, det må jeg innrømme, men etterhvert som hun vokste opp og jeg overtok forsørgeransvaret så trives jeg egentlig mer og mer med det.
Greit nok, så kan jeg ikke farte på byen annenhver dag eller reise på backpackerferie i tre måneder i asia, men det hadde jeg neppe gidda uansett. Nå har jeg en unnskyldning for å la være å gjøre en masse irriterende ting i "selvrealiseringens" navn samtidig som jeg med mer eller mindre rette kan kalle meg selv "ansvarsfull" og "voksen". Win-win ;)
Milfrid sa for siden:
Mitt svar er nok preget av at vi ikke levde særlig utaggerende før vi fikk barn - seks år med studier, bygge hus, barn. Ganske traust og kjedelig. :knegg: Vi lever uendelig mye mer spenner og variert med barn enn uten. Og jeg ser at innen barna blir store så er økonomien god nok til at vi virkelig kan kose oss. Jeg angrer overhode ikke på at vi ikke "raste fra oss" før vi fikk barn, ikke litt en gang. I tillegg har måten vi fikk barn på også gitt oss ting jeg aldri ville vært for uten, både mht opplevelser, erfaringer og ikke minst vennskap.
Selvfølgelig setter det å ha barn begrensninger på livet, og jeg innser at vi er heldige som har anledning til å kjøpe oss ut av en del av de tingene vi ikke utstår å gjøre. Det hadde unektelig vært en annen situasjon om vi hadde elendig økonomi, og jeg har også vært i den kvelende tidsklemma som nesten tok knekken på både det ene og det andre n
Syrin sa for siden:
Der sa du det :)
Eg klarer ikkje å definere "lykke" skikkelig oppi dette. Eg var meir tilfreds når eg var barnlaus. Om det skal kallast "lykkelig" veit eg ikkje, men livet var veldig bra, og det å få barn var egentlig ikkje spesielt interessant. Etter ein del tankevirksomhet valgte eg å få barn (han ville gjerne ha, og hadde tenkt ferdig for mange år sidan). Og det var riktig, og flott, og bra, men eg er ikkje blitt lykkeligare. Eg har i grunn alltid vore nokså tilfreds med livet. Det var til tider leit å vere utan partnar - aleine ville eg ikkje vore. Sånn sett har det å ha ein partnar gjort meg meir "lykkelig" enn det å få barn.
Trulte sa for siden:
Jeg er ikke ulykkelig. Jeg som er sosial får også dekket behovet. Da jeg var singel gjorde jeg ikke det. Nå kjeder jeg meg absolutt aldri.
Sint frustrert og engstelig, ja. Men ikke ulykkelig. Absolutt ikje det samme i mitt hode.
pippo sa for siden:
Jeg vet at jeg ville vært svært ulykkelig uten barna. Jeg ønsket meg barn veldig, og slapp heldigvis å vente særlig lenge på å få dem.
Når det er sagt, så er det utrolig mye mer krevende å ha barn enn jeg hadde forestilt meg. Barn kommer i alle varianter, og jeg har fått en av den enkle varianten og en av den kompliserte varianten. Å være ungdomsforelder til en krevende ung gutt er ikke det som gjør meg mest lykkelig.. Det er stunder hvor jeg kjenner meg lykkelig, men det finnes også definitivt stunder hvor jeg føler meg som verdens mest mislykkede, kjedeligste, sureste og mest masete mamma. Det tærer på både foredrerolle og kjæresterolle, og jeg kan godt forstå at enkelte kan føle seg ulykkelige i foreldrerollen, dog uten at jeg gjør det.
Interference sa for siden:
Jeg var meget ulykkelig før jeg fikk barn, jeg tror egentlig at lite var på plass i livet mitt. Jeg har vokst med oppgaven, og jeg er flink på å være en mor som er tilstede.
Vi har mye takeaway middager fordi det er så mye kjekkere med riskrig når vi ikke har kokt risen selv.
Vi har hauger og lass med skittentøy på vaskerommet fordi det er mye kjekkere å bruke helgene på å leke fremfor å vaske klær.
Vi panikkrydder når vi får besøk, fordi vi vil heller bruke de våkne timene våre sammen, fremfor å ta hverdagsstresset.
Vi er stort sett tilstede for hverandre, og jeg elsker hvert sekund av livet mitt etter at Lille ble en del av det.
Shane sa for siden:
Jeg ble ikke voksen før jeg fikk barn, og jeg fikk barn forholdsvis sent. Jeg er sliten - skikkelig sliten til tider :knegg: - men ulykkelig, nei. Hverdagene er travle med 3 barn, jobb, henting, matlaging, vask osv osv. Jeg kan savne egentid og det å få sovet skikkelig og leeeenge. Men å andre siden er jeg blitt flinkere til å faktisk bruke den tiden jeg får for meg selv. Jeg er blitt mer sosial - går på kino, cafèturer, ut og drikke vin med veninner, trening, konserter, helgeturer hit og dit osv. Har en helt annen bevissthet til det nå, enn det jeg hadde før når jeg hadde all verdens tid til rådighet.
Gaia sa for siden:
Jeg syns det å sammenligne lykke med og uten barn blir litt som å sammenligne epler og bananer.
Jeg er utvilsomt mye mer sliten (og dermen mye mer gretten) etter at jeg fikk barn. Men det er så mye annet som følger med det å ha barn som gir livet en dimensjon jeg ikke ville vært foruten.
Jeg har rukket å gjøre masse morsomt før jeg fikk barn, jeg kommer forhåpentligvis til å rekke å gjøre mye morsomt når barna er så store at jeg kan velge ut fra egne behov. Og de årene innimellom, som krever at min hverdag tilpasses barnas behov, de har jeg så veldig råd til å bruke på denne måten.
Vi er heldige og har god tilgang på barnevakt og har dessuten barn som er medtagbare på det meste vi har lyst til å gjøre, og en økonomi som tillater at vi kjøper oss den komforten som jeg ønsker meg når jeg er på tur med barn. Men jeg kan skjønne at folk blir frustrerte hvis de føler at barna bare medfører begrensninger og ingen muligheter.
vixen sa for siden:
Vi har akkurat hatt en lang samtale rundt dette temaet her i heimen. Dette fordi vi vurderer litt frem og tilbake om vi skal ha et barn til eller om vi har nok med ett (mannen har to da). Ikke lett synes jeg. Jeg synes ikke at jeg har forandret meg så veldig mye etter at jeg fikk barn. Det betyr vel kanskje at jeg også savner litt å gjøre mange av de tingene jeg gjorde før jeg fikk barn. Jeg studerte mange forskjellige steder, bodde i utlandet et par år, var veldig sosial og hang veeeldig mye med venner. En del av dette savner jeg og vi har bestemt oss for å bli flinkere til å prioritere det. Savner litt det å bare være meg og det å bestemme helt selv over tiden min. Kanskje er det mest frustrerende i forhold til jobb og karriere. Det at jeg savner det betyr ikke at jeg ville byttet, men allikevel så kjenner jeg at morsrollen ikke nødvendigvis er så "dominerende" som jeg kanskje trodde på forhånd. Jeg er fremdeles meg liksom.:humre:
Vi trives allikevel godt som en liten familie og kan ikke se for meg "voksenlivet" uten barn. Det kan være litt frustrasjoner, men samtidig fantastisk å oppleve at barnet vokser opp og utvikler seg til å bli et selvstendig menneske. For meg så opplever jeg øyeblikk av lykke som jeg ikke gjorde på samme vis før jeg fikk barn. Den følelsen bare junior kan gi meg. :hjerter:
Mjau sa for siden:
Vi ble veldig lykkelige av å få barn.
Slitne ja, men veldig lykkelige. :elsker:
HSJ73 sa for siden:
Som om jeg skulle ha sagt det selv! Jeg er en introvert person, og henter dermed energi ved hjelp av alenetid. Alenetid er en mangelvare, og jeg blir tidvis desperat av denne mangelen. Jeg kan takle hundre baller i lufta på jobb, mens på hjemmebane skal det ingenting til før jeg er nær ved å implodere av stress.
Når barna er store, kommer jeg sannsynligvis til å se tilbake på småbarnsårene som gjennom et rosa slør av idyll og lykke. Midt oppe i denne fasen er jeg mest opptatt av å komme meg ut av den. Det er muligens et utslag av ikke å klare å se skogen for bare trær, for innimellom kan jeg i små glimt få et slags fugleperspektiv over livet vi lever, og (på en god dag) tenke at vi tross alt har det bra, at vi er privilegerte og at vi har vært heldige med jentene våre. Uten dette flyktige og sjeldne fugleperspektivet ser jeg bare slit, mas og stress.
Men egentlig er det overflødig med ytterligere kommentarer her, for Elinblu beskriver det akkurat som jeg føler det.
Divine sa for siden:
Jeg er mer jevnt lykkelig nå enn hva jeg var før jeg fikk barn nr. 2. Jeg var virkelig ikke lykkelig de første årene etter at jeg fikk eldstemann, men det hadde egentlig ikke noen med han å gjøre som med at jeg flyttet (noe jeg angret veldig på), jeg slet i forholdet, som endte med brudd, jeg trivdes ikke på mitt nye studium, osv. Jeg følte at jeg hadde ofret ALT da jeg fikk han, og jeg følte meg nærmest kvalt. Men så møtte jeg Divine-mannen og alt ble bra. Nå er jeg lykkelig, og selv om jeg nok tror at jeg ikke egner med spesielt til å ha barn, så har det fått meg til å føle meg mer normal. Tenk - JEG har en familie. JEG har en mann. Og barn. Jeg som ble sett på som en frik av så mange opp gjennom barne- og ungdomsårene. Og denne følelsen av å være normal gjør meg lykkelig. Det må jeg innrømme. Selv om jeg innerst inne vet at det dog ikke er noen bragd å være gift og ha barn.
Bluen sa for siden:
Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.
Pelle sa for siden:
Lykke er for meg vanskelig å definere. Jeg var meget ulykkelig da vi slet med å bli gravide. Nå har vi to barn og jeg har oppdaget en del ting med tilværelsen som hadde vært bedre uten barn. Vi har hatt noen år med ekstremt viljesterkt og sinna barn som jeg ser har tæret veldig på energi og humør. Jeg savner aleneferier med mannen og flere turer ut på byen. Vi har nå diskusjoner vi ikke hadde før, og det synes jeg er dumt. Fasadenivået mht husarbeid kan ikke bli så mye lavere - nå er det flere uker siden badet ble vasket.
Samtidig er det mye bra, og hadde jeg ikke likt det ville jeg ikke fått et barn til. Og det fikk vi jo. Likevel gleder jeg meg til de blir større. Babyer er søte, men tiden etter 3 år har så langt vært mye bedre for meg, selv om jeg har superenkle babyer. Jeg er imidlertid lei av barnevakt for alt mulig, å planlegge når man skal få jogget, passe på ernæring, å ikke kunne ha spontane fredagspilser osv. På sett og vis tror jeg at jeg hadde vært en bedre mor om jeg hadde barna mine 70-80 % av tiden. Ihvertfall i småbarnsfasen.
Pesten sa for siden:
Signerer selv om jeg noen ganger hadde lyst å kaste de ut vinduet når de hylte som mest.
Det jeg har savnet mest er nok tiden sammen med mannen min og det å være kjærester. Vi prøver å finne tiden sammen bare oss to men heldigvis er ungene blitt så store at de nå kan være med på masse.
Krangling er vel det som stresser meg mest. Husarbeidet har jeg lært meg å drite i men er grådig god på overflaterydding ved besøk og spesielt hvis svigermor ringer sin ankomst. (nesten så hun skulle gjort det hver fredag ettermiddag)
Wix sa for siden:
Jeg har det også sånn. Da lurer jeg på om det er slik at ekstroverte er mer "naturlige" (og/eller bedre???) foreldre enn introverte?
Det er en påstand jeg er uenig i selv, men det kan være at ekstroverte og introverte tilbyr litt ulike foreldrestiler?
Toffskij sa for siden:
Jeg tror ekstroverte foreldre som ikke har særlig erfaring med introverte kan være skrekkelige foreldre for introverte barn, i hvert fall. :humre: Bill.mrk. «3/4 introvert familie, og vi lurer på hvor Diana Ross kom fra»
Blondie sa for siden:
Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg får neller av å være alene og trives aller best med mange rundt meg. Sikkert derfor jeg har vært (og forsåvidt også fremdeles er) så besatt av tanken på maaaange barn.
Toffskij sa for siden:
… og så tror jeg introverte foreldre kan bli ganske slitne av ekstroverte barn. Min introverte unge sørger alltid for å skaffe seg alenetid og rom, og skaffer dermed de introverte foreldrene det samme, mens min ekstroverte unge er en notorisk klegg.
Esme sa for siden:
Jeg er ultraekstrovert men likevel sånn som trenger både alenetid og voksentid og disse to behovene blir ikke dekket av å være med barna. Om jeg har vært alene med dem en helg så drømmer jeg om å være alene hjemme neste helg og møte venner på kveldene.
Esme sa for siden:
Jeg tror ikke det er så forskjell på ekstroverte og introverte i dette jeg altså, jeg ser at det er forskjell på foreldre hvor mye de takler/liker før de blir lei, men jeg tror det går på en annen egenskap enn introvert/ekstrovert.
Slettet bruker sa for siden:
Jeg er introekstrovert. (Scorer alltid midt mellom, og det kjennes ut som det stemmer.)
Og dermed er jeg i praksis litt einstøing som sosialiserer ganske lite, men dess mer gledelig når jeg først gjør det, også synes jeg det er deilig med ungene hjemme, enda bedre hvis de ikke har venner her hele tiden, og aller best når de går ut litt iblant også.
Harriet Vane sa for siden:
Nok en ultraekstrovert med alenetidsbehov melder seg. Jeg MÅ ha alenetid, om ikke annet så inne i en bok eller mitt eget hode, for å ikke gå i frø. Jeg har hittil notert to ultraekstroverte barn, vi får se hva det blir av minsten.
Mannen min er ganske introvert, men det har ikke noe å si for grad av tilstedeværelse. Jeg er mer "fjern" enn ham.
Niobe sa for siden:
Jeg tror ikke nødvendigvis forskjellen på ekstroverte og introverte foreldre er så stor. Jeg er introvert, og må defintivt lades for meg selv. Likevel prioriterer jeg en sosial livsstil for både meg og familien vår, og trives med det. Jeg må bare sørge for at jeg får ladetiden min innimellom, for jeg tror nok sosial omgang tapper meg for mer krefter enn det gjør for min ekstroverte venninne, som vi omgås mye.
Dronningen sa for siden:
Vi fikk nr.1 da jeg ble 26. Vi hadde vært sammen i 7 år, og var begge klar for endring og utvikling i forholdet. Vi hadde begge fast jobb, vi hadde kjøpt bil og bolig, og det lå til rette for at noe skulle skje. Vi var "der" i livet. Vi var ikke påvirket av at andre hadde barn, for vi var vel de første i vennekretsen som fikk barn. Hva andre gjorde var meg ganske likegyldig. Spredt var folk også etter studier, og vi hadde bosatt oss på østlandet langt unna alle.
Jeg opplevde stor tilfredsstillelse ved å få barn, ved å føle meg nyttig, og det å få være glad i noen. Jeg liker å følge dem opp, interesserer meg i dem, og travle dager til tross, så liker jeg at jeg har min egen lille gjeng. Vi har ingen annen familie her, så vi skapte en selv. Da faller også alt på meg og mannen, men vi er vant med å klare oss selv. Vi prioriterer likt. Begge setter familien og familieliv først.
Jeg får vist andre sider av meg ovenfor dem. De sperrene jeg har ellers er der fraværende. Å tøyse og tulle, danse, synge, spille, lese, dramatisere, herje faller meg lett. Vi snakker mye. Spiller mye musikk. Leser bøker. Ser film sammen. Jeg (vi) forsøker å videreformidle interesser. Jeg ønsker at de skal ha et bredt spekter av kulturelle referanserammer. Foto, musikk, film og IT står fremst. Og med genuin interesse og respekt for barna, krever jeg full respekt tilbake. Til nå har det vært overraskende lett. Jeg er klinkende klar på en del ting, men åpen om forhandlinger på andre - og de vet hvordan dette fungerer. Empati, følelser, hensyn og høflighet må vises fra oss, og kreves tilbake. Jeg liker å utvikle meg og se hvordan eksemplets makt forplanter seg. Hvordan åpenhet og ærlighet skaper evne til refleksjon i barna. Jeg skrev en gang før at det var et "prosjekt" for meg å får barn. Det ble litt reaksjoner på det, men jeg står for det. Det er en oppgave å gjøre, og man forsøker jo etter beste evne å levere.
Jeg er også veldig introvert, og det er noe jeg må jobbe med hele tiden. Det er kanskje den største utfordringen jeg har som forelder. I dag var jeg f.eks. på påskefrokost i barnehagen. Bare å være tilstede der og forsøke å snakke litt med noen andre og ikke virke totalt overlegen er en utfordring. Heldigvis er mannen mer utadvendt enn meg, så på en del ting sender jeg bevisst han. Så løser det seg. Vi har ellers valgt å ikke har barneselskap før de blir 4, for da kan barna komme på besøk uten foreldre. Bare tanken på en haug folk hjemme som jeg bare er på hils med er nok til å vippe meg av pinnen. Barn derimot er jeg god på. Vi organiserer og avtaler besøk fram og tilbake for barna, men vi er ikke så sosiale utover det. Sånn må det bare bli. Vi har to vennepar med barn vi drar på middagsbesøk hos eller inviterer hit, men det er kanskje en gang annenhver måned. Ellers er det oss. Det er jo uansett ikke så mye tid. Vi er som regel hjemme etter jobb, og kveldene går fort. Barna liker også at vi er der. Jeg har vært i FAU 2 år nå på skolen, og de (og jeg) liker dårlig at jeg må dra på møter på kvelden. Så nå tar jeg en pause fra alt sånt. Vi trenger den lille tida vi har sammen. Jeg liker å ikke ha planer for kvelden. Jeg vil komme hjem og bli der.
Jeg får ellers tid til å hente meg inn fra i 20 tida til jeg legger meg. Da er det som regel stille. Mannen og jeg snakker heller ikke så mye sammen da. Sitter gjerne i hvert vårt rom. Ellers er jobben min slik at jeg kan gjemme meg vekk på kontoret om jeg ønsker å være i fred. Jeg kan restituere meg litt der.
nolo sa for siden:
Jeg fikk barn seint, og syns det er helt fantastisk å ha barn. Jeg går ikke og gleder meg til de blir større eller så store at de flytter ut, selv om jeg trenger alenetid og selv om vi har dårlig barnevakttilgang. Jeg tror dette er en av de fineste fasene i livet mitt, og jeg savner ikke tiden som barnløs selv om jeg gjorde mye gøy. Den fasen er ferdig, og sånn er det med den saken. :nikker:
Candy Darling sa for siden:
Jeg er nok preget av at jeg hadde virkelig drømmelivet mitt da jeg fikk barn, og hadde hatt det litt for kort tid. Jeg tror jo ikke at det hadde vært drømmelivet mitt 5 år senere; jeg tror jeg hadde endt opp med ikke å like meg selv. Jeg var på god vei til å bli ufordragelig. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.