Jeg skjønner det er en stund siden jeg hadde unger i hus. Det hendte også da (på 90-tallet) at ungene ble med hverandre hjem på middagsbesøk, men ikke særlig ofte. Når det skjedde så fikk de servert den middagen vi i utgangspunktet hadde planlagt som fisk, pasta, kylling etc. Vanlige middager altså, ingenting ekstra barnevennlig. Det falt meg ikke inn at gjesten, eller egne barn for den saks skyld, skulle velge menyen. Bortsett fra at jeg valgte bort en del hvis snuppa skulle ha besøk av sin muslimske venninne. Kan ikke huske at noen ikke spiste, men hadde de ikke likt maten hadde de fått ei brødskive med valgfritt pålegg.
Jeg hadde tatt det heeelt med ro om noen ga ungene mine pannekaker et par ganger i uka. Selv med en bannende forelder i nærheten.
Det kan jo være, men jeg aksepterer at det er kun våre hverdagsvaner jeg har innflytelse på. Vi må lære våre barn hva som er rt sunt og balansert kosthold. Det er faktisk opp til naboen selv on h*n er opptatt av det eller ikke. Vi velger alle våre kampsaker og jeg får litt emmen smak i munnen av det jeg oppfatter som en se-ned-på-holdning fra deg.
Forresten så har vi middagsplan og siden viker vi sjelden fra, derfor er det ikke noe tema hva gjesten vil ha. De aller fleste barn spiser det de får servert er min erfaring.
Bortsett fra at vi har pannekaker hver uke, da, laget med masse egg, fibramel og gjerne ekstra fiber, servert med bacon og bær, ikke syltetøy. Jeg anser det for en sunn middag.
Jeg leser tydelig ikke det samme som deg, Nip. Jeg ser ingen som ler av andre her fordi man ønsker sunnhet?
Jeg tror de aller fleste her inne er enig med deg på mange punkter, men det oppleves som om du ønsker å begrense din sønns sosiale aktiviteter for å holde på en sunn livsstil. Jeg tror det er der folk reagerer, det var ihvertfall det som trigget meg.
Jeg prøvde som sagt å servere med syltetøy sist. Vetle måtte spise en posjon suppe først, men ville ikke tvinge kameratene til det. Vetle får tydligvis mest sukker på borte hos kamerater, og han ene "likte ikke" uten sukker, så de fikk det på. Jeg liker ikke å ta så mye diskusjoner med kamerater på besøk, så om vi skal ha pannekaker en annen gang får jeg gjøre rede for at han tar bær på, bacon er han veldig glad i da.
Kan jeg få oppskrift av deg?
Jeg heller har jo ingen problemer med pannekaker i seg selv, det er når de er laget på hvetemel og sukker jeg sliter, og at tomatsuppen er på pose og dessert er skolebrød :P
Neida, jeg som sagt ønsker jo ikke å måtte være så "streng" at jeg må nekte han å være med andre, samtidig som jeg kan påvirke litt hvem han er med utifra flere faktorer. Vetle blir gjerne med til alle i klassen og jeg ønsker jo da å finne noen som passer på at barna får bra mat, lar barna leke og ikke sitte foran skjermen hele dagen. Ikke fordi det spiller noen rolle en gang i blandt, men det blir jo ett grunnlag for hvem han skal leke med videre. Det jeg synes er synd at man ikke kunne hatt litt mer felles forståelse for dette og synes det er en fin ting å ta opp på foreldremøte, det er jo alt blitt latterliggjort i tråden. Det er vel også blitt skrevet noe i duren av om jeg ønsker at Vetle skal bli ledd av pga min sunnhet tidligere i tråden.
Jeg skulle gjerne funnet en god måte å kunne si ifra om faktisk at jeg ikke ønsker at min sønn spiser godteri og kaker midt i uka, brus og saft, men har ikke fått meg til å gjøre det heller.. forslag tas imot med takk.
Vi er veldig sosiale, jeg prøver å la Vetle få ha med mye kamerater hjem, så serverer jeg alltid frukt og prøver å få de til å leke mest mulig, helst ute om været er greit, uten å være sur og kjip.
Nip - her inne er det mange som er i overkant opptatt av kosthold. Det har du kanskje rukket å oppdage selv også? vi har lange tråder med sunne, hjemmelagde oppskrifter og prøver å inspirere hverandre til å lage mat av gode råvarer.
Det er ord som "middelmådig", "slemt" etc om de som er så greie å ta i mot sønnen din hjemme hos seg selv som gjør at folk blir provoserte.
Du gir sønnen din:
-Frokost
-Lunsj
-Kveldsmat (om dere pleier å ha det - du har ihvertfall kontroll på kveldsmåltidet)
Det er tre, solide måltider hver eneste dag. I tillegg spiser han vel også temmelig ofte midag hjemme? Og helgene har du også full kontroll på.
Da ser du at du har hovedvekt av ansvaret for maten hans, og om du propper disse måltidene fulle av næringsrik mat synes jeg du skal senke skuldrene og senke pekefingeren du retter mot kameraters foreldre.
Det er heller ingen umulighet å sende med mat til SFO-måltidet. det er gjerne ikke så spektakulært, og sønnen din vil sikkert bli glad for å kunne erstatte det med noe mer spennende du har puttet i en boks.
Å ase seg opp over at omverdenen kommer til kort er sjelden særlig konstruktivt. Bidra til påvirkning der du kan (f.eks SFO) og ellers rett fokusen din mot egen matglede og entusiasme og kos deg med å tilberede gode måltider til sønnen din.
Jeg er som deg egentlig, Nip. Jeg forfekter god og sunn mat, rene råvarer og laget fra bunnen. Jeg innser likevel at det jeg kan gjøre er å påvirke kostvanene i eget hus, samt å gi ungene mine kunnskap om hvorfor vi velger det vi velger, samt å gi tryggeht og selvtillit til at de faktisk skal står godt i det å kanskje ha et annerledes kosthold enn mange av sine venner.
Det jeg innser at jeg ikke kan er å diktere hva andre mennesker skal servere i hjemmene eller matpakkene sine. Jeg legger ikke ansvaret for mitt barns kosthold på noen andre enn meg selv.
Å ta opp kosthold på en generell basis i barnehage/skole/sfo sine foreldremøter er en bra ting, men det bør kanskje heller komme som et fint og inspirerende foredrag enn en diskusjon blant foreldrene.
Ulike mennesker har ulik oppfatning om hva som er sunt eller bra, man har ulike tilstander som krever tilpassninger i kostholdet, så å sitte å diskutere tror jeg vil avstedkomme mye negativitet.
Vetle er veldig glad i den "vanlige" maten som serveres, han er jo ikke stor fan av at jeg lager så mye forskjellig og sunn mat og liker ikke å være med på det, så jeg tar små steg med han. Da han ble født kunne jeg jo ikke lage noe og han hadde melk og eggeallergi - vi spiste veldig kjedelig og mye det samme, men greit med mat laget fra bunnen av.
Jeg styrer frokost. stort sett middag og endel kvelds. Pappa som nabo som Vetle elsker å løpe over til, gjerne til kveldsmat, der også har jeg måttet si ifra om at jeg synes det er koselig at Vetle drar dit, men at jeg vil han skal ha "skikkelig mat" og må også begrense litt at han drar dit da vi ikke deler helt hva som er sunt og ikke. Jeg kan heldigvis sende med kveldsmaten over dit.
Det er jo ikke sånn at jeg ikke er takknemlig for at andre tar han med til seg, det er jo sånn at jeg gjør jo det samme for deres barn.
Vetle ville helt klart ikke ønsket at jeg sendte med SFO mat til han, de er også flinke å har salatbar der, men det hjelper jo ikke når man får forsyne seg med det man vil :P annenhver helg har jeg også styr på, de han er borte er som Vetle sier "Da er det lørdag hver dag"
Jeg synes nå også det er utrolig vanskelig å skulle proppe alle disse måltidene fulle av næring for å "ta igjen det tapte", men jeg gjør så godt jeg kan, men det er rimelig slitsomt desverre. En kamp man er dømt til å tape som kjæresten min sier, men jeg gir ikke opp...
Lunsjen også styrer jeg jo hva han skal ha med, men han vil helst være som alle andre, det er jo så enormt viktig for å ikke skille seg ut, da blir man jo ertet. Så det blir jo ofte brødskiver med litt frukt/grønt - men det spiser han jo ikke opp alltid :p (jeg kan jo komme i lunsjen å passe på at han spiser opp maten sin, det hadde sikkert vært poppis)
Jeg tror Nip har rett i at det er mange barn som spiser mye usunn mat, og jeg mener også at både SFO-mat, matkultur på skoleturer og den greia med at så mange serverer pølser eller pannekaker hver gang det er andre barn på middagsbesøk er ting vi har snakket om før, i gode diskusjoner der mange har vært på den samme siden Nip synes å være på her. Jeg mistenker at hovedgrunnen til at "alle" er uenige med Nip i denne tråden er at hun (selv om hun også nevner det større komplekset) fokuserer på ett eneste, veldig konkret eksempel - det at sønnen hennes får pannekaker to ganger i uken hos kamerater - og lurer på hva hun skal gjøre med dette. For enten man føler seg personlig kritisert (fordi man selv gjerne serverer det gjestene ber om) eller man bare synes det er uhøflig å klage på bevertningen når man er borte, så høres det veldig krisemaksimerende og steilt ut å si at man opplever disse pannekakene som et stort problem som man virkelig bør gjøre noe med. Det er jeg jo enig i. (Jeg serverer jevnt over burgere eller pasta til besøkende kamerater selv. :humre: )
Men det som Nip har sagt i løpet av tråden, om ensidighet i hva man serverer barn, både privat og i barnehage/skole, dreier seg jo om en mye større og mer sammensatt situasjon, og hvis man hever blikket litt vekk fra den tonen man opplever i HI, så synes jeg det er overraskende om ikke ganske mange i bunn og grunn er enig i mye av det hun sier. (Med mulig unntak av at hun bør gjøre noe med serveringen sønnen får hos kameratene.) Jeg reagerte på den samme tonen selv, men jeg synes tråden har blitt preget av unødvendig krass kritikk, og at det er mange andre enn Nip som godt kunne prøve å gjøre noe med tonen sin. Særlig fordi det blir så veldig mange mot én her.
Mange sier jo nettopp at de er enig i at fokus på sunn mat er viktig.
Man følger jo gjerne utgangspunktet i en tråd når man svarer, og når HI selv tar utgangspunkt i pannekakemiddagene hos kamerater, så er det naturlig at den er der fokuset i svarene ligger også?
Når har tråden dreiet over i et mer generelt fokus, og det er langt mer konstruktivt synes jeg også.
Jeg lager forskjellig mat til venner som er med hjem. Jeg lagde fiskegrateng sist, og alt ble spist opp, gitt. Jeg er enig med Nip i at litt variasjon hvis kompiser er med hjem ofte, er å foretrekke, men jeg er ikke enig i det andre hun sier om oververkt og kresne barn. :hehehe:
Ja, jeg jobber for å få Vetle til å være mer selvstendig der, jeg synes det riktignok er utrolig vanskelig å få han med på å skjønne at all denne måten jeg lager er veldig bra for kroppen hans, han hører hva jeg sier, men bryr seg ikke så mye om det.
Hvordan får man egentlig en 7-åring til å skjønne det mer at om man bare tørr og prøve mer, så kanskje han faktisk tilogmed liker maten. Jeg har jo lest bøker som kjernesunn familie, superfood osv der det virker som barna er blitt med på konseptet (jeg kjører ikke så hard stil i det hele tatt) - Vetle er virkelig ikke på bølgelengde der.
Med å ta det opp på foreldremøte, så hadde ikke jeg planlagt å si noe som helst egentlig. Jeg skjønner jo at det ikke ville vært en bra ting å stille opp å si. "Alle dere serverer dårlig mat, jeg serverer bra for jeg er best" - jeg mener jo ikke det, jeg tror også at jeg faktisk har mer fokus på dette enn mange og kanksje er flinkere enn mange på det punktet, jeg har sikkert mange andre svakheter og håper at det også blir tatt opp med meg om noen synes jeg kan forbedre med på noen punkter. Sammenhet i skolesammenheng er jo veldig viktig.
Jeg har jo også en ting jeg ikke vet om jeg burde ta opp eller ei, V.pappa fikk ihvertfall en kraftig dose kjeft av meg da han nettopp har kjøpt mobil til Vetle. Vetle er da nummer 3 i klassen, jeg hater at det er sånn - det skaper ett press på foreldrene og jeg er helt sikker på at flere av barna har sagt dette hjemme, og foreldrene ergrer seg over at Vetle har fått det og synes det er tidlig (jeg ønsker ikke å ha det på min kappe og synes det faktisk er drit flaut, fordi jeg egentlig er så streng og prøver å tenke over slike valg hvrdan det også påvirker hele klassen).
Dette har jo nylig vært diskutert i en tråd her. Jeg tenker at du ikke skal trenge å forklare eller unnskylde at Vetle sin far har gitt han mobiltelefon. Andre foreldre får ta ansvar for hvordan de selv velger å gjøre dette.
Når det gjelder å påvirke barna til å bli mindre kresen, mer tolerant osv tror jeg det finnes to forskjellige typer barn. De som som er tilbakeholden og de som er nyskjerrig eller velvillig. Dette har også vært diskutert her inne og konklusjonen min er i alle fall at utover det å tilby nye ting og ikke tvinger, og å vente på at den dagen der de spiser alt som tilbys med liv og lyst engang kommer.
Jeg skjønner godt maktesløsheten man kan føle mot dårlig mat. Forskjellen er at jeg velger å ta den kampen der jeg faktisk kan ta den, i eget hjem, og i forhold til det de får servert på skole og i barnehagen.
Det går fint an å ta opp kosthold på skolen, men kanskje ikke fokusere så veldig på hva man syns andre burde gjøre hjemme, men heller få på plass kostholdsendringer i matpakker og hva SFO serverer. Jeg har også vært fortvilet over at barnehagen kun serverte halv- og helfabrikata, for jeg ønsker ikke at sønnen min spiser slikt hver dag. SFO er hakket bedre, men mye kunne væørt gjort der også.
Nip, du sier selv at du ikke ønsker å krangle så mye med sønnen din sine venner når de er på besøk hos deg, har det ikke slått deg at de andre foreldrene kanskje føler det samme? Og at sønnen din ser sitt snitt til å "ikke like" syltetøy når han er borte, om han øyner en mulighet for sukker?
Pannekakene hos oss er laget med 70 % grovt mel, masse egg (ett egg per pers + ett til), ofte med revet gulrot i røra, og vi serverer med bær/syltetøy, gul- og brunost og kanskje middagsrester som kjøttdeig osv. I tilelgg står det alltid et lite utvalg grønnsaker på bordet. Hvis barn hos oss sier at de ikke liker pannekaker uten sukker, så får de en brødskive i stedet. Man trenger ikke gå helt på akkord med spisevaner, selv om noen barn er kresne.
Vi serverer heller ikke brus annet enn i bursdager, og hadde sønnen min vært et sted flere ganger i uka og dette ble servert hver gang, så hadde jeg nok innskrenket akkurat det besøket, og heller latt ham dra på tidspunkt det ikke ble servert søtsaker.
Er man kresen fordi man vil ha sukker og ikke syltetøy på pannekakene?
Poden spiser ikke syltetøy derfor får han sukker på pannekakene han spiser en gang eller 2 i halvåret. Jeg hadde blitt trist om han kom hjem og sa han ikke fikk pannekaker fordi han ikke ville ha syltetøy eller bær på.
Det er vel neppe tvang om syltetøy eller bær - pannekaker kan jo også fint spises uten noe på, eller med "påleggsmat", ost eller kjøttdeig, som Tallulah nevner. Jeg ville ikke syntes veldig synd på gutten min om han kom hjem og var sur fordi han ikke hadde fått sukker på pannekakene, og i alle fall ikke når det var så mye annet godt å velge i. Det blir litt som å sutre over at man ikke fikk Nugatti på brødskiven, mens det var både syltetøy, ost, spekepølse og smør på bordet.
Tja, jeg mener man er kresen på pannekaker om man mener de umulige å spise uten sukker på. Hva du gjør i ditt hjem er opp til deg, vi serverer ikke sukker på pannekakene. Det er helt ok å spise pannekaker uten noe på om man vil det, vi tvinger ikke syltetøy i noen. Jeg tror jeg hadde himlet litt over at noen hadde blitt triste over at barnet deres ikke fikk sukker på pannekakene hos oss, når vi hadde gjort vårt beste for at barnet ikke hadde gått herifra sultent.
Jøje meg! Du må da selvsagt gjerne ønske at barnet ditt skal spise sunt, men det er ditt ansvar å sørge for det! Om du ikke er fornøyd med det han serveres andre steder, så får du holde på at han kun skal spise hjemme! Synd for gutten din, tenker jeg, siden måltider også har en viktig sosial funksjon.
Her spiser vi heldigvis så grei mat hjemme at jeg uten bekymring hadde latt poden "utsettes" for maten i andre hjem noen dager i uka. I mer eller mindre sunne varianter. Vi spiser forresten fisk tre ganger i uken, og middagsgjester på disse dagene blir servert dette. Ikke alle er like begeistret, og det skulle tatt seg ut om DET ble en sak på neste foreldremøte. Må vi samkjøre ukemenyene på bygda?
Vi lager nesten alltid næringsrik og riktig sammensatt mat. Men jeg må si at det er litt ekkelt når de små vennene som er på besøk sitter og priker i maten, og ikke blir mette på det som serveres. Særlig hvis de ikke vil ha brød heller (ungene mine får ikke tilbud om brødskiver hvis de ikke spiser middagen sin).
De ytterst få gangene vi serverer pannekaker, så er det nettopp på dager da vi har besøk. Da vil det kanskje fremstå som om vi spiser dette ofte for de som er på besøk, men sånn er det jo slett ikke. Og så er det sikkert flere som tenker som meg; at "alle spiser pannekaker, så da blir alle glade". Og jeg hadde blitt eitrande forbanna om noen hadde ment noe om vårt kosthold basert på at det ble servert pannekaker der en gang.
Jeg er egentlig imponert over at så mange gidder å steke pannekaker til gjester. :knegg: Jeg synes det er utrolig kjedelig, så jeg tror kanskje jeg gidder pannekaker max. to gang i året, og vi er bare tre pannekakespisende i familien.
Jøje. Hvis det er så viktig for deg at gutten din spiser sunt til alle måltider hver dag, så syns jeg du skal gi han mat hjemme. Å si fra til venner av ungene at de ikke serverer sunn nok middag høres ikke særlig klokt eller hyggelig ut. Banning er heller ikke noe jeg ville sagt noe om.
For min del er jeg mye mer opptatt av gode, sosiale relasjoner for ungene enn om de skulle få i seg litt hvitt mel og sukker et par ganger i uken.
Vi også har pannekaker kun når vi har besøk. Det som er litt morsomt er jo også at nå kan vesla og kompisene liksom lage det selv, litt stas for de.
Jeg kan fint sette både pannekaker og Toro supper i kategorien "søppelmat" men har ingen som helst problemer med å servere det innemellom hvis det er det de små ønsker.
Syltetøy og brunost er det såpass mye sukker i at når vi sen sjelden gang har pannekaker har jeg ikke en gang vurdert at litt sukker på skulle være vesensforskjellig fra de andre påleggstypene. :ubetydelig digresjon:
Jeg synes det virker som du sliter med det samme som mange av oss andre, Nip - barn som ønsker annen mat enn det som er optimalt sunt. Da tenker jeg at det er merkelig at du er så streng i forhold til andre foreldre, når du sier at du sliter både i forhold til egen sønn og besøk av andre små.
Istedet for beskyldningene som preget første del av tråden (andres middelmådige mat og andres kresne barn som har blitt sånn pga av andres middelmådige mat) hadde det vært lurt å heve dette til en samfunnsgreie som vi alle står litt i - og med det ville du fått en hyggeligere tone i svarene.
Våre gutter er sjokkerende kresne - vi har alltid tilbudt dem all mulig forskjellig mat. Jeg håper andre foreldre ikke tenker at vi er noen sløvinger som har fått så kresne barn.
Det er alltid bedre å inspirere enn å kritisere. Og jeg kunne godt tenke meg å høre mer om hvilket kosthold du selv velger og om du har noen forslag til sunn, barnevennlig mat.
Når i verden burde man si fra om noe som helst om andres livsførsel? Jeg hadde ledd meg ihjel om noen kom og sa til meg at ungene deres ikke fikk leke med min fordi jeg banner, bor i blokk, steker pannekaker, skriver tull på nettet eller hva som helst. Og det kunne ikke falle meg inn å si fra til foreldre som f.eks. røyker, ser på tv-nyhetene mens barna er tilstede, baktaler naboene, spiser smågodt på tirsdag, går på fylla en onsdag, eller whatever.
Det er ikke likt overalt.
Det kommer da helt an på både brunosten og syltetøyet. For egen del syns jeg det er en ganske diger forskjell på f.eks. 100 % sukker, og 8 % sukker. I tillegg har man signaleffekten, sukker er rett og slett ikke noe å ha på maten hos oss. Som sagt serverer vi ofte rene bær, gulost eller middagsrester på pannekakene også.
Jeg syns i grunnen det er mye forlangt at en 7-åring skal være særlig opptatt av hva som er sunt for kroppen også. Å vite om at noe mat er sunnere enn annen mat - helt klart. Å være særlig opptatt av det - not so much. Kosthold er og blir ett voksent interessefelt. Jeg har mer tro på gode matvaner, måltidshygge og inkludere i måltidsplanlegging og tilberedning enn å predike om hva som er best for kroppen.
Jeg synes du høres litt panisk kontrollerende ut. Før eller siden må du slippe ham litt. Jeg tenker ikke på pannekakene - der har vi vel kommet til enighet om at vi sikkert tenker ganske likt alle sammen. Men jeg reagerte på utsagnet ditt om å velge venner. Du vil gjerne at han skal være mest med de som har foreldre som sørger for ok mat og at barna ikke sitter og spiller hele tida mens de er sammen.
Jeg tenker som så at man kan ønske seg alt man vil, men det er helt utopisk å få alt man peker på. Skal ikke sønnen din få velge venner selv? Interesser? Fritidsaktiviterer? Man kommer til et punkt der man bare må lukke øynene og stole på at det man har gitt barna sine av verdier og ballast er nok til å få dem helskinnede gjennom livet. Selvfølgelig må man innimellom gå inn med en styrende hånd om enkelte vennskap er helt ødeleggende for de små, men å skulle begrense "normale" vannskap mellom barn fordi foreldrenes kostholds- og fritidsvaner ikke sammenfaller finner jeg nesten litt usmakelig.
Jeg tenker at det er flere ting du tar opp her, Nip, som gjør dette vanskelig for deg.
Jeg skjønner at du gjerne vil ha et sunt kosthold, og at du gjerne vil at sønnen din skal samarbeide med deg om dette prosjektet. Han er bare 7. Syvåringer er ikke så gode på langtidskonsekvenser av de valgene de gjør - de velger gjerne det de synes er greit der og da, eller det som gjør dem lykkelige der og da, og det de har lyst på der og da. Jeg mistenker at Vetle kan ha fått servert pannekaker fordi han har bedt om det. Jeg pleier ihvertfall å spørre små gjester om de har noen menyønsker når jeg inviterer på middag.
Hvis han har veldig lyst på mange ting som er forbudt hos dere, så tenker jeg at kanskje du må svelge noen kameler og inngå noen kompromisser? Det er kanskje bedre om du serverer ham noe av det han liker godt innimellom, istedet for at han skal bytte mat med klassekamerater. Da vet du ihvertfall hva han spiser.
Min åtteåring er verdens mest kresne. Hun smaker på ting når hun får beskjed om det, men bare en musebit, og bare for å fortelle at hun ikke liker. Mitt kompromiss er at hun må spise grønnsaker, men at jeg gir henne grønnsaker hun liker. For tiden er det agurk, rå gulrot, brokkoli og dulcita-tomater.
Å oppdra barn handler veldig mye om kamelsvelging. Barn har sjokkerende nok egne meninger fra en veldig ung alder, og i tillegg blir de utsatt for påvirkning fra en masse andre mennesker enn oss foreldre, og det kan vi rett og slett ikke kontrollere uten å isolere oss fullstendig fra andre.
Jeg er forøvrig enig med -ea-; man kan rett og slett ikke kritisere andres valg og andres livsførsel. Hvis noen hadde kritisert mitt kosthold etter at barnet deres hadde vært på middag hos oss, hadde jeg synes det var dumt og klamt også hadde jeg nok rett og slett ledd litt, og latt være å invitere barnet igjen. Jeg vet at det ikke er barnets feil om foreldrene kritiserer meg, men jeg synes det er såpass ubehagelig og lite passende at andre kritiserer mine valg, at jeg nok ville unngått å komme i samme situasjon senere.
Jeg ble utsatt for en gutt på en 4-5 som var på "jeg liker BARE pølser" - kjøret.
Siden grillpølser ikke var aktuelt den dagen av litt ymse grunner, ble det minipizzaer m. grov bunn - laget av barna som var der selv- med valgfritt fyll på fra skåler på bordet, og valgfri saus/ketchup.
Pølse som var skåret opp i skiver gikk ikke an mente han, så de pølsene som lå i skålene kunne han ikke spise. Og pølse på pizza gikk ihvertfall ikke an. Han var med å lagde pizzaen sin, men smakte ikke på noenting, og gikk der etter flere timer, sulten. Han ville heller ikke ha noe å drikke siden vi ikke hadde saft. (jeg ringte moren og sa ifra da)
Og sorry, men nei, han fikk ikke grillpølse tredd i hånda for at han skulle spise noe når det lå oppskåret (tilsvarende) pølse rett foran han på bordet. Vi hadde ikke pølser den dagen, men tilpasset oss med å lage noe som pølse kunne passe i, og gi han fri tilgang på pølse. Jeg skar forsåvidt opp alle pølsene, så vi hadde ikke noe annet. Og ble advart om pølsemanien på forhånd, men ikke at de ikke kunne skjæres i.
Når han da ikke spiser pølse fordi den er skåret opp, vel.
Kanskje jeg var verdens verste vert. Men...
Ja, nå hadde jo det ingenting med pannekaker å gjøre :flau:
Det var mer relatert til det "spise det man får hos andre" og "hvor sunt er det" og "akseptere at man spiser annerledes borte" og "kresen"- problematikken.
Mente jo ikke at han skal lese kostholdsbøker, men prøve å få han til å bli nyskjerrig på ny og spennende mat. Fordi jeg tror det kunne gi han mye... ikke fordi jeg ønsker at han skal vite kaloriinnhold eller noe annet.
Det handler bare om at jeg ønsker han gode matvarer, måltidshygge (det er sjelden noe problem) og heller ikke noe problem å få han til å delta i planleggingen, han bestemmer gjerne middag innimellom, men forbehold om at jeg lager det og han får heller fullkornsmakaroni med ost og grønnsaker til kveldsmat enn middag da jeg ikke spiser pasta noe særlig.
Jeg tror forsåvidt det er fint å lære om hva som er bra for kroppen jeg, uten å ha en innviklet kostholdlære - det er fint med reklamen med disse fotballspillerne, har forklart Vetle at de som er på topp i fotball antagelig har en skikkelig streng kosthold og treningsplan, fordi ett sånt talent kommer ikke av seg selv, det krever enormt mye. Jeg liker å lære Vetle så mye som mulig jeg, samme om det handler om bil, kropp, engelsk eller hva det måtte være.
Jeg skjønner poenget ditt, men jeg syns du burde legge det i boksen merket "sånn er det bare". Du har fått gode råd om hvordan du kan påvirke matserveringen på f.eks. SFO, og bortsett fra det syns jeg du enten bør servere middag hjemme, eller akseptere at han ikke spiser super-sunt akkurat de dagene han er borte.
Jeg tror også at du bør tenke på at jo eldre han blir, jo mindre kontroll over matserveringen får du. Hvis du serverer sunn mat hjemme tenker jeg at det jevnt over går opp i opp. Også er det kanskje greit at han spiser litt usunt innimellom, så nei-mat ikke blir så spennende?
Jeg serverer sjelden pannekaker til små gjester fordi jeg syns det er så kjedelig å lage, men det går ofte i Spaghetti eller tomatsuppe hvis jeg vet på forhånd at det kommer gjester. Jeg har ikke fått noen klager, så jeg regner med at de andre foreldrene syns det er greit, og at de ikke sutrer om det på et eller annet forum. Hvis noen hadde tatt opp middagsvanene våre på foreldremøte hadde jeg blitt så paff at jeg sikkert hadde sagt ja til å få oppskrifter tilsendt på mail i forkant av besøk.
Jeg tror ingen dør av en pannekake (selv med sukker) eller en toro-suppe en gang i uka. Eller flere ganger i uka, så lenge resten av kostholdet er balansert.
Alle foreldre med respekt for seg selv drar da vel på jevnlige inspeksjoner hos foreldrene til barnas kamerater? Jeg pleier å bruke en hvit frakk for anledningen og har med meg en detaljert blokk med innholdet i ulike matvarer slik at jeg relativt raskt og greit kan få et overblikk over kvaliteten på kostholdet når jeg kikker inn i kjøkkenskapene. Mot slutten av året sender jeg ut resultatene i form av grafer hvor foreldrene kan vurdere egen framgang samt vurdere eget kosthold opp mot andres. Jeg har inntrykk av at de andre foreldrene setter pris på dette initiativet fra min side. :nemlig:
Det kan jo være greit å innse at det ofte vil være mismatch i hva vi foreldre ønsker å lære ungene og tror at de vil ha glede av, og hva de faktisk er interessert i og har glede av selv.
Mine gutter er av det slaget som nevnes over her. Jeg dør av skam, egentlig. De er heldigvis høflige nok til å si "Jeg er ikke sulten" heller enn å æsje seg, men det er sikkert andre foreldre som Tenker Sitt når de har så kresent besøk. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det annet enn å håpe på bedre tider. Vi har Prøvd Alt.
Jeg har også en kresen sønn, som lenge har tullet mye med maten og skapt oss mye hodebry. Jeg ville ikke at hvert måltid skulle bli en kamp, og har derfor innført at han får bestemme middag en gang i uken. Da blir det som regel pannekaker, pølser, grøt eller fiskepinner. Måltider skal ikke bare bestå av næring, men også familiesamhold. Jeg tror det i tillegg er sunt for psyken å få anledning til å spise seg ordentlig mett på noe man liker veldig godt i ny og ne, ikke bare presse vekk sulten med en liten mengde mat man egentlig ikke setter så pris på. Dealen er at vi spiser hans matvalg, og han må dermed også spise/smake på våre. Uansett hva vi serverer har vi grønnsaker på bordet, og da et utvalg vi vet han liker. I tillegg prøver jeg å velge "sunne" utgaver av pølser, kanskje hjemmelagede fiskepinner, og grøt med rosiner i, i stedet for med sukker på.
Jeg er ikke enig i at pannekaker er usunn mat jeg for min del. :snurt:
Det er masse egg, det er ekstra lettmelk og det er mel eller fibra. Men med veldig mye egg så blir det ikke like mye mel. Oppå er det syltetøy, bacon eller sukker. Å drikke til er det vann. De to teskjeene sukker på to pannekaker er ikke nok til å gi noen noe kostholdsproblem. De er unger. De får heller løpe ut og fly sukkeret av seg igjen.
Dog ville jeg respektert det om en forelder tok kontakt med meg og ba meg la være å gi barnet noe av en eller annen noenlunde grei grunn. Medmindre jeg følte at jeg ble pålagt å stille med mat som krevde mer innsats enn jeg følte for eller noe i den duren. :lat:
Det er mye som "må" læres uten at de egentlig kanskje ikke ønsker det, men vil se at de har glede av selv. Tror ikke Vetle da jeg startet med å ta på han skøyter egentlig ønsket å prøve mer enn den ene gangen, og det tok faktisk ett par år før han virkelig fikk glede av det, nå er han nok takknemlig for min tolmodighet til tross for hans manglende ved å ikke kunne med en gang.
Jeg tror også han vil sette pris på og gjør til dels det nå også at jeg lager all maten jeg gjør til han, og det er ikke sånn at vi har "kostholdtime" hjemme, men snakker om vanlige ting i hverdagen uten at det vil bli sett på som noe lære. Jeg har ikke noe tro på at det skal være noe negativt med det?
Også må han tilogmed være med på kjedelige ting, "jenteshopping" f.eks - men vi gjør det beste ut av det. Så i Trondheim storkorste han seg alikevel med sparkesykkel. Det hele handler jo ikke bare om han, men om oss som alle trenger sin plass i familien.
Jeg lager mye sære middager, men prøver å lage ting han liker godt til kveldsmat - innenfor en viss grense.
Vetle har etter enda mer fokus på kosthold (også andre ting), blitt en mye "bedre" gutt, han sover bedre, er mindre trist og lei seg, mindre utbrudd av frustrasjon, ikke så mye trøtt eller syk osv. Jeg kan ikke si 100 prosent at de har med kosthold og gjøre men ser helt en klar sammenheng. Så selvom det ikke er allergi, så har det jo noe for seg å være så bevisst. Jeg selv har en enorm endring der ved at jeg har vært sykt mye dårlig og syk, og null energi - med kosthold og livstilsendring (selv fra å være vanlig sunn som alle andre) gjort enormt mye med meg - positivt. Heldigvis trenger ikke sønnen min like strengt regime som meg da. Kjæresten har også merket mye på kroppen med endring av kosthold og merker det veldig godt når han inntar for mye "junk" :)
Jeg tror ikke jeg ville pålagt eller krevd så veldig mye, men kanskje fortalt litt om hva det gjør med oss, og at Vetle har det litt bedre med mindre sukker, hvitt mel/pasta og slikt, han sover godt om natta, prøve å vinkle det den veien, at det ikke handler om dems feil, men om våres problemstillinger.
Ja, helt enig i det. Vi koser oss mye ved middagsbordet vi altså. Vetle får som sagt masse som han stapper seg mett på, jeg ser jo hvilke dager han ikke synes middagen var SÅ god, han spiser masse til kveldsmat istedet.
Jeg syns det er ganske langt mellom det du skriver her og å forvente at en 7-åring skal ha mye interesse for kosthold som fagfelt. Mulig jeg misforsto det andre innlegget ditt.
Mulig det kommer dårlig frem hva jeg mener.
Ønsker selvfølgelig ikke at han skal ha kosthold som fagfelt, men at han skal bli bedre på å smake og være nyskjerrig på mat, i tillegg til at jeg ikke ser noe i veien for å lære han mye om kropp, mat og trening, men det også går jo litt i hans tempo - selvom jeg helt klart prøver å lære han så mye som mulig, som med alt annet. (ikke at jeg er noen verdensmester i det, jeg kan ikke sinnsykt mye egentlig, men kosthold kan jeg endel om) - biler lærer han nok mer om av pappan sin, selvom jeg prøver. :P
Jeg mener også at kunnskapen generelt over burde vært ett hakk høyrere når det kommer til kropp og helse, det er vel noe skolen burde bidratt mer til. Her går endel av gymtimene (det litt som er) til data - ikke veldig heldig etter min mening.
Jeg tror det aller viktigste er å ha et avslappet forhold til kosthold og ernæring,- og å formidle dette til barna. Et overfokus og en nærmest tvangsmessig syn på sunnhet tror jeg bare kan være med på å gi et forvrengt syn på kropp, kosthold og livsstil som kan gi langt verre konsekvenser enn det å svelge noen kameler og innse at ting ikke alltid blir som man skulle ønske.
Å formidle matglede; den fine opplevelsen med å lage mat, å se på mat, å tilberede mat og faktisk fortstå hva som skjer i prosessen og å dele de gode smakene under et måltid tror jeg er det viktigste fokuset man kan ha.
Mine barn er nå store og jeg har som sagt alltid hatt et stort fokus på å lære de å like forskjellig mat, lage mat av rene råvarer osv, men i perioder er det likevel som om jeg skulle hatt et par byttinger her som har oppført seg stikk i strid med all fornuftig tankegang når det gjelder mat.
Det er ulike faser i utviklingen deres og paralellt med denne utviklingen kommer ytre påvikninger som venner, skole, trender o.l, og det som var populært for en måned siden himler de bare med øynene til.
Jeg har opplevd at den eldste gjorde sterk opposisjon mot mitt etablerte kosthold da hun flyttet ut, og levde på grandis, fine rundtsykker og mat jeg ikke helt klarer å "svelge". I dag har hun snudd helt om og er blitt en habil hjemmekokk som stadig ringer for å få mine oppskrifter på mat som er laget fra bunnen. Hun vil ha mammasmak på maten :hjerter:
Vi lærer sønnen vår om det aller meste, vi altså - jeg ser ikke noen grunn til å ikke forklare ting om kosthold og fysiologi eller hva det måtte være man selv har kunnskaper om og/eller barnet er interessert i (vi har selv fortalt i det vide og det brede om kjernereaktorer, valgordninger, irrasjonale tall, grammatikk og bibelhistorie ved middagsbordet). Men jeg ville vært litt tilbakeholden med å, tja, trekke inn denne kunnskapen i dagliglivet og fokusere veldig på hvordan barnet bør spise eller forholde seg. Det er mye viktigere å lære å ha det hyggelig rundt bordet og å være sosial og å ha det gøy enn det er å ha et rigid kostholdsregime og tenke fokusert på den mest optimale treningsformen, og jeg synes ikke barn først og fremst skal lære å fokusere på sunnhet. Selv om de altså gjerne kan lære noe om teorien bak, på et rent teoretisk "artig å vite"-nivå. (Litt som at jeg godt kan forklare Poden om hvordan muskler virker og om hvordan kroppen forbrenner, bruker og lagrer energi, men ikke vil sette ham i sving med målrettet styrketrening eller gjøre ham opphengt i om folk er tynne eller tykke.)
Jeg forteller også sønnen min på seks viktigheten av å holde seg i form, og at det er morsommere med en kropp som får til mye av det man vil, i stedet for å få vondt f.eks. Jeg regner med at det er noe slikt Nip mener, ikke at hun bedriver østeuropeisk treningsregime.
Det går an å ha et førsteklasses kosthold til sine barn uten å forkynne kostholdsfilosofi for dem.
Hos oss serveres velsmakende, sunn mat til de aller fleste måltider. Ungene spiser sunt fordi den sunne maten er den som tilbys, og fordi den smaker godt. De trenger ikke vite at det er sunnere for dem å spise laksefilet og kyllingbryst, enn fiskepinner og grandiosa, når det er det første som blir servert og ikke det siste.
De savner heller ikke brød med nugatti på turmaten, når det som er i matboksen er hjemmelagede kjøttkaker.
De vet godt at vi ikke kan ha is til dessert hver dag, for det er ikke sunt. De vet også at kroppen ikke har godt av for mye søtsaker og at den trenger variert mat for å kunne vokse seg stor og sterk. Derimot har jeg aldri lagt noen vekt på å informere dem om at pannekaker er mindre sunt enn wok. Vi bare serverer dem wok mye oftere.
Og jeg er en enkel sjel: jeg synes det er uendelig mye viktigere at datteren min har mange venner som hun omgås på daglig basis enn at hun spiser sunt til alle måltider. Jeg gleder meg stort over at hun ofte spiser hos venner flere ganger i uka; det er mye mer givende for henne enn at hun spiser mat med det rette næringsinnholdet hver eneste dag.
For øvrig har vi så ofte venner av Frøkna på middag at det er uaktuelt å tilpasse menyen etter dem. Her får alle det som blir servert, enten det er wok, blomkålsuppe eller laksefilet. Det er svært, svært sjelden noen klager eller ikke spiser maten sin også. Jeg er usikker på om det skyldes Teomannen gode evner som kokk eller at vi er generelt heldige med Frøknas store omgangskrets. Jeg velger å ikke tro at det er mine tante Sofie-tendenser som ligger til grunn.
Ja, på ett visst plan gjør jeg det. Ikke i form av blod, svette og tårer, men jeg prøver å holde han i aktivitet, forteller han om hvordan kroppen fungerer når han snakker om de proffe fotballspillerne og hva som skal til for det, også har jeg måtte fortelle han endel om hvorfor jeg trener og han ikke trenger å tenke på det, han har nok med lek og moro, fotball og andre aktiviteter, selvom han får lov å jogge litt på tredemølla bare fordi han har lyst (i de 5 min han synes det er gøy)
Jeg har som sagt tatt det opp med skolen at jeg synes det var veldig synd at Vetle ikke kunne spise noen usle cashewnøtter på skolen for å få i seg sunt fett (til tross for at de var saltet, vi bruker svært lite salt i maten ellers så det er svært ubetydelig), men det er regelen de har satt og etter det har ikke Vetle spist nøtter mer :mad: MENS jeg da i samme slengen fortalte hvor synd dette var iform av at han alltid har med grønt, grovt brød - gjerne hjemmebakt osv, mens jeg observerer og hører fra Vetle hva andre har i sine matbokser som er veldig mye mer "sjokkerende" enn nøtter med salt, det handler om små mengder.
Jeg har også følt for å si ifra på SFO med at de har utrolig mange kosedager + belønning alltid er kakao, kaker, kjeks osv, synes det er synd å belønne barn med godis egentlig, de burde jo hjelpe til fordi det er gøy eller fordi de må bidra, ikke for å få kjeks. Men jeg har ikke snakket noe skikkelig med dem, tenkte se ann til etter foreldremøte om de kommer til å ta det opp eller ei, kanskje høre i forkant om de skal det og evetuelt hva.
Jeg har måttet gjort store endringer i kostholdet mitt for å synes det er sunt, Vetle har forsåvidt aldri likt fiskepinner, men siden jeg har kuttet ut posemat og diverse fordi jeg selv har skjønt at det ikke er så sunt som jeg trodde, så har jeg også måttet forklare han det, forklare han hvorfor endringene.
Mulig jeg er uheldig eller elendig til å lage mat, men her er så og si alle barna rimelig kresne. Tomatsuppe skal smake posesuppe, tilogmed "tomatgryten" madagaskar ble hel bom, det var jo ikke suppe, men gryte. Tacokjøttet kan ikke ha løk i seg, ingen liker noe annet enn mais av salat, lefsene er jo selvfølgelig ofte for grove (heldigvis ikke alle som klager på det).
Eple skal ikke ha skal på seg, de fleste liker ikke melon - ofte vet de ikke hva det er heller så sant det ikke er vannmelon. Og om en liker appelsin, så neste besøk gjør det ikke. potetstappe med søtpotet gidder de ikke smake på som regel.
Kan fortsette i det uendelige. og vi har hatt med ganske mange forskjellige barn hjem disse årene...
Jeg tar gjerne imot forslag til sunn og god mat som kan lages til barn. Jeg må si jeg synes det er drit vanskelig og i tillegg er det ofte det blir planlagt i kort tid og da vanskelig å skulle endre menyen... De får alltid oppskjært frukt så de kan fylle de små magene sine om maten ikke faller i smak, men ofte er ikke frukten bra nok selv med 3 valgmuligheter.. Jeg er verken streng eller sint mot de og oppfordrer de til å smake, noen er flinke der heldigvis, men smaksprøvene er små :)
hehe... sønnen min er ingen bodybuilder med proteinshakes nei :p
Egentlig svært normal og tror ikke på langt nær han er noe overaktiv person i forhold til normalen, skulle ønske han var enda mer aktiv jeg egentlig, så jeg har vært med mye på skøytebanen i vinter for å holde ett fint aktivitetsnivå for han, uten at jeg har med stoppeklokke og pusher han, vi leker og har "kamp" fordi han synes det er gøy (så blir mor glad fordi han blir svett og er aktiv) :)
Jeg behandler små gjester på samme måte som store: Jeg legger meg ikke borti hva de tar på tallerkenen sin. Til gjengjeld forventer jeg at de ikke lar seg merke med det om det er noe de ikke liker. Hvis noen foretrekker å bare spise poteter eller bare spise kylling til middag, så er det helt greit for meg.
Apropos å smake på mat: Vår pøbelprinsesse er jo megakresen. Hun var bedt i bursdag i fjor, og desserten var bursdagsbarnets yndlingsdessert; som består av bananer, marengs, is og krem. Slik sammenblandet mat er mareritt for vårt kresne avkom, og hun fikk en porsjon utdelt som hun nektet å smake på. Mammaen til venninnen gikk gjennom alle ingrediensene en for en, stadfestet at kresensara likte alt som var oppi, og forlangte at hun skulle spise. Noe som var helt fullstandig uaktuelt for pøbelprinsessen. Mammaen fortsatte å insistere, barnet vårt sa nei, begynte å gråte og ville hjem. Mammaen trøstet, og episoden gikk over - uten dessertspising. Og uten at barnet fortalte oss noe om dette etterpå.
Mammaen til venninnen hadde imidlertid fått dårlig samvittighet, så hun fortalte meg det et par dager etterpå. Kresensara/pøbelprinsessen begynte etter det å takke nei til middagsinvitasjoner hos venninnen, og gjør det fortsatt.
Jeg praktiserer forresten samme regler for små og store middagsgjester her i huset. De får det de vil ha og slipper å smake på noe de takker nei til.
Samme her. Vi har en kresen og en som spiser om ikke alt, så variert nok. Den kresne spiser og liker mye mer enn det jeg gjorde i samme alder (men f.eks. bare banan av frukt). Jeg ble utsatt for mas, forelesninger om hvor viktig det var å spise all slags mat, trusler om sykdom (joda, jeg gikk lenge og ventet på at strumaen skulle slå ut) og tvang nesten hver dag, og det virket mot sin hensikt.
Fredag var min "hviledag". Da visste jeg at det var pannekaker og tomatsuppe til middag, og jeg kunne glede meg til middag.
Kjære vene, hva sa du til det? Jeg kunne aldri tvunget et barn til å smake på den måten, og hvertfall ikke kake! Hadde jeg fått servert det der som voksen, hadde jeg nok truet ned en bitteliten porsjon for syns skyld, men jeg syns ikke det hørtes ut som en spesielt barne- (eller voksen-)vennlig dessert.
Min matskeptiker vil heller ikke ha sammenblandet mat. Han liker best å spise fra et sånt lite fat med ulike rom til de forskjellige ingrediensene.
Jeg kjenner meg enig med flere som har skrevet her inne. Vi er også opptatt av at poden (og vi) skal ha ett sunt kosthold med mat fra bunnen av, at det skal være variert og at han skal øve seg på ulike smaker. Jeg prøver også å inkludere ham i matlagingen i håp om at han plukker opp litt kunnskaper om, og eierskap til, maten vi serverer. På sikt :knegg: Han er ikke superkresen, men heller ikke altetende og som barn flest liker han pølser mye bedre enn fars tunfisksalat og mors falaffel. Man må gå litt på akkord med egen overbevisning fra tid til annet når man har barn, så også når det kommer til kosthold. Det betyr ikke at vi skal ha pølse, taco og chips jevnlig, men at vi også skal tilrettelegge for at poden også skal få noe han virkelig liker fra tid til annen.
Også tenker jeg at du har ett litt vel ambisiøst og, slik du har fremstilt det, unødvendig strengt kosthold for barnet ditt. Å tilrettelegge best mulig for at han skal få i seg sunn mat og å snakke om kosthold er veldig fint. Å forvente at han skal omfavne det og se fordelene ved det i en alder av sju år er nesten litt naivt. Barn er styrt i større grad av impulser og "her og nå"-tenking og konsekvenser av feil kostholdsvalg tror jeg virker veldig fjernt for den jevne sjuåring.
Egentlig synes jeg du på fin måte fremviser noe av det jeg synes er det aller verste med kostholdsfokuset i samfunnet nå. I vår søken etter sunnhet, og den store frykten for overvekt, har mange kommet til konklusjoner om at en eller annen ekstremretning innenfor ernæring må være det beste. For alle. Rawfood, lavkarbo, lavfett, Hva Har Du, for hele familien. En ting er at man som voksen lever slik, det er en helt annen greie og kan nok ha mye for seg. Normalt friske og aktive barn trenger ikke spesialdietter uten brød, med lavere fettprosent, uten melk, totalt ribbet for sukker etc. De lider nok ingen nød av å ikke spise pasta, samtidig er det ikke noe poeng at de ikke skal gjøre det nå og da. Å begrense dem på enkelte områder er selvsagt helt greit men å gjøre f.eks. rawfoodkosthold til hele familiens nye kostholdsfilosofi blir feil i mine øyne. I verste fall kan det sikkert gi barn usunne tanker rundt kosthold i alt for tidlig alder. Som jo egentlig er det motsatte av det man ønsker å oppnå med å ha ett fokus på sunn mat.
Forbud på ett område som ernæring vil jeg tro som regel er lite fruktbart når vi snakker om barn og vil neppe gi dem matglede. Mer ett fokus på at mat skal være sunt, men ikke nødvendigvis godt. Det er stusslig mattankegang i mine øyne. Måltider og mat er ialler høyeste grad en sosial greie og å kose seg med mat som ikke alltid har den aller høyeste næringsverdien, men som f.eks. barnet synes smaker godt har en verdi i seg selv fordi han da blir en del av måltidsopplevelsen som noe mer enn bare spising. Ved å oppnå det tror jeg de kan modnes til å like mer spennende (og "ekstrem") mat på smaksfronten med tid og stunder.
Jeg ble satt ut når jeg hørte det. Også fortalte jeg denne moren at vi pleier å la datteren vår velge hva hun vil spise, og hvor mye. Jeg tror nok at hun skjønte at jeg syntes det var ganske ille, men jeg sa det ikke i rene ord.
Det er mange issues i denne familien når det gjelder mat. Dette er venner som vi bare omgås i perioder av året når barna har skolefri. Datteren er veldig overvektig. Moren er tynn. Moren hevder at hun gjør alt for at datteren ikke skal legge på seg mer. Faren er ganske bevisstløs i forhold til dette og overlater mat og matstell til mor. Men oppfordrer/forlanger at all mat spises opp.
Hva jeg har sett ved selvsyn, er at det koses med godteri og snacks hver dag. Og brus. "Vi må jo kose oss litt for vi har jo fri/det er jo helg/vi trenger en oppmuntring/nå skal vi kose oss" er omkvedet. Vi var på dagstur sammen i fjor sommer, og da hadde hun med med matpakke, kjeks, brus og (masse) sjokolade og potetgull. Jeg hadde med matpakke, saft og frukt. (OG fikk kjeft av pøbelprinsessen fordi jeg ikke hadde med noe godt.)
Hvis vi er ute og spiser sammen med dem, må datteren deres spise opp all maten på tallerkenen før hun kan få is. Moren er fryktelig, veldig hårsår i forhold til andres kommentarer om datterens vekt. Hun snakket ikke med svigerinnen sin på 6 mndr. etter at svigerinnen hadde påpekt at den overvektige datteren var litt vel ivrig i kakefatet og godteskålene i et familieselskap. Jeg synes derfor ikke det er så veldig morsomt å snakke med henne om mat og grensesettiing og sånn. Samtidig som både mannen min og jeg er litt oppgitt over at disse foreldrene ikke ser sammenhengen mellom sine egne regler i forhold til mat og datterens overvekt. Og hun er veldig overvektig, ikke bare litt rund. Trist og dumt, egentlig. :(
Jeg har ikke forbud på noe som helst mat for sønnen min altså, han spiser vanlig brød, jeg selv spiser det ikke pga formen min og synes jeg har bedre effekt av ikke å spise det, men jeg også spiser brød bare lavkarbo. Jeg går ikke på noen diett egentlig, men liker godt å lage oppskrifter fra både lavkarbo, raw-food, super-food, eller kari J - det er jo helt vanlig mat det også så lenge man varierer og ikke følger ett av de og gjerne helt vanlige kjøttkaker med saus, grønnsaker og poteter så lenge jeg slipper å spise mye poteter.
Jeg prøver å ikke kommenterer at jeg selv ikke spiser f.eks pasta o.l, derfor serverer jeg han gjerne det til kveldsmat med grønnsaker og ost som han er så glad i, fullkorn riktignok, og heller prøver å si at jeg er mer glad i grønnsaker. Jeg har ikke noe problem med alikevel å fortelle han at jeg føler at jeg bare blir trøtt og sliten om jeg spiser sukker og kanskje det er noe han kan tenke på når vi har grineanfall, søvnløse netter og det hele som vi hadde mye mer av før enn nå, han bryr seg ikke velidg mye om det, fordi han vil ha det, men hører hva jeg sier.
Det som funker for besøkende venner her er akkurat det samme som funker for våre egne unger: "Ren" mat og garanert NOE man kan spise. For eksempel kyllingfilet eller laks stekt i ovn uten krydderier eller annet muffens, ris/pasta/potetmos, 4-5-6 sorter veldig basic grønnsaker (mais, agurk, småtomater, brokkoli, rå gulrot i biter). Rømme eller kesam ved siden av. Fritt frem med ketchup.
Vi har hatt unger her som har gått fra bordet etter kun å ha maulet mais, men det er jo overhodet ikke mitt problem. (mine egne skal spise en del av kjøttet/fisken også, og helst minst to sorter grønnsaker, men det er de jo vant til, og det er mat jeg vet de liker. Om vi har bommet, som da vi serverte lettsaltet torsk som var i salteste laget for en stund siden, så smaker de, og slipper om det viser seg å være pyton).
Ungane her i huset får velge middag ein dag i veka. Eigentleg fast dag, men nokre gongar får dei bytte dag for å få velge den dagen dei skal ha med ein venn heim. Det hender difor det er pannekaker, men det kan like godt vere kylling, kjøttbollar eller andre ting.
Jeg kan jo prøve å bli flinkere til å alltid legge tilside om vi alt har planlagt måltid ved å ikke blande osv, selvom jeg synes det er synd at vi skal la barna våre være så pirkete med maten, dette må da være ett nytt fenomen med tiden mens vi syr puter under armene?
Jeg er ikke noe bedre selv, Vetle er ikke noe spesielt flink, men blitt bedre fordi jeg krever det av han.
Denne tråden gir meg så lyst på pannekaker! Jeg har lyst til å prøve med litt middagsfyll, som f.eks. sopp, kjøttdeig, grønnsaker i forskjellige former. Noen som har noen tips?
Nei, det er kanskje ikke noe nytt, men det må da ha blitt verre på ett tidspunkt? Jeg er rimelig sikker på at man kan snu på flisa og at man ikke er født og må være sånn. At de fort blir sånn er en annen sak. Veldig synd ihvertfall.
Jeg liker å lage en tynn og sprø usøtet crêpe, og fylle den med enten glassnudler, sopp, gulrot, veldig fint hakket kjøtt, bønnespirer og bambusskudd eller kjøttdeig, løk, paprika, bønner og sopp.
Barns smaksløker er ulike voksnes smaksløker og endel grønnsaker vil smake langt biterer i barneganer enn våre. Det er ikke bare å gå ut i fra at de "skaper seg". Det kan være greit å ha i bakhodet.
Hah! Jeg er den perfekte vertinne, for etter 17 år med barn har vi ALDRI servert små gjester pannekaker til middag. :stolt:
(Vi har servert smågjester pannekaker, altså, men ikke til middag. Pannekaker er ikke middag i mitt hode. Pannekaker er kaffemat, på lik linje med med vafler.)
Pannekaker med lakserogn eller lodderogn, rømme, litt finhakket løk og en dæsj sitron er dødsgodt. (Ja, det går jo så klart med belugakaviar også. :knegg: )
Joda, jeg mener jo ikke at de må like oliven, rare oster og masse dill, selvom mange også liker det.
Det handler om svært vanlig mat.
Om det så er honningmelon er ikke greit, vannmelon ok, brødet må være ham-kam brød, ikke vanlig grovbrød, eple må være uten skall og brødet uten skorper. Gulrøtter, erter, brokkoli, blomkål osv... Jeg som sagt tror det handler veldig lite om medfødt "feil", men om at vi lar barna våre være enda mer kresne enn normalen. litt kresenhet er ok, men jeg synes det er helt utrolig hvor mye og hva barna er kresne for nå i dag ihvertfall.
Jo, jeg er ganske sikker på at i tidligere generasjoner ble man i langt større grad tvunget til å spise opp maten sin, like it or not. Jeg har selv sittet mangt et måltid og grått ned i en kald potet som SKULLE spises opp. Det gjorde i og for seg at jeg spiste poteter borte etter hvert. Så sånn sett var det kjempevellykket! :jupp:
(men jeg har omtrent ikke spist kokte poteter som voksen og foretrekker å servere ungene et godt utvalg av sunn, variert mat som de liker og kan kose seg med. Men hver sin smak)
Vi hadde med en jente hjem fra barnehagen en gang. Det var et stort poeng at vi måtte ha pannekaker den dagen, for det likte hun så godt, sa den unge verten. Selv kunne han ikke spise mer enn maks en pannekake, for han hadde akkurat begynt å kunne spise mat med egg i etter å ha vært veldig allergisk. Men jenta spiste ÅTTE pannekaker - det huskes ennå. :)
Jeg har vært en natt borte på studiesamling, og hva ser jeg når jeg kommer hjem? Pannekaker! Stakkars barna mine. fjaser
Jeg har ikke lest alle innleggene i denne tråden.
Vi serverer gjerne pannekaker til gjester, og kommer til å fortsette med det. Eldste får ogås servert det når han er borte. For oss betyr ikke det noe, de vi spiser ikke så dårlig mat ellers at jeg tror de blir skadet av det.
Når det gjelder barn tror jeg ikke vi kan forvente at de gjør rasjonelle valg når det gjelder mat, de har noen ideèr og smakspreferanser som ikke er forklarbar. Man må bare fortsette å tilby og oppfordre,- rett og slett keep up the good work.
Jeg synes Pøbelprinsessen lenger opp her er et ypperlig eksempel på at det ikke alltid kan forklares hvorfor de liker/ikke liker.
Ikke jeg heller. Men jeg har ikke hatt barn mer enn omtrent 10 år.
Jeg ser forøvrig poenget til HI, selv om jeg synes det kommer uheldig fram. Hver bidige gang ungene mine er hos andre, er det pannekaker. Merkelig, i grunnen.
Jeg er ikke veldig sikker på at det å være matskepstisk er så nytt. Min mor var som barn, jeg var som barn og datteren min var det som barn. Nå er vi stort sett altetende hele hurven. Det går seg til, som regel. Hos oss har det heller aldri vært press. Jeg fikk spise det jeg likte av middagen, det samme har jeg praktisert med mitt barn. Gjester får pille ut det de ikke liker, enten de er barn eller voksne. Det får de også gjerne beskjed om, faktisk. Tvang og uggen stemning på grunn av mat er helt uaktuelt for meg.
Derimot er jeg glad for at jeg maktet å smake/spise det jeg fikk servert når jeg var borte, og det samme har stort sett datteren min klart. Det er jo enklere på den måten sosialt sett.
Vel, jeg er over 40 og må bare påpeke at jeg ikke likte grovbrød som lita, alle epler måtte skrelles, gulrøtter var vonde om de var kokt, brokkoli og alt det andre du nevner var æsj. Dessuten hadde jeg nok flere andre diller, som at jeg spiste leverpostei de første 5 åra, deretter servelatpølse i noen år and so on. Nei, jeg har ikke autisme. :knegg: Majones spiste jeg vel ikke før jeg var 25, kaffe drakk jeg ikke før jeg var over 30...
I dag kan jeg vel si at jeg ikke er kresen, jeg var ikke så kresen før, heller, men jeg bare likte ikke smaken, da valgte jeg noe annet. Jeg ble ikke tvunget til å spise opp som barn, heller.
Skjønner at det tydligvis er ganske vanlig da, jeg tror alikevel man kan klare å "gradere" kresenheten ved riktig oppdragelse (ved rett ord), jeg har ikke brukt rett medisin her altså. Husker ikke selv om jeg var kresen som liten, men antageligvis som andre barn.
Jeg har litt tro på at om man bare får servert grovt brød, så spiser man grovt brød... Vetle spiser ikke "kornbrød" men grove brød - jeg tror det har sammenheng med at han ikke har fått det som liten. Om jeg får barn igjen skal og håper jeg virkelig at jeg er flinkere til å variere maten mens h*n er baby.
Ah - sånn er det jeg kan få ullungen til å like pannekaker, selvsagt. :klaske panne: Hun har bare vært moderat begeistret for blåbær/gjetost/sukker på pannekakene, til foreldrenes forbauselse/skuffelse. Men hun elsker rogn og løk, så neste gang lager jeg heller en russisk blinisvariant. :D
En super måte å få unger til å slutte å be om pannekaker vil jeg tro :p
Det hadde vært noe, sett ungene glede seg til pannekaker, også komme de med den toppingen.
Nå har jeg ikke lest de siste sidene, men om du ikke vil at sønnen din skal være mindre sosial, samtidig som du vil at han skal spise det som du synes er bra mat, da må det beste alternativet være at dere invitere vennene hans hjem, så spiser de middag hos dere og får mye tid til å leke. :værsågod:
Da vi var mindre så var det jo mye mer "ren" (i betydningen "ganske rett feem pa smak og konsistens") mat, altså fisk + poteter + blaut gulrot, eller pølser pluss potetstappe eller kjøttkaker i brun saus uten noe humbug.
Jeg spiste i hvert fall ikke andre grønnsaker enn nevnte blaute gulrøtter (og det også under tvang). Man trengte jo heller ikke det så lenge man spiste poteter. :nemlig:
Og om man ikke vile ha frukt så var det ikke noen som maste om det - det var jo uansett en luksus. :knegg:
Og jeg husker godt fra Fine Selskaper med smørbrød at de fleste ungene kjapt fjernet agurk og tomat fra skivene sine.
Og honningmelon visste jeg slett ikke hva var før jeg ble voksen.
Jeg kan huske at det var en del ting det ikke var forventet at barn skulle spise. "Barn liker ikke sånn jålete tomat på osten", liksom.
Og jeg merker det fremdeles på besteforeldrene til ungene og den generasjonen. De kan bli helt himmmelfalne over hva jeg gir til ungene, for sånt liker ikke barn, per definisjon. Men det gjelder gjerne ting som ikke var like vanlig å spise da jeg vokste opp kanskje. :vetikke:
Jeg tenker også litt som Polyanna. Da jeg vokset opp var det ikke så stor variasjon, tror jeg. Jeg kunne være med en hvilken som helst venninne hjem til middag en vanlig tirsdag og maten var stort sett som man var vant til. :knegg: Et unntak var den venninnen der de serverte sånne tjukke kokte pølser med hardt skinn det var umulig å få i seg. Det var uvant. Jeg pleide å hule dem ut med gaffelen. :knegg: Nutildags vil jeg tro at variasjonen er mye større, og dermed også langt flere retter som er ukjente for matskeptiske barn?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg hadde nemlig ikke bare blitt litt småsur om du klaget på maten jeg serverte sønnen din - jeg hadde blitt steik forbanna og gitt deg klar beskjed om at sønnen din gjerne måtte komme å leke hos oss, men etter middag. For ja, jeg serverer små gjester både pølser og Toro-suppe, men altså ikke pannekaker.
En annen ting er kanskje at jeg tror nok en del barn er vant til toromat, og den har en veldig "jevn" og gjenkjennelig smak. Suppe er suppe, liksom, om det nå er blomkål eller tomat, og gryterett er gryterett. De har en felles konsistens og en fellessmak av smaksforsterker.
Da blir nok mye annet rart.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
