De siste dagene har vært grusomme.
Tankene på de omkomne, de som har opplevd dette marerittet og de pårørende og alle rundt. :(
Dette gjør et stort inntrykk på alle, men hvordan endrer det Norge som nasjon?
Mister vi uskylden? Har vi vært for naive? Hva med åpenheten? Kommer vi til å bli mer mistenksomme?
For min egen del tror jeg at jeg er blitt mer redd, mistenksom, jeg kommer nok ikke til å stole så på folk lenger.
I tillegg er det kanskje nå man bør gjøre det man har tenkt på lenge, kanskje jeg blir politisk aktiv? Jeg har alltid vært veldig engasjert, kanskje jeg nå tar skrittet lenger?
Jeg har vært sløv på den politiske siden en stund. Dette forandrer meg på den måten at jeg ser at det er viktig å bruke ytringsfriheten. De som slenger rundt rasisme og banal propaganda skal ikke få lov til å se ut som om de har et stilltiende flertall i ryggen mer - jeg skal være der ute og si høyt at jeg ikke er enig.
Mitt politiske engasjement har ligget litt i dvale de siste årene, hvertfall på den aktive siden. Jeg har ment mye privat og overfor de rundt meg, men har kun brukt stemmeretten som en aktiv handling. Nå kjenner jeg at jeg vil reise meg opp, vise mitt engasjement og aldri la dette skje igjen. Jeg blir ikke redd eller mistenksom, jeg blir eitrende forbanna.
Nå som det er blitt klart at det sannsynligivs ikke er flere gjerningsmenn tror jeg at jeg vil begynne å fungere normalt igjen. De siste dagene har jeg bare vært hjemme og sett på TV. Men jeg tror egentlig ikke jeg vil bli mer redd eller mistroisk andre.
Og så tenker jeg på at det finnes debattanter i Norge som av sikkerhetshensyn ikke kan delta i den offentlige debatten som de egentlig ønsker, feks liberale muslimer. Jeg vet ikke om dette vil forandre seg etter dette, men jeg skulle virkelig ønske at det ble sånn som politikerne og alle andre sier, at Norge skal fortsette å være et åpent samfunn, men så er det folk som ikke kan si sin mening slik de vil, pga drapstrusler. Trist.
Jeg har også tenkt å snakke enda mer med ungene om politikk, ideologi og hvordan et samfunn fungerer. Det vil selvsagt også bety at jeg muligens oppmuntrer dem til å engasjere seg i AUF, der jeg har en forhistorie, og det vil i så fall være en velkommen bivirkning. Men jeg tror nok ikke jeg blir så glad hvis de en dag ønsker å reise til Utøya ...
Ikke for å kverrulere, Stompa, men du kan vel ikke diktere hvilket politisk parti barna dine eventuelt skal engasjere seg i? Min far var aktivt medlem av Høyre når jeg meldte meg inn i AUF, men klarte å være glad for mitt engasjement. (jeg tror ikke at du hjernevasker ungene dine mrd en bestemt politisk retning altså, men dette er et så viktig prinsipp for meg).
Akkurat nå lurer jeg på på jeg noensinne kommer til å bli glad igjen. Sånn inn i margen-glad, ikke bare utenpå. Jeg er så usigelig lei meg. Jeg trenger rett og slett tid på å finne ut hvordan jeg kan gå videre herfra. En ting er sikkert, Hiawata skal oppdras til å bli en politisk bevisst mann. Han skal ikke bli likegyldig.
Jeg kjenner på et ønske om politisk aktivitet. Jeg som aldri har hatt noe slikt engasjement, som aldri helt har landet på et parti engang. Jeg bare ønsker jeg hadde, og kjenner at jeg ville være stolt om mine barn vokste opp til å melde seg inn i et ungdomsparti. Selv om jeg ville kjenne på skrekken om utøya har jeg nesten et behov for å dra dit, bare for å "ta den tilbake".
Altå, jeg er ikke politiker, og blir det nok aldri. Mine barn blir sikkert heller ikke det, og jeg kommer aldri til å dra til utøya. Men et ønske om en sterkere overbevisning og aktivitet kjenner jeg på, og håper dette er noe flere tenker på, at det kan bli en økt politisk aktivitet, bland både unge og eldre. På et vis for å vise at vi lar oss ikke kue.
Jeg kommer i alle fall til å grunne på dette en stund, og det vil påvirke meg, uten tvil.
Jeg kommer nok ikke til å forandre meg noe nevneverdig pga. av dette, men jeg vil være mer bevisst på å snakke med ungene mine.
De har jo sett at TV har stått på, og vi har snakket om hvordan man viser at man er uenig, og at vold og drap ikke er veien å gå. Det oppnår man ingen ting med. Det kommer jeg til å fortsette med, og med større bevissthet enn før.
Jeg har aldri vært politiske engasjert eller interessert, men jeg ønsker å gjøre noe med det etter dette. Og da passer det jo fint at jeg skal studere samfunnsfag i ett år.
Det er akkurat som om du antyder at vi som muligens oppmuntrer ikke har skikkelig gjennomslagskraft med den mulige oppmuntringen vår her nå? Kaller du meg en dårlig/utydeligmor? :skeptisk:
Jeg vet ikke. Jeg vet neimen ikke. Eneste jeg kjenner er at jeg er kraftig desillusjonert, og tenker at det er rart at det en gang skal bli hverdag igjen. Jeg tror ikke på at det vil innebære en rekke mer politisk aktive og åpne mennesker, men jeg tror det gjør oss mindre naive, og forhåpentligvis mindre tolerante overfor hatytringer.
Jeg kjenner det også som Tallulah, en form for utopi å skulle kjenne seg helt glad og trygg igjen. Men jeg vet jo at livet vil normalisere seg igjen for de av oss som var så heldige å ikke miste våre kjære.
Nei, det er jeg ikke enig i. Du skriver i du-form til henne, også sier du i en parentes at du ikke tror hun hjernvasker ungene, men at det med diktering er et viktig prinsipp.
Da synes jeg du har vrangbriller på, rett og slett, men jeg kan presisere igjen. Innlegget var ikke rettet mot Stompa personlig, men en ryggmargsreaksjon på en ubetenksom setning.
Det er det godt mulig jeg har, men poenget mitt var altså at jeg syns det er du som har vrangbrillene på, siden jeg kan ikke se noe som helst ubetenksomt i setningen hennes.
Jeg blir ikke redd av dette. Jeg blir ikke en gang redd for å sende ungene mine på politisk sommerleir. Jeg håper de blir politisk/organisatorisk aktive og at de finner positivt utløp for engasjement, fellesskap og moro. Jeg skal ikke la frykten få ta overhånd og jeg håper ingen av dere andre heller gjør det.
Det er ingen grunn til å være nervøs, men at man blir mindre naiv, mer årvåken og observant er nok ikke så dumt. Å si skikkelig i fra, ta tak i all urettferdighet og være tydelig i fht grumsete og rasistiske hentydninger fra slekt og venner er en god start.
Når det gjelder om dette kommer til å forandre noe, så håper jeg ikke det. Personlig tror jeg ikke det kommer til å forandre noe. Jeg tror mitt liv kommer til å gå videre, men jeg kommer selvsagt aldri til å glemme.
Det er selvfølgelig greit å være uenig, jeg forsøkte bare å gjøre rede for min mening med innlegget, altså prinsippet om å la barna ta selvstendige valg. (i dette tilfellet politiske). Hvordan det blir oppfattet er etter min mening litt på siden av diskusjonen når jeg flere ganger har forsøkt å forklare bakgrunnen.
Jeg er så usigelig trist. Det smerter sånn å tenke at det finnes mennesker med sånn ondskap i seg, og det smerter sånn at vi bare er nødt til å plukke opp og fortsette med hverdagen vår. Det er så mange som sitter i dag og vet at deres er hverdag er forandret for all fremtid, og jeg føler at min hverdag óg burde forandre seg kraftig i ren solidaritet. Men jeg har en liten Bølle som ikke forstår noe av det som skjer nå, hun drar meg etter skjørtekanten inn i hverdagen og har fått meg til å le høyt flere ganger i går og i dag. Det skal jeg ikke ha dårlig samvittighet for, jeg skal være glad for at det er sånn at ikke verden har mistet all sin farge. Jeg er glad for at mennesker som denne syke mannen ikke er gitt all makt til å tømme verden for glede og latter, han kan bare dempe den litt for en liten stund. La ham være en parentes. Ikke noe mer. Jeg vil gi tankene mine og energien min til dem som sitter igjen i turbulensen, og til dem jeg er glad i.
Jeg tenker litt i de samme banene. Jeg tror ikke jeg kommer til å engasjere meg partipolitisk med det første, men jeg skal bli generelt flinkere til å si fra. Jeg har begynt litt i det små, allerede, fredag kveld; ved å kommentere noen heller mørkebrune ytringer på ei "venninnes" Facebook-vegg, før vi visste noe om hvem som sto bak det som har skjedd. Hun og jeg er nok ikke "venninner" lenger - men jeg sletter henne ikke. Hun har gitt meg beskjed om å pelle meg vekk fra veggen hennes og at budskapene hennes ikke er myntet på meg. Jeg har gitt beskjed om at jeg akter å svare på møkka hennes om jeg finner det for godt, og liker hun ikke det, får hun slette meg av sin venneliste. Det vil hun ikke, for "hun sletter ikke venner bare fordi de er uenige". Neivel, da får hun tåle å bli motsagt. Det virker dessuten som om det er lettere for andre å si fra også, bare noen tør å være først. Hun fikk litt uventet motbør, for å si det sånn. Jeg skal være først når jeg kan.
Jeg driver også og tøffer meg opp til å svare andre folk i min bekjentskapskrets, når de kommer med bemerkninger jeg ikke liker. Jeg skal slutte å bite i meg sånt for å unngå konflikt, selv om det er mennesker jeg er nødt til å forholde meg til i etterkant. Det er lov å være uenig.
I jobbsammenheng er det lettere for meg å si fra om urettferdighet og intoleranse, men jeg skal bli enda flinkere til å fortelle elevene mine hvor viktig det er å bry seg og å si fra. Ikke bare politisk, men også når det gjelder generell medmenneskelighet. Bry seg om hverandre. Bry seg om, ta vare på og være glad i seg selv. Fortelle dem at jeg bryr meg om dem og til og med er glad i dem. Det høres klissete og banalt ut, men jeg tror det er viktig. (Og se nå endelig ikke for dere Marianne fra Kongsvik ungdomsskole - man trenger ikke være føledame for å fortelle ungdom at man bryr seg om dem og at de har verdi i kraft av å være seg selv. Selv hadde jeg en lærer som stadig kom kvitrende inn i klasserommet: "Hallo, yndlingsklassen min!" Jeg er glad i ham enda, jeg.)
Det er en selvfølge at jeg ønsker å lære ungene mine det samme.
Jeg har ikke blitt mer redd, men mer forbanna. Forbanna på gale mennesker med sinnsyke meninger, forbanna på at så mye intelligens kan brukes på en slik grusom og vond måte. Forbanna på alle dem søm bruker et glødende engasjement på å bryte ned frihet, demokrati, medmennselighet og trygghet.
Jeg kommer til å bli mer politisk engasjert, jeg må bare bestemme meg 100% for parti. Poden på 17 meldte seg inn i AUF i vår, han kommer nok til å bli aktiv.
Jeg har fått en tankevekker når det gjelder landet mitt og alt det fine landet mitt står for. Jeg kjenner nasjonalfølelsen, den har jeg ikke kjent på veldig lenge. Og jeg kjenner altså mye på sinne: Ikke fean om noen skal få ødelegge de gode verdiene landet mitt står for.
Jeg er ikke i noe parti. Men jeg har bestemt meg for å snakke likevel. På facebook, i selskap, i lokalavisa (:check: ), i alle sammenhenger der jeg kommer over ekstreme holdninger så skal ingen få ta til inntekt at jeg leste det og sa ikke imot - jeg skal si imot.
-Akkurat nå skal jeg kjøre og kjøpe en rød rose, og legge ved statuen til Olav Oksvik.
-Neste gang de ringer og spør om jeg vil stå på liste til valget, så skal jeg si ja.
-Jeg skal orke å si mot grumsete stemmer i nettdebattene. Jeg skal ikke bare holde meg her inne i trygge omgivelser, men våge meg over på sider som dagbladet og vg, og si imot toskene der.
Av alle voldsomme og ufattelige hendelser i verden, har jeg aldri følt så sterk sorg og fortvilelse, aldri grått så mye, som i dette.
Jeg tror faktisk at alt dette grusomme
eller håndteringen av det -
vil føre til at jeg kommer til å være enda mer glad i landet mitt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det er kanskje noen andre som føler det samme?
Jeg blir heller ikke redd av dette (nekter å bli redd er kanskje riktigere), og selv om den generelle og alltid tilstedeværende angsten for hva mine barn kan bli utsatt for "der ute" selvfølgelig ikke har blitt mindre etter dette, håper jeg at mine barn vil engasjere seg mot alle former for intoleranse, urettferdighet og ondskap - gjerne på Utøya eller lignende steder hvis de ønsker det.
Også satt jeg her og lurte på om jeg i ren trass må stemme AP for første gang i mitt liv.
Jeg skjønner hva du mener, Appelsin, og jeg lurer på om det var sånn en del som opplevde krigen kjente det. Og så har følelsen forvitret i bortskjemthet, matleihet og overflod i "verdens rikeste land", der alle bare skal ha, skal ha og bare snakker om hva de har krav på, ikke hva de kan gjøre for andre.
Plutselig er alle diktene vi leste på skolen brennaktuelle, vi har vært utsatt for angrep. Våre verdier, det Norge som er bygd på åpenhet, toleranse, frihet og tillit har vært under angrep.
Det Norge som i hvertfall jeg er stolt av, det Norge der Kongen står i kø for å få tenne lys i domkirken, det Norge der man kan sykle forbi huset til statsministeren eller ta en kaffe på kafé med stortingsrepresentanter uten å ha sikkerhetsfolk rundt bordet - det Norge koster. Det koster bevissthet, kunnskap og ydmykhet.
Jeg synes feil krefter har fått hevd på å elske Norge. Vi som dyrker de ekte norske grunnfjellsverdiene om frihet, åpenhet, toleranse og tillit må ta tilbake fedrelandskjærligheten.
Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!
Hv, jeg signerer deg. Vi må passe på landet vårt og ikke ta det som en selvfølge sånn at de som vokser opp nå kan se som en selvfølge de også at det er et fritt og åpent land når det er deres tur til å forvalte det.
Jeg kommer til å stå på stand i valgkampen og så står jeg alt på liste. Det er to år siden jeg meldte meg inn i et parti, og nå er jeg glad for det valget.
Ufattelig trist dette, tenker mye på ofrene og den redselen de må ha følt.
Du beskriver så godt hva jeg føler og tenker, HV. Vi har alltid vært bevisste på å snakke med barna om samfunnsspørsmål og viktige prinsipper, dette kommer vil til å fortsette med.
Gode poenger, Harriet. Jeg får visst ikke prikket deg, så da sier jeg det her, selv om jeg ikke har stort annet å komme med akkurat nå.
Det du sier om følelsene i forbindelse med andre verdenskrig og diktene fra den gang, har jeg også tenkt på.* Jeg har siste verset av Hagerups Aust-Vågøy ringende i hodet:
Står tusen andre samlet
i steil og naken tross
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.
Nå var det jo bare en - men det er andre dårlige og til og med onde krefter der ute. Mer demokrati. Det er en god framgangsmåte, slik jeg ser det.
Og så har jeg litt samme følelse som jeg får av å se første scene av Harry Potter and the Deathly Hallows - Bill Nighy står der alvorlig og sier "The Ministry has fallen". Jeg fryser på ryggen. Men så er ikke dette en film.
Akkurat dette er jeg så utrolig enig i. Jeg har valgt å bruke det norske flagget på FB-profilen min og har fått noen kommentarer om at det viser at jeg står på feil side. Jeg blir så sint at jeg nesten ikke får puste. Det er MITT flagg! Ikke pokker om en eller annen gal ekstremist skal ta det fra meg og bruke det som sitt symbol.
Å tusle duknakket til side med flagget subbende i bakken i skam er jo så feil som det kan bli.
Flagget tilhører oss og ikke en eller annen forskrudd gruppe.
Harriet Vane, jeg er helt enig i det du sier. La oss ta tilbake fedrelandskjærligheten! De gamle diktene er veldig aktuelle og sier så mye som passer så godt med alt som skjer nå!
Jeg vet ikke hvor mye jeg forandrer meg, men tror jeg vil i større grad være flinkere til å vise de rundt meg hvor mye de betyr for meg, være flinkere til å si at jeg er glad i folk uten å måtte vente på en anledning, være flinkere til å hjelpe medmennesker.
Jeg skal slutte å holde kjeft fordi jeg ikke gidder å diskutere med enda en tulling.
Det er ikke nå vi skal bli redde, det er nå vi skal bli modige. Mine barn skal ikke vokse opp i et samfunn hvor menneskefiendtlige holdninger får stå uimotsagt.
Jeg har alltid vært glad i landet mitt, fått tårer i øyne av 1. - og 17.mai-tog, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg lar meg ikke kneble, og selv om jeg har vært mye mindre aktiv de siste årene har jeg ikke tenkt å gi meg.
Ikke søren om noen skal få lov til å føre til at jeg skal føle meg utrygg i mitt eget land.
Jeg tror også at dette kan gi oss en erfaring som minner om det "krigen" var for våre besteforeldre. Vondt og vanskelig, men samtidig styrkende og samlende.
Jeg er ikke mer redd, og tror ikke jeg kommer til å bli det heller. Annet enn for ytterligere sikkerhetstiltak og overvåking som følge av en mer generell frykt.
Det er godt å komme fra et land der det er helt naturlig at ungdommer arrangerer leir for hverandre, et land der konge og statsminister holder fokus på de døde og etterlatte og viser sorgen offentlig gjennom ekte tårer.
Flagget vårt skal de ihvertfall ikke få. :flagg:
17. mai er fortsatt verdt å feire, selvsagt.
Jeg kjenner også på at jeg vil bli mer aktiv igjen på en eller annen måte. Jeg har mange år bak meg som aktiv i SVs ungdomsparti, og har vært på en haug med tilsvarende leire som den på Utøya. Det er noe jeg hadde vært kjempeglad for å sende jenten min på, og noe jeg alltid har ansett som trygt. Denne galningen skal ikke få ødelegge det, eller engasjementet som disse unge menneskene representerer. Heldigvis tror jeg ikke han klarer det, tvert i mot tror jeg at flere vil engasjere seg, og kanskje særlig ungdom, for å hindre at noe sånt noensinne skjer igjen. Jeg kjenner på maktesløsheten og fortvilelsen fortsatt, men stadig mer på sinne og engasjement som kan kanaliseres i et eller annet som nytter. Jeg har jobbet frivillig i utlandet med mennesker som er under konstant trussel på grunn av sitt politiske engasjement og sett hvilken styrke disse menneskene viser og hvordan de nekter å gi opp tross trusselen. Det inspirerer. Hvis jeg kan bidra på noen måte til at Norge ikke blir et samfunn der folk er redde for å være politisk aktive, så vil jeg gjøre det.
Jeg er/har alltid vært politisk interessert, men muligens litt feig til å si folk med rasistiske og banalpopulistiske meninger imot? Jeg vil forsøke å ta tak i meg selv på dette området, og bli flinkere til å kringkaste hva jeg står for. Ellers vil jeg forhåpentligvis klare å oppdra barnet mitt til å bli et politisk og samfunnsinteressert menneske.
Jeg er ikke redd, men fryktelig desillusjonert. Noen har skrevet at den 22. juli var den dagen Norge mistet uskylden, og det er jeg på sett og vis enig i.
Om noe tror jeg at folk blir mer engasjerte både politisk og ellers. Og så håper jeg at nettet i større grad blir overvåket, at det ikke blir like enkelt å lage yngleplasser for gale tanker der.
For min del er jeg foreløbig bare trist. Jeg er i og for seg glad for at dette ikke var et angrep "utenfra", men det gjør meg ikke mindre trist. Det bare angriper ikke trygghetsfølelsen på samme måte. Som mange andre tenker jeg å bli mer engasjert. Hvilket politisk parti jeg eventuelt burde meldt meg inn i er litt i det blå da jeg typisk stemmer Ap og høyre annenhver gang, men dog, det handler like mye om å engasjere seg i nærmiljøet og forsøke å være en del av det som foregår mer enn å ha nok med seg selv og sin familie.
Jeg er sjokkert, forbannet og helt avsindig trist. Jeg var selv aktiv i AUF i mange år og har selv vært på Utøya i forbindelse med mine verv der. Jeg føler at hele min grunnmur er angrepet. Mine verdier, holdninger og alt jeg tror på. Jeg kjørte forbi Utøya tidligere i uka og var misunnelig på de som nå var på vei over og ønsket at jeg var 17 igjen. For å kjenne på det fellesskapet,engasjementet og moroa. Det er med ufattelig stor sorg jeg nå ser AUFere klemme hverandre i stor fortvilelse og ikke av glede og sommerforelskelse. Jeg kjenner flere som har vært på utøya tidligere denne uka som nå jobber i embetsverket og på stortinget. Har "kontroll" på de fleste kjente, men er usikker på om noen jeg kjenner er rammet.
Jeg står på liste i år, men har ikke vært aktiv på et par år egentlig. Har fått ny giv til økt engasjement igjen. Både i partiet, men også som maverick og smilefjes sier. Det å ikke la ting gli forbi fordi man ikke orker diskusjonen. Om det gjelder naboer, facebook , kollegaer eller venner.
Har vokst opp i en politisk aktiv familie og det ønsker jeg å gi junior også. Samfunnsengasjement, solidaritet, likeverd og rettferdighet som en del av barnelærdommen.
Jeg kan ikke se annet enn at du direkte beskylder meg for å planlegge å hjernevaske ungene mine, altså. Hvilket er helt hinsides og uforståelig for meg at du kan lese ut av innlegget mitt.
Nei, jeg skrev at jeg ikke mente det personlig rettet mot deg (flere ganger også), men at jeg ville minne (da alle) om at det er viktig å respektere valgfriheten til barna. Jeg har presisert flere ganger også.
Sorry, jeg leser ikke det opprinnelige innlegget ditt sånn. Når det i tillegg er fullstendig skivebom ift hva jeg mener med innlegget mitt må jeg innrømme at jeg ble rimelig forbanna da jeg leste det.
Det er en kjennsgjerning at i familier med politisk engasjerte foreldre ender også mange av barna med å engasjere seg politisk, og det er bare å se på et parti som Arbeiderpartiet, så ser man at de ofte ender opp i samme parti - Thorvald og Jens er jo et kroneksempel. Det har ikke noe med hjernevasking eller diktering å gjøre, men med at barn tross alt lar seg påvirke av foreldrenes holdninger, uansett hvor lite "dikterende" de legges fram. Jeg har unger som f.eks. kan spørre meg om jeg stemmer FrP hvis de hører om partiet i media, og når jeg svarer nei spør de hvorfor ikke og om hvem jeg stemmer på. Da forklarer jeg - hva partiene står for, hvorfor jeg er uenig med noen og mer eller mindre enig med andre, at det ikke er noen partier jeg er enig med om alt osv osv. Jeg har likevel ikke vært veldig politisk engasjert de siste 10-15 årene, og det akter jeg å forandre på nå. Jeg regner med at det er en viss mulighet for at mitt økte engasjement vil smitte over på ungene, uten at jeg på noen som helst måte har tenkt å diktere verken hvor mye de skal engasjere seg eller hvilket parti de skal sympatisere med.
Jeg er ikke helt der jeg altså. Jeg skal kjempe imot med alt jeg har før jeg aksepterer at ungene mine skal få engasjere seg i noen av de ekstreme, nasjonalistiske partiene. Jeg vil anse min barneoppdragelse som ufattelig mislykket hvis jeg ender med barn på ytterste høyre fløy.
Jeg håper også jeg greier å overføre et grunnsett av verdier til ungene, men om de ender med å stemme AP, høyre, SV eller venstre er helt likegyldig. Selv om de partiene politisk sett er forskjellige, er de på et vis innenfor det grunnsettet av verdier jeg forsøker å formidle. Ytterste høyre fløy håper jeg virkelig vi unngår.
Jeg er faktisk langt mer tolerant overfor tro enda min overbevisning der også er sterk. Jeg tenker at tro i de fleste normale tilfeller tross alt er et uttrykk for en positiv ting i tilværelsen (takk til Fnatt for fine forklaringer og god ateistoppdragelse). Om de velger eller føler riktig noe annet enn min overbevisning der så er det helt greit.
Med tro er jeg også ganske lik, jeg håper jo at jeg greier å overføre noe til ungene, og jeg er nok mer tydelig der enn med politikk. Likevel ville det være greit for meg at barna valgte noe annet enn det jeg står for, men også der er det et unntak for ytterliggående sektvirksomhet. Det håper jeg vi unngår på samme måte som ytterste høyre fløy i politikken. De tinga går jo ikke helt sjelden hånd i hånd heller.
Der er jeg helt motsatt. Jeg må nok gå mange, mange fler runder med meg selv hvis en av ungene ender opp som troende enn hvis han/hun ender opp som Høyre- eller Venstrevelger. Rundene vil selvfølgelig bli gått, men det vil ikke være lett. Når vi snakker om religion gjør jeg likevel alt jeg kan for å å være mest mulig generøs, men igjen - når de spør hvorfor jeg ikke tror på Gud svarer jeg alderstilpasset-ærlig.
Jeg håper inderlig ikke at dette forandrer landet vårt. Vi skal ha demokratiet, vi skal fortsette å bry oss om hverandre. Noe denne helgen har vist på sitt beste. :klemme:
Kanskje vi kan bli enda flinkere til å bry oss om hverandre, vise hverandre at det er plass for alle i vårt samfunn. Ikke la en gal mann som vil forandre vårt samfunn tro at han kan klare det. Jeg håper vi skremmer bort alle med samme tanker med samholdet vårt.
Jeg tror ikke jeg vil forandre meg så mye, kanskje jeg blir flinkere til å vise min omtanke og kjærlighet for medmenneskene. Jeg vil fortsette å engasjere meg, både i hverdagsliv og politisk. Jeg vil fortsette å skrive leserinnlegg og engasjere meg lokalt på debattforumet.
Men aldri vil jeg glemme datoen 22.07.2011 da denne friheten var truet en liten stund, jeg vil huske omtanken for de forulykkede og deres pårørende og at det fikk delta i den omtanken. Jeg vil heller aldri glemme den omtanken kongehuset, politikerer, offentlige personer og privat personer har vist for pårørende, involverte og landets befolkning.Ikke en person har jeg lest, sett eller møtt som ikke har vist sine vonde følelser denne helgen. det er utrolig.Vi bor i et fantastisk land.
En liten del av meg får lyst til å stemme AP ved neste valg fordi det gir en litt motsatt effekt enn hva gjerningsmannen ønsker. Stemmer jo rødt allerede, så det ville ikke vært en altfor radikal forandring, men innser jo at det er en smule teit begrunnelse. :flau: Syntes dog Jens har gjort en flott figur igjennom dette.
Jeg er Miss Paranoia fra før av, så jeg har jo tenkt på at bombing av Oslo ikke er en umulighet for mange år siden. Jeg har sett på Stortinget, regjeringskvartalet, Oslo City og Oslo S som mulige mål, og jeg har konstantert at jeg jobber like ved alle destinasjoner. Jeg lar ikke frykten ta overhånd, men konstanterer nok en gang at man alltids skal ha flaks for å komme hel igjennom et langt liv.... Jeg husker når det var 9/11, at jeg tenkte det ville være fælt å sette barn til en verden som dette. Den følelsen har jeg fått litt igjen, men jeg vet det går over. :)
Jeg svarer at noen tror på Gud, noen tror på Allah, noen tror på det gode i alle mennesker og noen tror det blir en fin sommer, men jeg er gammel nok til å ikke ha illusjoner mer.
Jeg skjønner ikke hva du mener her Brutus?
Dette er en tråd om hvordan det som har skjedd har forandret Norge og deg som person.
Jeg hadde aldri trodd at etterkrigens sanger og dikt skulle bli høyst aktuelle den dag i dag.
Hvordan hendelsen har forandret meg vet jeg ikke enda. Men jeg tror jeg vil engasjere meg mer, si i fra, diskutere, bruke mer tid sammen med de nærmeste.
Det hadde hun nok ikke da anledningen til å vurdere dette kraftig ikke hadde kommet akkurat nå.
Hva med deg?
Har du tenkt noe over hvordan den propagandaen du er så rask til å kaste deg over kan ha blitt brukt til å hente støtte fra av denne fyren? Har du revurdert den islamske faren du har kampanjet så kraftig mot eller blitt mer kritisk til ekstrem høyrevridd politikk?
Jeg tror faktisk ikke dette blir å forandre Norge. Jeg tror fremdeles vi kommer til å være en nasjon hvor både de kongelige og medlemmer i regjeringen kan bevege seg friere enn i mange andre land. Jeg håper virkelig at "folk flest" (et noe vagt, men forhåpentligvis dekkende begrep) også tenker slik.
Dette er i mine øyne en engangsepisode. Jeg ser det er diskutert i andre tråden om idologien til Breivik, om hvor intelligent han er, om meningene hans. Andre steder har jeg sett referanser til wow spillingen hans. Og at internett har skylden fordi det er der grumset møtes. Alt dette er på mange måter irrelevant - det er mange, mange, mange som kan tenke ut bedre og mer spetakulære plot (det er bare å lese en kriminalroman hvis man tviler), og man trenger bare å lese på VG sine "diskusjonssider" hvis man vil lete etter folk som har en ko-ko oppfatning av virkeligheten. Og intelligensen på mannen kan være alt mulig, det er ingen sammenheng mellom inteligens og om man blir et bra eller dårlig menneske. Intelligente folk er akkurat som alle andre. Noen ekstremt bra, noen ekstremt dårlige og de fleste på midten.
Men selv om det finnes folk som lever av å tenke ut måter man kan ta livet av andre på, eller slenger alle mulige vanvittige meninger på document.no - så er den så og si INGEN som ville ha gjort noe slikt. Det at Breivik kunne skyte ned mennekser en etter en på Utøya, har ingenting med idologien hans å gjøre. Han kunne ha vært fasinert av den gamle gudetroen om så.
Dette er ikke religionen.
Dette er ikke intelligensen.
Dette er ikke wow spillingen.
Dette er ikke internett.
Dette er ikke idologien.
Dette er ikke den den manglende kontakten med faren.
Dette er en mann. Feilen ligger i ham. Den kom med ham, og den vil forsvinne med ham.
Tragedien var selvsagt utløsende, men tankene har jeg hatt hele tiden, Brutus. Ytterste høyre har forsøkt å angripe den politiske venstresiden i alle år, et godt eksempel er angrepet på Faglig Fronts 1. maitog i 1979.
Jeg er politisk aktiv på venstresiden OG veldig glad i 17. mai, flagget og fedrelandet. Jeg har ingen problemer med å forene de to, men jeg har mange politiske meningsfeller som sliter med å heise eller bære flagg, som blir superstresset av 17 mai, landskamper eller avsynging av fedrelandssanger.
Tilfeldigvis diskuteres patriotisme og fedrelandskjærlighet med positivt og sivilisert uttrykk i de bøkene jeg leser om dagen (men da i Skottland), så dette har jeg reflektert over hele sommeren, faktisk. (Isabel Dalhousie-serien til Alexander McCall Smith.
Så ... spesielt irrelevant dette var, Brutus. Mener du å si at våre meninger kun er ekte om de oppstod før terrorhandlingene?
Jeg er helt enig med Harriet. Det gjør meg oppgitt å tenke på at man skal føle seg brydd av 17. mai eller norske flagg, fordi det er nasjonalistisk. Det samme reagerte jeg på her inne da folk ikke likte bruk av flagg som bilde på facebook. Det er VI som eier flagget! Ikke nazistene, rasistene og disse andre hatgruppene som jeg ikke har navn for. Vi skal være KJEMPESTOLTE av de norske verdiene, som vi nå må forsvare ekstra, som demokrati og åpenhet. Fedrelandskjærlighet er ikke Norge for nordmenn. Og jeg synes vi skal slutte å tillate det synet.
Helt enig.
Det er trist at vi har kommet til et punkt der mange forbinder flagget med nasjonalisme.
Jeg finner meg ikke i det, det er mitt flagg, mitt land og det at så mange mennesker mistet livet fordi vi "er blitt for tolerante", får meg bare til å bli mer tolerant.
Norge er fortsatt et av verdens tryggeste land, og her er plass til mange flere.
Jeg har vært AP-medlem i flere år, men først i det siste har jeg begynt så smått å engasjere meg. Dette gir meg ikke mindre lyst til å engasjere meg videre politisk, og som mange andre her, så vil jeg ikke lenger være stum og la være å ta til motmæle mot mennesker med skrudde meninger.
Jeg har alltid hatt veldig stor respekt for flagget vårt. Hver 17. mai bruker jeg tid på å lære gutta at flagget skal opp, at det ikke er et sverd osv. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg ser på TV at noen brenner flagget vårt, eller andres.
Nei, men det var unektelig rart å lese inlegget, samt at NRK har spredd "velsignelse" de siste nettene med Grieg på repeat frem til klokka 8. I en annen setting, høyre-ekstremisme av værste slag.
Første gangen jeg leser det, ble overrasket. Som oftest på venstresiden handler det om dårlig samvittighet for egen kulturhistorie og via klassekamp-perspektivet et ønske om å viske ut og dekostruere det bestående til en internasjonal verdensorden uten nasjoner. Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rødt og rent. etc. Kanskje Arne Paasche Aasen forener oss i sin nasjonale sosialisme-retorikk ?
Jeg tror at i den grad Norge forandrer seg, så er det i motsatt retning av hva massemorderen ønsket. Jeg har aldri vært så stolt av landet mitt, det norske og det flerkulturelle, som jeg har følt i kjølvannet av denne tragedien.
Hårene reiser seg i kveld. Abid Raja og Siv Jensen står på rådhusbalkongen med hver sin rose. Jens og Håkon Magnus og unge Eskil viser stor statsmannskraft fra talerstolen. 100.000 har møtt opp. Vårt lille land!
Brutus: jeg tror ikke du helt skjønner at det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Man kan være glad i folket sitt og landet sitt, samtidig som man er glad i resten av verden, og ønsker større internasjonalt samarbeid. Det er ingen motsetning mellom oss og dem, det er bare lille oss og store oss. Oss i Norge, og oss i verden. Selv om jeg elsker min mann, betyr ikke det at jeg hater deg.
Når det gjelder å stryke kristenkorset av sitt flagg, så har det absolutt ingenting å gjøre med synet på nasjonen Norge, det har å gjøre med synet på religionen kristendom. Norge ble samlet til én nasjon under åsatrua, fortsatte som én nasjon med kristen tro, og begynner nå å bli én nasjon med mange ulike trosretninger.
Jeg hadde en ganske spennende diskusjon med mine barn i forrige uke, der konklusjonen ble at 5 åringen erklærte seg troende (veldig influert av sin 1 år eldre bestevenn som har gått mye i kirken og vært med i kirken sin 4 årsklubb og nå 6 årsklubb). Storebror på 7 år konkuderte med at han var ikke troende, han kunne til nød tro på guden Odin, for de hadde jo tross alt samme navn. Jeg forklarte at jeg var ikke troende, og sa litt om hva jeg tenkte rundt religion. Vi var alle enige om at når det kommer til tro, så må man respektere andres valg og at det var helt greit for lillebror å tro på Gud, selv om resten av familien ikke er troende. På samme måte som at man må respektere at venner fra barnehagen er muslimer og har sin tro (barna gikk tidligere i en flerkulturellbarnehage og har mye kunnskap om islam).
Når storebror som er en vedig oppvakt nybakt 7 åring ville vite om hvorfor en mann vil gjøre så mange mennesker vondt så svarte jeg som sant var at han ikke likte folk som var muslimer. Storebror kiker storøyd på meg, klapper meg på skuldra og sier. "Men mamma, kanskje ikke han mannen hadde en mamma og pappa eller venner som lærte ham at man skal respektere andre mennesker sin tro. Jeg skal fortelle alle jeg kjenner at man alltid skal huske på at respekt er det viktigste som finnes, for det har du lært meg"
Sjeldent har mammahjertet vært så fylt av sprekkferdig stolthet, kjærlighet og forundring over hvor uendelig smarte våre små håpefulle er.
Dette har helt klart påvirket meg. Jeg har en lang historie fra Framfylkingen og AUF, dog ikke som et veldig aktivt medlem, men som en med mange gode minner og verdier i ryggsekken.
Jeg har så hatt mange år som litt vinglende mellom partiene, og har ikke tatt særlig standpunkt, annet enn at jeg alltid har landet på Ap allikevel når det har vært valg. Nå som alt jeg er oppvokst med og som jeg tror på har vært under angrep har jeg fått et mye klarer syn på ting. Jeg elsker vårt land, hvor vi kan gå fritt omkring og tilfeldigvis støte på en statsleder eller en kongelig som den naturligste ting i verden. Jeg gråter over alle som har mistet, men kjenner styrke i fellesskapet, sangene som jeg sang når jeg var liten får en helt annen mening nå, og det er godt og vondt på same tid. Og jeg er blitt bestemt! Bestemt på at en ...slik en...ikke skal ta fra meg tryggheten, fellesskapet og mitt nydelige land, og han skal få se at det han kjempet imot vokser seg større og sterkere! Jeg har tatt et standpunkt. Jeg har meldt meg inn i Arbeiderpartiet, partiet som alltd har vært mitt hjerte nærmest, og jeg er stolt av det. Og jeg er stolt av vår statsminister og våre kongelige og jeg er stolt av mine landsmenn som står sammen i denne tunge tiden!
Jeg gruer meg til backlashen, jeg. Når den første kommentatoren skal "bryte tabuer" og ta opp "det som det har blitt umulig å snakke om etter Utøyaterroren, men som vi likevel må tørre å diskutere. Hvordan skal vi møte trusselen fra en stadig økende islamisering av Europa og Norge? Hvordan skal vi bekjempe de middelalderens holdningene de bringer inn i landet vårt?"
Sann mine ord. Det kommer. Jeg gir det maks 6 måneder. 6 måneder der dette sinnsyke manifestet har fått modnet i underbevisstheten til "folk flest" og argumenter derfra dukker opp som sannheter.
Jeg har definitivt alltid hatt to tanker i hodet samtidig. Jeg er utrolig glad i landet mitt og jeg har samtidig en idé om internasjonal solidaritet og forbrødring. Ikke er jeg så opptatt av å stryke kristenkorset av flagget heller.
Det er mange som ikke forstår så mye historie og samfunnsfag, skjønner jeg.
Etter at jeg begynte å jobbe med ungdommer for noen år siden, har jeg slitt veldig med først vantro, så sinne og uendelig tristhet over nær karikerte Frp-holdninger i mer eller mindre brune varianter hos sjokkernde mange av særlig guttene på enkelte linjer. Jeg har jevnlig måttet prate med kolleger og mannen min om dette for å klare å forholde meg til det. Jeg jevnlig benyttet sjansen til å diskutere alle varianter av menneskeverd, omsorg og toleranse og jeg har slitt følelsesmessig med at ungdommer jeg er glad i har holdninger jeg finner avskyelige.
Jeg tenker at akkurat dette vil bli en enda større utfordring framover. Mitt inderlige ønske er at dette forferdelige marerittet av en tragedie kan føre til at ungdommer som halvt bevisstløst har slengt seg med i det uspiselige hylekoret av karikerte fordommer mot mennesker som ikke er 100% lik seg selv vil lære noe om medmenneskelighet og varme samt reflektere over at hat aldri noensinne fører noe godt med seg.
Ja. Og derfor må vi som jobber i skolen si ifra. Selv i de klassene der vi bare får motstand. Den generelle delen av læreplanen har ikke akkurat vært veldig i fokus etter K-06, men i følge den har vi et ansvar for å lære elevene verdier og holdninger mot rasisme og intoleranse. Man skal selvsagt ikke gå inn for å overbevise elevene om at ens eget standpunkt er riktig, uansett hva det nå enn er, men som samfunnsfaglærer tenker jeg i alle fall at det er min plikt å utfordre dem på standpunktene deres, hjelpe dem til å finne ut hvorfor de mener som de gjør, og generelt hjelpe alle elever til å finne sin stemme og tørre å mene noe, tørre å si imot. I det minste kan jeg sette igang en tankeprosess, og om man ikke får endret holdningene til de som roper høyest om "de jævla innvandrerne og homsene" i en klasse, så er det kanskje andre der som tør å ta til motmæle en gang. Om ikke annet, så etter at de har forlatt klassen. Det blir litt som hagearbeid, uten sammenlikning for øvrig - man kan alltids luke litt ugress, og noe ugress må man godta (det finnes jo dem som liker løvetann også), men man kan ikke slutte å så frø, selv om man kanskje ikke ser noen vekst så lenge man selv er i hagen.
Elevene skal få mene hva de vil, de har ytringsfrihet, og det er bra. Men et sted setter jeg likevel grensen. Jeg prøver selv å forholde meg rimelig objektiv og legge fram saker fra flere synsvinkler, men jeg godtar ikke rasisme i klasserommet mitt, og jeg sier fra, enten det nå gjelder slengbemerkninger eller mer gjennomtenkte argumenter. Hver gang.
Og, ikke for å forsvare Brutus, langt derifra. Alle dere som er så overrasket over at han kobler sosialisten Nordahl Grieg med høyreekstremisme. Det er sannsynligvis komponisten Edvard Grieg han snakker om. Og om han selv var politisk relativt nøytral, så har musikken hans blitt brukt i ganske nasjonalistiske sammenhenger.
Jeg er forøvrig også enig med de som sier at vi må "ta flagget tilbake" og bruke det med stolthet for alt det gode som er i Norge. Ikke bare for små og ynkelige menneskers storhetsfantasier.
Ja, jeg trodde det var Edvard Grieg han snakket om, jeg. Og jeg har spilt så mye Grieg i alle slags sammenhenger (dog aldri høyre-ekstremistiske), og hørt Grieg i Hollywoodfilmer og på TV. Noe av det aller mest nasjonalromantiske fra Grieg kommer jo fra Peer Gynt, et stykke som ikke akkurat er helt ukritisk til det norske. Derfor overrasket det meg. Eller, ingenting overrasker vel egentlig.
Det er lite høyreekstremt over nasjonalromantiske skildringer av fjord og fjell, er det vel? Da blir det høyreekstremt å ha på seg bunad, synge bånsuller med folketonerøtter og lage gomme eller raspeball også, tenker jeg.
Det er en viktig "advarsel" du kommer med her, men jeg tror ikke det kommer til å bli særlig fremtredende. Vi ser jo allerede i kommentarfeltene i Dagbladet og VG at enkelte rir på den bølgen der, og det fremstår som veldig veldig smakløst. Jeg tror det blir en mer sober debatt om innvandringspolitikken.
Det kan ikke bli sånn at alt som er typisk norsk, enten det er kulturhistorie, flagg eller nasjonalromantikk blir forbundet med høyreekstremisme. Vi har hatt en epoke med nasjonalromantikk i likhet med mange andre land. Det har kommet mye flott kunst og musikk ut av den epoken. Jeg synes på en måte vi har tapt hvis vi blir så opptatt av å ta avstand fra nasjonalisme at vi blir skeptisk til å bruke norske nasjonalsymboler og klassisk norsk musikk, kunst og kultur.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
