rine sa for 13år siden:

Som regel er det vel sånn når barna er så store? Mine er også ute og sparker fotball, og alle sov til over åtte i dag. Har egentlig vært sånn noen år nå. Og jeg :hjerter: det.

007 sa for 13år siden:

Hyacinth sa for 13år siden:

Det kan godt være at det som regel er sånn. Mine står opp 6, de står opp selv, men de krangler så de vekker oss. De er ute og sparke fotball, men jeg kan ikke gå i butikken slik at de er alene hjemme.

Ikke at det er noe å diskutere egentlig, jeg ville bare fram til at det ikke alltid er sånn.

Pebbles sa for 13år siden:

Jeg vil jo ikke at det alltid skal være sånn! Jeg storkoser meg jo sammen med dem, og tenker med gru på at de skal velge meg bort oftere og oftere i årene framover. :leppe:

Men mine er selvstendige og ordner ut i mye på egenhånd, så jeg vil si at jeg føler meg langt friere enn da de var 0-3. Det er vel vanlig når man har barn i skolealder?

Milfrid sa for 13år siden:

Jeg er nok også litt der. Vi planla opprinnelig tre barn (begge har to søsken selv), men da to var på plass så innså vi at to i grunnen var akkurat passe. Don't get outnumbered by your children. :knegg:

Det spilte også en stor rolle at våre barn tar årevis å lage, det er fem år mellom de to vi har, og det ville nok bli 5 år til nestemann også, med mindre vi fikk en 3-4 åring, som også ville kunne gitt sine utfordringer. Så vi fant ut at det var en fin ting at vi fremdeles ville være noenlunde når barna ble store. :nemlig:

Jeg elsker barna mine, og vi har på ingen måter latt det å ha barn begrense oss, barna har feks sett mye av verden og spist veldig mye ute på restaurant. Og hatt en del barnevakt.

Men jeg er ikke typen til å ha en hel flokk - verken barn eller menn. :knegg:

Billa sa for 13år siden:

Jeg ble ferdig med utdannelsen min før jeg fikk mann og barn, så rekkefølgen er jeg fornøyd med.

Jeg skulle kanskje ønske at vi hadde fått barna litt tettere enn vi har gjort, og også at vi hadde snakket mer alvorlig om antallet barn FØR vi bestemte oss for at vi var VI. Jeg har nok tidvis ønsket meg flere barn, men det er helt uaktuelt for mannen min, så det må jeg bare leve med nå. Jeg ser jo dessuten nå at hverdagen vår stadig er mindre krevende etterhvert som de vokser til, så tanken på å starte på null med en helt ny baby, blir faktisk stadig fjernere.

Che sa for 13år siden:

Stort sett alltid fornøyd med mannen (noen ganger helt over meg at jeg faktisk har fått en så flott fyr til mann :hjerter: ) Aldri vært misfornøyd med å ha fått to barn. Vurderer av og til ett til.

Jeg har opplevd å møtt andre menn som er veldig lik meg selv og tatt meg i å tenke hvordan livet mitt har vært med dem - men jeg ikke gått dit hen at jeg har byttet ut mr che.

Frøydis sa for 13år siden:

Jeg kunne nok valgt en annen utdannelse, evt jobbet et år i utlandet, fått opplevd mer av verden. Men det ble ikke sånn. Hadde jeg valgt annerledes ville jeg ikke endt opp her jeg er i dag, og jeg vil aldri byttet ut mannen eller ungen og den som er på vei med noe annet.

Christa sa for 13år siden:

Mannen beholder jeg gjerne. Vi har noen tunge perioder bak oss men alt i alt kan jeg ikke tenke meg et liv uten mannen min.
Barnet mitt hadde jeg aldrig valgt bort. I perioder tenker jeg mye på å få et barn til, men det blir nok med det. Var ikke bare bare å få den vi har nå.
Utdannelsen hadde jeg valgt helt annerledes hadde jeg valgt på nytt, og kanskje jeg er vill og gal og hiver meg på en ny utdannelse som godt voksen :digger:

iben sa for 13år siden:

Nei jeg hadde ikke valgt noe annerledes der, men kunne av og til tenkt meg å bo en annen plass enn vi gjør..

Katta sa for 13år siden:

Selv om man kanskje er mest lykkelig i de årene ungdomstiden og livet varer evig, man har få bekymringer, få forpliktelser og mange venner i samme situasjon, vil det jo ikke si at man ville vært like lykkelig uten barna ti år senere. Har man ikke en type bekymringer, får man vel en annen. Men jeg må si jeg håper jeg får igjen noe frihet etterhvert. Samtidig som jeg håper jeg greier å drifte famlien slik at ungene ikke velger meg bort når de blir større. Det er litt skrekken egentlig, unger som ikke gidder være sammen med meg.

Bluen sa for 13år siden:

Jeg burde jo selvfølgelig svare at vi skulle prøvd å få barn tidligere, ettersom det kostet oss såpass mange år og tårer å få det til. På papiret hadde vi muligheten også, ettersom vi hadde vært sammen i nesten 12 år da vi fikk den første ungen. (Eller kanskje vi bare skulle begynt å prøve seinere, så hadde vi muligens ikke trengt å bruke noen av våre beste år på deprimerende forsøk på barnelaging? :skeptisk: Bare fått det til på første forsøk som 32-åring i stedet, slik veldig mange rundt oss har gjort.)

Odelia sa for 13år siden:

Jeg hadde nok ganske sikkert kommet til å velge en annen mann enn ham jeg har nå dersom jeg hadde ventet en del år før jeg etablerte et så seriøst forhold til noen (slik planen i utgangspunktet var). Dette fordi jeg og mannen nok aldri hadde møttes fordi vi har en del ulike interesser, og rett og slett er ganske ulike på mange områder (vi møttes i russetiden på videregående). Jeg tror nok at jeg hadde vektlagt helt andre egenskaper ved en mann om jeg hadde ventet noen år.

Med det sagt er jeg veldig glad for at det ble som det ble, for hos oss fungerer det veldig fint at vi er såpass ulike. Misforstå meg rett, vi har en del felles interesser, og trives med en del av de samme aktivitetene, men bortsett fra dette kan jeg vel si at vi utfyller hverandre på en ganske unik måte i forhold til hva jeg tror hadde vært tilfellet om jeg hadde truffet en mann med de egenskapene jeg hadde sett etter i dag, for å si det sånn. Det gir oss mer rom for å velge tid til ting den andre ikke ønsker tid til (i mitt tilfelle f eks flere studier, i hans tilfelle helt andre ting).

Når det gjelder barna kan jeg ikke se for meg at jeg hadde blitt så veldig lykkelig uten. Det å ha barn har alltid vært et viktig mål for meg, og selv om det gikk på sett og vis de årene før vi fikk barn (var vel semi-lykkelig da, selv om det var tøffe perioder relatert til barnløsheten), er det først etter at vi fikk barn jeg har kjent meg virkelig lykkelig. Jeg har alltid hatt mye på tapetet og skulle nå ha klart å fylle dagene selv uten barn, men det å ha barn beror på så mye mer enn dette for mitt vedkommende at jeg rett og slett hadde følt meg veldig rastløs og utenfor om jeg ikke hadde fått barn.

Så jeg hadde glatt takket nei til begge deler, og beholder gjerne både barna og mannen:) (Jeg har nok ønsket mange ganger at vi ikke hadde møttes før noen år etter, men da hadde heller ikke livet mitt blitt slik jeg har det nå og siden det fungerer perfekt for meg ser jeg ikke grunn til å ønske noe annerledes.)

Karamell sa for 13år siden:

Mnja. Jeg har alltid ønsket meg barn. Nå i etterkant kunne jeg gjerne tenke meg en uke av og en uke på, men slik er det ikke når man bor sammen med barnefaren. :knegg:

Jeg skulle dog gjort noen andre valg i forhold til partnere gjennom ungdommen og videre i voksen alder. Jeg havnet i et mønster som jeg ser tydelig nå, men som jeg ikke klarte å gjøre annerledes da.

Trixie sa for 13år siden:

Jeg kunne jo ønske at jeg ikke fikk de to eldste med han jeg gjorde, men sånn ble det. Jeg byttet ut mannen men har to fantastiske barn. Så møtte jeg drømmemannen, og fikk lillemann. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mer tid til å være kjærester før vi fikk lillemann, men sånn gikk det ikke.
Na har vi det bra, ungene blir større, og ting blir lettere på en måte, mer krevende på andre måter.

OlleVia sa for 13år siden:

Jeg hadde nok ville gjort ett og annet valg annerledes om jeg kunne, men barna ville jeg ikke byttet bort. De valgene jeg hadde gjort hadde nok innbefattet at jeg og samboer ikke hadde vært sammen, men betyr ikke at jeg ikke er glad i han altså. Men vi har hatt en del slitsomme år, tidligere det da, nå har vi det igrunn greitt altså. Men jeg tenker nok avogtil om det helt var verdt det, ønsker ikke det for min datter eller sønn.
Grunnen til at mange kanskje var "lykkeligere" i 20 årene tenker jeg har litt med at da har en alle årene foran seg. Mange er på startstreken til å etablere seg ordenlig med kjæreste for første gang. Studerer og ser for seg en spennende karrierer.:p
Når en er i slutten av 30 årene så har en innsett at det ikke var helt sånn en såg for seg. ;)

GinaK sa for 13år siden:

Ville ikke byttet noen av de, heller ikke mannen, men kunne jeg valgt igjen så ville jeg gjerne ha truffet han 5 år før og startet med barn da 5 år før vi gjorde...

silje sa for 13år siden:

Tja... Jeg har en flott, stødig mann. Vi utgjør et veldig godt foreldreteam.
Vi har to utrolig fine barn som klarer seg godt på alle måter.

Men, jeg gikk gjennom hele oppveksten fast bestemt på å ikke gifte meg og få barn. Jeg vet ikke hvorfor. Det var bare ikke noe jeg ønsket meg. Jeg var derimot sikker på ønske om hvilken utd. og yrke jeg ville ha.
Men så var det vel noe som skjedde på veien da....
Jeg valgte en litt annen vri på utd. siden jeg hadde så gode karakterer, og havnet på feil hylle. Etterhvert kjente jeg veldig på forventningene fra familie og omgivelser om at jeg skulle etabl. meg med mann og barn.

Med en flott utdannelse, mann og barn hadde jeg "lykkes" for alle andre enn meg selv...

Maverick sa for 13år siden:

Jeg skulle heller ikke gifte meg eller få barn. :knegg:

Giftet meg som 18-åring og var mor som 20-åring. Jeje. Ungene ble i det minste strålende. :love:

... og så kan jeg svare "been there, done that" til alle som maser om at jeg må gifte meg med kjæresten.

Balanse sa for 13år siden:

Denne tråden gjør meg litt trist, og jeg må jobbe litt med å snu fokus hver gang den dukker opp på kontrollpanelet.

Jeg ville valgt bort. På tross av et strålende flott barn. Jeg er simpelthen ikke laget for å være mor, og de fleste dager tror jeg det hadde vært bedre for alle om jeg hadde vært en eksentrisk karrieredame med mange katter og impulsive jobbskifter. Selv om jeg prinsipielt synes livet er rikere og mer "ekte" med barn, så hadde jeg personlig gjerne valgt å leve uten.

(Eventuelt gjort et bedre valg av eks-mann, men da hadde jeg jo ikke fått det fine barnet jeg har nå.)

Mex sa for 13år siden:

Balanse: :klemme:

Jeg må innrømme at det går litt opp og ned. Nei, jeg hadde nok ikke valgt anderledes, men noen ganger lurer jeg på om meg og mannen fant hverandre for tidlig. Han er mitt første og eneste ordentlige forhold. Jeg lurer jo av og til om jeg hadde hatt en mer nyttig ballast om jeg kanskje hadde hatt et forhold eller to bak meg før jeg møtte mannen. Vi har det bra vi altså, stort sett. Men noen perioder kan nok være litt tunge.

Tjorven sa for 13år siden:

Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg godt kunne tenkt meg mer frihet i hverdagen. Det er allikevel på ingen måte korrekt at jeg ønsker å bytte bort mann/barn.

Det jeg er ganske sikker på er at hvis jeg i dag ikke hadde hatt etablert familie, så hadde jeg savnet dette noe veldig og tenkt at noe manglet. Jeg har alltid tenkt at jeg ønsker mann og barn. Det hadde nok gjort meg mer ulykkelig enn den mangelen på tid som jeg opplever.

tink sa for 13år siden:

Svarer på HI uten å ha lest meg opp på tråden:

Som barnløs student, eller ny i jobbtilværelsen har man sannsynligvis færre, eller mindre dyptgående bekymringer. Enn som søvndeprivert 35-åring, med foreldre som blir eldre, små barn som krever natta og dagen, tenåringer med pubertetsproblemer og hauger med skittentøy.

Kanskje er jeg mindre lykkelig nå enn for ti år siden, men du vil aldri få meg til å innrømme det.

Skulle jeg valgt noe annet, ville det vært å reist mer. Men da måtte jeg ta sjansen på å miste mannen i mitt liv. Jeg kunne ventet med å få barn, for å sikre oss bedre økonomisk, og så fått dem tettere, men da ville det blitt andre barn enn de kule kidsa jeg har nå.

Det er vanskelig å tenke utenfor den boksen som hverdagen min med kjernefamilie i dag utgjør. Noen ganger kan jeg dagdrømme om et bekymringsløst singelliv, men jeg er nok så sikker på at jeg i en slik situasjon ville gitt en arm og en fot for å få delta i kjernefamiliebobla.

him sa for 13år siden:

Jeg kunne aldri ha valgt vekk mann og/eller barn. Ikke fordi jeg er mer prektig eller føler meg som den "perfekte mor og partner". Jeg har mine feil, mannen har sine og til og med de skjønne, skjønne barna mine har noen bittesmå feil. Og når dette barker sammen er det ikke like heldig. MEN mannen min og barna mine er meg, med unntak av foreldrene mine og søstrene mine, er det ingen andre som har formet meg så mye som menneske som dem. Jeg får alltid et sånn glassaktig blikk når noen spør om jeg elsker mannen min (helst på nett da :humre: ). For det første er "elsker" et ord som ikke passer inn i mitt naturlige vokubular, for det andre så vet jeg ikke om det ordet er det riktige for den følelsen jeg har av at jeg og mannen er ett fordi vi ... tja .. jeg opplever at han er en del av meg mer enn en annen person. Og jeg opplever det slik med barna også. De er egne mennesker for all del, men de er også en del av meg.

Tussa sa for 13år siden:

I perioder føle eg meg som ei elendig aleinemamma. Eg trivast bedre i livet mitt når ungane er hos pappaen sin, men eg savne dei likevel. Men EG-EG-EG har det bedre uten barn. Ungeaktivitetar kjedar meg; sirkus, Af1, kino, svømmehall, skitur, høgtlesning av Lillesøsterbøkene. Alle dei tinga er noko eg med stor glede ser fram til å sleppe. Men å velge å aldri ha barn, det kunne eg ikkje tenkt meg.

Cumulus sa for 13år siden:

Ville ikke valgt bort mann og barn, men jeg ville valgt rett utdannelse etter gymnaset. Da hadde jeg vært utdannet som det jeg er i dag, men for mange år siden. Dermed hadde jeg sikkert hatt bedre stillingsvern da jeg ble syk....:rolleyes:

Nessie sa for 13år siden:

Nå når jeg har har barn, så tenker jeg at jeg kunne ha levd et ganske ok liv uten barn. Men det hadde jeg nok ikke visst om jeg ikke fikk barn. Og nå når jeg har de barna jeg har, så ville jeg jo ikke ha vært de foruten. Men jeg kjenner at jeg fint kunne ha levd barnløs (frivillig), og/eller med ett barn.

Maverick sa for 13år siden:

Jeg har nok mang en gang tenkt at mine barn hadde fortjent en bedre mor, men det virker ikke som om de er enige. Og de skal ha for at de har gjort meg til et mye bedre menneske, hvor teit det enn høres ut.

Milfrid sa for 13år siden:

Jeg er langt i fra verdens beste mor. Jeg har ikke verdens største tålmodighet og er ikke en sånn som setter meg på kne og forklarer alt i en mild og rolig tone. Og jeg setter pris på å bruke tid på meg selv. Jeg hadde tre mnd i sommer med unger hjemme på full tid, og jeg var overlykkelig da skolen begynte igjen.

Men jeg tror livet hadde vært kjedelig uten ungene, as in veldig ensformig og fokusert på meg og jobb. Det samme ville nok vært for mannen. Jeg føler vi får mer ut av livet nå når vi har ungene - både sammen med dem og det vi finner på fordi det er godt å gjøre noe uten unger. De fleste jeg kjenner uten unger jobber ekstremt mye og har ikke tid til verken ferie eller å finne på ting på kveldstid/i helger. Unger er sosialiserende. :nemlig:

Bluen sa for 13år siden:

Det er noe i det, ja.

For min del har det nok fungert slik at jeg setter større pris på de enkle gledene i livet etter at jeg fikk barn. Og da tenker jeg ikke først og fremst på de gledene som følger med selve barna, men på at de pustehullene som jeg tidligere tok som en selvfølge (å lese ei bok, drikke noen glass vin, ta en lang joggetur, gå og kikke i butikker) har fått fornyet sin verdi. Jeg trives også bedre med jobben min etter at jeg kom tilbake fra permisjonene. Det er kanskje noe med å senke forventningene. Å være sammen med små barn er veldig intenst, altoppslukende og til tider slitsomt, synes jeg, selv om det naturligvis er mye fint ved det også. Jeg setter større pris på fritiden nå enn jeg gjorde før.

Esme sa for 13år siden:

For meg har det vært motsatt. Det har blitt mye mindre sosiale greier med meg siden vi fikk barn. Fra å møte venner 3-4 ganger i uken er nå omtrent 1 gang i uken.

Nora H sa for 13år siden:

Her er jeg og. Bare at for meg er det gjerne enda sjeldnere enn 1 gang i uken.

emin sa for 13år siden:

Jeg har mang en gang lurt på hvordan livet mitt hadde vært nå dersom jeg hadde valgt å forlate mannen den gangen han var utro da jeg nyss var ferdig med videregående, og flyttet vekk slik jeg vurderte en stund etterpå. Men når jeg tenker meg om så er jeg nok mest familiær og glad det endte slik det gjorde og at vi giftet oss etter noen år og stiftet familie.

banana sa for 13år siden:

Jeg blir glad for at noen klarer å sette så godt ord på ting. Hadde man valgt bort den gangen hadde man jo heller ikke knyttet bånd med den personen barnet er. Jeg tror ikke jeg er helt der du er, jeg er usikker fordi problemstillingen blir så hypotetisk. Men jeg er veldig klar på at skillet mellom fenomenet barn og barnet som person er vesentlig hvis man skal gjøre seg tanker rundt dette.

Chablis sa for 13år siden:

Jeg ville ikke byttet bort mann eller barn. Det er jeg helt sikker på.
Livet mitt ble så mye bedre etter jeg fikk poden. Det eneste jeg ville forandret på var å få en utdannelse først.

Enhjørning sa for 13år siden:

Jeg tror jeg føler som jeg gjør fordi vi var sammen lenge før vi planla barn. Vi hadde mange år der vi bare var sammen og gjorde nøyaktig som vi lystet og fikk ut rastløsheten. Da vi fikk barn var vi klare for å slå oss litt mer til ro.
Mrk: Jeg presenterer ikke dette som en "fasit", det er bare slik jeg tror det henger sammen i mitt tilfelle.

Input sa for 13år siden:

Jeg hadde en tøff start på voksenlivet med en mamma som var kreftsyk og krevde mye i to år før hun døde, og før det hadde jeg en tøff oppvekst. Jeg giftet meg som 23-åring og ble mamma som 25-åring.

I dag skulle jeg ønske jeg hadde ventet noen år med ekteskap og barn, for jeg føler i bunn og grunn at jeg har hatt ingen egentid/ungdomstid/whatever. Det ville nok dessverre innebært at jeg ikke hadde hatt den mannen jeg har i dag, og heller ikke den ungen jeg har i dag. Jeg er kjipt realistisk nok til å vite at en hvilken som helst annen unge ville vært like høyt elsket, like fantastisk og like uerstattelig som den jeg har i dag.

Maz sa for 13år siden:

Absolutt ikke, men jeg skulle gjerne ha duplisert Mazungen....

Men det er familiemedlemmer jeg har valgt bort. Og det angrer jeg IKKE på.

Neket sa for 13år siden:

Det hender jeg kunne tenkt meg å bytte bort mannen, men sånn til hverdags vil jeg gjerne beholde han. Hvis jeg kunne velge selv hadde jeg nok valgt å få barn litt senere, eneren var en overraskelse for å si det sånn. De første årene var vanskelige, ikke fordi hun var en vanskelig baby (tvert i mot), men fordi jobb, stabil økonomi, hus osv ikke var helt på plass. Og siden hun kom litt plutselig var det en stor omstilling fra party-girl til mamma. Men alt ordnet seg, og toern var veldig planlagt. Jaggu har vi ikke både hus, pusekatt, jobber og bil i tillegg.

Mani sa for 13år siden:

Næsj, jeg ville heller valgt å skaffet meg en utdannelse som hadde gitt meg mer penger å rutte med.

Barna er ikke problemet for meg. De er utviklende og berikende på godt og vondt.

Men husvask, dunger med klær og en evig dans med alt dette plukket gjør meg litt gal.
En hushjelp ville lett ha fikset biffen for meg slik at jeg kunne surfet unna alt det kjedelige.

Jeg skulle også hatt seks barn om jeg var Angelina Jolie.

Balanse sa for 13år siden:

Nettopp, det var en flott presisering!

Nå har jeg engang valgt å få barn, og fikk en flott person inn i livet mitt. Det er ikke snakk om at jeg ville valgt bort ham, og jeg gjør alt for at livet skal bli så bra og lykkelig som mulig. Vi snakker jo om andre livsvalg i mine øyne.

Anne C sa for 13år siden:

Hvis mannen min ikke hadde hatt et så sterkt ønske om barn, så hadde vi ikke hatt barn. Det hadde sikkert vært fint det og. Bare oss to stadig på farten for å utforske nye steder av verden. Jeg var nesten 31 år når jeg fikk eldste, og jeg husker at jeg synes det var deilig å få noe annet å tenke på enn meg selv.

Når det er sagt så er jeg usikker på om jeg egentlig egner meg som mor, i alle fall noen ganger.

allium sa for 13år siden:

Her er jeg også, og synes ikke det høres teit ut. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg, og livet mitt, skulle sett ut uten barna mine.

Fedrene deres derimot... men de var nødvendige for akkurat disse barna, så jeg kan ikke angre. Jeg kan synes at det var dårlige valg, men hvem vet hvordan ting ville sett ut hvis jeg hadde valgt annerledes? Jeg har ingen garanti for at det ville vært bedre.

ingling sa for 13år siden:

Nei, ville ikke byttet ut hverken mannen eller barnet. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde funnet mannen og fått barnet tidligere, men egentlig tror jeg at begge deler skjedde på det perfekte tidspunktet for meg og oss. Jeg var jo gift i 20-årene, og ønsket meg barn da også, men eksmannen var ikke klar, og det er jeg glad for i dag. Det hadde helt sikkert blitt et fantastisk barn det også, men forholdene rundt hadde ikke vært det. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syntes særlig den første måneden med barn var beintøff og ikke akkurat idyllisk, og det har vært og er en kjempestyrke å ha den mannen jeg har nå i denne fasen. Vi er et godt team, og har vært gjennom en del på tross av at vi har vært sammen bare litt over to år. Jeg fikk rast litt fra meg fra skilsmissen som 26-åring til jeg traff mannen som 34-åring, og det tror jeg nok var lurt - selv om det ikke er alle erfaringene fra den perioden som er gode, har de nok hatt sin nytteverdi likevel.

Tallulah sa for 13år siden:

Jeg tenkte også på fenomenet barn og/eller mann da jeg svarte, i tillegg til de jeg har.

Jeg har aldri sett for meg selv som barnløs, og har hele livet vært fast bestemt på at jeg skulle ha barn. Men det ble ikke noe jeg ønsket meg der og da før jeg var nesten 30.

bønna sa for 13år siden:

Nei, jeg ville ikke valgt bort noen av dem. Muligens sambo, men jeg har ikke noen bedre å bytte han ut med. :knegg:

Jeg er også der litt hvor Hyachint er. Jeg hadde hatt bedre tid til meg og min helse uten barn, evt. bare med ett.

Men jeg ville veldig gjerne ha mann og barn da jeg møtte sambo når jeg var 32. Litt desperat kanskje. Han også, tror jeg. Kanskje vi var litt for desperate etter å lage familie begge to.

Nora H sa for 13år siden:

Godt vi er flere.

Ine sa for 13år siden:

Jeg ville ikke byttet bort samboeren min, og ikke byttet bort det å ikke ha barn. Jeg føler det sånn at det er svært få menn der ute som passer like godt sammen med meg som han. :hjerter: Hadde jeg valgt anderledes i fortiden hadde jeg sikkert ikke møtt han heller, så jeg er glad for at det ble som det ble, selv om jeg kanskje undervegs var usikker på om jeg valgte riktig ift menn/utdanning osv.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i det at noen tror de ville vært mindre egoistisk uten barn. Ja, kanskje det med at man ikke har så mye tid til seg selv med barn, men altså, at barn hadde gjort meg mindre egoistisk i forhold til andre, nei. Dessuten kjenner jeg meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde vært lykkelig med barn og bekymringer som følger.

Noe annet er spørsmålet om jeg hadde hatt en annen personlighet og dermed andre ønsker ift barn om jeg hadde hatt andre foreldre/annen oppvekts/barneoppdragelse, men det er jo ting man ikke kan endre. Jeg er den jeg er, og føler at oppgaven med å oppdra/veilede et annet menneske er for stor for meg/oss, jeg/vi har det bedre og vi tror vi er lykkeligere/får et bedre liv uten barn, da velger vi bort det. Best både for oss og de eventuelle barna.

Noe jeg "angrer" på i ettertid er at jeg valgte å ha en jobb der jeg ble utsatt for et arbeidsmiljø som ga meg kroniske plager, men det kunne jeg jo ikke vite da, og virket helt rasjonelt den gang. Uflaks. Men sånn er livet, man kan ikke kontrollere alt, og da gjelder det å gjøre det beste ut av det.

Heilo sa for 13år siden:

Jeg vil tilslutte meg denne, jeg. Det blir på en måte absurd å skulle velge vekk mannen og barna, det er jo samlivet med dem som har gjort meg til den jeg er i dag, hvis jeg velger dem bort velger jeg jo bort meg selv også.

banana sa for 13år siden:

Jeg kunne definitivt unnvært en del dager i livet mitt. Jo, de har også formet meg som menneske, men kanskje ikke på noe vis slik at det er positivt for hverken meg eller omgivelsene.

Albertine sa for 13år siden:

007 sa for 13år siden:

Albertine sa for 13år siden:

Du er ikke engelsklærer?

Bluen sa for 13år siden:

Jeg måtte google. :knegg:

007 sa for 13år siden:

Betyr det å spy/kaste opp?

Maverick sa for 13år siden:

:jegspyr:, Agenten. Som i "jeg finner utsagnet ditt kvalmende". Eller noe sånt. V. nice.

007 sa for 13år siden:

Åh.
En utrolig hyggelig kommentar til noen som er fornøyd med livet sitt og det livet har bydd på.

:rolleyes:

Albertine sa for 13år siden:

Utrolig hyggelig. Det er meg. :stolt:

Heilo sa for 13år siden:

Det er ikke alltid så lett å være hyggelig når man ikke har det hyggelig med seg selv. Jeg ser det du skriver, og jeg synes det er trist at du har det sånn Albertine. :klemme:

Lille meg sa for 13år siden:

Aiai. Jeg syns det innlegget ditt, Heilo, dryppet av sarkasme. Jeg kan ikke ha det særlig hyggelig med meg selv.

Bluen sa for 13år siden:

Jeg tror ikke Heilo mener å være sarkastisk (men når det er sagt, kan jeg godt tilstå at jeg deler Albertines stussing over den uttalelsen - om enn i en en mildere form. Jeg har mengder av dager jeg gjerne skulle ha byttet ut.)

ingling sa for 13år siden:

Du er på viddene. Det var slett ikke sarkastisk.

007 sa for 13år siden:

m|nken sa for 13år siden:

Selvklart. Men det er jo like naturlig at det finnes mennesker som ikke tenker som deg.

Heilo sa for 13år siden:

Det var ikke sarkastisk ment. Albertine har i en hel rekke tråder antydet at hun ikke har det helt ok for tida, bl.a. tidligere i denne tråden, og siden hun fikk pepper for sin reaksjon på et annet innlegg følte jeg for å si at jeg kunne skjønne hvorfor hun opplevde det sånn, selv om jeg syntes det innlegget hun skrev :barf: til var et fint innlegg.

Lille meg sa for 13år siden:

La meg sitere meg selv, med utheving:

Jeg forstår godt at man kan mene FarOutFishings innlegg er litt sånn "spy"-aktig. I Facebook-statusmeldinger-tråden er det da ganske mange "spy"-innlegg over statuser som er mye mindre "åh, jeg har hatt et sånn fantastisk liv, og jeg vil ikke forandre på noe som helst".

Og så ville jeg personlig følt det krenkende om jeg hadde det "lite hyggelig" med meg selv, og noen kom og mente at jeg derfor oppførte meg lite hyggelig mot andre. Men det er nå meg. Det er mulig Albertine tar det på en helt annen måte. :vetikke: Egentlig håper jeg hun gjør det. :klem:

Heilo sa for 13år siden:

Grunnen til at jeg antok at Albertine hadde det lite hyggelig med seg selv var dette svaret til HI:

Jeg leste det som en melding om at hun ikke har det bra i sitt eget liv, og det var det jeg mente å uttrykke med å ha det lite hyggelig med seg selv. Jeg håper også at Albertine ikke tar det som et krenkende utsagn. Det var ikke ment sånn, men jeg er fullt klar over at ting kan være krenkende uten at de er ment å være det, og hvis det er sånn tar jeg såklart selvkritikk på det.

Bille sa for 13år siden:

Som i at man ikke kan tenke seg at andre faktisk ikke kan ha dager de ønsker å bytte ut? Nå overtolker jeg sikkert, men jeg må spørre. Jeg kunne skrevet noe ala det FoF skrev, det er virkelig veldig, veldig få dager i livet mitt jeg ville byttet ut. Jeg hadde blitt fly forbanna om noen hadde skrevet :barf: etter et slikt utsagn, som jeg antar var ærlig og oppriktig skrevet. Jeg ville i hvert fall tolket det dithen at vedkommende ikke unnet meg å ha det godt. Usedvanlig usjarmerende utsagn å lire av seg.

EDIT: Ja, nå sikter jeg til :barf:-utsanget altså, ikke det du skrev Elinblu.

Bluen sa for 13år siden:

Ja, det synes jeg er en såpass stor overdrivelse at jeg synes det blir litt "over the top" for min del (men så er jeg jo ikke kjent for å være noen stor romantiker, akkurat :sparke: ). Kom nå igjen, ville man hatt dager med spysjuke eller trafikkuhell eller tvangsinnlagte slektninger på nytt? At man ikke ville ha byttet ut noen av de viktige tingene, henger jeg selvsagt med på. Dette er ikke noe jeg reagerer på i den forstand at jeg føler for å være spydig, men ja - jeg trekker litt på skuldrene i mitt stille sinn (og kan se at det nærmest kan virke som en (selvsagt utilsiktet) provokasjon hvis man selv overhodet ikke har det godt).

Pebbles sa for 13år siden:

At andre har et positivt syn på tilværelsen er som regel provoserende når man selv ikke klarer å ha det. Det er forståelig. Men jeg synes på ingen måte at folk skal skjule egne positive tanker av den grunn.

Det slår meg også ofte at mange har en tendens til å tenke at happy-go-lucky folka ikke har kjent det storme ordentlig i eget liv. Ofte er det motsatte tilfelle.

Bille sa for 13år siden:

Hehe, jeg bytter gjerne ut dager med spying, men er det det vi snakker om her? Jeg trodde vi snakket om det store bildet. Selvsagt er det dager jeg ville byttet ut - blant annet sykedager - men i det store og det hele så er det veldig få. Det er mulig at jeg har misforstått, men det er slik jeg tenker og ergo var det slik jeg tolket det FoF skrev også. Jeg tipper de aller, aller fleste kunne vært foruten dager med spying altså. Men jeg ser at jeg har lest FoF litt raskt og at hun skriver at hun ikke ville valgt bort de kjipe heller. Poenget mitt var mest at jeg synes :barf: ikke var noen spesielt hyggelig tilbakemelding.

Acsa sa for 13år siden:

Men da ville du jo vært foruten FP! :sjokk:

Albertine kom med et ganske lite hyggelig svar på et innlegg. Og det ligner ikke Albertine, det tror jeg ikke hun ville ha gjort på en god dag. Det hadde allerede kommet flere reaksjoner på dette - reaksjoner som jeg godt kunne ha kommet med sjøl. Hvis det ikke hadde vært for at jeg har lest Albertines innlegg i det siste og vet at hun ikke har det så bra, og derfor "trekker fra" litt for dagsform. Jeg oppfatter Heilos innlegg som et forsøk på å komme Albertine til unnsetning, gi en klem og si at hun skjønner at det ikke er greit å være Albertine om dagen og på en hyggelig måte minne andre brukere om dette, før det haglet med kritikk fra alt for mange. Og jeg synes din tolkning var forholdsvis aggressiv og tolket Heilo i absolutt verste mening.

Milfrid sa for 13år siden:

Jeg har hatt er fint liv man har likevel hauger av dager jeg gladelig hadde byttet ut om jeg fikk valget. Både sykdommen min og det å miste faren min i ung alder har nok vært med å forme meg som person, og neppe bare negativt, men jeg skulle nå virkelig ønske at jeg var de erfaringene fattigere likevel. Spysyke er nå en ting, men for mange er det nok vesentlig mer alvorlige ting man skulle ønske man slapp. Og da kan jeg faktisk forstå at det kan føles en smule provoserende å lese om andre som ikke har en dag de ville byttet ut.

Uten at jeg tror at Albertine dermed egentlig synes det er kvalmende at andre ikke har hatt dager de ønsker bort. Bare at det blir lett for dem som ikke har hatt mer alvorlige ting enn spysyke og tilsvarende å bytte bort å si at de ogå vil beholde disse dagene. :vetikke:

Men jeg er lese kanskje ned mildere øyne fordi jeg ut fra Albert sitt innlegg i tråden forstår at hun har det vondt nå, og fordi jeg kjenner henne som et varmt menneske sånn til vanlig.

Jeg synes det er flott at det finnes mennesker som ikke har dager de ønsker å bytte bort. Men innser at det er fryktelig mange mennesker med dager de ville hit mye for å bli kvitt.

rine sa for 13år siden:

"Jeg ville ikke byttet ut en dag" er en klisjè, som om jeg skal bli irritert på den som skrev det, må det være for mangel på origialitet, ikke pga. at hun er fornøyd med livet. Jeg ville ikke byttet ut mann og barn, men Gud vet at det er nok av dager i Familien AS jeg gjerne skulle vært foruten. :nemlig:

Gaia sa for 13år siden:

Jeg syns FoFs innlegg var flott. Og jeg skjønner hva hun mener; hvis man hadde byttet ut noen av dagene man har hatt, også de som ikke har vært så fine, så hadde man ikke vært den personen man er i dag. Hvis man er fornøyd med den og der man er i dag så er i mange tilfeller ikke behovet for å bytte ut enkeltdager til stede.

Og ellers er jeg veldig enig i Acsas tolkning.

polarjenta sa for 13år siden:

Jeg er litt nysgjerrig, så jeg lurer på hvorfor du engasjerer deg i på et foreldreforum når du ikke har barn? Jeg spør ikke for å være ekkel, bare fordi jeg lurer. Fordi jeg vet med meg selv at dersom jeg ikke hadde planer om å få barn så hadde jeg ikke vært på et foreldreforum.

rine sa for 13år siden:

Det er da nok av ting man kan diskutere på FP her selv om man ikke har barn? Jeg har ingen oversikt, men jeg tror nok jeg deltar mer i andre tråder enn i tøybleie- og bursdagskake-trådene, selv om jeg har barn.

polarjenta sa for 13år siden:

Joda, men jeg tror bare ikke jeg hadde kommet på å oppsøke et forum som heter foreldreportalen uten at jeg hadde barn/planer om barn. Når man først er her så er det jo masse man kan diskutere selvsagt.
Jeg var bare nysgjerrig, rett og slett.

rine sa for 13år siden:

Jeg havnet her pga en matoppskrift, tror jeg. :gruble: Jeg var ikke på utkikk etter et foreldreforum i det hele tatt, så vidt jeg husker.

polarjenta sa for 13år siden:

Jeg googler ikke, så det kan jo selvsagt ha noe å si.

Bluen sa for 13år siden:

Jeg oppdaget nå at jeg har blingset på nick og avatar i går kveld, og at jeg har valgt et særdeles dårlig eksempel. :sorry: Jeg ser litt annerledes på det aktuelle innlegget når det har gått opp for meg hvem som faktisk skrev det.

Pebbles sa for 13år siden:

Det som er greia med klisjéer, er at de ofte har en solid rot i virkeligheten. Så kanskje man kunne sagt det på en annen måte for å riste vekk klisjépreget, men det betyr ikke at det ikke kan være stor sannhet i uttalelsen.

Det finnes mennesker som får livskvaliteten ødelagt for resten av livet pga av fæle hendelser og det finnes mennesker som opplever at man utvikler seg på et langt mer tilfredsstillende vis etter at det har stormet som pokker. Når man kjenner på kroppen hva man virkelig ikke vil ha i eget liv, springer det ut en erkjennelse av hva man virkelig, virkelig vil. Mange mennesker vil ha opplevd at man kan ristes ut av veldig uheldige spor når man befinner seg langt nede i dypet av egen sjel. Det er fælt, det er skummelt og det er smertefullt (og når man er der, vil man jo bare grisebanke folk som kvekker om at man skal se det positive i alt) - men når man spyttes ut på den andre siden med et annet blikk på eget liv og virkeligheten, kan man oppleve en menneskelig utvikling og endring i verdisyn og holdning til livet som kan bringe en hverdagslykke man aldri før har kjent. Har jeg hørt.

Og jeg tror egentlig at det er vel så ofte mennesker som ikke har opplevd de tøffeste takene som fnyser av folk som forteller at de har et positivt fokus.

Jeg tror at noen av de småsure damene på jobben synes at jeg er en naiv lettvekter fordi jeg alltid er blid på jobb, alltid ser noe positivt i alle elever og alltid klarer (noen ganger etter mye strev :knegg: ) å finne noe interessant under et foredrag. Noen ganger blir jeg både sliten og lei av det - men som regel er jeg bare skikkelig glad for at jeg har oppdaget at det kun er jeg som styrer egen livskvalitet og det er så befriende og feiende flott at jeg stort sett driter i misblligende sideblikk fra Sure Damer.

rine sa for 13år siden:

Jeg sa det med klisjèer fordi det var slik jeg forstå utsagnet til (var det FOF?) Og så vet jeg ikke helt om jeg er med på teorien din om at de som ikke har opplevd tøffe ting (og hva er en tøff ting- det varierer jo veldig fra menneske til menneske hva som oppfattes som tøft) er de mest negative. Jeg kjenner til alle fire variantene av mennesker, så jeg tror det er litt hipp som happ.
Jeg er også alltid glad på jobb, de bitre og sarkastiske kommentarene (som med jevne mellomrom presser seg opp til overflaten :humre: ) sparer jeg til FP og venner som har likt syn som meg på saker og ting. Jeg blir småsprø av Polyanna-typer hvis jeg må tilbringe altfor lang tid sammen med dem, men jeg setter absolutt pris på kolleger som ser det positive med jobben.

Pebbles sa for 13år siden:

Det var jo ikke det jeg sa? Jeg sa at det like gjerne kan være folk som ikke har kjent de hardeste stormene som blir grinete på at andre hevder at stor motgang kan føre til stor lykke i den andre enden.

Nei, hva som er tøffe tak finner man vel ikke noe godt objektivt mål på - men poeget mitt er vel helst at man godt kan ta både folk som ikke ser noe positivt i det negative og folk som har opplevd noe positivt som følge av det negative på alvor.

rine sa for 13år siden:

Ok, da misforsto jeg deg. Jeg pleier å ta begge parter på alvor, tror jeg, selv om jeg sliter litt med å ta kronisk negative folk (der jeg ikke mener at de har grunn til å være så negative) på alvor.

Pebbles sa for 13år siden:

...også må jeg legge til at jeg også blir småsprø av Polyannatyper (Ikke VÅR Polyanna, dah) - og jeg er ikke sånn selv heller. Gud forby. Jeg sier ifra når jeg ser noe kritikkverdig og jeg har da et nyansert syn på tilværelsen. Jeg kan bli sint på jobben også, når påkrevd. Jeg tenker på grunnholdningen.

Noen har jo en bitende sarkasme eller jevn misfornøydhet som grunnholdning, og det er jo ikke så rent lite enerverende det heller. :humre:

007 sa for 13år siden:

Pollyanna fra bøkene har 2 l-er.

rine sa for 13år siden:

Nei, for all del. Og det er vel heller ikke det som er grunnholdningen min, håper jeg da. :skremt:

Bluen sa for 13år siden:

Vel så ofte, sa du:

I denne sammenhengen er jeg ikke så sikker på at det treffer spikeren på hodet.

rine sa for 13år siden:

Altså, jeg snakket om Polyanna på FP. :snurt: :liker ikke å bli rettet på:

:knegg:

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jøss, er jeg en spyekkel klisjemaker? Takk for den. :tusler ut igjen:

Pebbles sa for 13år siden:

Nei! Men det mente jeg da ikke! Jeg er dessuten fan av bitende sarkasme på de riktige stedene.

Bluen - du pirker. Om det er "vel så ofte" som er problemet, kan den uten store protester fra meg redigeres bort. Da kan det jeg sier oppsummeres i: Noen har opplevd stoe problemer og sliter resten av livet. Andre har opplevd store problemer som det har kommet noe godt ut av. Noen av som fnyser av andres negativitet, tilhører førstnevnte kategori og andre som fnyser, er like gjerne folk som egentlig ikke har kjent det storme skikkelig. (Og nå ble det vel så rundt i kantene at jeg nesten triller ut av diskusjonen :humre: )

Om jeg treffer spikeren på hodet i forholdt til ditt blikk på tilværelsen, er jo ikke sikkert - men vi er vel sikkert både veldig forskjellige (som folk flest) har ulike erfaringer og lever i ulike miljøer? Min erfaring er at de mest positive menneskene jeg kjenner har historier å fortelle om veldig tøffe tak - og jeg hadde bare lyst til å poengtere at Blide Folk ikke nødvendigvis er AirHeads.

rine sa for 13år siden:

Jeg prøvde å forklare hva jeg trodde du mente, og "ville ikke forandret på en ting" er jo en klisjè, og sikkert ikke ment helt bokstavlig. Går jeg ut fra`:vetikke:
Og så er jeg vel ikke helt fri fra å uttrykke meg i klisjèer selv heller. Lett for. :nemlig:

Bluen sa for 13år siden:

Mulig det er pirk, men for meg er det stor betydningsforskjell på "like gjerne" og "vel så ofte".

Det var ikke meg selv jeg tenkte på, nei. Og selvfølgelig er ikke alle blide folk lufthoder.

Pebbles sa for 13år siden:

Jada - det er det. Men ikke en kjemeforskjell? "Like gjerne" = 50%, "Vel så ofte"=drøye 50%.

Samma det! Det er vel heller ikke rart om man tenker ulikt om dette, gitt ulike erfaringer.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Nei, jeg mener det helt bokstavelig. Det har vært masse som har vært urimelig tøft. Jeg har vært like langt nede som Albertine er. Jeg har hatt massevis som jeg der og da har opplevd som helt uoverkommelig. Men sett i retrospektiv har dette formet meg til en adskillig romsligere person, og jeg har klart å få en positiv grunnholdning til livet, som gjør at selv de tunge dagene blir fine. Så, nei. Jeg ville ikke byttet ut en eneste dag.

Nenne sa for 13år siden:

Milfrid sa for 13år siden:

Men fof, man kan ha vært langt nede, men det er kanskje ikke de dagene man er langt nede man vil bytte ut. :vetikke:

Jeg kjenner til en del skjebner der jeg virkelig kan forstå at man har dager man vil bytte ut, og jeg synes faktisk at det å si "jeg har vært like langt nede som x og jeg ønsker fremdeles ikke å bytte ut en dag" er en mitt vel hoverende ting å si. All den tid man ikke aner om de dagene en har hatt lar seg sammenlikne med andres dager.

For min del har jeg aldri vært i nærheten av å være så langt nede som jeg vet andre har vært. Og sel om alle dagene mine har vært med på å gjøre meg til den jeg er, så skulle jeg som sagt vært en god del av dem foruten. Faren min hadde ikke trengt å dø da jeg var 15, jeg hadde ikke trengt få bukhinnebetennelse etter operasjonen. Jeg skulle ønske jeg slapp å sove med bleie de vanskelige tenåringsårene. Med mer. Jeg er helt sikker på at jeg hadde blitt et bra menneske også uten de erfaringene også.

Og når jeg tenker på hvilke grusomme opplevelser andre jeg kjenner har gått gjennom, ja da blir det litt klisjeaktig å si at man ikke ville være noen dager foruten, fordi det har gjort det til den en er. Det finnes kanskje noen som har dager som har ødelagt deres mulighet til å være en de trives med.

Altså, jeg er glad for at du ser det slik for deg, fof, men det kan fremdeles bli helt feil for andre. Fordi noen dager vil prege en på måter som aldri kan bli positive uansett hvilken positiv holdning til livet man har.

Pebbles sa for 13år siden:

Ja, men hva er problemet? FOF kan si det hun sier, og andre kan si det andre vil si - hvorfor må FOF få negative tilbakemeldinger på hennes blikk på livet? Hun har da ikke sagt noe sted at alle andre også må mene som henne?

rine sa for 13år siden:

Hun har fått en negativ tilbakemelding, det er alt.