Nuvel, jeg har ikke tenkt å ta stilling til akkurat det, alle har vi vel dager hvor vi er mer eller mindre lykkelig, litt avhengig også av andre faktorer enn barn eller ikke barn.
Men dersom du kunne valgt å gå tilbake i tid, til før du fikk mannen og/eller barna, og valgt annerledes - ville du gjort det da?
Jeg spurte noen venninner av meg i går, og alle svarte av typen "selvfølgelig ikke, kan da ikke velge bort barna osv". Jeg har ikke svart meg selv enda, jeg. Misforstå meg rett, jeg elsker ungene mine høyt. Men om jeg kunne valgt livet mitt på nytt, hadde det ikke da fristet å prøve noe annet enn nattevåk og bleieskift? Eller byttet ut mannen med han der spennende og totalt uansvarlige som man overhodet ikke burde ha noen alvorlige forhåpninger om? :)
Jeg noterte meg forøvrig at ingen av venninnene mine nødvendigvis var svært sjokkert over scenarioet å skulle bytte ut mannen. :knegg:
Det eneste jeg angrer på av viktige valg er at jeg skulle ha tatt noe av utdannelsen min i utlandet. Jeg ville på ingen måte ha valgt bort mannen, men hadde vel ønsket meg et noe roligere forhold enn det vi hadde de første 8 årene. For meg har 30-årene vært de beste i mitt liv, og det tror jeg gjelder for mannen også. (Vi ble sammen når jeg var 17 og han 20)
Nei, jeg er nok av det fåtallet som er mer lykkelig med barn tror jeg. Jeg liker å ha barn, jeg liker å følge dem opp og jeg har lettere for å ha et sosialt liv med barn på slep enn uten. Tror jeg. Jeg ville ikke byttet ut mannen heller, jeg trives veldig godt sammen med han. Men hvis jeg skulle gjort noe annerledes var det å tenke litt mindre trygghet. At mannen valgte den utrygge, spennende jobben istedenfor den trygge, at jeg valgte arbeidssted ut fra hva jeg ville og ikke hva jeg trodde jeg kunne fikse første gang. Og kanskje et lengre utenlandsopphold eller tre. Og det er ikke sikkert jeg hadde valgt samme utdannelse igjen, men mann og barn hadde jeg ikke byttet ut.
Dette blir i grunn håpløst å tenke på, for uten mannen og barna jeg har, ville jo livet og erfaringene vært så annerledes. Men jeg har noen ganger tenkt at det i grunn hadde holdt med ett barn. Men det blir jo helt :gal: å tenke at man ikke skulle hatt en av de nå.
Men i pessimistiske øyeblikk har det slått meg at jeg ikke burde fått barn, for verden kommer til å gå til helvete uansett og da skulle jeg gjerne sett at de menneskene jeg elsket mest slapp å oppleve det. Men uten barna ville jeg vært mindre lykkelig enn jeg er nå.
Om jeg skulle gjort noe annerledes, ville jeg fått barna tidligere i 20-åra.
Jeg ville ikke valgt det annerledes mtp mann og barn nei. Men jeg skulle ønske jeg hadde fått studert utenlands. Men, det er fortsatt ikke for sent, jeg bare gjør som regel ikke ting i "riktig" rekkefølge. :knegg:
Nja, jeg skulle nok ønsket at jeg ventet noen år med å få barn og hadde gjort ferdig utdannelsen først i hvert fall.
Ang. mannen min og den retningen forholdet vårt har tatt og ting som har skjedd, så skulle jeg kanskje ønske at jeg valgte en mann som deler flere av mine verdier. Men jeg lider ingen nød, for all del.
Jeg hadde nok valgt en helt annen utdanning, og ikke gifta meg altfor tidlig med en mann jeg ikke passet sammen med, men jeg ville ikke levd singel eller barnløs, nei,
Jeg ville aldri valgt det bort, men jeg ville nok valgt annerledes. Jeg ville tatt universitetsutdannelsen tidligere (muligens et annet studie og i utlandet), og vært helt etablert med hus og greier før jeg fikk barn. Det er tøft å være fulltidsstuderende tobarnsmor, og å ikke ha kommet inn på boligmarkedet enda.
Jeg ville ikke valgt bort verken mann eller barn. Jeg tror det å være lykkeligere uten barn avhenger av at du ikke ønsker deg barn. Jeg ønsket meg barn, ergo tror jeg et liv uten dem ville vært tomt. Dessuten er vi der at småbarnstiden er over, de er mer selvstendige og lette å ha med på ting og tang. Jeg tror det er lettere å ønske seg er barnløst liv når man er midt i den hektiske og altoppslukende småbarnstiden.
Mht mann så kunne jeg ikke funnet et bedre eksemplar, tror jeg.
Men det jeg skulle ønske var at vi ikke traff hverandre så tidlig som vi gjorde, at jeg hadde litt mer erfaring på flere områder, og at vi ikke gikk rett fra studier til hus, barn og jobb. På den andre siden så kommer vi til å være ganske unge og i en god økonomisk situasjon når barna er store nok til å klare seg selv, og kan gjøre alle de spennende tingene da. Vel, med unntak av det med mer erfaring på mannefronten da. :knegg:
Nei, sånn summa summarum så er jeg fornøyd med der livet har gitt meg.
Men jeg er egentlig litt småskremt over hvor mange av mine venner som synes det er helt ok at mannen er mye borte, "så de kan få fred". Og som synes sex er en litt brysom ting de må ha, mer eller mindre for mannens skyld. Og da snakker vi om par som anser seg som lykkelige.
Tror det eneste jeg ville gjort, var å etablere meg litt seinere enn jeg gjorde - dvs. være litt mer på eventyr før jeg slo meg til ro med mannen min. Jeg hadde glatt giftet meg med han på nytt og fått barna mine, men jeg hadde veldig gjerne skullet unngå et par ting underveis og ja ... Lett å være etterpåklok på den måten, men angre på ekteskapet jeg har hatt (har) og barna mine er et ikke-tema!!
På generelt grunnlag ville jeg neppe ha valgt bort verken mann eller barn. Jeg liker å ha en bedre halvdel, og er veldig glad i barn.
ville aldri valgt bort barna mine... selv om jeg angrer på "valg" av fedre så ville jeg aldri vært foruten ungene...
men angrer på at jeg ikke fikk meg utdanning først.. men tror nesten det er sånn at jeg måtte ha ungene og gå igjennom alt vi har gått igjennom, for å bli såpass voksen nok til å ta utdanning.. jeg tror på sjebnen.
Nei, jeg hadde ikke byttet ut hverken mann eller barn om jeg gikk tilbake i tid og fikk velge om igjen. Jeg er meget tilfreds med både mannen og barna. Sånne undersøkelser som det der blir for enkle syns jeg. Da jeg var student i 20-åra, ingen forpliktelser for andre enn meg selv, ingen inntekt å snakke om, ingen lån, full kontroll over mitt eget liv. I alle fall føltes det sånn da. Det var ei virkelig fin tid som jeg ser tilbake på med stor glede og som jeg unner ungene mine å oppleve også. Om jeg hadde stått over mann og/eller barn så hadde jeg nok forlatt den sorgløse tilværelsen og byttet den ut med jobb og huslån uansett. Jeg kunne virkelig aldri tenke meg å bli gammel alene. For meg hadde det vært nitrist.
Men om jeg hadde blitt spurt i en spørreundersøkelse i dag så hadde jeg svart at jeg var lykkelig, (men at livet er litt travelt innimellom...)
Nei det tror jeg ikke. Jeg tror jeg hadde valgt det samme. Det er ikke så mange ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, men har stått ved en del veivalg som gjør at jeg av og til nå tenker: hva om jeg hadde gjort alternativet. Hvor hadde jeg da vært i dag.
Jeg skal innrømme at jeg tenker mer i de baner om et valg vi står ovenfor akkurat nå. Og det er om vi skal få et barn til eller ikke. Det synes er så utrolig vanskelig. Ser mange fordeler og ulemper med begge deler. Er faktisk litt redd for at jeg kommer til å ønske at jeg valgte annerledes om et par år. Uansett hva vi bestemmer oss for. sukk.
Mannen min har en bagasje jeg mer enn gjerne skulle vært foruten, så jeg ville gjerne valgt bort den ...
Om det ikke er noe alternativ måtte jeg valgt bort mannen - fordi fortida hans gjør oss ulykkelige ...
Barna ville jeg aldri vært foruten, men de har jeg jo fått med mannen med bagasjen ...
En ganske komplisert problemstilling for min del ...
Altså, nå som jeg vet ville jeg selvsagt ikke byttet bort barna, mannen har jeg kvittet meg med allerede. Men jeg hadde vært like lykkelig uten barn, jeg var nesten 35 når jeg fikk førstemann og savnet aldri barn. Og for å si det sånn, hadde jeg et lite øyeblikk trodd at jeg kunne få barn så hadde jeg ikke blitt gravid. Men siden jeg fikk beskjed som 25åring om at jeg måtte ha hjelp om jeg skulle bli gravid, og hadde hatt et til og fra forhold i mange år uten å bli gravid, så var tanken på at jeg skulle kunne få barn helt fremmed for meg, og dermed slurvet vi litt med prevensjon og jeg ble gravid.
Jeg er ekstremt glad i barna mine og gjør virkelig mye for at de skal være trygge og glade og ha en god barndom.
Men jeg synes det koster mye. Det er bare fordi jeg er så glad i dem at jeg gidder alt det her. Jeg hadde et mer tilfredstillende og interessant liv før jeg fikk dem. Ikke at det er noe synd på meg, det går jo over, det er jo sånn noen år mens de er små. Men jeg må si jeg gleder meg til at de blir eldre og litt mer selvgående altså.
Mannen min ville jeg ha beholdt, han steller seg stort sett selv. :knegg:
Jeg er ikke så veldig fornøyd med utdannelsen, og skulle ønske jeg visste bedre og alt det der i min ungdom, men mann og barn er jeg veldig fornøyd med!
Jeg hadde ikke valgt bort mannen, eller barna, men skulle ønske jeg hadde hatt guts nok til å starte på medisinstudiet, det er der interessen ligger...
Hadde jeg valgt på nytt hadde jeg valgt bort mann og barn. Og jeg hadde valgt å ta meg en utdanning som jeg skulle fullført. Deretter ville jeg flyttet hit og dit og jobbet forskjellige steder alt etter som hva jeg tenkte var morsomt der og da. Kanskje hadde jeg ønsket meg barn senere, men egentlig tror jeg ikke det. Ikke hvis jeg hadde en kjæreste som heller ikke ønsket seg barn.
Men når jeg først har dem ville jeg jo ikke vært dem foruten nå.
Jeg hadde forøvrig ikke min lykkeligste periode i 20-årene. Jeg har det mye bedre jo eldre jeg blir. Jeg liker meg selv bedre og jeg er tryggere på hvem jeg er.
Jeg hadde valgt å få barn om igjen. Og ikke noe senere enn jeg gjorde heller. Men jeg er veldig usikker på om det var riktig å etablere meg i Oslo. Jeg lurer litt på om det hadde gitt større livskvalitet å bo nærmere foreldrene og søsknene mine.
Jeg er litt som Kirsebær. Jeg skulle ønske jeg hørte litt på meg selv og hva jeg selv innerst inne ville da jeg var tjue og deromkring, og ikke på hva jeg trodde jeg ville - bare for å være som alle andre. Eller hva det nå var jeg var.
Men i det minste var jeg ærlig med meg selv noen år senere, og overlot barn til mann og seilte min egen sjø i noen år.
Det er vel litt sånn jeg også tenker. Jeg fulførte en utdanning da, men om jeg skulle valgt på nytt så skulle jeg studert noe annet og kanskje tatt meg et år fri fra studier etter videregående.
"Problemet" er jo at om jeg kunne valgt på nytt, så hadde jeg jo ikke visst det jeg vet i dag, og dermed hadde jeg vel endt opp med de samme valgene.
Jeg ville ikke ha valgt bort noe, jeg føler ikke egentlig at jeg har valgt feil, selv om jeg gjerne ville ha unngått å velge en mann som ikke klarte å stå ved min side. Men vakre gode barn hjalp han nå meg med å lage før han stakk, så da er det ikke så farlig med resten :)
Når jeg vet hvor fine de alle er, kan jeg umulig velge å ikke hatt dem.
Men skulle jeg velge på nytt, ville jeg ha holdt igjen på barneproduksjonen og utsatt det noen år.
(ja, jeg skjønner at det ikke ville ha blitt de samme barna, men.. ehm, vanskelig problemstilling)
Om jeg kunne skru tiden tilbake så hadde jeg gjort det ja. Jeg elsker barna mine - men jeg har fått dem med menn jeg har valgt helt feil. Jeg ville skrudd tiden tilbake til før jeg møtte eksmannen min (og hadde jeg ikke valgt ham, så hadde jeg heller ikke møtt eks-samboern). Så ville jeg tatt utdannelsen min mye tidligere (og sikkert møtt kjæresten tidligere også).
Det dumme er jo at man ikke kunne tatt med seg erfaringen man har nå tilbake om man fikk skrudd tiden tilbake.
Jeg ville ikke valgt bort en eneste dag av livet mitt, selv ikke de kjipe. Og jeg ville aldri valgt bort mann eller barn. Det har ikke vært en dans på roser, men det har vært et rikt liv.
Jeg skulle ønske at vi hadde fått barn tidligere, og flere barn. Traff mannen da jeg var midt i 20 årene, og er veldig fornøyd med det. Jeg ser tilbake på mange morsomme år som voksen og uetablert - og 14 år med min kjære. De drøyt tre årene etter at vi fikk barn har vært enda mye mer preget av lykke enn de foregående. Jeg har hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske, og i årene som ufrivillig barnløs var det min store skrekk at jeg ikke skulle oppleve å bli mamma. Tiden etter at vi fikk Ullungen er utvilsomt den lykkeligste i mitt liv, og jeg tenker ofte at det er utrolig at mine forventninger til å få barn - som var høye! - faktisk kunne overgås.
Jeg hadde ikke valgt anderledes. Jeg rakk å gjøre veldig mye spennende før jeg etablerte meg og før jeg fikk barn. Jeg ble forelsket i mannen min ved første blikk, og kan ikke forestille meg et liv uten ham og sønnen vår.
Jeg burde nok valgt litt anderledes med tanke på karriere og utdannelse, men på den andre siden ville jeg da ikke ha opplevd alt det spennende jeg har gjort, og kanskje jeg da hadde følt at jeg burde ha valgt anderledes. Om noen forsto den. :knegg:
Jeg ville ikke valgt på noen annen måte. Men mtp at vi var ufrivillig barnløs en stund ville jeg startet prøvingen tidligere. Selvsagt med det samme utfallet som vi har i dag. :knegg:
Mange dager kan jeg svare et rungende JA på det spørsmålet. Andre dager er jeg kanskje ikke like sikker, men det jeg helt sikkert vet er at det hadde vært fullt mulig å ha et veldig godt liv uten alle kravene og alt ansvaret som følger med et langvarig parforhold og foreldrerollen.
Hadde du spurt for et år siden ville jeg ha svart "selvfølgelig ikke". Akkurat nå må jeg dessverre si ja. Ingen mann, ingen barn. Ingen som trenger meg.
Jeg er lykkeligere nå enn jeg var da jeg var 20. Eller 30. Jeg blir lykkeligere for hvert år som går. Litt synd jeg ikke kan få flere barn, men livmoren min er sliten etter 4 snitt så nå er det slutt. Og så har jeg vært heldig og giftet meg med Drømmemannen, etter å ha kysset akkurat passe mange frosker først.
Jeg ville - med hånden på hjertet, absolutt ikke gjort noe anderledes hvis jeg fikk velge alt en gang til.
Jeg hadde ikke valgt annerledes. Sjokket var riktignok stort da jeg oppdaget at jeg var gravid med Lillemor, og det var på ingen måte gitt at jeg skulle beholde, men for meg er livet mye bedre med barn. Ikke mer morsomt, spennende eller interessant, men det har gitt meg en ro, tilfredshet, trygghet, en base som jeg ikke ville unnvært. På en annen måte enn jeg fikk gjennom mannen min de seks årene vi hadde sammen før vi ble foreldre.
Ideelt sett burde jeg ha ventet noen år og tatt litt mer utdannelse før jeg fikk Lillemor, og det ble unektelig en brå omveltning å innstille seg på foreldrerollen da jeg var 25-26 år, men jeg ville likevel aldri valgt annerledes.
Det at mange er veldig lykkelige i tjueårene betyr ikke at de ville vært like lykkelig med den samme livsstilen i 30-, 40- og 50-årene (om de hadde valgt bort familieliv). Så jeg synes slike sammenligninger blir feil og tar ikke resultatene helt på alvor.
Det at man er oftere sliten, sover mindre, får mindre frihet etc. i en periode i småbarnsperioden, betyr ikke at livet som helhet hadde blitt bedre uten familielivet.
Om noen hadde spurt meg om jeg var lykkeligere pre-barn da barna var 1 og 4 år gamle, så kan det hende jeg hadde svart "ja" om man traff meg på en spesielt traurig dag, men nå som de er 6 og 9 tør jeg påstå at jeg aldri i 20-årene hadde noe i nærheten av en like intens hverdagslykkefølelse som jeg har nå.
Jeg hadde ikke valgt bort mann og barn, aldri i livet, men jeg skulle ønske jeg traff mannen litt tidligere. Men jeg hadde IKKE valgt å ta doktorgrad innenfor mitt fagfelt, for der stanger jeg i motbakke, og vurderer stadig vekk alternative utveier. Muligens hadde jeg heller studert medisin, men jeg hadde nok også der endt opp innenfor forskning. Curiosity killed the cat. :knegg:
Jeg har bodd i utlandet (Europa) i to ulike perioder, men etter at jeg traff mannen, så det var søtt, men med bismak.
Jeg hadde ikke valgt bort verken mann eller barn. Hadde jeg valgt på nytt hadde jeg nok valgt en annen utdannelse, selv om jeg trives godt med det jeg gjør så begrenser det veldig hvor jeg kan bo og å eventuelt skifte jobb etterhvert. Jeg etablerte meg ikke før jeg ble 30 og rakk å både reise, bo i utlandet og generelt leve livet før det. Nå er jeg veldig glad for at jeg har familie og det gir meg mye å ha barn, samtidig så vil jeg ikke si at jeg er mer lykkelig enn i 20-åra for det var jammen en morsom tid som jeg ikke ville vært uten.
Nå har jeg tenkt på det en stund og har kommet frem til at det er mye jeg kunne ønske at jeg hadde gjort anderledes men jeg trives her jeg er. Tror ikke jeg ville ha byttet bort hverken mann eller barn. Utdannelse og jobb derimot...
Men jeg har hatt anledning til å velge på nytt i voksen alder, og jeg valgte mannen jeg deler hverdagene med og det var jeg som valgte å få barn i en alder av nesten 40 år. Akkurat det var nemlig bare mitt valg.
Samtidig vet jeg at Far og jeg kunne levd et godt liv med hverandre uten de to barna vi har sammen.
Jeg ville hatt den samme mannen og de samme barna :knegg: Hadde tatt annen utdannelse og bodd alene 5 år før jeg traff mannen hvis jeg fikk velge på nytt!
Jeg er definitivt mer lykkelig etter at jeg fikk barn. Jeg har sett lyset og skjønner meningen med livet. Jadda, en klisjé, I know, men sånn er mitt liv. Uten barn var jeg karrierekvinne og dertilhørende utbrent etter hvert. :gal: Med barn har jeg prioriteringene i orden oppe i hodet mitt, heldigvis.
Jeg har ingenting jeg tenker at jeg ville gjort annerledes, faktisk.
Jeg hadde valgt det samme om igjen, ja. Men det betyr absolutt ikke at alt går på skinner i livet mitt, ikke i det hele tatt. Jeg hadde valgt likt, men det har vært krevende, i perioder mer krevende enn jeg har kapasitet til.
Mannen min er jeg utrolig heldig som fikk tak i, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten ham, men jeg ser jo at vi hadde mer tid og overskudd til hverandre før vi fikk barn.
Det jeg lurer på er om det kunne vært like greit å ha bare ett barn. Jeg liker jo å ha en flokk altså, og det var helt uaktuelt å ikke få en til etter storebror, men da hadde jeg liksom prøvd fenomenet barn. Og ett barn kunne gitt mer rom til meg selv, jeg føler at det handlingsrommet er helt vekk nå som vi har tre. Samtidig trives jeg veldig godt med å ha stor familie og jeg er glad for å ha fått ulike unger.
Skjønner litt, tror jeg. Jeg elsker mine to over alt, men jeg ser jo at det hadde vært enklere å være meg og prioritere min helse med færre barn eller ingen barn. Likevel hadde jeg aldri valgt det bort.
Jeg hadde nok valgt utrolig mye annerledes den gang, om jeg viste hva jeg vet nå. De første tingene jeg ville gjort annerledes ville nok medført at jeg ikke hadde møtt mannen min, og dermed ikke fått de to barna jeg nå har, men ja...
Hm, interessant Katta. For oss har det aldri vært aktuelt å bare få ett barn. Mannen min er enebarn og har alltid ønsket seg flere barn selv. Jeg føler i hvert fall ikke at det å ha to begrenser oss noe særlig ift. det å ha en. Men jeg ser jo at det kanskje blir mer begrensende om man får flere enn to, jeg vet ikke. Oppi hodet mitt kan vi gjøre (reise osv.) det samme med tre barn som med ett. Gitt at man har økonomi til det, selvfølgelig.
Altså jeg vil jo på ingen som helst måte velge fra meg noen av ungene. Og jeg synes det er veldig ok å ha dem alle tre, og det å ha unger er noe jeg liker godt.
Men hvis jeg nullstiller meg helt og tar med erfaringen med å få barn nr 1, 2 og 3 ser jeg jo at mitt eget handlingsrom blir gradvis mindre. 1 og 2 var ikke så forskjellig egentlig, men da tredjemann kom forsvant overskuddet i heimen på et vis. Delvis fordi det kom et lite barn inn i familien igjen selvfølgelig. Mens jeg og mannen tidligere kunne strekke oss langt på jobb eller ha egne fritidsaktiviteter på jobb, ser vi nå at det butter veldig hvis en av oss skal noe på ettermiddagene. Og alt vi gjør er på et vis mest på barnas premisser, eller i det minste på ett av barnas premisser. En av dem er som regel med på slep. Alt dette fungerer helt greit, men jeg ser jo det at det var enklere med to. Og atter enklere med en. Det blir på et vis valget mellom ulike liv. Så hvis jeg "glemmer" at jeg har fått ungene og skal velge mellom ett eller max 2 tette barn (gir like behov) og muligheten til å satse på jobb eller dyrke egne interresser og flere unger og ha familien så til de grader som hovedaktivitet er jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde valgt. Men når jeg putter de ungene jeg allerede har inn i regnskapet, vinner de jo selvfølgelig med veldig god margin.
Men det er ikke bare økonomien som begrenser når man har flere unger, det er like mye foreldrenes mulighet og evne til å få til ting med barn som er på ulikt nivå med ulike behov.
Det har ikke vært aktuelt for meg heller med færre enn de to jeg har. Men poenget mitt var at det jo har gått ut over meg. Uten at jeg ville ha valgt på ny av den grunn. Jeg har helsemessige utfordringer. Det er til tider mye mas. Mye krangling mellom ungene. Mange krav. Men jeg vil jo ha dem!
Ja, jeg ser den veldig godt, Katta. Akkurat det du skisserer her er det som gjør at jeg ikke klarer å bestemme meg for om vi skal gå for et tredje barn eller ikke. Det er mulig det blir for slitsomt for oss og for begrensende rett og slett.
Hadde jeg visst det jeg vet i dag så ville jeg nok ikke gått med på å få en nr 2, men selvsagt nå som lillebror er her så ville jeg jo ikke vært han foruten.
Jeg var kanskje mer sånn sammenhengende lykkelig, (mer bekymringsløs, kanskje?) i tjueåra, men ville ikke valgt om igjen likevel. Lykkelig på en annen måte nå. :nemlig:
Nei, av de tingene i livet jeg gjerne skulle ha endret er ingenting egentlig noe jeg hadde så veldig stor mulighet til å påvirke.
Jeg traff mannen på et godt tidspunkt i livet, hadde mer enn 7 år alene før vi fikk eldste, og ungene har egentlig kommet på nesten passende tidspunkt i forholdet, om ikke annet.
Hadde jeg kunnet fått de ungene jeg ønsker meg på de tidspunktene jeg helst skulle hatt dem er det ikke sikkert vi hadde vært sammen heller, for vi har nok hatt veldig godt av å gå den kronglete veien sammen.
Akkurat det du beskriver Katta er det som gjør det veldig vanskelig å bestemme seg for om vi skal ha to eller ikke (mannen har en datter fra før som vi også må ta hensyn til ved planlegging av ferie/budsjett osv). En er det lett å skaffe barnevakt til. En er lett å ha alene om den andre skal noe. En er billigere ikke minst (eller to da siden mannen betaler ganske mange tusen i mnd for stesnuppa).
Jeg har alltid ønsket meg barn, og barna er det viktigste i livet mitt. Tidspunktet de kom var også riktig (jeg var 34), bortsett fra at jeg gjerne skulle vært en skikkelig sprek bestemor når den tiden kommer. Jeg skal begynne å trene! :D Så utrolig mye glede og kos - men det er tøft med alle bekymringene som følger med, f.eks rundt fremtiden. Det er den største haken ved å ha barn.
For meg har barn alltid vært et høyt ønske, og er det opp til meg blir det etter hvert flere - enten biologiske eller fosterhjemsbarn.
Når det gjelder min mann har jeg vært et lite halvår uten ham, og da sier det seg vel selv at jeg ikke vil være uten ham, siden vi fant tilbake så raskt.
Men akkurat kl 22 i kveld, da hadde jeg glatt gitt bort 4- og 6åringen.
Nå som de sover er de tilbake i varmen. ;)
Jeg fikk barn da jeg var 25 og ville aldri valgt bort den delen av livet mitt. Men jeg ville kanskje hatt dem litt tidligere og tettere om jeg kunne velge igjen. Også ville jeg utdannet meg til noe helt annet enn nå, for det føles veldig ofte som skivebom å drive med det jeg gjør. Det gir meg veldig lite utvoer en sikker økonomi og noe å fylle dagen med. Likevel må jeg si at jeg alt i alt lever det livet jeg ønsker å leve, og det sier jeg i en tid da jeg stort sett har et kraftig søvnunderskudd og et skrikende behov for egentid som aldri blir tilfredsstillet, så da må det vel være sant.
Jeg ville ikke byttet bort barna mine, elsker dem selvf over alt på denne jord! Men jeg hadde gladelig byttet bort den biologiske faren deres...Han hadde jeg ikke valgt igjen! Og kommer aldri til å gjøre det heller... Og jeg skulle ønske meg 18år tilbake i tid...og valgt annereldes ja. Angående veldig, veldig mye...
Jeg ville ikke byttet ut barn og mann, men jeg ville gjort mye annerledes før jeg fikk barn og også utsatt første barn noen år til. Jeg var nesten 28 år når jeg fikk han. Jeg ville ha tatt utdannelse, innenfor noe helt annet enn det jeg har jobbet med og jeg ville ha reist masse, masse.
Det jeg kunne tenkt meg å ha gjort anderledes går på utdannelse og jobb, ikke mann og barn. Det eneste jeg kunne tenkt meg var at LøveMannen og jeg hadde hatt litt mer tid alene sammen før vi fikk LilleVenn. Hadde aldri trodd jeg skulle bli gravid så fort...
Vanskelig å si, men jeg tror jeg ville ha valgt å ikke ha det så travelt med mann og barn. Jeg kunne hatt godt av noen single og barnløse år som student på universitetet.
Jeg ville ikke byttet bort barna. Ikke mannen heller, egentlig. Men av og til hører jeg Depresjonen snakke, og da lurer jeg på om ikke DE hadde vært litt lykkeligere og fått bedre muligheter i livet uten meg :sparke: jeg føler meg liksom ikke helt verdig å ha fått denne gaven i livet, og selv om jeg jobber og jobber med meg selv for å være det mennesket og den forelderen jeg VIL at ungene mine skal ha ... så føler jeg ... nei, æsj. Fornuften sier kulere ting enn depresjonen. Jeg er god nok.
Interessant tanke, Katta. I det siste har jeg tenkt på det fra den andre siden, nemlig. Det aller meste - egentlig alt - tilsier at vi ikke skal ha flere barn. Det ville krevd endringer i huset, økonomien vår er ikke mer enn grei nok, huset står alltid på hodet, jeg studerer i tillegg til jobb, mannen driver med spesialisering som vil kreve en del framover, mannen har helsemessige utfordringer (smerteproblematikk og noe redusert fysisk kapasitet), vi føler stadig at vi allerede strever for å holde hodet over vannet (i alle fall i perioder), mannen min ønsker ikke flere barn og han er mer eller mindre avhengig av medisiner han må kutte ut i flere måneder før prøving. Kort sagt: Det er helt uaktuelt. Men tidvis dukker likevel tanken på tredjemann/-dame opp. Ikke som et sterkt ønske, egentlig, men mer hypotetisk. Før jeg fikk Knerten slet jeg med dårlig samvittig overfor ham. Jeg lot meg ikke overbevise helt om at jeg kunne bli like glad i ham som jeg var i Lillemor. Så kom han, og det tok veldig kort tid før jeg var hodestups forelsket. Og det er jeg fortsatt, for helt objektivt sett, så er han den beste gutten i hele verden. :hjerter:
Og hvor latterlig det enn er, så dukker av og til tanken om at jeg muligens kunne ha utvidet flokken til tre. Få enda en skjønning å elske like høyt som jeg elsker de to jeg har. Tre. Og så trer deler av fornuften inn og minner meg på alle praktiske utfordringer, søvnmangel, vanskene med å finne barnepass til tre etc., mens deler trumfer alle disse argumentene med at jeg uansett vil synes det er verdt det.
Men fortsatt, det er altså uaktuelt. Og jeg lever fint med det.
Det er jo ikke sånn at det å måtte strekke seg, ha ansvar og ekstra oppgaver er det samme som fravær av lykke. Av og til er jeg så sliten at jeg har lyst til å gråte når jeg kommer hjem fra jobb og hele ettermiddagen er fyllt av arbeidsoppgaver hjemme. Det betyr ikke at jeg ville vært lykkeligere i en mindre utfordrende jobb og et hjem med bare meg i. Tvert i mot.
Jeg vil ha et yrke som krever noe av meg - og som gir mangfoldig igjen. På samme vis er det med mann og barn - et liv hvor jeg kunne mesket meg i kun egne behov høres aldri forlokkende ut. Jeg vil leve livet mitt i en familie med en livspartner og barn som byr på utfordringer, vekst og glede. Det er veldig, veldig meningsfyllt.
Vi hadde en høyst reell vurdering på OM vi skulle ha barn, og i mørkere stunder har vi også fundert på om vi egentlig egner oss så godt som foreldre. Så går det seg til igjen. :)
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde vært lykkeligere som barnløs. Faktisk så mistenker jeg at jeg hadde vært ganske utålelig, egoistisk og snobbete.
I etterpåklokskapens lys skulle jeg vært eldre før jeg fikk barn, uten at det betyr at jeg vil bytte bort junior.
Mora hans, derimot, skulle jeg gjerne byttet bort!
Fruen ville jeg ikke ha byttet ut :)
Jeg ville verken ha byttet ut mann eller barn. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk barn forholdsvis tidlig. Hvis det er noe jeg ville ha gjort annerledes så var det vel heller at jeg skulle ha brukt tida før jeg møtte mannen litt mer effektivt. :humre:
Jeg har mange ganger tenkt på om hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, om jeg hadde valgt å gjøre det lettere for meg selv. Om jeg hadde valgt å fortsette å være sammen med exen (mann). Tre-fire barn, hus og stasjonsvogn på 1-2-3, før jeg var 25 år eller noe. Det hadde vært mye, mye lettere for meg, på mange, mange plan.
Men nei.
Jeg hadde ikke byttet. Jeg hadde ikke valgt annerledes.
Jeg har den perfekte familien, som jeg elsker over alt på jord. Ting som jeg gjerne SKULLE gjort noe med, er uansett ikke i min makt, men kunne jeg bestemme, så hadde jeg bestemt at vi ikke hadde brukt så langt tid på å prøve på Storebror. De 4 årene var ikke kule.
Jeg er mye, mye mer lykkelig nå med barn, enn jeg var før barn.
Nei det ville jeg så absoultt ikke. De er livet mitt, det er de jeg lever for og jeg føler meg så mye mer hel med denne gjengen rundt meg. De leger sår fra barndomen med alt kjærligheten de gir meg og all den omsorg jeg får gi til de.
Nå har jeg ingen mann, så jeg ville aldri valgt bort barna.Jeg ville ei valgt bort mannen den gangen vi ble sammen, for alt i verden. Og det sier jeg selv om vi nå er skilt ;)
Skulle jeg valgt annerledes? Vet ikke. Jeg hadde muligheten til å studere på et studie med høye inntakskrav, men helt i andre siden av landet (på langs). Valgte bort det på grunn av mannen, egentlig. Angrer jeg? Nei, egentlig ikke, for jeg tror egentlig ikke det hadde vært riktig yrke for meg, jeg har prøvd det i etterkant..
Jeg har gjort en del valg jeg angrer på, men ungene og mannen er ikke av dem. (Jeg har ikke alltid vært av samme oppfatning, når sant skal sies ;) ).
Men hvis noen spør meg om jeg synes det var verdt det å miste såpass mye frihet for min egen del for å få plutten som akkurat sitter ved siden av meg, maser om eple, vil ha meg til å synge fra sing-sangkortene sine og fruster over dårlig nettverksdekning på youtube på mobilen min, så er det helt klart det. Gleden ved å få en til noen år etter de to første er enorm, det å få et barn etter man har lært alle babygreiene og kan slappe av og kose seg er fantastisk. Men ja, det koster endel også, og jeg savner virkelig et par av de tingene jeg har satt på vent for hans del.
Jeg tester dette annenhver uke. Ikke 100 % så klart, siden jeg aldri kan nullstille meg helt fra det faktum at jeg har to barn, men annenhver uke trenger jeg ikke tenke på skole og bhg, matpakker og så videre og så videre og så videre. Det er fritt, men monotont og tomt. Barna er til tider slitsomme å ha med å gjøre, men det er ALLTID verdt det.
Selvfølgelig hadde jeg helt sikkert levd et lykkelig liv om jeg ikke hadde fått barn, men jeg tror som Candy at jeg ikke hadde vært et særlig sjarmerende menneske.
Det hadde selvfølgelig ikke gjort noe om jeg hadde fått barna med en annen mann, men samtidig, jeg er den jeg er og barna er seg selv pga. hvordan livet har vært. Jeg har vært mor siden jeg var 20 og ble bråvoksen på kjøpet. Det hender jeg er litt melankolsk over tanken på at jeg aldri har vært "helt fri", altså fullstendig uten forpliktelser, men det er en forbigående følelse.
Kjæresten min har jeg virkelig ikke noe ønske om å bytte bort. :hjerter:
Esme setter så mye bedre ord på det enn jeg gjør selv. Å velge annerledes med hensyn på barn tidlig i livet ville krevd at jeg visste hva det var å ha barn. Hvor omfattende det er både rent praktisk og følelsesmessig. Det blir altså et umulig spørsmål. Hvis jeg, før jeg hadde barn, hadde visst alt jeg nå vet, hadde valget om å få barn eller å la være vært helt umulig, nettopp fordi man ville ha visst hvor mye det koster av innsats og selvutslettelse, men også hvor mye det gir å elske noen så uforbeholdent. Konklusjon: Spørsmålet lar seg ikke besvare.
Ang. mann så har jeg et flott eksemplar. Han har sine bugs, men de fleste andre har flere, tror jeg.
Det Hyacinth sa.
Jeg "visste" på en måte at jeg valgte rett da jeg som 19-åring vraket Drømmejobben i Sverige til fordel for denne fyren jeg hadde kjent i underkant av en helg, noe inni meg hylte "Bli her! Bli her! Bli her!" til tross for at fornuften dunket meg i hodet og sa "Kaste bort drømmejobben for en mann!? You're raised better than that!".
Jeg ser nå tilbake på 15 fantastiske år sammen med mannen og kjenner innerst inne i sjela at jeg ikke ville gjort noe annerledes om jeg fikk valget en gang til. Jeg elsker alt vi har sammen, våre to herlige barn, jeg elsker historien vår og til og med de tøffe stundene, for de har også vært med på å forme forholdet vårt til det det er i dag. Kanskje kunne jeg blitt hestetrener i Sverige eller skuespiller i Oslo om jeg ikke hadde valgt som jeg gjorde, men det er underordnet for meg nå som jeg vet hva jeg fikk istedet.
Sånn er det mens barna er i tidlig førskolealder. Men det er jo en forsvinnende liten del av livet i sin helhet, og jeg opplever at med to skolebarn i huset, har jeg frihet i bøtter og spann. I dag sov vi lenge, mens barna sto opp og lagde seg frokost og så på TV, nå sitter jeg her og koser meg med lunsj mens barna sparker fotball i nabohagen, om jeg må en tur i butikken, kan de være hjemme alene etc etc.
Jeg hadde ganske heftig klaus i den mest intense småbarnsfasen. Om jeg da skulle sammenligne med livet midt i tjueårene med masse reising, sommerjobb i utlandet, fester, bøttevis med fritid&sånn, så ville jeg jo ikke vært i tvil om hva som var mest festlig. Men livet i helhet med barn eller uten barn er en annen sammenligning. Jeg er helt sikker på at mange mennesker vil ha det bedre uten barn. Vi er ikke kopier av hverandre og det finnes mange som er vanvittig forskjellige fra meg selv. Jeg ville ikke levd et godt liv uten barn. Vi valgte å vente til vi rundet 30 med å få barn. Jeg elsket 20-årene mine. Men mot slutten av det tiåret, var det helt åpenbart at et nytt tiår på samme måten var helt uaktuelt. Vi hadde bestemt oss før vi i det hele tatt begynte å prøve at vi ville adoptere om det ikke gikk. Og om noe hadde stått i veien for en evt. adopsjon, hadde vi valgt å bli forsterfamilie. Barn skulle inn i vårt hjem på en eller annen måte - det var alltid åpenbart.
Jeg leste en artikkel i "Red" (engelsk magasin) om mødre som angret på at de hadde fått barn. Det er jo et tabubelagt tema, men når først noen begynner å snakke om det, så åpner flere seg. Et par damer har også skrevet bok om dette. (Det må jo være en tragidie å lese for barna deres.) Jeg får helt klump i magen av hele problemstillingen. Litt på vegne av mødrene, men veldig mye mer på vegne av barna deres. Jeg skulle ønske at det ikke var så mye press på å få barn - nå er det jo akseptabelt, men jeg vet at frivillig barnløse får mye pes. Det er ikke ønskelig for noen at barn blir satt til verden når de ikke er ønsket.
En av mange grunner til at vi bare har to barn, og ikke skal ha fler, er at jeg setter friheten min veldig høyt. Med to unger føler jeg at jeg i stor grad kan gjøre de tingene jeg ønsker, det samme med mannen. Jeg føler ikke at jeg har ofret fritiden min på noen som helst måte.
Det er jo ikke det denne forskeren snakker om, at noen av de som har mann/barn ville valgt dem bort.
For det første så handler de fleste studiene han helt sikkert refererer til om livstilfredshet, og det handler om i hvilken grad man føler seg tilfreds med livet akkurat nå. Folk som i mindre grad får dekket sine egne behov svarer jo lavere på en slik skala. Så det er ikke rart i det hele tatt at det å få barn gjør at livstilfredsheten synker noe. Derimot er det noe annet som øker, nemlig opplevelsen av mening, å bety noe, osv. Og dette har også en verdi, som ikke kommer frem i disse undersøkelsene.
For det andre så er det ikke sikkert at de som er lykkelige uten mann/barn når de er 20-30, fortsatt er lykkelige uten mann/barn når de er feks 30-40. Jeg tror tiden fra 20-30 er en veldig åpen og spennende tid for mange, en tid der man kan være egoistisk, optimistisk og verden ligger åpen. Man har lite ansvar, og det er i grunnen lite som er endelig og som får store konsekvenser. Man har jo alle muligheter!
Men så begynner man jo å gjøre valg, feks av jobb, mann, barn, og da lukker jo resten av mulighetene seg ned. For noen kan det bli vel trangt i en periode (ref: småbarnstidsklaus), men det går som regel over når ungene blir større (har jeg hørt..hehe). Men, hvis man ikke begynner med disse valgene, og går inn i 30årene og fremdeles ikke har bestemt for verken mann, barn eller utdanning...jeg tror ikke man blir noe lykkelig av det.
Jeg ville ikke byttet dem bort nei.
Men om jeg kunne gå tilbake i tid ville jeg ønsket å møte mannen min tre-fire år senere, og så gifte meg og starte prøving på barnefronten tidligere. Syns jeg har blitt mor vel sent, og skulle ønske jeg hadde tatt mere utdanning.
Dette er jeg veldig enig i. I tyveårene så studerte jeg, flyttet hvert år,bodde i utlandet, festet når det passet meg og gjorde generelt det jeg ville uten å ta hensyn til så mange andre enn meg selv.
Når jeg nærmet meg tretti så var jeg kanskje klar for noe annet. Jeg møtte mannen, fikk jobb, kjøpte leilighet, giftet meg og fikk barn. Jeg er fornøyd med det også. Også er det greit at man savner noen av tingene man satte mest pris på i forrige "epoke". På samme måte kommer jeg nok til å tenke når småbarnsepoken er over. Hver tid har sin sjarm og sine ulemper. Jeg kan av og til føle meg litt "fanget" i livet jeg lever, men med friheten i tyveårene kom også en del av usikkerhet og rastløshet som jeg ikke føler nå. Noen ting gjør meg av og til litt trist. Som at mine to beste venner aldri mer kommer til å bo på samme sted som meg. Vi flyttet rundt i studietiden og bodde av og på i samme by. Nå er vi vel etablerte på hver vår kant.
Jeg prøver også å prioritere tid til meg selv og det jeg også før har satt pris på. Om det er å ta seg en real fest, helgetur med venner, gå på kafe og slarve med venninner eller andre ting. Det er viktig for meg at vi klarer å lage det rommet for hverandre som par og at jeg klarer benytte meg av det. Som i høst skal jeg på venninnetur til London og mannen skal på oktoberfest i Tyskland med jobben.
Ja, jeg ville valgt annerledes. Jeg har verdens beste mann, men om jeg skulle valgt på ny ville jeg ha etablert meg seinere, ikke da jeg var 18. Og jeg ville valgt en mann med en familie jeg kunne trives i, ikke med en familie som er fullstendig forskjellig fra meg. Men om jeg kunne fått samme mannen som jeg har nå noen år seinere og med en annen familie, så jatakk.
Ang barn, så ville jeg ha ventet. Jeg var 22 da jeg fikk eldste og om jeg valgte på ny ville jeg ha gjort ferdig både utdannelse og reist mer før jeg fikk barn. For ja, jeg ville nok ha hatt barn, men burde ikke ha fått flere enn to. Jeg er valdig glad i barna mine, ville aldri byttet bort yngste, men om jeg kunne valgt på ny hadde jeg stoppet med to og fått de tettere i alder.
Jeg ville ikke forandret på noe. Jeg ville jo ikke vært den jeg er i dag om jeg ikke hadde vært igjennom alt jeg har vært igjennom, sammen med alle de menneskene jeg har opplevd det sammen med. Og jeg liker meg selv som jeg er nå. Og aldri i verden om jeg ville vært mannen eller ungene foruten!
Nei jeg hadde ikke valgt bort dem, men valgt en annen utdannelse. Mulig jeg hadde ventet med å etablere meg senere, men samtidig så åpnet det at jeg ble i et forhold opp for at jeg ble tryggere og mer sosial. Så om det hadde vært bedre å vente er også usikkert. Hadde jeg visst alt jeg vet nå, hadde jeg også vært mer vågal og levd litt mer i 20-årene. Når det er sagt har jeg det mye bedre i 30-årene, og det er vel greit det også. At ting stadig blir bedre.
Jeg ville aldri byttet bort datteren min. Jeg er mye lykkeligere med barn enn barnløs. Noe av grunnen er nok at hun var så etterlengtet etter flere år med prøving, og den panikken jeg kjente med tanke på at jeg kanskje aldri skulle få oppleve å føde egne barn.
Det Candy nevner fikk meg til å tenke. Jeg har faktisk blitt et bedre menneske etter jeg selv fikk barn. Jeg føler en uendelig ømhet for andre barn, og det å se barn lide gjør vondt langt inn i margen. Så det har kommet flere veldedige organisasjoner til gode. :humre: Jeg var helt klart mer egoistisk før jeg fikk barn.
Men som Esme så kjenner jeg at hadde jeg ikke elsket datteren min så høyt, så hadde jeg nok ikke giddet alt strevet det er med barn. For det er mye jeg gjerne skulle vært foruten, eksempelvis barnebursdager, sosiale sammenkomster i barnehagen osv. Sånn er jeg ekstremt dårlig på, og ikke minst for lat og uinteressert i.
Faren til datteren min hadde jeg med glede byttet bort, noe jeg endelig har gjort. 20-årene mine har delvis blitt ødelagt pga ham. Jeg er mye lykkeligere nå som jeg er i 30-årene. Jeg er fri til å være meg selv fullt ut uten noen som skal kontrollere og bestemme hvordan jeg skal være. En fantastisk følelse!
Når det gjelder utdanning hadde jeg valgt helt annerledes. Jeg hadde fullført psykoklogien(har mellomfag). Istedet ble jeg sykepleier. Ikke et yrke for meg i det hele tatt.
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
