Jeg kom over en artikkel på tb, og begynte å tenke litt. Og jeg tror at når det stilner mer rundt offer og etterlatte, vil det bli mer av det i mediene.
Jeg tenker på kravene eller forventningene vi har til lederene våre. Hva forventer du av en politisk leder, f.eks. AUFs leder Eskil. Han har forklart i flere intervjuer at de hørte skudd, men at de ikke så noe før de løpte ned til kaia, og med seg tok de altså øyas eneste fartøy.
Hva om dette hadde vært kinaputter eller noen som tullet, hvilket det kunne være. Jeg tror den unge ledern hadde blitt slaktet i avisene etterpå, og det er her jeg tenker noen tanker om lederskap. Jeg tenker at den unge lederen gjorde seg opp mange tanker i ettertid på hva han skulle og kunne gjort i den situasjonen, for dette "landgangsfartøyet" kunne blitt godt brukt i og rundt øya. Det tenkte han helt sikkert på der han satt på hotellrommet mens skytingen pågikk.
Skulle et av landets mulig fremtidige ledere vært skrudd sammen på en annen måte? Skulle han automatisk tenkt at det rette er å bli igjen og hjelpe ungene, og at et menneske av en sånn kaliber bedre kvalifiseres til en ordentlig god leder?
Det skrives mye stygt rundt om, mer og mer, og dette er ikke ment å være kritiserende i det hele tatt, jeg prøver, med et kjent eksempel, å få i gang en generell debatt rundt kvaliteter vi ønsker oss av ledere av landet vårt.
Fra gammelt av het det vel at kapteinen skulle være den siste som gikk av borde fra båten, og det tenker jeg at man kan forvente av en dyktig leder, at han eller hun ser til at alle er i sikkerhet før man som øverst ansvarlig lukker.
Jeg tenker at det å stikke av i en slik situasjon er en helt menneskelig reaksjon som man ikke kan klandre ham for. Ingen vet hvordan de selv ville reagert i en tilsvarende situasjon, når angsten og frykten for livet slår inn. Samtidig så tror jeg at det er i en slik situasjon man finner ut hvem som er de skikkelige lederne og at han ibdenne situasjonen har vist at han ikke hadde det som skulle til for å bli en leder. En leder går ned med skipet sitt og sitter ikke i den første livbåten.
Og så vil jeg understreke enda en gang at jeg ikke klandrer dem som dro fra øya, det er en fullstendig normal og forståelig reaksjon å ville redde livet sitt.
Jeg har vært innom noen av de samme tankene, men utløst av det motsatte. Da jeg hørte at det var to fylkeslagsledere blant de som ble skutt, så tenkte jeg automatisk at de har sikkert prøvd å samle andre, få dem i sikkerhet osv.
Det er mange forskjellige "lederegenskaper" for politiske ledere - forumleringsevne, politisk mot, alliansebygging, fraksjoneringsmester, evne til å se medlemmer, taktiske evner osv. . Jeg var aktiv i mange år i en annen politisk ungdomsorganisasjon, og jeg har sittet nå og tenkt på de forskjellige lederne vi hadde, både sentralt og på fylkesnivå. Ingen hadde "full pott" på lederegenskapene, de løste oppgavene på forskjellige måter, og hadde forskjellige styrker og svakheter. For, overraskende nok, var de også mennesker. Unge mennesker, som prøvde å gjøre en god jobb. Og jeg regner med at dette også er tilfellet i AUF.
Jeg ønsker ikke å heve landets ledere høyere enn nødvendig. De er mennesker som utøver et politisk virke. Ideelt sett bør de kunne stå med ryggen rak i en storm, men i det man begynner å analysere samtlige av deres egenskaper på et ganske personlig plan, da er veien skremmende kort til situasjoner vi har sett i andre land, hvor det er vanskelig å gjøre politisk karriere hvis du er skilt, hvis du er homofil, hvis noen kan ta livssituasjonen din og kritisere private forhold og ut fra det trekke at du er et dårligere menneske enn motkandidaten din.
Jeg tror det er ganske farlig å begynne å diskutere "hva hvis den hadde gjort sånn" osv. For det første så fører det til bitterhet blant de etterlatte. For det andre så legger det stein til byrden for de som overlevde Utøyamassakren - jeg regner med at survivor guilt allerede står i psykologjournalene hos en del av dem.
Jeg synes også at det er en vanskelig ting å diskutere, og jeg synes dom sagt at virkelig ingen kan klandres for hvordan de takler en slik ekstrem situasjon. De går overhode ikke an å si at han gjorde noe galt da han (og flere med ham) tok båten og dro.
Men at det ikke viser lederegenskaper synes jeg er fair å si. En leder skal lede. Men man kan være et flott menneske fordi om man ikke har de største lederegenskapene, og det går ikke an å kritisere noen eller klandre dem for at de ikke tar ledelsen i en slik situasjon. I det er vemmelig å forsøke å slå politisk mynt på det.
Jeg har tenkt tanken at det på øya var noen som viste større lederegenskaper enn andre. Jeg har ikke tenkt at alle burde vise de samme ete skape en, bare beundrer dem som hadde mot til å tenke på andre enn seg selv. Jeg er ikke så sikker på om mitt mot hadde vært like stort. Jeg sympatiserer med lederen i AUF.
Jeg har ikke noe behov for å kritisere noen av deltagerne på øya. Enhver der gjorde hva de mente var best for at de selv skulle overleve. Det er menneskelig og normalt.
Men hva man kan forvente og hva man ønsker av en leder, enten den er politisk eller ikke, det synes jeg at det kan være interessant å diskutere.
Greit nok at AUF lederen kanskje ikke var blant de modigste, men Bent Moldevær tør jo ikke innrømme at han hadde lest innlegget - enda Inger Lexow sier han gjorde det ... Hvor modig er han?
Innstinktivt tror jeg at vi alle ønsker oss karismatiske ledere som ikke er av kjøtt og blod, men ekte helter. I realiteten finnes det ikke mennesker som ikke er av kjøtt og blod.
Jeg kunne sikkert ha tenkt at han gjorde et dårlig valg, men velger å ikke tenke det. Alt med både bomben og Utøya er så langt fra vår virkelighet at hvem vet hvordan man hadde reagert selv. Jeg synes ikke at hverken politiet eller noen andre som hjalp til skal behøve å bli analysert for å se om man kan finne noen man kan gi skyld for noe. Det eneste i mitt hode som butter er at vi har for dårlig "helikopteropplegg".
Jeg tror at alle som er berørt av dette på en eller annen måte gjorde det som de trodde var riktig i det øyeblikket.
Vanskelig tema ja. Det er umulig å vite på forhånd hvordan man oppfører seg i en akutt krisesituasjon.
Eskil Pedersen sa i et intervju (enten på tv eller i en avis) at de så tre døde personer ligge på bakken da de løp ned til båten, så det var vel aldri noen tvil om at det som skjedde var "ekte".
Det var mange heltehistorier i ettertid om mennesker som reddet andre, holdt hodet kaldt der andre fikk panikk, og som til og med forsøkte å overmane ABB. Det jeg tenker er at flere av dem som dro tidlig var blandt de eldste på øya, og mange som ble igjen bare var barn. Og at båten var stor nok til å frakte flere til land, og sikker som Tjen dømæ for skuddene, om den lå er stykke fra land.
Men som sagt. All ære til dem som holder hodet kaldt i en slik situasjon, uten å dømme dem som mister det når noe så dramatisk hender. Jeg har stor forståelse for at overlevelsesinstinktet kicker inn når regjeringskvartalet er bombet og en gal mann skyter rundt ørene på en. Det finnes overhode ingenting galt i de valgene EP gjorde. Men jeg vet ikke om han har egenskapene til å bli en fremtidig statsminister. Noe det forøvrig ikke er veldig mange som har.
Det var det jeg tenkte også, MM! Som du sa i ditt første innlegg så er det umulig å vite hvordan man ville reagert i en sånn situasjon, og det er så menneskelig det kan bli å bli redd, flykte, komme seg unna, bli trygg. Men jeg tenker på denne båten og nytten man kunne hatt av den. Hvordan skal og bør en leder forholde seg i en krisesituasjon, hvilket ansvar har han overfor de andre osv. Hva forventer vi.
Nå er det mulig jeg misforstår deg, men mener du at valgene EP gjorde på Utøya gjør han til et dårligere statsministeremne? For jeg vet ikke om en 28 år gammel Jens Stoltenberg (eller noen andre for deg saks skyld) hadde løpt etter den bevæpnede gjerningsmannen for å redde de andre.
Det er en del av hvert fall mitt poeng. Gjør det ham til en dårligere/svakere leder at han satte seg på første livbåt? Burde han tenkt mer som en leder og mindre som et offer i en sånn situasjon?
Men er det ikke litt hardt å dømme ham på grunnlag av dette? Vi aner jo ikke noe om hvordan det var akkurat i disse sekundene da han tok disse avgjørelsene eller hvilke muligheter han har hatt til å lede eventuelle bergingsoperasjoner?
Jeg er imponert over motet blant mange av ungdommene, men tenker også at de aller fleste har gjort det de måtte utifra situasjonen de har vært i. Altså at det ofte er tilfeldigheter som gjør at noen blir helter og noen "bare" berger livet.
Det er mulig jeg er helt på viddene altså. Jeg har faktisk ikke lest alle disse personskildringene som har florert. Det blir liksom litt for nært. Jeg synes forøvrig at Eskil Pedersen har gjort en god jobb i media i etterkant. Han har virket medtatt, men fattet og besluttsom. Jeg synes det er sterkt etter å ha opplevd tragedien der ute på nært hold.
Nei, jeg forventer ikke at politiske ledere skal gå ut i "krigen" uten frykt for eget liv. Politiske ledere er de første som bringes i sikkerhet ved en krisesituasjon. I den store sammenhengen gjør de mer nytte for seg ved å styre, samle og mobilisere fra et trygt sted, enn ute på slagmarken.
Du misforstår meg ikke. Når det er sagt har du helt rett i at vi ikke aner hva noen ville gjort i en slik situasjon. Men vi vet hva de som var på utøya gjorde, og jeg synes rett og slett at ingen av de som dro så tidlig fra øya som det de første gjorde (EP var ikke alene i den båten!), uten å komme tilbake for å hjelpe andre, viste gode lederegenskaper. Vi kan ikke teste alle potensielle kandidater på den måten, men jeg hadde aldri stemt på et parti leder av noen om bord på den første båten.
Det betyr ikke at jeg synes de som dro var dårligere mennesker enn andre, det går ikke an å snakke om "feigt" i en slik situasjon. Herregud, de fleste ville stukket om sjansen lå foran dem!
Men Skremmeren spurte hva vi ville forventet av våre ledere. Og jeg ville forventet at når de var blant de eldste på en øy full av barn og ungdom som de var leder for, ja da ble de igjen og ledet. Som sagt, det var mange helter der ute, ikke alle overlevde.
Men nei, jeg dømmer ingen av dem som reddet seg selv. Det er veldig sannsynlig at jeg hadde vært blant dem som reagerte med å redde meg selv før andre. Det er menneskelig, det er ikke feigt en plass. Men det er ikke en god lederegenskap. Synes jeg.
Jeg er forøvrig ikke AP-velger, men jeg synes Stoltenberg taklet den situasjonen han havnet i veldig bra. Hva han hadde gjort på utøya kan man jo aldri vite. Man må vurderes ut fra de situasjonene man er leder i.
Jeg mener at situasjonen var så absurd og kritisk at han ikke kunne gjort det annerledes. Det er stor forskjell på å være leder i en ungdomsorganisasjon og statsleder. Jens Stoltenberg ble flyttet til et sikkert rom av vakter og rådgivere med en gang bomben smalt og hadde et helt annen apparat rundt seg. Jeg tenker at det har mye å si for hvordan du takler en katastrofe.
Jeg dømmer ham ikke som menneske, jeg vurderer ham som leder. Det går an å være veldig fine, varme, gode mennesker, uten at man er en ledertype. Jeg klandrer ham ikke for å ha dratt. Og synes de er dumt at han blir dratt fram alene. Som sagt, de var flere som dro i den båten.
Man kan IKKE klandre noen av dem for å ha reddet live sitt.
Forventer du at Stoltenberg (eller hvilken som helst annen statsminister) hadde blitt igjen i regjeringskvartalet til hjelpemannskaper var på plass, dersom han var der da det smalt? Han hadde jo blitt evakuert umiddelbart, og jeg mener også det er riktig. I en krisesituasjon trenger vi våre ledere, og de er lite til nytte hvis de er døde.
Jeg synes du tenker litt rart. De som var på Utøya ante virkelig ikke hva som skjedde. De visste ikke om det var en eller flere gjerningsmenn, bomber eller noe som helst. Det er snakk om redde mennesker i en fryktelig uoversiktlig og livsfarlig situasjon. I slike situasjoner tror jeg vi alle sammen først og fremst er mennesker og ikke ledere.
Jeg ønsker at politiske ledere har gode holdninger og verdier, er varme, nærværende og åpne for menneskene rundt seg. Jeg forventer at de har så mye oversikt som det på ett gitt tidspunkt er mulig for dem å ha og at de gir riktige opplysninger til folket. At de prøver så godt de kan, kjemper for sakene som er viktig for partiet, er lojale og en masse andre ting. Jeg forventer virkelig ikke at de uten tanke for sitt eget liv går inn i en situasjon de ikke aner noe om for å lede mennesker de ikke vet hvor er.
Jeg er ikke enig. Og jeg synes du dømmer de i båten vel hardt, selv om det er dem som ledere og ikke person.
De som dro med første båten stanset biler for å komme seg til politiet slik at de kunne få varslet dem siden de ikke kom frem på tlf. Derfor dro de ikke tilbake for å hente flere.
Og jeg må si jeg synes det er kleint å diskutere hva en god leder burde ha gjort i en situasjon der de fleste var pisseredde for livet sitt. For alt vi vet lå folk/ledere og kastet opp av redsel og var hysteriske. Er man da en dårlig politisk leder? Fordi man har unnsluppet et av verdens verste mareritt?! Gjelder det samme hvis man deltok i Åstaulykken og ikke løp inn i brennende tog?
At noen tok ledelse på øya er noe annet, de var der de var og hadde ingen båt.
Båten kunne sikkert vært brukt til redding og slikt, men der og da var man antakelig veldig redde. Ikke kan en slik stor båt menøvreres særlig lett heller, i motsetning til småbåter. Men ting skjedde relativt raskt, selv om vi i ettertid kan tenke klart om hva som er lurt og ikke.
For øvrig er jeg også småkritisk til at det har blitt fokus på alle heltehistoriene (men jeg skjlnner at det er det, og de fortjener selvsagt også skryt). Man skal ikke føle seg nedgradert bare fordi man var den som lå stille og tisset på seg av skrekk. Det finnes sikkert nok av de som også har gjort ting de angrer på, dyttet andre til side, løpt fra en venn osv. Helt menneskelige reaksjoner i en slik ekstrem situasjon, som ingen ønsker å finne ut av om man innehar. Og jeg vil tippe det er vanskelig nok å leve med, når tilogmed de som hjalp andre har dårlig samvittighet i etterkant.
Jeg setter overhodet ikke spørsmål ved at noen dro med den båten. Virkelig ikke. Og jeg synes det er leit at noen av dem skal kunne lese en slik diskusjon på nett.
Litt uenig med deg her. På øya var det litt andre forhold, og Secret Service sto ikke akkurat klare for å hale Auf-lederen i sikkerhet. Var det et klokt valg å fjerne båten fra øya og holde den unna?
Jeg syns de spøsmålene som stilles av HI er ganske viktige, om enn muligens litt premature, tatt i betraktning at det fortsatt bare er en drøy måned siden det smalt.
Spørsmålet er ikke om det var greit at de som dro med båten gjorde det. Spørsmålet er om de som var med båten er egnet til å bli vår politiske ledere senere. Og det vil vi muligens på ett eller annet tidspunkt være nødt til å ta stilling til.
Å være en god leder handler jo også om å holde hodet kaldt i mer ekstreme situasjoner, og evne å lede mennesker som flakser rundt uten helt å vite hva de skal gjøre.
Når sist hadde vi behov for politiske ledere som klarer å holde hodet kaldt i slike ekstreme situasjoner? Det er da ikke det vi har politikere til. Det er det vi har politiet til (her kan man saktens begynne med pekefingeren) og ikke minst forsvaret.
Jeg mener at politiet ikke taklet denne situasjonen særlig bra og at vi må lære mye av dette slik at vi kan få et politivesen som er i stand til å beskytte folket bedre mot terror i framtida. Så dersom vi skal rette pekefingeren mot noe som kan forbedres så burde vi rette den dit. Ikke mot maktesløse mennesker som gjorde så godt de kunne der og da.
Vet du, det finnes mange krevende og ekstreme situasjoner som ledere må forholde seg, som ikke nødvendigvis handler om en som skyter på deg. Det kan være en utenrikspolitisk floke som burde ha vært fikset i går, det kan være flomsituasjoner eller andre naturkatastrofer der nettet knekker sammen og man må vite hvem som skal reddes, hvor og når og ikke minst hvem som skal beordres til å gjøre hva, og det kan være mer "hverdagslige" kriser. Det som betegner er god leder er at personen evner å holdes hodet kaldt og vite hvem som skal gjøre hva i den gitte situasjonen, og ikke minst å peke folk i riktig retning.
Det er i de mer ekstreme situasjonene man får se hvem som besitter naturlige lederegenskaper ellers som har trent opp gode lederegenskaper.
Jeg må vel innrømme at jeg har tenkt at han ikke slår meg som noen typisk leder egentlig. Jeg kan ikke sette fingeren på noe spesielt, men hele væremåten hans har noe litt puslete over seg på en måte.
Jeg tenker at å diskutere hva en livredd ung mann i et utenkelig mareritt kunne ha gjort annerledes blir litt drøyt så kort tid etter. De fleste som overlevde vil nok slite med mange tanker og mye dårlig samvittighet som det er. Jeg synes faktisk at det er drøyt å navngi en enkeltperson i en slik debatt som han selv kan søke seg frem til. Vi som ikke var der kan virkelig ikke vite hvordan det var. Om han hadde valgt annerledes så vet vi heller ikke hva som hadde skjedd. Kanskje hadde det eneste som kom ut av det bare vært en person til på lista.
Heldigvis så skjer slike hendelser som dette svært svært sjelden og jeg synes ikke det er noe man skal trenge for å måle hvor egnet en person er til å være statsminister eller ikke. Det er veldig mange som har hatt store suksesser i politikken og som vi regner som gode ledere uten at de har vært i nærheten av en slik situasjon.
Ingen av de krisene du nevner her innebærer umiddelbar fare for eget liv, sikkerhet eller helse.
Jeg tror at noen fikk mulighet til å vise naturlige lederegenskaper og noen ikke og jeg synes det er underlig at noen i fullt alvor kan hevde at det et menneske gjorde når han var i plutselig akutt livsfare skal farge den tilliten man skal ha til ham i framtidige verv. Eskil Pedersen var faktisk ikke alene i denne båten og det står at de tok med alle som var i nærheten og det var kapteinen som styrte. Sånn som jeg skjønner det er det heller ikke snakk om en liten jolle som lett kan manøvreres rundt øya.
Nei, men prinsippet i at lederen skal skjermes blir noe av det samme, om det så er han selv som tar avgjørelsen eller sikkerhetsvaktene hans. Hvorvidt båten kunne blitt brukt i skytteltrafikk (hvis det i det hele tatt var mulig) er et typisk etterpåklokskapsspørsmål, og har vel lite med lederegenskaper å gjøre og heller med redningstaktiske avgjørelser.
Og når vi nå er konkrete med AUF-lederens handlinger i denne krisen, så mener jeg at hvordan han opptrådte umiddelbart etterpå, sier mer om de lederegenskapene hans som er relevante i politisk virksomhet, enn hvordan han reagerte under ekstrem frykt for eget liv. Han var synlig, stødig og tilstedeværende rett etter terroren og den påfølgende tida, selv om ingen kunne klandret han for å ligge i fosterstilling og ikke orke å møte verden.
Jeg snakker ikke om enkeltpersoner. Jeg er enig med HI at man vel på et eller annet tidspunkt vil måtte forholde seg til om man mener det er å vise godt lederskjønn å bli med båten. At alle på øya ønsket å berge eget liv har jeg full forståelse for og jeg klarer ikke se for meg annet enn at jeg hadde vært med den båten selv, hadde jeg vært der, med mindre barna mine befant seg et annet sted på øya.
Det gjør dem ikke til dårlige mennesker at de stakk. Virkelig ikke. Men gjør det dem til gode ledere? Eller skal man kreve mer av fremtidige ledere i slike situasjoner?
Det som er problematisk er å være etterpåklok. Historien viser at minst to av de personene som forsøkte å lede i situasjonen (lederen av Oslo AUF blant annet) endte opp med å bøte med livet.
Det var ikke noen heltegjerning å dra. Jeg hadde nok dratt jeg og. Men å skal jeg ikke påberope meg å greie å tenke på helhet og andre om det står om livet mitt heller. En statsleder bør nok ha den egenskapen, kjenner jeg. Dog trenger ikke feks en kulturminister å være noen helt, så vi kan fint ha EP med oss videre.
Jeg står fast på at jeg mener at det var folk på utøya som viste bedre lederegenskaper enn andre. Jeg mener også at det er stor forskjell på hva landets statsminister og ref Eric skal foreta seg i en slik situasjon og hva lederne på en øy med ungdommer bør foreta seg når en krise oppstår.
Mene jeg ønsker ikke å være med å dra denne diskusjonen videre, kjenner jeg. Jeg føler uendelig med hver og en av dem som var på utøya, og alle reaksjonene og reaksjonene der var riktige for dem som foretok dem. Ingen kan klandres for hvordan de reagerer i en ekstrem krisereaksjon. Virkelig ikke. Vi kan alle ha meninger om hva som burde vært gjort, men kun dem som stod insituasjonen vet hvor jævlig det var.
Jeg synes innlegget det ble linket til i HI var utidig og vemmelig. Vi må vel hylle heltene som gjorde en innsats på utøya - også alle de som dro ut i båt og plukket opp folk, med fare for eget liv. Men hver og en av oss kunne vært blant dem som først og fremst tenkte på å komme seg bort fra helvetet selv, som for de aller fleste nok ville vært det naturlige førstevalget for de aller fleste.
Det er litt ubehagelig å diskutere spørsmålene i HI fordi jeg ikke klarer å si det jeg mener om saken uten å legge sten til burde til mennesker som ikke har gjort noe som helst de bør skamme seg over.
Men emenr dere politiske ledere generelt burde kurses i hva som er lurt å gjøre i enhver tenkelig krisesituasjon med fare for eget og andres liv?
For noen var det lurt å svømme. For andre var dert lurt å gjemme seg. For noen var det lurt å være sammen, for andre var det lurt å spre seg og være alene.
Jeg ser virkelig ikke hva en leder kunne gjort i denne situasjonen, for å bedre den.
Jeg kjenner jeg er enig med Mindy i at det gir en alt for stor bismak å drøfte dette videre. Vi får uansett ikke omgjort det som har skjedd, og den eneste som bør og skal stilles til ansvar er den som utførte handlingene. Ingen, absolutt ingen, andre.
Pelle - jeg mener de ikke skal kurses i evt terrorteknikk. Jeg tenker at det mer er en egenskap man har naturlig om man redder eget liv først og fremst, eller om man prioriterer samfunnet ellers. Begge deler er moralsk helt kosher.
Og kanskje jeg kan gå inn i diskusjonen på et senere tidspunkt, men nå er det alt for nært. Og de som sørger og har det vondt bør få ha dette i fred, uten å måtte forholde seg til hva andre mener burde eller ikke burde vært gjort.
Forøvrg er det en viktig ting - EP var ikke statsminister. Han var leder i auf. Det er et ganske lite vesentlig verv, tross alt. I en krise er det naturlig at han først og fremst er sin person. Om han nå hadde vært konge eller statsminister så kan dethende det ville gjort at han hadde handlet annerledes. Det vet vi jo ikke.
La meg illustrere hva jeg mener med lederegenskaper og det å ta ansvar med et eksempel fra mitt eget liv. Jeg var ni, lillesøsteren min tre og vi var dammen med søskenbarna våre på syv og fire på hytta. I fire var alene nede på bryggen, med redningsvester på (gode, gamle dager, de det skrives om instatusoppdateringene på fjesboka. :snill: ). Lillesøsteren min ramlet i vannet, på dypet. Mitt eldste søskenbarn og jeg fikk panikk og sprang som forskremte høner opp til hytta for å hente hjelp. Da vi kom ned igjen satt søskenbarnet mitt på fire år og holdt lillesøstern min fast i vesten.
Å springe etter hjelp var IKKE feil. Men det hadde nok vært smartere å sende de to yngste opp etter hjelp og selv blitt sittende og sørge for at lillesøsteren min ikke drev til havs, i stedet for å springe fra en fireåring ved vannet.
Jeg er ingen stor leder (men hun som satt og holdt fast søsteren min har hatt flere lederjobber).
Det er ikke noe galt i å ikke være en ledertype, vi trenger folk som skal kunne leses også. ;) men det å være leder handler om å kunne holde hodet kaldt når det koker rundt deg. Og jeg tror ikke det er noe man lærer, men en evne man langt på vei er født med.
Jeg vil at vi fortsatt skal ha fredelige politiske ledere i Norge. Å rømme fra en øy der en fyr går amok med automatvåpen er kanskje ikke heroisk, men man overlever. En død leder er ikke mye tess.
I aftenposten for litt siden var det en av lederne i Telemark bataljon som hadde en artikkel om hendelsen på Utøya, og spesielt om politiets innsats. Han skrev at for vanlige mennesker så er det rent instinkt å flykte fra skudd, og det strider mot det meste i kroppen vår å gå mot skuddlinjen. Han forklarte noe om den opptreningen som skal ligge i bunn for å klare å trosse de instinktene vi som mennesker har, og gå inn i skuddlinjen. Dette handlet egentlig om politiet og de første politimennene som kom til stedet, hvordan det var veldig forståelig at de ikke hev seg i første og beste båt ut til Utøya. Jeg tenker at det samme gjelder jo de som var på Utøya som prøvde å komme seg derfra fortest mulig.
Selvfølgelig er det noe helt annet. Og jeg forsøkte med vilje å få fokuset over på noe helt annet. Jeg synes spørsmålene i HI er interessante, men synes det er fryktelig ubehagelig å diskutere det med fokus på Utøya-tragedien.
Vi er født og oppvokst i et land der vi aldri har trengt å forholde oss til faren for å bli massakrert og der de færreste har opplevd dødsangst. Jeg syns ikke man kan forvente noe som helst av noen som helst av dem som var på Utøya. Ingen der hadde noen oppskrift på riktig reaksjon i den helt uvirkelige og absurde situasjonen de var i. Hvilke ungdomsledere i Norge har noensinne hatt plikt til å bøte med livet for å redde andre i sin lederfunksjon? Jeg tror at AUF-lederen og mange av de andre lederne og deltakerne sliter voldsomt med disse tankene i etterkant, og det mener jeg at de ikke skal trenge. Ingen kunne gjort noe for å stoppe massedrapet og den eneste ansvarlige er den som utførte drapene.
Og en helt annen ting som ikke har med denne diskusjonen å gjøre direkte. Hvis de hadde samlet fergen full av folk - hvilken garanti hadde de for at ikke drapsmannen nådde dem før avgang og skjøt hele gruppen? Han ønsket jo nettopp at folk skulle samle seg så han kunne få skutt mange på en gang.
Det går vel nesten ikke an å diskutere dette foruten om Utøya. Det er ikke ofte vi får testet ut om politiske ledere har disse naturlige medfødte lederegenskapene som du sikter til.
Jeg leste artikkelen til FrP-dama da den først sto i TB og syntes kommentaren om Pedersen var ufin og langt under beltestedet.
Hvis det å gå i mot en desperado med gevær skal være lakmustesten på politiske lederegenskaper, tror jeg ikke vi får mange ledere her i landet.
Jeg klarer visst ikke helt å gi slipp på diskusjonen... :sparke: Nå har jeg lest artikkelen HI lenker til, og jeg reager på den fordi jeg oppfatter den som etforsøk på å slå politisk mynt på en utrolig vanskelig situasjon ved å gå inn og kritisere et menneske som har opplevd noe så grusomt som det han (de) har gjort.
Jeg tror det som gjør at jeg ikke umiddelbart klarer å se at dette er en handling som er en leder verdig (selv om den ikke kan kritiseres på et menneskelg plan, på noen som helst måte, det vil jeg bare understreke) er at dette handler om ungdommer, i noen tilfeller så unge at de i realiteten fortsatt må karakteriseres bare som barn. Og de som reiste var blandt de eldste, de voksne, lederne.
Selvfølgelig så ligger det instinktivt i veldig mange å løpe når de er truet. Men det ligger faktisk ikke i alle, og det sies at det er vel så mange som mister livet i naturkatastrofer fordi de løper til for å hjelpe andre.
Jeg syns ingen av de som var i båten skal eller bør kritiseres. Det er ingen av de som var på øya som skal eller bør kritiseres. Men på et eller annet tidspunkt så må man være villig til å vurdere personen som helhet hvis denne velger i stille til valg. Og da må man basere vurderingen på de fakta man har om dette mennesket og vurdere om man mener at personen har vist seg å ha de egenskapene man ønsker at en leder skal ha.
Jeg vet ikke hva jeg mener. Jeg tror det kommer til å ta lang tid å bestemme meg for hva jeg mener. Men man må tørre å snakke om det, for å kunne danne seg en mening.
Men hva i all verden skulle de gjort om de ble? Bli skutt slik som noen av de første voksne som stilte spørsmål? Hva slags hjelp eller moral eller lederskap er det?
Vet du hva, Pelle, jeg aner virkelig ikke. Jeg syns dette er en utrolig vanskelig debatt fordi det er klin umulig å være etterpåklok. Jeg syns det er feil å kritisere noen av de som har handlet, og det gjelder både politi, redningsmannskap og andre. Men det som er sikkert er at mange av de som kastet seg rundt og turde å dra mot øya (da tenker jeg båtfolket) og mange av de som forsøkte å hjelpe andre (da tenker jeg blandt annet Monica Bøsei, Trond Berntsen og lederen av Oslo AUF, som mistet livet), sannsynligvis har reddet mange andre gjennom sin handlinger.
Man kan ikke kreve av noen at de skal gi sitt liv for andre. Men noen (og jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er en av dem) forventer kanskje noe ekstra av en leder i en slik situasjon.
Men så er det det at en leder i krig, ikke nødvendigvis er den optimale leder i fred. Og det kan hende at denne hendelsen er det som skal til for å hente frem den gode fredslederen i disse menneskene. Det vil bare tiden kunne vise.
Som jeg har sagt flere gangrer, jeg synes det som stod linke til i HI, altså det denne FRP-damen hadde skrevet var veldig respektløst og ufint og det som verre var. Jeg synes ikke man skal stille spørsmål til hva som var alternativet til å dra med båten. Det er ikke der jeg er i det hele tatt.
Men som Gaia (klarer jeg tydeligvis heller ikke å forlate diskusjonen...) er vel det jeg reagerer på nettopp det at det var barn og ungdom som var igjen på øya, og flere voksne som dro i den første båten. På den andre siden hadde vel han ene som dor nettopp sett kona bli henrettet av en gal man med gevær, om jeg ikke husker feil? Det går overhode ikke an å klandre dem som dro på et personlig plan. La det være helt klart at jeg ikke på noen som helst måte mener at det var galt å dra fra øya når man opplevde å være truet på livet.
Jeg synes dette er veldig vanskelig, og jeg er tydeligvis ikke helt sikker på hva jeg mener, jeg heller. :sukk: Men jeg husker bare at jeg reagerte på de første intervjuene med AUF-lederen og at vi snakket om det her hjemme. Selvfølgelig skal man ikke forvente av noen at de ofrer livet, og sånn sett var sammenlikningen med å gå ned med skipet rimelig søkt (og ja, jeg vet jeg brukte den i mitt første innlegget mitt).
Jeg er temmelig sikker på at jeg hadde gjort det jeg kunne for å komme meg fra øya, jeg også. Det er en veldig menneskelig reaksjon når man er truet på livet.
Ja, det går virkelig ikke an å sammenligne med en kaptein som etter gamle moralske sjømannsregler går ned med skipet altså. Det er enormt stor forskjell på å være i en situasjon der man har kalkulert inn en dødsrisiko som sjøkapteinene var tvunget til den tiden da disse uskrevne reglene stammer fra, og å være på en helt trygg plass uten noengang å ha tenkt en annen tanke enn at en skal leve et langt liv.
Det går ikke an å sammenlignen med krigsledere eller noen andre ledere som faktisk har dødsrisikoen å forholde seg til. AUF-lederne som var på Utøya kan sammenlignes med en speiderleder eller en fotballtrener i et 100% trygt miljø.
Som du også sier det er umulig å være etterpåklok. De som dro med båten tok med seg alle som var i nærheten og berget seg og hverandre. Ingen kan si at det var et dårlig valg eller en leder uverdig. De ytet det de kunne i situasjonen. Lederen for Oslo AUF var et annet sted og under litt andre omstendigheter. Vi vet veldig lite om Hva Eskil ville gjort i hans sko eller hva han ville gjort i Eskils sko. Dermed blir det umulig å sette dette opp som skussmål for fremtidige lederverv.
Kasia, speiderledersammenligningen tenkte jeg nettopp på. Og da tenkte jeg på hva jeg ville ha forventet av mine speiderledere da jeg var speider og hva jet ville forventet av meg selv som speiderleder. Og jeg vet hva jet hadde forventet, hvis jeg hadde sittet med ansvar for 18 ungdommer (som var den største gruppa de yngste speiderlederne hadde ansvar for på leir). Men jeg vet ikke om det er det samme som at jeg hadde handlet som ønsket. Og jeg vet heller ikke om det hadde vært greit å måle mine speiderlederegenskaper opp mot hvordan jeg eventuelt hadde handlet i en ekstremsituasjon.
Eskil Pedersen har gjort en fantastisk jobb etter Utøya, han har stått i front og på den måten gitt mange andre ro. Hvordan vi handler i en panikksituasjon vet vi ikke før vi er der. Jeg leste et intervju med en av Auf-erne som var på Utøya, han hadde alltid trodd at han ville være en helt, en som tok ansvar for andre - i stedet så tisset han i buksa av redsel og klarte ikke å redde flere enn seg selv. Jeg klandrer han ikke, jeg klandrer ikke Eskil Pedersen heller for at han dro med båten. Å si at flere hadde overlevd om han ikke hadde gjort det er meningsløst, og trolig ikke riktig. Det første ABB gjorde da han kom i land var å skyte en politimann - hvordan skulle det spille noen rolle om Eskil ble igjen på øya eller ikke? Hva mener dere at han skulle ha gjort om han ikke dro med båten?
Hvordan skal du kunne vurdere personen (EP, mener du?) opp mot andre som stiller til valg og som ikke har vært gjennom det samme? Hvordan kan du vite hvordan de ville ha reagert i samme situasjon?
Det vet jeg ikke. Og jeg vet heller ikke hvordan jeg kommer til å tenke den dagen jeg eventuelt må ta stilling til det. Noe jeg også ganske klart gir uttrykk for.
Seter jo dessuten en tankevekker at man ikke nødvendigvis er en god politisk toppledere selv om man er en helt, noe Odd Eriksen (tidl. næringsminister) er et eksempel på.
Jeg synes også Eskil har gjort en god jobb i etterkant. Det var sterkt å se han på den første pressekonferansen. Han var tydelig sliten, medtatt og følelsesladd, men beholdt roen, var tydelig og trygg.
Jeg må visst gi ut flere grønne før jeg kan gi til deg igjen, Darth. :sukk:
Jeg kjenner at jeg blir uvel av denne diskusjonen. Spesielt så tett opptil tragedien. Det er umulig å få dette til å bli en generell diskusjon om landets ledere, når man faktisk bruker Eskil Pedersen som eksempel. Jeg synes ikke det gjør det noe bedre å si at man forstår reaksjonen til lederen av AUF, at man sikkert ville gjort det samme selv - men så stille spørsmål med om handlingene hans er en leder verdig. Stiller man det spørsmålet, så kritiserer man ham også etter min opplevelse. Og det synes jeg er upassende per nå, som sårene såpass ferske. Også hos Eskil Pedersen, antar jeg.
Etter Utøya så må jeg si at jeg har tenkt at Eskil Pedersen framstår som et godt lederemne. Etter å ha flyktet for livet og opplevd en så ekstrem katastrofe, har han stått oppreist i tv-program etter tv-program velformulert og med stor ro. Andre har hatt anledning til å skjerme seg. Jeg synes man har nok informasjon til å kunne si at man gjorde det man kunne, ut i fra den gitte situasjonen. Båten sto der en stund, alle som var i nærheten fikk tilbud om å være med. Det var en ferge av en viss størrelse dette her, ikke en speedbåt. Tanken på tøffing rundt øya med denne båten for å samle opp folk, når man vet at det skytes på alt som rører seg (og til og med har erfart at ens nærmeste og kanskje også venner har blitt drept), høres romantiserende naivt ut i mine ører.
Da lurer jeg på hvilke deler av situasjonen du mener politiet ikke taklet bra? Eller mener du at det ikke ble gjort noe godt politiarbeid i forhold til dette?
Jeg syns dette var en fryktelig ubehagelig diskusjon. Dere diskuterer flere navngitte mennesker som har vært gjennom et helvete, og som sikkert har nok med sine egne djevler uten at andre skal uttrykke tanker om hva de burde ha gjort.
Hva man gjør i en situasjon der det står noen og skyter vilt rundt seg, er helt irrelevant i forhold til om man er en god, omsorgsfull og ansvarsbevisst leder i fredstid. Bare tanken på at man kan sitte trygt og godt hjemme i stua og dømme folk på avstand på den måten, gjør meg rasende.
Det er belyst flere kritikkverdige forhold i media. Jeg gidder ikke gå inn på det. Det er vel utnevnt en kommisjon som skal evaluere hendelsene og da kommer det vel fram om det er noe som burde vært annerledes.
Ja, og da synes jeg det er lurt å avvente med bastante oppfatninger og uttalelser om hva og hvem som har gjort feil til det er vurdert på en ordentlig måte. Du skrev at politiet ikke taklet situasjonen bra, mens det viser seg at du ikke vet stort om det i det hele tatt.
Jeg synes ikke diskusjonen er stygg, jeg synes den er interessant, og det er grunnen til at jeg startet den også. Jeg synes at lederegenskapene til en person i en fremtredende rolle kan diskuteres. Jeg kan forstå at han albuet seg forbi tenåringer fordi han er redd, men jeg kan samtidig gjøre meg opp en og to tanker om hans lederegenskaper pga dette.
Jeg tror ikke at noen i denne diskusjonen ser for seg Rambo snikende rundt i skogen eller forventer at han skal slenge seg foran ei ung jente i nød, det er vel ikke det dette handler om, men å stikke fra øya med øyas eneste båt uten å vite noe om situasjonen whatsoever ville som sagt tatt seg dårlig ut hvis det hele viste seg å være en dårlig spøk, og uten alle hensynene mediene måtte ta i etterkant av hendelsen, hadde han nok blitt slaktet av mediene.
Jeg har da fulgt med i avisene som alle andre tenker jeg. Jeg hadde bare ikke lyst å diskutere det akkurat her fordi det ikke hadde så mye med denne diskusjonen å gjøre. Jeg bare påpekte at det etter min oppfatning ville vært mer naturlig å diskutere hva Politiet kunne gjort annerledes før og under terroren framfor maktesløse mennesker i dyp krise.
Så du mener det er bedre at man ikke snakket om ubehagelige ting i det hele tatt?
Ja, det er et poeng at denne tråden kom mens sårene fortsatt er åpne. Men nå et en gang den rosa elefanten blitt plassert midt i rommet. Og da kan vi tie den ihjel, eller så kan vi anerkjenne at den er der og snakke om den på et saklig nivå.
Det å være leder handler faktisk også om å tåle å bli vurdert i etterkant. Og dette har alledere kommet opp som tema. Ikke bare her, men flere andre steder. Det er ingen tvil om at alle som var der ute har det fælt. Veldig fælt. Og det et sikkert mange av de tankene som blir luftet her som går gjennom hodene på de som har vært igjennom dette. Og jeg tror det er mange av de overlenvende som overhodet ikke kjenner seg igjen "heltestempelet" som en del aviser ga gruppen som helhet i den første tiden.
Men det at et tema er ubehagelig er i seg selv ingen grunn til ikke å snakke om det, i alle fall ikke så lenge man forsøker å holde samtalen saklig og på et rolig nivå.
Jeg kjenner selv at jeg syns temaet er både vanskelig og vondt å drøfte. Og en stor del av meg ønsker å trekke meg ut av dette. Men samtidig så har jeg sagt noe, og da får jeg være villig til å stå i det. Selv om det tydeligvis gjør en del av de som leser dette sinte på meg.
Ikke for å kverulere, men du påpekte ikke "bare" at man heller burde diskutere hva politiet kunne gjort annerledes. Du skrev at politiet "ikke taklet denne situasjonen særlig bra" og at man burde "rette pekefingeren dit".
Jeg har heller ikke lyst til å diskutere det (siden jeg ikke har forutsetninger for å gjøre det), men jeg spurte siden det virket som om du visste mer siden du hadde konkludert. At det står mye forskjellig i avisene er ikke grunn til å konkludere med at politiet har gjort en dårlig jobb. Det er viktig å evaluere og se om noe burde gjøres annerledes en annen gang, det er jeg helt enig i, men jeg synes også det er ganske viktig å holde dette på et saklig nivå. Det er mange politifolk som gjorde en fantastisk innsats disse dagene (og som fortsatt holder på), og da blir det ekstra unødvendig å slenge ut grunnløs kritikk, synes jeg.
Takk for prikken. Den fikk meg både til å smile litt, og til å klø meg litt i hodet. Min definisjon av å yppe til bråk er ganske annerledes enn din, tydeligvis. :knegg:
Jeg synes du går ganske langt i å fordømme det han gjorde når du bruker begrepene "albue seg forbi tenåringer" og "stikke fra øya". Det jeg har lest og hørt bli sagt, var at det var svært få rundt båten da han kom dit og avgjørelsen om å dra derfra var neppe hans alene, om han hadde noe å si i den forbindelse i det hele tatt.
"Mot" i en situasjon som omhandler fare for liv og helse er en viktig egenskap for en politisk leder?
Å tørre å løpe mot skytingen, inn i en situasjon ingen av oss som ikke var der kan forestille oss, er et avgjørende karaktertrekk for en politiker?
Er det en situasjon vi ser for oss at våre politikere kommer til å havne i med jevne mellomrom i framtiden?
Hadde det da kanskje vært en idé å bytte ut demokratiet med et makthierarki basert på mot og fysiske egenskaper i strid, noe ala det vi ser blant rovdyr?
Ja, da kan vi kanskje fortsette å kritisere Eskil.
Men det er jo en annen diskusjon. Jeg skjønner at det er vanskelig å holde denne diskusjonen på et generelt nivå når man bruker eksempler som det jeg har gjort, men jeg synes likevel at det ble riktig å gjøre det. Jeg kritiserer ikke EP som person, hva han eller noen andre på øya gjorde for å redde seg selv, men han var voksen, han var leder og han viste oss sine lederegenskaper i en sånn situasjon. Og igjen, dette handler ikke om å spille helt eller alt det vi vet i ettertid, omfanget av grusomhetene. Men hva man gjør/er villig til å gjøre der og da. De som nektet å forlate øya, som ble igjen og hjalp andre handlet også instinktivt, og jeg sier ikke at de er bedre mennesker enn andre, men at de er annerledes skrudd sammen. De innehar andre kvaliteter. De tenker og handler på en annen måte. Får oversikt, tar ledelse, hjelper andre, roer ned redde og forskremte tenåringer osv. Og da er det greit å diskutere, på generelt grunnlag, hvilke kvaliteter ønsker vi i våre ledere. Jeg hadde ikke kunne gitt min stemme til Stoltenberg hvis jeg ikke hadde tro på personen så vel som politikken han representerer.
Jeg synes ikke dette sier noe som helst om han som leder. Hvis han hadde løpt og banet seg vei til båten mens trengende unger sto i kø for å bli med, så ja. Men det var ikke sånn. Det var en fullstendig uoversiktlig situasjon der ingen visste helt hvor hverandre var og hva slags fare det var snakk om, var det en eller mange for eksempel? Jeg synes det har mer likhet med naturkatastrofe eller brann når man skal bedømme hva som var smart å gjøre fra et lederståsted. Og de som blir store helter fordi de gjør noe veldig dumdristig i en sånn situasjon er ikke nødvendigvis de samme som blir gode ledere. En god leder kan etter min mening heller være han som får tak i hjelp, organiserer skadested et og sørger for at de rette personene er der de skal med rett utstyr enn han som har det i seg at han løper inn i skuddlinjen med fare for seg selv og kanskje andre. Jeg tenker at de her hadde en slik oppgave for øyet, skaffe kvalifisert hjelp. Og det hadde ikke vært direkte smart å stå det med et titalls personer i treg båt og vente på desperadoen heller, de kom seg unna og jeg tenker det var det mest fornuftige å gjøre i det kaoset som var der.
Det er litt av mitt poeng. De visste ingenting om situasjonen, om det var reellt eller ikke, de ante ingenting, så ingenting. Dette har han uttalt selv. Så jeg synes det sier litt om hans lederegenskaper at han stakk på den måten, med båten. Hadde skuddene vært fyrverkeri, og han hadde funnet ut av det på hotellrommet sitt, hadde han sikkert følt seg litt dum, tror du ikke?
Som jeg har skrevet tidligere har AUF-lederen selv sagt i et intervju at han så to døde mennesker på bakken da han løp ned til båten. Så det var ingen tvil om at det var noen som skjøt. De andre i båten har selv sagt at de så ABB skyte de første han møtte på øya.
De løp vel forbi noen som var skutt på veien så vidt jeg vet. Men jo, hvis han hadde rømt fra Kinaputter ville han nok følt seg dum. Jeg syne dog ikke det sier noe om han som leder at fokuset ble på å få de han hadde oversikt over i sikkerhet og hente hjelp. Jeg vil heller ledes av de som tar et skritt tilbake og jobber fra avstand enn de som løper inn og leker helt.
Det er forøvrig en ting jeg liker ved Norge. Lederne våre har til nå fått lov til å være mennesker mer enn helter. Jeg håper det fortsetter sånn, for jeg tror ikke det fører noe godt med seg om ledere skal halshugges for å handle menneskelig.
Jeg skjønner ikke hva du og flere her i tråden mener om at dere ikke kritiserer EP, men at det at han ikke ble igjen på øya burde få konsekvenser for hans senere lederverv? Dette er jo faktisk kritikk av han og dere mener det viser hans lederegenskaper.
Jeg mener dere er uforholdsmessig harde og slemme. Dere aner ingenting om hvordan det var og hvem som bestemte og hva slags muligheter EP hadde for å lede noe som helst. Eller om han kunne ha utgjort noen som helst forskjell der ute. Dere vet heller ikke hva "heltene" ville gjort om de hadde vært i nærheten og hadde muligheten til å komme unna i båten.
Denne diskusjonen er ikke generell og jeg synes den er unødvendig. Den kan ikke gi oss kunnskap eller innsikt i noe som helst og jeg håper virkelig ikke at denne blir toneangivende i media verken nå eller senere.
Jeg får ikke frem poenget mitt, ser jeg. Jeg halshugger ingen, og jeg sier ikke at han må være en helt for å være lederstolen verdig. Jeg snakker om hvordan man handler i en situasjon, og her skiller mennesker seg ut ved at noen flykter, noen tar opp kampen, noen legger planer og noen tar ledelse. Men jeg synes det sier noe om lederegenskapene man har når man synes det er ok å ta båten med plass til mange, mange og føre den langt bort slik at ingen flere kan dra nytte av den.
Jeg trodde poenget med tråden (slik det står i HI) var å ha en generell diskusjon rundt forventninger til politiske ledere. Men såvidt jeg ser bruker du kun EP som eksempel og beskriver flere ganger at "han stikker av". Det er ikke mye generelt. Så nei jeg får ikke helt tak i poenget ditt Skremmern. :vetikke:
Han har forandret på den uttalelsen. På det første intervjuet sier han at han "så ikke noe spesielt", de kom seg ned til båten. Hn sier heller ikke at noen av de han var med hadde sett noe, et par døde mennesker langs veien kvalifiserer vel til "noe spesielt"?
Jeg synes ikke det er så rart at de som hadde mulighet til å dra med båten gjorde det. Å vente på andre, ville vel mest sannsynlig være som å vente på den sikre død, hvis jeg har skjønt det riktig? Ville det tjent til noe (annet enn heltemodig omtale i media) om de ventet på andre og det førte til at 20 ble skutt i stedet for 8? Jeg går ut fra at det ikke var ungdommer i nærheten som ble nektet å komme ombord i båten?
Et annet spørsmål er om de hadde mulighet til å kommunisere på SMS og hente folk på en annen side av øya på et senere tidspunkt, Andre båter nærmet seg jo øya, så hvorfor ikke M/S Torbjørn?
En ting er iallfall helt sikkert. Ingen av oss kan vite på forhånd hvor heltemodige vi er før vi er i en livsfarlig situasjon, og da blir det litt rart å dømme andre, synes jeg.
Vi har i etterkant av 22.7 gått gjennom sikkerhetsrutinene på jobb, i tilfelle- Gud forby- noe lignenede skulle skje hos oss. Jeg har selvsagt ansvar for å holde elevene i klasserommet i en truende situasjon, men jeg har tenkt en del på hva jeg ville gjort om jeg ikke var i klasserommet akkurat da, men fikk valget mellom å løpe ned eller bli på kontoret. Ville jeg ha valgt å utsette meg selv for fare hvis jeg hadde valget mellom å gjøre jobben min, men mest sannsynlig ikke klare å redde 28 personer og meg selv, eller å være feig og hatt god sjanse for å redde meg selv og moren til barna mine? Jeg vet ikke, og håper at jeg iallfall ikke får valget mellom å være helt eller ikke dersom jeg skulle komme i en slik situasjoen.
Jeg syns du er utrolig kynisk her Skremmern. De tre første ble drept like etter at ABB kom av den samme båten som AUF-lederen etterpå forlot øya med. Det er rimelig sannsynlig at han løp forbi dem. Hvis alt ofrene på Utøya sier skal holdes i mot dem, og man skal sitte og samle opp unøyaktigheter og motsigelser da er man rett og slett slem og urimelig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
