vimjer sa for 13år siden:

Dette høres ut som min arbeidsplass!

Enhjørning sa for 13år siden:

Jeg ramlet forresten over dette småmorsomme hjertesukket som jegtenkte passet i denne tråden. :knegg:

annemede sa for 13år siden:

Jeg har lest i denne tråden flere ganger, og inntrykket jeg sitter igjen med er en HI som synes at likestillinga har gått for langt.
Vel, jeg er uenig. Likestillinga har tydeligvis ikke kommet langt nok i ditt hjem, sånn som jeg ser det. Likestilling betyr også at man må fire på noe. Man kan ikke både bruke 8 timer på jobb, 8 timer på å holde huset i orden, 2 timer på trening, 1 time på leksehjelp til ungene, 1 time til fritidsaktiviteter og 8 timer søvn i døgnet. Et eller annet sted må man kutte, døgnet har bare 24 timer.

Jeg er superhappy med sånn jeg har det nå.

vimjer sa for 13år siden:

Hvor fikk vi all tida vi bruker på internettet fra? Vi gjorde noe annet før, gjorde vi ikke?

vimjer sa for 13år siden:

Det gjorde jeg også før internett.
Kjenner meg godt igjen i forhold til å være på karusellen, altså. Jeg vil jo jobbe mye, reise mye, delta i ungenes fritidskativiteter og skoleanliggender etc fordi jeg liker det, men samtidig kjenner jeg tidvis at jeg ønsker meg mer tid å gjøre ingenting. (I tillegg til internett. :D) Av og til dagdrømmer jeg om å bli hjemmeværende husfrue. I tillegg dagdrømmer mannen og jeg om å bevilge oss et lengre opphold i Hellas. Heldigvis har vi veldig lik arbeidfordeling i forhold til husarbeid, oppfølging av ungene og slike ting. Vi jobber begge mye, men tilpasser oss hverandre.

slaraffen sa for 13år siden:

Likestillingen har ikke gått for langt. Den har ikke gått langt nok.
Kan menn føde? Nei.
Så lenge kvinner føder, er det slik at det er de som får eventuelle plager dette medfører. At kvinnen bærer barnet i ni måneder fører også til at hun ofte får en enda nærmere tilknytning til barnet enn mannen. Det fører også til at kvinnen ofte er hjemme mer/lenger med barnet enn mannen.

Tenker menn og kvinner likt? Nei.
Det finnes nøytralt lesestoff/tv underholdning/nettsider, men det finnes også mye som er kjønnsspesifisert. Hvem er det som leser mest interiørblader? Hvem kjøper moteblader? Hva surfer kvinner på nettet etter? Hvem er mest opptatt av lavkarbo og sunt kosthold? I hovedsak kvinner. Hvorfor er det så mye å finne om emnene som gjør at noen av oss av og til får litt mindreverdighetskompleks? Fordi vi etterspør det ved å lese mye om det.
En helt personlig oppfatning er at menn generelt er litt mer Laizess faire enn kvinner, det ordner seg nok. Og når de ikke er det, er det gjerne spesifikke problemer de grunder over, ikke livet generelt.

Er kvinner og menn bygd likt? Nei.
Menn har ofte en sterkere fysisk kropp. Vi er gjerne litt skralere når det kommer til styrke, selv om det ikke viser igjen i dagens hverdag.

Ellers kan det vel nevnes at sykefraværet er veldig høyt hos lærere, selv om det er en veldig lite fysisk krevende jobb med ferier året rundt. Er det svake mennesker som blir lærere, eller er jobben krevende på andre måter en fysisk? Og om man kan dra dette litt lengre, så kan man spørre seg om dagens samfunn kanskje er mer psykisk krevende enn det var i "gode gamle dager"?

Selvfølgelig er det bare å senke kravene, la være å få barn, lese og tenke litt mer maskulint, og ikke bry seg med hva andre tenker om deg. Men det er jommen ikke bare-bare det heller!

Spørsmålet er vel kanskje om vi tror det noengang blir full likestilling, og om det i det hele tatt er ønskelig?

oslo78 sa for 13år siden:

Veldig godt innlegg. Hilsen svak lærer (som står og går hele dagen når jeg er på jobb men som likevel verken blir fysisk eller psykisk sliten av jobben. Familielivet deriomt...med bleieskift, bæring, løfting, amming, vogntrilling, osv - men det er vanskelig å kutte der, altså er det jobben jeg blir sykemeldt fra.)

Teofelia sa for 13år siden:

Det var da et svært generalisernde og tabloidisert innlegg, Slaraffen. Jeg må innrømme at jeg sliter med å se akkurat hva det er du prøver å si her?

Likestillingbetyr ikke at det er et ideal at alle er like, men handler om at enhver skal ha like rettigheter og muligheter. Hvis du mener at menn har begrensede muligheter og rettigheter til å lese interiørblader, så kan du gjerne utdype begrunnelsen for påstanden bedre, synes jeg.

Billa sa for 13år siden:

Jeg kan ikke fri meg fra å lure på hvordan denne problemstillingen hadde blitt diskutert på et forum med primært mannlige (tilsvarende oppegående, pene og intelligente, selvsagt) brukere. "NÅR skal kvinner slutte å bruke fødsel og amming som en brekkstang for å være hjemme og mer sammen med barna, liksom"?

Likestilling kan strengt tatt aldri gå for langt når det gjelder rettigheter og likebehandling i yrkeslivet. Problemet blir når kjønn er viktigere enn egenskaper, DA har likestillingen tippet over.

Hvordan folk velger å organsiere seg hjemme, har ikke noe med likestilling å gjøre. Det har med evner til samarbeid mellom partnerne i et forhold å gjøre. Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv, hvis jeg har så dårlig kommunikasjon med mannen min at jeg ikke evner å forklare at jeg blir sliten av livet vi lever akkurat nå. Kreve endring. Og så er var det jo mitt valg i utgangspunktet, å finne en mann med samarbeidsvilje og evne til å finne andre løsninger når hverdagen sliter en av oss ut. Eller ikke. Jeg tjener mest og har lengst utdannelse. Allikevel tok jeg mesteparten av permisjonene og er den som drifter familien AS. Mannen min reiser en del og er den som driver frem de store prosjektene her hjemme. Kjønnsrollemønsteret skinner gjennom, men vi er i hvertfall enige.

Når slitne damer (med mann - for guds skyld) beskriver hektisk hverdager som de mener likestillingskampen har skylden for, så tenker jeg egentlig at kampen ikke har kommet LANGT NOK. Damer må bli så likestilt at også de kan sette ned foten og naturligvis føle seg hørt når de krever endring på arbeidspress både hjemme og borte. En endring som ikke bare innebærer redusert stilling da får jeg håpe...

Lavender sa for 13år siden:

:highfive:
Helt enig. Jeg sniker meg unna nesten alt sosialt på jobb. Det er tross alt en kort småbarns periode. Og jeg har jobbet i 15 år og vært med på mye. Jobben min er ikke kul eller godt betalt, dvs jeg får bedre betalt i samme stilling andre steder. Men jeg har det praktisk, trygt og godt.

Men ang HI's innlegg. Er det virkelig mulig å ha tre barn, to krevende jobber og ikke hjelp i hjemmet? De tre barns familiene jeg kjenner har Au-Pair eller barns besteforeldre som avlaster. De får huset vasket. Og enda er det vanskelig når begge er på reise eller må være tidlig på jobb.

Jeg vet at vi ikke skal ha Au-Pair, ikke har vi foreldre i nærheten og ikke skal vi ha tre barn. Vi er allerede nær kokepunktet når begge har møte samme morgen.

m^2 sa for 13år siden:

Ja vet du hva, det er faktisk reint skummelt... internett er en tidstyv av dimensjoner!! (og perfekt til prokrastinering)

allium sa for 13år siden:

Det er ikke mitt inntrykk, og hun sier jo i HI:

Nooria sa for 13år siden:

Utrolig bra!

Nei tvert i mot! Jeg lar allium besvare denne:

Vi har noe hjelp hjemme og jeg opplever ikke at det er fysisk arbeid som gjør meg sliten, men heller alle de ballene i luften man skal håndtere. Når jeg leser denne tråden kan jeg nesten få inntrykk av at dette er en opplevelse jeg ikke deler med så mange. Jeg undrer meg imidlertid over at det for meg virker som de aller aller fleste i samme situasjon som meg virker minst like sliten som meg. Dette at kvinner er trippeltarbeidende er ikke ment å være hovedbudskapet i tråden heller. Meningen var å koble mitt innlegget mitt til diskusjonen om uttalelsen til Trude Mostue. Jeg mener at det er i overkant krevende å være kvinne, småbarnsmor, yrkeskvinne, kjæreste, venninne osv, men det er ikke fordi likestillingen har gått for langt. Den har ikke kommet langt nok i samfunnet som helhet (selv om jeg personlig har en mann som utfører sin rolle på en utmerket måte).

annemede sa for 13år siden:

Jeg er jo sliten, men på en god måte, og jeg ville ikke hatt det annerledes.

Nooria sa for 13år siden:

Det høres veldig deilig ut! Sånn vil jeg også ha det. :nikker:

Darth sa for 13år siden:

Seriøst? Jeg kjenner mange familier med både tre og fire barn - og to krevende jobber - og ingen av dem har au pair. Noen få har vaskehjelp, men det er definitivt unntaket mer enn regelen. Har tre unger selv, og to krevende jobber, ingen au pair og ingen vaskehjelp. De vanlige fritidsakvitetene (gitar, dans, allidrett og fotball) fyller ettermiddagene - selv om ungene ikke er opptatt med organiserte fritidsaktiviteter hver ettermiddag så blir vi foreldrene det, for ungene er opptatt på hver sine dager og stort sett må de kjøres til alt de holder på med. Mødrene våre er døde, pappaen min er gammel og bor på en annen kant av landet, svigerfar er også godt voksen og bor deler av året i utlandet. Vi må klare oss selv, og det går forsåvidt fint, men vi er slitne.

Jeg tror det er mer krevende å være foreldre nå enn det var før. Før jobbet man nok hardere fysisk, men det prestasjonspresset og det tidspresset som er i dag tror jeg er et helt nytt eksperiment som vi ikke har sett resultatene av helt enda.

Nera sa for 13år siden:

Personlig tror jeg at jeg er min egen verste fiende når det gjelder press både på jobb og på hjemmefronten. Det er ikke mannen som krever at all mat blir laget fra bunnen av, at jenta er perfekt matchet i tøyet, at det er rent og ryddig overalt til enhver tid, men jeg selv. Han er riktignok ikke den første som ser at tørketrommelen er full, men gjør mye i hjemmet-sikkert mer enn jeg-men det er altså jeg som driver meg selv til vanvidd til tider med krav.

Jeg mistenker at jeg ikke er alene om å tenke sånn.

Floksa sa for 13år siden:

Spørsmålet er jo om det er aksept for at kvinner lar hus og hjem flyte?
Og i så fall hvor den aksepten sitter?

Jeg er (og det er grundig bevisst gjennom mange morsomme internett tester :knegg:) møblert på en maskulin måte i hodet. Jeg har verv som stort sett bekles av menn og elsker dem, og takker nei til bøssebæring og jobben som oppmann i turn foreninga.
Huset mitt flyter innimellom ganske grundig, og det eneste som bekymrer meg ved det er et evt hygiene aspekt. Jeg vil ikke at barna skal bli syke liksom :blånn:

Men jeg vet også at jeg er snakkis i bygda, for å si det sånn, uten at det plager meg det ringeste. Og jeg tror nok det i stor grad er kvinnene som snakker. Og jeg er ikke så sikker på om majoriteten snakker negativt, selv om det helt sikkert foregår det også.
Jeg jobber knallhardt og mye, har født 4 unger på 8 år og har noen morsomme helseissues. Men jeg elsker det jeg gjør og prioriterer knallhardt i det jeg ikke liker å drive med. Derfor funker det. Hadde jeg tvunget meg til å skulle fremstå som velykket er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært statistikk jeg også :nemlig:

Hva jeg vil med dette?
Prøve å si noe om at de aller fleste forventingene og det aller meste av presset ligger i vårt eget hode. Og at det er vårt ansvar å frigjøre oss fra dem. Da kan vi snakke om kvinnefrigjøring.

Cuyahoga sa for 13år siden:

Jeg reagerte på samme måte på det utsagnet. Jeg kjenner da vitterlig mange som får det til å funke helt greit. At det kan være slitsomt til tider, så klart, men jeg synes det er litt farlig å ha det som default at "nei, det går da ikke."

Nera sa for 13år siden:

For å fortsette det jeg skrev om at man gjerne er sin egen verste fiende når det gjelder å stille krav til seg selv. Det er jo ikke slik at kravene oppstår fra intet, så man kan jo fundere over hvor stor grad av reell likestilling vi faktisk har når det er sånn at kvinner (ikke alle, men veldig mange) føler seg bundet av en rekke uutalte krav som får dem til å løpe rundt som piskede skinn for å innfri.

Katta sa for 13år siden:

Vi har også tre unger og to krevende jobber og mange fritidsaktiviteter for barnas del. Det går fint, men huset er ikke egnet for bloggfoto hver kveld.

Lavender sa for 13år siden:

Jøss, jeg trodde tre barn, to jobber med møter mellom kl 8 og 17 pluss litt reising, og ingen ekstra ressurser til å hente og levere barn var nesten umulig, eller ihvertfall svært anstrengende for forholdet. Men igjen, det kommer vel an på samarbeid med partner.

Jeg har selv vurdert det slik, men har også "to tette" og lang sammenhengende småbarns periode. Jeg har aldri sett på meg selv som bedagelig, men vil være sikker på at vi har ressurser til å følge opp barna på skole og fritidsaktiviteter.

Godt å lese at ikke alle har fancy blog fotos fra hjem og matlagings prosjekter.

Mulig vi blir stresset av omgangskrets også, fort gjort å sammenligne seg med de som får til alt. Og motsatt, mulig de som beklager seg over lite hjelp i hjemmet, er de som høres best. Ikke de som sier at tre barn og to 100% stillinger er helt ok.

Lavender sa for 13år siden:

Til sammenligning virker det som om færre menn blir påvirket av krav. Med unntak av Birken mennene i Dagens Næringsliv. De må slite med lederjobb, familie og fysisk form som en toppidrettsutøver. Mulig de var sistnevnte i sine yngre dager, men alikevel.

Nera sa for 13år siden:

Jeg har en voldsom baker/strikker/you name it i min omgangskrets, men vedkommende jobber godt under halv stilling, så jeg tar meg selv i nakken og sier at det ikke er rart jeg ikke har tid til alt som hun har tid til.

Jeg er for øvrig enig i at menn ikke føler seg under press på samme måte selv om det sikkert varierer.

emm sa for 13år siden:

Det er lov å være sliten, jeg tror egentlig mange menn er det også. Vi skal være med på alt hele tiden, kalendere som er booket langt inn i 2012. Litt satt på spissen.

Det skulle ikke forundre meg om også sykefraværet til menn etterhvert gikk opp, for jeg ser da vitterlig mange av dem både på egen trening, barnas aktiviteter og andre ting vi burde-burde. Så for meg handler ikke dette om likestilling, men nå snakker jeg altså kun for meg. Jeg vet jeg legger lista for høyt, mange ganger. Men nå har jeg begynt å lytte til kroppen og sette bremsen på. Jeg har 100 % jobb og pendler hver dag, men det er mulig å få det til. Mannen pendlet også, men vi kom til det at han enkelt kunne få seg en spennende jobb nærmere hjemme, og så ble var den kabalen løst. Vi har begynt å forvente litt mer innsats fra barna (7 og 9 år), for det handler om å gi begge veier i AS familien. Alle må bidra. Alternativt må vi selge huset og kutte kraftig ned på måten vi lever på. Og det er alltid et alternativ, men så lenge vi får det til på denne måten, så velger vi å ha det slik. Men det er alltid et valg, og en samtale som vi har gående for å ta vare på hverandre.

Jeg ser også at mannen er flinkere til å velge litt mer kynisk om det blir for mye. Han blåser i om vi har enkle ikke fullt så sunne middager noen dager på rad, eller kleskurven ser ut som den har eksplodert og tatt med seg soverommene i samme slengen. Da henter han heller krefter, roer ned og ser litt fotball kanskje, og tar i et skippertak når han er mer ovenpå. Jeg på min side lar meg stresse av slike ting, men ser på det som en øvelse og etterfølge hans eksempel. Her tror jeg nøkkelen ligger for endel kvinner.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Vi er ihvertfall blant dem som må velge hva vi skal delta i, kreftene rekker ikke til alt. Dermed bortprioriteres dessverre våre egne venner ofte. Da rekker vi jobb, unger, hus og hjem og trening selv. Nå som jeg er hjemme garnet heldigvis tid til å være litt mer sosial en stund.

Bluen sa for 13år siden:

Veldig godt sagt - kjenner meg igjen. I går kveld, f.eks., var vi begge veldig slitne av travle tider på jobb og bursdagsforberedelser. Klokka 23 tok han konsekvensen av det og gikk og la seg, mens jeg fortsatte å rydde og styre og stresse til halv ett. :gal: Og dette er et mønster som gjentar seg forbausende ofte (i alle fall hele den siste uka, når jeg tenker meg om). Problemet er nettopp det du skriver: Jeg lar meg stresse.

m^2 sa for 13år siden:

Søvn :nemlig: Det ryker her når alt annet skal gå foran, da går det på nattetimene løs for å få ting til å gå rundt.

m^2 sa for 13år siden:

Var det ikke noen her inne som hadde lagt inn link til en svensk blogg... finner den ikke i farta, det var "eksplodert" hus hvertfall. En slags hæppimøffinblogg fra virkeligheten :humre: Hvor er nå den linken...

Pøblis sa for 13år siden:

var-dags-rum.blogspot.com/2011/10/hemma-hos-moa-irl.html

www.facebook.com/media/set/?set=a.10150338896001234.347152.566941233&type=3

Hvordan hyperlinker men her inne, egentlig?

Skremmern sa for 13år siden:

Jeg tror at hovedgrunnen til at mannen din (og min) ikke lar seg stresse med det er fordi de vet at vi gjør det. Mannen kan gå til sengs glad og fornøyd fordi han vet at når morgenen kommer er det som skal gjøres gjort. Sånn er det hvert fall her, vi har innarbeidede rutiner og væremåter og vi vet begge to hva den andre gjør/ikke gjør.

Katta sa for 13år siden:

:hehehe: Den kunne blitt en studie i sarkasme tror jeg. :knegg: I hvertfall mine poster.

Teofelia sa for 13år siden:

Han kunne ikke bry seg mindre om ungenes klær matsjer, og han baker definitivt ikke muffins på søndagene, men jeg tror ikke han står tilbake for meg i slitenhet akkurat, de periodene det stormer som verst.

Jeg synes generaliseringer ofte er en uting, og særlig når de bidrar til å nedvurdere andre folks innsats og behov. Jeg synes det er en kraftig nedvurdering av dyktige og ansvarsbevisste menn å hevde at de jevnt over ikke belaster seg selv i like stor grad som kvinner, bare fordi mange menn legger belastningen på seg selv innenfor andre områder enndet kvinner gjør.

Floksa sa for 13år siden:

Er dette et eksplodert hjem?

Floksa sa for 13år siden:

Kan jeg få ha gjesteopptreden? : plis:

Nooria sa for 13år siden:

Eller kanskje du ikke har erfaring med den typen manneadferd :p. Jeg synes ikke din høres helt ut som de mennene jeg oftest får beskrevet.

rine sa for 13år siden:

Nei, jeg setter iallfall ikke epipen når foreldrene bevisst sender med ungene nøtter selv om de ikke tåler det, altså. Bill.merk: Ett sted må grensa gå.

:knegg:

Vel, vi har to barn, krevende jobber og ingen hjelp i hjemmet. Det at jeg har lenge fri om sommeren (og en uke om høst og vinter) er forsåvidt fint, men bidrar egentlig bare til at ukene imellom er usedvanlig fullstappet. Eller er forskjellen mellom to og tre barn så stor at jeg bare bør holde kjeft? :gruble:

Ellers veldig enig med billa, som jeg ikke får prikket.

Nera sa for 13år siden:

Tja, kjøkken og bad gir meg raskere puls bare ved å se på bildene.

kie sa for 13år siden:

Jeg grubler litt over denne løsningen og hvordan det vil virke i forhold til noen problemstillinger, altså. Det er mulig at jeg går glipp av noe, siden det her i heimen er mannen som fyker rundt og mutrer at det "ser ikke ut her!" mens jeg ser opp fra boka og ikke skjønner noen ting ("det ser da helt greit ut her?").

For eksempel:
Problem: Mannen stiller for lite opp for barna.
Løsning: Kvinnen skal stille mindre opp for barna.

Er det bare meg som tenker at to negativer ikke alltid blir et positiv. I alle fall ikke for barna?

Hva med i arbeidslivet?
Problem: En sykehusavdeling har for dårlige hygienerutiner og gjør generelt sett en slett jobb med pasientene, slik at andre andre avdelinger får økt pågang pga. komplikasjoner.
Løsning: De andre avdelingene på sykehuset må kutte i antall håndvask og slurve litt mer med pasientbehandlingen. For da blir det nemlig likt og likt er viktigst.

Det jeg vil frem til er at det at en part gjør en elendig jobb løses vel ikke nødvendigvis av at den andre gjør en like dårlig jobb? For likhetens skyld, ja. Men kvaliteten på jobben blir vel ikke nødvendigvis alltid god nok?

En annen ting: Man snakker om kontrollbehov og slikt, men samtidig så synes jeg mange av "løsningene" går på at kvinnen nettopp skal kontrollere mannen sin til å gjøre noe annerledes. Er det ikke et poeng at man tross alt ikke kan kontrollere andre enn seg selv? Og er det så ufattelig at det for mange mødre (og fedre) er uaktuelt å la partnerens svikt gå ut over barna? Mister man retten til å si at man blir sliten da? Hvis man ikke lykkes i å enten kontrollere mannen til å endre atferd eller bygge en tidsmaskin så man fikk valgt annerledes?

Løsningen på menn som er for lite på banen må da være å få de mennene mer på banen. Ikke at begge foreldrene skal gå og sette seg på benken sammen så det blir likt?

Darth sa for 13år siden:

Da hadde du fått infarkt om du kom inn dørene her :knegg: .

Polyanna sa for 13år siden:

Jeg har også en mann som ikke setter seg før han stuper så lenge det er flere "åpenbare" oppgaver igjen (han har gudsjelov litt skylapper, så han klarer å stoppe før alle to-dos er gjort, for da hadde han jo holdt på et års tid. :p), og det er virkelig ikke bra for noen. Det er en viktig grunn til at jeg har tvunget gjennom at vi har mye hjelp, faktisk. For han skal alltid bare gjøre litt til, og det klarer vi da, og pytt-pytt, det går vel fint, det tar vi på et par timer. :gal: Og det sliter oss ut begge to.

Teofelia sa for 13år siden:

Teofelia sa for 13år siden:

For min del ser det ut som de fleste som setter opp likestilling som et mål, argumenterer for at dobbeltarbeidende i et parforhold bør ansvarliggjøre den andre parten, slik at begge tar ansvar på hjemmebane.

kie sa for 13år siden:

Menn som setter i gang "en liten sjau" midt i tv-kvelden og mener det er det vi bør gjøre da (for "det ser ikke ut her" :gal: ), er plagsomme. :mumle:

kie sa for 13år siden:

Jeg leser i alle fall noen av svarene kvinner som sier de er utslitt (her og ellers) får som det. Det er mulig jeg leser feil, men det skulle ikke forundre meg om også noen i den situasjonen tolker det slik og dermed også forkaster det som en løsning.

Men da kommer vi jo til den andre biten:

Jeg tror at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Man kan forandre seg selv, men det er vel begrenset hvor mye kontroll man har over andre mennesker? Og nettopp i en setting der man maner til mindre "kontrollbehov" blant kvinner, virker det for meg ganske bakvendt å belage løsningen på hennes evne til å kontrollere et annet menneske. Spesielt når det er underforstått at hun har seg selv å takke dersom hun ikke makter denne biten. Man ansvarliggjør kvinnen for mannens manglende deltakelse, og det blir for meg litt ulogisk.

Den eneste man kan kontrollere er vel seg selv? Hvorfor ikke finne løsninger som de som er i en slik situasjon kan leve med og som ikke avhenger av noe som er utenfor deres kontroll? :vetikke:

Eventuelt anerkjenne at dette ikke er så enkelt som det kan se ut som?

Teofelia sa for 13år siden:

løve70 sa for 13år siden:

Nettopp :nemlig:

Jeg tenker som så at ja, man får kanskje ett barn med en mann som viser seg som en som ikke gidder å bidra noe særlig på hjemmebane. Men om man så velger å få to barn til med samme mann, som ikke viser noen vilje til forbedring, ja da er det kanskje litt sent å klage på at man er utslitt?

Darth sa for 13år siden:

Det er så fint når alle vanskeligheter kan forklares på sånne enkle og greie måter.

Skremmern sa for 13år siden:

:nemlig:

kie sa for 13år siden:

Selvsagt. Men dette har vel aldri vært et unyansert forum der man roper om skilsmisse så fort noen lufter et problem, så jeg regner med at vi tenker litt større på problematikken enn bare å be den enkelte om å skille seg. Det ville i alle fall gitt meg pinlige-flashback.

Den enkelte er ansvarlig for seg selv. Samtidig tenker jeg at når man ser at noenlunde lik problematikk hos veldig mange flere så er det ikke kun et individuelt problem. Og da må man kanskje kunne snakke om både hva den enkelte skal gjøre, men også om hva vi som samfunn kan endre på slik at fremtidige generasjoner ikke bare fortsetter i samme spor.

Min personlige mening er at vi ofte er så opptatt av at kvinner skal være sterke, selvstendige og ta ansvar for eget liv osv. at nesten hele ansvarliggjøringen for en uheldig situasjon rettes mot henne. Det er opp til henne å finne riktig mann. Det er opp til henne å få mannen til å..., det er opp til henne å fikse problemet osv. Jeg er ikke uenig i at kvinner må ta ansvar for eget liv, men jeg tror ensidig fokusering på den biten i den offentlige debatten kan gi et noe misforstått signal til mennene i samfunnet. Jeg savner ansvarliggjøring av mennene.

For å ta det ned på personlig plan igjen. Mannen min er et rotehode, men han er definitivt best på husarbeid, skogsturer med barna, matlaging osv. Da vi ble enige om en arbeidsfordeling der jeg var mye ute (jobb og studier) og han var bakkemannskap, rotet han litt i forhold til klær og utstyr i barnehagen. Kort fortalt: regntøy. Vi tok med regntøy hjem og han glemte å ta det med tilbake, han sjekket ikke godt nok at det var helt og riktig størrelse osv. Altså skjedde det at barnet manglet regntøy, hadde regntøyet til yngre søsken hengende der eller at det skitne regntøyet ikke var tatt med hjem og vasket osv.

Gjett hvem barnehagen tok det opp med? Og fortsatte å insistere på å ta det opp med selv om de ble henvist videre til mannen? Han som de jo tross alt pratet med daglig i garderoben? Istedet ble jeg mer eller mindre presset til å "sørge for at han". Fordi man til syvende og sist så på meg som den egentlige omsorgspersonen for barna.

Dette var ikke noen big deal (regntøyproblemet ble løst rimelig raskt), men det er en del av et mønster. Uansett hvor tilstede og deltakende mannen min er, så er det så godt som alltid jeg som blir kontaktet når det er noe. Ringer BUP eller PPT hit og mannen tar telefonen, ber de alltid om å snakke med meg. Er det noe som ikke funker i forhold til barnet med spesielle behov kan du vedde for at det er jeg som får høre det, uansett om skolen klart og tydelig har sett at dette er mannens ansvarsområde. Eller når et av barna er sykt og må hentes. De vet at jeg ikke har sertifikat (har vært tema på ansvarsgruppemøte), de vet at mannen henter og bringer og jeg er på jobb. Allikevel blir jeg oppringt på jobben med beskjed om at x er syk og må hentes.

Slike ting er kanskje ikke så innmari slitsomt i seg selv, men det å oppleve at man burde vært to steder på en gang, at man er ansvarlig for noe man ikke har kontroll over eller vet går etter planen der og da osv. gir en opplevelse av ekstra press. Og selv om det slett ikke løser alt, så tenker jeg at det er i alle fall noe vi som samfunn kan være litt bevisst på for å komme nærmere dit vi vil være? En bevisstgjøring omkring akkurat dette med ansvarliggjøringen og hvordan man kanskje anerkjenner menn og kvinner forskjellig som omsorgspersoner i det daglige?

Jeg vet i alle fall at det at man insisterer på å forholde seg til kun meg når det gjelder barna og at jeg måtte fjernstyre hjemmesituasjonen fra jobb dersom det var noe, hadde noe å si for at jeg til slutt kapitulerte og overtok mer hjemme. Selv om vi i utgangspunktet var jobbdamen og husfaren.

kie sa for 13år siden:

:nemlig:

Teofelia sa for 13år siden:

Hvis det er kvinnen som har problemet, så er det selvsagt at det er hun som må ta initiativ, og ofte også ansvaret, for å finne en løsning på problemet.

Jeg for min del har aldri hatt et problem med at barnehagen ikke henvender seg til mannen, noe som trolig skyldes at han bruker mer tid der enn jeg gjør, og at han er åpenbart kompetent nok til å kunne snakkes til.

løve70 sa for 13år siden:

Ingen har vel sagt at det er enkelt? Jeg tenker bare at veldig mye er snakk om valg og prioriteringer. Noe kan man forholdsvis enkelt velge seg bort fra, andre ting er vanskeligere. Men akkurat her var det snakk om menn/fedre som ikke bidrar på hjemmebane og dersom mannen hverken er villig til å forandre seg, eller være med på andre løsninger (vaskehjelp, au-pair e.l) som kan avhjelpe, ja da har man dessverre ikke så mange andre valg enn enten å leve med det eller å slutte å finne seg i det.

løve70 sa for 13år siden:

Veldig enig i dette. Jeg har heller ikke opplevd at skolen/barnehagen ikke henvender seg til LøveMannen. Det har nok fordelt seg ganske likt.

Uheldigvis tror jeg nok ofte det er slik at det kvinnen opplever som et problem, ikke er et problem for mannen:( (Og nei, det gjelder selvsagt ikke alle).

kie sa for 13år siden:

Jeg håper ikke dette var ment som et stikk i min retning?

Vi hadde samme situasjon. Det vil si; mannen var der mer enn meg. Om han var "kompetent nok til å kunne snakkes til" hadde de lite grunnlag for å mene noe om all den tid de aldri tok opp noe med ham i utgangspunktet. Hadde de gjort det ville de kanskje blitt positivt overrasket.

kie sa for 13år siden:

Joda. Det er kvinnens del av ansvaret. Men hvor er ansvarliggjøringen av fedrene selv? Er det kun kvinnene de er gift med som skal stå for den? Vi er jo så flinke til å ansvarliggjøre høyt og tydelig hva kvinnene angår, så hvorfor ikke mennene? Hvorfor slipper de så billig unna i slike debatter?

løve70 sa for 13år siden:

Jeg ser at jeg kanskje har uttrykt meg litt feil. Jeg mener selvsagt ikke på noen som helst måte at mennene ikke skal ansvarliggjøres. De skal, i utgangspunktet, selvsagt bidra like mye som kvinnene. Men siden denne diskusjonen, virket til å ha fokus fra et kvinneperspektiv, svarte jeg utifra det. Svaret mitt ville vært det samme om det var en mann som slet med at kona ikke bidro på hjemmebane.

Floksa sa for 13år siden:

Men det er jo et problem du eier helt og holdent selv?
Om du blir sliten når dine egene krav er for høye, så er det dine krav det er noe galt med.

kie sa for 13år siden:

Jepp. Jeg tror du har rett. Det handler om holdninger og bevissthet. Kanskje har jeg også merket det mer siden jeg har barn det også har vært en del med. (Årene før autismediagnosen var ... eh interessante.)

Jeg tror man kan ha litt å hente på en bevisstgjøring blant de foreldre i dag deler ansvaret for barna med. Altså deler i den forstand at de er involvert i forhold til helse, undervisning osv. De har jo også litt å si for definisjonen av kravene og hva som skal til for å være god nok som mor/forelder og dermed også i forhold til hva man strekker seg etter.

Når man da har en situasjon der flere mødre sier at de opplever at de blir forstrukket i livet sitt så må man kanskje se på ting i en litt videre forstand enn kun kvinnens valg. Eller i alle fall ha litt nysgjerrighet i forhold til hvorfor såpass mange i samme livssituasjon forteller det samme og hvordan man kan endre det. Jeg tror i alle fall det ville ha løftet debatten opp fra synsenivå og kanskje gjort den mer konstruktiv, men det er mulig jeg tar feil. :vetikke:

rine sa for 13år siden:

Jeg ser at dette innlegget blir latterliggjort fordi det er for enkelt, og jeg er enig i at "du kan da bare skille deg- løsningen kanskje blir litt lettvint. Likevel må det gå an å undre seg over at kvinner velger å få både to og tre barn med en mann når de klager høylydt over at han er ubrukelig allerede etter det første barnet. Er det prevensjonsundervisningen de har gått glipp av, eller hva er det for noe? :gruble:

Pøblis sa for 13år siden:

God ide! Jeg er enig med deg i at det ville være konstruktivt å se det på systemnivå. Samtidig er jeg litt illusjonsberøvet, og tenker at jeg mener å ha opplevd at slike debatter er blir kneblet i starten ved at noen har hevdet at kvinnene kan takke seg selv og at de er kravstore og aldri blir fornøyd og er humørsyke og sånn. Jeg minner om www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1495050.ece

Men det kan godt hende at jeg bare er en sur gammel hurpe, altså. :nemlig:

Bokormen sa for 13år siden:

Jeg er litt delt ang om menn slipper lettere unna. Vi har opplevd flere ganger det med at barnehagepersonale henvender seg til meg etc. Men jevnt over har jeg inntrykk av at en mann lettere stemples som håpløs, lat og en man kan forsøke å oppdra. En dame som klager over slitenhet, at ting hoper seg opp og så videre får ofte sympati, og det letes etter årsaker til at det er slik, mens en mann bør greie å skjerpe seg. Her inne er det kanskje noe mer nyansert, man er vel fortsatt miljøskadd av Andre Fora. :p

Katta sa for 13år siden:

Jeg er ikke nødvendigvis enig i at det er kravene det er noe galt med hvis man får hetta av å se på kjøkkenet og badet. Av og til ser det faktisk ikke ut i måneskinn, og da er det hygienen det er noe galt med. :knegg: Hvorvidt det da er den som "ser" rotet best eller den andre som bør utføre oppgaven kommer jo an på litt forskjellig tenker jeg. Man bør jo prøve å bli enige om et opplegg man kan leve med, og med litt forståelse for at det av og til svikter. Men med rett til å bli irritert hvis det svikter hele tiden.

oslo78 sa for 13år siden:

Jeg forstår plutselig skilsmissetallene i Norge. Hvis noen i ramme alvor mener at man bør skilles dersom husarbeidet fordeles 60-40 og man ikke er fornøyd med det, er det ikke rart om skilsmissetallene er høye. Jeg lovte å leve sammen med mannen min i gode og onde dager, og terskelen for å skilles er langt høyere enn at fordeling av husarbeid skal avgjøre det.

rine sa for 13år siden:

Skilles og skilles, jeg ville iallfall seriøst vurdert om det var klokt å bringe et nytt barn (som = mye ekstraarbeid) inn i familien før arbeidsfordelingen var litt mer på stell. Jeg ville selvsagt prøvd samtale før en evt. skilsmisse.

løve70 sa for 13år siden:

Det tror jeg ikke det finnes noen som mener, ihvertfall ikke meg om det var mitt innlegg du sikter til. Men dersom man blir totalt utslitt fordi den ene parten ikke er villig til å bidra på hjemmebane og opplever situasjonen som uholdbar, så kan jeg da så absolutt se at det er et alternativ?

Mrs. S sa for 13år siden:

Det er sikkert gode og dårlige perioder i alle forhold. Satser man på barn i en god periode, så kan man ikke bebreide folk det. Ingen hadde turt å føde barn, hvis man visste hva som ventet i framtiden. Arbeidsituasjonen kan forandre seg, økonomi, sykdom, så mange ting. Jeg tror det er en mekanisme innebygd i oss som gjør at vi bagatelliserer problemer, rett og slett for at arten skal overleve.

m^2 sa for 13år siden:

I forhold til hæppimuffinsbloggene framsto det som et sarkastisk, herlig, ærlig og friskt vindpust at de viste fram sånn som det "egentlig" er. Ordet eksplodert var en smule humoristisk ment. Men jeg mener, de har en vask liggende på gulvet på barnerommet :humre:

Sant?

m^2 sa for 13år siden:

Teofelia skrev vel om ansvarliggjøring og ikke kontrollering. Og det er stor forskjell på å ta grep for å ansvarliggjøre et annet voksent menneske i et samboerskap elle ekteskap der man faktisk er TO voksne om saligheta, til å (forsøksvis) kontrollere den andre til å gjøre det man ønsker de skal gjøre. Stor forskjell.

Dette er jeg helt, helt enig i. Sitter man med ett, eller to eller tre, eller hva det er for et antall barn, og en jobb, og et hus og ... hund og stasjonvogn og en gubbe det ikke funker med, og forventninger om hæppimuffinsliv og 50-50-deling på hjemmebane og studier på si. Og det slett ikke går ihop på noe som helst slags vis, man stresser seg sjuk og utbrent og i det hel tatt Og tenker at totalbelastningen er for stor, så er det faktisk en del grep man burde gjøre i livet før man velger å gå videre med enda flere barn i samme situasjon, med samme gubben. Det behøver ikke være skilsmisse, men det kan jo begynne med en bevisstgjøring av egen rolle i eget liv, etterfulgt av en ansvarliggjøring av mannen i fellesskapet. For eksempel. Eller omvendt. Og en nøye gjennomgang av egne forventninger til liv, samliv, levestandard, osv. Jeg tror, nei jeg mener, veldig mange stresser seg selv sjuke fordi de har høye standarder til at alt, på alle områder, skal være på stell til enhver tid. Og at man bruker mye energi på å bygge stillaser rundt andre også, for at de skal fungere opp mot den standarden man selv har satt på et "perfekt og lykkelig liv TM".

Pebbles sa for 13år siden:

pøbelsara: :lol:

"Strykbräda från Järnia". :knegg:

Pebbles sa for 13år siden:

Jeg ville aldri med overlegg giftet meg og fått barn med en mann som ikke respekterer meg nok til å dele arbeidsbyrden i hjemmet sånn noenlunde fornuftig. Jeg hadde andre kriterier også - som f.eks at jeg aldri ville giftet meg med en sykelig sjalu mann. Kameraten min synes jeg er "heldig" som har en mann som ikke er sjalu av natur og som ikke legger noen føringer på aktiviteter og helgeturer. Jeg prøver å forklare han at jeg ikke er "heldig" - jeg har med åpne øyne og med fullt overlegg nettopp valgt en slik mann for å ha en livskvalitet som jeg ønsker meg.

kie sa for 13år siden:

Målet er vel uansett at man vil få den andre til å gjøre noe annerledes. Og med den retorikken som brukes noen ganger får jeg inntrykk av at man ikke får med seg poenget med at man faktisk ikke har kontroll over så mange andre enn seg selv. Man kan "ansvarliggjøre" et annet menneske til man blir blå uten å nødvendigvis ha kontroll på resultatet. Det kan også være en viktig innsikt for å avgjøre om når nok er nok og man eventuelt skal gå.

Om man velger å bruke ordet "kontroll" eller "ansvarliggjøre" mener jeg at det i bunn og grunn handler om det samme. Nemlig at man søker å endre noe (et annet menneskes atferd). Og jeg synes det blir litt pussig å basere løsningen så mye på en persons suksess i å "ansvarliggjøre"/"kontrollere" hva et annet menneske velger å gjøre, når man samtidig tilskriver problematikken til kvinners "kontrollbehov" og sier at de må slippe kontrollen.

Det blir litt "Slipp kontrollen og få samtidig mannen din til å forandre seg" over det og jeg synes det blir ganske selvmotsigende. For ikke å snakke om hvor avleggs jeg synes tankegangen er.

Jeg synes frustrasjonen over menn som ikke trår til nok på hjemmebane feilrettes når man fokuserer så mye på kvinnene og så lite på mennene som faktisk sluntrer unna.

Penelope sa for 13år siden:

Veldig bra kommentar. Jeg får også høre av enkelte at jeg er "heldig". Kanskje mannen er heldig også??? Men det sies ikke til meg ihvertfall.
Vi har jo valgt hverandre helt frivillig :)

Hyacinth sa for 13år siden:

De hadde en dokost i senga! Og attpåtil av gull! :eek:

Teofelia sa for 13år siden:

Kie: hvis mannen min gjør fem ganger så mye i huset som jeg gjør, så er det verken merkelig og galt at han ønsker å endre på min adferd.

Det klarte han til sist også, og jeg har ikke fått det mindre bra av den grunn.

Det er ikke gitt at bedre balanse i arbeidsdelingen hjemme må være til gavn for den ene og til ulempe for drn andre. Det kan meget vel hende at begge går i pluss. Jeg vet i alle fall at det jeg må betale i form av mer husarbeid, får jeg mange ganger igjen i form av økt kvalitet på forholdet, mer opplagt mann og bedre tilfredshet med egen innsats. Og jeg tror ikke noe på at dette nødvendigvis må virke annerledes dersom det er menn som skal reformeres.

kie sa for 13år siden:

Godt poeng.
Men er vi så uenige om hva man har kontroll over og hva man ikke har kontroll over? Det er nemlig den delen av det som jeg synes er greit å ha en ryddig tankegang i forhold til. Det er jo nok av kvinner (og kanskje menn?) som driver med evinnelige og til tider håpløse "forandre"-prosjekt på et annet voksent menneske og jeg tenker at på et eller annet tidspunkt må man kanskje innse at den som skal forandre noe ved egen atferd også må ville det selv.

Teofelia sa for 13år siden:

Jeg for min del har bare sagt at enhver er ansvarlig for sine egne valg og grenser. Jeg klarer ikke å se hvordan det kan tolkes til at jeg er for kontroll og manipulasjon av andre.

oslo78 sa for 13år siden:

Jeg synes det tar kaka at kvinnen i tillegg til å eventuelt være den som gjør mest hjemme også skal få ansvaret for at mannen ikke gjør det han skal. Det er mannens ansvar, enkelt og greit. Og jeg valgte mannen min leeeenge før vi fikk barn og uten at jeg hadde mulighet til å sjekke han ut i forhold til husarbeid og plikter.

Mannen min deltar omtrent like mye som meg til vanlig. Men de siste årene før jeg ble syk i fjor var han veldig sliten. Og at jeg da prøvde å dra en større del av lasset enn vanlig (noe som kanskje var med på å gjøre meg syk) nekter jeg å ta selvkritikk for. Man stiller da opp for den man er gift med også i de tidene da ikke alt går på skinner - i min verden.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg skjønner ikke helt den biten her med å velge. Jeg valgte min første mann som ganske ung. Jeg valgte ham fordi jeg var forelsket. Forelskelsen kom av at han var gjenkjennbar ut fra noen mønstre jeg hadde vokst opp under, og som de fleste av oss er programmert til å se som attraktive uansett hvor håpløse de egentlig er. Det var ikke før to barn senere og ganske mange år med utvikling at jeg var voksen nok til å kunne ta farvel med ham. Og da også under den forutsetning at følelsene som en gang holdt meg til ham var temmelig brutalt drept underveis.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.

oslo78 sa for 13år siden:

Du sa det bedre enn meg. Nå er jeg altså fornøyd med mannen på husarbeidsfronten, men det ante jeg virkelig ikke noe om da jeg valgte ham for 14 år siden.

Røverdatter sa for 13år siden:

Jeg ville aldri finne på å klage på min manns innsats hjemme, men jeg må si at ved valg av ham som livspartner så var det litt andre kriterier enn husarbeidsegenskapene jeg la vekt på. At han gjør en god jobb hjemme er ren bonus.

Skremmern sa for 13år siden:

Det tror ikke jeg heller, og jeg blir litt irritert over hvor bastante enkelte er når det gjelder dette. Setningen "jeg ville aaaaaldri vært gift med en som..." begynner å gå meg på nervene. :sur:

Jeg tror ikke det er så svart/hvitt som det. Jeg har en mann som bidrar og gjør sin del, men at vi er forskjellige og har forskjellig syn på veldig mange ting? Jepp! Jeg foretrekker å lage mat og legge frem klær kvelden i forveien, han har ikke noen problemer med å gjøre dette om morgenen (til tross for dårlig tid). Så derfor gjør jeg det, hver eneste kveld. Jeg mener at det er mye lurere og langt mer tidsparende å gjøre det på kveldenn, mens han er en utsetter som gjør ting i siste liten. Jeg kan be ham om å gjøre det på kvelden for meg, og da gjør han det uten problemer, men han er vant til at jeg gjør det, og tenker derfor aldri over det.

Han er også en sånn som har garderoben sin strødd over hele huset. Kjeledressen henger på trappa, hettegenseren ligger over kjøkkenstolen, dongeribuksa på sofaen osv. Jeg liker det ikke og foretrekker orden og system, men det er jo hans hus også, så han har vel rett til å ha det der hvis han vil. Men jeg flytter det, plukker opp alt og bærer det opp på badet hvor jeg legger sammen og tar tilbake det som er rent og kaster til vask/vasker det som er skittent. Er tørketrommelen eller klesstativet fullt av klær, er det det til jeg tømmer det og legger det på plass. Og ettersom jeg gjør det i 99 av 100 tilfeller selv, er ikke dette noe han tenker på. Jeg er den som er oftest hjemme rundt middagslagingstider, så jeg lager middagen. Jeg handler inn til middagen (og andre måltider) så mannen handler ikke, bare informerer meg om ting som mangler. Så hvis vi er tom for melk, er vi det til jeg handler mer eller spør ham om han kan handle mer.

Det er jo bare sånn det blir når han jobber mer utenfor hjemmet enn det jeg gjør, og når rutinene blir inngrodde, så, vel, vi er vanedyr. Men jeg klager ikke, jeg skjønner at det er sånn, men at det skal være skillsmissegrunn? Jeg har et behov for å ha det rent og ryddig rundt meg, og huset vårt er aldri i en sånn tilstand som vi kan se på bloggbildene, så da er det også opp til meg å holde det sånn, og spørre om hjelp ved behov. Noe jeg også gjør og som som aldri er et problem.

Jeg senser i sånne diskusjoner at det er helt stuerent å si at mannen drar det største lasset hjemmet, men ikke omvendt? :gruble: Jeg skjønner også at det er irritererende med kvinner og menn som klager over at partneren sin ikke bidrar nok på hjemmebane for så å ikke gjøre noe med det, altså. Hadde mannen klaget på meg hele tiden hadde jeg absolutt ønsket at vi skulle ta tak i problemene våre.

rine sa for 13år siden:

Det spørs hva man definerer som ung? :vetikke: Jeg var vel ca. 22 og kjente mannen ganske godt før vi fikk barn. Jeg hadde ikke testet han på evnen til å ta oppvasken etter en uke med nattevåk, men jeg vil påstå at jeg visste at han var en rimelig oppegående person før jeg fikk barn med han, ja. Når det er sagt, hadde jeg aldri klart å opprettholde forelskelsen i en som etter kort tid ble til en gryntende egoist bak avisen, så jeg ser ikke helt den biten med å kynisk velge bort noe som helst. Hvis man er forelsket i en latsabb, så synes man vel det er viktigere enn at han tar sin del av jobben hjemme, og det synes jeg er helt forståelig. Jeg ville også heller vært sammen med en jeg elsket enn en jeg bare likte, men som var flink til å støvsuge. Poenget er vel at man har et valg. Jeg mener iallfall at man har det.

Tranquil sa for 13år siden:

Syns Smilefjes skriver så bra at jeg henger meg på det hun sier.

allium sa for 13år siden:

Jeg synes jeg møter motstridende holdninger til problemet.

På den ene siden får man gjerne beskjed, hvis man spør hvordan man skal involvere mannen, om at man ikke må kontrollere, ikke kjefte, la ham "gjøre ting på sin egen måte", og ikke påtvinge ham sine egne krav. Samtidig får man altså høre her at hvis man blir sittende med størstedelen av arbeidet, er det ens egen feil.

Jeg ser ikke løsningen, og skjønner bedre og bedre hvorfor jeg trives godt alene.

Divine sa for 13år siden:

Mulig jeg banner i kjerka, eller mulig jeg sier er gammelt nytt, men jeg tenker noen ganger at "jammen, hvis dere er så slitne, hvorfor får dere så mange barn?". Det er jo helt klart at trenden i tiden er at flere og flere ønsker seg mange barn, og det er ikke til å stikke under en stol at det ligger mye status i det. Jeg kan ikke se annet enn at det må da være åpenbart at man blir mer sliten av å ha fire barn enn av å ha to. Eller er dette et helt irrelevant poeng i denne sammenhengen?

Skremmern sa for 13år siden:

Jeg tror, fremdeles, at du har et veldig lite nyansert syn på dette, rine. Jeg tror de egoistiske latsabbene er i mindretall, og at forskjellige vaner og behov er det som er greia. Det at man har forskjellige krav til hva som er ryddig, så mens den ene ikke utstår klær på kjøkkenet, synes den andre det er helt greit, og mens den andre synes at bilen bare trenger vaske én gang i året, ser den andre behovet langt oftere. Det handler om forskjeller, rett og slett. Jeg hadde ikke orket å leve med en egoistisk latsabb, jeg heller, for da er vi over på respekt og sånn, men å leve med en som ikke ser rot eller som ikke har problemer med rot, mens jeg har det, går helt fint. Og når jeg sier at det går helt fint, så mener jeg det, og derfor ønsker jeg å si litt i diskusjoner som har en tendens til å bli overforenkelede og sort/hvite.

Teofelia sa for 13år siden:

Og du har da i høyeste grad tatt ansvar for ditt eget liv, Smilefjes: Da du innså at mannen til dine eldste barn ikke var den perfekte far og ektemann (tidenes underdrivelse!), vel, da gikk du fra ham. (Og nei, jeg hevder ikke at det er en "enkel løsning".) Med andre ord, du gjorde akkurat det jeg hevder at man må gjøre: ta ansvar for seg selv (og eventuelt sine barn). Det er ikke alle gitt å kunne ta gode valg i utgangspunktet, av en rekke gode grunner som oftest. Men det er opp til den enkelte å velge hva man skal finne seg i, og for hvor lenge. Også får det være opp til den enkelte å vurdere om man er i en situasjon som kan forbedres, eller om man man gjøre helt nye grep for å få det livet man ønsker seg.

Katta sa for 13år siden:

Jeg tenker at det kommer litt an på hva man definerer som størstedelen av arbeidet også. Hvis man må ha gjort ting nøyaktig på sin måte og til sin tid, hvis ikke gjør man det selv og blir sliten og irritert tenker jeg at man har et par runder å gå med seg selv. Hvis man har en mann (eller kone for den saks skyld) som virkelig ikke bidrar noe særlig er det jo ingen tvil om at vedkommende burde skjerpe seg. Men hvordan man skal få til dette er ikke uten videre enkelt, det er ikke så lett å endre på andre. Men jeg vil generelt si at hvis man er gift og har barn med en person som ikke er interressert i å diskutere slike problemstillinger og dele arbeidet i utgangspunktet (om ikke annet så fordi det betyr noe for partneren), har man et større problem.

Jeg er for eksempel gift med en som ikke ser rot. Han lever godt med en haug klær på stuegulvet, papirhauger på alle bordhjørner og forkastet papirsøppel på gulvet. Han mener likevel det er ryddig nok til å motta besøk i løpet av 5 minutter, han ser det rett og slett ikke. Vi har våre diskusjoner for å si det sånn. Men han respekterer meg såpass at han skjønner at jeg sliter hvis jeg har fast plass for rot på rene flater. Vi hadde en lang diskusjon engang hvor kompromisset ble at jeg pekte ut et par steder hvor jeg godtok at det samlet seg hauger, og så plasserte han rotet sitt på de stedene. Det hjalp veldig mye selv om jeg ennå ikke skjønner hvorfor man ikke bare kan bære ting på plass med en gang. Det tror jeg imidlertid jeg bare må godta at er et punkt vi aldri kommer til å bli enige om. Jeg har tre valg; plukke opp selv, ignorere det så godt jeg kan eller irritere meg grønn. Jeg gjør litt av alt. :knegg:

Slettet bruker sa for 13år siden:

Da er vi enige, Teo. Jeg kjenner at det er vanskelig å stille krav til at en tyveåring skal skjønne stort av verden. Men når man passerer tredve bør man begynne å se lyset i det fjerne etterhvert.

For min del var det forlengst klart at jeg var gift med en idiot da jeg fikk barn. Ønsket om barn var likevel så sterkt, og jeg trodde oppriktig at jeg aldri ville få noen annen mann. Så skulle jeg ha noe barn så måtte det bli til tross for ham. Jeg er veldig glad jeg fikk de barna altså. De er fantastisk fine, så sånn sett var det jo en smart ting. Men det kostet jo litt, det gjorde jo det.

Neket sa for 13år siden:

Jeg har samme inntrykket som deg. Jeg gjør størstedelen av husarbeidet, men jeg velger det jo selv. Mannen er borte fra mandag til fredag, og siden jeg ikke vil at den lille tiden vi har sammen skal brukes på husarbeid, så gjør jeg mest mulig før han kommer hjem. Men jeg velger det jo selv, så jeg klager ikke, likevel er det endel som tenker sitt om vår løsning har jeg hørt. Han har noen faste oppgaver da, jeg vasker ikke bad for eksempel. Det er det første han må gjøre når han kommer hjem på en fredag. Men akkurat nå er det dette som fungerer for oss, når han er hjemme på fulltid blir det nok ganske annerledes.

Jeg tror den eneste måten å unngå å bli utslitt på er at man legger lista på et nivå man kan opprettholde. Det er jo ikke rart man blir sliten hvis man hele tiden går rundt og tenker på alt man burde ha gjort, både på jobb og hjemme. Ingen barn dør av Toro eller brødskive til middag en gang i blant, ikke engang av takeaway pizza. Og ingen bryr seg om at teppeslottet i stua får bestå i et par dager ekstra, eller at vaskekurven er litt overfylt.

Røverdatter sa for 13år siden:

Hvis man går ned på individnivå her så må det jo nevnes at for de av oss som har hus, biler og hage, så er det ikke bare klesvask og støvsuging som skal gjøres heller. Jeg er velsignet med en handyman av rang som sparer familien for ganske enorme summer ved å gjøre alt fra å skifte utvendig tak og vinduer til å etterisolere og plate om stua. Da støvsuger jeg gjerne en ekstra gang, jeg altså, selv om vi oftest deler på husarbeidet også. For hammer og spiker - det ser man sjelden i min hånd. :ti tommeltotter: Det er som regel flere oppgaver enn de daglige vask-rydd-matlaging som skal utføres i en husholdning.

Neket sa for 13år siden:

Jeg klager ikke altså. Han er jo ikke her, så han roter ikke noe særlig. ;)

Floksa sa for 13år siden:

Jeg tror nok du skal bevege deg relativt forsiktig i det terrenget i allefall.
Min erfaring er nemlig nettopp at fordi jeg har valgt å få fire barn ganske tett, så har jeg ikke lov å være sliten. For da får jeg smelt i trynet av enkelte at dette har jeg valgt selv. Men vet du? Det er lov å være sliten, selv om man har satt seg i situasjonen selv. Ellers er det ganske mange som bare burde tatt seg sammen.

Det finnes ting man kan ta snarveier på, det være seg middagsmat og husvask. Men man kan faktisk ikke velge bort barn man har fått. For de fleste er det heller ikke enkeltpenkelt å bare hive ut gubben, bytte jobb, flytte til en annet sted osv. Selv om det av og til virker sånn på FP.....

Teofelia sa for 13år siden:

Røverdatter sa for 13år siden:

Jeg skal ikke påstå at noen bruker mye tid på bilen hjemme hos oss. :p Oppussing derimot - det gjøres relativt intensivt, men brukes mange timer i året. I de periodene tar jeg det for gitt at jeg gjør de fleste andre oppgaver.

Neket sa for 13år siden:

Jeg tror kanskje det er fordi "uteoppgavene" er så synlige, men "inneoppgavene" er mer litt hele tiden. Når man har vært ute i hagen og hogd ned et tre, kappet det i ved og stablet veden, så er det veldig lett å se at nå har noen holdt på med det der i 4 timer, det var nok en slitsom oppgave. Inneoppgavene er litt mer innimellom. Man setter på en vask mens man lager middag, drar over gulvene mens barna gjør lekser osv. Det blir ikke like tydelig, selvom det nok tar mer tid.

oslo78 sa for 13år siden:

Det er forskjell på å være gift med en latsabb som ikke gjør en døyt og å være gift med en mann som bidrar ganske mye, men ikke fullt så mye som kona. Jeg skjønner ikke at å sparke ut en mann som gjør 40% av arbeidet skal gjøre ting noe lettere. Da ville jeg gått fra å gjøre 60% til å gjøre 100%. (Ser bortifra at jeg ville føle meg som verdens største egoist hvis jeg frarøvet ungene muligheten til å bo sammen med oss begge to fordi jeg på død og liv skulle ha en mann som gjorde akkurat like mye som meg og at jeg ville savnet ham noe helt forferdelig).

Divine sa for 13år siden:

Du leser meg feil. Jeg har to barn, jeg hadde mest sannsynlig vært mindre sliten hadde jeg hatt ett eller null barn, så jeg har jo også valgt et liv der jeg blir mer sliten enn det jeg strengt tatt hadde trengt å være. Jeg sier heller ikke at det ikke er lov til å være sliten (himmel, jeg er jo verdensmester i slitenhet), men når det nå først snakkes om måter kvinner kan unngå denne slitenheten på, hvorfor nevnes aldri antallet barn i denne sammenhengen? Man snakker om mindre jobbing utenfor hjemmet, arbeidsfordeling i heimen, lavere krav til seg selv, osv, så hvorfor skal ikke antall barn være relevant i debatten?

oslo78 sa for 13år siden:

Fordi barna som regel allerede er der når man er veldig sliten, og da er det ikke så mye å gjøre med det. Om man ikke samtidig som man sparker ut den 40% bidragende mannen skulle sende et par unger på barnehjem da. Da tar man vel ansvar for at nan ikke skal bli for sliten, vel.