Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har studert i syv år, fått 3 barn som jeg ammet mellom 11 mnd og 1 1/2 år (begynte å jobbe da de var 8-9 mnd), jobbet i mange år, stressende jobb (men veldig morsom) og stressende småbarnsliv. I 2011 sa kroppen min stopp og jeg har tenkt mye.
Jeg er sliten av den karusellen jeg er en del av. Det blir for mye. Kroppen min henger ikke med. Tidlig dette året viste det seg at jeg var alvorlig syk (nå er jeg frisk etter en lang og tøff behandling). Jeg tok ikke signalene for alle mine venninner var like slitne (også de med barn og travel jobb) .
Skal vi fortsette slik som dette? Blir ikke dere også slitne av den fantastisk kule jobbene, reisene, utfordringene, de skjønne barna, det sosiale livet?
I vinter var det en artikkel i Dagens næringsliv om hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn menn, og forskerne kunne ikke finne svaret på hvorfor. Jeg vil heller stille spørsmålet annerledes: Hvor mye tåler egentlig kvinnekroppen?
Vi jenter studerer mer enn noen gang, vi jobber mer enn noen gang, vi føder minst like mange barn som våre mødre (en mer er trenden rundt meg) og vi er "best i verden på å amme" (såvidt jeg husker en avisoverskrift for få år siden). Selv ser jeg daglig oppegående engasjerte kvinner med frøsete hår, gjennomsiktig hud, poser under øynene og et slitent blikk.
Dette innlegget er inspirert av tråden om Trode Mostue. Jeg mener at denne diskusjonen ødelegges av at folk som henne sier at "likestillingen har gått for langt!. Likestillingen har absolutt ikke gått for langt. Den har ikke kommet langt nok. Det er derfor mange kvinner enda er trippeltarbeidende.
Jeg mener at noen grep må gjøres som gjør at familien som helhet blir mindre presset, ikke minst kvinnene.
Det er sikkert store forskjeller rundt om, men jeg kjenner en del som skal være med på alt, som tar på seg veldig mye utenom barn og jobb. (Noen av disse igjen veksler mellom "jeg er verdensmester i alt :stolt: til "det er såå synd på meg, jeg er sliiiten". Og så tilbake til verdensmesteren..)
Eg skjønnar kva du meiner, Nooria.
Eg er heime i permisjon med barn nummer tre no og gruar meg til permisjonen er over. Ikkje fordi eg ikkje likar å jobbe, men eg gruar meg til kvardagsstresset. Gruar meg til å stresse rundt frå tidlig morgon til seint på kvelden for å rekke skule, barnehage, jobb og fritidsaktivitetar.
Eg er skikkelig dårlig husmor, så å bli husmor på heiltid er heilt uaktuelt for meg. Eg treng å gå på jobb og føle at eg duger til noko. For eg er flink i jobben min og får masse skryt der. Skryt er godt for sjølvtilliten! Det er dårlig med skryt her heime, dessverre :knegg:
Men eg kunne virkelig tenkt meg å bremse ned litt og jobbe redusert. Aller helst vil eg at mannen også skal jobbe redusert. Men det ville ført til såpass kraftig fall i inntekt at vi måtte ha droppa dyre feriar og muligens kutta ut SFO på eldste. Og vil eg eigentlig det?
Eg er ateist, så eg er ganske så overbevist om at eg ikkje får mi lønn i himmelen eller eit liv til etter dette. Så kva er eigentlig vitsen med å slite seg ut på denne måten? Kva får vi igjen for det? Ein god pensjon?
Dersom det er alt må eg innrømme at eg ikkje syns det er nok.
Samtidig veit eg at eg er med på å forsinke likestillinga dersom eg velger å jobbe redusert samtidig som mannen fortsetter i 100% stilling. Men eg veit søren meg ikkje om eg orkar å ofre meg for likestillinga sålenge eg veit at eg og mannen er veldig mykje meir likestilte enn dei aller fleste andre par eg har møtt. Vi deler alt av husarbeid 50/50 og pappaen er minst like engasjert i barna som eg er. Han har også tatt 3 mnd permisjon med alle tre barna. Han ville helst hatt meir, men det blei vanskelig på grunn av amming. Så eg føler ikkje at det ville vere noko steg tilbake om eg gjekk ned til 80% stilling.
Men kjenner eg meg rett kjem eg ikkje til å gjere det likevel sidan eg er hardt ramma av flink-pike-syndromet. Det ville ikkje bli godt likt av arbeidsgiver om eg gjekk ned i stilling og mannen min vil nok heller velge å ha det litt sjuskete i heimen framfor at den samla inntekta i husstanden skal gå ned. Han syns også det er travelt, men vil heller at vi skal droppe husarbeid for å frigi tid :rolleyes:
Jeg blir kjempesliten, men jeg lærer meg å trappe ned. Jeg må prioritere hva jeg synes er aller viktigst. Jeg har alltid trodd at jeg skulle bli en skikkelig karrierekvinne med knallhøye ambisjoner. Dette har jeg valgt bort. Jeg jobber normal arbeidstid og tjener passelig mye.
Det er ikke spesielt rent eller pyntet hjemme hos oss, men vi lager skikkelig mat hver dag.
Jeg trener, men jeg får lite tid til å være sammen med egne venner.
Livet er fullt av prioriteringer, og jeg synes selv at jeg blir flinkere å være bevisst på akkurat det for at det ikke skal renne over for meg (også).
Jeg skjønner også hva du mener, men jeg tror mange mange kvinner har mye å hente på å gi slipp på en del arbeidsoppgaver i hjemmet, spesielt.
Om begger jobber 100 % så er det jo ikke noe som tilsier at den ene skal gjøre mer enn den hjemme, være med på flere aktiviteter etc. For det er det jeg tror ofte skjer med mange. At kvinnfolkene styrer like mye hjemme som før, i TILLEGG til jobben.
Dessuten er vi nok også for opptatt av å rekke alt det andre som vi bør, av sosiale ting, trening, venninner, kjærestetid, familie... etc. Da strekker sjelden uka til. Noe m man være villig til å gi slipp på kanskje?
Men i forhold til arbeidstimer pr uke så er vel ikke Norge så veldig langt oppe på lista, er vi? :gruble:
Og jeg er enig med mannen din. Så lenge man ikke gror ned i møkk, så tenker jeg at om 10 år kommer jeg til å angre mer på at jeg ikke gjorde kule ting med ungene enn at jeg ikke vasket mer.
Folk må slutte å skylde på alle andre enn seg selv. Man kan ikke velge helse, men livspartne kan vel de fleste norske kvinner velge. Hvorfor noen velger å slå seg til ro med en lat unnaslutrer og finner seg i at de må gjøre alt hjemme samtidig som de er i full jobb, er beyond me.
Jeg tenker litt på min bestemor noen ganger. Hun er 85 år nå. Hun hadde 6 barn, bestefar var borte hverdagene, og noen ganger hele uka, på jobb. Hun hadde ansvare for drift av hele gården, alle barn, hus, mat, oppfølging av skole etc. Alt alene.
Ikke hadde hun førerkort heller, og gården ligger ikke akkurat sentralt ;) Og når en av guttene havna på sykehuset i Trondheim noen mnd, tok hun toget (og det var i grunn en ganske omfattende prosess den gang) alene og besøkte han 1 gang i uka.
Så det var myye jobbing, men ikke noe av alt det vi dagens kvinner er med på av sosiale aktiviteter, samt all fritidsaktiviteter av barna og sånn. Og så klart. Tid TIL barna ble det jo veldig lite av sånn totalt sett. Vi følger nok opp barna våre på en helt annet måte nå idag.
Men skal man jobbe fullt, må noe vike for dagens kvinner også.
Jeg er midt i et hektisk småbarnsliv, og kjenner meg av og til sliten. Det som er min buffer er et godt ekteskap og en reflekterende holdning til verdier i livet. KAn det være at noen kvinner styrer og kontrollerer familien for mye? HVem er det som planlegger hverdagen? Logistikken, middagene, foreldremøtene,kjøring og henting, lekser,venner, husarbeid osv osv. Det jeg blir sliten av er i de perioder jeg drar lasset mer på hjemmebane enn det jeg opplever mannen min gjør. Når vi samarbeider godt tåler jeg svært travle dager.
Klart jeg kjenner på at jeg er sliten enkelte dager, og skikkelig møkklei det kjøret vi har. Men det er jo vi som velger hva vi er med på, hvilken økonomi vi ønsker å ha og hvordan vi legger opp hverdagen.
Jeg tror heller ikke det er farlig å kjenne på at man er sliten innimellom (da snakker jeg ikke om helt utbrent, altså presiserer) Noen ganger, spesielt på jobben min, lurer jeg på om det er mote å snakke om hvor sliten man er.
Man må innimellom tenke over hvordan man ønsker å ha det, og så legge opp til mindre slitsom hverdag hvis man føler at det er et problem. Likestilling har for meg ingen ting med dette å gjøre.
Også må jeg bare si at dette er jeg helt enig i. Vi skal gjøre så mye mer, rekke så mye mer osv. Men fortsatt så er det jo vi selv som ønsker å henge på alt og få delta på alt.
Jeg mener ikke å kritisere deg for at du er sliten altså, Nooria. :klem: J
Jeg har bare litt sterke meninger om dette i dag, etter at det toppet seg litt for meg på jobb over enkelte som alltid er så sliten, og at det alltid er alle andre sin feil.
Jeg ser at jeg er veldig enig med Divine, Teofelia og Kreps 77. Likestillingen har ikke begrenset våre valg, den har utvidet dem.
Om vi ønsker å leve 50-tallslivet, med hjemmeværende mor i en treromsleilighet, så er det økonomisk mulig for de fleste av oss. Eventuelt en mer likestilt versjon av samme drøm der begge jobber redusert. For de fleste av oss baserer det at begge jobber fulltid seg på enten at man ønsker det, elller at man legger opp til et forbruk som gjør at man trenger det (eller en kombinasjon av disse). Vi er ikke tvunget til det. Og vi er faktisk mye mer fri til å ta de valgene vi ønsker enn 50-tallshusmoren var.
Jeg kjenner meg igjen i at det er stressende å skulle ut i jobb igjen og at de første årene med små barn er en anstrengende periode. Men hvordan vi ønsker å leve den er, til en viss grad, opp til oss selv.
Jeg synes egentlig det er greit med småbarn, full jobb, henting og bringing, husarbeid og middagslaging. Mye fordi jeg og mannen deler veldig godt på det meste, så der kan jeg nok takke likestillingen. Men også fordi vi ikke har kommet dit at vi har ettermiddagene fulle av fritidsaktiviteter enda også. Kanskje er ikke problemet likestilling og full jobb, men alt det andre som kommer i tillegg?
Jeg følte meg aldri sliten jeg. Skjønte egentlig ikke hva alle snakket om. Men så sa kroppen stopp gitt, noe helt voldsomt. Og jeg er enda ikke i nærheten av normalt, etter ett år. Smertene har akkurat begynt å gå bort litt stabilt og fordøyelsen har i løpet av denne høsten stabilisert seg den også. Søvnen snakker jeg ikke om...
Så jo - det kan være farlig å være sliten. Men jeg tror kanskje det er farligst for dem som er som meg - altså ikke merker det. Jeg har ALDRI vært sliten i hodet mitt. Jeg er hypersosial og elsker alt av aktiviteter. Jeg jobber raskt og effektivt og får masse gjort på kort tid. Jeg har hele familiens agenda i hodet uten at det føles belastende i det hele tatt.
Men kroppen var utslitt etter 3 svangerskap, tilsammen 43 måneders amming i løpet av 6 år, lite søvn (jeg tok alt av nattevåken - var jo ikke sliten), mye jobbing og stort ansvar hjemme. Mannen var nemlig kjempesliten...
Hard prioritering må dessverre til. Vi har så mange muligheter nå at vi har fått det for oss å ta alle. Istedet for å forfølge alle mulighetene bare fordi vi har
dem, bør vi tenke gjennom hvilke av dem som har varig verdi for oss, sette opp en prioritert liste og begynne på toppen. Det er grenser for hvor mange utdannelser, jobber, hobbyer, venner og barn en kan ha i et liv.
Men det er ikke lett. Det krever at vi kjenner oss selv og tar oss tiden det tar å reflektere over det fremfor å hoppe på alle mulighetene.
Fakse er inne på noe.
Forøvrig synes jeg det blir for enkelt å si at det er litt kvinners egen feil, fordi vi/de legger listen for høyt. Jeg tenker at den listleggingen ikke er noe man velger helt fritt på egenhånd, men at det ligger mange forventninger i samfunnet rundt oss til hvordan kvinner skal være for å være flinke nok og gode nok mødre. Selvsagt kan man gå i seg selv og ta et oppgjør med standarden man ønsker på ting som hus og hjem og husarbeid og slik, men det er fortsatt slik at veldig mange forventer mer av kvinner enn av menn i forhold til å ta seg av hus og barn, og at kvinner derfor lettere opplevere misbilligende blikk og mer eller mindre skjult kritikk når de for eksempel velger å jobbe fulltid med små barn, enn menn gjør. Jeg opplever fortsatt at menn blir rost for ting de fleste tar som en selvfølge at kvinner gjør. (Ta permisjon, jobbe redusert, etc. etc.)
Og det finnes jo forskning på at jo mer likestilt et forhold er, jo bedre funker det.
Jeg har det veldig bra i et travelt liv, selv om det nok kan være fare for at jeg krasjer slik som Oslo78 beskriver. Det er forskjellig hvor mye arbeidsmengder man trives med, jeg liker å ha en full kalender. Det som berger meg er de ukene i året jeg må følge ungene på ulike sykehusopphold. Da får vi masse tid sammen, og jeg tar helt fri.
Det er også et poeng at jeg overhodet ikke bryr meg om huset er rotete eller skittent. Der har husbonden det mye verre, jeg merker at han blir sliten og stressa innimellom.
Dette høres nøyaktig ut som meg. Jeg elsket livet mitt, jeg. Og jeg trodde jeg var vaksinert mot å bli utbrent siden jeg aldri har giddet å anstrenge meg for at huset skal være i nærheten av perfekt (det er temmelig langt unna...)
Det var altså ikke nok... Men jeg håper jeg kommer tilbake til noe i nærheten av det jeg var, for jeg trivdes så inderlig godt med livet mitt.
Jeg prioriterer bevisst ned en del huslige syssler (koster meg ikke mye akkurat, sjuske som jeg er) og er med på lite sosialt, ihvertfall i løpet av uken. Jeg har bevisst skaffet meg en jobb nære hjemmet (vet det ikke går for alle) og trenger ikke kollektivtransport eller stå i kø, og jobber i det offentlige med en rimelig kontrollert arbeidsmengde, fleksibel sjef og fleksitid.
MEN: Jeg merket at det blir atskillig mer hektisk den ene dagen Junior skal på svømming kl 18 og vi må dra hjemmefra kl 17.10. Jeg er foreløpig innstilt på å ha så få aktiviteter som mulig i lang tid fremover, for de dagene går det slag i slag til kl 20. Vil ikke ha mange slike dager i uken, selv om svømmingen i seg selv er kjempekoselig. Det var også mer stress da jeg før tok tog til jobb, selv om jeg da kun hadde ett barn å hente/levere.
Mener ikke med dette å si at alle bør gjøre som meg. Men mer å si at jeg merker på meg selv at det skal lite til for å øke stresset ganske betraktelig, og da vil jeg sikkert også bli mer sliten.
Feks er jeg uvanlig sliten (til å være meg) nå om dagen, pga to små barn, jobb med ca dobbel arbeidsmengde i forhold til vanlig (og slik skal det være en god stund fremover og bare tanken i seg selv stresser meg), kjøp og sag av hus, tanke på flytting i nærmeste fremtid osv. Jeg har ikke hatt overskudd på å trene på mange uker, er blitt mer glemsk og har minde overskudd. Men dette er jo ting som går over.
Jeg er mye alene og jobber kun 66% stilling.
Mye alene som i mye alene med unger. Eldstemann autist og div oppfølging, mellomsøster har et aktivitetsnivå over vanlig og under oppfølgig hos PPT, lillesøster nett begynt på skolen og alt det medfører. Skulle mange ganger ønske jeg var mann jeg :sparke:
Jeg leste hovedinnlegget og ser at HI har tre barn. Men kan ikke se at det står et ord om at det er en mann inne i bildet der. Jeg mistenker likevel at hun har et eksemplar av arten i hjemmet, hvorfor er hun trippeltarbeidende da?
Og hva er alt dette tullet med at likestillingen har gått for langt? :snill: Den dagen det kommer innlegg i hopetall a la sutringen til trådstarteren her, den dagen skal jeg begynne å si meg enig i det. Inntil da har likestillingen tydeligvis en lang, lang vei å gå.
Jeg vil påstå vi er likestilte i heimen hos oss. Likevel merker vi tidsklemma godt. Men jeg tror at hvis vi ikke hadde vært likestilte hadde jeg vært både sur og utslitt. Jeg håndterer dårlig nok når svigermor insinuerer at det er mitt ansvar at det ikke er avlevert bursdagsgaver til dem i tide eller vasket vinduer.
Det er endel ting vi ikke får til. Det er ikke ryddig og rent her alltid. Nå har mannen vært alene hele uka, og det er litt kaos kan man trygt si. Men han har greid å følge opp barn og skole, da får man heller leve med at det flyter litt. For oss er det to ting som kunne ha lettet hverdagen. Det ene er vaskehjelp. Det andre er å ha litt mer avstand mellom arbeidstidens slutt og barnehagen stenger/fritidsaktivitetene begynner.
Fnatten: mine barn har kledd seg selv siden de var 3-4 år. Jeg husker jeg sa fra i barnehagen en gang at de kledde seg selv, at det ikke var jeg som hadde så kreativ sans for kombinasjoner. :knegg: Men sånt plager meg veldig lite, jeg er generelt avslappet. Jeg er ikke fullt så avslappet på søppel som ikke er båret ut og sokker i sofaen, men dog. :knegg:
Jeg tror du har noe rett mhp kontrollbehov. Og opplevde forventninger utenfra. Det har jeg i meg selv også, jeg merker jeg av og til lurer på hva naboene tenker når mine barn åpenbart ikke får middag på bordet klokka fire slik normen er her. Sannsynligvis tenker de ingenting bortsett fra at jeg prioriterer annerledes/feil i utgangspunktet, men det får så være.
Etter hvert av mine svangerskap har jeg opplevd uttalte smerter i rygg, nakke, skuldre og hode. Dette som både resultat av selve svangerskapet (ryggen min var ikke sterk nok til å bære magen på en måte) og som resultat av lite søvn og mye bæring. Ikke noe problem, det går jo over.
Etter mitt tredje svangerskap opptrådde de samme plagene. Det bekymret ikke meg. Etter hvert fikk jeg innmari vondt i armene. Bekymret meg ikke heller. Så ble det så vondt i armene at jeg holdt på å miste babyen min da jeg løftet ham opp. Jeg ble sykemeldt. Så slo magen seg fullstendig vrang. Så sluttet jeg å sove om natta. Så endte jeg på sykehus...Og så har jeg brukt et år på å komme meg igjen og er fremdeles ikke i mål.
Så svangerskap og barseltid kan faktisk sette sine spor på kroppen. Jeg har nok en svakhet i ryggen som gjør meg disponert for å bli sliten på denne måten, men det hadde nok ikke gått som det gikk hvis jeg hadde skjønt at disse smertene burde taes på alvor og gått inn for å få mer hvile. Jeg fikk oppfordring om å trene og gjørde det samvittighetsfullt - og gjorde situasjonen bare mye verre.
Jeg tenker at jeg stort sett gjør det jeg selv vil. Og på tross av alt vi gjør, tilbringes kvelden i stort sett foran tvn.
Kvinneliv nå er jo ingenting mot hva det var før. Godt opp på 60-tallet var det mange som ikke hadde verken fryser eller kjøleskap. En kollega fortalte at da hun hadde bleiebarn sto hun om morran i kjelleren i borettslaget og kokte tøybleier i vaskekjelleren. Skulle du ha noe fra frysen måtte du taue avgårde med ungene ned til fryseanlegget hvor dere hadde leid boks og hente tyttebær. Mat var dyrt - man brukte ca 50% av lønna på mat. Så det var ut og plukke frukt og epler og sylte og safte. Klær var dyrt, hull måtte stoppes og klær repareres. ( var en artikkel om et gigantisk utsalg i en trikotasjeforretning hvor avisa regnet om prisene til dagens pengeverdi. Bildet viste kø langt ned over gata, og et av eksemplene var dongeribukser til 800 kr i dagens pengeverdi. 800 på gigantsalg!). Hvor mange stopper sokker nå? Hvor mange HAR en stoppesopp, eller vet hva det er?? :ja: Å være husmor VAR faktisk arbeid.
Og jeg er aleine med full jobb og ikkeno samvær, så Moestue m. Millionærmann og au pair skal ikke pelle meg på nesa :hehehe: jeg gjør mitt i FAU også.
Jeg syns det blir mye syting, jeg. Vi droppet allle aktiviteter noen måneder, ingen fikk gå på noen ting. Det var deilig, gitt. :jupp:
Jeg gjorde nesten ingenting av dette. Ikke matching av klær, ikke dårlig kroppsbilde, bruker ikke sminke, blåser i om tøyet er strøket, kunne ikke brydd meg mindre om at mannen kler ungene slik eller slik. Men jeg ble altså sliten rent fysisk. Av bæring, trilling, løfting, gåing, ståing, amming, nattevåk, osv. Så sliten tydeligvis at jeg ble syk. Legene trodde jo først at jeg hadde massevis av rare sykdommer, så kraftige smerter hadde jeg i magen.
Akkurat sånn har jeg også tenkt. Hva er det vi klager over i forhold til slik det var for 50 år siden.
Men kroppen min er tydeligvis ikke skapt for eller vant til det jeg har utsatt den for de siste 7 årene. Fasiten fikk jeg i fjor. Men jeg håper det igjen kommer en dag hvor jeg kan gå en tur uten å bli redd for å bli dårlig av det. Og jeg tror dagen nærmer seg.
Jeg vet ikke om det kan kalles vanlig, men det er vel ikke sjelden heller, at folk sliter med å komme på bena igjen etter svangerskap og fødsel? Godt hjulpet av at man ikke får den nødvendige søvn for å restituere heller. Jeg tipper jeg brukte et par år på å komme i vater rent fysisk etter svangerskap. Ikke slik at jeg var sykemeldt, men jeg hanglet og var generelt kraftløs. Og jeg fikk da inntrykk at vi var mange som hadde det slik. Det skyldtes muskelsvinn under svangerskapet, det tok lang tid å få opp jernnivået, ryggubehag etc. Mitt svangerskap var over snittet komplisert, så det er ingen benchmark. Men som sagt var inntrykket mitt at vi var mange som hadde det slik i etterkant.
Jeg fikk høre hvor heldig jeg var som fikk lov ti å reise på ferie en hel uke uten barn. Jeg tror aldri han fikk høre hvor heldig han var som fikk lov til å dra på jakt uten barn.
Så er det mange måter å bli sliten på. Det er vel få av oss som har den belastningen som f.eks. Nessies bestemor hadde, rent fysisk. Men jeg tror vi er for lite flinke til å konsentrere oss om det vi gjør, og ikke tenke på alt det andre. Det er psykisk slitsomt å la seg dra i alle mulige retninger, og jeg tror menn er flinkere til f.eks. å bare tenke jobb når de er på jobben, ikke være i gang med å planlegge middagen og bekymre seg for hosten til minstemann, mens de innimellom kikker i speilet og lurer på hva de kan gjøre med den ekstra bilringen.
Jeg føler ikke jeg har brukt så mye tid på å komme meg etter svangerskapene, men ammingen, DEN har tatt på. Jeg ammet alle fire lenge (opptil to år), og når jeg selv går sykt mye ned i vekt av det, så tar det (for meg!) flere år å få tilbake energien igjen. Jeg tror ikke jeg har følt skikeklig energi før det siste året, det bil si etter at minsten ble 4 år.
Men på den tiden hadde de ikke de mulighetene vi har i dag. Det var vanskeligere å få til utdannelse, jobb, hobbyer, festing, oppussing og interiørinnkjøp i tillegg til familie, og spesielt for kvinner vil jeg tro. Det avr heller ikke overflod av fritidsaktiviteter som ungene kunne være med på. De ofret ikke slike ting noen tanker, men kunne konsentrere seg om en ting - om å være husmor. Det var helt sikkert ikke noe slaraffenliv det heller, og det var sikkert ofte frustrerende.
Men i dag har vi andre utfordringer, som handler om det jeg var inne på tidligere, at vi må velge bort ting som vi har lyst til å gjøre. Og når man ikke klarer å velge bort noe så blir det veldig travelt og slitsomt. Jeg tror også det med å være tilstede i det man driver med akkurat nå er viktig, som allium nevner. Skal vi tenke på alt samtidig så får vi ikke glede av det vi driver med akkurat da.
Det var ikke lett før, men det er ikke nødvendigvis så lett nå heller.
Nå tok vel ti barnefødsler og husmortiværelsen før i tida på kvinnene som levde da. De var opplærte til å ikke klage, og det gjorde de nok heller ikke. Men de gikk jammen ikke gjennom strabasene uten å få merker av det heller. En seksti år gammel dame for 100 år siden var ferdig med livet, mens søsteren hennes døde i barselseng 25 år tidligere. En seksti år gammel dame i dag er travel med å realisere seg selv, jobber fullt og stiller opp for barn og barnebarn.
Jeg er helt enig i at det er mange ting som er anstrengende i vår tid og jeg skjønner til og med at noen kan ønske seg tilbake til en tid da man ikke hadde noen valg. For da trenger man jo heller ikke ta konsekvensene av noen valg. Da er det bare sånn livet er.
Jeg går bare ikke med på at likestilling har gitt oss færre valg.
Selvsagt blir man trett av svangerskap, barselperioder og amming. Og i en verden der likestilling er et ideal blir dette anerkjent og man får tilbud om hjelp. Jeg husker levende en bok fra 50-tallet der barselkvinnen fikk streng beskjed om at det var viktig å ta seg ekstra godt av mannen når hun kom tilbake fra sykehuset. Hun måtte huske at han hadde vært ensom stakkar, og følte seg litt tilsidesatt nå når hun også var opptatt av et barn, så hun måtte ta spesielt hensyn til ham.
Ikke sant, Blå. Den idéen om at det stilles så mange flere krav fra samfunnet til kvinner nutildags? Nah. Da har man ikke lest mange "Råd til Kvinnen!"-bøker fra svunnent femtitall, altså.
Hvis man streber etter å ha det beste av det beste på alle felt, og glemmer at muffinsbloggerne jobber en 10 % stilling i den lokale brukskunstsjappa og derfor har tid til å dandere blonder på sølvplettfat og at artiklene om kvinner som med glede skryter av mengder med reiser, "shopping og champagne!", ikke refererer til kvinner med normal småbarn-obosleilighet-billån-økonomi, et cetera, da er det ikke rart man blir sliten. Det går det an å gjøre noe med.
Nei, det er nok ikke det. Og jeg må også ta selvkritikk på at du presiserte at du kun stilte et spørsmål.
Jeg vet ikke hvorfor dette traff meg. Jeg er selv blitt langvarig utmattet, men av andre årsaker enn svangerskap og amming. Jeg tygget litt på dette og tror det kommer av at jeg kanskje opplevde det som et spark bak til de som faktisk opplever dette, slik som Oslo78. Litt sånn Tåler du ikke mer enn det, liksom. Jeg har selv vært gjennom en del av det samme som henne og har stor respekt for det. Jeg har også stor respekt for dine meninger, Fnatt, jeg opplever deg vanligvis som veldig klok og nyansert. Kanskje dette traff meg nettopp av den grunn.
Jeg vet ihvertfall av meg selv at det er ikke er selve svangerskapet og fødselen jeg blir sliten av, det er småbarnsperioden. Jeg blir sliten av å ha noen som krever meg hele tiden, det er sånn jeg er. Jeg trenger tid for meg selv. Derfor har jeg ikke fått barn så veldig tett, heller, for da ville jeg blitt for sliten. Men denne slitenheten er jo borte når barna er større og det er mer tid til meg og mitt.
Jeg registrerer at det i veldig mange tilfeller er de kvinnene som klager mest over hvor slitsomt barn/svangerskap/husogheimogjobb er, også, ikke overraskende, er de som snakker mest om viktigheten av nyvaskede vinduer, gjærbakst til enhver anledning, at man må være hjemme tidligst tre hver dag for å ha middagen klar, at julegardinene (!) må strykes etc. De som ikke vil fire på kravene/standarden. Og selvfølgelig skal man trene på treningsstudio, gå på cafe med vennene og reise på jentetur til Praha. :nemlig:
Og jeg ser ikke helt at det skal være et overordnet samfunnsansvar å gjøre noe med at noen legger lista for hva de må gjøre og hva de må ha høyere enn de er nødt til.
Denne er eg enig i. Det som er litt trasig er at det blir et samfunnsansvar for jobben er det einaste av dette en kan blir sjukmeldt frå. Eg var nettopp på et seminar om kvinner og helse og foredragsholderen, kvinne, var opptatt av akkurat dette,; korfor er det jobb som alltid først skal vike?
Jeg er enig. De jeg kjenner som har gått på en smell og blitt langvarig sykemeldte, har levd utrolig aktive liv, jeg hadde ikke klart å få til halvparten av hva de har drevet med. Ei ble veldig fornærmet på meg da hun fortalte at hun skulle bli nesten 100% sykemeldt og jeg spurte hvilke grep hun hadde tenkt å ta på fritiden. Spørsmålet var ikke relevant, for det var jobben som gjorde at hun ikke hadde overskudd til alt som "måtte" gjøres. Sånt blir jeg litt oppgitt av, jeg innrømmer det, men jeg sier ikke at dette gjelder alle kvinner som "møter veggen". Folk som kommer på jobb når de er nesten 100 % sykemeldt og som klager på hvor slitne de er fordi de dagen før hadde trening, venninnebesøk med middag og vin og dessuten måtte styre med de som pusser opp huset... Vel, jeg er ikke så empatisk da, kanskje.
Takk! Jeg er veldig åpen med hva som har skjedd med meg og det varmer å få forståelse selv om det sikkert er min egen feil at livet ble for mye slit i en periode. Men jeg vil understreke at jeg overhodet ikke er noen kontrollfreak, jeg er ikke en bollebakende husmor med ting på stell. Jeg tok mye ansvar hjemme fordi mannen i flere år har gitt uttrykk for at han er veldig sliten, og da ønsker man jo å avlaste. Så ble det for mye med 3 svangerskap, nattevåk og amming i tillegg. Og det året jeg har hatt unner jeg INGEN. Den fortvilelsen, de smertene, søvnløse netter, oppkast, konstant diare, osv - og stadige tilbakefall fordi det omtrent er umulig å ta det så rolig at kroppen restituerer seg med 3 relativt små barn.
Det verste er at jeg antageligvis hadde skrevet akkurat det samme som Hattifnatten for halvannet år siden... Har lært en ting og to om hvordan livet kan ta brå svinger kan man si.
Jeg har også lært mye av min motgang. Nå er mine plager stoffskifterelatert, men det er klart at enkelte ting ved min personlighet kan ha vært med på å gjøre det verre, det er nesten umulig å si, men jeg er dessverre (dvs var) både perfeksjonist, kontrollfrik og umåtelig effektiv. Likevel tror jeg det blir ganske galt å legge skyld på den enkelte når en rammes av ting som ME, CFS og utmattelse.
Akkurat dette tenker jeg også på som en stor medvirkende årsak til stress. Arbeidet før i tiden krevde mer tid, og mer fysiske krefter. Mens arbeid i dag krever at man kan sjonglere mange ting på en gang, holde oversikt over mer, være flere roller enn tidligere. Jeg tror kanskje at det også henger sammen med den økte informasjonsmengden. Mange valg, mange vurderinger, mange sjanser til å "gå glipp av noe", lite ro til å bare være der man er (fysisk og psykisk).
Det er jo noe "omvendt" når det å gjøre noe skikkelig fysisk og "tanketomt" arbeid (klippe plenen, male et gjerde etc) blir en avslappende og meditativ aktivitet.
Kanskje vil forskning etterhvert vise at den psykiske belastningen gjør oss fysisk utmattet?
Et annet perspektiv er dette med vårt eget ansvar for sykdom og slitenhet. Selv har jeg vært syk i ett års tid med en autoimmun sykdom. Det er på en måte litt trist å tenke på at jeg i over ett år gikk rundt og følte meg skyldig i at jeg var syk. " det er sikkert fordi jeg lever så travelt, jeg stresser nok for mye, jeg er ikke flink nok til å trene osv." og så viste det seg at jeg feiler noe fysisk. Det betyr jo ikke at jeg skal ta ansvar for mitt eget liv og ta gode valg om hvordan jeg lever. Men det betyr heller ikke at det er "min feil" at jeg var så sliten.
Kjenner at jeg ikke helt klarte å finne de gode formuleringene eller ordene. Sliten på en lørdagskveld etter bytur med de to søte små :knegg:
Nei, og jeg sier også at jeg inderlig godt vet at det slett ikke gjelder alle kvinner som blir syke. Jeg har selv stoffskifte-sykdom og vet hvor skjør balansen er for mange, men jeg sitter heller ikke på jobb og fortviler over at jeg ikke rekker Hemsedalturen eller ørten middagsavtaler, for slike ting kan jeg bare sjelden gjøre om jeg ønsker å fortsette i 100 % jobb, det vet jeg med sikkerhet.
Å få tre tette barn kan jeg se for meg at tærer ganske mye på kreftene. Man får tre svangerskap uten å ha restituert seg helt mellom hver gang, man har nattevåk, amming og bleieskift i trippel dose. For min del tar det et par år å komme meg etter et svangerskap. Det har med trening og amming å gjøre tror jeg. Først når jeg er helt ferdig med ammingen og det har gått noe tid føler jeg at kroppen og overskuddet er mer eller mindre tilbake. Jeg jobber jo endel, men er ikke perfeksjonist på hjemmebane. Dessuten har jeg en mann som virker, og hvis jeg skal trekke noen konklusjoner ut fra hvordan han ser ut i øyeblikket, er han minst like sliten som meg. :knegg:
Jeg mente ikke å stikke deg, Hattifnatten. Beklager om det virket slik. Jeg mente egentlig det Katta sier, og for meg fikk denne slitenheten en litt lei utgang. Men I'll be back!
Ja, jeg vet. Jeg har selv hatt kolleger som klager på hvor trøtte de er, for de var i forening til klokka halv ett og dagen før var de først hos frisøren rett etter jobb, så på trening og så kjørt barna et eller annet sted og så rett i forening. Da sitter jeg litt sånn :eek:, for jeg har overhodet ingen mulighet til å leve et sånt liv og jeg kjenner jeg blir litt sur over at de klager på trøtthet.
Det kan jeg veldig godt skjønne. Jeg blir direkte lei meg når noen skal "trøste" meg med å si at de også blir trøtte iblant, og "alle blir slitne av og til", som om min tilstand var helt vanlig og normal og noe en må regne med.
Det finnes trøtthet og så finnes det trøtthet, pleier jeg å tenke, men neimen om jeg kommer med trøstende kommentarer til folk som faktisk gir uttrykk for at de ikke har tid til å jobbe. Ikke at det er mange av dem, heldigvis.
Jeg tenker litt andre veien, jeg. Jeg tror mange blir litt overrumplet av hvor mye det krever av en og jeg tenker at kanskje forventningene fra både kvinnene selv og omverdenen er litt urealistiske. Det er jo ganske omfattende omveltninger i livet som skjer, på omtrent alle plan. Jeg tenker mer at "det er klart man blir sliten av sånt" fremfor at det skal være noe galt om man blir det, liksom.
Jeg tror du er inne på noe vesentlig her.
Kanskje er belastningen har endret seg mer enn den har minket? Det å reise på hytta og styre med vedhogging, tungvint matlaging og klesvask osv. blir allikevel et avbrekk og en pause for mange. Selv om ting er mye mer tungvint der. Bare det å komme seg bort, være utilgjengelig, få ro nok til å fullføre en tanke og ikke være spredt overalt rent mentalt er jo noe mange gjør for å komme til hektene.
Det kan veldig godt være. Med ungdommer som er slitne, men som ikke fyller diagnosekriteriene for noe tretthetssyndrom eller tilsvarende bruker vi å snakke endel med dem om typer slitenhet. Mange blir veldig redd for å bli slitne fordi de er redd for å bli fullstendig utmattet slik de har opplevd noen ganger. Og så blir det negative spiraler utav det. Uansett - det er stor forskjell på den typen slitenhet man får i kroppen når man har jobbet og utrettet noe (kanskje helst fysisk) som den slitenheten man får av å ha for mange jern i ilden og ikke strekke til. Jeg blir i hvertfall mer sliten av det jeg ikke får gjort enn av det jeg faktisk gjør.
En ting jeg etter hvert har notert meg om menn, er at de i mye større grad prioriterer seg selv først - så alt annet. Mødre har det med å prioritere ungen(e) foran alt - inkludert seg selv. Jeg ser samme tendensen hos mann, svoger, pappa og 101 mannlige medarbeidere. Ser så ofte at pappaene har en eller annen egen aktivitet de vil gjøre før de tar seg av pliktene. Mødre har det med å ta pliktene først - for så å ta tid til seg selv om det skulle være tid til overs (noe det svært sjelden er).
Jada, dette gjelder sikkert ikke alle, men jeg tror det er regelen heller enn unntaket.
Samtidig får menn sjelden kommentarer fra omgivelsene om de prioriterer seg selv - det er til en viss grad forventet. Mens mødre som prioriterer seg selv fortere blir oppfattet som "dårlig mor".
Mannen min og jeg deler husarbeid, matlaging og permisjon likt. Vi har lik lønn og like muligheter karrieremessig. Likevel føles det ikke likt - når den grunnleggende prioriteringa er forskjellig.
Tror ikke all verden av likestillingslover kan fikse den forskjellen...
Vi har vel aldri vært så lite fysisk aktive i jobb som nå, og helseplagene med rygg og nakke er gigantiske. Kroppen vår er jo bygd for å brukes, og jeg tror vi får mange plager fordi vi ikke bruker den like fysisk lenger. Og jeg tror mange sliter seg mer ut psykisk.
Jeg er ikke sikker på om det er gitt at den psykiske belastningen er større nå enn før. Eller hva den fremdeles er mange steder i verden. Vi har verdens beste sikkerhetsnett, det er overhodet ingen fare for at barna våre skal sulte i hjel eller bli hjemløse, og jeg tror ikke den psykiske belastningen ved å skulle sjonglere husarbeid, henting i barnehagen, ukas Zumbatime og 40 timers arbeidsuke er større enn hva den er ved å ikke vite om du har mat til ungene neste dag, at det ikke finnes medisiner om de blir syke, at du ikke har nok varme klær til vintere, og der en arbeidsulykke vil bety at familien din blir fullstendig uforsørget.
Altså. Det er jo en sammenheng her. Etter 3 fødsler har jo man 3 barn på utsiden, og da tar og krever det forståelig nok mer å komme seg til hektene igjen. Så det er jo ikke svangerskapene alene, men alt som følger med, all jobben som kommer med hvert barn man får.
Jeg føler at jeg har god kontroll på alt rundt meg, men jeg jobber jo også redusert denne (småbarns)perioden. Jeg velger bort en del fritidsaktiviteter hos ungene og sosiale greier for meg selv, for å passe på meg selv, ikke ha for mye på tallerkenen på en gang. Mannen tar sin del og jeg tar min. Vi har blitt enige om fordelingen, og vi synes begge at den er grei og rettferdig ift stillingsprosentene våre.
Jeg hadde besøk av en barnløs venninne her om dagen, og det var tydelig at hun syntes at våre prioriteringer var feil. Jeg fikk et "du skulle kanskje ikke fått så mange unger, da"-blikk da jeg fortalte at fireåringen og toåringen ikke får begynne med noe på fritiden før de begynner på skolen, og jeg fikk også inntrykk av at storesøster sin ene aktivitet var lite. Men sånn er det, jeg ville ha en stor familie, og da må ting vike, og det er sikkert vanskelig for barnløse å forstå akkurat dette, for selv om de lever stressende og til tider hektiske liv selv, så har de bare seg selv å tenke på. Stor forskjell.
En kamerat av oss har et barn som sliter på skolen, han er alenepappa på deltid, og venninnen min kunne fortelle meg at han bruker sine uker på å hjelpe ham med å ta igjen det tapte. De kunne visst sitte med lekser opptil 5 timer hver dag/kveld. Jeg sa at det var uaktuelt hos oss, for jeg har faktisk flere barn å ta meg av. Da fikk jeg det samme blikket som beskrevet i forrige avsnitt servert. Jaja, vi er forskjellige, og forståelsen kommer ofte bare med erfaringen.
Min 8-åring er kun med på en aktivitet etter skolen. Jeg vil la han bli med på flere hvis han vil, men jeg syns dette er nok. Vi sliter også med skolearbeidet, så vi trenger flere kvelder hjemme. Vi jobber full tid begge to og jeg har skiftarbeid, så det trengs ikke mere stress i livet, for å si det sånn. Min 5-åring virker som om hun vil være hjemme. Igjen, når hun kommer og spør om å få bli med på noe, så skal vi nok få det til. Men jeg melder de ikke på aktiviteter uten at de ytrer ønske om det selv.
Tja, jeg har i hvertfall valgt bevisst vekk å få flere barn, nettopp fordi jeg ønsker å ikke måtte prioritere vekk ting jeg mener er viktig. Jeg har også kollegaer som har stoppet opp med ett barn fordi de ser at det ene barnets ekstra behov, krever så mye at de ikke føler at de kan strekke godt nok til hvis de skal fordele tiden på flere.
Dette er personlige valg selvsagt, og antall unger eller hva man bruker tiden på er tilpasset livssituasjonen for de fleste. Viktigst er at vi føler at valgene vi tar er gode, og at vi er fornøyd uten å gå rundt med savn eller dårlig samvittighet.
Jeg har bekjente som har mange barn, og etter MITT skjønn så synes jeg ikke valgene de tar for barna sine er optimale (argumentet for det ene og det andre er tidsmangel og transport). Dette er dog kun min personlige og private mening, og ikke noe jeg forfekter høylydt (selvsagt). Det er plenty av dem som synes jeg jobber for mye også, men de bryr jeg meg ikke om.
En av de tingene jeg tror kan være slitsomt med perioden når man får barn er at man kanskje er mindre forberedt nå enn før. Jovisst går man på svangerskapskurs og slike ting, men jeg tenker jo bl.a. på min bestemor, som hadde 9 søsken og lang erfaring med det å ha omsorg for babyer før hun selv fikk barn. Vi har idealer i media som går rundt med en ert på magen og er slanke, på premierer og utad virker som om de bare poppet ut barnet før de fortsatte som før.
Jeg tenker at det for noen kan påvirke hvilke forventninger man har til akkurat denne fasen. At man kanskje til og med tror det er noe galt fordi det oppleves så mye mer krevende enn man hadde trodd. Jeg vet i alle fall etter noen måneder i jobb på barsel at jeg møtte en del kvinner som ble tatt litt på sengen av hvor omfattende omveltningen det å få barn faktisk er. Og jeg har fått en del spørsmål som i bunn og grunn handler om hvordan man skal få barnet til å gli inn i det livet man allerede har, fremfor å kanskje ta inn over seg at livet selv har endret seg. Eller for den saks skyld: Forundring over at kroppen ikke bare blir seg selv igjen når barnet tross alt er født. En del ser ut til å se på det som et nederlag og tegn på at de har mislykket når det viser seg at de må ha på seg mammaklærne når de drar hjem også, fremfor klærne i pre-gravid størrelse.
Jeg vet at man kan gå for langt ut i motsatt grøft, altså. Jeg gikk selv med ubehandlet lavt stoffskifte i flere år og gjennom et nytt svangerskap fordi fastlegen tok en "du har barn og er sliten på grunn av det -deal with it"-holdning fremfor blodprøver. Men noen ganger tenker jeg at vi som samfunn kanskje kunne ha blitt litt mer realitetsorientert enn sykeliggjort når naturlige livsfaser påvirker kapasiteten vår.
Jeg må nok skjerpe meg litt, for jeg blir ofte påvirket i negativ grad av å lese her på FP. Jeg er ikke opptatt av å være best på alle områder i utgangspunktet - men etter å ha forlest meg litt på FP, hvor mange ar ganske tydelige på hva som bør være et minstekrav av innsats på ulike områder, så føler jeg meg ofte ikke god nok. For sløv. For laidback.
Jeg prøver å fortelle meg selv at det sikkert ikke er den samme personen som er griseflink til å kildesortere som også lager all maten fra bunnen og har et strøkent hjem og deltar som frivillig i alle barnas fritidsaktiviteter og får med seg alt av nyere litteratur samt holder seg faglig oppdatert og rekker over det meste av kulturtilbud samt trener mye og sklir inn i størrelse 36 for noe annet hadde tatt seg ut, liksom... :humre:
Men så får jeg vondt i magen av all bastantheten i innlegg her inne - for hvordan kan jeg egentlig leve med meg selv når jeg ikke kildesorterer grundig nok og gir gutta pølse i lompe til middag to dager på rad?
Jeg vet at problemet er mitt. Jeg lar meg stresse av all flinkheten jeg leser om. Og ser rundt meg. Jeg vil egentlig være fornøyd med det jeg har å by på.
Jeg priser meg daglig lykkelig over å leve i en tid med så stor grad av likestilling. Å oppleve frihet i livet er avgjørende for livslykke.
Det jeg nok likevel lurer på om har blitt mer stressende, er jobbene til folk flest. Det gikk da litt langsommere tidligere (landhandel kontra supermarked) - og det var ikke så mye effektivisering og måling og veiing på så mange arbeidsplasser som det er nå? En lærers hverdag (som jeg har mest kjennskap til) inneholdt kun en brøkdel av dagens arbeidsoppgaver. Sånn tror jeg det er i mange andre yrker også.
I mange jobber opplever man nok perfeksjonskravet som på hjemmebane, og trusselen fra sinte kunder/pasienter/andre som kan finne på å klage er ganske nær for mange av oss. Dokumentasjonskravet er overveldende og det skrikes stadig om effektivisering. Og ikke minst er det tabloide overskrifter som kan sammenlignes med innleggene her inne. Er man ikke i verdenstoppen, er man ikke mye verdt som arbeidstaker, hvertfall ikke hvis man jobber med mennesker. Å gjøre en jevnt over grei eller til og med god jobb holder ikke.
Ellers er jeg enig med Zoe; det er bare å lese på FP for å finne krav å strekke seg etter. Ernæring (var det ikke barnemishandling eller omsorgssvikt å gi barna toromat)? Bilsikring. Deltagelse på dugnader og som foreldrekontakt. Oppfølging av lekser. Oppfølging av fritidsaktiviteter. Oppdragelse. Å ha åpent hus med middag til alle venner. Lese for barna hver dag. Fysisk aktivitet. Oppdragelse igjen - det skal man jo helst ikke drive med heller, hvertfall ikke i gammeldags forstand, men man skal være tilstede for barna på en slik måte at de lærer av gode eksempler. Egen karriere. Sørge for korte dager i barnehagen. Ha egne interresser, tid til å trene, tid og overskudd til romantikk. Økonomisk kontroll.
Det er veldig mye som er ganske så bastant, alt er jo viktig for noen.
Det er opplest og vedtatt flere ganger at den samlede FP-summen er en drøy målestokk å strekke seg etter. Dog er det allikevel ikke noe hokuspokus å være klar over at de som gjør ditt, ikke nødvendigvis (og mest sannsynlig ikke) gjør datt.
Det er vel ikke nødvendigvis idealene folk strekker seg etter, men det presset som følger med? Jeg har ikke noe imot at person x lager all mat økologisk og fra grunnen av. Jeg lar meg tvert imot inspirere. Det som jeg innbiller meg kan påvirke til følelsen av press er når person x legger ut om sin forakt for de som ikke gjør som henne selv og sier at "selvsagt gjør jeg det, noe annet ville jo vært å drite i ungene sine og sånt holder jeg meg for god til". For å sette det på spissen. Det er ikke de engasjerte innleggene eller samtalene om hjemmelaget mat. Det er fordømmelsen det noen ganger blir servert med. Eventuelt den opplevde fordømmelsen for andre.
Alle er sin egen lykkes smed og alt det der. Jeg ser den. Men jeg tar meg også i å lure litt på hvorfor det er så farlig å tenke på denne biten i en litt større sammenheng når det tross alt er mange voksne mennesker som opplever den samme forstrukketheten samtidig. Løsningen ligger kanskje på individnivå, men forklaringen på hvorfor det ble slik eller en eventuell forebygging må kanskje også ses på i litt videre forstand enn å hamre videre på poenget om ansvar for eget liv og sin egen lykkes smed? Jeg innbiller meg i alle fall at for de som lufter tankene de sitter med og forteller om opplevelsen de har av å bli strukket for langt (ofte før de ender opp med sykmeldinger også), må det til tider oppleves som å ikke bli ordentlig hørt og forstått? :vetikke:
Det er helt sant. Men jeg synes ikke det er så veldig lett. Bastante uttalelser har en tendens til å henge igjen i hukommelsen min - og der jeg tidligere kunne trekke litt på skuldrene av egen tilkortkommenhet er ikke det like lett lenger.
Jeg gir ingen andre skylden for egen tankegang, jeg er fulstendig klar over at det er jeg som er herre over egen velbefinnende. Men om vi som foreldrefelleskap her på FP har et ønske om å bidra positivt i hverandres liv gjennom kontakten vi har her inne, kan det likevel være en tanke å uttale seg litt mer raust når det gjelder hva man bør og må og skal for ikke å være under pari som menneske og forelder. Her har jeg garantert egne svin på skogen også.
Ikke sant? Jeg vet ikke hva hun egentlig mener, men jeg, f.eks., måtte lese Billas svar et par ganger før jeg klarte å slå fra meg at hun også er enig med venninnen min. Fritidsaktiviteter er dødsviktig, og holder ikke ungene på med minst to ting hver, har man for mange unger. :p Jeg synes det kan være vanskelig å innrømme at man roer fritiden litt ned for å beholde roen i hverdagen. Jeg er ikke interessert i en kaostilværelse, og jeg tror våre valg er riktige for oss, men jeg kan ikke for å føle på presset noen ganger.
Godt nok er også en fin bil. Det helde stort sett for dei aller fleste av oss. Og så må en ta valg. No pusse eg opp hus, så da blir det lite trening. Etter jul blir det videreutdanning, da blir det mindre oppussing. Eg klare ikkje alt på en gong.
Jeg skjønner godt at innlegget mitt kunne oppfattes sånn, Ramses, og jeg veldig er glad for at du forsto hva jeg prøvde å formidle.
Venninnen din har kanskje noen poeng utifra sine ideer om det ideelle, men vips så sitter hun i en annen hverdag, og hva som er viktig har endret seg. Mine tanker rundt dette er jo nettopp det, MINE, og da burde det spille liten rolle for andre hvis jeg synes det er viktig at barna mine både spiller et instrument og har en fysisk aktivitet på fritiden.
Problemet er når folk tror de sitter med den eneste fasiten på hva som er riktig, og har lyst til å dele den kunnskapen med alle rundt seg i tide og utide ;)
Jeg ble inspirert til å skrive innlegg rett før jeg dro på hyttetur og derfor har jeg vært fraværende i tråden etter hovedinnlegget.
Jeg har absolutt en mann som fungerer (i likhet med en del andre i tråden). Dette året som jeg har vært syk har han til tider vært alenefar. Han er en svært velfungerende pappa, og jeg er ikke trippeltarbeidende selv om jeg hevder at mange er det.
Det gjelder tydeligvis meg også!
Jeg opplever at jeg de siste åtte årene som startet med svangerskap og amming, kombinert med hektisk og stressende jobb har blitt stadig mer utmattet.
For hundre år siden hadde kvinner fysisk harde liv, mens vi i dag bruker kroppen for lite (hvertfall de av oss som ikke har jobber hvor vi er fysisk aktive) og stresser for mye. Det er to veldig ulike typer belastning. Hva som er verst skal jeg ikke begi meg inn på å bedømme.
:ja:
Og da handler jo alt om prioritering mener jeg. Man kan jo godt føle at man har dårlig tid og har det travelt. Men i grunn handler det om valg og prioriteringer man tar for seg selv, og i/for familien.
Hadde feks trening likevel vært en ting som du MÅ ha i livet ditt, samma hva, så hadde du jo også fått tid til det, OM det var noe du absolutt ville prioritere. Men det ville jo gått på bekostning av noe annet. Det handler kanskje mye om å innse hva som er viktig for en selv, og ikke tenke så veldig på hva alle andre synes er viktig.
Jeg har forresten den diskusjonen med makkeren min på studiet. Han har en krevende lederstilling, familie, han trener, han har båt som han må pusse opp og han har en del prosjekter. Og så klager han over at han ikke har tid til å lese det som må leses etc. Mens jeg sier at det handler om å prioritere. VIL han få tid til studiet så må han jo velge bort noe, det sier seg selv med full jobb, familie og fritidssysler - og et masterstudie som i utgangspunktet er 75 % studie. Da må jo bare noe velges bort for en periode. Uansett om det er kjipt.
Jeg tør nesten ikke si hvor gammel jeg er, men jeg fikk barn godt opp i 30 årene og har altså jobbet i 20 år. Det var helt noe annet for 20 år siden. For det første, så var det flere ansatte og hvis noen ble syk, så ringte en etter vikarer. I dag fordeles oppgavene på de som er til stede. Og alle møtene og rapporteringen som er pålagt ledelsen! De skal redegjøre for hver detalj og hvorfor produktiviteten var 52 istedenfor 54 i går, hver eneste dag blir veiet og målt. Detaljer istedenfor helhet. Jeg lurer på hvordan samfunnet har blitt sånn, og hvor går alle rapportene? Jeg føler meg ofte syk av "kontinuerlig forbedring". Omorganisering, omstilling, ny sjef, trivselundersøkelser, effektivisering, ny omstilling, ny sjef, medarbeiderundersøkelse, effektivisering, omstilling.... Hele året, hvert år. Ny leder hvert år etter en omorganisering.
Skammer meg over å si det, men ofte angrer jeg på at jeg fikk barn. Eller at jeg fikk barn sent, men 20-åringer som blir mamma blir også utbrent? Det er ikke tvil om at jobben min har blitt utrolig mer stressende psykisk i løpet av 10 år, som var da vi startet på å få barn (Eldstemann er 8 år). Man kan ikke forutse den utviklingen, hadde man kunnet det så...
Jeg har en kontorjobb, og hadde en stund tilbake en arkivrydding, med brev fra 50-tallet. Målet med arbeidsoppgaven var den samme som nå. Ting vi kan skrive rapporter på 4-5 sider om nå ble ikke en gang berørt i konklusjonen på 50-tallet. Ei heller på begynnelsen av 90-tallet. Man hoppet galant over problemstillingen/så den ikke.
Jeg hadde garantert blitt, om ikke utslitt så i alle fall drittlei, av alle reisene, videreutdanningen, den kule jobben, og alt som skulle til for å tjene alle pengene. Derfor droppet jeg hele greia, fant meg en jobb jeg likte bedre med mindre lønn, jobben har ikke noe reising og det er kort vei dit. Vi prioriterer knallhardt hele tiden, vi drar sjelden bort hele helgen fordi det blir så slitsomt med mandagen som kommer brått, vi er ganske sjelden ute sent fordi vi sover lite nok som det er, vi prioriterer både venner og trening mindre enn å være sammen rolig som familie.
Jeg tenker at man får gjøre sine prioriteringer og være dem bevisst, og noen kan sikkert få med seg alt, men for mange vil det bli altfor mye. Meg selv inkludert, og jeg har egentlig ganske god kapasitet (liker jeg å tro).
Som Zoë leser jeg på FP og ser nye krav komme, men jeg har motsatt reaksjon. Veldig mye av det som forfektes her, blir så ekstremt Politisk Korrekt for meg at jeg ikke tar det til meg på noen som helst måte. Jeg synes det i enkelte tilfeller vipper over til rent komisk, og føler heldigvis ikke kravene bygge seg opp.
Jeg vil ikke si at jeg er en typisk karrierekvinne. Karriereklatring ser jeg helt bort fra. Men jeg vil allikevel tjene relativt greit med penger mtp at det koster å være i dagens samfunn. Vi har travle jobber begge to, men heldigvis så er det to fleksible jobber. Det betyr av vi gjerne drar fra jobben kl 15 begge to. Men det må da i tillegg også jobbes på kvelden.
Men jeg er ikke en av de som skal rekke alt mulig annet. Vi er på jobb, spiser middag, er med ungene og så jobber vi evt dør i sofaen etterpå. Nesten alt av husarbeid, treffe venner eller andre ting som er utenom skjemaet det legges til helger.
Husarbeidet lider nok mest, men jeg husker tider før jeg fikk barn, det var ikke så veldig rent da heller, så det går nok kanskje like mye på den manglende interessen som på den manglende tida. Altså det må gjerne være rent, men å komme dit er tidkrevende og kjedelig, sånn at det blir nedprioritert.
Jeg synes også jobben min har blitt mye mer stressende i løpet av de ti siste årene, bare, og da holder jeg privatlivet mitt utenfor. Det er flisespikking, krav til dokumentasjon, krav til endring hele tiden, og mye mindre ressurser enn for ti år siden. Og påleggene bare øker og øker og øker, ofte for hver eneste måned.
Jeg lar meg heller ikke stresse opp av FP. Jeg plukker opp mye nyttig her, særlig om matlaging og håndarbeid, men jeg tar det helt med knusende ro. Serverer glatt en grandis innimellom. Men vi har alltid noen dager i uka, med fokus på hjemmelaget og god mat. Litt fordi det er bedre, det er viktig å kunne det, også for å kunne lære det videre igjen. Men noen dager er veldig travle, og jeg knekker ikke sammen av å spise et ostesmørbrød på sånne dager.
