< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Teofelia sa for siden:
Jeg tror faktisk de fleste som gjør bare 60 % av arbeidet er jevnt over svært fornøyd, og det er neppe dem man snakker om.De som gjør 90 % av husarbeidet, som sliter med at mannen roter like mye som ungene, og som i tillegg forventes å rose fyren når han går ut med søpla, er vel mer i målgruppen for problemstillingen, tror jeg.
Divine sa for siden:
Men det kan vel ikke komme som en bombe at man blir sliten av å ha barn? Er det et sjokk å finne ut at man er sliten etter at man har fått barn nummer 3, for eksempel?
Røverdatter sa for siden:
Jeg skjønner ikke helt hva jeg gjør i denne diskusjonen, for jeg er ikke særlig sliten og syns stort sett det går strålende å sjonglere enebolig, to barn (ikke tette, og bare to er veldig lite slitsomt) og full jobb. Da jobber jeg alltid "bare" normal arbeidsdag og har et passe rent og ryddig hus, middag kanskje 5 av 7 dager osv. Trøtt er jeg, men det er fordi jeg legger meg for sent og ikke fordi jeg står foran en vegg eller er i nærheten av utmattet.
m^2 sa for siden:
Eller jobb forsåvidt, der er det jo til og med tilrettelagt for man skal kunne ta en snarvei en periode av helsemessige årsaker, i form av sykemelding. Gitt at man har en jobb det går an å sykemelde seg fra da - det er det jo ikke alle som har.
Og når det gjelder enkeltpenkelt å hive ut gubben, flytte til et annet sted, ta de grepene som må til - jeg tror ikke det er enkelt for noen. Men jeg tror også at de store grepene kan være mindre vanskelige enn man går rundt og frykter og tror de er og vegrer seg for, når man først hiver seg utti dem. :btdt:
Nå sier jeg IKKE at hive ut gubben er den riktige tingen å gjøre, det er ganske mange steg man tar før man kommer dit. Men må det store grep til for at man skal trives i livet sitt, klare å senke skuldrene, klare å unngå å slite seg ut, eller whatnot er det bedre å ta de grepene enn å gå rundt og "lide" fordi grepene virker så store og vanskelige og uoverkommelige. På lang sikt, hvertfall.
m^2 sa for siden:
:humre: jeg er bil-ansvarlig i min familie og bruker ganske mye mer enn 20 timer på den. Men jeg innrømmer glatt at klesvask tar mere tid altså :jupp:
m^2 sa for siden:
Akkurat dette er noe jeg har tenkt veldig mye på. Veldig. Min store drøm her i livet var å ha 2 eller 3 barn, og så fikk jeg lillegutt som krever meg 120% og enda litt til. Han er 8 nå og det er litt bedre, men gud bedre som det har kostet helsa mi å ha et barn som han, av ymse grunner. Hadde jeg fått et barn til når han var 2 elns, hadde jeg sannsynligvis ligget under bakken nå. Eller lillegutt hadde vært plassert bort på et eller annet hjem, totalbelastningen hadde vært helt enormt mye for stor.
Og der det hadde vært nokså vanskelig men mulig gjennomførbart å få et barn til som var plankekjøring fra dag 1 hadde det vært katastrofalt for våre liv å fått et barn det var noe ekstra med. Det er en vurdering jeg har tatt - at det er noe som kan skje, både gitt min alder og at lillegutt ikke har noe diagnose og dermed er det ikke forutsigbart om et neste barn har det samme, og det har ikke jeg mulighet til å takle per i dag. Da kan jeg faktisk ikke velge å få fler barn, når jeg vet at det blir for tøft hvis ting ikke går på skinner.
Det har dermed vært et veldig aktivt valg for meg å ikke få flere barn. En stor sorg selvsagt, for jeg ville ha flere barn, og jeg ville at lillegutt skulle ha søsken.
jeg kan si det høyt fordi jeg har et barn med spesielle behov. Men den samme logikken gjelder jo forsåvidt ellers i diskusjonen også. Er man sliten og ser at belastningen med barn nummer ...1 forsåvidt, eller 2 eller 3 eller ... kan risikere å gjøre at belastningen bikker for stor, så bør man kanskje vurdere å ikke få det barnet da, eller vente. Og "man kan jo ikke vite på forhånd hvordan det blir"? Neida, men man har jo en viss anelse om hvor spennet kan ligge. Jeg for min del har da altså tatt med i betraktningen min alder, og lillegutts situasjon, og risikoen for å få et barn det er noe med.
Når det gjelder omtrent alt mulig annet man driver med har man angrefrist; studier kan avbrytes, en jobb kan avsluttes eller reduseres, et hus kan selges og et oppussingsprosjekt settes på is, et ekteskap kan jobbes med eller avsluttes, osv. Men et barn er der banna bein uansett hvor vanskelig alt annet blir.
oslo78 sa for siden:
Ja, det var et sjokk for meg. Har omtrent ikke vært sliten en dag i mitt liv og var helt uforberedt på at kroppen min skulle kollapse totalt i permisjonen med tredjemann. Og da kunne jeg jo ikke godt hive ut ungene.
Sure Eplet sa for siden:
Jeg er ei sånn som har fire barn og ingen jobb. For min egen del kan jeg si at barna ikke gjør meg sliten, tvert imot :) flere barn krever litt mer tid på kjøkkenet og litt mer tid med klesvasken. Det MÅ det. Hvor mye man legger i egne og barnas fritidsaktiviteter og grad av orden i hjemmet - se, der går det an å velge ganske mye. Barna skal ikke bli veldig store før det er naturlig at de hjelper til (eller i det minste ikke direkte saboterer).
Og DER tror jeg det er en stor forskjell mellom før og nå. Før var det forventet at barn bidro mer og tok mer ansvar. For egen fritid (ut og lek) og i hjemmet (melk kyrne og gi hønene mat, strikk lodder, hent torv, hent stein, bær ved, vask gulvet). Høstferien i skolen for eksempel - det var helt nødvendig at ungene hadde fri den uka for å få opp potetene. Skole annen hver dag? Det er ikke sååå mange år siden. Det var nødvendig - ungene måtte bruke annen hver dag på å hjelpe med gårdsdrift. (og at ting var bedre for lærere før :knegg: jau, jau ... jeg har lest noen hefter om tiden før skolebyggene kom, og jeg tror ikke noen lærere i dag ville syns noe særlig om å bo rundt om på gårdene for å lære barn salmer og bibelvers. Men for all del ...)
Overgangen til det vi lever i nå fra det vi levde i for bare to-tre-fire generasjoner siden har gått vanvittig fort. Selvsagt er det ikke alt som helt henger med. Ting endres for hver eneste generasjon, og vi får stadig flere valg og muligheter - sammen med valg og muligheter kommer det ansvar, forpliktelser og oppgaver. Alt endres. Men det kan umulig være likestillingen sin skyld :knegg:
Divine sa for siden:
m^2 sier ting mye bedre enn meg. :ja: Før min yngste fikk en autismespekterdiagnose, vurderte mannen min og jeg så smått om vi skulle satse på et barn til. Jeg hadde litt lyst, men samtidig er jeg ikke noe overskuddsmenneske, så jeg lurte på om det ville være lurt. Men da diagnosen var et faktum, var valget enkelt: Nei, vi skulle ikke ha flere barn. Vi hadde nok taklet et "vanlig" barn på et vis, men hadde også neste barn hatt ekstra behov, nei, da vet ikke jeg, altså. Jeg synes ikke sjansen var verdt å ta. Dette er et valg på linje med at jeg ikke kan ha en lederstilling som krever VELDIG mye arbeid eller x antall hobbyer eller et veldig stort hus. Jeg kan ikke ha dette, fordi jeg fort blir stresset og sliten og da takler jeg tilværelsen dårlig. Og jeg kan ikke se at valget om antall barn skal være mindre relevant enn de andre valgene.
Divine sa for siden:
Man er selvsagt forskjellige på det området også, som på alt annet her i livet. Så for mange er sikkert det å ha mange barn helt greit, da det ikke er det som er kilden til stress og slitenhet i livet deres. Fair enough. Men at man liksom ikke skal få lov til å nevne det som en faktor uten at folk blir støtt, det er det jeg ikke skjønner.
løve70 sa for siden:
Jeg tror du misforstår. Sålenge du er fornøyd med at han gjør 40%, så er det da ingen grunn til å kaste ham ut? Om det derimot en dag kommer til et punkt der situasjonen blir uholdbar (og dere ikke klarer å bli enige om noen måter å endre den på), ja først da kan det være et alternativ.
Pelle sa for siden:
..også har man slike familier som min: Der man bor i leilighet og ingen måker eller klipper gress. Der ingen er spesielt handy, så alt av snekring settes bort. Og der alt av bil gjøres av fagfolk, selv dekkskift.
Da står man liksom igjen med husholdningsoppgaver på daglig basis + oppgaver av mer teknisk art, som oppsett av data og tv (hvilket ikke skejr alt for ofte, ihvertfall ikke hos oss).
Slettet bruker sa for siden:
Jeg ønsket meg barn nummer tre i mange år før jeg tok sjansen på å få ham. Rett og slett fordi jeg hadde så stor belastning i livet mitt den perioden av den sorten man ikke kan velge seg vekk fra. Jeg måtte gjennom det først, spunnet jeg få barn igjen. Og da er jegsåpass gammel at det holder med ett.
Lavender sa for siden:
Enig Pelle, det ligger mye ekstra arbeid i større bolig med hage. Jeg ser ikke frem til snømåking.
Jeg ser på Sinnasnekkeren av og til. Det mangler ikke tilfeller der mannen har ansvar for total renovering på fritiden, og kvinnen passer barn og vasker klær.
TV Norge søker nå par til Damene først! De søker etter menn som kan forbedres på hjemmefronten. Det blir vel program av det også.
www.tvnorge.no/programmer/tvnorge/damene-f-rst-1.13182
Mannen som steller hjemme reality startet kanskje med Da damene dro.
www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=557875
Jeg ser selvsagt at dette er få utvalgte, og satt på spissen som underholdning. I tillegg har vi kvinner ulikt syn på hva som er passe egen innsats i hjemmet. Noen ønsker å holde fortet, andre er opptatt av fordeling.
mkj sa for siden:
Jeg følger tankegangen din langt på vei. Men det er en forskjell. Om man tar en lederstilling og det blir for mye, så kan en slutte igjen. Men en kan ikke slutte som foreldre, i alle fall ikke på veldig lenge. (sånn dersom det viste seg å være mye mer slitsomt enn man tenkte seg på forhånd)
Vi fikk en sånn aha-opplevelse med andremann. Han var slitsomt aktiv og kroppen min var slitsomt skral, så flere barn etter han har for oss vært uaktuelt pga manglende overskudd.
Divine sa for siden:
Men da har jo antall barn vært en faktor du har tatt hensyn til. Jeg hadde syntes det hadde vært rart om du hadde vært sliten og skral, men likevel fikk flere barn fordi du syntes at antallet barn ikke var en relevant faktor.
Neket sa for siden:
Kjøp snøfreser. Da blir det nesten gøy. :nemlig:
Lavender sa for siden:
Takk! Freser vurderes daglig, men vi bor tett og mangler plass til å dumpe snøen. Det er ikke selvsagt at naboene vil ha vår snø med strø sand i sin hage. :(. Så ikke bare måker vi, men skyver også snøen i hagen.
rine sa for siden:
Det er da vel ikke noen som har snakket om prosentvis fordeling av husarbeidet, er det? Jeg har ingen tall på hvor mye min mann gjør i forhold til meg, og jeg kan nok fint leve med at jeg gjør litt mer husarbeid enn han (for det tror jeg at jeg gjør, han er muligens ikke enig :knegg:) Vi snakker vel om de tilfellene der belastningen på den ene parten blir for stor, og da mener jeg bestemt at noe må gjøres. Å forklare partneren hva man blir sliten av er det første, tenker jeg. Skilsmisse kommer veldig langt bak i rekken av løsninger for meg, og det tror jeg det gjør for de fleste. Vi snakker vel uansett om mer graverende ting enn "han slenger sokkene sine på badegulvet, jeg vil at han skal legge de i skittentøyskurven" gjør vi ikke?
oslo78 sa for siden:
Men jeg mener at da jeg ble ekstremt syk, var det jo for sent å ta samtalen om jeg kanskje gjorde litt mer enn ham. Og det er da jeg blir litt frustrert når noen sier at jeg kan jo ha det så godt når jeg har gjort litt mer enn min del i hjemmet.
Teofelia sa for siden:
Det skjønner jeg ikke? Hvis du ikke hadde tatt samtalen før, så var det jo i alle fall på tide å ta den da. Med mindre du var så syk at du ikke var i stand til å samtale, og da ville kanskje ikke husarbeid være så viktig lenger uansett?
Candy Darling sa for siden:
Jeg har holdt på å bli kastet ut av mannen min fordi jeg gjorde for lite rydding hjemme. :flau:
:bidrar:
Teofelia sa for siden:
Første gangen mannen min og jeg virkelig klarte å få til en endring i det skjevfordelte husarbeidet vårt, var jo nettopp den perioden han var syk i mange uker og ikke var i stand til å gjøre det selv.
Teofelia sa for siden:
Det ville jeg også blitt, før eller siden, hvis jeg ikke hadde klart å skjerpe meg en hel del.
rine sa for siden:
Mulig vi sjusker ikke har noe i denne tråden å gjøre? :gruble: Jeg gjør 30 %, han 25 %. Resten blir ikke gjort (i alle fall ikke den uken) og det lever vi fint med.
Candy Darling sa for siden:
Jeg gjør masse, altså. Jeg er bare ikke god på rydding. Det medfører vanligvis å stable sammen noen papirer og legge dem i en litt penere stabel et annet sted. :blånn: Også blir jeg distrahert av noe annet. :look, reindeers!:
Nessie sa for siden:
For meg er likestilling i hjememt vårt at det vi gjør blir like mye verdsatt. Det er ikke sånn at vi må gjøre alt likt, og dele alt likt og alt det der. Men jeg trives med å gjøre en del ting mer enn han gjør, og omvendt. Og så fordeler vi. Men så lenge vi er fornøyd med fordelingen, og begge tar i et tak - så er det jo ikke noe problem.
Nooria sa for siden:
Denne tråden har blitt lang, og har utviklet seg til å handle om hvorvidt man bør kaste ut mannen om han gjør for lite husarbeid (eller evt slutte å sutre over at man er sliten om man har vært så dum å ikke skaffe seg en mann som er en huslig og energisk pappa). Dette temaet har ikke jeg behov for å forfølge, men jeg har tenkt litt på hvordan jeg har det og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være.
Jeg har
-tre ganske små barn
For meg er det viktig at
Jeg ønsker meg
Spørsmålet for meg blir vel da hvordan må jeg prioritere for å få et litt mindre stressende liv, samtidig som familiens grunnleggende behov er dekket. Det vil ikke hjelpe å kaste ut mannen. Jeg kan heller ikke kaste ut et av mine barn. Om jeg eller mannen plutselig viste seg å være arving etter en rik tante i Amerika, kunne vi jobbet betydelig mindre men det er ikke sannsynlig.
Hvordan tenker dere andre som også er slitne at dere kan gjøre justeringer som reduserer presset og stresset?
Divine sa for siden:
Jeg har gjort justeringer (mye etter press / kjærlig henstilling her på FP om å slutte å sutre og heller gjøre noe med ting). Jeg skiftet jobb, så jeg fikk kortere reisevei og mindre press om overtid, jeg tok noen grep i forhold til kropp og psyke og har hatt lange samtaler med mannen der vi setter opp prioriteringer, både når det gjelder praktiske ting og hva vi ønsker ut av livene våre. Det har hjulpet mye. Jeg er fortsatt en person som blir fort sliten og matt (jeg tror jeg bare ER sånn), men nå har jeg akseptert det, så jeg prøver å ikke få dårlig samvittighet over at jeg ikke jobber mer, ikke har flere verv /hobbyer, ikke trener like ofte som andre, osv. osv.
Katta sa for siden:
Åh du er kvinneutgaven av min mann. :knegg: Jeg har spurt han hva han tror skjer når han har lagt en bunke sammen og lagt den på en annen benk. :knegg: Det er egentlig ganske søtt selv om det er irriterende.
For meg er det forresten ikke hva jeg gjør som gjør meg sur og sliten. Det er egentlig mer frustrasjon hvis jeg til stadighet blir lovet noe som ikke skjer. Nå er jeg veldig lite sur og sliten sånn sett altså, hvertfall ikke sur, men det er et mye større problem hvis jeg har med noen å gjøre som lover å fikse noe innen torsdag og så ligger det der fortsatt på fredag enn noen som sier at det blir kul umulig å gjennomføre.
Candy Darling sa for siden:
Katta: lar han skapdørene stå åpne også? :o
Katta sa for siden:
:nikker:
Og når han tar ut av oppvaskmaskinen, står det alltid igjen noen greier som skal inn i det skapet som er litt vanskelig å nå når oppvaskmaskina er åpen. Der står de godt på benken. Og jeg har testa, de står godt der i flere dager.
Nooria sa for siden:
Jeg er nok også sånn, kombinert med at jeg er en person som vil så mye. :o
Katta sa for siden:
Dette er forøvrig det jeg har måttet justere etter barn nr 3 her. Som fnatten skriver tok det også meg på senga hvor mye mer jobb det var med 3 enn 2. Det kom faktisk ganske uventet. Og jeg har tre friske, ukompliserte barn. Men det som skjedde var at bufferen i tid og overskudd i familien ble borte. Plutselig var vi familie, vi var ikke to voksne og to barn. Det er en annen måte å tenke på. Vi voksne ble først og fremst foreldre, egeninterresser ble en større utfordring for å si det forsiktig. Så jeg har innsett at i noen år må jeg senke ambisjonene på ganske mange plan og si meg fornøyd med familielivet. Istedenfor å prøve å rekke ting på kortere tid slik at en av oss kommer seg ut, må vi prøve å være familie på heltid og være fornøyd med det. Det hjelper litt. Jeg må med andre ord ignorere at jeg egentlig er en litt rastløs type som vil veldig mye mange steder. :knegg:
m^2 sa for siden:
Dette var et så interessant spørsmål at jeg spant det av i en egen tråd jeg :jupp:
Kan ikke dere andre svare der også?!
Skremmern sa for siden:
Også bæres gjerne koppen og tallerkenen fra spise/stuebord til kjøkkenet, men i stedet for å sette det direkte inn i maksinen, blir det stående oppå kjøkkenbenken rett over maskina eller i vasken i stedet.
Nera sa for siden:
Kjenner du min mann? :eek:
Han tror det finnes en gud som tryller ting fra benken og inn i oppvaskmaskina, og det gjør det jo, på sett og vis.
Nessie sa for siden:
:humre:
Her er det litt sånn at den som IKKE lager middagen rydder av etter middagen. :ja: Ellers gjør snuppa det, som har det som ukesoppgave 2 ganger i uka.
mkj sa for siden:
Ja, for oss var dette en megafaktor, mot å få flere. Men om det hadde skjedd etter nr. 3, så kunne jeg ikke ha levert tilbake nummer tre. Men ja, jeg er enig i at dette er en faktor å ta med i beregninga som mye annet
kie sa for siden:
Jeg håper du ikke tenker at jeg kun diskuterer på personlig plan her. Jeg kan forsikre om at det gjør jeg ikke.
Men for å ta det mer personlig og kanskje svare på noe av det du spør om:
Jeg giftet meg med mannen før jeg egentlig kjente ham og innser at jeg hadde kjempeflaks når det kommer til arbeidsdeling. (Hadde det ikke vært slik ville kanskje det ekteskapet nå vært et vagt minne om et kortvarig og barnløst ekteskap i ungdommen.) Jeg vil ikke råde min datter til å kaste seg like fort ut i ekteskapet, for å si det sånn. Nettopp fordi jeg innser at det var mer flaks enn vett som gjorde at det gikk relativt bra.
Deretter fikk jeg barn. Og mannen stilte opp som bare det. Så jeg fikk flere barn. Da jeg hadde fem barn kunne jeg ta utdanning mens han var bakkemannskap. Folk omtalte meg nesten som superkvinne, men jeg kom hjem til ryddig hus og ferdig middag hver dag, jeg. Slik mannlige medisinstudenter o.l. har gjort før meg.
Men så, da. Etter at jeg hadde fått fem barn, begynte tegnene på autismespekterforstyrrelsen å komme, slik den gjerne gjør etterhvert med noen typer autisme. Og når det gjelder den biten, som ikke akkurat er en piknik, så har jeg følt meg veldig, veldig alene. Det er vel også vist gjennom undersøkelser at funksjonshemmet barn har det med å sende foreldrene rett i gamle kjønnsrollemønstre. Så jeg antar at det ikke kun er de "vanlige" forklaringene som ligger bak. En forsterkende årsak har helt klart vært at hjelpeapparat, skole, barnehage osv. konsekvent henvendte seg til kun til meg. Og når det gjelder kontrollbehov? Vel, i noen situasjoner må man ha ganske god oversikt og kontroll for å komme noen vei med et hjelpeapparat, en skole osv.
Så hva gjør man da? Det gikk strålende under barneproduksjonen, men så ble det skjevt da diagnosene kom trillende på en snor noen år etterpå. "Hvorfor fikk du fem barn da?" er det kanskje noen som spør, og jeg får lyst til å tegne og forklare med en kalender eller tidslinje.
Man nevner skilsmisse. Vel, det var under vurdering. Uten at det akkurat ville ha gjort noe for å avlaste. Istedet ble det hard jobbing med forholdet, "Hva med oss?"-kurs og i det hele tatt. Og heldigvis en mer felles forståelse. Jeg står ikke lenger alene, for å si det sånn. I tillegg har vi tatt noen runder med andre rundt barna for å få dem til å f.eks. ringe mannen og ikke bare meg når det er noe.
Mitt poeng i dette er at denne endringen på akkurat dette området ikke kun var opp til meg å få til. Det positive resultatet var avhengig av flere enn meg. Og derfor tenker jeg også tanken at jeg igjen har hatt griseflaks. Jeg ble etter noe om og men, hørt. Hadde de andre "medspillerne" mine bare fortsatt som før, fornøyd med slik det var, uten vilje til å rikke seg en millimeter ville jeg ikke hatt så mye valg all den tid det å la barna mine i stikken aldri var et alternativ. Og jeg er ydmyk nok til å innse at ikke alle er like heldige og veldig få tar høyde for funksjonshemminger og alt det innebærer når de velger partner i 20-årene. Jeg gjorde en solid innsats for å endre noe, men resultatet var ikke kun opp til meg.
Og det tenker jeg har en viss overføringsverdi for meg når jeg skal tenke rundt andres problemer med dette. Her har det vært en snuoperasjon, men den hadde jeg aldri klart alene. At resultatet ble så godt var til en viss grad utenfor min kontroll og det er litt skummelt å tenke på, samtidig som jeg kjenner på en enorm lettelse over at mannen min til syvende og sist viste seg å være den mannen jeg trodde han var da jeg giftet meg med ham. Ikke alle får samme resultat, selv om de kanskje gjør en ti ganger bedre innsats enn den jeg har gjort. Det virker på meg helt urimelig at de skal bebreides for dette. "Kos med misnøye" og slike ting blir noe helt, helt annet i min bok. Dette handler om å være litt ryddig omkring hva noen kan forventes å ha kontroll over før man dømmer. Og ingen, uansett hvor gjerne man skulle ønske det, kan reise tilbake i tid.
Jeg ansvarliggjør meg selv så det holder, men en del av det å komme opp og ut av bl.a. utbrenthet har faktisk vært å ha et bevisst forhold til hva som er innenfor og utenfor min kontroll. Og så plassere innsatsen på de områdene som er innenfor, fremfor å sløse kapasitet på ting som er utenfor.
Jeg snakker ikke om å manipulere og annet som ble nevnt her. Jeg snakker om innenfor og utenfor kontroll. Og litt om at det hjelper om omverdenen også har et ryddig forhold til dette, siden forventninger og press om hva et menneske skal få til fort kan være en forsterkende faktor når mennesker blir forstrukket.
Skremmern sa for siden:
rine sa for siden:
Jeg kjenner meg veldig igjen i alt dette, men her er vi to som er sånn. Et under at hverdagen går rundt. :knegg:
Det synes ikke jeg, og jeg har mange ganger tenkt det samme.Hovedgrunnen til at jeg ikke har flere barn er helt klart at det ville stjålet utrolig mye tid. Tid jeg heller vil bruke på de barna jeg allerede har, på mannen, jobb, venner, trening og andre interesser. Vi har både økonomi og plass til flere barn, og i tillegg har jeg vært ganske frisk i svangerskapene og hatt lette fødsler + at jeg har "enkle" barn. Alt, bortsett fra det med tid og overskudd, taler egentlig for at jeg burde vært mer enn tobarnsmor. Nå har jeg aldri vært så opptatt av hva som er "in" og status på familiefronten, det er mulig det også har spilt en rolle. :vetikke:
kie sa for siden:
En annen ting:
Om hun gjør 70% og han gjør 30%. Hvordan skal en skilsmisse, der hun blir stående igjen med å gjøre 100%, være løsningen på det?
At man får nok og alt det der er en ting. Men løsning på problemet? Om man allerede er helt på randen av hva man kan klare med 70%? Da er det kanskje ikke så rart at de 30% mannen bidrar med oppleves som bedre enn ingenting, tross alt?
Jeg sier ikke at det er bra og jeg synes ikke det er en god løsning å fortsette slik mens bitterheten vokser, men i nøden spiser fanden fluer og dersom man vet at man er rett ved å knekke sammen under 70% så er det vel ikke så uforståelig at man forkaster en økning til 100%, samt en tøff skilsmisse på toppen av det, som løsningen? :vetikke:
Pøblis sa for siden:
Da jeg ble skilt første gang fikk jeg adskillig mindre å gjøre. Ergo hadde han bidratt med -x%, eller rett og slett.. Vi var også unge da vi giftet oss, og jeg var veldig naiv og idealistisk og trodde faktisk at han og jeg var enige om hva det ville si å bidra og dra lasset sammen. Han mente at han bidro med sine 50% ved å jobbe mye, og mente derfor at jeg skulle ta meg av alt som hadde med oppfølging av barn og hus og sånn å gjøre. Jeg var student på den tiden, og han mente at studiene mine måtte regnes helt utenom fellesinnsatsen, fordi han villle at jeg skulle hoppe av skolen og jobbe istedet for. Jeg jobbet også deltid, men det gjaldt heller ikke som bidrag til fellesskapet (i følge ham), fordi jeg tjente bare 50% av hva han tjente. (Jeg hadde studielån som vi levde av også, men det telte ikke fordi det skulle betales tilbake. :gal:) Jeg var skikkelig trassig. Jeg syntes ikke dette var greit, og jeg ville ha utdannelsen min.
Da jeg var ferdig utdannet, ville han fortsatt ikke bidra med noe annet enn sin arbeidsinnsats på jobb til fellesskapet. Da tjente jeg litt mer enn ham, jobbet minst like mye som ham, og da fikk jeg nok og tok ut separasjon. Hverdagen ble mye enklere med bare et lite barn å ta vare på. Bare en ekstra å lage mat til, vaske klær og hus for og varte opp. Det var rene ferien. :lykkelig:
Nå vet jeg at dette ikke er representativt for hvordan folk har det, men jeg vet om andre som har opplevd det samme. Hvordan hverdagen blir når man får barn, kan man ikke alltid forutse. Og når man er ung og dum og lykken ikke er bedre enn forstanden, så kan det gå slik.
Pepper Lemon sa for siden:
Det handler jo ikke nødvendigvis om at 70 % er for mye å bære, men fordi følelser dør når du føler deg som en tjener. Du mister respekten for en som respekterer deg så lite at det ikke gjør noe at du bærer mesteparten av lasten. And so on. Det skaper krangler, det skaper uvilje og følelsen av å ikke ha et godt samarbeid er jo en killer for et godt forhold.
Pøblis sa for siden:
Nemlig. :nemlig:
I mitt første ekteskap som jeg har beskrevet over her, var det ikke nødvendigvis slik at jeg var helt utslitt hele tiden (selv om jeg var sliten noenganger også), det var følelsen av å bli brukt og ikke være verdifull eller bidra med noe som telte i regnskapet hans, som var vondt og vanskelig og drepte kjærligheten veldig effektivt.
kie sa for siden:
Ok, da skjønner jeg tankegangen mer. Samtidig tror jeg at en del ser nettopp for seg akkurat denne. "Jeg klarer jo knapt 70% nå. Hvordan skal det å bli helt alene med 100% hjelpe på det?"
Når det er sagt; mannen og jeg har jobbet veldig med parforholdet den siste tiden, spesielt i forhold til det å ha barn som ikke er A4. Jeg ble ganske overrasket over hvor mye mindre slitsomt det var da parforholdet fungerte bedre. Men det er jo kanskje en del av den usynlige belastningen det er vanskelig å sette fingeren på i utgangspunktet?
Pebbles sa for siden:
Klart man kan få seg noen overaskelser i løpet av et lang samliv. Men jeg har ikke fått noen overraskelser når det gjelder de store, viktige tingene. Vi var kjærester så samboere i 11 år før det første barnet kom til verden. Men jeg fikk ingen overaskelser i forhold til hvordan mannen min fungerte som far og bidragsyter i hjemmet. Dette handler vel om verdier og menneskelige egenskaper som man ser spor av veldig tidig i et forhold? Fra helt i starten av forholdet var mannen en som spretter opp for å rydde av bordet i familieselskaper selv om slektens eldre menn blir sittende, en som tok hensyn og ordnet praktiske greier og viste omsorg om jeg var syk, en som satte egne behov til side ved behov, en som var hensynsfull og hjelpsom overfor egne foreldre etc. Det skulle forundret meg mye om han plutselig skulle bli selvsentrert og respektløs i det øyeblikket han ble far?
Det er ingen grunn til å uttale seg bastant - det er klart at mennesker kan endre seg veldig pga f.eks sykdom eller andre store livsendringer. Men for de fleste vil adferd, valg og holdninger vist tidlig i et forhold være en god indikasjon på egenskaper som vil være framtredende et evt. familieliv på et senere tidspunkt.
m^2 sa for siden:
Blant annet fordi man bruker mye, mye mindre energi på å bygge stillaser rundt en partner og jobbe og gjøre en innsats ift partneren man ikke vektlegger i like stor grad når man er alene. Og man finner løsninger som passer en selv, uten å måtte ta hensyn til andre behov og ønsker og rare ideer og whatnot. Slik at man f.eks leier vaskehjelp der det før var helt uaktuelt å sette bort vaskingen (selv om ingen gjorde det ofte nok), man kjøper seg ut av /organiserer seg ut av ting som ellers ville blitt liggende, og man vet at om man ikke gjør det selv så blir det ikke gjort og det gjør faktisk veldig mange ting enklere enn å dikkedare og diskutere med en partner det kanskje ikke funker så veldig bra med.
Så det blir ikke 100% alene, det blir mye mindre.
Et annet poeng er vel at de aller færreste har barna f.eks 100% av tiden uansett etter et brudd, så bare der er det "mindre".
Og fordi når man er alene blir man pent nødt til å ta innover seg og akseptere endel begrensninger man sannsynligvis også hadde i ekteskapet, men som man da kunne skylde på partneren for at man ikke fikk levd ut. Om det så var mer trening, videreutdanning, tid til hæppimøffinsblogging og egenpleie, penger til mer shopping og nye fine ting, økonomi, tidsklemme, karriere, osv osv.
allium sa for siden:
Jeg har barna 100 %. Likevel er det mindre. Eller ikke egentlig mindre jobb, men mindre belastning. For det er ekstremt stressende å hele tiden måtte forholde seg til en partner som ikke drar sin del av lasset. Å veksle mellom forsøk på å være pedagogisk og forståelsesfull, og å eksplodere i maktesløst sinne. Å slite seg ut mens man ser at andre sluntrer unna. Det sliter mye mer enn det faktiske arbeidet.
kie sa for siden:
Zoe: Det samme kunne jeg kanskje ha sagt selv (bare at jeg ikke kjente ham så godt på forhånd). Egenskapene var sånn og slik. Allikevel reagerte vi veldig, veldig forskjellig på det å ha barn med funksjonshemming, å få hjelpeapparatet inn i livet vårt osv. Og den biten er jeg usikker på om jeg kunne ha forutsett med mindre jeg stilte ganske spesifikke spørsmål og var veldig bevisst på muligheten for at vi skulle få barn med funksjonshemming.
allium og m^2: Jeg synes det er bra dere forteller om dette, for jeg tror man lett kan undervurdere belastningen det skjeve parforholdet i seg selv kan være. Det kan liksom ikke ramses opp og deles prosentvis som spesifikke husarbeidsoppgaver eller timer brukt på helsestasjonen.
Det var jo slik i mitt tilfelle også, at det var følelsen av å være så fordømt alene som tærte mest på.
Slettet bruker sa for siden:
Jeg nikker med m2 og allium. Jeg hadde bedre råd, mer krefter og var mindre sliten da jeg ar alene om alt enn da jeg var gift.
Polyanna sa for siden:
Her kom det noen veldig interessante poeng. Jeg leste for eksempel Ramses beskrivelse av hvordan hun rydder mannens henslengte klær, gjør jobbene han ikke gidder (legge frem klær kvelden før) og en LANG liste, og kjente at for MEG hadde det klikket. Ikke pga jobben, men pga. at det hadde fått MEG til å føle meg lite verdsatt. Der er vi jo forskjellige, og jeg er på den veldig sensitive siden på sånt, tror jeg. Og når Ramses sier at for henne er dette "jaja, sånn er det bare", og ikke noe som SLITER, så er jo det fine. Men OM det sliter, da må man jo ta noen grep.
Det er selvsagt ikke så enkelt som at "du tar bare 30%, ut med seg!", men for meg ville det definitivt vært game over for et forhold om han overhodet ikke tok inn over seg at jeg slet meg ut, både praktisk og mentalt, fordi han ga blaffen. Det hadde fått meg til å føle meg bitteliten og overhodet ikke verdsatt. De "kjærlighetserklæringene" jeg har blitt aller, aller mest glad for fra mannen min er når jeg ser at han legger seg i selen for å forandre noe jeg har forklart (noen ganger hylende og skrikende, men dog :flau: ) at "dette er VIKTIG for meg! Når du driter i det så føler jeg meg tråkket på!".
oslo78 sa for siden:
Siste innlegg fra meg: Jeg ble kjempesyk. Og ja, selvsagt har vi tatt praten nå, Teofelia. Men jeg er fremdeles ikke på beina igjen - og det som føles litt sårt er når jeg møter holdninger som "det er din egen skyld at du er syk, når du valgte den mannen du har, fikk tre barn, gjorde mer enn din del hjemme og gjorde en for god jobb på jobb". Jeg har jo skjønt at jeg må forandre på ting, men litt mer empati og ikke "som du reder ligger du"-kommentarer fra enkelte hadde av og til gjort godt. Nå snakker jeg om i nettforum, i RL har jeg fått masse og god støtte altså.
Pebbles sa for siden:
oslo78 - jeg har kjørt meg selv ut og vet hvordan det føles å være helt tom for energi på flere plan. Likevel synes jeg det er det fineste jeg hører når noen understreker at vi alle har ganske så mye makt og frihet i egne liv.
Det du setter fingeren på over her, har vi tatt opp i andre sammenhenger også - som at det kan virke provoserende om noen tenker at om man lever i ubalanse lenge, så kan det utvikle seg til sykdom.
Jeg tror det forholder seg sånn, men det har ingenting med mangel på empati/sympati å gjøre. Det er en veldig positiv og empowering erkjennelse å skjønne at man har uendelig mye mer kontroll over eget liv og velbefinnende enn hva man kan late til å tenke.
De fleste av oss er ikke ofre for så mye, egentlig - livene våre er et resultat av balanse/mangel på balanse som resultat av (stort sett) egne valg. derfor synes jeg mange av de tankene som kommer opp i denne tråden er veldig interessante.
Hvilke valg har vi? Hva kan vi endre på? MÅ ting være slik som de er i dag? Kan vi ta andre valg i morgen enn det vi gjorde i dag? Bare måten man tenker på kan endre den psykiske innstillingen til mye - noe som kan føre til at man etter en lang dag kan føle seg tilfreds framfor grinete (la man merke til irriterende saker eller la man merke til de fine greiene?).
jeg tenker mye på sånt som dette og jeg kjenner at denne bevisstheten har stor verdi i hverdagen min. det betyr ikke at jeg ikke innimellom sutrer og bærer meg og kjenner at jeg blir overveldet. Og da vil jeg gjerne møte empati fra mannen og andre. Og meg selv også - jeg gir meg selv fullstendig rett i at Ting er Skikkelig Dritt. :nemlig: Poenget for meg er å ikke bli værende i den - men tørke tårene og skifte fokus og evt. ta noen praktiske grep.
Dette kan jeg snakke meg varm om, så jeg skal stoppe nå. :humre:
annemede sa for siden:
Oslo78, jeg tror vi er ganske mange her inne som har vært på bunnen, og under den. Som har tatt grep, gjort ting vi ikke ville fordi vi måtte. Vi hadde ingen valg, trodde jeg, men så var det noe som gjorde at jeg hadde beina på bunnen igjen, klarte å strekke meg, fikk hodet over vannet, og nå er "on_the_top_of_the_world".
Klart, hadde jeg valgt annerledes, gjort andre grep så hadde jeg ikke vært så langt nede som jeg var, men livet ble sånn, jeg kan bare gjøre noe med fremtiden.
rine sa for siden:
Jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har aldri hatt deg i tankene når jeg har skrevet. Jeg har kommet med generelle betraktninger rundt tema, og det tror jeg de fleste andre har også. Det finnes tusen nyanser her, helt klart, men jeg tror ikke du kan forvente at en nettforum skal ta hensyn til enkeltskjebner i en generell diskusjon. Noenlunde høflige og respektfulle- ja, men jeg ville iallfall ikke trives her hvis ingen skulle kunne si hva de egentlig mente og tenkte i frykt for å ikke være empatiske nok. Det må være din jobb å skjerme deg fra diskusjoner det er vanskelig for deg å takle, tenker jeg.
Teofelia sa for siden:
Jeg snakket heller ikke til deg spesielt, Oslo.
oslo78 sa for siden:
Har ingen problemer med å takle diskusjonen. Jeg synes bare det blir for dumt å si til folk som ligger nede (fysisk, ikke psykisk takk og lov) at du burde bare ha hivd ut mannen og ikke fått så mange barn. Faktisk tenker jeg mer generelt - det er en dårlig trend å si at det er kvinnens feil at kvinner statistisk sett gjør mest arbeid i hjemmet. Skal kvinnen også måtte ta på seg dette ansvaret? Kan man ikke nå snakke til menn som gruppe og jobbe med at de skal ta mer ansvar i stedet for å jobbe med at kvinnen skal ta mindre ansvar? Nå synes jeg det er på tide at menn som gruppe endrer atferd og tar det som en selvfølge at de skal bidra 50% - for det gjør de ikke statistisk sett i dag. Jeg skjønner godt at dere ikke snakket til meg spesielt, men jeg snakker altså også generelt - bare bruker meg selv som eksempel. Hvis mannen min ikke gjør 50% hjemme mener jeg dette i hovedsak er mannen min sitt ansvar, ikke mitt. Det er ikke meg som trenger å endre meg, det er faktisk han. Jeg kan ikke ha ansvaret for å endre hans atferd. Det ansvaret må han ta selv.
Jeg har tatt maaaaange grep i løpet av året, jeg er ikke noe offer som ikke tar tak i ting. Jeg angriper problemet fra alle kanter og vinkler bortsett fra en, og det er å tro at det er menneskene rundt meg sin feil at jeg ble syk. Det er jeg som må lære å sette grenser, ikke tro at jeg mestrer alt, forstå kroppens signaler, tåle konflikter, ta tid til meg selv, osv. Selvsagt må jeg jobbe med dette. Men generelt tror jeg det er lite konstruktivt å plassere ALT ansvar på den om har blitt syk. Noen ting kan man ikke velge, faktisk. Får man et funksjonshemmet barn eller en kreftsyk mann, må man bare ta belastningen som den kommer. Og da kan det være godt med litt forståelse om man selv bukker under for en periode.
Og jeg ble ikke "sliten". Jeg kollapset. Og jeg klarte verken å sove eller spise. Jeg var i en tilstand som jeg best kan beskrive som en blanding av rier og omgangssyke i over en måned. Jeg tror det er flere som kommer til å oppleve det samme som meg, og jeg kommer aldri til å tenke at de "kan ta seg sammen" eller "gjøre noen grep" og så bli friske igjen. Det jeg opplevde var så langt forbi det stadiet de fleste her snakker om.
Det går et skille mellom veldig sliten og kollaps. Jeg ønsket meg mer enn noe annet å "bare" være tom for energi. Når du har smerter som gjør at du seriøst ligger og planlegger hvordan du skal ta livet av deg hvis det ikke slutter, da er det å være helt tom for energi faktisk en drømmetilstand.
Pebbles sa for siden:
Jeg hører ingen bruke (eller signalisere at de tenker) "ta deg sammen" - hverken til deg spesielt eller til folk generelt.
Jeg tror det er lurt å legge hodene i bløt og tenke høyt sammen og støtte hverandre i ulike måter å skape en bedre hverdag. Det ligger tonnevis med omtanke og omsorg i det.
Skremmern sa for siden:
Veldig enig i det du sier her. Hadde dette vært noe som sleit meg ut hadde jeg ikke nølt med å si det til ham, og han hadde definitivt reagert med det samme. Men jeg synes det er riktig med en skjevfordeling når han har størst stillingsprosent utenfor hjemmet, (pluss ansvar for biler, plen og utvendig vedlikehold), og hvem er jeg som kan si at det ikke er lov å oppbevare klær på kjøkkenet.
oslo78 sa for siden:
Jeg hører noen si at du har valgt feil mann - så det er ditt ansvar. Men kanskje jeg hører feil... :-)
Skremmern sa for siden:
Snakker du til meg? I så fall har jeg gått glipp av noe.
Polyanna sa for siden:
Noen har sagt noen veldig forenklede ting i denne tråden, oslo78, og jeg forstår at du reagerer på det. Men totalen er ikke der, syns jeg. Det er en balanse i det der å innse at man selv har ansvar i eget liv, og å anerkjenne at "shit happens" og ingen håndterer alt i livet optimalt til enhver tid.
oslo78 sa for siden:
Helt enig. Det er ikke flertallet som har sagt det jeg reagerer på.
nolo sa for siden:
Jeg synder på alle disse punktene. :sparke: Jeg ser ikke de åpne skapdørene eller stolene som ikke er satt tett inntil bordet. Ofte ser jeg ikke papirbunker og bokhauger heller. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være helt prektig på disse områdene selv om mannen min hadde vært plaget av det, men jeg ser andre ting som han tydeligvis har en selektiv blindhet for.
Katta sa for siden:
Lov og lov tenker jeg, men det må være lov til å si at "hør her, dette er VIKTIG for meg, jeg blir gal av kleshauger på kjøkkenet". Da må man selvfølgelig velge sine kamper med omhu, det blir like ugreit om man har støv på hjernen og forventer at resten av familien skal følge opp. Men å forvente at noen tar hensyn til punkter som betyr virkelig mye for at man skal stresse ned synes jeg ikke er å forvente for mye.
løve70 sa for siden:
Da er det sikkert meg du sikter til. Jeg kan ihvertfall love deg at jeg aldeles ikke har hatt deg i tankene.
Pebbles sa for siden:
Klart vi alle er ansvarlige for egne valg? Tenker du annerledes?
Jeg utdyper med å si at vi alle kan få oss noen overraskelser, men at man i hovedsak har et godt overblikk over verdier og egenskaper hos partner før man gifter seg. Opplever du det ikke på den måten?
Vi bor i et land hvor vi har en fantastisk grad av frihet, vi velger egen partner og vi velger i stor grad utdanning/yrke/barn. Om man ikke vil være gift, kan man velge å skille seg uten å oppleve sosialt stigma og de fleste vil kunne greie seg økonomisk.
Da er man veldig fri. Ingen behøver å skille seg fra noen om man ikke ønsker (jeg skal love at det ville sittet langt inne hos meg) - men man kan.
Man skal ikke lese i mange tråder for å få med seg at det er relativt mange her inne som har levd i ekstreme livssituasjoner i perioder. Klart vi har nytte av å høre på andres tanker. Noe føler jeg stemmer for meg, annet ikke. det er som med mye annet - da tar man til seg det man trenger og unyttige saker kan man la suse rett forbi.
Ingen har fasiten på noe som helst, men jeg har rett som det er nytte av fragmenter fra andres livserfaring.
oslo78 sa for siden:
Jeg aner ikke hvem jeg sikter til... Orker ikke bla gjennom alle 15 sidene for å finne det, men jeg vet hva jeg reagerte på underveis.
Mener ingen har hatt meg i tankene. Bare prøver å forklare at det ikke alltid er så greit å få i fleisen at du skulle valgt deg en annen mann når man ligger på baderommet i fosterstilling med uutholdelige smerter. (Setter på spissen).
Katta sa for siden:
Det er lett å slå seg på brystet når man får til barneoppdragelse med høyst normale unger. Eller når man har tenkt og valgt en mann som viser seg å virke slik man trodde. Eller når man har skaffet seg en jobb som svarer til forventningene slik at livet blir greit håndterbart.
Men det er ikke alltid slik at man har full oversikt over hva man velger. Det er ikke alltid man vet hvordan et annet menneske fungerer i en stordriftssammenheng som en større familie er selv om vedkommende fungerer finfint i tosomhet. Og det er ikke alltid et barn er det man trodde, det kan dukke opp utfordringer man ikke hadde forutsetning for å vite om. I hvertfall ikke hva det betyr i praksis. Og ikke minst kan man selv eller partneren bli syk eller havne i en vanskelig situasjon i forhold til jobb som snur opp ned på alt.
Likevel er det klart at man må ta valg i forhold til egen situasjon, men jeg synes ikke man kan si at hvis man bare hadde tatt lure valg istedenfor dumme, så hadde alt vært annerledes. For man velger litt i blinde.
oslo78 sa for siden:
Jeg giftet meg da jeg var 20. Jeg hadde godt overblikk over verdier og holdninger, men hvordan arbeidsfordelingen skulle bli når det ble nattevåk og bleieskift hadde jeg ikke inngående kjennskap til, nei.
Jeg tror forskjellen er at mens jeg er grunnleggende innstilt på å bli i et ekteskap jeg først har inngått med mindre noe virkelig viktig er galt, så ville mange andre heller gått gjennom en skilsmisse. Så det er klart man tar valg hele tiden. Men noen ganger går ting skikkelig galt pga uforutsette omstendigheter også, og da trenger man trøst - ikke formaninger om valg man burde gjort annerledes - mener jeg.
oslo78 sa for siden:
Det var dette jeg har prøvd å si i de siste fjørten innleggene. Takk, Katta!
løve70 sa for siden:
Det skjønner jeg :klemme:
Pebbles sa for siden:
Jeg tror ikke det for noen handler om å "slå seg på brystet". Det ville i tilfelle være svært, svært usympatisk.
For meg er det milevis mellom å si "skyld deg sjøl!" og det snakke om at vi velger både tankemønstre og handlinger mange,mange ganger daglig. Det ligger det stor kraft i. Det kan man fint mene samtidig som man har stor empati med andre i vanskelige livssituasjoner. Det er overhodet ikke snakk om enten - eller.
Katta sa for siden:
Jeg skjønner likevel Oslo78, for det har vært ganske mange som har sagt etter hverandre at man hadde et bevisst forhold rundt valg og det viste seg å slå riktig ut. hvilket lett kan tolkes dithen at man ikke har forsøkt å velge riktig når man ender med feil resultat i andre enden.
Det at man må ha et aktivt forhold til å gjøre noe med egen situasjon tror jeg ingen er uenig i.
zeppelin sa for siden:
Stor klem til deg :klem:
Jeg er selv kronisk syk med en sykdom som til tider slår meg helt ut (lupus). I en slik situasjon finnes det ikke gode valg. Man må bare godta de kortene livet har delt ut, og slutte å slå seg selv i huet med alt man ikke får gjort. Jeg tror det kommer lite ut av å klandre seg selv, uansett om man ser at man har valgt "feil" tidligere. Det eneste man kan gjøre er vel å prøve å gjøre så godt man kan i dag, nå! Man vil jo uansett aldri vite før i ettertid om det var noe godt valg eller ei. Jeg kan fint sette meg ned og rive meg i håret over at jeg har levd så travelt og ignorert kroppens signaler. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg kanskje ikke vært så syk? Hvem vet. Men om jeg gjør det, blir jeg noe friskere da? Blir jeg lykkeligere av det? Har jeg ikke gjort så godt jeg har kunnet, fra dag til dag? JO! Og om jeg noen dager ikke har orket å ta de gode valgene, så er det virkelig godt nok det og.
Vet ikke om jeg får frem noe poeng her. Jeg er opptatt av å kvitte meg med flink-pike syndromet. Flink er hverken lykkelig, glad, god nok eller perfekt. Det er bare flink.
gajamor sa for siden:
Nå begynner jeg egentlig å bli litt bekymret for at husbonden har tenkt å kaste meg på dør. :sjuske:
kie sa for siden:
:paranoid:
rine sa for siden:
Det handler vel ikke om hva man velger når, eller hvor heldig man er, men om hva man velger å gjøre når valgene man har tatt ikke viser seg å være bærekraftige.
Slettet bruker sa for siden:
Det var godt sagt. Dette er jeg enig i.
Oslo - da blir det mer som om du i dag skulle bestemt at nei, nå vil du ha flere barn. Ikke som i at det var teit å få de du fikk.
løve70 sa for siden:
Det var et godt poeng :nemlig:
oslo78 sa for siden:
Og det kan du være sikker på at jeg har bestemt meg for også :-):ja:
Hyacinth sa for siden:
Det går an å sette oppvask på benken. :tipser:
Teflona sa for siden:
Og i oppvaskmaskinen, men aldri, aldri sette den på. Da må man visst trykke på en knapp.
Teofelia sa for siden:
Nei, nei! Hverfor sa du det? Nå som de hadde fått det så ryddig på kjøkkenet. :tsktsk: :skuffet:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.